Den militære profesjon – managers of violence

Av Jan O. Jacobsen og Tommy Krabberød

Vi skal i denne artikkelen se nærmere på hva som særlig kjennetegner den militære profesjon. Vi kan identifisere en rekke kompetanser innenfor offisersprofesjonen, fra logistikk og administrasjon til ledelse av soldater i kamp. Men hele organisasjonen er innrettet på krigføring. Hvis oppgavene som utføres er irrelevant for krigføring, faller bærerne av oppgavene ikke naturlig inn i den militære profesjon. Vi har et Forsvar for at det, hvis det blir krevet, skal kunne føre effektiv krig mot nasjonens fiender. Krig og død er begreper som i stor grad faller sammen.

I det klassiske verket «The Soldier and the State» hevder Samuel Huntington (1957:11) at den militære profesjons kjernekompetanse er «The management of violence». Morris Janowitz (1960) hevder i sitt hovedverk The Professional Soldier at militærprofesjonen er «professionals in violence». Begge understreker derfor at et land har en militær organisasjon fordi den skal kunne føre krig.

Hele organisasjonen får sitt rasjonale ut fra dette. Men det er ikke slik at deler av organisasjonen («den spisse ende») er rettet inn mot krigføring, mens stabs- og støtteelementene ikke er det. «Den spisse ende» kan ikke slåss hvis den ikke får utstyr, forsyninger, vedlikehold, hvis det ikke utdannes offiserer og soldater etc. En overføring fra stillinger fra FLO, skolevirksomhet og idrettsmiljøene til de operative enheter kan derfor vel så godt føre til en svekkelse av krigføringsevnen. Men den militære organisasjon, bør etter sitt formål, være organisert med tanke på sin evne til å utøve organisert vold når nasjonen er tjent med det.

Hva er så den militære profesjons kompetanse? Offiserenes virkefelt er stort: de er ledere i krig med taktisk og strategisk kompetanse og våpenkunnskap, de må kunne være både diplomater, administratorer og militære ledere og besitte høy kompetanse innenfor både kultur, politikk og menneskekunnskap. I fred er offiserene administratorer av store, komplekse systemer, de er undervisere for soldater, de er eksperter på vakt og sikring, katastrofehjelp, de er tekniske eksperter etc.

Det er likevel mulig å identifisere en kjerne i den militære profesjonen: Offisersprofesjonen kjennetegnes ved ekspertise (de er eksperter på organisert utøvelse av vold), den kjennetegnes ved ansvar for at volden alene utøves i statens tjeneste og innenfor klart angitte etiske regler, og den har korpsånd, der offiserenes føler et fellesskap og en forpliktelse mot hverandre (Huntington 1957:11ff, Janowitz 1960:3ff).

Ekspertise

Offiserenes ekspertiseområde er altså innrettet mot å lede, drifte, forsyne og vedlikeholde en organisasjon som skal kunne føre krig. Krigens natur er kaotisk. En krig består av enganglige hendelser, en serie situasjoner der ingen er identiske, men der de kan ligne på hverandre. For krigen kan det derfor ikke lages faste regler, faste standard operasjonsprosedyrer, som styrer hva organisasjonen gjør. En fiende vil alltid forsøke å overraske, alltid forsøke å føre sin fiende bak lyset, de fleste situasjoner vil kunne være tvetydige der det ikke finnes noen fasit på hva som vil være riktig handling. En handling som får en heldig løsning i situasjon A, kan være en handling som gir en uheldig løsning i situasjon B. Det å bestemme hva situasjonen er («situational awerness»), hvilken norm for handling som er den rette å anvende for å ivareta sjefens intensjon, vil måtte bestemmes på stedet. Det er derfor offiserer får en lang utdanning og sikres en kompetanse som gir rett til skjønnsutøvelse. Skjønn kan defineres som å resonnere om særskilte tilfeller for å komme fram til en begrunnet konklusjon om hva som bør gjøres (Grimen og Molander 2008). Skjønnsutøvelse er praktisk resonnering: Å slutte til en handling fra en situasjonsbeskrivelse i kombinasjon med en norm (Grimen og Molander 2008:182-183). Skjønnsutøvelser er knyttet til identifikasjon av situasjonen og kunnskap om de normer og regler som blir relevante for situasjonen, for deretter å handle i tråd med disse reglene og normene. Av og til vil situasjonen være glassklar, hvilken norm som kommer til anvendelse åpenbar og behovet for skjønn i den praktiske resonnering vil dermed være lite. I andre tilfeller vil situasjonen være mer uklar, det vil være usikkert hvilken norm eller regel som skal anvendes, og skjønnet vil da utgjøre en mye større del av den praktiske resonnering. Alle profesjonenes beslutninger vil derfor ha et element av usikkerhet knyttet til seg.

Offiserer må utøve skjønn på en rekke områder. De sentrale er:

• Mellommenneskelig skjønn: Offiserer leder soldater. Soldater er forskjellige, med ulike sterke og svake sider. Offiserene må skjønnsmessig vurdere hva de enkelte best kan anvendes til. Offiserer må motivere den enkelte for deres oppgaver og gjøre sin (og organisasjonens vilje) til soldatenes vilje. «Den hvis overordnede og underordnede har samme forsett vil seire» skrev Sun Tzu (skrives også Sun Zi) (Sun Zi 1999:35). Offiserenes oppgave blir å kjenne sin egen organisasjon.

• Taktisk skjønn: I krig er alle situasjoner unike. Det finnes sjeldent et fasitsvar på hva som er den klokeste avgjørelse. Da må nettopp evnen til å lese situasjonen og se hvilke normer og taktiske regler/prosedyrer som vil føre til den beste taktiske handling være sentralt. I krigens kaos er det lite annet enn det gode taktiske skjønn som kan veilede offiserene. Hvis den overordnede intensjon for et oppdrag er konfliktdemping og en overordnet handlingsnorm er at væpnede grupper skal avvæpnes, og en patrulje støter på en gruppe unge menn, der noen bærer våpen på ryggen, tilsier da situasjon og handlingsnorm at handlingen skal være å avvæpne de (som vil kunne eskalere en konflikt med klanen de tilhører) eller at de anmodes om å bringe våpnene inn mot betaling, eller at det konkret vurderes på stedet om de virker fiendtlige eller vennlige, om våpnene er jaktvåpen eller krigsvåpen etc. Avgjørelsen må ofte tas på svært kort tid. Løsningen er ikke kontroll. Løsningen ligger i tydelige intensjoner, god opplæring i gjeldende ROEer, og gode trening i å ta beslutninger.

• Strategisk skjønn: Offiserer som tar taktiske avgjørelser gjør det innenfor en strategi – en vei som vil lede til seier. I tidligere tider var strategien overlatt til de øverste generaler og det taktiske skjønnet til de lavere generaler. Nåtidens konflikter preget av det som kalles «den strategiske korporal» (Krulak 1999). Dvs. at avgjørelser som kan ha strategisk betydning i stor grad må tas på stedet, av den lagfører som befinner seg i situasjonen. Denne lagfører må bruke sitt taktiske skjønn, men en av de allmenne regler og normer han må se situasjonen i lys av, er generalens strategi. Følger vi Clausewitz sitt skille mellom strategi som «læren om fægtningernes anvendelse med henblik på krigens formål», mens taktikken er «læren om stridskræfternes anvendelse i den enkelte fægtning», så vil vi se at i de moderne kriger faller disse i økende grad sammen. Offiserer, ung som gammel må derfor være i stand til både å anvende taktisk og strategisk skjønn.

• Moralsk skjønn: Fredstidens lover og regler brytes i krig. Det som i fred er galt (for eksempel å drepe) kan i krigstid være nødvendig og riktig. Men det skjer innenfor krigens regler. Men hvor grensene går, hvilke situasjoner som ligner handlinger der maktutøvelse er riktig, og hvilke situasjoner hvor maktutøvelse vil være moralsk galt, altså å finne normer som kan anvendes i tvetydige situasjoner er praktisk resonnering som krever anvendelse av skjønn.

Nettopp fordi utøvelsen av skjønnet kan ha betydning for liv og død, kan ha betydning for nasjonens sikkerhet, er ansvarlighet en så grunnleggende del av offisersprofesjonen. Og det er med basis i ansvarlighet knyttet til skjønnsutøvelsen at offiserene har tillit fra sin «klient», staten, til å utøve sitt yrke. Dette er et ansvar som er omgitt av jus, verdisyn og interne normer, og som hviler på enhver soldat. Uten en tillit til denne ansvarligheten, ville detaljstyring vært det naturlige svaret.

Ansvar

Offisersprofesjonen er bærere av en tillitsrelasjon som er asymmetrisk i forhold til sin viktigste klient – staten. Staten («Kongen») ønsker en tjeneste, men besitter ikke selv kompetansen til å vite hvordan den best kan utføres. Offiserene har derfor et særlig ansvar for å tjene staten på en ansvarsfull måte, der de ikke skader statens sikkerhet eller dens moralske grunnmur. Når offiserene kan sies å være bærere av ansvar, innebærer det at de er bærere av en rekke plikter mot samfunnet. Plikt for å utføre oppdrag de pålegges, plikt for å holde seg innenfor krigens folkerett, plikt til å ivareta soldatene. Fordi de oppdrag en militær organisasjon får, kan kreve av dens medlemmer at de dreper eller at de kan bli drept, er motivasjonen for å delta nødvendigvis en følelse av plikt. Bare en forpliktelse har styrken i seg til å kreve det ytterste av mennesker. Ansvar betyr i denne sammenhengen en forpliktelse.

Korpsånd

Hva får soldater til å slåss? Hva får soldater til å ofre seg selv for sine medsoldater og for oppdraget? «For Kongen, Flagg og Fedreland» er et mulig svar. Men noen stor empirisk støtte finnes det ikke for det.

Da andre verdenskrig brøt ut så amerikanerne dette som en god anledning til å få svar på det spørsmålet. En bataljon av forskere, psykologer, sosiologer og statsvitere ble sendt rundt med spørreskjemaer. De kom fra Research Branch, Information and Education Division, US Army.

Det de jaktet på var Tolstoys berømte x, som ganget med størrelse gir kampkraft. Fordi x er det som forklarer at store armeer er maktesløse, mens små kan være seiersrike, fordi x er ulikt fordelt i de to armeene (Stouffer et Al.1949).

Et av målene til forskergruppen var nettopp å gi et statistisk mål på faktor x. De mente at det var mulig å si at nonbattle causilities («granatsjokk») ikke var et spørsmål om tilfeldighet. I overraskede stor grad var det forutsigbart – både hvilke kompanier og tropper det ville skje i (Stouffer et al. 1949:8).

Datamaterialet var overveldende. Samlet mottok en halv million soldater spørreskjemaet, og det ble fylt ut i klasserom som kunne ta opp til 10 000 mann (Stouffer et.al 1949: 21). I innsamlingen av disse dataene ble det ikke rapportert om forstyrrende hendelser som kunne påvirke utfyllingen av spørreskjemaene, og ut fra svarene, ikke minst de omfattende svarene på de åpne spørsmålene, konkluderer forskerne med at de er fylt ut med stor grad av ærlighet.

Forskerne finner at selv om det militære systemets tvangskarakter alltid er til stede, med strafferegler for feighet foran fienden, desertering, ordrenekt etc., så ble dette lite benyttet. Av de 102 amerikanske soldatene som ble henrettet av de militære myndigheter, var 101 for drap og voldtekt, bare en mann ble henrettet for å ha vist seg feig foran fienden. Valget mellom en mulig død i møte med fienden, eller en sikker død hvis du flykter, som soldater hadde møtt i tidligere kriger, var ikke lenger tilstede. Noe annet enn frykt drev dem framover (Stouffer et al. 1949: II:113). Heller ikke frykten for å bli sparket i unåde og fengslet synes å ha vært viktig. Mens de som er ferske rekrutter anser det som noe av det verste som kan hende (63 %), så er andelen som mener det er ille sunket til 41 % etter fire måneder og 34 % etter 7 måneders tjeneste. Det må derfor være andre ting enn frykt som er drivkraften (Stouffer et.al. 1949 II:115). Dette er ikke hat til fienden eller ønsket om å vinne krigen. Svært få er opptatt av det (Stouffer et al. 1949 II:152-154).

Det som driver dem framover, er i første rekke den gruppen de er en del av. Gruppen setter standarder for gruppeytelse, og støtter individene som inngår i gruppen med alt de trenger:

At the level of the soldier’s immediate combat unit, he was bound to his company for reasons of self-interest, in addition to loyalty and pride. The men in his unit were his buddies, whom he had fought beside and learned to trust and depend upon, so he felt safer with them. (…) The soldier himself felt strong ties of pride and loyalty to his buddies and be the same token knew he could depend on them to act according to similar ties (Stouffer et al. II:143).

Nesten like viktig var tillit til lederen. Hvis denne var stor, kunne offiseren både benytte seg av sin hierarkiske posisjon, med den makt det gir og av personlig respekt og lojalitet, når soldatene skulle løse et oppdrag. Offiseren var sentral for solidariteten og samholdet i gruppen. Sank tilliten til offiseren, sank troen på at han ville dele soldatenes byrder og gruppens offervilje ble mindre. Tilliten til offiserene holdt seg stabil gjennom tjenestetiden (mens 68 % har stor tillit til alle eller de fleste offiserer når de har tjenestegjort under en måned, synker dette til 65 % fram til 4 måneder og holder seg der). Men det skjer et markant fall i tillit til alle offiserer, som utlignes med økt tillit til de fleste offiserer.

Her er Tolstoys faktor x mener forskerne, og forventer bedre kampkraft i de avdelinger som har soldater som stoler på offiserene, og der soldatene seg i mellom har utviklet sterke tillits- og avhengighetsbånd – som kalles cohesion. Og det er et funn de får bekreftet. De hadde mye høyere ytelse, de løste oppdrag raskere og bedre. Primærgruppesolidaritet var den ukjente faktor x.

I 1948 ble artikkelen «Cohesion and disintergration of the German Wehrmacht Army» publisert i Public Opinion Quarterly. Den var skrevet av sosiologene Edward Shils og Morris Janowitz. Det tjenestegjorde begge i 2. verdenskrig i OSS (United States Office of Strategic Service) og ble som tysktalende brukt i psykologisk krigføring, og avhør av tyske krigsfanger. Det er det siste som utgjør datamaterialet deres. Hypotesen de arbeidet ut fra, var at nazifisering av arme og befolkning var hovedproblemet, og at anti-nazistisk propaganda var et velegnet middel for å svekke kampkraften til den tyske arme. Men som de viser i artikkelen bar arbeidet få frukter. Svært få overga seg, svært få deserterte. Den tyske arme fortsatte å ha høy kampkraft helt fram til slutten av april 1945.

Artikkelen er et forsøk på å forklare dette. Og de innleder med å stille fire hypoteser som de vil undersøke:

1. En soldats evne til å slåss er gitt av kapasiteten primærgruppen (kompani/tropp/lag) har til å unngå å disintegrere.

2. Primærgruppens kapasitet til å motstå oppløsning var bare avhengig av sekundærbegreper (politisk ideologi, fedreland etc) der disse var avgjørende for å gjøre de daglige oppgavene.

3. Når primærgruppen brøt sammen (ble skilt, mistet lederskapet, opplevde et langvarig og ødeleggende fravær av forsyninger etc), vil desertering og overgivelse øke, heller enn at de slåss til siste mann.

4. Så lenge primærgruppen holdt sammen, var angrep på sekundære symboler uten effekt.

Kort fortalt finner de støtte for alle disse hypotesene. For den tyske soldat var den avgjørende faktor at han var medlem av en tropp/avdeling, og han ville fortsette å slåss sammen med den så lenge han hadde a) våpen, b) et lederskap han kunne identifisere seg med og c) ga og mottok affeksjon fra de andre, som utgjorde hans sosiale tilknytningspunkt.

Tyske deserteringer og overgivelser var nesten aldri ideologiske eller politiske, men nesten alltid knyttet til sammenbrudd i primærgruppen. De få som deserterte var soldater som hadde store problemer med tilknytning (gi og motta varme følelser) også i det sivile (få venner, konflikt med familie, kriminalitet). I de par siste ukene av krigen skjedde det overgivelser i større skala, men da ofte som et resultat av diskusjoner og beslutninger i primærgruppen – de overga seg sammen, slik de hadde slåss sammen. Shils og Janowitz fant særlig to faktorer som de mente styrket primærgruppesolidariteten.

a) Nazikjernen¹ – «the hard core». Besto ofte av en ung offiser, underbefal og ca 10-15 % av soldatene. Denne gruppen var overbeviste fellesskapstilhengere, entusiastisk for en militær livsstil, hadde en macho identitet. Jo flere som delte disse trekkene i gruppen, jo mer effektivt slåss avdelingen.

b) Felles erfaringer. Det tyske replacement-systemet var å ha mange avdelinger som ble byttet ut med hverandre, men aldri oppløst. En avdeling fortsatte etter store tap, men som en mindre avdeling. Avdelinger ble bare bygd opp igjen når de hadde lange opphold bak fronten, slik at forsterkninger/ny folk skulle bli godt integrert i avdelingen før sin ilddåp. Når deserteringer og overgivelse økte på slutten av krigen, var det nesten alltid sammenraskede avdelinger, ofte med soldater fra marinen og luftvåpenet (som ikke lenger hadde båter eller fly), eldre menn som hadde vært i reserven under hele krigen og som fortsatt hadde sin familie som primærgruppe.

De fant også to faktorer som svekket primærgruppesolidariteten:

a) Isolasjon. Hvis primærgruppen ble sprengt, måtte gjemme seg i hus, kjellere, bunkere etc, uten å komme i kontakt med hverandre i dagevis, med pågående bombardement, og med usikkerhet om de andre var i live, kunne desertering/overgivelse forekomme.

b) Familiebånd. Når defaitisme oppsto var det nesten aldri på grunn av politikk eller krigens gang, men når de begynte å diskutere familiens vanskelige situasjon – og kjenne på lojaliteten til de der hjemme. Burde soldaten heller vært hjemme og hjulpet sin familie enn ved fronten? De tyske myndighetene visste naturligvis om det, og familiene ble derfor oppfordret om å skrive til soldatene at ting gikk bra. De hadde forbud mot å skrive om vanskeligheter de opplevde.

Hva så med de sekundære symboler, som Office of Strategic Service (OSS) la mest vekt på i den psykologiske krigføring? Funnet var at fedrelandet spilte liten rolle, at etisk-religiøse skrupler spilte liten rolle, at det politiske system var nesten uten betydning. Da Tyskland forsøkte å innføre politiske kommisærer ved avdelingene, slik russerene hadde, var det mislykket og ble fort avskaffet. Årsaken var ikke at kommisærene var nazister, men at de var outsidere, ikke hørte hjemme i primærgruppen. I avhør fant de imidlertid at tilknytning/beundring for Føreren var viktig.

Hva så med propagandakrigen? Hadde den noe effekt? Anti-nazi propaganda begynte først å få effekt i april 1945. Henvisning til Tyskland håpløse posisjon var lite virksomme. 5 % av de deserterte/overgivne oppgir riktignok dette, men effekten oppstår etter at primærgruppen har brutt sammen. Propaganda om de alliertes rettferdige sak falt for døve ører. Løpesedler som lovet en rettferdig og god behandling som krigsfanger, ble derimot lest, og ofte tatt vare på som et slags pass, og kan ha bidratt til overgivelse heller enn å slåss til siste mann, når situasjonen var håpløs.

En rekke studier har bekreftet denne betydningen av korpsånd, som Stoffer et. al og Shils og Janowitz fant i etterkant av 2. verdenskrig. Henderson (1979, 1982) har argumentert overbevisende for at det nettopp var forskjeller i korpsånd (cohesion), som forklarte utfallet av Vietnamkrigen, en konklusjon som også er støttet av Gabriel og Savage (1980).

Det er derfor solid empirisk dekning for at militær korpsånd er en betingelse for å kunne fungere i et stridsmiljø.² FFOD (2007:160) vektlegger nettopp at den militære profesjon skiller seg fra andre ved at yrket bare kan utøves i fellesskap med andre, og stiller krav til kameratskap, lojalitet og selvoppofring.

Mulige trusler mot militær profesjonalisme

Ut fra dette kan vi peke på tre trusler mot den militære profesjon. Den ene trusselen kommer fra politisk overstyring, der profesjonens blir fratatt sitt ansvar ved at politikerne i detaljert grad vil styre det profesjonen gjør, ikke gjennom politiske vedtak og rammer (som er politikkens soleklare privilegium), men i utøvelse av det profesjonelle yrke. Når dette fenomenet inntreffer, skyldes det ofte en politisk mistillit til profesjonens ekspertise og skjønnsutøvelse (Jacobsen 1986, Skauge 1986 og 1994). Det kan også tenkes å oppstå når militære virkemidler og personell benyttes på områder hvor det er uklart i hvor stor grad de er egnet, dvs. at det ligger i periferien av deres kompetanse.

Den andre trusselen kommer av en svekkelse av pliktfølelsen i tråd med de generelle tendensene i samfunnet, der rettigheter (noen andres plikter overfor den enkelte) påberopes i økende grad, mens plikter blir et begrep med mer negative konnotasjoner. Det er bl.a. denne generelle tendensen Kennedy henviste til i sin innsettelsestale «Do not ask what America can do for you, ask what you can do for America» i 1960, og som er forsøkt fanget inn av Moskos og Wood (1988) i formuleringen av I-O hypotesen (Institutional vs. Occupational): En endring fra at offiserer så på sitt yrke mer som et kall, som ga dem en rekke forpliktelser (institusjonelle holdninger), til at de i større grad betrakter det som en jobb som alle andre jobber, med fokus på hvilke rettigheter medlemskap i organisasjonen gir (yrkesmessige holdninger).

Den tredje trusselen kommer fra en fremmedgjøring av kjernen i det fagmilitære ekspertisefelt – organisert utøvelse av vold – i et samfunn som i liten grad forstår og blir gjort oppmerksom på at Forsvaret deltar i krig og som i liten grad forstår og blir gjort oppmerksom på hvilke krav krigen setter til organisasjonen og menneskene i den.

Disse truslene kan aktualiseres i den type konflikter vi deltar i. Vi bidrar i politiske konflikter (borgerkriger) som skaper et sterkt ønske om politisk kontroll med handlinger, og i disse operasjonene er soldatekspertise en nødvendig, men ikke tilstrekkelig kompetanse. Men fordi det ikke er andre som kan utføre disse oppgavene, må soldatene likevel utføre dem på best mulig måte. Understrekingen av det politiske element i konfliktene (statsbygging, kamp om «hearts and minds», sivil infrastrukturbygging for å styrke befolkningens tillit til at myndighetene vil dem vel) gjør den politiske viljen til å styre stor. Andre sider ved profesjonen enn den eksklusive kjernekompetanse blir fremhevd som det viktigste av mange politikere (den sivil-militære hjelpearbeider) og elementet av krig – organisert forsøk fra partene for å drepe motstanderen – blir underkommunisert av folkerettslige grunner (vi er ikke i krig med landet vi deltar i operasjoner i, men hjelper regjeringen i landet). Alt dette inviterer til en undergraving av og fremmedgjøring overfor den militære profesjons kjernekompetanse. Vi skal derfor se nærmere på disse truslene mot den militære profesjonalisme.

Kontraksjon og detraksjon i militærpolitikken

I en studie av militærpolitikken i de første etterkrigsårene fant Jacobsen (1986) en sterk konsentrasjon av beslutningsmakt og ansvar i den politiske ledelsen. Forsvaret ble i stor grad detaljstyrt fra departementet, hvilket ledet til heftige protester og avgang fra flere militære toppsjefer. Prosessen ble karakterisert som en kontraksjonsprosess (sammentrekning av makt i departementet). Årsakene til kontraksjonsprosessen var trolig flere. For det første var det svært liten tillit til offiserene i den nye politiske ledelsen, som i mellomkrigstiden hadde opplevd Forsvaret som et klasseforsvar rettet mot arbeiderbevegelsen. Det nye folkeforsvaret kunne ikke tuftes på det gamle. For det andre var det en sterk splittelse i offiserskorpset mellom den nye generasjonen av offiserer som hadde kommet til rett før eller under krigen og som hadde aktiv tjeneste i krigsområder bak seg, og den gamle garde av offiserer der svært mange frivillig hadde gått i krigsfangeskap august 1943 (noe over 1100 offiserer). For det tredje var de faglige uenighetene mellom den militære og politiske ledelse store og grunnleggende. Forsvarsledelsen ville ha 3 måneders verneplikt, politisk ledelse ville ha 12 måneder, politisk ledelse ville bidra til okkupasjonen av Tyskland (”Tysklandsbrigaden”), mens forsvarsledelsen mente vi best kunne bidra til sikkerhet ved å ha soldatene hjemme, forsvarledelsen ville bygge forsvaret på vernepliktskullene 40-44, mens politisk ledelse ville bruke disse kullene i sivil gjenoppbygging og produksjon. I alle disse sakene sto de unge offiserene på politisk ledelse sin side, mot egen forsvarsledelse (Jacobsen 1986).

Fra begynnelsen av 1950-tallet endret bildet seg. NATO-medlemskap, kald krig som ble varm i Korea, store ekstrabevilgninger til Forsvaret, infrastrukturmidler fra Nato. I enkelte år på 1950-taller brukte staten over 30 % av samlede statsutgifter på forsvar. Det ville ikke være mulig å forvalte disse midlene detaljert fra departementet. I tillegg ble det et ønske fra politisk ledelse å holde sentrale deler av forsvarspolitikken utenfor Stortinget, som kommndosaker i NATO, og Stortingets interesse for forsvarspolitikken var synkende målt både i fraksjonsmerknader og spørsmål til statsråden (Skauge 1986 og 1994). Denne prosessen ble karakterisert som en detraksjonsprosess som avspeiler at makt og ansvar spres nedover og utover i systemet, og at beslutninger blir betraktet som faglige og administrative heller enn politiske. Denne detraksjonsprosessen fikk sitt organisatoriske uttrykk i samlokaliseringen av Forsvarsdepartementet med Forsvarets Overkommando på Huseby.

Fra midten av 1980-tallet, med økt konflikt omkring forsvarspolitikken (forhåndslagring av militært utstyr til amerikanske styrker og NATOs dobbeltvedtak), ble departementet ukomfortabel med den sterke fagmilitære innflytelsen på forsvarspolitikken og departementet flyttet ut av Huseby der den hadde vært samlokalisert med den militære ledelsen (Skauge 1986). Det økte fokuset på internasjonale operasjoner, sammen med treghet i omstillingen av Forsvaret etter den kalde krigen, ledet organisatorisk fram til Felles Integrert Ledelse, der forsvarsledelsen sitter i departementet og der det er uklarhet om forsvarssjefen representerer det fagmilitære eller det politiske syn. I departementet sitter det mange offiserer med detaljkunnskap om ulike felter i Forsvaret, som bidrar til at departementet kan styre på et detaljeringsnivå som ikke tidligere var mulig. Vi er derfor tilbake i en sterk kontraksjonsprosess. Med de potensielle innskrenkinger det kan medføre i profesjonens mulighet til å utøve skjønn.

Fra plikter til rettigheter

Som vist i Jacobsen (2005), var pliktbegrepet på en noe vikende front i dette århundres begynnelse. Bare litt over hver tredje offiser kjente seg igjen i tradisjonelle pliktkategorier. Ca hver 5. offiser identifiserte seg imidlertid best med postmoderne verdier, som spenning/eventyrlyst, lyst til å reise og selvrealisering. I datamateriale skiller disse siste seg lite fra den institusjonelle (I) i sitt syn på hvilke plikter profesjonen krever. Det var imidlertid nesten halvparten som oppga rene yrkesmessige (O) motivasjoner og som i stor grad kjente seg igjen i rettighetsorienterte kategorier.³ En militær organisasjon der en betydelig andel av lederne betrakter yrket sitt som en jobb i likhet med andre, og har et større fokus på hvilke rettigheter de har som ansatte, enn de plikter de har påtatt seg overfor staten og samfunnet, kan tenkes å være mindre i stand til å løse sin primære oppgave både fordi det vil svekke korpsånden og evnen til å operere i et stridsmiljø (Moskos og Wood 1988:5-6). Dette vil i neste omgang kunne lede til at samfunnet stiller spørsmålstegn ved om profesjonen er egnet til å ivareta sitt ansvar.

Manglende forståelse for det fagmilitære ekspertisefelt.

Selv om oppgavespekteret for den militære profesjon har økt, er fortsatt kjernen å kunne slåss. Det vil naturligvis være en utfordring etter mer enn 60 år (pensjonsalderen i Forsvaret) uten krig. Vel har Norge deltatt i internasjonale operasjoner, men under den kalde krigen var det bi-oppdrag, oppdrag som i liten grad ble opplevd å angå Forsvaret. De internasjonale oppdragene etter den kalde krigen, i første rekke på Balkan, hadde mer karakter av politioppdrag, og førte ytterst sjelden til direkte kamphandlinger.

Oppdraget i Afghanistan skiller seg fra dette – og det er i første rekke krigen der som har uløst den norske debatten om hva kjerneverdiene i Forsvaret er. Debatten tok særlig av etter oppslaget i «mannfolkbladet» Alfa, der en rekke uttalelser fra soldater i MEK 4 i TMBN satte sinn i kok. «Krig er bedre enn sex» var en av uttalelsene som ikke falt i og jord hjemme i Norge. Forsvarsminister Grete Faremo uttalte dette på en dialogkonferanse om holdninger, etikk og ledelse:

Jeg tar sterk avstand fra dette. Våre soldater får stor anerkjennelse for oppdraget, men uakseptabel krigerkultur trives best i mørket og vil, som trollet, sprekke når ukulturen våger seg fram. Om soldatene bekrefter sine utsagn slik jeg har fått dem referert, viser de dessverre tydelig at vi ennå ikke er i mål med etikkarbeidet i Forsvaret! (27.09. 2010).

Forsvarssjef Harald Sunde mente uttalelsene til soldatene var en hån mot dem som har mistet livene sine i det krigsherjede landet:

Det vi ser i dagens VG er en hån mot de tusener av menn og kvinner som har gitt så mye for å sikre en bedre fremtid i Afghanistan. Det er en hån mot de som ga sitt liv i denne jobben.

Forsvarssjef Sunde mente at det er helt ødeleggende at det skapes tvil om soldatenes etikk og holdninger. Ikke minst sett i lys av oppgaven de har med å støtte det afghanske folket og hjelpe dem til å skape sin egen sikkerhet. Slike holdninger som vi ser spor av, må ikke få grobunn blant soldatene. Det ødelegger troverdigheten hos det norske folk, sa Sunde (VG nett, publisert 27.09.10 - 09:54, endret 27.09.10 - 13:42).

Jeg har en bekymring for holdningene i min avdeling. Bekymringen er knyttet til rollen som norsk soldat og holdningene til det å ta liv. Dette har jeg behov for å gjøre noe med, sa oberstløytnant Lars Lervik, sjef for Telemarks bataljon (NRK.no/nyheter/norge/1.7309977).

Vårt Lands Erling Rimehaug mente det var bra at Forsvarssjefen og bataljonssjefen sa det de sa:

Det er også hva vi forventer av lederne i det norske Forsvaret. Vi vil ha soldater med etisk bevissthet, som ikke har en lettvint holdning til det å ta liv, og som ser sin oppgave i å skape fred, ikke å føre krig (Vårt Land 28/09/10).

Etter vår oppfatning bidrar alle disse uttalelsene til en usikkerhet om hva som er eller bør være kjernen i den militære profesjon. For uttalelsene til soldatene i Alfa-kompaniet er ikke ulikt det som også andre soldater uttaler og skriver om når de opplever strid.

Det fellesskapet som oppstår i krig – og som må oppstå hvis soldatene skal lykkes, er et felleskap som kan være vanskelig å forstå og sammenligne med felleskap i fred. Filosofen Glenn Gray, som tjenestegjorde i den amerikanske arme i Afrika og Europa under 2. verdenskrig, publiserte i 1959 sine refleksjoner fra sine 4 år som soldat. Og en av de ting han undres over, er den offervilje både han og hans medsoldater viste:

Numberless soldier have died, more or less willingly, not for country or honor or religious faith or for any other abstract good, but because they realized that by fleeing their post and rescuing themselves, they would expose their companions to greater danger. Such loyalty to the group is the essence of fighting morale. (…) The feeling of loyalty, it is clear, is the result, not the cause of comradeship (Gray 1967:40).

Dette kameratskapet mener Gray er absolutt. Det er så sterkt at det opphever individet i fellesskapet. Jeget forsvinner til fordel for et vi, mitt blir til vårt og hva som skjer med meg blir underordnet hva som skjer med oss. Det fanges i uttrykket falne heller enn drepte. For soldater drepes ikke i krig, de faller, men lever videre i gruppen av medsoldater sin videre kamp (Gray 1967, 45-47). Døden har ikke bare mistet sin brodd, men også sin realitet (Gray 1967: 47). Denne opplevelsen av et fellesskap så sterkt at en nesten uten å tenke seg om ville ofret livet for det, tror Gray alle ærlige veteraner vil innrømme at har vært høydepunktet i deres liv (Gray 1967:44).

Og for å gå direkte inn på det mest herostratisk berømte ALFA-sitatet: «Krig er bedre enn sex» så skriver filosofen Hannah Arendt i forordet til 1967-utgaven av Grays bok:

for what all these experiences have in common is that men are literally standing, or rather thrown outside their selves, whether their ”I” passes insensibly into a ”we” or they feel so much ”part of this circling world”, so much alive that, in seeming paradox, death no longer matters to them. It is easy to agree that erotic love is of such an ecstatic nature, but the point of the matter is that comradeship is too, and that friendship is (comradeships) very opposite (Arendt 1967:x-xi).

Denne siden av offisersrollen – å bygge lag av soldater med tekniske ferdigheter til å lykkes i strid, og evne til å utvikle militær cohesion i denne gruppen i møte med livsfare, er derfor en sentral del av rollen og dermed av profesjonen. Alt som bidrar til å undergrave denne siden av rollen og som bidrar til å hakke ned på denne siden av rollen som krigshissing eller krigsromantikk, ser bort fra at vi bruker så mye som vi gjør på Forsvaret, nettopp for at det skal kunne lykkes når vi trenger det. Og det er når vi trues av krig.

Avslutning

Den militære profesjon har likhet med andre profesjoner i det at dens medlemmer er praktisk utdannede mennesker, som ved hjelp av den utdanning de har skal løse både enkle og komplekse oppgaver. Ofte vil utfordringene være så unike (dvs. ikke av gjentakende karakter) at korrekt handlemåte ikke forhåndsskrives i en regel eller en standard operasjonsprosedyre. For å kunne løse slike utfordringer må de anvende et faglig fundert skjønn. Her skiller de seg i liten grad fra leger, jurister, prester etc. Skillet går i første rekke på at den militære profesjons hovedoppgave er knyttet til organisert voldsanvendelse – det er oppgavespekteret som skiller profesjonene og hva de trenger av kunnskap fra hverandre. Kjernen i den militære profesjon kan fortsatt betraktes som ekspertise, ansvar og korpsånd, slik Huntington (1957 og Janowitz (1960) gjorde det, når disse forstås sammen med profesjonens hovedoppgave.

Vi har i denne artikkelen forsøkt å vise at den militære profesjon står overfor noen særegne utfordringer. En er knyttet til de sivil-militære relasjoner, som må åpne for at selv om mye kan og bør kontrolleres av sivile myndigheter, så kan ikke det fagmilitære skjønnet kontrolleres tett uten at det har store kostnader knyttet til handlingslammelse når det trengs handling. Den andre utfordringen var knyttet til en påstått overgang fra fokus på det ansvar, dvs. de plikter en påtar seg når en velger å bli offiser, til et økende fokus på hvilke rettigheter en har i jobben som offiser. En utfordring som reiser spørsmål om Forsvaret fortsatt er i stand til å bære det ansvar organisasjonen har fått av staten. Den tredje utfordring var en mulig fallende forståelse for at den fagmilitære kompetanse fortsatt er knyttet til å kunne fungere i krig, som stiller enorme krav til hva som kreves av både soldater og offiserer. Og offiserenes rolle er å ha bevissthet om hva kravene er, å kunne lede soldater og bli en del av den korpsånd eller kameratskap som en krig vil kreve.⁴ Dette forutsetter en aksept for en soldatkultur i Forsvaret, både fra offiserene selv og det sivile samfunn – og den forståelsen må den militære profesjon gå i spissen for å skape.

Litteratur

Abbot, Andrew. The System of Professions. An Essay on the Division of Expert Labor, The University of Chicago Press, Chicago 1988.

Arendt, Hannah. «Introduction» i Gray: The Warriors. Reflection on Men in Battle, University of Nebraska, Lincoln 1967.

Clausewitz, Carl Von. Om krig, Rhodos, København 1986.

Freidson, Elliot. «The Theory of Professions: State of the art» i Dingwall and Lewis (ed.) The Sociology fg the Professions, Oxford Socio-legal Studies, Macmillan Press, 1983.

Gabriel, Richard og Savage, Paul. Crisis in Command. Mismanagement in the Army, Hill and Wang, New York 1980.

Gray, J. Glenn . The Warriors. Reflection on Men in Battle, University of Nebraska, Lincoln 1967.

Grimen, Harald. «Profesjon og Tillit» i Molander og Terum (red.) Profesjonsstudier, Universitetsforlaget, Oslo 2008.

Grimen, Harald. «Profesjon og Kunnskap» i Molander og Terum (red.) Profesjonsstudier, Universitetsforlaget, Oslo 2008b.

Grimen, Harald og Molander, Anders. «Profesjon og Skjønn» i Molander og Terum (red.) Profesjonsstudier, Universitetsforlaget, Oslo 2008.

Henderson, William Darryl. Why the Vietcong fought. A study of Motivation and Control in a Modern Army in Combat, Greenwood Press, London 1979.

Henderson, William Daryll. Cohesion. The Human Element in Combat, National Defense University Press, Washington D.C. 1985.

Huntington, Samuel. The Soldier and the State, Cambrigde University Press, Cambrigde Mass. 1957.

Jacobsen, Jan O. «Offisersprofesjonen og offentlig politikk. En relasjon i endring? 1945-1952», Militærprosjektets skriftserie vol 1, Institutt for adm.org, Universitet i Bergen 1986.

Jacobsen, Jan O. «En sammenligning av betydningen av tillit og organisasjonskultur i militære og ikke-militære organisasjoner», upublisert manus 1997.

Jacobsen Jan O. «Den militære organisasjons møte med den nye individualismen» i PACEM, nr. 2, 2005.

Jacobsen, Jan O. og Skauge Tom. «The Role of the Military and the Officer Corps in Norwegian Modernisation» i Larsen, Aars, Fimreite (red.) Lekmannstyre under press, Kommuneforlaget 2001.

Janowitz, Morris. The Professional Soldier, A social and political portrait, The Free press of Glencose 1960.

Janowitz Morris. «Introduction» I Janowitz (ed.) The New Military. Changing Patterns of Organization, The Norton Library, New York 1969.

Johnson, Terrence. Professions and Power, MAcmillan, London 1972.

Krulak, Charles C. «The Strategic Corporal: Leadership in the Three Block War» i Marines Magazine, January 1999.

Larson, Magali Sarfatti. The Rise of Professionalism. A Sociological Analysis, University of California Press, Berkley 1977.

Moskos, Charles og Frank R. Wood. The military. More than a job, Pergamon-Brassey´s, Mclean, Virginia 1988.

Navroz, Mohammad og Lester Grau. «The soviet war in Afghanistan: history and harbinger of future war?» i Military Review, Fort Leavenworth. Kansas, oct. 1995.

Parker, Geoffrey. The Military Revolution. Military innovation and the Rise of the West, 1500-1800, Cambrigde University Press, New York 1988.

Parons, Talcott. «Professions» i International Encyclopedia of the Social Science, Vol 12, Machmillian Free Press New York 1968.

David R. Segal og Meyer Kestnbaum. «Professional Closure in the Military Labor Market: A Critique of Pure Cohesion» i Matthews (ed.) The Future of the Army Profession, McGraw-Hill Primis Custom Publishing, Bosten 2002.

Shils, Edward & Morris Janowitz. «Cohesion and Disintegrationin the Wehrmacht in World War II» i Publich Opinion Quarterly, Summer 1948.

Skauge, Tom. «Offisersprofesjonen og offentlig politikk. En relasjon i endring? 1952-1982» i Militærprosjektets skriftserie vol 2, Institutt for adm.org, Universitet i Bergen 1986.

Skauge, Tom. «Contraction and Detraction: Non-Equilibrium Studies of Civil-Military Relations», i Journal of Peace Research, Vol. 31, No. 2, 1995.

Stouffer, Samuel A. The American Soldier, Princeton University Press, Princeton, New Jersy 1949.

Sun Zi. Kunsten å krige. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1999.

Sørensen, Henning. Den danske officer. Fra kriger til administrator. Nyt fra Samfunsvidenskaberne, København 1988.

Wilensky, Harold. «The Professionalization of Everyone» i The American Journal of Sociology, vol. LXX no. 2 1964.

English abstract

The military profession can still be described by the three words expertise, responsibility and corporateness, like Samuel Huntington and Morris Janowitz did in their seminal works «The soldier and the state» and «The professional soldier». But all of the three are under challenge. Strong political supervision of the discretion of the officers due to the political character of the new wars challenge the expertise, the occupational trend among officers challenge the responsibility, and lack of understanding of the reality of war in a society that has not experienced war in 65 years challenge the corporateness of the profession.

Jan O. Jacobsen er dr. polit og førsteamanuensis ved Sjøkrigsskolen Bergen. Tommy Krabberød er kapteinløytnant, arbeider på Sjøkrigsskolen, og er Phd-kandidat ved Institutt for adm.org., Universitetet i Bergen.