Samspill og avstand

PACEM 13:2 (2010), s. 73-75

ISSN 1500-2322

© Feltprestkorpset

Armadillo

Av Reidar Kirkevold

Det er nå mer enn ni år siden det islamistisk anrettede terroranslaget mot World Trade Center i New York 9/11 2001 fant sted. Krigen mot terror har gått sin gang i Irak og Afghanistan. De politiske og militære konsekvensene har vært like uforutsigbare som de har vært betydelige.

Tilstander vi tidligere forbandt med helt andre forhold enn våre egne har nå blitt til realiteter vi må regne med. 9/11 har fått sine oppfølgere på europeisk grunn. Vi minnes med gru hendelsene med terrorangrepet på lokaltogene i Madrid 11. mars 2004 og anslagene mot undergrunnsbanen og en buss i London 7. juli 2007, bare for å nevne et par av de ekstreme uttrykkene terrorrealiteten har gitt seg i vår egen verdensdel.

I tillegg til den stort anrettede volden som har til hensikt å skape allmenn frykt, er det også terrorhandlinger som sikter skarpere og mer tilsiktet mot enkeltmål. Den kulturpolitiske diskusjonen om forholdet mellom den vestlige og den islamske verden har nådd oss med forsterket kraft. Diskusjonene florerer med sterke emosjoner som avstedkommer tilstander med vold og drap.

Vi har vår egen militære samtidshistorie. Norske kvinner og menn trer inn i uniform for å tjenestegjøre under de internasjonale operasjonene i Afghanistan. Soldater kommer preget tilbake etter oppholdet i Afghanistan. Og noen kommer hjem i kiste med fjernsynsoverført direktesending fra Gardermoen flystasjon.

Det er ikke lenger en situasjon av uoverstigelig distanse. Det er våre egne som står mitt oppe i kamphandlinger med de fatale konsekvenser den slags forhold bringer med seg. Den naturlige reaksjon med behov for å forstå, forklare og analysere har meldt seg med all sin legitimitet.

Armadillo som ganske nylig er satt opp på norske kinoer henter sin beretning fra den danske militærleieren med samme navn i den utsatte Helmand-provinsen i den sørlige Afghanistan.

Vi følger noen unge danske soldater som ganske uforberedt møter en virkelighet fjern fra hva de er vant til i sitt trygge og velkjente Danmark. Her er ingen lettkledde strippepiker som forlyster utreiseklare soldater under privatfester, men kvinner kledd til det ugjenkjennelig i burka distansert fra enhver normal kommunikasjonsmulighet. Og her er samtaler og temaer med et helt annet alvor enn det som til vanlig fyller rom hvor unge menn med stridsutrustning beveger seg.

Den danske filmskaperen Janus Metz har i sin dokumentarfilm gitt en sober og nøktern beskrivelse av danske soldaters livsforhold under tjeneste i Afghanistan. Filmen gir et nært og realistisk bilde av hvordan det er å være soldat ute i felt preget av usikkerhet og fare.

Etter å ha sett filmen sitter jeg igjen med et inntrykk av at Armadillo formidler en stemning med en grå og trett undertone, slik soldaten har det etter døgn belastet med tung utrustning, lite søvn og en stadig usikkerhet hengende over seg. Regissøren har på dette vis klart å hente opp noe som oppleves genuint og sannferdig, og som gir det melankolske bakteppet situasjonen er preget av.

I diskusjonene som har fulgt i kjølevannet av filmen, først og fremst i Danmark, men også her til lands, er det blitt vist til en episode hvor soldatene blir trukket frem som kyniske og uansvarlige i sin soldatgjerning. Det handler om skuddsalver ned i noen diker etter en kamphandling mellom de danske styrkene og Taliban, og det har dreiet seg om henvisninger til samtaleform soldatene imellom etter en skuddveksling med motstanderne.

Det er åpenbart at den rå og robuste væremåte som her presenteres av de danske soldatene ikke ligger innenfor den opptreden vi ønsker av soldater i slike situasjoner. Allikevel vil jeg si at det ikke først og fremst er følelseskulde og etisk uansvarlighet som trer frem i bildet av filmen.

For å bedømme det aktuelle forholdet, tror jeg det er nødvendig å hensette seg til den virkelighet og situasjon soldatene vitterlig befinner seg i før man presenterer en knusende dom over soldatenes valg og væremåte. Stor fare for eget liv, den dertil hørende redsel, sinne og utmattelse gjør at soldatopptredenen vil kunne fremtre på en annen måte enn den strengt tatt helst ønskelige.

De danske soldatene i Armadillo er vanlige soldater fra ulike strøk og egne i Danmark. Den akademiske tilnærming er ikke deres, de er ganske alminnelige soldater som etter beste evne forsøker å reflektere etisk i en krevende virkelighetsramme. Her er ingen sosiopater kledd i uniform som kommer til syne, men emosjonelt troverdige unge mennesker som trer frem på kinolerretet.

Religion og kulturperspektivet møter soldatene med full tyngde i kontrasten mellom det ganske sekulære danske samfunn og det tradisjonalistiske afghanske. Spørsmål man knapt nok blir forventet å skulle avgi svar på hjemme i Danmark under henvisning til privatlivets fred, blir i den afghanske sammenheng presentert med forventninger om tydelige svar.

Igjen synes de danske soldatene å turnere de nye utfordringer hvor avveininger og klarhet balanseres på en måte som tjener styrken og den enkelte.

I det hele tatt er det en opplevelse at Janus Metz har møtt de danske soldater preget av en nødvendig respekt, og det er en imponerende evne til å gjengi situasjoner og skjebner som her presenteres.

Reidar A. Kirkevold (f. 1955). Edv. Griegs vei 5, 1410 Kolbotn. Major/stasjonsprest Gardermoen flystasjon. Deltakelse i flere utenlandsoperasjoner: Skipsprest, KV Andenes, Golfkrigen 1991. Bataljonsprest, UNPROFOR, Makedonia 1994. Detasjementsprest, KFOR, Kosovo 2001. Han har tidligere vært sjømannsprest i Ny York og Hamburg.










Kontaktinformasjon til redaksjonen og tidsskriftet