Samspill og avstand
PACEM
13:2 (2010), s. 73-75
ISSN
1500-2322
©
Feltprestkorpset
Armadillo
Av Reidar Kirkevold
Det er nå mer enn ni år siden det
islamistisk anrettede terroranslaget mot World Trade Center i New
York 9/11 2001 fant sted. Krigen mot terror har gått sin gang i
Irak og Afghanistan. De politiske og militære konsekvensene har
vært like uforutsigbare som de har vært betydelige.
Tilstander vi tidligere forbandt med
helt andre forhold enn våre egne har nå blitt til
realiteter vi må regne med. 9/11 har fått sine oppfølgere
på europeisk grunn. Vi minnes med gru hendelsene med
terrorangrepet på lokaltogene i Madrid 11. mars 2004 og
anslagene mot undergrunnsbanen og en buss i London 7. juli 2007, bare
for å nevne et par av de ekstreme uttrykkene terrorrealiteten
har gitt seg i vår egen verdensdel.
I tillegg til den stort anrettede
volden som har til hensikt å skape allmenn frykt, er det også
terrorhandlinger som sikter skarpere og mer tilsiktet mot enkeltmål.
Den kulturpolitiske diskusjonen om forholdet mellom den
vestlige og den islamske verden har nådd oss med forsterket
kraft. Diskusjonene florerer med sterke emosjoner som avstedkommer
tilstander med vold og drap.
Vi har vår egen militære
samtidshistorie. Norske kvinner og menn trer inn i uniform for
å tjenestegjøre under de internasjonale operasjonene i
Afghanistan. Soldater kommer preget tilbake etter oppholdet i
Afghanistan. Og noen kommer hjem i kiste med fjernsynsoverført
direktesending fra Gardermoen flystasjon.
Det er ikke lenger en situasjon av
uoverstigelig distanse. Det er våre egne som står
mitt oppe i kamphandlinger med de fatale konsekvenser den slags
forhold bringer med seg. Den naturlige reaksjon med behov for å
forstå, forklare og analysere har meldt seg med all sin
legitimitet.
Armadillo
som ganske nylig er satt opp på norske kinoer henter sin
beretning fra den danske militærleieren med samme navn i den
utsatte Helmand-provinsen i den sørlige Afghanistan.
Vi følger noen unge danske soldater som ganske
uforberedt møter en virkelighet fjern fra hva de er vant til i
sitt trygge og velkjente Danmark. Her er ingen lettkledde
strippepiker som forlyster utreiseklare soldater under privatfester,
men kvinner kledd til det ugjenkjennelig i burka distansert fra
enhver normal kommunikasjonsmulighet. Og her er samtaler og temaer
med et helt annet alvor enn det som til vanlig fyller rom hvor unge
menn med stridsutrustning beveger seg.
Den danske filmskaperen Janus Metz
har i sin dokumentarfilm gitt en sober og nøktern beskrivelse
av danske soldaters livsforhold under tjeneste i Afghanistan.
Filmen gir et nært og realistisk bilde av hvordan det er
å være soldat ute i felt preget av usikkerhet og fare.
Etter å ha sett filmen sitter
jeg igjen med et inntrykk av at Armadillo formidler
en stemning med en grå og trett undertone, slik soldaten har
det etter døgn belastet med tung utrustning, lite søvn
og en stadig usikkerhet hengende over seg. Regissøren
har på dette vis klart å hente opp noe som oppleves
genuint og sannferdig, og som gir det melankolske bakteppet
situasjonen er preget av.
I diskusjonene som har fulgt i
kjølevannet av filmen, først og fremst i Danmark,
men også her til lands, er det blitt vist til en episode hvor
soldatene blir trukket frem som kyniske og uansvarlige i sin
soldatgjerning. Det handler om skuddsalver ned i noen diker
etter en kamphandling mellom de danske styrkene og Taliban, og det
har dreiet seg om henvisninger til samtaleform soldatene imellom
etter en skuddveksling med motstanderne.
Det er åpenbart at den rå
og robuste væremåte som her presenteres av de danske
soldatene ikke ligger innenfor den opptreden vi ønsker av
soldater i slike situasjoner. Allikevel vil jeg si at det ikke
først og fremst er følelseskulde og etisk uansvarlighet
som trer frem i bildet av filmen.
For å bedømme det
aktuelle forholdet, tror jeg det er nødvendig å hensette
seg til den virkelighet og situasjon soldatene vitterlig befinner seg
i før man presenterer en knusende
dom over soldatenes valg og væremåte. Stor fare
for eget liv, den dertil hørende redsel, sinne og utmattelse
gjør at soldatopptredenen vil kunne fremtre på en annen
måte enn den strengt tatt helst ønskelige.
De danske soldatene i Armadillo er
vanlige soldater fra ulike strøk og egne i Danmark. Den
akademiske tilnærming er ikke deres, de er ganske alminnelige
soldater som etter beste evne forsøker å reflektere
etisk i en krevende virkelighetsramme. Her er ingen sosiopater kledd
i uniform som kommer til syne, men emosjonelt troverdige unge
mennesker som trer frem på kinolerretet.
Religion og kulturperspektivet møter
soldatene med full tyngde i kontrasten mellom det ganske
sekulære danske samfunn og det tradisjonalistiske afghanske.
Spørsmål man knapt nok blir forventet å
skulle avgi svar på hjemme i Danmark under henvisning til
privatlivets fred, blir i den afghanske sammenheng presentert med
forventninger om tydelige svar.
Igjen synes de danske soldatene å turnere de nye
utfordringer hvor avveininger og klarhet balanseres på en måte
som tjener styrken og den enkelte.
I det hele tatt er det en opplevelse
at Janus Metz har møtt de danske soldater preget av en
nødvendig respekt, og det er en imponerende evne til å
gjengi situasjoner og skjebner som her
presenteres.
Reidar A. Kirkevold (f. 1955). Edv. Griegs vei 5,
1410 Kolbotn. Major/stasjonsprest Gardermoen flystasjon. Deltakelse i
flere utenlandsoperasjoner: Skipsprest, KV Andenes, Golfkrigen 1991.
Bataljonsprest, UNPROFOR, Makedonia 1994. Detasjementsprest, KFOR,
Kosovo 2001. Han har tidligere vært sjømannsprest i Ny
York og Hamburg.
|