Å minnes de døde

Av Eivor A. Oftestad og Kristin B. Aavitsland

Hvordan forholder vi oss til de døde i vår kultur? Dette spørsmålet ønsker vi å drøfte i denne artikkelen. Vi driver med historisk forskning, mens våre lesere i denne sammenheng opererer militært i samtidens internasjonale konflikter. Vår og våre leseres hverdag ligger langt fra hverandre. Som forskere ved prosjektet «Døden i tidlig protestantisk kultur», sitter vi på kontoret og reflekterer over historiske kilder, analyserer spøkelsenes tilbakekomst i samtidskulturen og dekonstruerer den historiske protestantismens holdning til de døde. Det sier seg selv at vår kontekst er en ganske annen enn den militære. En soldat kan i kamp bli utfordret til å drepe sine fiender, og risikerer selv å bli drept. Vi går ikke til vårt arbeid med livet som innsats, og slipper å forholde oss til at venner og kolleger på jobben brått kan bli revet bort. Samtidig er ingen mennesker skånet for den intense brutale bruddflaten døden plutselig kan utgjøre. Historisk forskning på forholdet til døden kan bidra med en inngang til vår egen omgang med døden – hvordan enn den måtte angå oss.

Krigerdød

Ved å skrive i PACEM ønsker vi å bidra med noen historiske perspektiver på krigerdøden – en død som i de fleste kulturer har vært oppfattet som en heltedød. Siden norsk kultur gjennom 500 år er preget av en protestantisk statskirke, har det protestantiske synet på døden formet vårt forsvars forståelse av det å dø i krig. Derfor vil vi ta utgangspunkt i den tidlige protestantiske kulturen. Hvordan ble heltedøden formet her? Og hva har det å si for hvordan vi tolker den i dag? Hvilke konsekvenser og hvilke begrensninger innebærer de idémessige premissene som ble lagt på 1500-tallet når det gjelder vårt forhold til døden og våre døde?

Krigerdøden er en av flere heltedøder som trer frem fra kildene når vi undersøker omgangen med døden i den tidlige protestantiske kulturen i Danmark-Norge. Den danske biskopen Peder Palladius (ca 1540) omtaler i sin visitasbok tre typer helter: for det første kongen og kongens menn som ofrer sitt liv for fedrelandet, for det andre predikanten som er villig til å dø for sitt prekeembede, og for det tredje kvinnen som dør under barnefødsel.¹ Med sine martyrdøder oppfylte disse typene hver på sin måte det religiøse idealet det som i følge protestantismens teologi ledet til frelse, nemlig troen alene. Dette ble virkeliggjort i det verdslige livet ved å oppfylle det kall man var satt til og slik utvise tro og lydighet mot Gud.

Minnetaler

De protestantiske trosheltene, enten det var soldater eller barselkvinner, ble minnet og hedret etter sin død gjennom minnetalen som presten holdt ved begravelsen. Dette utviklet seg til en litterær genre som ble viktig i denne kulturen, likprekenen. Særlig ved adelige tilfeller ble likprekenen publisert og den sirkulerte som trykket bok, slik at ettermælet til de avdøde standspersonene ble sikret. I Tyskland var det særlig adelsfolk og prester som fikk likprekener. I Danmark-Norge ser det ut til å ha vært bare adelen – det er ikke bevart en eneste over prester av de 275 kjente dansk-norske likprekenene fra perioden 1565-1650.² I tillegg til likpreknene kunne standspersoner sikre sitt ettermæle gjennom minnetavler, såkalte epitafier, som ble hengt i sognekirkene. Disse tavlene, som det fortsatt finnes en del igjen av rundt omkring i norske og danske kirker, skulle i tekst og bilde formidle de avdøde trosheltenes fromme sinnelag. Ofte inneholdt epitafiene portretter av de avdøde som poserte i gudfryktige gester, slik at man kunne minnes dem som faste i troen og dermed være forvisset om at de var sikret «en lykkelig opstandelse».

Den første likprekenen som ble trykket i Danmark-Norge, var Niels Hem­mingsens preken over Herluf Trolle i 1565.³ Trolle var øverste admiral over den danske flåten, og ble dødelig såret i slag mot svenskene under den nordiske syv­årskrigen.

Forholdet mellom konge og adel i den lutherske staten er viktige premisser for Hemmingsens fremstilling av Herluf Trolles heltestatus. Trolle kan fremstilles som et eksempel på sann tro fordi han ved å oppfylle sitt kall viste lydighet, ikke bare overfor kongen, men også overfor Gud. Hemmingsen oppsummerer det slik:

In summa, han skikket seg slik i all sin gjerning, at han var både Gud og kongen tro. I feidetid til lands og vanns beviste han at han med rette bar riddersverd, noe også fremmede folk kunne bære vitnesbyrd om. Han skydde ikke rikets fiender, men viste seg mandig imot dem. For han visste godt at den som ikke var sin Konge og sitt fedrerike tro, han var heller ikke Gud tro, som krever huldskap og troskap av sine undersåtter - mot deres verdslige øvrighet. Og titt og ofte hørte jeg disse ord fra ham, som sankt Peter sier; Frykt Gud og ær kongen. Disse ord som tilkjennegir at disse to ting følges ad; Gudsfrykt, og tro og huldskap mot sin Herre og konge.⁴

Selv om Herluf Trolle oppfylte et grunnleggende ridderideal som verken var spesifikt protestantisk eller spesifikt dansk-norsk, ble minnet hans formet i den dansk-norske, protestantiske konteksten. Han døde for Gud og kongen, og viste seg gjennom oppfyllelsen av sitt kall å være en godt kristent forbilde.

Helter i vår tid

Mens soldater og offiserer i det tidligmoderne Europa døde for Gud og kongen, døde 1800-og 1900-tallets soldater kanskje først og fremst for sine fedreland. I vår tid, når verken Gud, kongen eller fedrelandet er selvsagte eller uproblematiske størrelser, er vi sivilister nyssgjerrige på hvem norske soldater gir sine liv for. Er det den norske staten som forvalter av demokratiske rettigheter? Eller er det overnasjonale humanitære strukturer?

Med andre ord - premissene endrer seg. Allikevel kan vi se at den protestantiske minnekulturen består som et mønster vi selv gjør bruk av lenge etter at både Gudsfrykten og lydigheten mot kongens person har sluttet å være selvfølgelige størrelser. Dette gjelder generelt, som for eksempel i genren nekrologer. I løpet av det siste året er denne genren satt under debatt fordi man tenker at den ikke gir et ærlig bilde av avdøde. Den militære omtalen av de døde – i egne rekker – er også fremdeles først og fremst preget av å minnes helter. En død soldat kategoriseres som en helt, og slik må det være om moralen skal opprettholdes. Et amerikansk eksempel på dette var soldaten Kenneth Ballard som døde i Irak 30. mai 2004. Hans mor fikk beskjed om at han døde i skuddveksling, at han hadde reddet alle sine menn, men ofret seg selv. Sannheten kom frem et år etterpå – han hadde dødd av et løpsk maskingevær i kjøretøyet han selv satt i. I følge den nye pressemeldingen dempet de nye opplysningene «på ingen måte løytnant Ballards heltestatus, lederskap, eller offer for nasjonen og folket i Irak. Vi ærer hans tjeneste og kondolerer overfor hans familie. Han er et symbol for ære og heltemod for alle soldater å leve opp til» (Dagbladet, 10/09 2005). Den militære omgangen med de dødes minne har selvfølgelig ikke bare årsak i en protestantisk minnekultur, men i norsk kontekst har den vært et viktig premiss.

Forestillinger om de døde

Den protestantiske – og militære – minnekulturen ivaretar de som dør en heltedød, eller på annet vis setter spor etter seg i historien. For dem arrangeres det minnemarkeringer og jubileer, og ved deres graver legges det årvisst ned kranser og holdes taler. De fleste andre døde, derimot, har gjennom flere århundrer hatt en marginal plass i kulturen. De har vært henvist til privatsfæren – eller glemselen. I dag er det protestantiske paradigmet sterkt utfordret i en senmoderne kultur. Dette ser vi ikke minst når nyreligiøse forestillinger om de døde blir premissleverandører i offentligheten. Spøkelser opptrer på kjøpesentre, i barnehager og skoler og fordrives ved hjelp av sjamaner og åndemanere. Prester i den norske kirke står litt perplekse tilbake og kjenner på sin manglende kompetanse på døde som sprenger rammene for den verdige og oppbyggelige minnekulturen som gjennom 500 år har vært tilbudt de døde. Premissene for denne minnekulturen er kanskje ikke selvfølgelig lenger.

Middelalderens memoria

For å få et perspektiv på dette, er det relevant å se hva den protestantiske minnekulturen fortrengte og erstattet da den vokste frem. Middelalderens religiøsitet, som reformasjonen responderte på, var på mange vis strukturert ut fra forholdet til de døde. Det var en slags solidaritet mellom levende og døde i form av gjensidig forbønn. Man ba for de dødes sjeler og feiret messer for dem, og man hadde tillit til at de sjelene som hadde funnet veien til himmelen, også ba for de levende. Fordi alle ventet på å bli dømt av den samme dommer, var de avhengige av hverandres bønn om nåde, og det var ikke vesentlig om de befant seg på hver sin side av dødens terskel. Middelalderens minnekultur la tilrette for en samtidighet mellom fortid og nåtid. Samfunnet var gjennomsyret av de dødens nærvær. De døde interagerte med de levende i hverdagslivet, ved tilsynekomster, i relikvier og i nattverden. Historikeren Craig Koslovsky betegner nettopp dette fellesskapet mellom levende og døde som middelalderens memoria-kultur.⁵ Et system av doktriner, trosforestillinger og minnepraksiser bekreftet memoria, og motvirket gapet mellom fortid og nåtid. I middelalderens Norge ble den desidert største troshelt og kriger, Olav den hellige, minnet ved sitt skrin i Nidaros. Han ble minnet ikke bare som et ideal på en modig militær leder som falt på slagmarken i heroisk kamp, men også som en udødelig sjel som hadde gitt livet for sin tro og som kunne gjøres nærværende for andre troende gjennom bønn, relikvier og liturgi. Ved sitt fysiske og sjelelige nærvær kunne Olav – og alle andre hellige – komme de levende til hjelp fordi de samtidig sto for Guds åsyn.

Bruddet mellom de levende og de døde

Et av de mest virkningsfulle konsekvensene av den protestantiske reformasjonen på 1500-tallet, var det radikale bruddet mellom levende og døde. Grunnlaget for det gjensidige forholdet til de døde ble revet bort på få år, og det kulturelle feltet for minnekultur, med ritualer og objekter, ble reforhandlet.

Reformasjonens hovedbudskap var Jesus som eneste mellommann mellom mennesket og Gud. Dermed hadde helgener og gjensidig forbønn ingen effekt. De levende ble irrelevante for de døde, mens de døde ble redusert til eksempler for de levende. De hadde ingen funksjon i seg selv, men kunne kun fremstå som eksempler på en sann tro, slik Herluf Trolle og hans krigsmenn som ble fremholdt som minneverdige forbilder. Likprekenene og minnekulturen promoterte også en hellighetstenkning, men denne var ganske annerledes enn den man hadde avvist. Den avdøde ble presentert som forbilde for en fast og utholdende tro – i sitt kall – inntil døden. Helgenenes funksjon som forbedere, hjelpere og nådeformidlere ble fjernet, mens funksjonen som forbilder for de troende ble videreført også etter reformasjonen. Troen alene frelste, derfor var det heller ingen nødvendighet med noen mellomtilstand før de dødes oppstandelse. Skjærsilden ble overflødig og avvist som papistisk og katolsk oppspinn.

Bare himmel og helvete ble igjen som destinasjoner i det hinsidige, begge steder utenfor de gjenlevendes rekkevidde. Døden brøt nå alle relasjoner, og de døde ble bare et minne som kunne skildres i portretter (epitafier) eller nekrologer (likprekener). Slik lærte reformasjonen oss at «minne» er noe fortidig som ikke finnes lenger.

Moderne minnekultur

I vår moderne minnekultur er det nettopp gapet mellom nå og da, og dødens endelighet som er de fundamentale aspektene. Forskere som Craig Koslovsky og Peter Marshall argumenter for at disse apektene oppsto i kjølvannet av den protestantiske reformasjonens avvisning av den middelalderske minnekulturen.⁶ I motsetning til denne baserer vi den moderne minnekulturen på en lineær tid, og på at de døde er individer som tilhører en fortid.

Et av problemene som reformasjonens tenkning om de døde avstedkom, er at minnekulturen utelukker de som ikke duger som forbilder. De døde som ikke burde etterlignes, hadde ingen plass. Det samme kan sies om den protestantiske minnekulturens sekulære arvtager, den humanistiske minnekulturen, som mange velger å forholde seg til i dagens post-kristne Norge. Både i gammellutherske begravelser på 15/1600-tallet, og i human-etiske begravelser, er minnetalen seremoniens kjerne, og de gode og oppbyggelige minnene er i fokus. Mislykkede døde med elendige, onde eller ynkelige liv utfordrer denne måten å håndtere de døde på. For ikke å snakke om feige soldater som kanskje valgte feil da det gjaldt. For hvordan skal man gi deres liv og død mening i denne modellen?

Den offisielle minnekulturen, slik den ble promotert av teologene og foreskrevet i kirkeordinansene, fastholdt en absolutt adskilthet når døden inntraff. Samtidig er det mye som tyder på at den protestantiske læren om de døde bare i liten grad slo rot i folks bevissthet. Kanskje var denne tenkningen i sin reneste form i utakt med allmenn intuisjon og grunnleggende psykologiske behov. Reformasjonshistorikeren Peter Marshall argumenterer for at folks lengsel etter og kjærlighet til sine egne avdøde utgjorde den største hindringen når den protestantiske avvisningen av enhver relasjon til de døde skulle implementeres. Nå ser det ut som om omsorgen for de døde på ulike måter tyter frem i en kultur som ikke lenger lar seg regulere av det protestantiske regimet. Da er det på sin plass å bringe inn noen historiske perspektiver som viser at det ikke er det faktum at tiden går som gjør våre avdøde om til fortidige minner, men derimot våre holdninger til døden og de døde som etablerer kategorien fortid i den moderne minnekulturen⁷.

Vi ønsker ikke nødvendigvis å vende tilbake til en middelaldersk minnekultur – det er verken mulig eller noe ideal. Samtidig er det absolutt grunn til å spørre om den moderne minnekulturen er tilstrekkelig når premissene er så endret fra den gang denne minnekulturen ble formet til i dag. Gir den protestantiske minnekulturen det språket vi trenger for å snakke om døden og de døde? Og har den mulighet til å gi de svarene vi søker? Til sist skal døden ramme oss alle. Spørsmålene er eksistensielle, og vil nettopp derfor også ha konsekvenser for vår omsorg for de som faller i krig eller dør under militære oppdrag.

Teolog Eivor A. Oftestad, Phd fra UiO i kirkehistorie, og kunsthistoriker Kristin B. Aavitsland, Phd fra UiO i kunsthistorie, er ansatt som forskere ved prosjektet «Døden i tidlig protestantisk tradisjon», ved Universitetet i Oslo. Prosjektet undersøker den religiøse og kulturelle interaksjonen mellom gamle og nye ideér og praksiser i det kulturelle feltet som angikk døden og de døde i Danmark-Norge på 1500- og 1600-tallet. Kildene i prosjektet er særlig epitafier og likprekener.