Sivilt-militært samarbeid i Afghanistan^*

- En komparativ studie av norske og ISAFs føringer

Av Martin Falch Haugland

Artikkelen tar opp hvordan Norges strategi for oppdraget i Afghanistan stiller seg i forhold til ISAFs strategi og hvordan man tenker om forholdet mellom militære og sivile innsatsmidler, og hvilke utfordringer en eventuell divergens kan gi. Jeg vil først redegjøre for ISAFs forhold til helhetlig innsats og føringer for sivilt-militært samarbeid i Afghanistan. Tilsvarende vil jeg se på Norges forhold til dette. Et viktig anliggende for meg vil være om eventuelle forskjeller mellom Norges og ISAFs føringer kan føre til potensielle utfordringer for en norsk militær sjef i Afghanistan. Det eksisterer flere definisjoner på hva sivilt-militært samarbeid er. Mange av disse definisjonene er utdaterte, og NATO erkjente i 2004 at den definisjonen¹ som var gjeldende gjennom 1990-tallet ikke lenger kunne benyttes (Zaalberg 2008:23). Tradisjonelt sett så man sivilt-miltært samarbeid som et taktisk virkemiddel for å støtte opp om militære operasjoner (ibid:5-6). Jeg ønsker ikke å definere sivilt-militært samarbeid så smalt som man har gjort tidligere. Jeg vil se på sivilt-militært samarbeid på et høyere nivå, og analysere hvordan henholdsvis ISAF og Norge ønsker at militære innsatsmidler skal forholde seg til, og samhandle med, sivile innsatsmidler og vice versa.

ISAFs føring for sivilt-militært samarbeid

ISAFs oppdrag er å støtte afghanske myndigheter i å etablere sikkerhet og stabilitet slik at man har en plattform for gjenoppbygging og utvikling (NATO 2010). ISAF har definert sine operasjoner til å være COIN-operasjoner (counterinsurgency/opprørsbekjempning). Dette er blant annet uttrykt av sjef ISAF, general McChrystal i hans initielle vurderinger av situasjonen i Afghanistan (McChrystal 2009a). McChrystal sier at situasjonen i Afghanistan er alvorlig og at man må legge om kursen umiddelbart. ISAF kan ikke fokusere på å sikre landområder og bekjempe fienden med militær makt, men må fokusere på befolkningen og gjøre alt man kan for å vinne deres støtte. I rapporten hevder McChrystal at ISAFs strategi må bygge på en integrert sivil-militær COIN-kampanje (2009a:1-1). McChrystals taktiske direktiv fra sommeren 2009 definerer konflikten, da direktivet sier at det strategiske målet er å bekjempe opprøret som truer stabiliteten i Afghanistan (2009b). I den initielle vurderingen refererer McChrystal til klassiske COIN-operasjoner som en tilnærming som må etterstrebes (2009a). Dette er en type COIN hvor hovedfokus i operasjonsplanleggingen er sentrert rundt sivilbefolkningen og ikke rundt opprørerne. Rapporten beskriver nødvendigheten av at sivile tiltak settes inn hurtig der militære styrker har opprettet en tilstrekkelig grad av sikkerhet. En slik hurtighet vil man kun oppnå dersom alle innsatsmidler er fullt integrert (2009a:2-21). Med dette oppnår McChrystal det han omtaler som Unity of Effort, eller helhetlig innsats, og er i følge ham selv, avgjørende for om ISAF oppnår suksess. McChrystal sier også at ISAF skal samarbeide med UNAMA (United Nation Assistance Mission in Afghanistan) og støtte dem i deres arbeid.

McChrystals initielle vurdering og anbefalinger kan tolkes dit hen at han ser mot militærteoretikere som f.eks David Galula for å kunne beskrive hvordan man bør organisere ISAFs operasjoner. General Petraeus gav 1. august 2010 ut COMISAF’s Counterinsergency Guidance. Disse retningslinjene forteller oss at ISAF legger opp til Shape-Clear-Hold-Build-operasjoner. Dette betyr at man først driver etterretningsarbeid i et område og legger forholdene til rette for en koordinert militær og sivil operasjon i området. Deretter kommer militære styrker inn, fjerner opprørere og sikrer området. Når området er sikret iverksettes sivile innsatsmidler for å gjenoppbygge og utvikle området i ly av militær sikkerhet. For å få til dette må innsatsmidlene integreres slik McChrystal (2009a:2-21) tar til ordet for. En slik organisering er i tråd med den amerikanske COIN-doctrine FM 3-24, som i stor grad er bygd på klassisk COIN og militærteoretikere som David Galula.

Klassisk COIN

Innenfor klassisk COIN er Galula (1964) klar på hvordan interaksjonen mellom sivile og militære innsatsmidler må være. Han hevder for det første at det må være en sjef for hele operasjonen (Galula 1964:61). Den som blir valgt bør være sjef fra begynnelse til slutt og han må tilhøre den sivile delen av COIN-organisasjonen. En felles leder for alle innsatsmidlene hevder Galula er helt avgjørende siden alle operasjoner, både de politiske, bistand, utvikling og de militære, jobber i samme retning med et felles mål – å bekjempe opprøret fullt og helt (Galula 1964:61). Videre er Galula klar på at operasjonene til sivile og militære overlapper så mye, at det er umulig å være helt klar på hva en soldat kan gjøre og ikke gjøre. Derfor kan det ikke lages vanntette skott mellom sivil og militær innsats. En soldat i en COIN-operasjon må være forberedt på gjøre jobben som sosialarbeider, ingeniør, lærer eller sykepleier (ibid). At en soldat må gjøre disse jobbene kommer som en følge av at ingen sivile kan ivareta disse oppgavene på det gitte tidspunktet. Det vil alltid være ønskelig at sivile instanser tar seg av det sivile arbeidet (ibid).

Galula (1964:63-64) foreslår to hovedinndelinger for hvordan man skal koordinere sivil og militær innsats. Den første metoden er å etablere komiteer, og hvor en komité tilhører et bestemt område i landet og er ledet av en sivil embetsmann (se også Thompson 1966:83). Under hans ledelse skal man ha medlemmer fra alle andre aktører involvert i opprørsbekjempelsen. Det være seg representanter fra politiet, fra militæret, lokale sivile og sivile fra COIN-organisasjonen. Disse skal sørge for at man koordinerer alle innsatsmidlene slik at man oppnår størst mulig effekt. Den andre måten å organisere seg på, er å ha integrerte sivil-militære staber hvor de militære enhetene er underordnet den sivile administrasjonen. Det er ikke nødvendigvis slik at i en og samme kampanje må man velge en av disse modellene for å organisere innsatsmidlene. Det er fullt mulig å kombinere bruken av disse ut fra hvilket nivå det er snakk om og i hvilken region av landet man befinner seg i (ibid).

Oppsummert betyr det at klassisk COIN hevder at for å vinne kampen mot opprørere, må man styre alle de innsatsmidler man rår over, i en og samme retning. Det er en politisk kamp hvor det er mindre viktig å definere i detalj hvem som skal gjøre hva.

FM 3-24

FM 3-24 er den amerikanske COIN-doktrinen utgitt i 2006. I forordet til doktrinen skriver general Petraeus og general Amos at soldater i en COIN-kampanje må være i stand til å ta i bruk mange flere midler enn i en konvensjonell krig. Soldatene må være forberedt på å løse oppgaver som oftest blir håndtert av sivile aktører. Dette være seg jobben som statsbyggere, gjenopprette sivile institusjoner, bygge opp infrastruktur eller avhjelpe behovet for grunnleggende menneskelige behov (FM 3-24 2006:forord). Dette er oppgaver som også Galula ser for seg at soldater må være forberedt på å påta seg. Videre ser man at selve doktrinen gjentatte ganger referer til Galula i sin beskrivelse av sentrale aspekter rundt opprørsbekjempning. Blant annet uttrykker doktrinen at ideelt sett drives en COIN-kampanje av en leder som rår over alle tilgjengelige innsatsmidler (FM 3-24 2006:1-22). Videre er den også klar på at for å kunne lykkes med å bekjempe opprøret, vil militære og sivile være så tett knyttet sammen i alle fasene av COIN-kampanjen at det ikke vil være mulig å tenke seg dem atskilt (ibid). Doktrinen siterer Galula i innledningen til kapittel 2,² noe som igjen viser at den bygger på mange av Galulas tanker om hvordan gjennomføre en COIN-kampanje.

Hva angår sivil-militær integrasjon sier FM 3-24 (2006:2-14) at alle enheter ned til kompaninivå må være forberedt på å integrere sivile innsatsmidler i sine operasjoner for å oppnå best mulig effekt. Sivile innsatsmidler på et slikt nivå handler ofte om Quick Impact Procjects (QIP), prosjekter som skal gi en ISAF-operasjon umiddelbar støtte fra lokalbefolkningen. Dette synes å være helt i tråd med den klassiske tilnærmingen til COIN.

Oppsummering

Det ser ut til at ISAF er klar på at deres føring for sivilt-militært samarbeid er i overensstemmelse med klassisk COIN-tenkning og den amerikanske doktrinen FM 3-24. Dette betyr at det ikke kan være klare skiller mellom sivil og militær innsats, men at disse innsatsmidlene må være integrerte. COIN-teorien er imidlertid klar på at man vil være best tjent med at sivile innsatsmidler nyttes mot sivile arbeidsoppgaver og soldater oppnår beste effekt når de nyttes mot sin primæroppgave. Det som er sentralt i denne måten å tenke på, ser ut til å være at alle har et felles mål, og at sivile og militære innsatsmidler nyttes integrert, som et middel, for å nå det overordnede, politiske målet. For å nå det politiske målet tilbyr man lokalbefolkningen sikkerhet, bistand og utvikling dersom de velger å støtte ISAF, og derigjennom den afghanske sentralregjeringens sak.

Norske føringer for sivilt-militært samarbeid

Ettersom Norge ikke har kultur for et ekspedisjonskorps eller er en militær stormakt, har man heller ikke forhåndsdefinert hvilken militær rolle Norge ønsker å inneha i internasjonale operasjoner bortsett fra at vi skal «bidra til flernasjonal krisehåndtering utenfor Norge, herunder fredsstøttende operasjoner» (FD 2009a:64). Norge har imidlertid tatt på seg lederansvaret i provinsen Faryab i Afghanistan, og utfordret sin tradisjonelle rolle hvor man pga posisjonen som ufarlig småstat har hatt et komparativt fortrinn i å lede an i fredsprosesser (de Coning m.fl 2009). Dette tvinger frem tenkning omkring definisjoner av konflikten og hvilke strategier man i så fall kan operere ut fra. Det Norge har vært klar på, er at bidragene som sendes til flernasjonale, fredsstøttende operasjoner, skal være forankret i Folkeretten, eller mandatert av FNs Sikkerhetsråd (Forsvarsdepartementet 2009). I Norge snakker man gjerne om FN-sporet som den retningen Norge ser for seg som den riktige med tanke på maktbruk (Eide 2008). Norge ser seg best tjent med en FN-ledet verdensorden og ønsker FN som den ledende organisasjonen innenfor fredsarbeid (ibid). Dette gjør at Norge har bestemt seg for å satse tungt på FN i tiden fremover (FD 2009a:26-32).

Norge har gjennom sine store budsjettoverføringer til ulike organisasjoner innenfor bistand og utviklingsarbeid knyttet et tett samarbeid med forskningsmiljøer og NGOer. Dette kalles gjerne Den norske modellen (Tvedt 2003:56). Av Utenriksdepartementet har denne modellen blitt betegnet som «den første søylen» i Norges politikk som humanitær stormakt (ibid). I 2003 ga staten ca tre milliarder kroner til bistandsorganisasjonene (ibid:80). Beløpet har økt i de senere år og i budsjettet for 2011 er det bevilget over 5, 2 milliarder til diverse NGOer (UD 2010). Dette betyr at Norge fremdeles ser et stort behov for å knytte seg til slike organisasjoner. Siden Norge har et godt internasjonalt omdømme vedrørende bistand og utvikling hvor NGOer har vært svært sentrale, har NGOer ikke hatt noe behov for å distansere seg politisk fra staten (Tvedt 2003: 86-87). Dette har gjort at Norge ønsker en utstrakt brukt av norske NGOer i Afghanistan, noe som medfører at deres ønsker og premisser må tas til følge (de Coning m.fl 2009:23-25). FN og UNAMA definerer selv NGOer som kritiske aktører og samarbeidspartnere i arbeidet for demokrati og utvikling (UNDAF 2010). Det Norske ønsket om å nyttegjøre seg av NGOer i Afghanistan går derfor ikke nødvendigvis utover målsettingen om et sterkere FN.

Forsvarsdepartementet (2009a) erkjenner at for å kunne løse problemet i Afghanistan, eller i andre konflikter og annet fredsskapende arbeid, vil man måtte være villige til å bruke både militære, politiske, økonomiske, humanitære og utviklingsrettede innsatsmidler. Alle innsatsmidlene må samordnes og koordineres under en felles strategi for at innsatsen skal kunne bli målrettet og effektiv (ibid). Forsvarsdepartementet (2009a) sier eksplisitt at norske styrker skal legge en helhetlig tilnærming til grunn, der rolledelingen mellom innsatsmidlene skal være tydelige og klare. Langtidsplanen 2009–12 for Forsvaret forutsetter også at sivil-militær koordinering og samarbeid er sentralt og at man må utvikle en helhetlig tilnærming til operasjoner, herunder Afghanistan (Forsvardepartementet 2008a). Allerede i 2006 uttalte Utenriksminister Jonas Gahr Støre at det var behov for et taktskifte for innsatsen i Afghanistan. Man måtte få på plass en helhetlig strategi som samlet alle innsatsmidler i én bred strategi (Støre 2006). Forsvarspolitisk utvalg kommenterer i Norges offentlige utredninger (NOU) (2007), Et styrket forsvar, viktigheten av at alle innsatsmidler blir koordinert slik at man oppnår en helhetlig tilnærming. For Afghanistan opprettet man et statssekretærutvalg som skulle samordne den norske innsatsen slik at man kunne oppnå synergieffekter fra de ulike sektorene involvert (NOU 2007; FD 2008b). Utviklingsutvalget nedsatt av regjeringen 8. desember 2006 hevder i NOU 2008: 14:156 Samstemt for utvikling? at statssekretærutvalget ikke i god nok grad klarte å sikre en «samstemt nok norsk politikk for internasjonale operasjoner». At innsatsen i Afghanistan måtte samordnes bedre og at man trengte en helhetlig strategi som tok inn over seg alle fasetter vedrørende innsatsen, påpekte utenriksminister Jonas Gahr Støre i en redegjørelse for Stortinget 5. februar 2008 (Støre 2008). Dette vil si at man i flere år så et stort behov for å få på plass en helhetlig strategi.

Faryabstrategien

I juni 2009 ga Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet ut Strategi for helhetlig norsk sivil og militær innsats i Faryab-provins i Afghanistan (Faryabstrategien). Forsvarsstaben var også involvert i utforming av strategien (FD 2009b). Strategien skal ta for seg en norsk helhetlig innsats i provinsen Faryab i Afghanistan.

Faryabstrategien (2009) definerer ikke situasjonen i Afghanistan som et opprør. Strategien omtaler heller ikke COIN med et eneste ord. Dette kan bety at man ikke anser COIN som en riktig metode for å bringe stabilitet til landet, eller at COIN er en metode Norge av andre grunner ikke vil nytte seg av. Faryabstrategien definerer ikke konflikten eller en fiende som strategien kan rette seg mot. Strategien i seg selv kan hevdes å ha så mange mangler at den ikke kan kalles en strategi (Matlary 2009). Den kan imidlertid reflektere et uttrykk for hvilken retning Norge ønsker for afghanistanoppdraget. Strategien omtaler en rekke områder som skal være fokusområder for norsk innsats. Det være seg organisering av innsatsmidlene, fokus på afghanisering,³ FN som premissleverandør for utvikling, styrking av lokale myndigheter og fokus på afghanske sikkerhetsstyrker og politi.

Strategien kom på plass fordi man ønsket å sikre at den norske innsatsen samsvarer med afghanske prioriteringer og man ville legge bedre til rette for en mer FN-ledet norsk innsats (FD 2009b). Strategien ble i 2009 godt mottatt da den ble presentert for ISAF og NATO og ble studert med interesse av disse (ibid). Hva konklusjonen til ISAF og NATO ble, er imidlertid noe uklart. Det strategien ønsker å legge et grunnlag for, er en effektivisering av den internasjonale innsatsen, slik at den blir mer målrettet (FD 2009b). Faryabstrategien (2009) sier at:

Hovedmålet for det norske engasjementet i Afghanistan er å bistå afghanske myndigheter i deres ansvar for å sikre stabilitet, sikkerhet og utvikling.

Sentralt er også en klargjøring av rollene mellom sivile og militære innsatsmidler (UD m.fl 2009). Faryabstrategien (2009) er tydelig på at Norges innsats skal basere seg på «FNs nye integrerte tilnærming⁴ for gjennomføring av den afghanske utviklingsplanen (ANDS)(…)». Norge er interessert i et sterkt FN (FD 2009a), og ønsker derfor at UNAMA skal spille en sentral rolle i gjenoppbyggingen av Afghanistan (UD m.fl 2009). Dette er en av grunnene til at Norge dreier den sivile innsatsen inn mot UNAMA, og deres planer og strategier. Siden UNAMA samarbeider tett med NGOer, støtter Norge også opp om disse aktørene ved å rette fokus mot UNAMA som ledende aktør innenfor sivil innsats.

Faryabstrategien sier at rollene til de sivile og militære aktørene skal tydeliggjøres og koordineringen mellom alle aktørene skal styrkes og innsatsen samordnes. Den sivile komponenten skal derfor trekkes ut av PRT og knyttes nærmere opp mot lokale afghanske myndigheter og FN (UNAMA). Å trekke det sivile elementet ut av PRT, er et grep som trolig gjøres fordi man anser det som viktigere å tydeliggjøre de ulike rollene til de militære og sivile elementene, enn å følge det som PRT handbook (edition 4: 4) ønsker at skal være normen; at en PRT skal operere som en fullintegrert militær-sivil organisasjon. Dette grepet bidrar også til ønsket om at FN skal ha en sentral rolle i Afghanistan. I tillegg mener Norge at det er dette som best tjener de ønsker for utvikling afghanske myndigheter og FN har blitt enige om (Faremo 2010). Dersom den sivile innsatsen blir styrt av giverlandene, til de regionene de har militære styrker, og ikke av FN, vil man ikke kunne ha et overordnet bilde på hvordan midlene brukes og om de gir ønsket effekt eller ikke (ibid). Dette er med på å forklare hvorfor Norge anser det som viktig å skille militær og sivil innsats. Faremo (2010) sier at Norge får mye ros fra sivile organisasjoner for ønsket om et tydelig skille mellom sivil og militær innsats, men at dette er en organisering Norge er ganske alene om i Afghanistan (ibid).

Karsten Friis (2010) hevder at PRT-konseptet er sterkt kritisert av sivile NGOer fordi konseptet er med på å viske ut forskjellene mellom sivile og militære aktører. Dette igjen gjør at bistandsorganisasjonene ikke blir sett på som nøytrale og uavhengige, men heller som en part i konflikten. Dette fører til at bistandsorganisasjonene ikke har mulighet til å jobbe i konfliktområdet fordi trusselen mot deres ansatte blir ansett som for høy. De mener også at å drive humanitær hjelp for å vinne hearts and minds er med på å politisere bistanden, noe som bryter med deres prinsipper om behovsprøvd hjelp og reduserer det som blir kalt det humanitære rommet (ibid). Det ser ut til at dette bidrar til det norske synet om å trekke det sivile elementet ut av PRT. Statsminister Jens Stoltenberg uttalte i muntlig spørretime i Stortinget onsdag 2. desember 2009 at regjeringen er opptatt av å ikke skape problemer for de humanitære organisasjonene. Videre uttaler Jonas Gahr Støre i redegjørelse om utviklingen i Afghanistan og Norges sivile og militære engasjement i landet i Stortinget 9. februar 2010 at det er noen grunnleggende prinsipper hva angår sivilt-militært samarbeid som skal legges til grunn for den norske innsatsen. Han uttaler at det er viktig for Norge å beskytte det humanitære rommet. Videre sier han at militære og sivile roller ikke må blandes sammen og at sivil hjelp ikke skal øremerkes dem som står på vår side i konflikten. Dette samsvarer også med Utenriksdepartementets strategi for Norsk humanitær politikk (2008) hvor det blir uttrykt at humanitære hensyn overordnes politiske hensyn. Her uttrykkes det også at det er særdeles viktig med en klar rolledeling mellom sivile og militære innsatsmidler. Strategien for norsk humanitær politikk legger til grunn at å nytte militære styrker til gjenoppbygging og bistandsarbeid i Afghanistan, begrenses til å være en siste utvei i en katastrofesituasjon.

Faryabstrategien uttrykker ikke veldig klart hvordan samordningen og koordineringen av det sivile og det militære elementet i praksis skal gjøres. Strategien legger vekt på viktigheten av FN og UNAMA som helt sentrale aktører. At Faryabstrategien på mange måter ikke gir klare nok føringer på hvordan militære og sivile innsatsmidler skal operere, kan ha vært en medvirkende årsak til at Forsvarssjefen i september 2009 ga generalmajor Jon B. Lilland i oppdrag å lage en anbefaling om hvordan norsk helhetlig innsats kan operasjonaliseres i Forsvaret.

Lillandrapporten – «Norsk helhetlig innsats i Afghanistan»

Rapporten fra Lilland-utvalget ble sluttført i 2010. Arbeidet har særlig tatt for seg ulikhetene i den sivile og militære rolleforståelsen. Det har vært fokus på at den nasjonale innsatsen skal fremstå som koordinert og helhetlig, men at den sivile og militære innsatsen skal holdes atskilt i felt (Lilland 2010). Utvalgets medlemmer besto i all hovedsak av offiserer fra Forsvaret og representanter fra Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet. I tillegg har det vært koordinering mellom utvalget og Justisdepartementet (Næss 2010). Dette betyr at sluttrapporten reflekterer både Justis-, Utenriks- og Forsvarsdepartementets syn på norsk helhetlig innsats i Afghanistan og kan derfor hevdes å representere et uttrykk for en norsk tilnærming til sivilt-militært samarbeid.

Rapporten referer til Faryabstrategien og den norske innordningen av PRT, der man skiller det sivile elementet ut av PRT for å unngå en rolleblanding av militære og sivile. Samtidig legger rapporten til grunn at Forsvarets innsats bygger på allierte metoder for COIN-operasjoner (Lilland 2010:4). I USAs COIN-doktrine hevdes det at det er helt avgjørende å integrere sivile og militære innsatsmidler for å kunne lykkes med å bekjempe et opprør (FM 3-24 2006:2-1). Doktrinen sier også at det bør være en leder i operasjonen som styrer både sivile og militære innsatsmidler (FM 3-24 2006:2-2). På tross av dette jobbet Lilland-utvalget med en forutsetning om at den norske modellen for organisering av PRT skal ligge til grunn for anbefalingene i rapporten (Lilland 2010:4). Dette betyr at man velger en annen organisering enn det våre allierte hevder er den optimale måten og organisere innsatsmidlene på.

For at man skal unngå oppfatninger om at sivile og militære roller og ansvarsoppgaver i det norske bidraget er uklart, anbefaler Lilland-utvalget at den praktiske utøvelsen av militære og sivile operasjoner gjennomføres atskilt (Lilland 2010). Dette kan forstås som at militære og sivile operasjoner ikke kan gjennomføres samtidig i tid og rom. Dette er igjen et signal om at elementer fra den humanitære diskursen, som Karsten Friis (2010) analyserer i sin rapport, bidrar til norske føringer. Anbefalinger som det Lilland-utvalget gir, får full støtte fra Kai Eide, øverste sjef for FNs innsats i Afghanistan fra 2008-2010. Eide (2010:56) skriver at:

UNAMA verken kunne eller ville overtale FNs særorganisasjoner eller andre internasjonale aktører til å følge militære styrker inn i konfliktområder og igangsette utviklingsarbeid i ly av deres beskyttelse.

Lillandrapporten tar også innover seg at norsk politikk er delt opp i sektorer, som er ansvarlig for hvert sitt fagområde. Denne sektortenkningen tar man med seg nedover på nivåene under det strategiske slik at rolle og ansvarsfordelingen skal være klar. Dette betyr ikke at man ikke skal drive felles planlegging og ha felles sektorovergripende mål. Lilland (2010) er tydelig på at man må ha en felles planlegging og koordinering av operasjoner, og at det må konkretiseres sektorovergripende mål som alle kan forholde seg til. Denne måten å organisere innsatsen på ligner det generalsekretær i FN, Ban Ki Moon, definerer som en integrert tilnærming, hvor man skal ha felles visjon og integrert planlegging, men man trenger ikke å operere med integrerte sektorer (de Coning 2009:3). Å ikke integrere sektorene, gjøres slik at hver av dem kan ivareta sin egen identitet, organisasjon, budsjett og økonomiske ansvar (ibid:4). På nasjonalt nivå blir dette ønsket om å øke effektiviteten og samarbeidet mellom sektorer og aktører som bidrar i internasjonale operasjoner kalt whole of government approach (de Coning 2009:6). Lilland (2010:6) sier at «FOH, POD, og Ambassaden i Kabul bør etablere operasjonelle møteplasser for tettere samordning av innsats.» Dette slik at disse tre aktørene i felleskap skal kunne utvikle koordinerte planer for de sivile og militære innsatsmidlene. Samordningen av innsatsen skal dermed løftes opp fra PRT-nivået, hvor det ligger pr 2010 (Lilland 2010). På et slikt operasjonelt nivå skal de ulike sektorer samordne planer for sivile og militære aktører, slik at man sikrer seg at operasjonene skjer koordinert – men fortsatt atskilt (ibid). I tillegg gjøres de ulike sektorene ansvarlig for egen utførelse og måloppnåelse.

Oppsummering

Det ser ut til at det viktigste med Norges føringer for sivilt-militært samarbeid, er at det blir oppfattet av andre som om at det ikke er en sterk sammenheng mellom sivile og militære innsatsmidler. Det er viktig at det humanitære rommet blir beskyttet, og at bistandsorganisasjonenes ønske om å bli oppfattet som uavhengig og upartisk blir ivaretatt. Dette gjør at sivile og militære innsatsmidler ikke kan nyttes samtidig i tid og rom. En slik måte å tenke inndeling av sivile og militære virkemidler gjør det vanskelig å benytte seg av QIP som taktisk virkemiddel. Hearts and Minds-kampanjer kan også være problematisk å gjennomføre. Denne måten å tenke sivil-militært samarbeid på ser det ut til at man finner støtte for både hos FN og UNAMA, men også generelt innenfor det humanitære domenet og i humanitært bistands- og utviklingsarbeid. Det som i dette domenet synes viktig, og som Jonas Gahr Støre uttalte i Stortinget 9. februar 2010, er at man ikke skal yte sivil hjelp til kun en av sidene i konflikten. Sivil hjelp skal tilbys alle, uavhengig om de har uttrykt støtte til våre styrker eller ikke. Norge, er som småstat, avhengig av et sterkt FN, og ønsker derfor at UNAMA skal være en sentral aktør i Afghanistan. Norge er også av den oppfatningen at en slik organisering vil tjene den overordnede strategien mest effektivt.

Forskjeller i Norges og ISAFs syn på sivilt-militært samarbeid

Målet med det norske engasjementet i Afghanistan skiller seg ikke i nevneverdig grad fra ISAFs mål. NATOs (2010) mål er «å støtte regjeringen i den Islamske Republikken Afghanistan (GIRoA) med utøvelse og utvidelse av dens autoritet og innflytelse i landet og legge grunnlaget for gjenoppbygging og et effektivt styresett». Dette er i stor grad likt med det norske målet i Faryabstrategien (2009) som er å «bistå afghanske myndigheter i deres ansvar for å sikre stabilitet, sikkerhet og utvikling.» Det kan kanskje sies at NATOs uttrykte mål er mer offensiv i ordlyden da ISAF sier de skal bidra med utøvelse og utvidelse av autoritet og innflytelse.

Organisering av innsatsmidlene

Det kan argumenteres for at den norske holdningen reflekteres i hvordan NGOer og humanitære organisasjoner ser på forholdet mellom sivile og militære innsatsmidler, samt de holdninger man finner representert hos UNAMA. Dette skiller seg fra ISAFs holdning, da den i all hovedsak legger til grunn militær tenkning og COIN-tenkning for hvordan et slikt samarbeid bør organiseres. ISAF på sin side avviker også noe fra klassisk COIN ettersom de har valgt en militær sjef for kampanjen. Klassisk COIN og Galula (1964:62-63) holder det sentralt at sjefen på hvert nivå må være sivil, siden den sivile innsatsen teller 80 prosent av den totale innsatsen. Dette kan bety at ISAF ser maktbruk i et mer konvensjonelt lys enn hva COIN i utgangspunktet legger opp til. Kai Eide (2010) hevder at strategien til McChrystal, der han ble tilført enda flere militære styrker, var en ytterligere militarisering av innsatsen som ikke ville tjene det afghanske folket. Dette kan også være et argument for at Norge, med sin foretrukne rolle som bistands- og utviklingsnasjon, ikke kan akseptere en integrert sivil-militær organisering.

De norske militære styrkene faller i noen grad inn i ISAFs modell for COIN, ettersom de er avgitt til NATO og er en del av koalisjonen. Styrkebidraget til Afghanistan er i utgangspunktet avgitt uten nasjonale begrensinger (caveats) og er under NATOs kommando og kontroll. NATO har imidlertid kun fått operativ kommando over styrkene – ­­­­ikke alminnelig kommando (Forsvardepartementet 2009a:66). Dette betyr at norske styrker i prinsippet ikke kan utføre oppgaver som ligger utenfor rammer godkjent av norske myndigheter (Forsvarsdepartementet 2009a). Følgelig vil norske føringer gjennom NATO-systemet, eller direkte til norske styrker, være en nasjonal begrensing på styrkene som må tas til følge. Dette vil si at utsagnene om at norske styrker blir avgitt uten nasjonale begrensninger kan sies å ha begrenset gyldighet. De norske sivile bidragene overføres ikke på samme måte, noe som bidrar til at det ikke er en felles sjef for hele det norske bidraget. Den norske sivile innsatsen ønskes i stor grad ivaretatt av UNAMA, som koordinerende myndighet (UD m.fl, 2009). McChrystal (2009a) på sin side, omtaler ikke UNAMA som den aktøren som hovedsakelig skal stå for den sivile innsatsen i Afghanistan. Dette betyr at Norge og ISAF ser ulikt på hvordan innsatsmidlene bør organiseres.

Hearts and Minds kampanjer og Quick Impact Projects

Den norske holdningen vanskeliggjør å bruke bistandsmidler for å vinne hearts and minds slik en COIN-strategi legger opp til. Motstanden mot å vinne hearts and minds med bistandsmidler får i stor grad støtte fra Dr Edwina Thomson (2010). Hun skrev rapporten Winning ’hearts and minds’ in Afghanistan: Assessing the effectiveness of development aid in COIN operations etter Wilton Park konferansen i mars 2010. På konferansen var blant andre Utenriksdepartementet representert. Rapporten hevder at bruken av utviklingsbistand i COIN-operasjoner i Afghanistan, like godt kan føre til mer ustabilitet som til stabilitet. Dette ser man blant annet der man bruker mye penger på kort tid for å oppnå konkrete resultater (Thomson 2010). En slik pengebruk kan øke faren for korrupsjon, og gjøre individer tilhørende en stamme eller familie til vinnere eller tapere, ut fra hvem som får tilført midler for å gjennomføre et lokalt prosjekt (ibid). Bistand kan også føre til tap av hearts and minds da man har sett at afghanere oppfatter bistandsarbeidet som negativt i den grad de ser at godene blir skjevt fordelt, prosjektene er av dårlig kvalitet eller at man gjennomfører prosjekter som ikke er ønsket av de lokale afghanerne (ibid). Dette synet får støtte av statssekretær Espen Barth Eide i et intervju med Gunnar Zachrisen (2010) i bladet Bistandsaktuelt utitt av NORAD. Her uttaler han at hurtigvirkende bistand, ofte kalt QIP, som regel har begrenset effekt og til og med kan virke mot sin hensikt. Denne påstanden forklares av tidligere bistandsrådgiver i Afghanistan Hans Dieset med at prosjektene ikke er selvdrevne over tid og at de ikke er igangsatt etter prinsippet om lokalt eierskap (Zachrisen 2010). Dette er et argument som blir brukt for at norske militære styrker ikke skal bruke QIP som et taktisk virkemiddel, men ha en tydelig rolledeling mellom sivile og militære innsatsmidler. En slik skepsis mot bruken av QIP og hearts and minds-kampanjer, finner man også i retningslinjer fra Generalsekretæren i FN om FNs integrerte operasjoner (UN 2006). Generalsekretæren sier at dersom operasjoner beveger seg mot humanitær virksomhet, som QIP og hearts and minds, er det særdeles viktig at slike operasjoner godkjennes av den øverste koordinerende myndighet (UN 2006). Dette for å unngå at de utførte operasjoner skal ha negativ effekt på den overordnede strategien. En slik kontroll vil være vanskelig å få til dersom en hver militær sjef har tilgang på midler for å gjennomføre denne type operasjoner. Generalsekretærens skepsis får støtte fra Eide (2010) som sier at man mister fullstendig kontroll på bistands- og utviklingsarbeidet dersom hver PRT har sine budsjetter og midler til å iverksette utviklingsprosjekter der de ser et behov. Slike prosjekter kan gå på siden eller imot den overordnede strategien fra FN og afghanske myndigheter, og bistanden blir militarisert (Eide 2010:49-65). Dette er en bekymring vi også finner i Afghanistans egen plan for utviklingen av landet (ANDSS 2008:158).

QIP blir ofte benyttet av ISAF for å oppnå taktiske seire. Dette for at militære styrker skal kunne skape seg et lite fotfeste i et området, slik at man kan skape sikkerhet, og deretter iverksette sivile tiltak. Den norske tenkningen i sin helhet går i motsatt retning da den sier at sivile og militære styrker må operere atskilt i tid og rom, slik at det ikke blir oppfattet som at man blander sammen rollene. Det kan se ut som at denne måten å tenke sivilt-militært samarbeid på, er det som i størst grad skiller seg fra ISAFs måte å organisere innsatsen. Klassisk COIN, FM 3-24 og ISAF erkjenner at resultatene av bistands- og utviklingsarbeid blir mye bedre dersom sivile innsatsmidler tar hånd om dem. Samtidig er de klare på at sivile og militære innsatsmidler ikke prinsipielt kan operere atskilt. Argumentet fra NGOer, om at en slik deling er nødvendig for å opprettholde nøytraliteten, er ifølge Kilcullen (2009:66-70) ikke gyldig i Afghanistan, da ingen aktører som opererer der blir sett på som nøytrale. Å prinsipielt atskille sivile og militære innsatsmidler kan ikke gjøres fordi dersom sivile ikke kan nyttes til det tenkte formålet pga sikkerhetsrisiko eller andre omstendigheter, må militæret være i stand til å ivareta den sivile innsatsen som er definert innenfor COIN som den aller mest sentrale (Galula 1964:63). De amerikanske PRTene hadde i følge Eide (2010) et budsjett for 2010 på over 6 milliarder kroner. Disse var i hovedsak ment brukt i de ustabile provinsene hvor de amerikanske PRTer er ansvarlige. Dette er motsatt av hva Eide (2010) mener FN og UNAMA skal gjøre. Eide (2010) hevder at det viktigste er å sette inn og intensivere utviklingstiltakene i de mer stabile regionene slik at disse ikke lar seg destabilisere. Dette synet bekrefter UNAMA i sin strategi for 2010-2013 (UNDAF 2010), noe som også vil være Norges ønske gitt den ønskede styrkingen av UNAMA.

Norges prioritering

Faryabstrategien (2009) gir veldig få direkte føringer, men bestemmelsen om å skille den sivile komponenten ut fra PRTen er et meget tydelig signal om et klart skille mellom sivil og militær innsats. De uklare føringene i Faryabstrategien var en del av utfordringen Lillandutvalget gjennom utarbeidelsen av sin rapport ønsket å gjøre noe med (Lilland 2010:5). Lillandrapporten tydeliggjør føringen om at norske militære operasjoner skal gjennomføres atskilt fra sivile operasjoner og prosjekter. Denne atskillelsen hevder Ståle Ulriksen (2010) skyldes Norges status som en meget viktig global aktør hva angår humanitær bistand og utvikling, og marginal aktør hva angår militær innflytelse. Det finnes ingen empiri for at Norge har militærstrategiske målsetninger for Afghanistan som er konkrete og spesifikke. Siden Norge ikke definerer klare militærstrategiske målsetninger kommer Norge kanskje i mindre konflikt med FN-sporet og NGOer enn om man hadde hatt klare miltærstrategiske mål og føringer. Dette fordi klare norske militærstrategiske målsetninger trolig ville ligget tett inntil ISAFs COIN-tilnærming da det vil være vanskelig å være en del av en koalisjon dersom man har ulike militærstrategiske mål.

Med dette som utgangspunkt vil det være naturlig å tro at det er viktigere for Norge å beholde den store innflytelsen og posisjonen man har innenfor bistand og utvikling globalt, enn å sette forholdet til bistand og utviklingsorganisasjoner i fare for å tilpasse seg NATO og ISAF i en isolert kampanje i Afghanistan. Når det i tillegg er delte empiriske oppfatninger av om ISAFs tilnærming er effektiv nok, vil det være enda et argument for å være veldig forsiktig med å gå på akkord med ønskene fra NGOene. Dette betyr imidlertid ikke at det militære engasjementet i Afghanistan er uviktig for Norge.

Konsekvenser for en norsk militær sjef

Ut fra føringene som foreligger fra Norges og ISAFs side, kan man identifisere noen mulige utfordringer for en norsk militær sjef. Han må for eksempel være veldig bevisst på sin egen rolle og hvordan norske myndigheter ønsker at han skal opptre. General Sir Frank Kitson hevder at en offiser som ser helheten og forstår systemet, er mer verdifull for sin regjering enn en offiser som har brukt mesteparten på av sin karriere på å lære å nyttegjøre seg av militær teknologi og tekniske innretninger (Kitson 1991:131). Det ser derfor ut til at det er viktigere at en norsk militær sjef opptrer slik at han ikke bringer norsk bistands og utviklingsposisjon i fare, enn at han jobber mest mulig effektivt i forhold til ISAF og deres oppdrag. Dette betyr at han må være meget varsom med å samarbeide for tett med eksempelvis USAID,⁵ som er gitt muligheten til å jobbe særdeles tett med militære styrker. Det kan godt tenkes at norske styrker får muligheten til å jobbe integrert med disse sivile innsatsmidlene som del av ISAFs nye COIN-strategi. Det er ikke gitt at en slik integrering vil bryte direkte med norske føringer da det er organisasjoner utenfor norsk kontroll det er snakk om å samarbeide med. Det som derimot kan skje, er at et slikt samarbeid bryter med intensjonen og tanken bak de norske føringene. Dersom det innledes et slikt samarbeid som det her snakkes om, er det en viss sjanse for at det vil bryte med Norges strategiske interesser som for eksempel styrkingen av FN gjennom UNAMA og forholdet til NGOer. Det som kan diskuteres, er om det er heldig at det eksisterer en slik usikkerhet rundt de norske føringene. Dette kan resultere i at en norsk midlere offiser må tolke intensjoner og uklare føringer, og i verste fall agerer på tvers av norske interesser. Norge er ansvarlig for operasjonene i provinsen Faryab, noe som medfører at en bør definere hvilken type konflikt man er en del av, slik at det kan utvikles en god strategi alle kan forholde seg til. Dette er ikke gjort i Faryabstrategien. Gode og tydelige retningslinjer ment for det spesifikke innsatsområdet er nødvendig (Hilhorst 2008:119-120). Dersom den norske militære sjefen kommer til den erkjennelsen at et oppdrag han har fått fra ISAF ikke harmonerer med norske føringer, må han avstå fra utførelsen av oppdraget. Dette fordi norske styrker ikke kan utføre oppdrag som ligger utenfor det som er godkjent av norske politiske myndigheter (FD 2009a:67). Det kan da tenkes at samarbeidsklimaet mellom norske og allierte styrker innenfor samme operasjonsområde kan bli vanskelig, da det kan forstås av allierte som at norske styrker er vanskelige å samarbeide med.

Oppsummering

Det ser ut til at ulikheten i føringene til Norge og ISAF skyldes to ulike måter å tenke på, med to ulike, strategiske perspektiver. Norge har interesser utover Afghanistan å tenke på, mens ISAF kan fokusere all sin kraft mot å lykkes med sitt gitte oppdrag. I tillegg er ISAF i stor grad ledet av militære, noe som gir tenkningen et militært tilsnitt. USAs innflytelse i ISAF medfører også at man har mulighet til å benytte metoder som kanskje ikke er tilgjengelig for alle. Norge på sin side er en småstat som har mange hensyn som må vurderes, og kanskje gi høyere prioritet. Dette er en situasjon som kan gjenspeile seg på taktisk nivå, og i de utfordringene en norsk militær sjef kan stå ovenfor. Denne komplekse utfordringen er det viktig at militære sjefer er klar over siden de er det general Petraeus (2010) kaller strategiske kapteiner, hvis handlinger kan få strategiske konsekvenser. Denne betegnelsen på norske sjefer kan kanskje sies å gjelde like mye med tanke på norske interesser som for ISAFs interesser.

I utgangspunktet ser det ut til at de norske føringene for sivilt-militært samarbeid skiller seg i liten grad fra ISAFs føring. I de uttrykte føringer ser det ut til at det kun er i selve gjennomføringen av operasjoner at det ligger et virkelig merkbart skille, da norske militære styrker ikke kan operere samtidig i tid og rom med sivile innsatsmidler. Dette er imidlertid en helt sentral del av strategien til ISAF. Det man ser, er at det ligger to helt forskjellige tankesett bak føringene. De norske føringene domineres av ideer hentet fra det humanitære domenet og en interesse av et sterkt FN, mens ISAFs føringer utelukkende kommer fra tenkning og strategier knyttet til COIN. Dette betyr at føringene fra de to aktørene skiller seg betydelig fra hverandre, mer enn hva man kanskje får inntrykk av ut fra de uttrykte føringene. Dette er viktig for en norsk offiser å forstå.

ISAF har definert konflikten som et opprør, noe som ser ut til å gjøre det lettere å gi klare føringer. Norge har imidlertid ikke definert situasjonen i Afghanistan som et opprør som må bekjempes med en klar COIN-strategi. Hadde man definert dette oppdraget som så viktig og valgt å følge USA, den ledende staten i ISAF, i deres tilnærming, ville man kanskje mistet grepet om den globale posisjonen Norge har innenfor bistand og utvikling. Med dette som utgangspunkt er det viktig at alle nivå i Forsvaret og i NGOer forstår den andre partens behov og interesse, slik at innsatsen kan bli så effektiv som mulig.

Kildeliste

ANDSS (2008). AFGHANISTAN National Development Strategy 1387-1391 (2008-2013) – A Strategy for Security, Governance, Economic Growth and Poverty Reduction. Kabul:forfatter

De Coning, Cedric (2009). Implications of a Comprehensive or Integrated Approach for Training in United Nations and African Union Peace operations. Oslo:NUPI

De Coning, Cedric, Lurås, H. Nagelhus Schia, N. & Ulriksen, S. (2009). Norway’s Whole-of-Government Approach and its Engagement with Afghanistan. Nupi report. Oslo:NUPI

Eide, Espen Barth (2008). Ingen vei utenom ”FN-sporet”. Lokalisert 11. desember 2010 på http://www.dagbladet.no/kultur/2008/02/20/527452.html

Eide, Kai (2010). Høyt spill om Afghanistan. Latvia:Cappelen Damm AS

Faremo, Grete (2010). Perspektiver på den norske innsatsen i Afghanistan. Åpningsforedrag ved GILs luftmaktseminar 2. februar 2010. Lokalisert 20.12.2010 på http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/aktuelt/taler_artikler/ministeren/taler-og-artikler-av-forsvarminister-gr/2010/perspektiver-paa-den-norske-innsatsen-i-afghanistan.html?id=592618

FM 3-24 (2006). Counterinsurgency.. Washington: Headquarters Department of the Army

Forsvarsdepartementet (2008a). Et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier – iverksettingsbrev for forsvarssektoren. Oslo:forfatter

Forsvarsdepartementet (2008b). Et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier (St.prp 48). Oslo:forfatter

Forsvarsdepartementet (2009a). Evne til innsats – strategisk konsept for forsvaret. Oslo:forfatter

Forsvarsdepartementet (2009b). Strategi for helhetlig innsats i Faryab-provinsen i Afghanistan. Lokalisert 29. november 2010 på http://www.regjeringen.no/nn/dep/fd/aktuelt/ nyheter/2009/strategi-for-helhetlig-innsats-i-faryab-.html?id=566704

Friis, Karsten (2010). The Politics of the Comprehensive Approach –The Military, Humanitarian and State-building Discourses in Afghanistan. Oslo:NUPI

Galula, David (1964). Counterinsurgency – Theory and Practice (2006 edition). London: Praeger Security International.

Hilhorst, Dorothea (2008). Understanding and Guiding Reconstruction Processes. I J.H Rietjens og Myriame T:I:B Bollen (edited), Managing Civil-Military Cooperation – A 24/7 Joint Effort for Stability. England:Ashgate Publishing Limited

ISAF. ISAF Provincial Reconstruction Team (PRT) Handbook, edition 4. Public Intelligence

Kilcullen, David (2009). The Accidental Guerrilla – fighting small wars in the midst of a big one. London:Hurst & Company

Kitson, Frank (1991). Low intensity operations – Subversion, Insurgency and Peacekeeping. London: Faber and Faber

Lilland, Jon B. (2010). Norsk helhetlig innsats i Afghanistan. Sluttrapport fra Lilland-utvalget.

Matlary, Janne Haaland (2009). Blottet for strategi. I Aftenposten 20.06.2009. Lokalisert 17.desember 2010 på http://aftenposten.no/meninger/debatt/article3135601.ece

McChrystal, Stanley (2009a). Commander’s Initial Assessment. Kabul:ISAF

McChrystal, Stanley (2009b). Tactical Directive. Kabul:ISAF

NATO (2010). NATO’s role in Afghanistan. Lokalisert 25.oktober 2010 på http://www.nato. int/cps/en/natolive/topics_8189.htm

Norges Offentlige Utredninger (2007:15). Et styrket Forsvar. Oslo: Akademika AS

Norges Offentlige Utredninger (2008:14). Samstemt for utvikling? Hvordan en helhetlig norsk politikk kan bidra til utvikling i fattige land. Oslo: Akademika AS

Næss, Else Mette (2010). E-postkorrespondanse mellom Else Marte Næss, Jon B. Lilland og civpol@politiet.no fra 26.mars 2010 til 8.april 2010.

Petraeus, David (2010). COMISAF’s Counterinsurgency Guidance. Kabul:ISAF

Stoltenberg, Jens (2009, 2.desember). Muntlig spørretime i Stortinget 02. desember 2009. Lokalisert 19.12.2010 på http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/ Referater/Stortinget/2009-2010/091202/muntligsporretime/#a10

Støre, Jonas Gahr (2006). Afghanistan. Norsk engasjement. Redegjørelse for Stortinget 24.oktober 2006. Lokalisert 19.12.2010 på http://www.regjeringen.no/nb/ dep/ud/aktuelt/ taler_artikler/utenriksministeren/2006/afghanistan-norsk-engasjement-.html?id=273563

Støre, Jonas Gahr (2008). En samordnet plan for Norges bidrag til Afghanistan. Redegjørelse for Stortinget 5. februar 2008. Lokalisert 19.12.2010 på http://www.regjeringen.no/nb/dep/ ud/aktuelt/taler_artikler/utenriksministeren/2008/afghanistan_samordnet.html?id=499116

Støre, Jonas Gahr (2010, 9.februar). Redegjørelse av utenriksministeren om utviklingen i Afghanistan og Norges sivile og militære engasjement i landet. Redegjørelse i Stortinget. Lokalisert 19.12.2010 på http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/aktuelt/taler_artikler/ utenriksministeren/2010/afghanistan_utvikling.html?id=592976

Thompson, Sir Robert (1966). Defeating Communist Insurgency. USA:Hailer Publishing

Thomson, Edwina (2010). Winning ’Hearts and Minds’ in Afghanistan: Assessing the Effectiveness of development aid in COIN operations. Report on Wilton Park Conference 1022.

Tvedt, Terje (2003). Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt – Den norske modellen. Oslo:Gyldendal Akademisk

Ulriksen, Ståle (2002). Den norske forsvarstradisjonen – militærmakt eller folkeforsvar?. Oslo:Pax forlag

Ulriksen, Ståle (2010). Norway’s political test in Faryab, Afghanistan: how to lead?. Oslo:Noref

United Nations Secretary-General (2006). Note of Guidance on Integrated Missions. Notat fra generalsekretæren lokalisert 17. desember 2010 på http://www.regjeringen.no/upload/ UD/Vedlegg/missions/sgnote.pdf

UNDAF (2010). United Nations Development Assistance Framework in Support to the Afghanistan National Development Strategy 2010 – 2013. Lokalisert 18. desember 2010 på http://www.undp.org.af/Publications/KeyDocuments/2010-2013CPD/UNDAF_AFG_2010-2013.pdf

Utenriksdepartement (2008). Norsk humanitær politikk. Oslo:forfatter

Utenriksdepartement, Forsvarsdepartement og Justisdepartement (2009). Strategi for helhetlig norsk sivil og militær innsats i Faryab-provinsen i Afghanistan. Oslo:forfatter

Utenriksdepartement (2010). Prop. 1 S (2010-2011) – proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak) For budsjettåret 2011. Utgiftskapitler:100-172 Inntektskapittel: 2100. Oslo:forfatter

Zaalberg, Thijs Brocades (2008). «The Historical Origins of Civil-Military Cooperation». I J.H rietjens og Myriame T:I:B Bollen (edited), Managing Civil-Military Cooperation – A 24/7 Joint Effort for Stability. England:Ashgate Publishing Limited

Zachrisen, Gunnar (2010). «Sier nei til militarisert bistand.» Bistadsaktuelt, lokalisert 18.november 2010 på http://www.bistandsaktuelt.no/Nyheter+og+reportasjer/Arkiv+nyheter +og+reportasjer/-+Militarisering+av+bistanden+et+stort+problem.206556.cms

Martin Falch Haugland (f. 1983). Kadett ved Krigsskolen kull 2008-2011. Han har tidligere tjenestegjort ved Kavaleribataljonen 2003-04, Battlegroup 3 i Kabul 2004-05 og Panserbataljonen 2007-08. Falch Haugland har studert statsvitenskap ved Høgskolen i Bodø og Universitetet i Oslo 2005-07.