Rettferdig krig eller bombefly mot fattige land. Et tilsvar

Av Leif Tore Michelsen

Undertegnede og Jan O. Jacobsen er begge representert i forrige nummer av PACEM med hver vår artikkel som med ulik innfallsvinkel tar for seg den såkalte rettferdig krig-tradisjonen. Jeg konstaterer at vi skiller oss fra hverandre både med hensyn til hvordan vi leser tradisjonen rent historisk og til dels også når det kommer til anvendelsen av den i vår tid.

Rettferdig krig-tradisjonens historiske røtter

Jacobsen karakteriserer rettferdig krig-tradisjonen som et ektefødt barn av klosterbevegelsen i Middelalderen og deler i så måte synspunkt som helt opp i vår tid har vært vanlig innenfor katolsk kirkelig tradisjon: Rettferdig krig-konseptet hadde sin spede begynnelse tidlig på 400-tallet med Augustin og ble videreutviklet, særlig av skolastiske teologer som Thomas Aquinas.

I beste fall er dette en forenkling av rettferdig krig-tradisjonens utviklingshistorie. Jeg tror, med tilslutning til James Turner Johnsons omfattende forskning på dette feltet,¹ at bildet er adskillig mer komplekst. Helt ulike sammenhenger og vidt forskjellige miljøer har levert bidrag til framveksten av det som etter hvert ble den dominerende etiske, filosofiske, men også teologiske måten å tenke rundt spørsmål knyttet til krig og fred i den vestlige verden. Ved siden av teologer og andre kirkelige profiler, har jurister, statsmenn og, ikke minst, militære levert betydelige bidrag.

Før Thomas Aquinas og lenge etter Augustin utformet kirkerettslærde miljøer det som muligens kan karakteriseres et første forsøk på å formulere en konsistent rettferdig krig-doktrine. De gjorde dette arbeidet langs to veier: De samler og systematiserer kirkens lære om krigen som fram til da har vært fragmentert og til dels også motsigende,² og de fastsetter retningslinjer for selve krigføringen.³ Begge tilnærmingene har klare restriktive trekk. Krigen skal være et redskap i det godes tjeneste og ha freden som målsetning.⁴

I tillegg til den kirkerettslige og den teologiske tradisjonsstrømmen bidrar to sekulære strømninger til utformingen av rettferdig krig-tradisjonen: (1) En sivilrettslig kilde med stofftilfang fra romerretten, statsrettslige overveielser samt militære erfaringer og praksis; og (2) ridderstanden med sine kodekser som gjenspeilte datidens religiøse så vel som kulturelle idealer.

I løpet av middelalderen flyter disse fire klart adskilte og forskjellige kildene sammen og blir til det som vi i dag kjenner som den klassiske rettferdig krig-tradisjonen. Hver for seg framstår de som fragmenterte og utilstrekkelige og har ikke substans nok til å danne grunnlaget for en enhetlig og konsistent doktrine.

Grovt sett kan en si at det finnes to hovedkilder for rettferdig krig-konseptet: En kirkelig som i hovedsak fokuserte på ius ad bellum fram mot middelalderen; og en sekulær som konsentrerte seg om ius in bello. Det er først rundt 1500 at disse smelter sammen og blir til noe i nærheten av det vi i det 21 århundre forstår og omtaler som rettferdig krig-konseptet.⁵

I kjølevannet av reformasjonstiden med politisk uro og religionskriger i Europa splittes rettferdig krig-tradisjonen. Skillet går mellom det kirkelige (religiøse) og det sekulære, men det er ikke som i middelalderen, et ulikt fokus på ius ad bellum og ius in bello som karakteriserer dette bruddet. I stedet er det to vidt forskjellige forståelser av ius ad bellum som gjør at rettferdig krig-tradisjonen tar to forskjellige retninger: Den ene siden ser religionskrigen – krig på Guds og Kirkens vegne – som en hellig og rettferdig plikt, mens den andre avviser religionskrigens mulighet og begrunner en eventuell krig i naturretten, og da i hovedsak med politiske kriterier.⁶ Det er til slutt den siste retningen som vinner fram og i neste instans bidrar til utviklingen av den moderne folkeretten.

Dersom en skal forstå rettferdig krig-tradisjonen – og dermed også framveksten av det internasjonale rettsregimet – rett, må dette bildet være på plass: I etter-reformatorisk tid svekkes og forsvinner til slutt et av de elementene som definitivt hørte hjemme i tradisjonens klassiske form når den religiøst funderte krigen viker plass for begrunnelser som er fundert i den naturlige fornuft, sedvane og positiv rett. Viktige bidragsytere fra kirkelig hold i denne prosessen var blant andre de sein-skolastiske teologene Franciscus de Victoria og Francisco Suarez. Begge avviser muligheten for å føre krig med religiøs begrunnelse. Det er bare en akseptert grunn for å gripe til våpen: There is a single and only just cause for commencing a war, namely, wrong received.⁷

Rettferdig krig-tradisjonen gjør seg gjeldende som bidragsyter og premissleverandør i framveksten av det som etter hvert framstår som internasjonal rett fra Grotius og fram til våre dagers internasjonale tribunaler.

Tre samtidige rettferdig krig aktører

Paul Ramsey – Force and Political responsibility

Den amerikanske teologen Paul Ramsey er den som faktisk gjenoppliver rettferdig krig-tradisjonen i moderne tid. Lenge før Michael Walzer peker han på det han betegner som en grunnlegende mangel ved amerikansk utenrikspolitikk og forsvars- og sikkerhetspolitikk: Fraværet av en prinsipiell gjennomdrøfting og forståelse av det han kaller government eller political agency. Ifølge Ramsey kan dette forholdet føres tilbake til den skjerpede polariseringen mellom konservative og liberale krefter i USA på 60-tallet forårsaket av to vesentlige politiske stridsspørsmål, nemlig Viet Nam krigen og atomvåpendebatten. Ramseys tese er denne: Skal en over hodet komme til rette med de problemene som knytter seg til maktbruk, er det nødvendig å ta utgangspunkt i det han kaller a working politico-military doctrine. 60-tallet preges imidlertid av at politiske mål er løsrevet fra den militære doktrinen. Ramsey anklager de konservative for å bidra til dette forholdet gjennom trusler om en maktbruk som i seg selv ikke kan tjene noe politisk formål; ved sin urokkelige overbevisning om at bare gjennom en uttrykkelig uttalt vilje til å ta i bruk atomarsenalet, slipper en å gjøre akkurat det. På motsatt side karakteriseres det liberale bidraget til skismaet mellom politikk og militærdoktrine av tanken om at bare fredelige midler kan tjene positive mål. I den grad maktbruk i det hele tatt har noen funksjon, begrenser det seg til at trusler om slik bruk kan stimulere forhandlingsviljen.

Begge overbevisningene hviler på en bristende forutsetning; den tanken at fred, rettferdighet og frihet kan opprettholdes gjennom et slags spill, en «bløff»:

the liberal with at most his show of force at the lower levels and the conservative with his show of force at the upper nuclear level.

I neste omgang, fordi maktbruk aldri blir betraktet som en reell mulighet, fører denne feilslutningen til at begge fløyene neglisjerer en nødvendig refleksjon over det moralske grunnlaget for statens maktbruk. For Ramsey er rettferdig krig-tradisjonen en mulig politisk-militær doktrine som kan hjelpe de politiske beslutningstakerne ut av uføret.⁸

Ramsey holder analysen sin på et teoretisk nivå og konsentrerer seg om det moralske grunnlaget for militær maktbruk. De praktiske konklusjonene overlater han til politikerne. Det avgjørende punktet for Ramsey er om militær maktbruk tjener rettferdigheten. I det stykket skiller ikke militærmakten seg ifra annen politisk maktbruk: Politikkens fremste oppgave er nettopp å fremme rettferdighet, orden og det han kaller national and international common good. Ansvarlige politiske beslutninger bygger på disse tre kriteriene, men den pragmatiske beslutningsprosessen må også ta høyde for de begrensningene som de ressursene en har til rådighet utgjør, og ikke minst, de rammene som internasjonale traktater og internasjonal rett trekker opp for militær maktbruk.⁹

Ramseys analyse trekker veksler på Augustins tanker om rett intensjon som et grunnleggende kriterium for militærmaktbruk. Dette er en tenkning som ikke vektlegger mulige gevinster, militær styrke, eller en hvilken som helst annen egennyttig vurdering. Det sentrale punktet er hvorvidt militærmakten kan hindre urettferdighet, gjeninnsette rettferdighet og fred som basis for samfunnet. En slik forståelse setter den etiske refleksjonen i førersetet, men viser også respekt til de mer pragmatiske overveielsene som hører politikken til og de føringene som det internasjonale rettssamfunnet bygger på.

Michael Walzer – Just and Unjust Wars

Den andre aktøren er allerede nevnt ovenfor. Han utvikler sine tanker om militærmaktbruk mot slutten av Viet Nam-krigen og er skarp i sin kritikk av den amerikanske intervensjonen i Sør-Øst Asia. Når det er sagt, Viet Nam er bare et av en rekke historiske eksempler Walzer bruker for å utvikle sitt etiske konsept.

Walzers innfallsvinkel er en annen enn Ramseys. Han tar utgangspunkt i det han kaller the legalist paradigm, i den internasjonale politiske orden med suverene stater med grenser som i utgangspunktet er ukrenkelige. Enhver militær maktbruk som truer en stats politiske suverenitet eller krenker statens grenser constitutes aggression and is a criminal act.¹⁰ Den grunnleggende normen for Walzer er derfor ikke-intervensjon. Hans etiske prosjekt går ut på å undersøke om det er mulig å finne fram til forutsetninger for å avvike fra denne normen. Han finner tre tilfeller der intervensjon lar seg forsvare: (1) I interne konflikter der den ene parten prøver å løsrive seg og etablere seg som selvstendig stat; (2) I konflikter der den ene parten har vært utsatt for suverenitetskrenkelse fra en annen stat: og (3) I de tilfellene der det er nødvendig å demme opp for grove krenkelser av menneskerettighetene.¹¹

I de to første tilfellene forstår han intervensjon som et forsøk på å gjenopprette ballansen og gi mulighet gjennom interne prosesser å la de berørte partene finne løsninger på sine konflikter. Men i vår sammenheng er det særlig den siste av disse tre intervensjonsmuligheten som er interessant. Utgangspunktet for Walzer er at (…) those conceptions of life and liberty which underlie the [legalist] paradigm and make it plausible (…) seem also to require that we sometimes disregard the principle» of non-intervention.¹² Selv om Walzer ikke like eksplisitt som Ramsey bruker rettferdig krig-terminologi, er det en uttalt målsetning for ham to recapture the just war for political and moral theory.¹³ De to finner hverandre med andre ord i en felles anstrengelse for å sikre samfunnets grunnleggende verdier.

Hyrdebrev fra de amerikanske katolske biskopene – the Harvest of Justice Is Sown in Peace (1993)

Det katolske hyrdebrevet¹⁴ er interessant av flere grunner. Det er ikke en eksklusivt katolsk stemme i 1990-tallets debatt om intervensjon, men gir uttrykk for et felleskirkelig anliggende, slik det også kommer til uttrykk i uttalelser fra protestantiske kirker og kirkelige paraplyorganisasjoner som Kirkenes verdensråd og Det lutherske verdensforbund. I tillegg bør biskopenes uttalelse ses i sammenheng med deres eget hyrdebrev fra 1983 – The Challenge of Peace – som behandler problemer knyttet til kjernefysisk opprusting og avskrekking.¹⁵ Begge dokumentene argumenterer ut fra en moralsk forutsetning om at det foreligger a presumption against war og at all bruk av militærmakt må vurderes i lys av dette. 1993-dokumentet åpner imidlertid for militær intervenson for essentially humanitarian purposes, (…) to protect human life and basic human rights.¹⁶

Det er ikke vanskelig å identifisere det samme anliggende hos biskopene som gjør seg gjeldende hos både Ramsey og Walzer. Det er statsmaktens oppgave å sikre gode livsvilkår i samfunnet og dette ansvaret innbefatter plikten til å gripe inn når menneskerettigheter, fred og rettferdighet trues. Og lik Ramsey trekker de veksler på rettferdig krig-tradisjonen for å komme fram til en konklusjon på de etiske utfordringene konflikter i deres egen samtid stiller dem overfor:

humanitarian intervention need not open the door to new forms of imperialism or endless wars of altruism, but could be an exceptional means to ensure that governments fulfill the purposes of sovereignty and meet the needs of their people.¹⁷

Noen korte refleksjoner

Det fines en kjerne i rettferdig krig-tradisjonen helt fra den spede begynnelse som på grunnleggende vis søker å begrense muligheten for å gripe til våpen og å dempe skadeomfanget av krigshandlingene der krigen er brutt ut. Så er det selvsagt ikke vanskelig å peke på eksempler der tradisjonen misbrukes og der makthavere og krigsherrer med urette påberoper seg å være innenfor de rammene den trekker opp. I den sammenhengen tenker jeg det er viktig å holde fast på to ting: Først, mer eller mindre selvbestaltede talsmenn for rettferdig krig-tradisjonen må veies og måles ut fra de kriteriene tradisjonen selv presenterer. Om det ikke er samsvar mellom liv og lære, betyr ikke det nødvendigvis at tradisjonen som sådan må forkastes. Dernest: Rettferdig krig-tradisjonen har aldri påberopt seg å være en slags altomfattende kodeks for de alle de moralske utfordringene våpenmakten stiller oss overfor. I stedet tar den mål av seg til å gi veiledning til ulike aktører på ulikt nivå. I det stykket holder den fram de moralske og etiske vurderingene disse aktørene må gjøre enten de befinner seg på et taktisk, operasjonelt eller strategisk nivå i en gitt konflikt.

Og så til slutt: Rettferdig krig-tradisjonen er på helt grunnleggende vis en historisk tradisjon. Det betyr at den gjenspeiler de verdier og holdninger som gjorde seg gjeldende til bestemte tider, i bestemte samfunn. Samtidig representerer den et stykke kontinuitet gjennom flere hundre år og som tradisjon forteller den oss noe om hvordan de verdiene og holdningene har gitt seg uttrykk i historien. Det mer enn antyder at etisk refleksjon og moralske beslutningsprosesser på helt grunnleggende vis er et historisk prosjekt, et forsøk på å knytte forbindelse til det som var og i mindre grad en rasjonell ahistorisk aktivitet.

Leif Tore Michelsen (f.1955), Kommandørkaptein og sjefsprest i Sjøforsvaret. Krigsskoleprest Sjøkrigsskolen 1996-2003. Har arbeidet spesielt med forholdet mellom etiske og juridiske aspekt ved krigens folkerett.