Samspill og avstand
PACEM
17:2 (2014), s. 81-82
ISSN
1500-2322
©
Feltprestkorpset
Bokanmeldelse
Håvard Bjelland (foto), Bjørn Asle Nord
(tekst): Gi meg heller livet. Ein dokumentar om soldatveteranar i
Norge. Skald forlag, 2014.
Gi meg heller livet er lavmælte stemmer fra
norske krigsveteraner og poetiske fotografier som åpner for
nyanser som gir varig inntrykk på leseren. Den er stille og
ladet om kampene som kjempes etter krigen. Boken tar oss tett innpå
13 mennesker som kjemper sine kamper etter at de har forlatt felten i
Libanon, Bosnia, Irak og Afghanistan og andre konfliktområder.
Tekstene er enkle og samtidig uhyre velkomponerte. Fotografiene
forsterker inntrykket av å være utenfor det normale
samtidig som de antyder små øyeblikk av håp. Til
sammen gir tekstene og fotografiene i denne bokutgivelsen en sterk
påminnelse om hvor krevende tilværelsen i velstands-Norge
er for soldater og offiserer som har deltatt i utenlandsoperasjoner.
Boka viser noen av de dyrekjøpte erfaringene fra
de over 100 000 nordmenn som har vært i utenlandstjeneste siden
1945. De byr på seg selv, som det heter, blottlagt i sine mest
sårbare øyeblikk. Portrettene er så ærlige
og åpne at de kan være ubehagelige også for
leseren.
8. mai er Norges veterandag, men ikke
alle er klare for å motta
anerkjennelse og ros på en slik dag. En av mennene vi
blir kjent med brenner alle papirene sine, alle tjenestebevis, alle
gode attester, alle legejournaler, som om det lille bålet i
hagen kunne slette de ubehagelige minnene. I en
annen historie er det ensomheten og selvmedisineringen som dominerer:
«Det er 8. mai 2013, Norges offisielle frigjørings- og
veterandag. I skogen sit ein mann aleine i hytta si og drikk øl
på formiddagen. Snart skal han reise
frå Enebakk til Oslo, om han orkar.» Han orker, men han
kommer først etter at seremonien er over. Også det blir
et talende bilde på det å være utenfor.
Portrettene i denne boka befinner seg et godt stykke fra
den stereotype framstillingen av heltemodige krigsdeltakere som noen
ganger kommer i bøker og medier. I dekorert
uniform dukker drømmebildet av veteranen opp i offentligheten
med blankpussede sko og en ukuelig optimisme på operasjonenes
vegne. Kanskje inneholder også de heroiske framstillingene en
flik av sannhet, men denne reportasjeboka gir oss overbevisende
skildringer av helt andre virkeligheter.
Allerede i den første reportasjen gjøres
mytene og stereotypiene til skamme. På en stillferdig måte
som er representativ for hele boka, presenteres en enke på 33
år som kom hjem fra tjeneste mer eller mindre samtidig med at
hun mistet sin ektemann i tjeneste.
Her er det den vanskelige hverdagen
til kvinnen som er Afghanistanveteran og
enke, vi blir kjent med. Vi fornemmer gjennom teksten at omgivelsene
rundt henne ønsker at hun skal komme seg videre. De antydende
fotografiene forteller oss samtidig at hovedpersonen selv ikke er
klar. Bilder av forlovelsesringen, en hilsen fra mannen rett før
han døde og hunden hun har skaffet seg, er det viktige for
henne. Ting hun trenger for å minnes og klare å forholde
seg til tap, ensomhet og sorg.
Boka gir en stemme til de som sliter i det stille og som
kjemper mot det offentlige for å bli trodd og akseptert.
Riksrevisjonen kom i juni 2014 med sin rapport om
at ivaretakelsen av veteraner fremdeles ikke holder mål. De
som har psykiske helseplager overlates til seg selv og får ikke
god nok oppfølging. De tretten reportasjene fra
krigsveteranene gir oss et variert bilde av noen av disse skjebnene.
De forteller ikke en sammenhengende historie, men
gir oss et glimt inn i hverdagen slik den fortoner seg for den
enkelte veteran. Her er ingen heroisering, og heller ingen
bebreidelse eller kritikk, bare et rent utsnitt av noen av de
formuleringer, refleksjoner og opplevelser som intervjuobjektene
kommer med. De stillfarne og nedtonede portrettene gir en helt annen
nærhet til skjebnene enn faglitteraturen og offisielle
dokumenter.
Som lesere får vi et innblikk i historiene til
veteranene fra utenlandstjeneste, mennesker som prøver så
godt de kan å mestre hverdagen etter å møtt mange
ulike former for tap. Tap av fellesskap, helse, venner eller
ektefelle. Det er ikke kampen om økonomiske oppreisning som er
det viktigste. Å få tilbake livet og den psykiske helsen
er det kampen egentlig handler om, slik det sies i bokas tittel.
Situasjonen slik den fremkommer i reportasjene er ikke oppløftende.
Likevel ser vi små lyspunkter av håp. Reportasjene
i denne boka hever ikke pekefingeren mot noen, men er et
tankevekkende bidrag til å synliggjøre deres eksistens
og kamp for en meningsfull tilværelse.
Ingrid Nyhus
Pedagogisk rådgiver FPK
|