Rett håndtering rette holdninger?

En vurdering av norske militære sjefers holdninger til rettslige rammer for militær maktanvendelse i Afghanistan

Er det er en sammenheng mellom de norske styrkers holdninger til maktbruk på den ene side, og deres håndtering av enkeltsituasjoner i Afghanistan på den andre side? Oppfatter militære sjefer at de og deres soldater handler rett, innenfor rammene av krigens folkerett, når de bruker militærmakt i Afghanistan?^¹ Dette er spørsmål jeg skal forsøke å besvare i denne artikkelen. Bakgrunnen for temavalget er at jeg tjenestegjorde som legal adviser (legad) i Afghanistan høsten 2010 og underviste soldater og befal i krigens folkerett og Rules of Engagement (ROE) forut for deployering og i teateret. Jeg opplevde en stor interesse for temaet fra soldatene og befalet.

Ambisjonen med denne artikkelen er å belyse hvilke tanker intervjuobjektene har gjort seg om sin rolle og sitt ansvar. Ni norske offiserer som har tjenestegjort i Afghanistan fra 2002 til 2011 ble intervjuet fra mars 2011 til juni 2011. Alle intervjuobjekter har vært militære sjefer, i FSK/HJKs styrkebidrag, PRT, Task Unit, QRF, P-OMLT og OMLT/Mentoring Unit. Foruten ulik bakgrunn fra forskjellige avdelinger og miljøer i Forsvaret, skiller grad, alder og erfaring intervjuobjektene. Fordelingen er slik: 5 er oberster/oberstløytnanter over 40 år, mens 4 er majorer/kapteiner i alderen 30-40 år. Av de 9 offiserene som er intervjuet, har én vært ute 5 perioder, tre vært ute i tre perioder, to vært ute i to perioder, og tre vært ute i en periode. Forskjellene mellom intervjuobjektenes avdelingstilhørighet, de konvensjonelle styrkene vs. spesialstyrkene, vil bli analysert i artikkelen.

Til tross for at artikkelen kun bygger på intervjuer med en liten gruppe offiserer, spenner deres erfaringer fra hele perioden norske styrker har tjenestegjort i Afghanistan. Svarene kan således gi et inntrykk av hvilke holdninger til maktbruk som preger de norske styrkene i Afghanistan representert ved militære ledere på taktisk nivå. I det følgende vil artikkelen belyse deres holdninger til og kunnskap om bruk av militærmakt, basert på en vurdering av kildenes egen persepsjon - deres egen oppfatning.

Fra Kovosvo til Afghanistan

I 2004 skrev stabsprest og forsker Bård Mæland boken Skadeskutt idealisme – norsk offisersmoral i Kosovo. Mælands bok er basert på dybdeintervjuer med 15 unge offiserer, hovedsakelig troppssjefer. Utvalget av intervjuobjekter dekker kontingentene II-V (september 2000-juli 2002).^²

Mælands analyse av norske soldaters holdninger til bruk av makt, vurdering av sin egen rolle og syn på de etniske gruppene i Kosovo skapte debatt. Enkelte offiserer stilte spørsmål ved om Mælands analyse ga det riktige bildet av norsk personell i Kosovo. Deler av debatten fremgår av PACEM 8:1 (2005).

Som bokens tittel indikerer, var intervjuobjektenes svar preget av pragmatisme og til dels kynisme, snarere enn idealisme. I sin respons til Mæland stiller daværende brigader og sjef Tradok, Robert Mood, flere spørsmål til Mælands analyser: «et sentralt poeng for Mæland, og for meg, er hvorvidt det er det du sier og føler som uttrykker dine grunnleggende holdninger og verdier – og derved forteller hvem du er – eller er det det du gjør som viser dette».^³ Mood utdyper dualismen mellom hva du sier og hva du gjør:

Våre handlinger i krig og fredsstøttende operasjoner uttrykker hvem vi er og hva vi står for, den store testen på hvor dypt våre demokratiske verdier er forankret. Norske soldater og norske styrker imponerer meg dypt i så henseende. Konvensjoner og regler etterleves nesten 100 % av våre avdelinger og soldater fordi lederskapet som utøves sammen med god samtrening og meget godt utdannede og reflekterte ungdommer, skaper gode avdelinger. Avdelingsfølelse og identitet gjør det mulig for oss som soldater å representere vår egen personlige integritet, avdelingens integritet og det internasjonale samfunns integritet på en og samme tid. Avdelingsfølelse og identitet med mekanismer gjør det mulig å takle vanskelige situasjoner både fysisk og psykisk. Disse mekanismer vil, tatt ut fra sin sammenheng, være velegnet for spekulative oppslag i media.^⁴

Mood peker på to forhold: soldatenes holdninger til maktbruk konkretisert i militære handlinger på den ene siden, og hvordan soldatene oppfattes utad i lys av deres uttalelser på den andre siden. Nettopp spennet mellom soldatenes handlinger og soldatenes fremtoning vil bli belyst i den videre fremstilling.

Hva har skjedd i løpet av de siste årene, fra norske soldater forlot Kosovo til de ble deployert til Afghanistan? Mange av de offiserene som har erfaring fra konflikten på Balkan, har også erfaring fra Afghanistan, og har således tatt med seg erfaringene videre. Har norske soldater forandret seg, eller har dualismen som beskrevet over fortsatt relevans?

Norske styrkers erfaringer fra Afghanistan

Erfaringene fra Afghanistan har formet holdninger og handlinger til en generasjon offiserer og soldater, og gir grunnlag for den videre analyse. Denne generasjonen har tjenestegjort én eller flere perioder i ISAF (International Security Assistance Force). Erfaringene spenner fra kamphandlinger mot Taliban på den ene siden, til å vinne befolkningens tillit og styrke kompetansen i den afghanske hæren, politi og sikkerhetsstyrker (Afghan Security Forces-ANSF)^⁵ på den andre side.

ISAF har et robust mandat. Dette fremgår av SR Res 1386 av 20. desember 2001, som henviser til FN-paktens kapittel VII:

Acting for these reasons under Chapter VII of the Charter of the United Nations (…) Authorizes the Member States participating in the International Security Assistance Force to take all necessary measures to fulfil its mandate.

Dette mandatet innebærer fredsoppretting jf. FN-paktens kapittel VII art 42. Dette betyr at ISAF-styrkene har myndighet til å gå offensivt til verks for å bekjempe Taliban.

Handlingsrommet til ISAF-styrkene følger hovedsakelig av Genevekonvensjonene med tilleggsprotokoller og sedvanerettens prinsipper. I tillegg skal ISAFs styrker følge operasjonsplanen og stående ordre. Rett handling forutsetter både kunnskap om de gjeldende ordre og regler, og relevant trening før deployering. Videre forutsetter det at enhver militær sjef er bevisst på at ordre og regler skal følges, slik at det blir en kultur innad i avdelingen for å handle rett. Er sjefen bevisst på betydningen av å følge ordre og regler, og opptatt av at soldatene forstår at de har plikt til å handle lovlig, vil den juridiske plikten til å handle rett integreres i avdelingen han leder, og bli en del av soldatenes profesjonsidentitet.

Sjefens ledelse har stor betydning for hvorvidt soldatene handler rett i en konkret situasjon. Den tillit sjefen har til sitt personell, gjenspeiles i grad av intensjonsbasert ledelse, som gir handlingsrom for underordnet nivå. Intensjonsbasert ledelse innebærer både frihet og ansvar for underordnet personell: frihet til å velge rett handling ut fra situasjonen, og ansvar for å treffe rett valg i tråd med regelverket.

Hvordan oppfatter norske styrker sitt handlingsrom, sin ledelse og effekten av sine soldaters innsats? Hvilken betydning har kunnskap om reglene for maktbruk for deres håndtering av enkeltsituasjoner i Afghanistan?

Følgende spørsmål vil bli analysert i den videre fremstilling, basert på intervjuobjektenes synspunkter:

Opplæring

Samtlige av de spurte mener at opplæringen i forkant var tilstrekkelig, men de har ulikt syn på kvaliteten av undervisningen.

En av representantene fra spesialstyrkene utdyper svaret: «[Vi] er svært godt vant med å trene og øve med strenge ROE». Med «strenge ROE» mener han de bestemmelser som gjelder for politiets våpenbruk, og som følger av politiets våpeninstruks (instruks gitt av Justisdepartementet 1. august 1989, med hjemmel i lov av 13. mars 1936 om politiet).^⁶

Han fortsetter: «Det er også en overføringsverdi i henhold til de nasjonale oppdrag avdelingen har til de oppdrag og ROE som blir gitt ved deployeringer til Afghanistan».

En militær sjef mener også at opplæringen var god nok: «gjennom tidligere utdanning og erfaring, foredrag, egenstudie og ulike diskusjonspartnere mener jeg svaret er ja!»

Min filosofi var at dette faget ikke ene og alene skulle være noe en jurist skulle håndtere. Jeg, eller en av de andre sjefene, var normalt alltid med. For grenaderene var det også viktig å sette dette inn i en ramme slik at det ble forståelig i en taktisk og teknisk ramme. For meg var det alltid viktig å slå fast at de hadde selvforsvarsretten og at de aldri måtte nøle. Hvis de holdt seg innenfor ROE, min intensjon og godt norsk folkevett ville jeg støtte dem på deres handlinger. Hvis det motsatte skjedde, ville jeg være den første til å finne dem og stille dem til ansvar for deres handlinger. Det var et språk som jeg tror de skjønte godt. Vi fortsatte utdanningen i teateret. Forut for de større operasjonene hadde vi jurist og meg selv som forelesere/samtalepartnere slik at de ulike ROE var forstått. Det ble godt mottatt.

En tredje militær sjef er mer nyansert i sitt syn på opplæring i forkant, og viser at det er en forskjell fra han deployerte i 2007 og i 2010:

Første gang: Svært liten kjennskap. Ingen opplæring i Norge. Lite opplæring og fokus på ROE-forståelse i teateret. Vi gjennomførte noe utdanning i soldatkort og bruk av ROE knyttet til flybombing, men svært lite fokus sammenlignet med det fokuset vi hadde i siste periode. Forholdsvis lite kjennskap til NATOs strategi. Andre gang: Svært god kjennskap til ROE og regler. Startet allerede tidlig i oppsettingsperioden med gjennomgang og briefer. Brukte blant annet jurist til opplæring, og flystøttemiljøet på Hærens våpenskole (HVS) til støtte. Deltok selv, sammen med min S3, på flystøttekurset som HVS arrangerte.

En fjerde militær sjef slutter seg til sistnevnte interjuobjekts syn, og viser til at «opplæringen i ROE var litt for grov hjemme», men at de fikk «toppingen i AO».

Intervjuobjektene har svært ulik erfaring med juridisk opplæring i forkant. Spesialstyrkene, og en sjef med personell fra spesialstyrkene i sin avdeling, mener opplæringen var tilstrekkelig. Årsaken kan dels tilskrives at den avdeling de kommer fra har solid erfaring (spesialstyrkene), herunder fra samtrening med politiet i fredstidsoperasjoner. Det er et vesentlig skille mellom standard operasjonsmodus for politiet – «politiets doktrine» – og standard operasjonsmodus for militære styrker – «militær doktrine». Politiets doktrine innebærer å bruke minst mulig makt, og at dødelig makt kun skal skje i nødverge, se politiinstruksen § 19 (fotnote 5). Militær doktrine tilsier at angrep kan rettes mot militære mål, herunder stridende som tilhører fienden, selv om det ikke foreligger en nødvergesituasjon på stedet. Militære styrker er ikke bundet av prinsippet om minst mulig maktbruk, men har adgang til å sette inn maksimal styrke for å slå ut fienden hurtigst mulig og minimalisere risikoen for egne styrker.^⁷

Svaret fra den aktuelle spesialstyrkesjef er derfor verdt å merke seg, fordi han ikke trekker noe skille mellom politiets og militære styrkers standard for maktbruk. Et annet eksempel på spesialstyrkenes vurdering av minst mulig maktbruk fremgår av følgende:

Tidligere NK for FSK/HJK, oberst Joar Eidheim, ble intervjuet i diverse aviser 24. oktober 2010. I Aftenpostens artikkel «Tar hensyn til sivile liv» forteller Eidheim om en hendelse som skjedde mens han var sjef for det norske spesialstyrkebidraget i 2008. Oppdraget var å pågripe en terrormistenkt talibanleder om natten, mens vedkommende befant seg i et hus sammen med flere andre i en landsby. Eidheim ble tilbudt mindre presise bombefly fra ISAF. Eidheim, som satt i Kabul, ba ISAF om timeout. Han kontaktet skvadronssjefen som sammen med soldatene bare var noen hundre meter fra døren til talibansjefen. «Du får bombeflyet. Vurder. Gi tilbakemelding», sa Eidheim. Kort tid etter kom svaret. «Flyet er ikke egnet til denne operasjonen, jeg anbefaler at vi trekker oss ut».

Det var stille i landsbyen, vi hadde full kontroll og alt tydet på at det ville gå greit, men ansvarligheten trådte inn. Bruk av bombeflyet kunne i verste fall bety upresis bombing og tap av sivile liv. Vi trakk alle tilbake igjen.^⁸

Med denne uttalelsen viser Eidheim en tydelig situasjonsforståelse og innsikt i hva som er lovlig handlingsrom, og hva reglene om presis militærmakt innebærer. Iht. 1. tilleggsprotokoll i Genevekonvensjonene, artikkel 51.4. ledd og artikkel 51.5.b, fremgår det at et angrep er ulovlig hvis det medfører uforholdsmessig tap av sivile liv, skade på sivile eller en kombinasjon, og at vurderingen av hvorvidt angrepet er lovlig, skal skje etter da rådende omstendigheter. Det faktum at Eidheims vurdering baserte seg på at han ville unngå tap av sivile liv, viser at hans håndtering er i tråd med mandatet og intensjonen med ISAF.

PRT-, QRF- og TU-sjefene trekker frem betydningen av nasjonal trening og erfaringsoverføring innad i avdelingen, men mener like fullt at det kunne vært mer fokus på kjennskap til regelverket for operasjonen. Totalt sett gir flertallet av intervjuobjektene uttrykk for at de ønsket mer opplæring i forkant.

Hvor mye ansvar tar styrkeprodusentene og hvilket fokus har de på at denne delen av obligatorisk opplæring gjennomføres? Det synes som om opplæringen i ROE og jus er bedret i løpet av den perioden norske styrker har tjenestegjort i Afghanistan (se bl.a. intervjuobjektet ovenfor med erfaring fra 2007 og 2010). Like fullt kan det være at Forsvaret burde fokusere ytterligere på misjonsspesifikk opplæring i forkant, slik at soldatene er best mulig rustet til å vurdere om en handling er i samsvar krigens folkerett og de aktuelle ROE. Dette er i samsvar med Regjeringens ambisjon om økt opplæring i jus, som fremgår av tiltak 10 i Handlingsplan for veteraner, lansert 2. mai 2011.^⁹

Handlingsrom i forhold til de gitte ROE

Til tross for ulik erfaring med utdanning i forkant, uttaler samtlige intervjuobjekter at de har følt seg trygge på sitt handlingsrom iht. de gitte ROE.

En av sjefene for spesialstyrkebidraget slår fast at han «hadde ingen hendelser der ROE opplevdes som begrensende i henhold til mitt handlingsrom som sjef. Hadde heller ingen hendelser der dette var tilfelle for mine underordnede». Han fortsetter:

Derimot var det hendelser der jeg håndhevet en «strammere linje» enn det ROE tillot. Min vurdering var i disse tilfellene at en utnyttelse av ROEs handlingsrom til sitt fulle, ville hindre eller redusere min mulighet til å nå de mål som ISAFs og NATOs (og Norges) strategi siktet mot.

Han oppsummerer slik: «Handlefriheten vi har til å si nei er stor. Jeg har aldri opplevd å bli forsøkt tvunget til å gjøre noe».

En annen spesialstyrkesjef supplerer at han hadde «stort nok handlingsrom i henhold til oppdraget. ROE var ikke begrensende i henhold til ønsket sluttilstand på de oppdragene jeg ble gitt».

En militær sjef oppfattet handlingsrommet som «tydelig og klart. Mulige gråsoner ble nøye gjennomgått, diskutert og problematisert forut for deployering, og jeg følte meg derfor trygg på disse».

ROE er en verktøykasse som gir deg muligheter. Vi valgte å se på det slik - altså ikke som begrensninger. Vi ville ha så robuste ROE som mulig, men vi forholdt oss selvsagt til de vi fikk. Jeg hadde personlig mange og lange ROE diskusjoner med COM RC-N. Vi så det mer eller mindre på samme måte. Vi fikk ROE 429 A/B (angreps-ROE) ved to anledninger. Det var i forbindelse med operasjoner i og rundt Ghwormach. De var så robuste at jeg kunne gå offensivt til verks om det var behov for det.

ROE er den politiske styringen av maktbruk i en operasjon slik den vi deltar i Afghanistan. Jeg oppfatter at ROE er helt nødvendig for å ikke eskalere situasjonen ut over nå-situasjonen. Jeg oppfattet på ingen måte at ROE begrenset mitt handlingsrom slik at jeg ikke kunne løse oppdraget mitt som PRT sjef. Jeg oppdaget midtveis i perioden at vår forståelse og praktisering av ROE var mer stringente enn hva legad i RC North la til grunn. I undervisningen hadde vi brukt eksempler på bruk av Close Air Support (CAS-luftstøtte), og lagt det til grunn for hvordan vi også benyttet ild fra andre våpen. Her lærte vi en hel del. Med større forståelse av krigens folkerett oppdaget vi at ROE var enda videre enn den tolkningen vi selv hadde lagt til grunn.

Som Battlespace Owner, og den som ikke alltid var med på operasjoner ute, var ROE min sikkerhet i forhold til at mine Ground Force Commanders ikke skulle bruke unødvendig mye makt, som til i verste fall kunne snu et relativt «fredelig» Faryab til et Faryab ute av kontroll, fordi vi hadde tatt liv unødvendig.

En militær sjef mener «at ROE ga meg, som mentor for ANP, stort spillerom». En annen militær sjef beskriver det slik:

Gode og robuste ROE som ga oss de arbeidsforhold vi trengte. Krever dog modenhet i forvaltningen. For meg trengte jeg mer enn bare ROE. Det måtte være juridisk rett å bruke makt (ROE), det måtte være taktisk lurt i henhold til oppdrag og situasjon og det måtte kunne forsvares moralsk. Det vil si at vi skal leve med beslutningen i etterkant. De tre tingene der funket.

En militær sjef konstaterte at de hadde vide ROE, som ga tilstrekkelig handlingsrom. Stående ordre var at sjefen avgjorde i tvilstilfeller. Var soldatene i tvil, avsto de fra militær maktbruk. Sjefens sentrale rolle og myndighet fordret at han hadde forståelse for det juridiske i form av gjeldende ROE, og styring over sin avdeling. Som ledd i dette la han som sjef egne begrensninger på bruk av militærmakt som var strengere enn jusen. De juridiske rammene ga han handlefrihet til å avgjøre hvilken handling soldatene skulle velge.

Som eksempel forteller han at det var flere ganger Task Unit var i tvil om det var Taliban eller sivile som var i skuddlinjen. Da lot de vedkommende passere, eller overvåket situasjonen over lang tid til de var sikre. En konkret episode varte i 10 timer. Task Unit var under konstant beskytning fra en landsby, og skjøt tilbake mot mål i utkanten av landsbyen for å unngå sivile tap. TU-sjefen understreker den betydelige risikoen som er forbundet med å engasjere i en bebyggelse.

En annen militær sjef deler synet på at «er du i tvil, så avstår du». Han oppgir at det var sjelden hans soldater var i tvil, men hvis slike tilfeller oppsto, var det han som sjef som avgjorde. Han viser videre til at det gir trygghet i å handle innenfor de juridiske rammer.

Spørsmålet er stilt åpent, og svarene varierer. Intervjuobjektenes refleksjoner bærer preg av at de har håndtert tvilstilfeller, der handlingsvalg må treffes under tidspress og uoversiktlige forhold. Valgene de har tatt kan sees i lys av hvem de er og hvilken bakgrunn de har. Samtlige har krigsskolebakgrunn, i tillegg til at alle de intervjuede over 40 år har gjennomført stabsskolen. Etikk og jus er fag både på befalskolen, krigsskolen og stabsskolen. Samtlige av intervjuobjektene har gjennomgått obligatorisk opplæring i etisk og juridisk dilemmahåndtering, og er utdannet og trent i henhold til den standard Forsvaret setter, og i tråd med «train as you fight».

Artikkelen har belyst intervjuobjektens egen persepesjon, deres eget syn, på om de har handlet i henhold til reglene i Genevekonvensjonene. Disse reglene er skrevet nettopp for å sikre at rette valg tas i tidspress og kaos, og er utformet på en slik måte at den enkeltes handlinger i stor grad blir målt etter hvordan han oppfattet situasjonen. Et eksempel: art 52.2 omhandler spørsmålet om hva som er et lovlig mål. Her fremgår det at avgjørelsen skal treffes basert på en vurdering «in the circumstances ruling at the time» det vi si etter de da rådende forhold. Et annet eksempel: art. 57.2. (a) (iii) regulerer spørsmålet om det er grunnlag for å gjennomføre et angrep. Denne vurderingen skal ta utgangspunkt i om de antatte sivile følgeskader «would be excessive in relation to the concrete and direct military advantage anticipated».

Dette betyr at det skal mye til å objektivt etterprøve og finne at en avgjørelse er feil i ettertid. Den som lojalt søker å løse sitt oppdrag innenfor de grenser humanitet og sunn fornuft tilsier, risikerer ikke å bli stilt til ansvar.^¹⁰

Reglene sier klart at der man er tvil om et angrep er lovlig, skal man avstå. Det fremgår av uttalelsene over at de militære sjefene var svært bevisste på at de selv skulle avgjøre i tvilstilfeller, og at soldatene forholdt seg til dette.

Innsats i relasjon til NATOs militære strategi

det er vanskelig å gi vår innsats en helhetlig vurdering innenfor en kontekst med det omfang og varighet vi har erfart i Afghanistan. Jeg er derimot helt trygg på at min og vår innsats var i tråd med den overordnede strategi.

En annen spesialstyrkesjef slår fast: «Jeg oppfattet at avdelingen hele tiden handlet i henhold til NATOs planer». En militær sjef er mer ambivalent:

på den ene siden følte jeg at det var vanskelig å falle inn i ISAFs COIN strategi, fordi den baserer seg på SHAPE-CLEAR-HOLD-BUILD, der vi har problemer både til å holde, verken ISAF eller ANSF har nødvendig volum til å holde. Jeg følte også at jeg ikke hadde ressurser til BUILD, og at det internasjonale samfunn for øvrig, representert ved NGOer, og det norske ambassadekontoret, representert ved den sivile koordinatoren i min camp, ikke i nødvendig grad bidro til å synkronisere build med de operasjonene vi kjørte sammen med ANSF.^¹¹

På den andre siden: i forhold til å beskytte sivilbefolkningen, som også er en del av ISAFs COIN strategi, følte jeg at PRT MMN i stor grad oppfylte ISAFs strategi, nettopp på grunn av at vi var svært restriktive i hvordan vi brukte militærmakten vi rådet over.

min rolle som sjef er å jobbe så godt som overhodet mulig for den overordnede strategien og spesielt må jeg være forsiktig slik at jeg ikke ødelegger intensjonen bak den. Eksempelvis bør jeg gjøre alt jeg kan for å unngå tap av sivile, da det er motsatt av det du ønsker å oppnå i COIN, man vinner ikke befolkningens tillit ved å drepe uskyldige. Konkret var jeg i hovedsak i «security» delen av COM ISAFs søyler. Imidlertid er også QRFen med på nation building gjennom å bidra til at Afghanistans sikkerhetsstyrker får økt kompetanse og således selv kan ta hånd om egen sikkerhet. Personlig så jeg at jeg hadde en klar rolle i ISAFs strategi og jeg prøvde å forklare dette til de jeg var satt til å lede.

En militær sjef mener at de «på en god måte oppfylte 2 av 3 punkter i strategien: 1) Vi bidro til å hindre opprøret i å spre seg/slo det litt tilbake. 2) Vi sørget for at ANSF fikk tilgang til områder de ellers ikke kunne operere i; som igjen betyr at de blir oppfattet som en sikkerhetsleverandør i befolkingen. Om de ferdighetsmessig ble noe bedre er vel heller tvilsomt. 3) Vi bidro ikke veldig mye til bedret styresett - med unntak av at vi la forholdene til rette for at provinsguvernør og distriktsadministratorer kunne bevege seg inn i trusselområder.

Vi følte definitivt at vi utgjorde en forskjell. ANA styrken ble vesentlig bedre i vår periode, samt at sikkerhetssituasjonen ble bedret og ANAs tillit blant befolkningen ble merkbart bedre i «vårt» område. Utover perioden oppsøkte flere og flere ANA sjefen med sine utfordringer - landsbyeldre og flere talibanledere for området gikk inn i det såkalt re-integreringsprogrammet og ble internert i såkalte «safe-houses» i MEY på slutten av vår periode.

En militær sjef betegner innsatsen slik: «alle handlinger som setter ANP bedre i stand til å fungere på egen hånd og dermed legitimere GIRoA, mener jeg er i kjernen av NATOs militære strategi».

Samtlige offiserer jeg har intervjuet gir uttrykk for en klar forståelse av de politiske og operasjonelle rammer for oppdraget. Det er likevel verdt å legge merke til den tvil som noen av dem uttrykker, om hvorvidt de lyktes i sin innsats. Tvilen er et resultat av spennet i hvilke oppgaver ISAF-styrkene er pålagt, og hva de reelt sett er i stand til å utføre. Det faktum at intervjuobjektene var inneforstått med de poliske rammebetingelser og forsto helheten i ISAFs operasjon, er både positivt og negativt. Det positive er at helhetsforståelsen bidrar til at den enkelte tar ansvar for å handle rett fordi de ser konsekvensene av sine valg, enten de bruker militærmakt eller avstår. Det negative er faren for at den enkelte i stor grad identifiserer seg med oppdraget, og opplever at de kunne ha gjort mer enn de faktisk hadde mulighet til ut fra operasjonens militære rammer.

Det som er verdt å merke seg, er at samtlige som uttaler at de kunne ha gjort mer, setter dette i sammenheng med å bygge opp styresettet, øke sikkerheten og bedre vilkårene for de sivile i Afghanistan. Den idealismen som enkelte intervjuobjekter her gir uttrykk for, er langt fra skadeskutt.

Generalmajor Mood, som nå leder Forsvarets veteranarbeid, ble bedt om å kommentere denne artikkelen. I en e-post datert 2. juli 2011, uttaler han blant annet: «Den enkelte soldat bør måle verdien av sin innsats i om de militære oppdrag er løst uten tap eller skade, og i hvorvidt man i utførelsen har handlet rett.» Han konkluderer: «Det er stor grunn til å være stolt av at norske soldater definerer suksess som å løse oppdrag uten tap av liv (norske, afghanske og sivile). Det er en profesjonskultur det står respekt av».

Oppsummering og konklusjon

Som nevnt tidligere i artikkelen påpekte Mood allerede i 2005 at det var et spenn mellom soldater og offiseres holdninger til bruk av militærmakt konkretisert i deres handlinger, og hvordan de fremsto utad i lys av deres uttalelser. Mood hevdet at de mekanismer som skapte avdelingsfølelse og identitet «tatt ut av sin sammenheng» kunne være velegnet for spekulative oppslag i media.^¹²

Som det fremgår over, er denne dualismen like aktuell i dag, i vurderingen av norske soldaters innsats i Afghanistan. Magasinet «Alfa» og medias fokus på soldatenes uttalelser høsten 2010 viser at Forsvaret har en stor nyhetsverdi. Derfor kan en soldats enkeltuttalelse, tatt ut av sin sammenheng, medføre at medias spekulasjoner skaper et feil inntrykk av de norske styrkene.^¹³

I artikkelen har jeg drøftet hvordan norske militære sjefer i Afghanistan ser på sammenhengen mellom holdninger til maktbruk på den ene siden og håndtering av enkeltsituasjoner i Afghanistan på den andre siden – og hvorvidt de oppfatter at deres handlinger er forankret i krigens folkerett. Gjennomgangen har vist at de legger til grunn en slik sammenheng, og der målsettingen er at både holdninger og håndtering skal være i tråd med regelverket.

Intervjuer:

Kilder:

Aftenposten 27.9.2010 «Krisemøte i forsvarsledelsen etter soldat-intervjuer».

Dahl, Arne Willy (2008), Håndbok i militær folkerett, Cappelen Akademisk forlag, Oslo.

Forsvarsdepartementet (2011), «Handlingsplan - I tjeneste for Norge – Regjeringens handlingsplan for ivaretakelse av personell før, under og etter utenlandstjeneste», Oslo.

Mæland, Bård (2004), Skadeskutt idealisme – Norsk offisersmoral i Kosovo, Eide forlag, Bergen.

NATO Military Committee MC 362/1 – Rules of Engagement (2003), Military Committee policy document 362/1, 30. juni.

Politiets våpeninstruks, utgitt av Justisdepartementet 1. august 1989, Lovdata.

Tora Fæste er jurist i Vinghøg AS. Hun har vært seniorrådgiver i FD og arbeidet som jurist ved FHS/FSTS og undervist i krigens folkerett og ROE. Hun var jurist/major i Afghanistan NCC XVII. Hun har tatt aspirantkurset i UD og vært rådgiver i Rettsavdelingen og Sikkerhetspolitisk avdeling. Hun har tjenestegjort ved ambassaden i Jakarta og Washington og tatt Totalforsvarskurset ved Forsvarets Høgskole.

1Artikkelens terminologi: Krigens folkerett betyr de regler som gjelder i væpnende konflikter. Folkeretten har særskilte regler og prinsipper som gjelder både i væpnende konflikter som er internasjonale (krig mellom stater) og interne (væpnet konflikt innenfor en stats territorium). Disse fremgår hovedsaklig av de fire Genevekonvensjoner fra 1949 med tilleggsprotokoller, og av sedvanerett (uskreven rett). Fire prinsipper styrer all militær maktanvendelse: prinsippet om humanitet, distinksjon, militær nødvendighet og proporsjonalitet. I tillegg skal enhver ta de nødvendige forholdsregler for å sikre at et angrep er mest mulig presist for å beskytte sivile, se 1. tilleggsprotokoll til Genevekonvensjonene, artiklene 35, 48, 51, 52 og 57-58.

Rules of Engagement-engasjementregler (ROE) er tillatelse eller begrensning for maktanvendelse i militære operasjoner gitt av kompetent myndighet. I NATO er MC 362/1 det legale rammeverket for ROE (Military Committee policy document 362/1, 30. juni 2003). Rettslig sett er ROE instrukser, som skal følges innenfor rammen av de regler og prinsipper som fremgår av krigens folkerett.

Med profesjonsidentitet menes i hvilken grad personellet oppfatter seg selv som profesjonelle soldater, basert på hvilket miljø og hvilke verdier som preger den avdelingen de tjenestegjør i.

6 Det fremgår av instruksens § 19: «Skytevåpen må bare brukes som siste utveg etter at andre lempeligere midler forgjeves har vært forsøkt, eller i situasjoner hvor alternative midler åpenbart ikke vil føre frem.

Dertil må skytevåpen bare brukes når

a) politimannen selv eller andre trues med våpen eller annen alvorlig voldsanvendelse, og bruk av våpen fremstår som nødvendig for å hindre tap av menneskeliv eller alvorlig personsskade, eller

b) det anses påkrevd med umiddelbar pågripelse av person som er mistenkt, siktet eller domfelt for drap eller andre grove voldshandlinger, eller forsøk på slike voldsforbrytelsder, eller av personer som av andre grunner anses som særlig farlige for rikets sikkerhet, menneskers liv eller helse, eller

c) det er påkrevd for å hindre vesentlig skade på utenlandsk eiendom, eller når særlig

d) viktige samfunnsinteresser er truet.»

13 Nyhetsbildet i september og oktober 2010 var preget av medieoppslag i VG, Aftenposten og magasinet «Alfa» om norske soldaters holdninger til krig og sex. Forsvarsledelsen tok avstand fra disse holdningene, og media spekulerte i en mulig splittelse mellom soldater og øverste ledelse. (Aftenposten 27.9.2010: «Krisemøte i forsvarsledelsen etter soldat-intervjuer», Aftenposten 29.9.2010: «Offiserer kalt inn på teppet», Aftenposten 27.9.2010: «Frykter norske soldater kan ha drept unødig mange», Aftenposten 27.9.2010: «Faremo sjokkert etter soldat-uttalelser», VG nett 27.9.2010: «Å krige er bedre enn sex», VG 29.9.2010: «Afghanistan-majorer kalt inn på teppet»).

11. oktober 2010 iverksatte Forsvaret en intern etterforskning av tre tilfeller av påståtte krigsforbrytelser, som angivelig skulle ha skjedd i løpet av 2010 (Aftenposten 11.10.2010: «Forsvaret sjekker nye rykter om krigsforbrytelser»). Bakgrunnen for granskningen var en anmeldelse av kadetter på Krigskolen på Linderud. Etter å ha deltatt på et lukket foredrag i april 2010 med av en av troppssjefene i PRT 15, som tjenestegjorde i Afghanistan i 2010, mente kadettene at PRT-soldatene hadde brutt krigens folkerett. Granskningsrapporten ble 1. desember 2010 overlevert Krigsadvokaten i Nord-Norge til vurdering, som uttalte: «Min foreløpige konklusjon er at ingenting tyder på at det er begått straffbare eler refsbare handlinger». Deretter startet Krigsadvokaten en nærmere gransking av saken.

28. februar 2011 forelå Krigsadvokatens konklusjon. Ikke bare frifant Krigsadvokaten soldatene på samtlige punkter. I tillegg trakk han frem at personellet hadde opptrådt helt korrekt, og han fant intet kritikkverdig grunnlag (Aftenposten 1.3.2011). For de soldater det gjaldt innebar Krigsadvokatens konklusjon en lettelse. Et nettsøk på dette temaet viser at svært mange aviser og nettsteder publiserte Krigsadvokatens konklusjon da den forelå, og offentligheten viste stor interesse for saken. Det faktum at soldatene ble frifunnet skapte ingen stor debatt, men viser betydningen av en objektiv instans som kontrollmyndighet for at reglene følges. En granskning og konklusjon fra Krigsadvokaten eliminerer den tvil som måtte være om soldatenes handlinger, og som ellers ville være gjenstand for negative spekulasjoner. Krigsadvokatens konklusjon på denne spesifikke påstanden viser verdien av å ha en frittstående instans som har best kompetanse på området og som kan gjennomføre undersøkelser av Forsvarets handlinger. Videre er det betryggende at Krigsadvokaten gir bekreftelse på at soldatene har en grunnleggende og solid forståelse for hvordan regelverket anvendes i operasjonsområdet.