Samspill og avstand

PACEM 15:1 (2012), s. 11-20

ISSN 1500-2322

© Feltprestkorpset


Rettferdig krig-tradisjonen

ana­kronisme eller livskraftig veiviser

Av Leif Tore Michelsen

Historisk har den såkalte rettferdig krig tradisjonen1 vært premissleverandør for den etiske og juridiske diskursen rundt krig og bruk av militærmakt gjennom flere hundre år, i hvert fall innenfor vår vestlige kulturkrets. Den lange utviklingshistorien denne tradisjonsstrømmen representerer med bidrag fra svært forskjellige epoker og fra ulike grupperinger og personer, gjør at det vanskelig lar seg gjøre å betrakte den som én doktrine. Snarere framstår den med sin samlede kriteriesamling som en samling ulike doktriner som hver for seg representerer sin tids refleksjon over de problemene som krigføringen konfronterer oss med. I vår kontekst betyr det at de ulike bidragsyterne til framveksten av rettferdig krig tradisjonen ikke framstår som ufeilbarlige autoriteter, men mer som viktige samtalepartnere som det er verdt å lytte til når vi i vår egen tid skal reflektere over vår tids utfordringer. Tilslutning til rettferdig krig tradisjonen og den tilnærming til de etiske utfordringene og dilemmaene krigen stiller oss overfor, krever med andre ord ikke blind lydighet, men aktiv etisk refleksjon innenfor en konkret historisk ramme der en både tar de aktuelle uforingene på alvor og samtidig er seg bevist vår historiske arv. Selv om rammebetingelsene endrer seg opp gjennom historien er fortsatt de grunnleggende moralske utfordringene ved krigen de samme i dag som de var i tidligere tider: Det dreier seg litt enkelt sagt, om hvilke kriger det er legitimt å utkjempe og dernest om hvordan og med hvilke midler en slik krig skal føres.

Rettferdig krig kriterier og etisk vurdering av krigens muligheter

Dersom en ønsker å vurdere rettferdig krig tradisjonens bidrag til å forstå krig og krigføring som etisk problem, finnes det to mulig innfallsvinkler som begge er av betydning. En kan enten (1) velge å ta utgangspunkt i grunnleggende etiske prinsipper og så spørre hvilke kriterier for rettferdig krig som kan utledes av disse. Eller en kan (2) vurdere de faktiske rettferdig krig kriteriene slik de er nedarvet gjennom historien, og se hvordan de forholder seg til fundamentale etiske prinsipper og verdier.

Mitt utgangspunkt er de historiske rettferdig krig kriteriene. På den bakgrunnen vil jeg søke å reise noen av de spørsmålene vi er nødt til å besvare, dersom rettferdig krig tenkningen skal kunne være et konsistent og meningsfullt bidrag til vår tenkning rundt de dilemmaene krigen stiller oss overfor. Å framsette, for ikke å si anvende, historiske kriterier uten først å se bakenfor dem og identifisert de forutsetningene de hviler på, hva de er utledet av, hvordan de skal forstås i forhold til hverandre, og hvilke funksjon hver enkelt av dem er tiltenkt, er hals­løs gjerning.

Prima Facie forpliktelser

Når vi opp gjennom historien har snakket om krig og krigføring, har vi alltid gjort det med etikkens ord og begreper: rett og galt. Selv om fokuset ofte har vært de andre og tenkningen sjelden – om i det hele tatt – har vært uttrykk for en pasifistisk holdning, mer enn antyder tenkningen vår at det finnes grenser for hva som er tillatt selv innenfor de rammene som krigen representerer. Handlinger utenfor de grensene er blitt betraktet som enten moralsk eller juridisk uakseptable. Vi behøver ikke gå lengre tilbake enn til debatten rundt krigen i Kosovo for å få bekreftet det. Men samtidig har noen insistert på at krigen er en arena som på sett og vi unndrar seg moralske vurderinger.

Pasifismens utgangspunkt er at krig er det absolutte onde og som sådan må den avises, forkastes under enhver omstendighet. På motsatt fløy – innenfor det vi kaller realismen – anerkjenner en for såvidt pasifismens utgangspunkt – krigens ondskap. Men konklusjonen blir en annen. Krig er a world apart konstituert av maktbruk og våpenbruk. Her handler det bokstavelig talt om liv og død. Mennesket reduseres eller fremstår nærmest i sin urform. Instinktene og selvopp­holdelsesdriften overtar. Det handler om å gjøre det som er nødvendig for å redde seg selv eller den gruppen du tilhører. Og i denne world apart er det ikke plass verken for moralske eller juridiske vurderinger. Inter arma silent leges. Eller i en mer folkelig utgave: I krig og kjærlighet er alt tillatt. Det betyr ganske enkelt at alt passerer, anything goes. Det er ikke plass verken for kritiske merknader eller aksept. Det er rett og slett ingenting å si. Moralske eller juridiske ytringer er meningsløse.

Men like vel; i praksis tier vi sjelden. Og det språket vi bruker er ladet med moralske vurderinger både når det gjelder krig og kjærlighet: trofasthet, hengivenhet, utroskap, forføre, bedra; aggresjon, selvforsvar, forsoning, overgrep, hensynsløshet, grusomheter, massakre, folkemord, utrenskning. Dette er etikkens språk.

De som hevder at loven – enten det er den juridiske eller den moralske – tier, mener å ha oppdaget en grunnleggende og forskrekkelig sannhet om mennesket. Det vi kaller umennekselig er simpelthen ikke annet enn menneskelighet satt under press. Krigen avkler oss på sett og vis og lar oss stå nakne og avslørte tilbake. Og realisten beskriver den nakenheten for oss. Og på sett og vis passer beskrivelsen også. Og ikke så ganske lite paradoksalt, så har den ofte form av en unnskyldning: Ja, våre soldater begikk overgrep i kampens hete, men slik er krigens vesen. Og så brukes ordtaket som en unnskyldning og hjemmel for det som synes utillatelig.

Da Hugo Grotius i det 17 århundrede introduserte sitt hovedverk De Jure Belli ac Pacis (1625) for Ludwig XIII, skrev han:

For both extremes [pacifism and realism] a remedy must be found, that men may not believe either that nothing is allowable, or that everything is

Det er faktisk ikke slik, tror jeg, at vi bruker den «alminnelige» etikkens språk for å si noe om krigen. Snarere er det motsatt. Når vi i det daglige og i mer «avanserte» valgsituasjoner stilles overfor dilemma der to hver for seg vektige hensyn kolliderer, der normalprosedyren ikke fungerer, er det rettferdig krig tradisjonens språk og argumentasjon vi trekker veksler på.

Helt dagligdags: I utgangspunktet skal løfter holdes. Dersom jeg allikevel mener at en annen forpliktelse tvinger meg til å bryte et løfte, bruker jeg ikke da rettferdig krig kriteriene i begrunnelsen min. Jeg bryter løftet fordi jeg har en god (rettferdig) gunn for å gjøre det. Intensjonene mine er gode. Jeg gjør det i forhåpningen om at det skal tjene et mål. Jeg balanserer et gode mot et onde. Jeg har ikke noe annet valg.

Det det handler om er at krig – og en rekke andre handlingsvalg vi stilles overfor – tvinger oss til å sette til side det en innenfor etisk teori kaller prima facie forpliktelser/normer. Og en slik tilsidesettelse krever en begrunnelse. Enkelt sagt er en prima facie forpliktelse en grunnleggende etisk fordring. Etiske fordringer møter oss imidlertid på flere forskjellige måter. De kan for det første være absolutte og ufravikelige og vil da måtte gis prioritet i møte med enhver annen fordring. Eller, på motsatt side, de kan være relative og framstår nærmest som tommelfingerregler som nok kaster lys over et saksforhold, men uten direkte å foreskrive bestemte handlingsalternativ. En prima facie forpliktelse er i bunn og grunn en bindende fordring, men i gitte tilfeller kan andre etisk relevante hensyn redusere forpliktelsen eller sette den til side.

Den engelske moralfilosofen W D Ross skiller mellom prima facie forpliktelser og de forpliktelser vi har, alt tatt i betraktning.2 Hensikten med dette skillet er å komme til rette med de situasjonene hvor to eller flere prima facie forpliktelser er i konflikt med hverandre. Når det skjer, må vi vurdere den totale situasjonen med alle de aktuelle handlingsalternativene den byr på. Prima facie betegnelsen fungerer med andre ord som en varsellampe. Den peker på bestemte handlingskarakteristka som i hovedsak har det ved seg at de gjør selve handlingen rett eller gal. Våre forpliktelser alt tatt i betraktning avhenger imidlertid ikke bare av forskjellige handlingskarakteristika, men av selve handlingen sett i et videre perspektiv, i sin totale sammenheng. En prima facie forpliktelse framstiller alltid vektige moralske grunner for å virkeliggjøre den aktuelle fordringen, men det er ikke automatisk slik at disse grunnene tilsidesetter alle andre grunner eller er tilstrekkelige for å møte våre forpliktelser alt tatt i betraktning.

Som individer og som deler av et større hele (institusjoner), har vi en prima facie forpliktelse til ikke å skade andre. Å skade en annen kan bety med urette å krenke en annens rettigheter, eller det kan bety at en påfører ham en faktisk skade gjennom en konkret handling, for eksempel ved å skyte ham. I det første tilfellet vil handlingen alltid være moralsk uakseptabel. Forpliktelsen til ikke å skade andre uten noen rettferdig begrunnelse, framstår mer som en absolutt norm enn en prima facie forpliktelse. Annerledes er det med det andre eksempelet. En handling som påfører en annen skade er i utgangspunktet å forstå som entydig prima facie gal. En slik handling må i tilfelle begrunnes med henvisning til etisk relevante faktorer.

Krig impliserer at vår prima facie forpliktelse til ikke å skade/drepe andre settes til side. Men nettopp dette saksforholdet er med på å forme de kriteriene som kjennetegner den rettferdige krigen. I særlig grad gjelder dette for de kriteri­ene som konstituerer ius in bello. Selv om en kan godtgjøre med henvisning til andre tungtveiende grunner at prima facie forpliktelsen må vike i gitte tilfeller, er den ikke uten relevans for den aktuelle situasjonen. Den tilsidesatte forpliktel­sen skal fortsatt i størst mulig grad prege aktørenes holdninger og handlinger. Noen former for krigføring er mer forenlig med denne forpliktelsen enn andre.

Rettferdig krig kriteriene

Rett/legitim myndighet

Rettferdig krig tradisjonenes første kriterium er rett/legitim myndighet. Langt på vei fungerer det som en forutsetning for alle de andre kriteriene. Det handler om hvem som er ansvarlig for å avgjøre om alle de andre kriterienes krav «oppfylles». Med andre ord: de andre kriteriene blir operative først etter at det klassiske politiske spørsmålet er stilt: Hvem tar avgjørelsen? Spørsmålet er for viktig til å bli føyset til side som formalisme, slik det fra enkelte hold er gjort i den aktuelle debatten. Den legitime myndighetens beslutning skal tjene som garanti for at krigen og krigshandlingene lar seg begrunne og forsvare moralsk. Å besvare dette spørsmålet kan aldri reduseres til et sekundært kriterium fordi det tjener som en forutsetning for å kunne besvare de andre spørsmålene rettferdig krig tradisjonen stiller.

Rettferdig grunn

Rett grunn er det kriteriet innenfor rettferdig krig tradisjonen som skal ivareta hensynet til forpliktelsen til ikke å skade andre. Skal denne forpliktelsen vike, må det utelukkende skje under henvisning til andre tungtveiende grunner. Tradisjonelt har dette blitt forstått som forpliktelsen til å beskytte den uskyldige mot overgrep; forpliktelsen til å gjenopprette rett og rettferdighet; og forpliktelsen til å straffe den som påfører andre urett.

Siste utvei

Disse forpliktelsene kan imidlertid ikke settes til side dersom det finnes andre utveier. Siste utvei handler ikke nødvendigvis om kronologi. Rimelighetsaspektet er viktig: Er det noen som helst mulighet for at andre veier enn krigen vil føre fram?

Åpen krigserklæring

Vi ser ofte dette kriteriet som en anakronisme. Det hører fortiden til, er utgått på dato. Men jeg tror vi mister vesentlige sider ved rettferdig krig tenkningen om vi henviser kriteriets anliggende til historiens skraphaug. To amerikanske militæretikere skal få synliggjøre mitt poeng:

Først Joseph C McKenna som hevder at Formal declaration is the last measures of persuasion short of force itself.3

Og dernest: Dr Francis Lieber som står bak en av de eldste folkerettslige «traktatene» – General Orders no 100 – understreket viktigheten av en åpen og offentlig krigserklæring ut fra to hensyn: (1) decent regard for mankind og (2) public good faith require that a government explain and justify its departure from peace.4

Rimelig håp om å lykkes

Dersom krigen er et fånyttes prosjekt, er den heller ikke et moralsk alternativ. Noen presiseringer er på sin plass:

Kriteriet retter seg mer mot aggressiv enn defensiv krigføring. Det handler ikke nødvendigvis bare om seier. Selvrespekt kan være et vesentlig anliggende i denne sammenhengen (for eksempel jødenes motstandskamp i Nazi-Tyskland/ Warszawagettoen). Hva som er rimelig beror på omstendighetene. Hvordan skal en for eksempel veie grunnleggende verdier opp mot et gitt antall liv.

Kriteriet skal utelukke det absolutt hensiktsløse.

Proporsjonalitet

Et Paul Ramsey-sitat skal få kaste lys over proporsjonalitetskriteriet:

It can never be right to resort to war, no matter how just the cause, unless a proportionality can be established between military/political objectives and their price, or unless one has reason to belive that in the end more good will be done than undone or a greater measure of evil prevented. But, of the tests for judging whether to resort to or to participate in war, this one balancing an evil or good effect against another is open to greatest uncertainty. This therefor establishes rather than removes the possibility of concientious disagreement among prudent men.5

Hvor disse grensene mellom akseptable og uakseptable krigshandlinger går, har ikke alltid vært like lett å avgjøre i praksis. Den tradisjonelle oppfatningen om at soldaten besatt en slags immunitet med hensyn til de krigshandlingene han utførte, har gjort det ytterligere vanskelig. Dette immunitetskonseptet tror jeg i hovedsak bygger på tre viktige militære doktriner:


  1. Prinsippet om militær nødvendighet har gjort det mulig å legitimere handlinger som i utgangspunktet har vært betraktet som illegitime, dersom disse handlingene var nødvendige ut fra tungtveiende militære hensyn.

  2. Retten til represalier medfører at i seg selv illegitime krigshandlinger kan aksepteres dersom de er et svar på motpartens brudd på krigens lover.

  3. Lydighetsplikten - soldatens plikt til å følge ordre (superior orders) – har medført at den enkelte soldat ikke ble holdt ansvarlig for de handlingene han utført dersom de var utført in the line of duty.


Helt opp til annen verdenskrig var soldaten i praksis beskyttet mot bort i mot enhver anklage om skyld og ville ikke bli holdt ansvarlig for de handlingene han utførte. Soldater hadde i sin yrkesutøvelse rett og slett krav på en viss on the job protection. Det var rett nok forventet at offiserene på sin side holdt sin ordregiving innenfor visse rammer. Men så lenge rammebetingelsene/forutsetningen var uklare, hadde soldaten i praksis vide fullmakter. «Alle» midler var tillatt inntil kapitulasjonen var et faktum.

I den grad en kunne snakke om proporsjonalitet i maktutøvelsen hadde den bæring på sivile, krigsfanger og sårede, men også disse gruppene kunne fort bli legitime mål under henvisning til militær nødvendighet eller retten til å bruke represalier. Den amerikanske generalen Telford Taylors observasjoner fra tiden rundt Nürnberg-prosessen summerer det hele opp ganske treffende:

War consist largely of acts that would be criminal if performed in time of peace - killing, wounding, kidnapping, destroying or carrying off other peoples property. Such conduct is not regarded as criminal if it takes place in the course of war, because the state of war lays a blanket of immunity over the warriors.6

På bakgrunn av dette kan Nürnberg Charteret forstås som et forsøk på å vise at dette teppe av immunitet har sin grense. Så ble da også de tiltalte i Nürnberg hold individuelt ansvarlig for de forbrytelsene som nevnes i charteret. Individuelt ansvar ble et av de store stridsspørsmålene under Nünbergprosessen. Og stridighetene gikk om to hovedspørsmål i internasjonal rett:

Først: Gjelder internasjonal rett for individer så vel som for stater? Og om den gjør det: Hvilke handlinger medfører individuelt straffeansvar?

Det internasjonale militærtribunalet i Nürnberg (IMT) fastholder at det individuelle straffeansvaret i hvert fall gjelder for de forbrytelsene som charteret identifiserer: Forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

[]crimes against international law are committed by men, not by abstract entities, and only by punishing individuals who commit such crimes can provisions of international law be enforced. 7

Med andre ord: IMT mener at dersom det er mulig å identifisere noe som krigsforbrytelser, så må det også være mulig å identifisere krigsforbryteren; finnes det aggresjon, finnes det også aggressorer; finnes det overgrep, finnes det overgripere. Dette synspunktet hviler på en pragmatisk forutsetning at det er mulig ikke bare å identifisere visse krigsforbrytelser, men også å finne fram til regler, retningslinjer eller lover som disse forbrytelsene kan utledes fra.

Og når Nürnbergdomstolen kommer til den konklusjonen, opererer den ikke i et vakuum, men kan dra veksler på forskjellige kilder, blant annet rettferdig krig tradisjonen.

Rett intensjon/innstilling

Rett intensjon (innstilling) har bæring ikke bare på krigen som sådan, som et strategisk kriterium, men er av betydning også på det operasjonelle og taktiske nivå. Det handler med andre ord ikke bare om beslutningstakernes vurderinger, men i like stor grad om den enkeltes handlinger og motiver i konkrete situasjoner på slagmarken. Rett innstilling henger grunnleggende sammen med og er forankret i rett grunn:

En rett intensjon fokuserer på freden. Krigen har ingen egenverdi, er ikke et mål i seg selv, men et middel til å nå målet: En rettferdig og bedre fredsordning. De krigførende har plikt til å etablere en normalordning så fort som mulig.

Sammenfatning

De klassiske rettferdig krig kriteriene kan sammenfattes i tre prinsipper som har bæring på henholdsvis krigsutbruddet, selve krigføringen og krigens mål.


  • Krigen må ha en rettferdig årsak og kan bare erklæres av legitime myndigheter. Den må være defensiv, ikke aggressiv. Den representerer alltid siste utvei. Den hevder retten og setter gjerder mot uretten.8

  • Krigens midler må være kontrollerte. Stridsmidlene må være diskriminerende i den forstand at de skiller mellom sivile og militære mål. De må være proporsjonale i den forstand at den vold og den ødeleggelse som påføres må være mindre enn eller stå i et rimelig forhold til den lidelsen og volden som den søker å avhjelpe.

  • Krigsutfallet må være forutsigbart. Krigens mål er å gjenopprette freden. Det må derfor være et rimelig håp om oppnå en fred som er bedre enn den tilstanden som en søker å avhjelpe.


Rettferdig krig tradisjonen har altså tre ulike funksjoner: En preventiv funksjon ved at det trekkes grenser for hvilke kriger som kan utkjempes; en modererende funksjon ved at det defineres visse rammer for selve krigføringen; og en begrensende funksjon gjennom understrekningen av at bare den krigen som tjener som redskap for freden, er rettferdig.

Rettferdig krig siktet

Først og fremst fremstår rettferdig krig tradisjonen som veiledning for de politiske styresmaktene, øvrigheten, de som fatter avgjørelser på det strategiske nivået. Det politiske så vel som det moralske ansvaret for å fatte beslutninger om å gripe til våpen ligger hos dem.

Dernest framstår tradisjonsstrømmen som veiledning for militære ledere. Og i det stykket understreker den viktigheten av at det militære lederskapet er etisk fundert og den holder frem tre fundamentale forutsetninger for et slikt lederskap:


  • Forankring i grunnleggende verdier

  • Vilje til å verne om menneskeverdet og grunnleggende menneskerettigheter

  • Erkjennelse av at krigen og stridsmidlene i seg selv har sine begrensninger


Og til slutt: Rettferdig krig tradisjonen framstår som moralsk veiledning for den enkelte soldat i hans yrkesutøvelse.

Noen grunnleggende implikasjoner

  1. Militærmakt trenger ikke i seg selv vurderes negativt, men er mer et legitimt politisk redskap og som sådan ett av flere midler som står til rådighet for å bekjempe urettferdighet og ondskap. Med andre ord: I min tenkning fremstår ikke krigen – sett innenfor rettferdig krig tradisjonens rammer – som det minste av to onder, men som «det minste av to goder».

  2. Menneskeverdet framstår innenfor en slik forståelse av militærmakt som (d)et grunnleggende moralsk prinsipp(et).

  3. Krig er først og fremst ikke å drepe eller skade andre men å pasifisere/nøytralisere motparten

  4. Angrep på en uskyldige tredjepart – noncombatants – er ikke akseptabelt verken ut fra etiske normer eller juridiske regler.

  5. Det er et grunnleggende anliggende innenfor denne måten å tenke på, at den lidelsen som følger av krigen må begrenses til et absolutt minimum.

  6. Selv tilfeldig, indirekte ødeleggelse (collateral damage) må etterprøves og begrunnes ut fra proporsjonalitetsprinsippet.

  7. Individuelt ansvar for handlinger utført i krigstid gjøres gjeldende.

  8. Det har konsekvenser for valg av etisk modell.9 I alt for stor grad tror jeg vi har latt en utilitaristisk tilnærmingsmåte rå grunnen når militærmakt og våpenbruk skal vurderes moralsk. Dette er ikke stedet for en lengre utredning om det. Bare helt kort: jeg tror at vi vil være tjent med å innføre et deontologisk perspektiv både som korrektiv og supplement til utilitarismen. Ikke minst har dette bæring på forholdet mellom krigens mål og krig­en­s midler.

Leif Tore Michelsen (f.1955), Kommandørkaptein og sjefsprest i Sjøforsvaret. Krigsskoleprest Sjøkrigsskolen 1996-2003. Har arbeidet spesielt med forholdet mellom etiske og juridiske aspekt ved krigens folkerett.


1 Til den historiske utviklingen av rettferdig krig tradisjonen, se:

James Turner Johnson: Ideology and Reason. Religious and Secular Concepts, 1200 – 1740. Princeton, NJ (USA) 1975. Just War Tradition and the Restraint of War. A Moral and Historical Inquuiry. Princeton, NJ (USA) 1981.

For mer praktisk anvendelse av tradisjonen, se:

Michael Walzer: Just and Unjust Wars. A Moral Argument with Historical Illustrations. New York (USA) 1977.

Herik Syse: Rettferdig krig? Om militærmakt, etikk og idealer. Oslo 2003.


2 W D Ross: The Right and the Good, Oxford 1930 kap 2

3 Joseph C. McKenna, S.J., «Ethics and War: A Catholic View,» I American Political Science Review no 54 (1960), s. 650.

4 James F. Childress, «Francis Lieber's Interpretation of the Laws of War: General Orders No. 100 in the Context of His Life and Thought,» I American Journal of Jurisprudence 21 (1976) s. 34-70.

5 Paul Ramsey: «When Just War is not Justified» i The Just War. Force and Political Responsibility. New York 1968, s. 195.


6 Taylor, T: Nuremberg and Vietnam: An American Tragedy. New York 1970, s. 19.


7 Trial of The Major war Criminals Before the International Military Tribunal, Vol. XXII pp 565-566

8 Alternativ innfallsvinkel: Feltprostens teologiske fagutvalg: «Mellom makt og avmakt», PACEM vol 3/no 3 (2000) side 288. Ref for øvrig H Syses respons på utredningen «Mellom makt og avmakt – en takk og noen tanker», PACEM Vol 4 no 1 (2001) side 13ff (www.PACEM.no)


9 Jf. Leif Tore Michelsen: «Intervensjon – et moralsk imperativ?» Kronikk i Dagbladet 30. mars 1999 (www.dagbladet.no/kultur/1999/03/30/161833.html).




Kontaktinformasjon til redaksjonen og tidsskriftet