Et lite sideblikk

Av Reidar A. Kirkevold

Mitt lille sideblikk har som utgangspunkt tre bøker som alle utkom i 2010, og som behandler et av vår tids store temaer; forholdet mellom den tradisjonelle vestlige verden og den muslimske. Utgivelsene har det til felles at de kommer med tydelige synspunkter om kulturulikheter og politiske utfordringer.

Bernhard Lewis. Faith and Power. Religion and politics in the Middle East. Oxford University Press, 2010.

Ayaan Hirsi Ali. Nomad. Free Press, 2010.

Paul Berman. The Flight of the Intellectuals. Melville House Publishing, 2010.

Bernhard Lewis er en interessant størrelse i denne sammenheng. Han er født 31. mai 1916 i London med jødisk opprinnelse og har en lang akademisk karriere bak seg både fra europeisk og amerikansk grunn. Det er imidlertid særlig i perioden etter 1974, da han etablerte seg som professor ved Princeton University, at han har markert seg som en kontroversiell stemme i den offentlige diskurs.

Det har vært noen markører som i særlig grad fremhever seg i denne sammenheng. Ikke minst henger dette sammen med at Bernhard Lewis i mindre grad enn mange andre har hatt behov for å presentere en harmonisert versjon av forholdet mellom verdensreligionene, slik forholdet gjerne frem­stod i den offentlige debatt før det massive paradigmeskiftet som kom i forbindelse med 9/11. Det tør i denne sammenheng være tilstrekkelig å bemerke det raseri som ble utløst i forlengelsen av Samuel P. Huntingtons artikkel «The Clash of Civilizations?» i Foreign Affairs i 1993 og den etterfølgende bok med samme tittel tre år senere.

Bernhard Lewis var imidlertid den som først introduserte uttrykket «Clash of Civilizations» i den offentlige debatt (1957). Og i særlig grad fikk Bernhard Lewis oppmerksomhet på sitt kritiske blikk på forholdet mellom den kristne og den islamske kultur i sitt essay «The Roots of Muslim Rage» fra 1990 hvor den omstridte formulering igjen ble hentet frem. Tematikken her, som alltid hos Bernhard Lewis, er at det har vært en kontinuerlig konfrontasjon mellom den islamske og den vestlige kulturkrets helt fra den islamske opprinnelse i det 7. århundre og frem til dags dato.

Det er her helt nødvendig å minne om konfrontasjonen mellom Bernhard Lewis og den legendariske intellektuelle Edward W. Said. Mens Bernhard Lewis var av jødisk-britisk opprinnelse med professorat ved Princeton University, var Edward W. Said, med palestinsk-kristen bakgrunn, professor ved det anerkjente Columbia University i New York.

Konfrontasjonen mellom de to kom i særdeleshet til uttrykk etter Edward W. Saids publisering av den meget omtalte boken Orientalismen i 1978. Said går her til angrep på hva han oppfatter som en nedlatende og paterniserende hold­ning hos Bernhard Lewis. Karakteristikken er robust når Edward Said senere i artikkelen «The Clash of Ignorance» (The Nation, October 2002) på en ytterst lite flatterende måte anklager Bernhard Lewis for «demagogy and downright ignorance».

Det er imidlertid ikke alle som har delt de kritiske synspunkter på Bernhard Lewis bidrag til den offentlige meningsutveksling. Det er allment kjent at professor Lewis’ tankesett var dypt verdsatt i president George W. Bushs administrasjon, og at han i denne sammenheng ble ansett som en viktig premissleverandør til beslutningen om en invasjon i Irak. I det hele tatt har mange innenfor kretsen av de neokonservative oppfattet Bernhard Lewis som deres mann. En formulering fra hans siste bok tør være et uttrykk for den holdning som i en periode vant frem i ledende kretser: «… the West must defend itself by whatever means will be effective.»

Også tidligere boktitler bærer bud om et ståsted og en synsvinkel tydelig og markant godt til høyre i det politiske landskap: Islam and the West, What Went Wrong? og The Crises of Islam: Holy War and Unholy Terror. Det er i denne tanketradisjon den godt modne akademiker i 2010 kommer med boken Faith and Power. Bernhard Lewis anfører her på nytt sitt sterke budskap og advarsel om at det er den muslimske fundamentalisme som er det største hinder og den vedvarende opponent til en høyst betimelig modernisering av den sosiale og politiske orden i Midtøsten.

En helt annen bok er Ayyan Hirsi Alis bok Nomad, som står i den samme islamskeptiske tradisjon som Faith and Power. Utgangspunktet er imidlertid svært annerledes.

Ayyan Hirsi Ali har en broket personlig historie. Hun er født i Mogadishu i Somalia i 1969 hvor hun tilbrakte sine første år før familien etablerte seg i Kenya. I 1992 ankommer Ayyan Hirsi Ali til Nederland og søker her om politisk asyl. En søknad som etter kort tid innvilges. Kontroversielt har det i ettertid blitt at hun i sin asylsøknad opererte med falske personopplysninger. Imidlertid gjorde hun en rask karriere i Nederland. Allerede få år etter ankomst til sitt nye hjemland blir hun et fremstående medlem av den nederlandske nasjonalforsam­ling og kommer i egenskap av folkevalgt med flere uttalelser som skaper reak­sjoner i det muslimske miljøet.

Ayyan Hirsi Ali skriver så scriptet til filmen «Submission», som den meget omtalte regissøren Theo van Gogh stod bak. Hendelsene som følger lanseringen av filmen, som i særlig grad retter oppmerksomheten på undertrykkelsen av kvinner i den islamske kulturkrets, tør være kjent. Theo van Gogh blir drept på åpen gate i Amsterdam 2. november 2004, og Ayyan Hirsi Ali blir truet på livet.

I 2006 etablerer Ayyan Hirsi Ali seg i USA i en stilling ved den konservative tankesmien American Enterprise Institute i Washington DC. Det er med dette ståsted hun først utgir sin selvbiografi Infidel i 2007 og så senere Nomad i 2010.

Det er ingen mildhet som preger Ayyan Hirsi Alis siste bok. Oppgjøret med islam har på ingen måte funnet sin fasong og endelige form hos henne. Det synes å være en vedvarende og bastant variant av et oppgjør hun har valgt seg. På samme måte som hos Bernhard Lewis er det behovet for markant tydelighet som kommer til uttrykk som når hun i boken uttaler; «… the biggest challenge since Sovjet Communism to confront the Western World: the threat of radical Islam.»

Ayyan Hirsi Ali har frasagt seg sin muslimske trosoppfatning, hun har også tatt farvel med enhver form for tradisjonell religiøs tro. Hun markerer seg nå som ateist, men fremholder allikevel at liberal kristendom er en ønsket partner i hennes store prosjekt om å bringe opplysningstidens idealer fra Vesten til hva hun oppfatter som en bakstreversk og reaksjonær muslimsk kultur. På provoserende vis konstaterer hun at «The Muslim minds needs to be opened».

En av Ayyan Hirsi Alis intellektuelle våpendragere er den amerikanske journalisten og akademikeren Paul Berman, som i sin siste bok The Flight of the Intellectuals tar et oppgjør med det han oppfatter som unnfallenhet blant vestlige intellektuelle i møtet med radikal islam.

Paul Berman etterlyser en tydelig liberal røst blant vestlige intellektuelle som er villige til å hegne om hva han mener er nødvendige støttespillere for de som våger å opponere mot totalitære tendenser innenfor politisk islam. Han utber seg en forklaring om hvor alle de som kom Salman Rushdie til unnsetning for bare få år siden nå er å finne. Paul Berman navngir en rekke personer som har blitt utsatt for vold og trusler om vold som følge av kritiske merknader om ytterliggående religiøs atferd innen politisk islam. En av bokens figurer er Jyllands-Postens tidligere kulturredaktør Flemming Rose, som etter forsvar for sin karikaturtegner Kurt Westergaard, en periode så det som nødvendig å oppholde seg i New Yorks uoversiktlige mangfold.

Etter mitt skjønn er det denne etterlysningen som er bokens sterke side, og ikke Paul Bermans hang til å detronisere den posisjon som den anerkjente islamske teologen Tariq Ramadan har fått ved sine fortjenestefulle forsøk på å etablere posisjoner til dialog og forståelse over trøblete religionsgrenser.

De tre nevnte bøker har det fellestrekk at de kommer med blikk fra den politiske høyreside med åpenbare merknader av kritisk karakter mot islam generelt og ytterliggående politisk islam helt spesielt. Bidragene er ikke uten verdi. Tvert i mot bringer alle tre vesentlige synspunkter inn i en virkelighet som det er vanskelig å orientere seg i, hvor tro, intellekt, følelser og sosiale bånd på innfløkt vis er bundet sammen.

Problemet oppstår først når ulike varianter fra forskjellige politiske oppsetninger ønsker å iscenesette forestillinger med konflikt og oppgjør som hovedtemaer, og slik misbruker innholdet i de nevnte utgivelser. Da kan det bli farlig.

Vi har i vår egen sammenheng talsmenn og talskvinner som behendig søker å skape seg plattformer for ytringer i et område man i særdeleshet bør være var med å tre inn i uten en helt nødvendig innsikt om religionenes egenart og historie. Og kanskje ikke minst en respekt for religion som fenomen per se. Her ligger etter min oppfatning kanskje disse tre bøkers virkelige styrke, nemlig at de til tross for meget kritiske merknader, anerkjenner religionens gravitas og alvor. Den er til stede hos Bernhard Lewis, som den er det hos Ayyan Hirsi Ali og Paul Berman. Nemlig ved det at de faktisk anerkjenner den annens legitime tro.

Her i vår norske sammenheng må jeg imidlertid medgi at en tilsvarende forståelse ofte synes å være mangelfull. Populistiske synspunkter fra ytterste høyre fløy i det politiske landskap flørter med enkle forestillinger som helst ikke bør tilføres næring, og den politiske kulturliberale side synes å være i en type kontinuerlig benektelse av religionenes faktiske tilstedværelse i det offentlige rom.

Vi vet at de temaer som er belyst ovenfor ikke har den fjerne distanse som særpreg. Tvert imot må vi erkjenne at de kulturelle grensesnitt utfordres i en moderne europeisk hverdag, som de også settes under press i den brutale virkelighet slik den nå manifesterer seg i Midtøsten. Ikke minst derfor er det viktig at den åpne og sannferdige dialog finner sted.

Reidar A. Kirkevold (f. 1955). Edv. Griegs vei 5, 1410 Kolbotn. Major/stasjonsprest Gardermoen flystasjon. Deltakelse i flere utenlandsoperasjoner: Skipsprest, KV Andenes, Golfkrigen 1991. Bataljonsprest, UNPROFOR, Makedonia 1994. Detasjementsprest, KFOR, Kosovo 2001. Tidligere sjømannsprest i Ny York og Hamburg.