Aldri mer 22. juli

Ledelse, beredskap og trening

22. juli 2011 traff norsk politi og beredskap midt i solar pleksus. I ettertid sto det klart at flere ledd i vår beredskapsorganisasjon hadde sviktet på en måte som kostet dyrebare minutter på Utøya. Svikten viste seg både på organisatorisk nivå og ned på enkeltpersoner som kunne og burde gjort mer. Slik sett minner denne dagen om 9. april 1940. Også her var vi for dårlig forberedt, og handlet nølende og ukoordinert i møte med folk som ville vondt. Derfor var også perioden like etter krigen en tid for ettertanke og endring av Forsvaret. Noe «Plakaten på veggen» (Kongelig res av 1949) minner oss om den dag i dag. Pliktene formulert på dette arket er meislet ut av dyrkjøpte erfaringer. Aldri mer 9. april! På samme måte har vi som samfunn i dag en plikt til å ta lærdom av 22. juli. Et utgangspunkt her vil være, og har vært, å snakke sant om hva som skjedde, hva som gikk galt, og ta disse erfaringene på alvor i form av endring og utvikling. En utfordring blir derfor å tenke nytt. Hva kan være utfordringer og farbar vei framover – for å bedre vår evne til å slå ned angrep mot våre liv og vår velferd? Denne utgaven av PACEM ønsker å delta i denne ettertanken gjennom 10 ulike bidrag.

Første artikkel i denne utgaven tar utgangspunkt i at i ytterste konsekvens må en forsvarsorganisasjon og en forsvarer, det være seg politi eller militær, være i stand til å drepe. I denne tankevekkende artikkelen stiller Gudmund Waaler og hans medarbeidere spørsmålet: Er det å ta liv destruktivt og unaturlig, eller noe som kan oppleves naturlig og nærmest godt med trening og erfaring. Her presenteres foreløpige data fra en rekke intervjuer Waaler har gjennomført med norske krigsveteraner knyttet til døden. Dette inngår igjen som del av et større forskningsprosjekt om døden og militært lederskap som blir ledet av Gudmund Waaler i samarbeid med professor Gerry Larsson ved Forsvarshøgskolan i Sverige.

Første hoveddel i denne utgaven fokuserer på lederskapsmessige problemstillinger knyttet til krisehåndtering. Gerry Larsson presenterer først i sin artikkel ulike sentrale utfordringer knyttet til operativ ledelse i krise, mens Palle Ydstebø og Ståle Ullriksen gir to gode bidrag som mellom annet ser på spenningen mellom sentral kontroll og lokal handlekraft. Hvilke problem står vi overfor, og hvordan kan vi møte utfordringene? Ett svar de peker på, er en endret organisering.

I andre del fokuseres temaer knyttet til evne og vilje til å fungere i kampsituasjoner som Utøya. Her starter Ole Boe i en utfordrende artikkel med å definere såkalt «combat mindset» som en forutsetning for kampeffektivitet, også i Politiet. En utfordring som i følge Boe bør tas mer på alvor i trening og seleksjon i etaten. Jan Otto Jacobsen ser på sin side samhold og kohesjon som en avgjørende faktor for at en kampgruppe skal være villig til å risikere eget og andres liv i en operasjon. Roar Espevik tar denne stafettpinnen videre når han peker på egenskaper med team som også kjennetegner kampgrupper som evner å håndtere usikkerhet under press.

I siste del dreier vi fokus fra hva som skal til, til hvordan vi kan bli bedre. Kristian Firing og Linn Therece Johansen innleder her med å vise hvordan debriefing kan fungere som metode for læring etter ekstreme hendelser. Denne nyskapende artikkelen baserer seg på intervju av personell fra 330-skvadronen som var direkte involvert i det krevende redningsarbeidet 22. juli. Videre lanserer den amerikanske historikeren Bruce Gudmundsson en metode kalt «forced decision making», som nyttig verktøy i utdanning og mental forberedelse av operativt personell. Denne artikkelen avløses til sist av et intervju der Nils Terje Lunde får Generalmajor Torgeir Hagen til å dele noen av sine erfaringer som medlem av undersøkelseskommisjonen etter 22. juli.

God lesing!

Gudmund Waaler

Olav Kjellevold Olsen