Verdivurderinger og risikovurderinger

Intervju med generalløytnant (p) Torgeir Hagen om samfunnets håndtering av terrorhandlingene 22. juli 2011

Av Nils Terje Lunde

Torgeir Hagen var medlem av den regjeringsoppnevnte 22. juli-kommisjonen. Med seg inn i kommisjonen hadde han en lang og bred militær erfaring, blant annet som mangeårig sjef for Etterretningstjenesten. Hagen leder nå Statoils granskning av terrorhandlingen mot selskapets anlegg i Algerie.

Hvilken betydning har 22. julikommisjonen for samfunnets håndtering av terrorhandlingene 22. juli 2011?

- Som medlem av kommisjonen kan jeg neppe gi noe nøytralt svar på vår betydning. Jeg vil allikevel peke på noen faktorer jeg mener er viktige når kommisjonens betydning skal vurderes. For det første tror jeg det er viktig og riktig at det oppnevnes en kommisjon etter slike hendelser som 22. juli 2011. En kommisjon er viktig for å samle de ulike fortellingene om det som hendte. Etter dramatiske hendelser vil det alltid være en rekke ulike fortellinger. Det er riktig og naturlig. Ulike aktører vil ha ulike oppfatninger av hva som hendte og ha ulike vurderinger. Samtidig er det viktig å også få en samlet fremstilling, eller fortelling, om du vil, om det som hendte. Dette er viktig for å samle nasjonen og gi oss et felles utgangspunkt for læring. For det andre har det vært viktig at kommisjonen har vært bredt sammensatt. Den brede sammensetningen innebærer at kommisjonen ikke har representert noen særinteresser, men skulle søke å være mest mulig objektiv. Målsettingen har vært å få frem sannheten, selv om den skulle være ubehagelig. Det å få en mest mulig sannferdig beskrivelse av hendelsene, og både det som gikk bra og det som gikk dårlig i håndteringen av hendelsene, tror jeg er forutsetningen for at vi som samfunn skal kunne gå videre etter det som skjedde. Når dette er sagt, vil naturlig nok ethvert arbeid av denne art kunne beskrives som etterpåklokskap. I en viss forstand kan en si at det var vår oppgave, vi skulle utøve etterpåklokskap. Dette trenger ikke oppfattes negativt. Etterpåklokskap i denne forstand dreier seg om å være villlig til å lære, også av feil. Jeg mener arbeidet i kommisjonen og den debatten som har vært i samfunnet, viser at vårt samfunn har tatt dette på det største alvor. Utfordringen, slik jeg ser det, er om vi klarer å holde fast ved de læringsmomentene som er kommet frem i denne prosessen. Hvordan ser det ut om 5 eller 10 år? Det er kanskje først da vi kan evaluere hvorvidt vi som samfunn virkelig har lært.

Hva kan vi som samfunn lære av terrorhandlingene 22. juli?

- En av de viktigste og mest grunnleggende lærdommene jeg tror vi som samfunn kan ta med oss fra det som skjedde 22. juli 2011 er at også vårt samfunn er utsatt. I den forstand er det en viss parallell til 9. april 1940 når det fredelige Norge ble angrepet. Det var et sjokk. Samtidig er det også forskjeller mellom 9. april og 22. juli. Det ene var en trussel mot vår nasjons eksistens, det andre rokket ikke ved vår selvstendighet. Terrorhandlingene 22. juli lærte oss at vi ikke er en isolert del av verden. Terrorisme er ikke noe som bare skjer andre steder i verden, det kan også skje hos oss. Vi lever i et fredelig samfunn, med stor grad av tillit og samhørighet. Derfor blir det kanskje også så stort sjokk når terrorhendelser rammer oss. Det som skjedde lærer oss at vi må kunne forberede oss på det utenkelige. Selv om sannsynligheten er liten, er allikevel konsekvensene store, både for enkeltpersoner som blir rammet og for vårt samfunn som helhet. I vurderingen må vi foreta en avveining mellom sannsynlighet og konsekvenser. Her vil det være ulike vurderinger av hvilke konkrete følger dette kan få for oss som samfunn.

I hvor stor grad kan et samfunn verne seg mot terrorhandlinger?

- Vi kan ikke verne oss 100 % mot terrorhandlinger. Uansett hvor mange tiltak som settes i verk, vil det være urealistisk å utstede noen garanti om at noe liknende aldri skal kunne skje igjen. Det finnes også visse grenser for hva vi som et åpent og demokratisk samfunn kan gjøre. Vi må unnlate å komme i en situasjon hvor vi gir avkall på fundamentale demokratiske og rettsstatlige prinsipper for å verne oss. Da får vi et samfunn som ikke nødvendigvis blir så mye tryggere. Et trygt samfunn er ikke kun summen av sikringstiltak. Et trygt samfunn hviler i sitt utgangspunkt på den grunnleggende tillit og samhørighet mellom borgerne, og dette er det viktig å ta vare på. En omfattende overvåkning av norske borgere i den hensikt å avdekke eventuell fremtidig terrorisme, vil kunne være eksempel på et vernetiltak som går for langt. Det er nødvendig å foreta en nøye vurdering av hvert enkelt tiltak. Jeg vil også tilføye at selv om et enkelt tiltak isolert sett kan sies å være innenfor rammen av det akseptable, er det også nødvendig å se summen av tiltak i sammenheng. Hvor grensene skal settes, vil det være ulike synspunkter på. Jeg mener det som må være et styrende parameter når grenser for hvilke tiltak som skal settes i verk, må være basert på våre samfunnsmessige verdier. Det er jo disse verdier vi vil verne når vi utvikler sikringstiltak.

Hvilken betydning har håndtering av terrorhandlinger for myndighetenes legitimitet i befolkningen?

- Den grunnleggende funksjonen myndighetene har i et samfunn er å skape trygghet for befolkningen i hverdagen. Det er det som gir myndighetene deres legitimitet hos befolkningen. En terrorhandling som den vi så i Norge 22. juli 2011 utfordrer på en grunnleggende måte tryggheten i den norske befolkning. Dermed utfordres også myndighetenes grunnleggende funksjon, og derigjennom også deres legitimitet. Det vil derfor være avgjørende at myndighetene håndterer en terrortrussel på en sakssvarende måte. Samtidig vil jeg også understreke at legitimiteten ikke bare bygges gjennom god håndtering i etterkant av en hendelse. Vel så viktig er en relevant erkjennelse av trusselen i forkant, og at dette kommuniseres på en sakssvarende måte i samfunnet.

Hva er de viktigste faktorene for å verne seg mot terrorisme?

- Over tid er den viktigste faktoren for å verne seg mot terrorisme ikke de konkrete vernetiltak, men det vi kan kalle verdifaktoren. Det er å ha et demokratisk samfunn som er preget av samhørighet og samhold i befolkningen, hvor det ikke finnes grupper som opplever seg satt utenfor samfunnsfellesskapet. Gjennom et slikt samfunn unngår man å skape fanatisme, som i neste omgang kan danne kimen til terrorisme. Et viktig virkemiddel for å unngå fanatisme er utdanning og opplysning. I et kortere tidsperspektiv er risikoerkjennelse en viktig faktor for å verne seg mot terrorisme. Vi trenger en relevant erkjennelse av risiko og konsekvenser ved terrorhandlinger. Det gjelder ikke bare de mest berørte etater, men samfunnet som helhet.

Hvilken betydning spiller enkeltmennesket i håndtering av terrorhandlinger?

- Etter mitt arbeid i 22. juli-kommisjonen sitter jeg igjen med de mange og sterke fortellinger om enkeltmennesker som til tross for stor personlig risiko og fare gjorde en uvurderlig og enestående innsats. Spesielt tenker jeg på de mange privatpersoner som deltok i redningsarbeidet ved Utøya. Det var ikke jobben deres, men de tok allikevel et ansvar. Det står det stor respekt av. Enkeltmennesker kan gjøre en forskjell. Selv de beste systemer hjelper ikke, dersom det ikke finnes enkeltmennesker som tar ansvar.

Hvilken betydning har din militære bakgrunn hatt for ditt arbeid i 22. juli-kommisjonen?

- Jeg har vært 41 år i Forsvaret, og det er klart at det preger min tenkning og tilnærming på en grunnleggende måte. Det innebærer også at jeg har hatt kunnskap som har vært relevant i arbeidet. Den brede sammensetningen av kommisjonen med personer med ulik kompetanse og erfaring har vært en viktig forutsetning for det arbeidet som er gjort. Slik opplevde jeg at vi fikk en god teamkompetanse i kommisjonen.

I Norge har det tradisjonelt sett vært et tydelig skille mellom politiets og Forsvarets ansvar for maktutøvelse. I hvilken grad utfordrer terrorhandlingene dette skillet?

- Jeg synes ikke dette skillet ble utfordret av terrorhandlingene. Det er politiet som har ansvar for håndteringen av denne type hendelser, og Forsvaret er i en støttende rolle. Nå har det vært noen utfordringer i hvordan dette skal forstås, men nettopp dette er det nå tatt tak i gjennom en ny bistandsinstruks. Det er viktig å ha klare linjer og med tydelig definisjon av ansvar og roller. Vi må ikke få en revirkamp, men være løsningsorienterte.

Hvilken betydning har markeringer og seremonier hatt for bearbeidelsen av terrorhandlingene?

- Etter terrorhandlingene oppstod det spontant en rekke markeringer og seremonier. Dette er et konkret uttrykk for det samholdet som jeg mener kjennetegner vårt samfunn, og som i særlig grad kommer til uttrykk i en slik situasjon. Markeringene og seremoniene ble et viktig bidrag i den felles bearbeidelsen. I andre samfunn kan man tenke seg at bearbeidelsen ville kunne ta form av aggresjon, men hos oss ble det helt annerledes. Det ble verdig og fredelig. Folket stilte seg på ofrenes side og markerte omsorg og støtte. Det ble et uttrykk for det beste i vårt samfunn.

Nils Terje Lunde (f. 1971). Sjef for fagavdelingen i Feltprestkorpset. Luftkrigsskoleprest 1996 – 2005. Prest ved Forsvarets Høgskole 2005-2011. Har publisert arbeider i medieetikk, militæretikk og feltpresttjenestens historie. Adresse: Myrdalveien 3C, 1086 Oslo.