Feltprestens rolle i vurdering av militær maktanvendelse

PACEM 15:1 (2012), s. 51-65

ISSN 1500-2322

I forrige nummer av PACEM tok sjøkrigsskoleprest Gudmund Waaler opp behovet for flerstemthet og kritisk tenkning i Forsvaret om militær maktanvendelse generelt og til intopsbidrag spesielt. Waaler mener hans rolle som etiker i Forsvaret innebærer å «stille kritiske spørsmål samt å bidra til at det blir gitt rom for dialog, drøfting og diskusjon» (Waaler 2011:19). Det er et viktig anliggende Waaler tar opp. Betydningen av etisk refleksjon i militær maktanvendelse er de senere årene blitt løftet frem både fra politisk og militær ledelse i Forsvaret. Med den sentrale rolle feltprestene har i etikkopplæring og etisk rådgivning i Forsvaret, berører spørsmålet i særlig grad feltpresttjenesten. Hvordan skal feltprestens rolle i vurdering av militær maktanvendelse forstås? Dette er et spørsmål som Waaler bare indirekte berører. Perspektivet i hans artikkel er knyttet til rollen som etiker i Forsvaret mer enn til feltprestrollen. Målsettingen med min artikkel vil være å drøfte feltprestrollen særskilt.

Case: Feltprester og humanitær intervensjon

Våren 1999 deltok norske luftstyrker i NATO-aksjonen over Kosovo. Selv om det var få som var uenige i målsettingene med NATO-aksjonen: å hindre etnisk rensning og bidra til fred og stabilitet i det tidligere Jugoslavia, utløste den norske deltagelsen en omfattende debatt i Norge. Grunnen var at aksjonen ikke var autorisert av FNs sikkerhetsråd. En av dem som engasjerte seg i den offentlige debatten var daværende sjøkrigsskoleprest Leif Tore Michelsen. I Dagbladet 30. mars 1999 hadde han en kronikk med overskriften «Intervensjon – et moralsk imperativ?» I kronikken problematiserte han det etiske grunnlaget for NATO-aksjonen med utgangspunkt i etisk teori og rettferdig krig-tradisjonen (Michelsen 1999).

Michelsen fikk det pressen kalte «en mild korreks» av fungerende feltprost, Odd Anders Bergfald, for denne uttalelsen. Bergfald understreket i et rundskriv til alle feltprester at feltprester skulle vise «tilbakeholdenhet med å problematisere NATO-aksjonen i det offentlige rom mens operasjonen pågår. Det bør være særskilte og graverende grunner til å la den profetiske røsten lyde dersom vi ikke skal fremtre som upassende kritiske, useriøse eller utilbørlig legitimerende» (Lunde 2003:382).

Michelsens kritiske holdning hadde imidlertid oppslutning fra sentralt kirkelig hold. Daværende kirkerådsdirektør, nå biskop i Stavanger, Erling Pettersen, kritiserte NATO-aksjonen med utgangspunkt i manglende godkjenning i FNs sikkerhetsråd. Nettopp kirkerådsdirektørens kritikk fikk de to andre krigsskoleprestene, Bård Mæland og undertegnede, til å rykke ut. Vi hevdet at manglende godkjenning i FNs sikkerhetsråd ikke nødvendigvis innebar at NATO-aksjonen var uetisk. Tvert om understreket vi at det var mulig å argumentere for at aksjonen kunne være etisk akseptabel. Situasjonen var da at de feltprestene som hadde ansvaret for etikkutdanningen i Forsvarets offisersutdanning markerte seg med ulikt ståsted i denne konkrete saken. Bergfald, som tidligere hadde uttalt seg kritisk til Michelsens utspill, valgte nå en noe annen profil. Han fremholdt at feltprestene var i Forsvaret på kirkens premisser og at krigsskoleprestene som var på banen i det offentlige rom var «helt i overenstemmelse med hva feltprosten ønsker. Som prester med spesialkompetanse i etikk og som etikkinstruktører på høyskolenivå skal de fremlegge sine etiske vurderinger i det offentlige rom» (Lunde 2003:382).

Denne casen tematiserer flere sider ved feltprestenes rolle i vurderingen av militær maktanvendelse. Dette gjelder for det første forholdet mellom det interne og det eksterne fokus. Feltprester kom her med etiske vurderinger i den offentlige debatt, ikke bare i rammen av etikkundervisingen i Forsvaret. For det andre gjelder det forholdet mellom rollen som etiker og rollen som sjelesørger. Uttalelsene ble gitt mens norsk personell deltok i kampene. Det var også norsk feltprest tilknyttet disse styrkene. For det tredje gjelder det en reell saklig uenighet om den etiske vurdering av operasjonen blant feltprestene. Det ble tydeliggjort at det ikke fantes ett enhetlig kirkelig svar i denne konkrete saken.

Kirkens rolle i forsvars- og sikkerhetspolitisk debatt

Det kirkelige engasjement i Kosovo-aksjonen må sees i lys av den aktive og dels kritiske rolle kirken har hatt i forsvars- og sikkerhetspolitisk debatt siden slutten av 1960-tallet. Da oppstod det som kalles «den sosialetiske vekkelsen». Kirkens ansvar for samfunnsetiske spørsmål kom på dagsorden på en helt annen måte enn tidligere. Et viktig uttrykk for dette var Tor Aukrusts bøker «Mennesket i samfunnet», bind I og II. Her ble det lagt vekt på å analysere og drøfte samfunnsmessige utviklingstrekk og pekt på kirkens konstruktive og kritiske rolle i den samfunnsetiske debatten.

Et felt som i særlig grad tiltrakk seg oppmerksomhet var krig/fred-spørsmålet. Jeg har i min avhandling om kirkelig krig/fred-debatt i Norge i etterkrigstiden (Lunde 2010) vist hvordan den kirkelige debatten endret seg både i innretning og innhold fra slutten av 1960-tallet. Mens kirkelige bidrag tidligere hadde vært preget av ordningsteologi og individualetisk tilnærming, ble det nå et fokus på en bredere fredsetikk og en betoning av kirkens kritiske funksjon i den forsvars- og sikkerhetspolitiske debatt. I særlig grad var det atomvåpenspørsmålet som tematiserte den kritiske rollen.

På begynnelsen av 1980-tallet skrev et stort antall prester i Den norske kirke under på et opprop mot atomvåpen. Også flere feltprester var blant underskriverne. I 1982 kom bispemøtet med en grundig og omfattende uttalelse om krig/fred-spørsmålet, hvor kirkens aktive rolle ble understreket. Det samme var tilfelle med en uttalelse fra kirkemøtet i 1986.

Den kirkelige debatt om krig/fred-spørsmålet fra siste halvdel av 1960-tallet tematiserte også feltprestenes rolle. En tidligere feltprest, Øivind Foss, rettet i sin bok «Statskirkens forræderi – og vårt eget» hard skyts mot feltpresttjenesten, som han mente var ukritisk legitimerende overfor den til enhver tid rådende forsvars- og sikkerhetspolitikk. Han tok til orde for at kirken måtte innta en adskillig mer kritisk posisjon. Den uro som var om feltpresttjenesten, førte til at Kirkerådet på begynnelsen av 1970-tallet nedsatte en egen feltprestkomite som skulle gå igjennom de forskjellige sidene ved tjenesten. Et flertall i komiteen kom med kritikk av flere sentrale sider ved feltpresttjenesten. I særlig grad kritiserte man tilnærmingen i prestens undervisning, som man mente kunne tolkes som et for ukritisk forsvar for den rådende forsvars- og sikkerhetspolitikk. Komiteen tok til orde for en mer kritisk sosialetisk tilnærming.

De fundamentale endringene i de forsvars- og sikkerhetspolitiske rammebetingelsene som kom som en følge av den kalde krigens slutt fra slutten av 1980-tallet, gjorde at det kirkelige engasjementet i krig/fred-spørsmålet stilnet. I størstedelen av 1990-tallet markerte kirken seg i liten grad i krig/fred-spørsmålet. Det var først NATO-aksjonen i 1999, som nevnt i innledningen, som skapte et fornyet kirkelig engasjement. Fra kirkelig hold var det flere som markerte seg kritisk til NATO-aksjonen, og Leif Tore Michelsens kronikk inngår i dette bildet.

Noen år senere, i 2003, markerte kirken seg igjen med et kritisk engasjement, denne gang mot mulig norsk deltagelse i Irak-krigen. Det kirkelige engasjementet fremstår som en viktig forutsetning for daværende statsminister Kjell Magne Bondeviks vurderinger, vurderinger som til slutt førte til at den norske regjeringen sa nei til deltagelse. Dette fremstår som et interessant eksempel på hvordan kirkens samfunnsetiske engasjement kan få politisk betydning (Lunde 2010:291).

Det kirkelige engasjement i krig/fred-debatten er ikke et særnorsk fenomen. Også internasjonalt har kirkene markert seg aktivt og kritisk. Dette engasjementet var tydeligst på 1980-tallet, men også etter den kalde krigens slutt har et kritisk engasjement blitt videreført. Et uttrykk for dette er Kirkenes verdensråds «Decade to overcome Violence». Dette var tema for Kirkenes verdensråds møte i 2011. I et foredrag på dette møtet problematiserte presten Paul Oestreicher feltprestenes rolle. Han hevdet her at feltprestene er populære i militære kretser fordi de bidrar til å understøtte troppemoralen. Muligheten for å fremstå som et kritisk korrektiv var små fordi dette ville underminere kohesjonen og moralen som militære styrker var avhengige av (Oustreicher 2011).

Feltprestene som etiske rådgivere i Forsvaret

Hvordan forstås så feltprestenes rolle som etiske rådgivere i Det norske forsvaret? Hvordan forankres denne rollen og hvordan kommer den til uttrykk? Det er liten tvil om at feltprestene de siste årene har fått en stadig mer sentral rolle som etiske rådgivere i Forsvaret. Feltprestkorpset defineres som «Forsvarets etikkfaglige ressursorganisasjon» i Forsvarsdepartementets Handlingsplan for holdninger, etikk og ledelse (Handlingsplan for holdninger, etikk og ledelse i Forsvarssektoren 2008, tiltak 4).

Hva menes så med begrepet «etikkfaglig ressursorganisasjon»? Først og fremst tenkes det nok på Feltprestkorpsets sentrale posisjon i etikkopplæringen i Forsvaret. Feltprestene har ansvaret for etikkundervisningen på alle nivå i Forsvaret, fra grunnleggende soldatutdanning til videregående offisersutdanning. Omdanningen av «Prestens time» til det studiepoenggivende emnet «Etikk og militærmakt» forsterker feltprestens status og rolle i etikkopplæringen. Etikkopplæringen blir både en obligatorisk del av soldatutdanningen og koblingen til militærmakten synliggjøres i navnet. Etikk blir altså forstått som et perspektiv ved militærmakt, ikke kun som et sivilt støttefag. Fra midten av 1990-tallet ble det opprettet feltpreststillinger på alle krigsskolene, og disse fikk ansvaret for etikkutdanningen ved skolene.

Parallelt med dette utviklet man også militær etikk som et fagfelt med forskning og fagformidling. Arbeidet med doktorgradskompetanse for feltprester, militæretiske konferanser, etableringen av tidsskriftet PACEM og det internasjonale tidsskriftet Journal of Military Ethics, er alle uttrykk for dette. Feltprestkorpset stod sentral i utviklingen av Forsvarets verdigrunnlag i 1998 og siden i det reviderte verdigrunnlaget fra 2011. Også i den bredere satsing på holdninger, etikk og ledelse, konkretisert i Handlingsplanen fra 2008 hadde Feltprestkorpset en sentral rolle. Feltprester spilte også en aktiv rolle i det profesjonsetiske utviklingsarbeidet knyttet til HEL-prosjektet i Hæren. Her var man med å utvikle etisk dilemmatrening for bruk under øvelser. Målsettingen var å gjøre etikken til en integrert del av praksis. Gjennom dette synliggjøres også det andre aspektet ved den etikkfaglige ressursorganisasjonen: rollen som etisk rådgiver. Flere feltprester engasjerte seg dessuten i krigerkulturdebatten i 2010. Dette tematiserer i særlig grad forholdet mellom det kritiske og det konstruktive element i feltprestenes etiske rolle i Forsvaret. Forsvarets satsing på holdninger og etikk var lite kontroversiell, men i krigerkulturdebatten ble det synliggjort en profesjonsetisk spenning, en spenning som også tematiserer feltprestenes rolle. I hvilken grad skal feltpresten ha en kritisk rolle til profesjonsutviklingen i Forsvaret, versus det er å fremstå som en konstruktiv medspiller i den samme profesjonsutviklingen? Det er i lys av en slik problemstilling vi må lese feltprostens føringer i virksomhetsplanen for 2011:

Jeg [vil] fremheve viktigheten av at vi ivaretar vår rolle som etisk rådgivere og at vi gjennomfører etikkundervisning på alle utdanningsnivå i Forsvaret. Vi er Kirken i Forsvaret og det forplikter mer enn bare å drive med konstruktiv undervisning. Ordinerte prester har et kraftigere og utvidet normativt mandat enn universitetslærere. Kirken skal ikke bare bekrefte og legitimere den til enhver tid aksepterte praksis. Kirken skal kritisere når det er nødvendig ut fra visse etiske grunnprinsipper. Forsvarssjefen har uttrykt en forventing om at vi skal være et moralsk kompass for Forsvaret. Min oppfordring til dere er at dere bidrar til dette gjennom å motivere til en sunn og god avdelingskultur, samt at avdelingens operasjonsløsninger blir etisk gode løsninger (Feltprostens virksomhetsplan 2011, pkt 3.2).

Her tar feltprost Alf Petter Hagesæther til orde for at feltprestene ikke bare skal forstå sin etiske rådgivningsrolle ut fra et konstruktivt perspektiv. De skal også ha et kritisk perspektiv. Nettopp understrekningen av dette spenningsforholdet mellom det konstruktive og det kritiske, kan sies å være et normativt hovedperspektiv i Hagesæthers doktoravhandling «Makt og etikk» fra 2010, hvor han analyserte feltprestenes rolle i etikkopplæringen i Forsvaret (Hagesæther 2010).

Som nevnt tidligere, ble Feltprestkorpset i handlingsplanen for holdninger, etikk og ledelse, definert som Forsvarets etikkfaglige ressursorganisasjon. Denne definisjonen er ny, men tanken om at feltprestene har en sentral rolle i etisk veiledning av personellet er gamle. For å finne bakgrunnen for korpsets sentrale rolle i etikk de senere år, må vi gå helt tilbake til erfaringene fra annen verdenskrig, da det ble opprettet en stående feltpresttjeneste i de norske styrkene. I instruksen for feltpresten i Den norske brigade i Storbritannia het det at

Feltpresten skal virke for de kristelige og nasjonale verdier, og for en høi moral blandt soldatene, samt en klar forståelse for deres oppgaves betydning for landets frigjørelse og framtid. Han har rett til å komme med frimodige uttalelser om det som han finner er mot de nedarvede moralske principper (Instruks for feltpresten i Den norske Hær i Storbritannia, pkt 6).

Her kan vi merke oss to interessante ting. For det første knyttes ikke bare feltprestens funksjon til å bidra til høy moral, det vil si et jus in bello-perspektiv. Det knyttes også til et jus ad bellum-perspektiv. Feltpresten skal nemlig gi soldatene en forståelse for den overordnede målsetting med Forsvaret. For det andre gis det rom for at feltpresten kan ha en kritisk funksjon i moralske spørsmål. Hva som ligger i dette er ikke uten videre selvsagt. Det kan teoretisk sett omfatte jus ad bellum-spørsmål, men mer rimelig er det vel å tolke dette i en mer tradisjonell individualetisk betydning.

I lys av den historiske konteksten var nok tanken om at feltpresten skulle ha en kritisk funksjon i jus ad bellum relativt fremmed. Derimot må et konstruktivt jus ad bellum-perspektiv sies å være tydelig til stede fra starten av. Dette kommer til uttrykk i en utredning om den fremtidige feltprestordningen, skrevet av feltpresten i Den norske brigade Ingebrigt Dahle i 1944. Her heter det:

Ingen venter at presten er kommet for å oppegge dem, eller for å «velsigne våpnene», eller lære dem til å hate fienden. Presten oppgave er å hjelpe dem i deres sjelskonflikter. Vi dreper ikke for å drepe, men for å verne hjem og land, vi slår leir for dets fred, trygger dets fremtid. Vår oppgave er positiv: føre arven fra fedrene videre til de slekter som følger etter. Så får heller vi dø for at våre barn kan leve som frie mennesker i et fritt Norge (Direktiver og instrukser for Feltpresttjenesten, Del III, pkt. 1).

Her ser vi hvordan feltprestens etiske rolle omfatter ikke bare jus in bello men også jus ad bellum. Tilnærmingen er konstruktiv, men samtidig kan det også i en viss forstand sies å være et kritisk element knyttet til utsagnet om at presten ikke skal velsigne våpnene eller lære soldatene å hate fienden. Det er også verd å merke seg at feltprestens etiske rolle knyttes sammen med den sjelesørgeriske funksjonen. Sjelesorg og etikk sees ikke på som motsetninger, men tvert imot som del av en større helhet.

Den samme hovedtanke kan sies å komme til uttrykk hos Feltprestnemnda i 1945 som fremholdt at feltprestens oppgave skulle være å «fremme det kristelige, moralske og nasjonale liv og en god ånd innen avdelingene» (Feltprestnemnda 1945, B, pkt. 1) og at tjenesten hadde «vist seg å være av stor betydning både for forsvarets effektivitet og for mannskapenes moralske holdning» (Feltprestnemnda 1945, Konklusjon).

Den konstruktive, nærmest harmoniserende, tilnærming til feltprestens etiske rolle som kommer til uttrykk her må sees i lys av den samfunnsmessige konteksten i årene etter annen verdenskrig. Forsvarskomisjonen av 1946 fremholdt betydningen av at religiøs virksomhet måtte inngå i personellomsorgen, og pekte i den sammenhengen på at

Den ånd og den moral som rår blant befal og menige, kan i krig være utslagsgivende og i fred være av avgjørende betydning for effektivt arbeid innen forsvaret og for forholdet mellom folk og forsvar. Det vil derfor være en viktig oppgave for forsvaret å søke å høyne personellets standard, slik at dette kan bidra til at vårt forsvar får den nødvendige styrke og tillit, og slik at kontakten mellom folket og forsvaret holdes levende og sterk (Forsvarskommisjonen av 1946, Del 4, s. 451).

Vektleggingen av feltprestens etiske og moralske funksjon ble videreført ved opprettelsen av Feltprestkorpet. I Plan for FPK heter det at fagområdet ikke bare omfatter kirkelige handlinger og sjelesorg men også «moral, sosial-etisk orientering, karakterdannelse (…) og nasjonal-kulturell folkefostring» (Kgl res 22 okt 1954, del I, § 9). Her ser vi at feltprestens rolle i etikk ikke bare omfatter tjenesten som soldat, men at den også har en bredere, samfunnsmessig innretning. I dette dokumentet brukes ikke begrepet «etisk rådgiver», men saken kan sies å være der. Selve rådgiverbegrepet finner vi i Reglement for den indre tjeneste hvor det heter at feltpresten er «sjefens rådgiver i religiøse og etiske spørsmål» (TJ 14-3 Reglement for den indre tjeneste, pkt 45). En mer utfyllende definisjon finner vi i Personelltjeneste i felt hvor det heter at feltpresten er «sjefens, stabens og avdelingens rådgiver i kirkelige, religiøse, moralske og sosiale forhold» (FR 2-1-1 Personelltjeneste i felt, pkt 136).

Mellom det kritiske og det konstruktive

Som vist, var det et konstruktivt perspektiv på feltprestens etiske rolle som ble vektlagt fra starten av. Dette kan forstås i lys av den historiske og samfunnsmessige kontekst i den første etterkrigsperioden, kjennetegnet av en nasjonal integrasjonsideologi. Denne ideologien kan sies å ha fått sitt markante nedslag i Feltprestkorpset gjennom den første fast tilsatte feltprosten Erling Ulltveit. Ulltveit hevdet at det var en integrert sammenheng mellom kristentro og forsvarsvilje. Den beste kristen var den beste soldat, og motsatt. Ulltveit var feltprost helt frem til 1967. Hans avgang falt sammen med ungdomsopprøret og den sosialetiske vekkelsen hvor nettopp den nære forholdet mellom kirke og forsvar ble problematisert. Disse utviklingstrekkene innebar at Ulltveits integrasjonsideologi ble tonet ned. Feltprestens etiske rolle ble nå primært definert til å gjelde den enkelte soldat i egenskap av samfunnsborger. Feltpresten skulle ikke motivere for forsvarsvilje, men innta en mer kritisk rolle. Det ble tydeliggjort at feltpresten ikke hadde som oppgave å begrunne en bestemt forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det var altså en tydelig frontforkortning i forståelsen av feltprestens etiske rolle i Forsvaret.

I lys av disse utviklingstrekkene er det interessant å vende tilbake til det som er sagt om Feltprestkorpsets sentrale rolle i etikk i Forsvaret de siste årene. Aldri tidligere har feltprestene hatt en så definert og sentral rolle i profesjonsutviklingen av soldater og befal som de siste årene. Etikken knyttes eksplisitt til utøvelse av militærmakt og gjennomføring av militære operasjoner. Det er grunn til å spørre seg om Feltprestkorpsets rolle i etikk i en viss forstand kan sies å ha svingt tilbake til Ulltveit-paradigmet og at det kritiske element følgelig er blitt tonet ned. I den tidligere nevnte doktoravhandlingen fra Alf Petter Hagesæther har han påvist at etikkundervisningen i Forsvaret har gjennomgått tydelige endringer. Den teologiske forankringen og det brede samfunnsmessige perspektivet er blitt tonet ned. Forankringen er nå blitt mer allmenn-etisk og perspektivet er blitt mer militært. Han peker i forlengelsen av dette på faren for at det kritiske element kan underbetones og at nettopp spenningen mellom det konstruktive og det kritiske element er et viktig perspektiv for en adekvat forståelse av feltprestens rolle (Hagesæther 2010).

Den klassiske tese fremsatt av Max Weber er at all makt trenger legitimering, i særdeleshet gjelder det maktbruk som involverer vold (Weber 1995:5-6). Det militære, forstått som samfunnets voldsmonopol, vil således være helt avhengig av en sakssvarende legitimering. En slik legitimering kan, ifølge Weber tilrettelegges ut fra de tre herredømmetyper: tradisjonell legitimering, karismatisk legitimering eller legal legitimering, eller i kombinasjoner av disse.

Peter Berger, religionssosiologen som i særlig grad er kjent for sekulariseringstesen, hevder at religion historisk sett har vært en av de viktigste legitimeringene for militærmakten (Berger 1993:28). Krig er en handling hvor individet kan risikere å miste livet, og da er religionen funksjonell som legitimering. Den gir en eksistensiell legitimering. Med andre ord: den har tilstrekkelig styrke til å bære byrdene. Et historisk uttrykk for dette er Christian V krigsartikkelbrev av 1683 hvor det i § 1 heter at det militære personellet skal tilbe og frykte Gud og føre et kristent liv (Lunde 2003:54).

Berger hevder videre at religionen i særlig stand holder stand innenfor staten og militærmakten. Ut fra det han sier om legitimering er dette ikke underlig. Det kan sies å ha en funksjonell begrunnelse. Religionens styrke er at den er transcendent forankret. Religionen kan forankre soldatens tjeneste i noe større, noe som ligger utenfor og over militærmakten selv. Men i dette ligger også en dobbelhet. Fordi forankringen er transcendent, ligger utenfor institusjonen, ligger den også utenfor institusjonens kontroll. Den legitimering som er gitt kan trekkes tilbake. Det betyr at den ikke bare er konstruktiv og legitimerende, den har også et kritisk perspektiv knyttet ved seg.

Dette er et interessant perspektiv i tolkningen av feltpresttjenestens rolle i det militære. Den blir en konkretisering, en personifisering, av et transcendent perspektiv. Feltpresten får en funksjon som legitimering av virksomheten, men en legitimering som samtidig også kjennetegnes av et kritisk element. De handlinger som utøves innenfor det militære blir vurdert utenfra. Dette kan komme til uttrykk i rollen som etisk rådgiver.

Samtidig er rollen som etisk rådgiver interessant også ut fra et annet perspektiv ved Bergers sekulariseringsteori. Berger hevder nemlig at sekulariseringen ikke bare påvirker samfunnets syn på religionen, at religionen sektoriseres. Sekulariseringen påvirker også religionen selv. Det er spesielt to felt hvor religionen finner sin plass: det etiske og det terapeutiske. Religionen blir etisk og terapeutisk. Det er i denne form den har størst gjennomslagskraft i det sekulære samfunn. Et interessant apropos til dette er Feltprestkorpsets satsingsområder de siste årene, med en særskilt vektlegging nettopp av etikk og sjelesorg.

Sekulariseringstesen er med rette blitt kritisert for å være unyansert. De senere års utvikling har vist at sekulariseringen ikke er en entydig prosess. En annen viktig prosess er pluraliseringsprosessen, knyttet til forekomsten av både livssynspluralisme og kulturelt og etnisk mangfold i samfunnet. Dette er åpenbart en særskilt utfordring for en institusjon som det militære, som tradisjonelt sett har hatt uniformitet som en idemessig forankring. Denne problemstillingen tok vi i opp i en bok jeg var medredaktør for: Uniformitet og mangfold: Den norske militærprofesjonen i endring. Her drøftes også religionsdimensjonen i Forsvaret. (Rolfsen 2010). På den ene side innebærer pluraliseringen en trussel mot feltpresttjenestens tradisjonelle plass som institusjonaliseringen av religiøs enhet i de militære styrker, og i overordet forstand også en trussel mot ideen om en religion som verdimessig fundament for militærmakten.

Etisk rådgivning og fagkompetanse

På et idemessig plan har fortsatt kristendommen en sentral rolle i Forsvaret. I Forsvarets verdigrunnlag som ble utgitt første gang i 1998 ble det understreket av Forsvaret skulle bygge sin etikk på «samfunnets historiske og kulturelle grunnverdier slik de fremkommer i vårt samfunns kristne og humanistiske tradisjon» (Forsvarets verdigrunnlag 1998). En slik henvisning til den kristne og humanistiske tradisjon er videreført i det nye Forsvaret verdigrunnlag fra 2011 (Forsvarets verdigrunnlag 2011). De idemessige forutsetningene for at feltprestene kan ha en rolle i etisk rådgivning, med utgangspunkt i egen tradisjon, er altså tilstede. Som vist tidligere, er også de strukturelle forutsetningene for at feltprestene kan utøve etisk rådgivning tilstede. Spørsmålet er imidlertid om feltprestene en relevant fagkompetanse til å forestå adekvat og relevant etisk rådgivning i en militær kontekst. Dette spørsmålet kan også forankres i sekulariseringsteori.

Sekularisering innebærer strukturelt at samfunnet blir differensiert eller sektorisert. I det førsekulære samfunn inntar religion og religiøs kompetanse en primær og overgripende betydning. Den religiøse kompetansen har i slike samfunn en relevans på alle felt i samfunnslivet. Sekularisering betyr at den religiøse kompetansen kun beholder sin betydning på det religiøse felt, mens det utvikles en faglig kompetanse på andre samfunnsmessige felt, mer eller mindre uavhengig av den religiøse ekspertisen. I et moderne samfunn fremstår det ikke på noen måte som selvsagt at feltprester skal ha en relevant ekspertise på forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål generelt og ledelse og utførelse av militære operasjoner spesielt.

For å kunne utføre en relevant og adekvat etisk rådgivning fordrer dette at feltpresten for det første må ha en tilstrekkelig etikkfaglig kompetanse. Nå er etikk en del av fagkretsen til det teologiske studiet, men etikk er et lite delemne i rammen av systematisk teologi. Hovedvekten innenfor delemnet ligger på teologisk-normativ etikk. Innenfor dette igjen kommer så den anvendte etikken hvor krig/fred-spørsmålet behandles. Dette utgjør imidlertid en relativt marginal del av feltprestenes utdanning fra fakultetene. Det har heller ikke vært en systematisk etikkfaglig opplæring av feltprester i rammen av Feltprestkorpset. Dette fremstår som et viktig felt å utvikle videre, både med tanke på rollen som etisk rådgiver og med tanke på undervisningsansvaret for emnet «Etikk og militærmakt».

Den andre forutsetningen for at feltprestene skal kunne utføre en relevant og adekvat etisk rådgivning, er at de har tilstrekkelig militærfaglig kompetanse. Skal feltprestene kunne anvende etiske perspektiver inn i en militær kontekst, må de ha en forståelse av feltet. Etikk blir relevant først når den relaterer seg til praksis. Hva denne forståelsen innebærer konkret, og hvilken krav til feltprestenes militærfaglige kompetanse som kreves, vil variere med hva slags etisk rådgivning som skal utføres og på hvilket nivå den skal ligge. En etisk rådgivning i personellrelaterte spørsmål på taktisk nivå krever en annen militærfaglig kompetanse enn etisk rådgivning i operasjonsdesign på operasjonelt nivå.

Kravet til fagkompetanse økes ytterligere om feltprestene skal ta mål av seg å vurdere ikke bare hvordan militær maktanvendelse skal komme til uttrykk med hensyn til metoder og midler (jus in bello), men også skal vurdere hvorvidt militærmakt i den aktuelle situasjon fremstår som etisk akseptabelt (jus ad bellum). Da kreves ikke bare en etikkfaglig og militærfaglig kompetanse, men også en samfunnsfaglig kompetanse. Hvorvidt det er mulig eller ønskelig å utvikle en slik bred kompetanse i rammen av feltpresttjenesten, blir et åpent spørsmål. En slik satsing vil nødvendigvis måtte innebære at andre deler av det feltprestfaglige feltet vil måtte nedprioriteres. Nå vil etisk vurdering av militær maktanvendelse kunne sies å være en del av en helhetlig feltpresttjeneste, men det fordrer altså en systematisk kompetanseutvikling på flere felt for at potensialet i en slik rolle skal kunne tas ut.

Mulige rollekonflikter

Feltprestenes rolle i vurdering av militær maktanvendelse er ikke uten mulige rollekonflikter. Tar vi utgangspunkt i Gordon Zahns klassiske undersøkelse av feltpresters rolleforståelse (Zahn 1969), kan det hevdes at den grunnleggende rollekonflikten for feltprester er det å skulle være prest og offiser på samme tid. Fra et overordnet perspektiv kan de to mulige rollekonfliktene som drøftes under, sees på som uttrykk for den samme grunnleggende rollekonflikten.

Den ene mulige rollekonflikten jeg vil ta opp er feltpresten som nonkombattant versus etisk rådgiver. Feltprestene er sammen med sanitetspersonell definert som nonkombattante eller ikke-stridende i Genevekonvensjonene. De skal ikke utføre kombattant virksomhet. De har immunitet og skal beskyttes. Begrunnelsen for denne status er at deres funksjon er knyttet til personellets religionsutøvelse, ikke til funksjoner som inngår i utøvelsen av militære operasjoner. Det er for å sikre religionsutøvelse de er i de militære styrker. Som en konsekvens av dette heter det i Genevekonvensjonens bestemmelser at feltprester som tas som krigsfanger ikke skal settes til noen virksomhet som er utenfor deres geistlige oppgaver. Dersom feltpresten inngår som en integrert del av en stabsmessig planlegging, vurdering og ledelse av militære operasjoner og hvor feltpresten skal gi en etisk vurdering på linje med juristens vurdering av de rettslige forhold, er det grunn til å spørre seg om det er en signifikant forskjell mellom feltprestens nonkombattante rolle og juristens kombattante rolle. Har da feltpresten i realiteten fått en rolle som kommer i konflikt med den nonkombattante rollen?

Til dette spørsmålet må det først understrekes at arenaen for feltprestens etiske rådgivning ikke er avgjørende for hvorvidt dette skal betraktes som nonkombattant eller kombattant virksomhet. Hvorvidt den etiske rådgivningen skjer i klasserom som del av etikkundervisning, om det skjer i militære staber hvor det foregår planlegging og ledelse av militære operasjoner eller det skjer i felten hvor militære operasjoner utøves, er i så måte uten betydning. Et avgjørende moment er imidlertid hvorvidt feltpresten har en rådgiverfunksjon eller en utøvende funksjon i militær beslutningstakning. Dersom feltpresten gis en utøvende funksjon i beslutningstakningen, herunder at feltpresten eksempelvis skulle kunne nedlegge «veto» mot en bestemt handlemåte, taler vi ikke lenger om en etisk rådgivning innenfor rammene av feltprestens nonkombattante funksjon. Det er i lys av dette et vesentlig perspektiv med feltpresttjenesten som nonkombattant virksomhet som ivaretas av bestemmelsen om at feltprester ikke tar militær kommando utenfor egen bransje (Forskrift om ansiennitet og kommandomyndighet for befal i Forsvaret, gitt ved kgl. res. av 18. oktober 1957). Dette gir også de ytre rammene for hvordan feltprestens rolle i etisk rådgivning skal forstås.

Dernest må det understrekes at feltprestens rolle i vurdering av militær virksomhet ikke kan hente sin begrunnelse fra hva som fremstår som militært ønskelig og hensiktsmessig. Skal feltpresten ha en slik rolle, må den kunne begrunnes som uttrykk for feltprestens geistlige oppgaver. Feltprestens etiske rådgivning av personell også i spørsmål som vedrører utøvelsen av deres tjeneste i Forsvaret fremstår åpenbart som et uttrykk for geistlige oppgaver. Grunnen til dette er at religionsutøvelse ikke kan begrenses til å kun riter og seremonier, men har også implikasjoner for livsførsel og handlinger. Forståelsen av feltprestene som «sjelesørgere» i rammen av Genevekonvensjonene, understreker et slikt poeng. Rollen som etisk rådgiver kan altså sees på som et uttrykk for feltprestens geistlige oppgaver og trenger nødvendigvis ikke å komme i konflikt med den nonkombattante status.

Den andre mulige rollekonflikten som skal nevnes, er feltpresten som sjelesørger versus etiker. I Norge har vi en feltpresttjeneste som er integrert i det militære system. Feltprestene bærer uniform og har offisersgrad. Feltprestene er også så langt det er mulig knyttet til bestemte militære avdelinger. Når det militære personellet sendes i militære operasjoner, hjemme og ute, da følger feltpresten med. Feltpresten skal dele soldatlivets kår. Begrunnelsen for dette er at en slik integrasjon er av sentral betydning for en relevant feltpresttjeneste. Soldatene skal oppleve at de har en feltprest som forstår deres situasjon og virkelighet. Feltpresten skal ikke være en som distanserer seg, trekker seg unna, når ting blir vanskelig. Soldatene trenger ikke først og fremst sjelesørgere når alt går bra. Det er i forbindelse med stridssituasjoner, hvor personellet kan oppleve moralske dilemmaer og moralsk skyldfølelse at det virkelig er behov for sjelesørgere.

Samtidig har feltpresttjenesten også en forankring utenfor den militære avdeling. De er ikke bare i avdelingen, men de er også sendt til avdelingen. I dette synliggjøres spenningen mellom det konstruktive og det kritiske elementet som er løftet frem tidligere i denne artikkelen. Denne spenningen kan overordnet sett beskrives som en spenning mellom et kirkelig og et militært perspektiv. Spenningen kan også komme til uttrykk funksjonelt i utøvelse av feltprestens tjeneste. Det er det jeg noe forenklet omtaler som en mulig rollekonflikt mellom feltpresten som sjelesørger versus etiker. Som etiker gir feltpresten sine råd og vurderinger, men det er det militære personellet som foretar den etiske avgjørelsen. Hvordan skal da feltpresten forholde seg i en situasjon hvor det blir tatt beslutninger som feltpresten mener er etisk problematiske? Skal vedkommende da trekke seg tilbake, eller skal argumentet heller være at feltpresten uansett følger og støtter personellet i egenskap av sjelesørger? Tilsvarende aktualiseres også på et mer overordnet nivå. Hvordan skal en feltprest forholde seg i en situasjon hvor feltpresten selv mener den etiske legitimiteten til en internasjonal operasjon som Forsvaret deltar i, ikke er tilstede, men hvor det personellet man er feltprest for, er av en annen formening? I dette ligger det en mulig rollekonflikt mellom det å følge personellet som sjelesørger og det å fremstå som etiker.

Konklusjon

Feltprestene har en veletablert rolle i etikkundervisning og etisk rådgivning i Forsvaret. Dette innebærer imidlertid ikke at feltprestene har hatt noen entydig rolle i en etisk vurdering av militær maktanvendelse. Selv om det har vært noen ansatser til at feltprestene også har engasjert seg i en bredere vurdering av militærmakt, har denne rollen primært blitt ivaretatt av sivile kirkelige organer, i alle fall i rammen av den generelle samfunnsdebatten. Feltprestene har også i begrenset grad vektlagt et kritisk perspektiv i forståelsen av rollen som etisk rådgiver.

Forsvarets tradisjonelle vektlegging av religion som idemessig grunnlag, kombinert med en velfungerende og omfattende infrastruktur for feltprestenes etiske funksjon, er sentrale forutsetninger for at feltprestene kan spille en sentral rolle i den etiske vurderingen av militær maktanvendelse. Samtidig innebærer grunnleggende samfunnsmessige endringstrekk i form av sekularisering og pluralisering til at den religiøse ekspertise som feltprestene besitter i mindre grad enn tidligere fremstår som et selvsagt utgangspunkt for en relevant etisk rådgivning i Forsvaret. Dette forsterkes ved at feltprestene i begrenset grad innehar spesialisert kompetanse på de militærfaglige og samfunnsfaglige felt. En forståelse av disse feltene er viktige forutsetninger for hvorvidt feltprestene kan gi relevante og adekvate etiske vurderinger.

Feltpresten som etisk rådgiver tematiserer også mulige rollekonflikter. Feltpresten er nonkombattant. Når feltpresten har en rolle i etisk vurdering av militær maktanvendelse er det som et uttrykk for de geistlige funksjoner, gjennom å rådgi personellet. Det er ikke feltpresten som skal foreta avgjørelsen. Det kan også være en mulig rollekonflikt mellom feltpresten som sjelesørger og etiker. Feltpresten skal dele soldatenes kår og være deres sjelesørger også i vanskelige situasjoner. Samtidig har feltpresten også et selvstendig etisk ansvar i vurderingen av militær maktanvendelse – ikke bare overfor soldatene, men også for sin egen del.

Litteratur

Berger, Peter L. (1993). Religion, samfund og virkelighed: elementer til en sociologisk religionsteori. Oslo: Vidarforlaget.

Hagesæther, Alf Petter (2010). Makt og etikk. Norsk militær profesjonsetisk diskurs

Lunde, Nils Terje (2003). Fra Forsvaret i kirken til kirken i Forsvaret. Kirkelig-militære

Lunde, Nils Terje (2010). Norm og situasjon. En drøfting av krig/fred-spørsmålet i lys

av kirkelig debatt i Norge i tiden 1945–2003. Trondheim: Tapir akademisk forlag.

Michelsen, Leif Tore (1999). «Intervensjon – et moralsk imperativ?» Dagbladet 30. mars.

Oestreicher, Paul 2011: «A New World is Possible», IEPC Opening Plenary 18 May

Rolfsen, Raag (2010). «Mangfold og religion» i Håkan Edstrøm, Nils Terje Lunde og Janne Haaland Matlary (red.). Uniformitet eller mangfold? Oslo: Abstrakt forlag.

Waaler, Gudmund (2011). «Det flerstemte – en hjørnestein i klokt lederskap». PACEM 14:2.

Zahn, Gordon (1969). Chaplains in the R.A.F. A Study in Role Tension. Manchester: Manchester University Press.

Nils Terje Lunde. Stabsprest i Feltprestkorpset. Har tidligere vært feltprest ved Tromsø sjøforsvarsdistrikt, Luftkrigsskolen, Forsvarets stabsskole og for norske styrker i Afghanistan.