Bokanmeldelse

Lars R. Møller: Vi slår i hjel og lever med det (Informations forlag 2012, 3. utgave (1. utgave 2010), 367 s.

Hovedforedragsholder på årets nasjonale militæretiske konferanse var den danske obersten Lars R. Møller. Foredraget var basert på hans bok om danske soldaters erfaringer knyttet til det å ta liv og risikere liv i internasjonale operasjoner. Boken kan karakteriseres som en nærmest fenomenologisk undersøkelse av hvordan det oppleves å ta liv og det å risikere liv i militær sammenheng. Møller trekker både på egne erfaringer som militær leder i internasjonale operasjoner og på perspektiver fra internasjonale erfaringer, spesielt knyttet til David Grossmans undersøkelse av amerikanske erfaringer. Det viktigste grunnlaget er imidlertid danske soldaters erfaringer. Møller bygger på et omfattende svarmateriale fra danske soldater som har vært i internasjonale operasjoner. Han understreker allikevel tydelig at arbeidet ikke gjør krav på å være forskning i vitenskapelig forstand. Det er en undersøkelse med bakgrunn i egne og andres erfaringer.

Finnes det en naturlig innebygget motstand mot å drepe andre mennesker, eller er det kulturelle normer som slår inn? Møller peker på at i en kultur som har vært avgjørende preget av kristendommens normer, er det i alle fall slik at den grunnleggende normen er at det er galt å drepe. Samtidig innebærer deltakelse i krigsoperasjoner en vilje til å ta andre menneskers liv om nødvendig. Dette innebærer et behov for å overvinne motstanden mot å drepe. Et viktig element i en slik overvinnelse er avstand. Dette kan være opplevelsen av kulturell, moralsk, religiøs, persepsjonsmessig, sosial eller mekanisk avstand til motstanderen. Møller illustrerer dette med to eksempler fra annen verdenskrig. Det ene eksempelet er brannbombingen av Hamburg. Det andre eksemplet er hvor tyske soldater setter fyr på en kirke med kvinner og barn inne i. For de som ble rammet var resultatet akkurat det samme. Det siste eksemplet oppfatter vi åpenbart som en alvorlig krigsforbrytelse, mens den moralske vurdering av det første eksemplet vil kunne variere. Dette illustrerer avstanden som en viktig faktor.

Møller beskriver så det han kaller «drapets anatomi». Dette gjør han i tilslutning til David Grossman. Her beskrives fire faser. Den første fasen er bekymringen over å skulle slå i hjel. Den andre fasen er selve nedskytningen. Den tredje fasen er angeren, mens den fjerde fasen er bearbeidelsen og aksepten. Ved å bruke et begrep som «drapets anatomi» gis det et tydelig signal om tilnærmingsmåten. Beskrivelse av de fysiologiske prosessene ved å være i kamp står sentralt. Møller tar for seg det menneskelige nervesystem og hva som skjer med dette når mennesket opplever stress og frykt.

En soldats forberedelse til krigshandlinger kan på mange måter sammenliknes med en eliteidrettsutøvers forberedelse. Det krever langvarig, målbevisst og systematisk trening. Et annet aspekt ved forberedelsen som Møller løfter frem er religionen. Han peker på at religionen rent språklig sett er knyttet til å skape sammenheng, og at dette har vært viktig som del av forberedelsen til krig. Møller tar for seg den historiske tolkningen av det 5. bud i det gamle testamente, og konkluderer med at det ikke kan oppfattes som et generelt forbud mot å ta liv i krig. Han tar også opp rettferdig krig-tradisjonen og Martin Luthers tilnærming i skriftet Ob Kriegsleute auch im seligem Stande sein können fra 1526. Dette er en teologisk drøfting som man slett ikke skulle vente å finne i en bok skrevet av en yrkesmilitær!

Nå er nok allikevel fysiologien mer fremtredende enn teologien i drøftingen av «drapets anatomi». Møller beskriver de ulike endringene som skjer under kamp. For det første er det de fysiske endringene. Her tas opp et tabu knyttet til kontroll av blære og tarm. Det at kroppen ofte kvitter seg med innhold i blære og tarm i kamp er helt naturlig. Det er for at kroppen skal bruke energien på å kjempe istedenfor å fordøye. I tillegg til fysiske endringer kommer også en rekke sanse- og persepsjonsendringer som eksempelvis tunnelsyn, lydforstyrrelser og midlertidig lammelse. I forlengelsen av dette kan det også oppstå tanke- og reaksjonsmessige endringer, eksempelvis hukommelsestap.

Det i omfang mest omfattende kapittelet i boken er interessant nok ikke kapittelet om kampen. Det mest omfattende kapittelet handler om hjemkomsten etter striden. Her beskrives normale reaksjoner som flashbacks, søvnproblemer og skyldfølelse. Her er det også en relativt omfattende gjennomgang av psykologiske skader gjennom historien. Møller viser hvordan erkjennelsen av psykiske kampskader var resultatet av en lang prosess. Det er viktig å ha et realistisk bilde av de psykiske kampskadene, men Møller er tydelig kritisk til det inntrykket som noen gang kan feste seg, at svært mange av veteranene fra internasjonale operasjoner sliter med PTSD. Han mener bildet er nyansert. De fleste som har vært i internasjonale operasjoner lever godt med det, og har utviklet seg positivt som mennesker gjennom de erfaringer de har gjort seg. Møller fremhever i denne sammenheng betydningen av en god kamputdannelse, tillit, motivasjon og personlig forberedelse. Han peker også på betydningen av teknikker som dynamiske øvelser, taktiske åndedrett, visualisering og debriefing.

Lars R. Møller fører et klart og direkte språk. For noen vil dette oppfattes som for tydelig og usminket. Jeg oppfatter dette som befriende. Det er befriende å få en erfaringsbasert beskrivelse av dette fenomenet av en som har opplevd selv hva det dreier seg om. Selv om det er fullt ut mulig og legitimt å være kritisk til både tilnærming og analyse av problemfeltet, er det allikevel svært verdifullt å høre en slik stemme. Jeg anbefaler derfor boken som et godt utgangspunkt for videre samtale, refleksjon og diskusjon.

Nils Terje Lunde