Kirken etter 22. juli – erfaringen med riter og ritualer

Av Ole Chr M Kvarme

Angrepet på Regjeringskvartalet og massakren på Utøya 22. juli i fjor er karakterisert som det største traumet i vårt samfunn etter 2. verdenskrig. I månedene som siden er gått, har vi sørget med de pårørende, og vi har sørget som folk. Vi har en lang rettssak bak oss, og 22. juli-kommisjonen har avlagt sin rapport.

Også vår kirke må i ettertid spørre: Hva var kirkens bidrag, og hva skal den være i tilsvarende kriser? Hvordan ble de pårørende til de drepte, de skadde og deres pårørende ivaretatt? Hvordan ble de kirkelige riter og ritualer opplevd? Hva skal vi tenke om relasjonen til det offentlige Norge, representert ved våre styrende organer? Hvordan forholder vi oss til det livssynsmessige mangfold i vårt land, som også Utøya-ungdommene representerte?

Problemstillingen i overskriften, med fokus på riter og ritualer, gjør at den «ordinære» kirkelig oppfølging med omsorgsarbeid fra prester, diakoner og frivillige her ikke skal stå i fokus. På dette området er det gjort en omfattende innsats. Anliggendet her er å drøfte de aspekter ved kirkens riter og ritualer som på særskilt måte krever refleksjon når hendelsene har kommet på avstand.¹ Hva var nytt, og hva har vi lært?

I det følgende deles mine observasjoner og refleksjoner fra mitt ståsted som Oslo biskop. Jeg unnlater derfor å gå inn på det som tross alt er det viktigste spørsmålet: Hvordan de pårørende og involverte selv opplevde kirkens riter og ritualer? Her avgrenser jeg problemstillingen til følgende:

1. Jeg begynner med en kort omtale av riter og ritualer i vår norske kontekst, og fokuserer så på:

2. Kirken og ritualene slik de fungerte i det offentlige rom, i skjæringspunktet til det offentlige Norge, og dernest:

3. Riter og ritualer i møte med det religiøse mangfold;

4. Før jeg så avslutter med en drøfting av vår kirkes identitet som folkekirke og bekjennelseskirke i denne kontekst.

I. Riter og ritualer i vår norske kontekst

Behovet for riter og ritualer ved død og kriser gjør seg gjeldende i alle kulturer. Etter ulykker bidrar riter til å etablere en felles plattform og legger til rette for emosjonell bearbeiding av tap gjennom konkret handling. I en artikkel om «Sorg og dødsritualer i et krysskulturelt perspektiv» peker forfatteren Å. Brottveit på tre elementer i ritualenes betydning for denne type bearbeiding:

• ritualer er med på å gjøre det uvirkelige virkelig og bidrar til å lindre sorgen og tapet («terapeutisk funksjon»)

• ritualer gir døden en meningsfull ramme og definerer de/den avdødes nye plass og identitet («kosmologisk funksjon»)

• ritualer har en «sosial funksjon» ved å redefinere roller og bidra til gjenopptagelse av virksomhet. Ritualer bidrar til å reetablere orden og struktur i en kaotisk hverdag.²

I vår religiøse og kulturelle kontekst er det naturlig at kirken med sine ritualer og tradisjoner spiller en vesentlig rolle. En stor majoritet av vår befolkning er medlemmer av Den norske kirke. I tillegg er det tette bånd mellom kirken og samfunnets institusjoner og styrende organer, også etter de reformer som nylig er vedtatt. Samtidig har samfunnet vårt endret seg. Som følge av innvandring har vi fått et kulturelt mangfold med relativt store befolkningsgrupper som har annen religiøs tilhørighet. I tillegg kommer en betydelig sekularisering, som blant annet kan avleses av kirkelige statistikker for dåp og andre kirkelige handlinger.

Selv om de nevnte trekk ved vårt samfunn er markante, har kirkens medvirkning ved begravelser holdt seg. Det er fortsatt bare en mindre gruppe som velger alternative ritualer. I antall dreier det seg om 10 prosent, og dette tallet inkluderer de som hører til andre religioner. Ved ni av ti dødsfall prioriteres en kirkelig ramme. Mellom 30 og 40 prosent av medlemmene i Human- etisk Forbund gravlegges også med kirkelig medvirkning. Bildet av at samfunnet sekulariseres må derfor balanseres. Når det gjelder død og sorg, har kirken fortsatt en sterk stilling med sine riter og ritualer.

Ikke desto mindre stiller det kulturelle og livssynsmessige mangfold kirken overfor utfordringer når det gjelder hvordan vi skal opptre i møte med nasjonale katastrofer av det slaget som rammet landet vårt 22. juli i fjor. Noen av spørsmålene er disse: Hvordan skal vi møte den individuelle og kollektive sorgen? Kan vi med våre riter og ritualer ta vare på vår identitet som folkekirke og evangelisk-luthersk bekjennelseskirke og samtidig bidra til at det etableres felles arenaer?

II. 22. juli og kirkens ritualer i det offentlige rom

I det følgende vil jeg trekke frem noen elementer knyttet til kirkens ritualer etter 22.juli. Først «de åpne kirker» og kirkehuset som «minnested», dernest høymessen i Oslo domkirke 24. juli, for det tredje begravelsene av ofrene for terroren, og til sist noen ord om kirkens rolle ved minnemarkeringen ett år etter.

Åpne kirker

Den kirkelige beredskap i Oslo førte til en umiddelbar beslutning: å etablere et sted utenfor Domkirken for blomsternedleggelse og å åpne kirken. En beslutning om å åpne kirkehuset ble også tatt andre steder i bispedømmet og mange steder rundt om i landet. Åpne kirker, mennesker en kunne snakke med, anledning til å tenne lys og skrive bønnelapper – slike enkle midler utgjorde substansen i den umiddelbare kirkelige respons. Soknepresten i Paulus, en kirke som i tiden etter 22. juli ble besøkt av over 1500 mennesker, uttalte:

Kirken er et høytidsrom hvor man kan ha kontakt med alt det som ikke kan sies. Jeg tror mange kommer for å være sammen med noe som er større enn en selv.³

Tilstrømningen til Oslo domkirke var formidabel. Blomster ble plassert ved kirken i et omfang som vakte internasjonal oppmerksomhet. Et stort antall mennesker deltok i de mange gudstjenestene på kveldstid uken etter 22. juli. I løpet av året som fulgte var ca. 1.5 millioner mennesker innom Domkirken, en firedobling i forhold til normalsituasjonen. Å holde kirken åpen og tilgjengelig krevde både personell og økonomi, og vi tenker at en slik prioritering var riktig og viktig.

Hvordan skal dette rituelle trekket, at dette og andre kirkerom fikk en funksjon relatert til nasjonal sorg, tolkes i ettertid? Formodentlig var det flere faktorer som gjorde seg gjeldende. Sosiologen O. Aagedal peker i et intervju på kirkehusets særskilte karakter: «In such highly uncertain situations the church room and space can promote feelings of security – whether one believes in God or not».⁴ Et perspektiv bakover har muligens relevans: Kirken ble et samlingspunkt i forbindelse med 2. verdenskrig og den tyske okkupasjonen av vårt land. Kirkesøkningen ble flere steder mangedoblet disse årene.

Dersom man antar at det var en dypt forankret religiøsitet som lå bak tilstrømningen til Domkirken og andre kirker, at den «usynlige» kirken ble satt i bevegelse, overinterpreterer man trolig fenomenet. En relevant tolkningsramme er parallelle hendelser som har funnet sted både i Norge og andre land i senere år. Begrepet «spontanalter» har blitt lansert som en betegnelse på folks behov for å gi sorgen uttrykk på bestemte steder. I vår sammenheng er det nærliggende å peke på kong Olavs død i januar 1991 da Slottsplassen ble fylt med blomster, tente lys, barnetegninger mm. O. Aagedal har hevdet at det kanskje var noe tilfeldig at Domkirken fikk en så sentral plass som arena for offentlig sorg. Andre alternativer kunne imidlertid ha blitt valgt, plassen foran Stortinget eller Rådhusplassen, som ble benyttet i forbindelse med Rosetoget. For egen del tror jeg ikke det var tilfeldig at Domkirken – og for den saks skyld også kirker rundt om i landet – fikk en slik sentral rolle.

Det var et aktivt initiativ fra Domkirken, Oslo ordfører og politiet som gjorde at blomsterstedet ved Domkirken ble etablert tidlig lørdag morgen den 23. juli. Ut fra erfaring visste man at det var behov for et slikt sted. Åpningen av Domkirken samme dag, og det at den ble holdt åpen hele den påfølgende natt, var heller ikke noe nytt. Domkirken har lang erfaring med «åpen kirke», og i de siste 25 år har det vært vanlig rundt om i landet med åpne kirker i forbindelse med større ulykker – med mulighet for lystenning, bønn og stille fellesskap.

Det nye etter 22. juli var omfanget og intensiteten i deltakelsen. Nå ble den erfaring lokale kirker hadde med åpne kirker, løftet til et nasjonalt plan. Men det vi har erfart etter 22. juli, er også en forsterket forventning til åpne kirker i lokalsamfunn, og da ikke bare etter ulykker.

Åpne kirker etablerer ytre sett en «liturgi», en enkel rite for mennesker berørt av krise og sorg. Det dreier seg om rent fysisk å gi tilgang til et rom som mennesker føler tilknytning til, et rom som formidler at man er del av en større sammenheng, et rom som gir trygghet etter opprivende opplevelser. Åpne kirker krever likevel noe, i form av tilretteleggelse og organisering, en mulighet til samtale og bønn, til å skrive bønnelapper og enkel bønneveiledning. Erfaringen fra 22. juli tilsier at vi arbeider bevisst med dette, både med beredskap i tilfelle av ulykker og med tanke på det normale liv i kirker og menigheter.

Høymessen i Oslo domkirke 24. juli

Hendelsene i Oslo og på Utøya fant sted på en fredag. To dager senere var det høymesse, som vanlig, i Oslo domkirke. Gudstjenesten fikk en sentral plass i «den offentlige sorgen». Det har blitt hevdet at det nærmest var tilfeldig at dette ble den første offentlige sorgmarkeringen etter 22. juli. Statssekretær H.K. Amundsen ved Statsministerens kontor ga uttrykk for at dersom tragedien hadde skjedd på en tidlig ukedag, ville kanskje en offentlig markering blitt lagt til fredagsbønnen i en av Oslos moskeer.⁵ Også O. Aagedal har pekt på at en «fellesreligiøs» arena kunne ha blitt prioritert, gitt andre omstendigheter. Ut fra de bånd som fortsatt foreligger mellom folk og kirke i vårt land, må en spørre om slike vurderinger er sakssvarende. Representanter for det offentlige Norge, med kongehus og statsminister i spissen, har nok heller spontant valgt å delta i gudstjenesten i Oslo domkirke denne dagen, og for oss som kirke var det naturlig at tragedien fikk sette sitt preg på gudstjenesten som «en messe for sorg og håp».

Hva slags preg fikk så gudstjenesten som ble overført i TV, også internasjonalt? Et markant trekk var at den ble gjennomført som en ordinær høymesse med de vanlige liturgiske ledd. «Flerreligiøse» elementer ble ikke integrert. Samarbeidsutvalget for tro og livssyn (STL) ønsket en felles seremoni, noe re­gjeringen arrangerte én måned senere i Oslo Spektrum.

En tilpassning til den aktuelle situasjonen ble gjort i valg av tekster og salmer ut fra den tematiske overskiften: «Messe for sorg og håp». Det vakte en del diskusjon at Nordahl Griegs sang «Til ungdommen» ble benyttet. Mange oppfattet imidlertid sangen som ofte brukes av AUF-ere, som velegnet og uttrykk for en type «brobygging». Slik var den også ment.

Man må anta at flere av de tilstedeværende representantene for det offentlige Norge ikke uten videre identifiserer seg med kirkens tro. Det er vel kjent at ikke alle regjeringsmedlemmer er kirkemedlemmer. Likevel valgte vi å holde en gudstjeneste etter vår kirkes orden. Mange deltok i nattverdfeiringen, også en god del av de som denne dagen var der i «embets medfør». Samtidig var det mulig å uttrykke deltakelse gjennom lystenning, noe som skapte ytterligere bevegelse i kirkerommet.

I et kirkelig perspektiv gav det mening å feire nattverd med denne høymessens «bakteppe». Nattverden er med et teologisk uttrykk «det synlige Guds Ord», verbum visibile. Når nattverden ble feiret, ble livets ord på en håndgripelig og konkret måte forkynt inn i dødens verden, i en sammenheng der støvet i Grubbegata knapt hadde lagt seg. Brød og vin, udødelighetens legemiddel slik nattverden omtales i den gamle kirke, ble rakt til mennesker som bar med seg overveldende inntrykk av død, destruksjon og ødeleggelse. Respons fra ulikt hold på denne gudstjenesten kommer jeg tilbake til. Vi som var med og bar ansvar, opplevde at en tradisjonell høymesse med nattverd og dens naturlige sorgpreg hadde bærekraft i den aktuelle situasjonen.

Tilsvarende «messer for sorg og håp» ble holdt med variasjon i de andre Domkirkene og i kirker over hele landet, med materiale som i all hast ble sendt ut fra Kirkerådet og Bispemøtet lørdag 23. juli. Jeg har ingen oversikt som gjør det naturlig med en beskrivelse eller drøfting av disse. Men jeg er gjort kjent med at noen steder ble gudstjenesten gjennomført slik den var planlagt før 22. juli og med minimal referanse til den nasjonale katastrofen som preget folk denne dagen, noe som vakte reaksjoner. Om disse tilfellene er få unntak, må de her nevnes for troverdighetens skyld, og det må påpekes at de representerer en pastoral forsømmelse som ikke tok gudstjenesten og situasjonen på alvor denne dagen. Det gir også ettertanke til måten vi feirer gudstjeneste og forvalter kirkens riter og ritualer i andre situasjoner nasjonalt og lokalt.

Begravelsene

I dagene og ukene som fulgte ble det holdt begravelser av ofrene, de aller fleste med kirkens gravferdsrituale. Jeg har ingen omfattende oversikt eller innsikt i erfaringene med disse begravelsene, og skal komme tilbake til den éne på Nesodden som vakte oppsikt. Men noen enkle erfaringer er det mulig å sette ord på.

De fleste prester og kirkelige medarbeidere jeg har snakket med, opplevde situasjon krevende, men sa samtidig: Vi har erfaring med begravelser, også etter vanskelige ulykker. I 22.juli-kommisjonens rapport understrekes behovet for stadig øvelse i beredskap for dem som skal inn i ulykker. I så henseende stilte og stiller prester og kirkelige medarbeidere med betydelig «mengdetrening» i sorgsituasjoner og med det ritual som gravferd er. Det gjorde også at ansatte og frivillige mobiliserte betydelig omsorg vis-a-vis pårørende, vennekretser og lokalmiljø, blant annet gjennom «åpne kirker» i tilknytning til begravelsene

Det som imidlertid var annerledes og nytt i forbindelse med disse begravelsene var den omfattende offentlighet de fikk: nærværet og deltakelsen av statsråder og offentlige representanter samt et betydelig medieoppbud. Nå måtte presten ikke bare forholde seg til de pårørende og lokalsamfunnet, men offentlig pågang og oppmerksomhet. Slik måtte det naturligvis bli, og min erfaring tilsier at de pårørende ble prioritert uten at hensynet til offentlig deltakelse og oppmerksomhet ble skadelidende i gjennomføringen.

Minnemarkeringene ett år etter

Et siste element knyttet til riter og ritualer dreier seg om minnemarkeringene som fant sted ett år etter. Det ble holdt gudstjenester i Oslo domkirke og Hole kirke og en rekke større fellesarrangement på Rådhusplassen i Oslo og rundt om i landet. I Oslo ble gudstjenesten ledet av Oslo biskop og preses, i Hole kirke av Tunsberg biskop. I begge tilfeller deltok representanter for kongehuset og det offisielle Norge. Pårørende og de som var direkte berørt av tragedien 22. juli var særskilt invitert. Også i mange andre kirker ble hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya minnet i gudstjenestene denne dagen.

Kirken og dens ansatte har stor kompetanse i sorgarbeid og sorgprosesser. Vi vet blant annet at sorg tar tid å bearbeide. Det er denne innsikt som har gjort at minnemarkeringer allerede i en tidlig fase av kirkens historie ble vektlagt som en del av kirkens cura animarum, sjeleomsorg. Behovet for minnehandlinger er allmenn-menneskelig. Vi finner det i de fleste kulturer, og fra gammelt av har det vært kirkelig praksis å markere årsdagen for dødsfall som særskilt minnedag. Når det ble tillyst minnegudstjenester i Domkirken og i Hole kirke i juli d.å., knyttet man an til gamle forbilder.

I forbindelse med minnemarkeringene hadde Bispemøtet og Kirkerådet i god tid sendt ut bønner og tekster, slik det i hast ble gjort også 23. juli 2011. Når det gjaldt minnemarkeringen ett år etterpå, hadde man på en annen måte tid til å forberede og profilere gudstjenestene. Hvordan disse minnemarkeringene fant sted, vil antakelig bli gjenstand for analyser og avspeile en viss variasjon.

Et kritisk punkt for oss som kirke og forkynnere i forbindelse med slike gudstjenestelige minnemarkeringer, er hvordan vi tilrettelegger ritene og ritualene. Det gjelder særlig forholdet mellom ritual og forkynnelse på den ene side og kontekst og situasjon på den andre. I utgangspunktet kan det oppleves vanskelig å være tro mot bibelteksten eller evangeliet og samtidig være tro mot konteksten og situasjonen. Men når en tar dette spenningsfeltet på alvor, er erfaringen ofte at denne spenning er kreativ, og at nettopp spenningen kan forløse en dynamisk formidling av Guds ord inn i ritens og ritualets aktuelle kontekst.⁶

III. Rituelle handlinger i en interreligiøs kontekst

22. juli aktualiserte nok en problemstilling: Hvordan skal vi forholde oss til mennesker fra andre religioner eller med annet livssyn? Den ideologi og motivasjon som lå bak Utøya-massakren tilfører problemstillingen en ekstra dimensjon. Politikere velger i blant formuleringen «det nye norske vi» for å beskrive dagens sosiale og kulturelle virkelighet. Burde kirken i større grad betone en fellesreligiøs solidaritet, uttrykke et religiøst vi, på bakgrunn av hendelsene som fant sted? Burde dette føre til «tilpassede» ritualer i større grad enn det som fant sted?

Problemstillingen er kompleks og meningene vil variere. En utpreget dialogvilje utgjør et markant innslag i vår kirkes holdning til andre religioner og livssyn. Samtidig uttrykker enkelte bekymring og betoner at vi må ta vare på egen identitet og bekjennelsesmessige integritet. Men må dette nødvendigvis være en motsetning? På dette punkt har vi også gjort nye erfaringer, og jeg vil her trekke frem noen av dem. De to første er i ritenes og ritualenes randsone, men likevel relevante i denne sammenheng.

Besøk i moskeer – og kirker

I dagene og ukene etter 22. juli var det flere biskoper, prester og kirkelige medarbeidere som deltok i minnemarkeringer i moskeer. I Nidaros Domkirke hadde også en muslimsk kvinne en hilsen i forkant av minnegudstjenesten i sommer. I andre land er slike gjensidige besøk og hilsener i forbindelse med både ulykker og fester nærmest en tradisjon, et ritual der trossamfunn lever side om side. Innslagene er ikke en del av gudstjenestefeiringen eller bønnesamlingen, men kommer i forkant eller etterkant. Slik markeres både trossamfunnets egen integritet og samtidig en vilje til å stå og leve sammen. Hos oss er dette noe nytt, og noe vi både trenger å vende oss til, utvikle og finne gode former på.

Felles markeringer

Den andre erfaring er knyttet til regjeringens nasjonale minnemarkering i Oslo Spektrum én måned etter terroren i Grubbegata og på Utøya. I denne store og nasjonale fellesmarkeringen deltok også ledere fra forskjellige religionssamfunn, inklusive preses i vår kirke. Når jeg tar med denne begivenhet, er det for å understreke to viktige poeng: Når en nasjonal katastrofe inntreffer, er det også behov for en rite eller et ritual som kan ivareta det større fellesskap, men som da ikke ender opp som uttrykk for en overgripende «Civil Religion». Deltakelsen av lederne i forskjellige religionssamfunn sørget for at det ikke skjedde.

Dernest dette: Når vi fra vår kirkes side støttet en slik felles markering og deltok i den, er det fordi den nettopp åpner det rom også vi har behov for med våre gudstjenester og minnemarkeringer som folkekirke og bekjennelseskirke. Her handler det også om hvordan vi som kirke skal finne vår plass i dagens og morgendagens samfunn: ikke overordnet, men ved siden av andre kirker og livssynssamfunn.

Annerledes begravelser?

Nok en erfaring knytter seg til begravelsen på Nesodden der 18-årige Bano Rashid ble ført til graven, ledsaget både av soknepresten på Nesodden og lederen for Islamsk Råd. Banos familie var muslimer, med kurdisk bakgrunn. Etter familiens ønske ble det først forrettet en kristen gravferd i kirken og dernest en muslimsk seremoni ved graven. En slik muslimsk seremoni er relativt enkel, en bønn for den døde og lesning fra Koranen før graven kastes igjen.

Både soknepresten og imamen understreket at det dreide seg om separate seremonier, at de ikke deltok i hverandres ritualer. Begge definerte dessuten valget av begravelsesform som en slags demonstrasjon mot den ideologi som jenta var et offer for. Sokneprest Tronvik uttalte: «Begravelsen ble et symbol på at vi ikke vil la Behring Breiviks tanker slå rot i oss … Vi ønsker mangfoldet. Det var noe av det som også lå i min tanke da jeg sa ja til en slik todelt seremoni.»⁷ Imam Kobilica ordla seg på liknende vis: «Dette var nærmest en demonstrasjon mot rasisme og diskriminering. Faktisk er dette en slags illustrasjon av den dialogen vi har hatt lenge i Norge.»⁸ Bildet av soknepresten og imamen side ved side gikk verden rundt, og de ble siden tildelt Toleranseprisen av Stortingets presselosje.

Hva skal vi så i ettertid mene om dette valg av begravelsesform? Samhand­lingen er forståelig i den aktuelle situasjonen. Når familien ønsket kirkelig medvirkning, var det ikke lett for den lokale soknepresten å si nei. Den siterte begrunnelsen kan imidlertid diskuteres. Kan eller bør vi gjøre en utpreget religiøs rite til noe annet enn det den skal være, til en demonstrasjon eller innlegg i en debatt? Med min kjennskap både til soknepresten og imamen har jeg tillit til at deres refleksjon gikk dypere og tok på alvor de grunnleggende forskjeller mellom kristendom og islam i møte med døden, samtidig som de ønsket å møte situasjonen med pastoral omsorg.

Men begravelsen på Nesodden representerte noe nytt. Det var imidlertid ikke første gang det ble holdt en begravelse i den kryss-sonen mellom kristendom og islam der flere i vårt samfunn befinner seg. I tiden som kommer, vil vi også oppleve at vi må inn i denne sonen som kirkelige medarbeidere. Jeg har ikke noen umiddelbar løsning på denne utfordring. Men jeg tenker at vi må samle de erfaringer vi så langt har, drøfte dem og la noe grunnleggende være retningsgivende.

Dialogarbeid mellom religioner forutsetter vilje til respekt og gjensidig anerkjennelse. Det innebærer erkjennelse av det vi har felles, men også respekt for forskjeller i tro og bekjennelse. Felles for kristne og muslimer er en allmenn gudstro. Men i bekjennelsen av troen på Gud, skilles også veiene, i den kristne bekjennelse av den treenige Gud og i synet på Jesus, det kirkelige sentraldogme.

For en muslim er Jesus en profet i rekken av profeter. En kristen begravelse vil ha fokus på at Kristus er dødens overvinner. Det siste ord ved båren er ofte verset som sier at vi er gjenfødt til et levende håp ved Kristi oppstandelse fra de døde (1 Pet 1,3). Muslimsk lære går ut på at overgangen til evig liv beror på om man har levd i samsvar med Allahs vilje og profetens ord. Religiøse riter er totalkommunikasjon, ord og handling formidler et budskap.

Min erfaring i møte med muslimer er at de like lite som kristne ønsker å relativisere troen og bekjennelsen, at det ikke er så farlig hva man tror, bare man tror. Det innebærer også at vi i møte med imamer og muslimske familier kan regne med en gjensidig respekt for ritens og ritualets trosmessige integritet. Samtidig er den nevnte kryss-sonen der flere befinner seg, ny for oss – både for muslimer og kristne, og den trenger vi å gjennomtenke og gjennomdrøfte. I emosjonspregede og traumatiske situasjoner er det naturlig at medmenneskelighet og sjelesørgeriske hensyn blir vektlagt. I ettertid må det hele etterprøves, ut fra en grunnleggende tilnærming som har rom for både bekjennelsen og sjelesorgen. Det normale vil være et valg, og at avdødes eget ønske, om noe slikt foreligger, etterkommes.

IV. Oppsummering:

Riter og ritualer – folkekirke og bekjennelseskirke

Hvilke konklusjoner kan vi så trekke fra måten kirkelige riter og ritualer har fungert etter katastrofen 22. juli 2011? Vurderingen av kirkens innsats og rolle vil influeres av ståsted og utgangspunkt. Før jeg oppsumerer, vil jeg derfor trekke frem noen ulike synspunkter fra den offentlige diskurs i etterkant.

Lise Tørnby, daglig leder i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, viste til at det var umulig å lage en felles minnemarkering på tvers av tro og livssyn i løpet av 24 timer og mente at det bør gjøres annerledes neste gang nasjonal sorg skal markeres:

Skal det offentlige Norge bruke kirken som ramme for sorgen eller ønsker man å tenke mer på tvers av tro og livssyn? Tilbakemeldingen vi har fått er at regjeringen gikk på autopilot og gikk til det som fantes og brukte kirken som ramme på sorgen.⁹

Human-etisk forbund markerer seg ofte med kritikk av at Den norske kirke tildeles en sentral rolle i det offentlige Norge. De etterlyser nøytrale seremonier og livssynsarenaer.¹⁰ I en kronikk i Dagbladet skrev Jens Brun- Pedersen:

Søndagen etter angrepet ble de som først fikk mistanken rettet mot seg ikke inkludert i det som skulle manifestere samling i sorgen. Muslimer og humanister var ikke invitert, og mange av dem ville neppe følt det naturlig å delta i den flotte gudstjenesten i Domkirken dersom de hadde blitt invitert».

En interessant replikk til denne kronikken kom fra Anne Holt, som fremhevet at de fleste i Norge er «kulturelt» kristne: «Man skal være i overkant hårsår mot enhver religiøs symbolikk for ikke å se verdien av gudstjenesten som så fulgte.»¹¹ Hun legger til: «I Oslo domkirke ble kirkerommet langt større enn det vanligvis er, et samlingssted for hele folket. Noen til stede, andre gjennom TV-overføringen.»

Den mest positive evalueringen fra en instans utenfor kirken kom fra muslimsk hold. Tidligere omtalte imam Senaid Kobilica sa:

Den norske kirke tok på seg et ansvar som ikke er lett å bære. Det gikk veldig bra. Det viktigste vi trengte etter 22. juli var ro, og det ga domkirken. Alle gikk til kirken, ikke bare kristne.¹²

Vurderingene fra representanter for det offisielle Norge var også velvillige. Statsminister Stoltenberg uttalte at i forbindelse med 22. juli «var Den norske kirke den folkekirke vi ønsker at den skal være». Fornyings- og Kirkeminister Rigmor Aasrud kom med følgende utsagn:

Det vi opplevde var et angrep på det multireligiøse Norge. Derfor var det særdeles viktig at Den norske kirke i denne situasjonen ikke opptrådte invaderende eller overkjørte mennesker med en annen tro eller et annet livssyn. Dette ble ivaretatt på en forbilledlig måte.¹³

I lys av disse innspillene fra debatten om kirkens rolle, oppsummerer jeg med noen korte refleksjoner om vår kirke som folkekirke og bekjennelseskirke i forvaltningen av riter og ritualer i en nasjonal sammenheng. Jeg samler dem i noen få punkter.

1. Vår rolle som folkekirke innebærer at markeringer i kirkelig regi vil kunne få et nasjonalt preg. Det betyr imidlertid ikke at vi gjør eller vil gjøre krav på å forvalte riter og ritualer på vegne av alle og hele nasjonen. Det skjedde heller ikke i juli i fjor eller i juli i år. Derfor støttet vi også og deltok i regjeringens na­sjonale markering i Oslo Spektrum. Det gir oss samtidig frihet til å holde gudstjenester, også sorggudstjenester og begravelser, med den bekjennelsesmessige substans som er naturlig i en evangelisk-luthersk bekjennelseskirke, og med den bredde i deltakelsen, også fra det offentlige Norge, som er naturlig i en folkekirke.¹⁴

2. Om den store tilstrømning til Oslo Domkirke og andre kirker rundt om i landet ikke må overinterpreteres, må den heller ikke undervurderes. Om en na­sjonal sorgsituasjon vekker til live allmennreligiøse strømninger i folket, er denne religiøsitet i vårt land forankret i en evangelisk tradisjon. Det utfordrer oss også som kirke til å forvalte riter og ritualer i slike situasjoner med troens evangeliske substans – når vi åpner våre kirker, gir anledning til lystenning, tilbedelse og stille fellesskap.

3. I kirkens totalformidling av kristen tro og tradisjon kan det til tider oppstå spenninger mellom kerygma og diakonia, mellom ord og kroppsspråk, mellom bekjennelse og medmenneskelig omsorg. Men dypest sett er motsetningen fiktiv, for også evangeliet og kirkens bekjennelse fremmer liv og håp. Ordet om Kristus, hans nærvær og gjerning er Guds ultimate omsorgshandling overfor en verden truet av destruktive krefter. Det vil alltid også være kjernen i vår kirkes riter og ritualer.

I en lesverdig artikkel om «Kirken etter 22. juli» peker Lars Johan Danbolt på de kjennetegn som preger en kirke som er til stede i menneskers liv, slik det ble synlig i tiden etter 22. juli. Han nevner blant annet disse fire elementer:

• dører i fysisk og overført forstand.

• Diakoni som viser at kjærlighetens tjeneste er kirkens identitet.

• Troens fortellinger som kan gi referanse for livstolkning og grunnlag for håp og tro.

• Tilgjengelige ritualer der folk kan finne støtte og håp for framtida.¹⁵

4. I dagens kulturelle og religiøse mangfold stilles det nye krav til oss både som folkekirke og bekjennelseskirke, og det gjelder både i forhold til nasjonale markeringer og i forvaltningen av våre egne riter og ritualer. Som bred folkekirke kreves det av oss en særskilt respekt og raushet i forhold til andre kirker og livssynssamfunn, at de får rom. Det innebærer også at vi ser behovet for og vil støtte felles markeringer. Det utfordrer samtidig til tydelighet på vår egen identitet som bekjennelseskirke, og til respekt for integriteten både i egne og andre livssynssamfunns riter og ritualer.

I et blogginnlegg knyttet til kirkens rolle etter 22. juli gjør Sr. Anne Bente Hadland seg noen overveielser om formidling og bærekraft. Hennes overskrift er: «Da kirken ble Kristen». Hun viser til spenningen mellom de mange forventningene fra ulikt hold og kirkens grunnleggende identitet, og sier: «Skal kirken overleve som kirke er det bare en vei å gå. Hans vei – som selv er Veien».¹⁶ Det er også min grunnlegende refleksjon om vår forvaltning av riter og ritualer i sporene etter 22. juli. I hans fotspor duger Livets ord i dødens verden.

Ole Chr M Kvarme er biskop i Oslo.