PACEM 13:1 (2010), s. 153-195
ISSN 1500-2322
© Feltprestkorpset
Religiøst mangfold og militær enhet: Rapport fra Høringsutvalget
Innledning
Bakgrunn
Utredningen Religiøst mangfold og militær enhet (heretter benevnt utredningen), skrevet av Feltprestkorpsets teologiske fagråd etter oppdrag fra Feltprosten, ble publisert i tidsskriftet Pacem (12:1) i april 2009. Utredningen vakte bred interesse og debatt da den kom. I utredningen ble det tatt til orde for å gjøre Feltprestkorpset religionsinkluderende og at flere av Forsvarets ritualer og seremonier skulle gjøres mer allmenne.
Utredningen ble sendt ut på en bred høring, både til tros- og livssynssamfunn og andre instanser både i og utenfor Forsvaret. Det kom inn 30 høringssvar.1 Dette må anses som en god og representativ respons.2 Feltprosten nedsatte så et høringsutvalg for å analysere høringssvarene og for å gi anbefalinger i den videre prosessen.3 Denne rapporten er en revidert utgave av Høringssvar til utredningen Religiøst mangfold og militær enhet: Analyse, drøfting og anbefalinger, oversendt Feltprosten 9. februar 2010.
Oversikt over rapporten
I denne rapporten vil vi som bakgrunn først skissere hovedkonklusjonene fra utredningen, samt redegjøre for reaksjonene på utredningen. I hoveddelen, som er en analyse av høringsmaterialet, vil vi først (hovedpunkt 2) se på høringssvarenes kommentarer til de grunnleggende forutsetningene og rammebetingelsene for utredningen. Under dette punktet ser vi blant annet på nødvendigheten av å reise disse spørsmålene i det hele tatt, behovet for en offentlig utredning av spørsmålet om religiøs betjening og spørsmålet om grunnleggende tilnærming (kulturelt, ideologisk osv). Under dette punktet drøftes også spørsmål knyttet til bruk av medlemstall, begreper og definisjoner (for eksempel civil religion), prognoser, perspektiv, påstått nøytralitet. Punktet inneholder til slutt to overordnede avveininger. Den første er mellom vektleggingen av tradisjonelt fellesskap (kultur, historie, religion) og individuelle rettigheter. Den andre avveiningen er mellom praksis og teori.
Under hovedpunkt 3 vil vi se grundigere på kommentarer i høringssvarene som omhandler utredningens prinsipielle betraktninger. To spørsmål vil ha spesiell oppmerksomhet knyttet til seg: 1. Hvordan skal individuelle rettigheter veies opp mot kollektive og sosiale rettigheter? Dette er altså et spørsmål som reises innenfor rettighetsområdet. 2. Det andre spørsmålet setter fokus på i hvor stor grad det er riktig kun å legge rettigheter til grunn når tilrettelegging av religiøs betjening skal vurderes. Bør ikke beslutningstakere i forhold til dette spørsmålet også legge til grunn hva forsvar og samfunn ønsker å oppnå med denne tilretteleggingen ut over å oppfylle rettigheter?
Det neste hovedpunktet (hovedpunkt 4) ser på det høringssvarene sier om utredningens syn på etikkutdanningen i Forsvaret. Her vil vi vise at høringssvarene i stor grad tilslutter seg utredningens konklusjoner og anbefalinger, men med noen nyanser. Det neste punktet (hovedpunkt 5) vil behandle svarene på det som har vist seg å være de mest kontroversielle temaene i utredningen. Det første temaet utgjøres av utredningens anerkjennelse av religion som ”lim” i militære avdelinger, dvs. religion som en faktor som skaper militær kohesjon. Utredningens anbefaling av utvikling av noen ritualer i retning av civil religion knytter seg nært opp til synet på religion som militær enhetsfaktor, og responsen på dette vil også behandles under dette hovedpunktet.
Hovedpunkt 6 vil ta for seg høringssvarenes syn på det som angår ”praksisfeltet”. Det vil si eksisterende ritualer, prestens øvrige funksjoner og spørsmål knyttet til bruk av religiøse symboler, religiøs registrering, samt religiøse bygg og lokaler.
Mot denne bakgrunn vil høringssvarenes valg av modell bli analysert (hovedpunkt 7). Spørsmålet om det faktisk er et fullt samsvar mellom prinsipiell argumentasjon og valg av modell vil her også bli reist. Rapporten konkluderer med anbefalinger (hovedpunkt 8) med utgangspunkt i utredningens foreslåtte tiltak.
Utredningens hovedkonklusjoner
Utredningens hovedkonklusjon er at det i dag består en spenning mellom den konfesjonelle forankringen av den religiøse og livssynsmessige betjeningen og retten til fri religionsutøvelse i Forsvaret. Oppløsningen av bindingen mellom kongemakt, militærmakt og kirke har fulgt utviklingen mot en sekulær begrunnelse av statsmakten, men dagens praksis synes å ligge noe etter i denne utviklingen. I praksis ivaretar i dag Feltprestkorpset (FPK) Den norske kirkes (Dnks) tilstedeværelse i Forsvaret.4 Denne situasjonen synes å være et resultat blant annet av kongelig resolusjon av 22. oktober 1954 som slår fast at FPK er en del av Dnk (”står under overtilsyn av Oslo biskop”) og at feltpresttjenesten ”skal skje i samsvar med Dnks orden.” Dette er en innsnevring i forhold til Vernepliktsloven av 1953 som slår fast at unntatt fra allmenn verneplikt og plikt til å tjenestegjøre som feltprest i Forsvaret omfatter ”prester og forstandere i registrerte trossamfunn”.
Spenningen mellom konfesjonell forankring av Forsvarets religiøse betjening og retten til fri religionsutøvelse øker i takt med utviklingen bort fra enhetssamfunnet mot et pluralistisk samfunn. Utredningen fastslår at den pluralistiske trenden er ”både sterk og langsom.”5 Det pekes også på at det finnes sosiologiske mekanismer i forhold til rekruttering til militærtjeneste som forsinker utviklingen mot mangfold i Forsvaret ytterligere. Det er i lys av denne trenden og den økte spenningen mellom konfesjonell forankring og religionsfriheten som følger av den at utredningen anbefaler endringer i dagens organisering av feltpresttjenesten.
Et eget kapittel tar for seg etikkundervisningen. Det peker på at etikkundervisning er Forsvarets ansvar og at dette gjenspeiles ved at det i dag er Forsvarets høgskole (FHS) som har emneansvaret for etikkfaget. Bruk av FPKs personell i undervisningen begrunnes gjennom at ”FPK i dag besitter en sentral kompetanse, både når det gjelder etisk skolering og praktisk nærvær til operasjonsområdet.”6 Utredningen stiller seg positiv til at annet personell med relevant kompetanse kan delta både i utviklingen av etikkfaget og i undervisningen. Dette vil kunne bidra til en utvikling av etikkfaget i retning av en bredere forankring i befolkningen.
Utredningen behandler videre religionens/ kirkens bidrag til å skape enhet og kohesjon i Forsvaret. Denne kollektive dimensjonen som vesensmessig tilhører religionene, og som i norsk sammenheng bygger på en sameksistens mellom kirke og forsvar i en tusenårig politisk, åndelig og kulturell historie, har nedfelt seg institusjonelt gjennom symbolikk, riter, verdier, preferanser og allmenn kultur. I en virkelighet som karakteriseres av sosial og kulturell fragmentering bidrar religionen slik til å vedlikeholde en kohesjon som ut fra Forsvarets egenart forblir viktig. Denne funksjonen, som er til stede enten man er det bevisst eller ikke, gjør at spenningen mellom konfesjonell tilknytning og retten til religionsfrihet skjerpes ytterligere.
Utredningen foreslår å løse opp deler av denne spenningen ved å utvikle ritualer med obligatorisk oppmøte som har preg av civil religion, samt å styrke fritaksretten i andre ritualer. Utredningen påpeker også at det er nødvendig å gjennomtenke bruk av eksisterende lokaler satt av til religionsutøvelse, samt planlegging av nye bygg/lokaler i lys av å søke å løse opp denne spenningen.
Utredningen konkluderer ved å se muligheten for å løse den spenningen som finnes i forhold til dagens organisering av Forsvarets religiøse betjening i lys av tre modeller. En modell A søker å løse spenningen ved i større grad å knytte tilstedeværelsen i Forsvaret tettere opp til det enkelte religions- og livssynssamfunn. Modellen skisserer etableringen av selvstendige og parallelle religiøse korps som er tett knyttet opp til trossamfunnets egne organer. Samordningen tenkes her ivaretatt gjennom et Religionsråd for Forsvaret. Utredningen ser ikke denne modellen som gunstig. Tre hovedgrunner angis: For det første vil mange tros- og livssyn være så marginale at de i praksis vil utelukkes fra religiøs betjening. For det andre vil dette være en lite kosteffektiv organisering siden hvert korps vil måtte bruke ressurser på administrative og andre nødvendige forhold. For det tredje vil en slik organisering se fullstendig bort fra religionens enhetsskapende funksjon.
Modell C skisseres som en opprettholdelse av dagens organisering med små endringer innenfor strukturen. Det som i følge utredningen taler for denne modellen er at dagens ordning i praksis synes å fungere. Modellen forkastes likevel med henvisning til at denne modellen ikke er bærekraftig i forhold til spenningen mellom konfesjonell forankring og retten til fri religionsutøvelse i et pluralistisk samfunn.
Utredningen foreslår derfor at religiøs betjening i Forsvaret organiseres etter en modell B. Denne modellen betyr at alt Forsvarets personell med ansvar for religiøs og livssynsmessig betjening samles i en organisatorisk enhet. Dette er en modell som ivaretar både kosteffektivitet og behovet for enhet, selv om den må betraktes som å gå noe på akkord med trossamfunnenes påvirkningsmuligheter og den individuelle trosfrihet.
Tiltakene som skisseres i det siste kapitlet springer ut av denne konklusjonen. Det bærende prinsippet i forhold til de anbefalte tiltakene er at de tar utgangspunkt i dagens organisering (modell C) og retter seg mot en gradvis overgang til modell B. Arbeid med lov- og regelverk, rekruttering og opplæring av religiøst personell, policy for tilsetting og bruk og bygg av lokaler, tilsetting av sentralt ansatt religiøst personell med annen tilhørighet enn Dnk, samt økt kontakt med de største tros- og livssynssamfunnene, sentralt og lokalt utgjør hoveddelen av de foreslåtte tiltakene.
Reaksjoner på utredningen i den offentlige debatt
Utredningen var ”førstesidestoff” både i radio, TV og aviser 16. april 2009. Nestlederen i Forsvarskomiteen, Per Ove Width (Frp), uttalte i Dagsnytt 18 samme dag at han betraktet forslaget som et skritt i snik-islamiseringen av Norge. Han fremholdt at i Forsvaret fikk personellet forholde seg til statskirken. Også Kristelig Folkepartis leder Dagfinn Høybråten hevdet utredningen var et ledd i avkristningen av Norge.7 Dagfinn Høybråten løftet også utredningen frem som sak i Stortingets spørretime. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen uttalte i denne sammenheng følgende:
Debatten om retten til fri religionsutøvelse og det å tilrettelegge for alle trossamfunn i Forsvaret er viktig. I St.prp. nr. 48 (2007-2008) forutsettes det at forsvarssektoren i større grad skal legge til rette for etnisk mangfold både blant vernepliktige i første-gangstjeneste og øvrige ansatte. Det er viktig at alle som tjenestegjør i Forsvaret har en mulighet til å benytte seg av sin religionsfrihet, særlig siden verneplikten gjelder uansett trosretning. La meg videre understreke at Forsvarets virksomhet er forankret i de verdier og den kultur og historie som det norske samfunnet bygger på, jf. Inst. S. nr. 287 (2007–2008) til St.meld. nr. 17 (2007-2008). Det er som kjent sterke bånd mellom kirke og stat i Norge. Det er også bred politisk enighet om at vi skal videreføre vesentlige elementer i statskirkeordningen. Feltprestkorpsets tilknytning til Den norske kirke må forstås på denne bakgrunn. Det er derfor ikke aktuelt å skille Feltprestkorpset fra tilknytningen til statskirkeordningen.8
Selve det faktum at utredningen ble tema i Stortingets spørretime er en viktig føring for det videre arbeidet. Ved at forsvarsministeren har redegjort for et stabsmessig arbeid i underlagt etat overfor Stortinget og i denne forbindelse også gitt noen overordnede konklusjoner, innebærer dette at handlingsrommet er begrenset. Det må være innenfor de overordnede rammene som statsråden har redegjort for overfor Stortinget.
I tillegg til den politiske og forvaltningsmessige rammefaktoren blir også den kirkelige og tilsynsmessige rammefaktoren, i form av Oslos biskops vurderinger, viktig. Oslo biskop er tilsynshavende biskop for FPK. I sitt visitasforedrag for FPK 28. oktober 2009 hadde biskopen religionsutredningen som et eget punkt. I foredraget gav han honnør for at FPK hadde tatt opp spørsmålet og betegnet utredningen som en grundig og prinsipielt forankret refleksjon. Han fremholdt videre at arbeidet kunne ha en bredere betydning både med hensyn til kirkelig nærvær i andre offentlige institusjoner og også med tanke på et politisk arbeid med å utvikle en bred og grunnleggende religionspolitikk. Endelig trakk han frem noen momenter som fremstod som viktige fra hans perspektiv.
Det første momentet var at religion måtte tas på alvor som en viktig dimensjon i samfunnslivet, og at den var særlig viktig i ”samfunnsinstitusjoner som skal ivareta viktige deler av helheten i menneskers liv.” Det andre momentet var understrekningen av at det var ”viktig å finne gode ordninger for livssynsminoriteter, også i en institusjon som Forsvaret.” Biskopen pekte her på at den allmenne verneplikten var allmenn også i religiøs forstand og at militært personell ofte ville være avskåret fra et sivilt tilbud. På basis av dette fremholdt han at det måtte gis en reell mulighet til religionsutøvelse i Forsvaret. Samtidig understreket biskopen at Forsvaret ikke hadde et religionsnøytralt verdigrunnlag. Det var forankret i samfunnets kristne og humanistiske tradisjon. Biskopen pekte også på at størstedelen av det militære personellet fortsatt var medlemmer av Den norske kirke.
Endelig fremholdt biskopen at det var viktig at feltpresttjenestens kirkelige forankring ikke ble svekket gjennom endringer i FPK. Han viste til at dette kunne gjøres på mange måter, men mente likevel at det ikke nødvendigvis var behov for en radikal ny modell: ”For egen del tror jeg vi skal bygge på det vi har, og samtidig gjøre et grundig arbeid med hvordan dagens tjeneste kan utvides – i nødvendig respekt for religionsutøvelse for mannskaper med annen tro eller livssyn”.9
Grunnleggende forutsetninger
Feltprostens initiativ – behovet for utredning
Med visse nyanser i tilnærming stiller de fleste høringssvarene seg positive til feltprostens initiativ til utredningen. Det pekes på at ”utredningen [reiser] viktige problemstillinger i et samfunn som er i endring” (Human-etisk forbund, s. 1) og at utredningen ”tar initiativ til en viktig debatt som ikke bare gjelder Forsvaret men vårt samfunn som helhet” (Sør-Hålogaland bispedømmeråd).
Flere av høringssvarene knytter berømmelsen av initiativet til behovet for en bredere offentlig utredning om religiøs betjening og offentlighetens ansvar. Teologisk fakultet (s. 2) sier for eksempel: ”[Initiativet] bør føres videre med en bredere utredning som skrives av forfattere med forankring i en rekke andre miljøer enn Feltprestkorpset selv.” Lignende innspill kommer også fra Misjonshøgskolen og Human-etisk forbund. Presteforeningen på sin side understreker nødvendigheten av at Den norske kirke (Dnk) selv gjør en utredning av spørsmål knyttet til prester i offentlige institusjoner.
Det overordnede synet på om utredningen lykkes med sin hensikt er delt. De sentralkirkelige råd mener at utredningen er både ”svært faglig grundig,” og i det store og det hele lykkes med sitt forsett. Dette gjelder også Oslo katolske bispedømme. Disse slutter seg da også nært til utredningens konklusjoner og valg av modell. De fleste andre som uttaler seg overordnet om utredningen peker på større eller mindre mangler. De to mest omfattende høringssvar fra enkeltpersoner (Torbjørn Olsen og Geir Johannes Barlaup) er grunnleggende kritisk til utredningens overordnede tilnærming. Torbjørn Olsens hovedanliggende er at Feltpresttjeneste MÅ skje på kirkens/religionssamfunnets egne premisser og at utredningen i alt for stor grad legger Forsvarets/samfunnets premisser til grunn. Geir Johannes Barlaup mener at utredningen er for rettighetsbasert og prinsipielt begrunnet (dvs. farget av protestantisk kultur som man blindt løfter opp til det ”nøytrale” og allment gyldige) og at man derfor ikke forholder seg til virkeligheten som den er.
Human-etisk forbunds høringssvar kan her nevnes særskilt. På tross av den innledende anerkjennelsen nevnt overfor, er Human-etisk forbund grunnleggende kritisk til utredningen og dens konklusjoner. Bruken av Dnks nominelle majoritet i samfunnet generelt og i Forsvaret spesielt, samt understrekingen av religionens fellesskapsbyggende funksjon, gjør i følge Human-etisk forbund at ansatsene til prinsipiell tenkning i det store og hele kommer til kort. I motsats til nominell tilhørighet anbefaler Human-etisk forbund at man tar utgangspunkt i eksplisitt uttalt behov for religiøs betjening. I stedet for å bruke retten til religionsutøvelse som et argument for majoriteten, mener Human-etisk forbund at denne retten først og fremst er ment som en beskyttelse av minoritetene. Videre at religiøse rettigheter først og fremst er individuelle rettigheter og at en kollektivistisk bruk av religion vil bryte radikalt bryte med disse rettighetene.
Enkelte høringsinstanser berømmer utredningens grundig arbeid men ”stiller … spørsmålstegn ved at initiativet kommer fra Feltprosten, og ikke er forankret verken hos Oslo biskop eller Forsvarets ledelse” (Hamar biskop og bispedømmeråd). Det samme syn framkommer hos Nord-Hålogaland biskop og bispedømmeråd. En høringsinstans (Agder og Telemark bispedømmeråd) velger ikke å uttale seg grunnet at utredningen så tidlig i prosessen konkluderer med en anbefalt modell og at feltprosten ikke anses som en instans som setter i gang høringsrunder.
Oppsummerende kan det hevdes at både feltprostens initiativ og utredningen som et resultat av dette har satt et aktuelt tema på dagsordenen. Dette lar seg lese både av den uttrykte anerkjennelsen, det relativt store antall høringssvar og det engasjement disse svarene utviser i forhold til problemstillingene. Det må samtidig sies at det per i dag ikke finnes noe i nærheten av en samlende konsensus omkring dette temaet. Behovet for et videre arbeid med disse temaene, både faglig og i forhold til å oppnå en mulig konsensus, synes derfor åpenbart.
Perspektiv og ideologi – utredningens tilnærming og stemme
Slik det allerede har vært pekt på, stiller flere av høringssvarene seg kritisk til utredningens generelle perspektiv og tilnærming. I tillegg til Agder og Telemark bispedømmeråds avvisning av utredningen som sådan, gjelder dette i første rekke Torbjørn Olsen, Geir Johannes Barlaup og Human-etisk forbund, men fra helt forskjellige perspektiver.
Barlaups høringssvar er sammen med Olsens det mest omfattende av alle svarene. Det er også det svaret som i størst grad adresserer det temaet som fokuseres under herværende underpunkt. Argumentene er delvis teologiske, men går mest i retning av å kritisere utredningen for manglende innsikt i egen kulturell og historisk kontekst. Det er vanskelig å gjøre rede i detalj for høringssvarets mange anliggender, og vi vil derfor forsøksvis oppsummere hovedpunktene i svaret.
Utredningen anerkjennes flere steder delvis for sin prinsipielle og rettighetsbaserte tenkning (for eksempel s. 1, 2, 4, 5 og 9). Men dette skjer i følge Barlaup på en måte som gjør at man blir blind for situasjonen ute ved Forsvarets avdelinger. Barlaup påpeker (s. 2): ”Det blir som å sitte inne i et egg og fortelle verden utenfor hvordan den burde se ut.” Det som benevnes rettighetssamfunnets prinsipper og premisser blir så enerådende at andre og viktigere premisser og prinsipper uteglemmes. Enda viktigere, synes det, er at denne tilnærmingen fullstendig overser de reelle og praktiske behovene ute ved avdeling. Man har rett og slett glemt å spørre brukerne og antar da ut fra en rettighetstanke basert i protestantisk kultur og historie at andre religioner har lignende behov som lutherske kristne. Man tar for eksempel som gitt at en imam er en islamsk prest på linje med lutherske prester (s. 10).
En hovedinnvending er at ”fagrådet legger til grunn en individualistisk oppfatning av retten til religionsutøvelse.” Denne tilnærmingen treffer ikke de fleste av verdens religioner: ”De fleste typene religiøsitet utenfor protestantisk kristendom har en kollektiv selvforståelse, og handler ikke om å bli betjent i det hele tatt.” Det gjør at sentrale begreper i utredningen som ”sekularisering” og ”pluralisering” ikke er relevante. Et sentralt anliggende for Barlaup er at tanken om at Norge er pluralistisk ikke gir god mening. Barlaup sier (s. 7): ”Etter mitt syn, er det riktigere å beskrive det norske samfunnet som sterkt ensrettet, men med noen synlige unntak.”
Et gjennomgående poeng i Barlaups høringssvar er at de prinsipper utredningen legger til grunn som nøytrale og allmenne har dype historisk-teologiske røtter innenfor nordeuropeisk protestantisk kultur. Ut fra dette oppstår det en selvmotsigelse. Man forsøker å begrunne religionsnøytralitet ut fra en prinsipiell tenkning som selv dypest sett er religiøst forankret. Det gjenstår derfor ”en bevisstgjørings- eller voksenopplæringsjobb å gjøre, rett og slett ved å formidle til Forsvarets personell og resten av samfunnet hvor de verdiene vi promoterer, og som vi ofte tror er allmenne, kommer fra” (s. 17). Et siste viktig poeng for Barlaup er at vi må lytte til de behovene mennesker med en annen religion enn den protestantiske faktisk har. Dette kan vise seg for en stor del å bestå i anledning til å delta i egen religions kollektive markeringer. Det paradoksale kan da oppstå at majoritetens rettigheter blir overkjørt av noe minoritetene slett ikke vil ha. Ved å lytte til de reelle behovene ser det derfor ut til at Forsvarets virkelighet kan tilpasses på en måte som både legger til rette for mennesker med annen religion og at majoriteten tilbys den religiøse betjening de etterspør.
Human-etisk forbunds høringssvar synes å ta det stikk motsatte utgangspunktet. Utredningens forsøk på å tenke rettigheter individuelt ønskes her velkommen, mens dens vektlegging av religionens kollektive og fellesskapsbyggende funksjon forkastes helt: ”Humanetisk forbund vil sterkt anbefale at man heller søker å bygge fellesskap, samhold og kohesjon i Forsvaret på verdslig religionsnøytral grunn”(s.7). Human-etisk forbund slår fast som et gjennomgående prinsipp: ”Hele veien legger vi en menneskerettighetsbasert begrunnelse til grunn: Statens anliggender må være rent verdslige. Individers rett til fri religionsutøvelse ivaretas basert på frivillig tilslutning utenom det alle er forpliktet til å delta i som del av militærtjeneste eller militære oppdrag” (s.6). Hovedprinsippet er altså ”individet som bærer av rettigheter basert på aktiv frivillig tilslutning” (s. 5). Human-etisk forbunds grunnleggende innvending mot utredningen er derfor at på tross av prinsipielle ansatser, ”så ender man likevel for ofte med å forsvare og begrunne en fortsettelse av dagens ordninger på en rekke områder ut fra en nominell majoritetsargumentasjon” (s. 1). Videre sies det: ”For ofte bryter forslagene og argumentasjonen med forutsetningen om at bestemmelsene skal ivaretas uten diskriminering … Vi vil minne om at både direkte og indirekte diskriminering er konvensjonsstridig” (s. 1). Vi vil vende tilbake til Human-etisk forbunds høringsvar under senere overskrifter.
Flere høringsinstanser er også opptatt av perspektiv i betydningen av å fokusere på identiteten til den stemmen som taler i utredningen. Er det en allmenn samfunnsmessig stemme, er det kirkens stemme eller er det Forsvaret som taler?
Det blir i denne sammenheng viktig å peke på at utredningen selv, på flere måter, peker på denne spørsmålsstillingen. Allerede i utredningens innledning (”1.2 Metode og perspektiv”) blir dette spørsmålet identifisert. Underkapitlet peker på at alle stemmer, også de som lyder i det offentlige rom, taler ut fra en kontekst. Utredningsgruppens ensartethet blir eksplisitt påpekt, og dette legges så til grunn for at kravet om offentlighet i sammenheng med denne utredningen får en særskilt stor betydning. På tross av dette ønsker utredningen å tilpasse seg det allmenne rom gjennom blant annet at ”de deler av en tidligere versjon av utredningen som har hatt et eksplisitt teologisk/luthersk utgangspunkt er løftet ut av utredningen og plassert som et eget vedlegg”.10 Også i denne sammenhengen framheves prinsippet om offentlighet som et avgjørende prinsipp. Ved at utredningen aktivt gjøres offentlig, legges det til rette for at alle stemmer i prinsippet kan høres i forhold til utredningens anliggender. Ved andre anledninger legger utredningen vekt på å tydeliggjøre hvilket perspektiv den ser spørsmålene fra.11 Utredningens ståsted er altså en perspektivisme som søker å være seg denne perspektivismen bevisst.
På tross av dette peker noen høringssvar på at enkelte perspektiver blir tillagt særskilt vekt. Uttalelsen fra Tunsberg biskop og bispedømmeråd understreker ”den spesielle erfaringsbakgrunn” (s. 2) som forsvarskonteksten utgjør. Det sies blant annet at ”Dnk … må gi fra seg kontroll” i forhold til religiøs betjening innenfor denne konteksten. På tross av de spenninger dette medfører i forhold til for eksempel tilsyn, så anerkjenner denne uttalelsen at spenningen mellom et kirkelig og et militært perspektiv vil måtte bestå i forhold til en religiøs betjening i Forsvaret.
I sin uttalelse peker Presteforeningen på det samme: ”Det fremstår som tydelig at utredningsarbeidet har forsvaret som ståsted og i liten grad tar utgangspunkt i Den norske kirke” (s. 1). Uttalelsen etterspør derfor et tilsvarende utredningsarbeid som tar Dnks virkelighet som eksplisitt kontekst. Det er behov for et kompletterende kirkelig perspektiv. Uttalelsen anerkjenner likevel forsvarskontekstens viktighet og støtter utredningens konklusjon.
Uttalelsene fra Human-etisk forbund og Geir Johannes Barlaup, derimot uttrykker skepsis i forhold til utredningens objektivitet. Som det tidligere delvis er pekt på så legger Barlaup til grunn at utredningen i alt for stor grad er rettighetsbasert. Dette baseres på at aktørene bak utredningen har utgjort et for snevert utvalg, der både praksisfeltet og representanter fra andre religiøse kontekster enn den nordeuropeiske og protestantiske har vært underrepresentert.
For Human-etisk forbund, derimot, blir ansatsene til å tenke rettighetsbasert konsekvent underminert ved bruk av en nominell majoritetstilhørighet. Religionsfriheten blir først og fremst flertallets rettigheter, og dette står i følge Human-etisk forbund i motstrid til rettighetenes grunnleggende intensjon, nemlig som beskyttelse av minoriteter (se s. 1). For Human-etisk forbund forblir utredningens utskytningssted problematisk: ”I motsetning til en intern kirkelig utredning, vil staten/det politiske miljø måtte vektlegge prinsippet om universalisme” (s. 2).
Bruk av tall
Kapittel 4 i utredningen presenterer tall for tilhørighet til de forskjellige tros- og livssynssamfunn. På grunn av de forsinkende mekanismene i Forsvaret som ble kommentert i gjennomgangen av utredningen, konkluderer den med at personell med en kristen trostilhørighet med stor sannsynlighet vil være i et klart flertall også når vi framskriver utviklingen 10-15 år fram i tid.
Ingen høringsuttalelser problematiserer tallgrunnlaget. Noen problematiserer imidlertid bruken av det. Human-etisk forbund er gjennomgående kritisk til bruk av nominell tilhørighet som argument for preferanse når det gjelder stillinger, aktiviteter og verdimessig forankring. I stedet bør tilbudet følge av den konkrete og formulerte etterspørselen.
Yrkestilsatte feltprester i HV sier derimot: ”Det er religionsfrihet i Norge. I det frie rom kan man uttrykke sin tro og sin religiøse tilhørighet og man har samfunnets beskyttelse til å gjøre det, enten det er fra minareten eller Frelsesarmeens sang på gatehjørnet. Når 80 % er medlemmer av Den norske kirke skulle det tilsi at den er enda høyere i Forsvaret. Det skulle derfor være grunn til å ha enda flere bønn på linja enn det faktisk forekommer i dag, muligheten til å trekke seg unna (uten å markere) må selvfølgelig være til stede.”
Menighetsfakultetet (ss.1-2) er svært positive til analysen av det tilgjengelige tallmaterialet. De mener videre at det står i en viss spenning til ”en uspesifisert tale om ’religiøst mangfold’” (s. 2). De mener at ”dette sterke preget av homogenitet må ha konsekvenser når man drøfter organiseringen av og innholdet i den religiøse betjeningen av Forsvarets personell.” Også Geir Johannes Barlaup berører dette punktet (ss. 6-9). Norge er i følge uttalelsen et homogent samfunn, både etnisk og religiøst. Det synes å være et gjennomgående premiss i høringsuttalelsene fra enkeltprester i FPK at mangfoldet per i dag ikke er av en slik art at det krever radikale forandringer i forhold til dagens ordning.
Hva er norsk pluralisering?
Det har allerede vært pekt på at det ligger under i mange av høringssvarene at man ikke anser pluraliseringstrenden som så sterk som utredningen forutsetter. Dette gjelder i første rekke svar fra enkeltprester i FPK, samt at det er gjort eksplisitt i Menighetsfakultetet og Geir Johannes Barlaup. Spørsmålet blir altså om man skal anse Norge som et homogent eller pluralistisk samfunn. I tillegg til dette spørsmålet setter både Human-etisk forbund og Barlaup kritisk søkelys på bruken av begrepene ”sekularisering” og ”pluralisering”. Barlaup hevder at begrepet ”sekularisering” bare gir mening innenfor en kulturell horisont bestemt av protestantisk kultur og idéhistorie, mens ”pluralisering”, i tråd med det som allerede er påpekt anses som et meningstomt begrep når det appliseres på det Barlaup hevder med noen få unntak er et kulturelt og etnisk homogent samfunn.
Human-etisk forbunds innvendinger mot begrepene ”pluralisering” og ”sekularisering” er av en annen art. På utredningens spørsmål: ”Ønsker vi en utvikling under overskriften sekularisering eller ønsker vi pluralisering?” svarer Human-etisk forbund: ”Begge deler” (s. 2). Dette begrunnes gjennom å foreta et skille mellom stat og offentlig virksomhet på den ene siden og samfunnet på den andre: ”Staten … skal være sekulær, mens samfunnet er pluralistisk”. Human-etisk forbunds bærende tanke er at de rammer som omgir og aktivt opprettholder offentligheten er prinsipielt sekulære, mens det offentlige roms ”innhold” er pluralistisk.
Avveining mellom teoretisk og praktisk utsyn
Det synes å være en grunnleggende svakhet ved utredningen at mens den avveier individuell religiøs praksis mot individuelle religiøse rettigheter, så hviler ikke fokuset på religion som fellesskapsdannende på en tilsvarende avklaring i forhold til kollektive rettigheter (kulturelle rettigheter, sosiale rettigheter, forsamlingsfrihet osv). Det er vel grunn til å påpeke at det her finnes en prinsipiell spenning i gjeldende menneskerettighetsregime, og at utredningens anliggender ville tjent på å bli sett i lys av denne spenningen. Her gjenstår det med andre ord et faglig arbeid.
I høringsuttalelsene som går inn for en videreføring av modell C, det vil si fra flertallet av enkeltprester, fra biskoper/bispedømmeråd og fra Menighetsfakultetet, så tillegges funksjonalitet større vekt i forhold til prinsipiell legitimitet enn det utredningen legger til grunn. Dette er som sagt også hovedanliggendet i Geir Johannes Barlaups høringsuttalelse. Kombinasjonen mellom sterk nominell og kulturell tilhørighet blant Forsvarets personell på den ene siden og hensiktsmessigheten og funksjonaliteten av dagens organisering utgjør det tyngste argumentet for å beholde dagens ordning. Det som gjøres eksplisitt i Barlaups høringssvar kan sies å være implisitt de andre svarene som velger status quo, nemlig at utredningen har et for teoretisk og prinsipielt utgangspunkt.
Etter først å ha slått fast at Forsvaret er ”mindre fragmentert mht. religiøs tilhørighet enn det en uspesifisert tale om ’religiøst mangfold’ kan gi inntrykk av” (s. 2), sier Menighetsfakultetet for eksempel: ”Når man først anlegger ’prinsipielle perspektiver’ på feltpresttjeneste og Feltprestkorpset, er det nødvendig å kombinere en personorientert, rettighetsbasert tilnærming med en institusjonell, ordningsmessig og funksjonsorientert betraktning” (s. 3). Sør-Hålogaland bispedømmeråd etterspør ”synspunkter fra brukerne av de religiøse tjenestene i forsvaret som ville vært nyttige premisser for å belyse de folkekirkelige aspektene ved denne kirkelige tjenesten.”
En annen side som er berørt av både Barlaup og en annen feltprest er at utredningen ikke har tatt inn over seg den faktiske forskjellen på luthersk og islams prestetjeneste. Man har kun vurdert disse prinsipielt i en teoretisk rettighetsbasert argumentasjon og går derfor glipp av viktige forskjeller i den virkelige verden som kan legge føringer på argumentasjonens konklusjoner.
I sitt høringssvar sier Agder og Telemark biskop: ”Et kjernespørsmål for norsk religions- og verdidebatt fremover kan således formuleres slik: Lar det seg gjøre, og evt. på hvilken måte, å begrunne en historisk basert preferanse for den kristne kulturtradisjon – og samtidig gi tros- og livssynsminoritetene deres rettmessige, ikke-krenkende plass og handlingsrom?” (s. 2). Dette spørsmålet synes å sette fingeren på en vedvarende spenning som finnes både i utredningen og i høringssvarene. Denne spenningen blir spesielt kritisk i forbindelse med temaene civil religion og spørsmålet om religionen som ”lim” og grunnlag for ”cohesion.”
Oppsummering
Utredningen Religiøst mangfold og militær enhet er mottatt av høringsinstansene med en generell interesse og med en stor grad av anerkjennelse. Det betyr ikke at flertallet av høringsuttalelsene slutter seg til utredningens anbefalinger. Utenom Human-etisk forbund og delvis Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn er inntrykket at høringsinstansene mener at de utfordringene som finnes best løses i et spekter mellom modell C og modell B, der de fleste befinner seg i nærmere C enn B. Utredningens perspektiv framstår for mange som for rettighetsbasert, og flere peker på at utredningen ikke tar det tallgrunnlaget utredningen selv framstiller til etterretning. Norge er fortsatt forholdsvis homogent sett fra et religiøst perspektiv, og dette styrker i følge flere videreføringen av dagens ordning.
Flere høringssvar er skeptiske til utredningens perspektiv. Det anses for å være enten for kirkelig (Human-etisk forbund), for sekulært (Torbjørn Olsen) eller for militært (Presteforeningen). Mange uttalelser bærer preg av å mene at utredningen er for teoretisk og prinsipiell og at den ser bort fra virkeligheten, ikke minst fra det faktum at dagens ordning ser ut til å fungere. Flere peker også på at man i for stor grad har likestilt andre religioners behov i forhold til religiøs betjening med de behov som finnes innenfor luthersk/protestantisk kristendom. I forhold til civil religion synes det som om frykten for synkretisme er større enn frykten for at tradisjonell norsk kristendom skal spille en civil religion-rolle innefor framtidens forsvar.
Prinsipielle spørsmål
Prinsipielle spørsmål er i rammen av utredningen i særlig grad samlet i kapittel 3 ”Prinsipielle spørsmål”. Samtidig berøres også det prinsipielle i også de andre kapitlene i utredningen. En konsekvens av dette vil være at selv om hovedfokus for analysen vil være knyttet til kapittel 3, vil også forhold berørt under andre kapitler, reflekteres.
I utredningens kapittel 3 drøftes først forholdet mellom retten til fri religionsutøvelse og den allmenne verneplikt. Det påpekes at staten garanterer alle borgere fri religionsutøvelse, samtidig som den pålegger de samme borgere allmenn verneplikt. Deretter drøftes hvordan feltpresttjenesten kan forstås som en operasjonalisering av fri religionsutøvelse i Forsvaret. Videre beskrives feltpresttjenestens særskilte rettslige status i rammen av nasjonal rett og folkeretten, etterfulgt av en beskrivelse av Feltprestkorpsets formål og struktur. Til slutt drøftes feltpresttjenestens forankring i trossamfunn. Det understrekes der at for at feltpresttjenesten skal være en operasjonalisering av religionsfriheten, må den innholdsmessig være forankret i trossamfunn.
I utgangspunktet kan det synes som om prinsippene som blir drøftet i utredningens kapittel 3 i begrenset grad blir problematisert i høringsmaterialet. Når prinsippene blir tematisert er det dels gjennom eksplisitt tilslutning, dels knyttet til innholdsmessig fortolkning av det enkelte prinsipp, og dels knyttet til hvorvidt de anførte prinsippene er tilstrekkelige. Flere betoner i denne sammenheng behov for flere og kompletterende prinsipielle perspektiv. En nærmere lesning av høringssvarene tematiserer imidlertid noen grunnleggende momenter. I tillegg har også høringsutvalget funnet det nødvendig å tematisere et felt som i liten grad problematiseres i høringen: det nasjonalrettslige rammeverk for feltpresttjenesten.
Universelle eller partikulære prinsipper?
Selv om det er få av høringsuttalelsene som problematiserer selve de grunnleggende prinsippene som utredningen bygger på og ekspliserer i kapittel 3, er det imidlertid et viktig kritisk perspektiv som skal nevnes særskilt her. Det dreier seg om hvorvidt de prinsippene som anføres i utredningen virkelig er så universelle som de fremstår som, eller om de når alt kommer til alt har livssynsmessige premisser knyttet til seg.
Nettopp et slikt spørsmål står sentralt i høringsuttalelsen fra Geir Johannes Barlaup. Barlaup mener utredningen tilsynelatende baserer seg på allmenne, uangripelige, prinsipper. Dette dreier seg om prinsipper om religionsfrihet, menneskerettigheter, geistlig betjening osv. Disse prinsippene er, etter hans mening, imidlertid ikke så allmenne som man legger til grunn. De er etter hans mening tungt plassert innenfor rammen av protestantisk kristen tenkning. Fra en side sett innebærer dette en kobling til det norske ”rettighetssamfunnet”. Fra en annen side sett hviler det på en individualistisk religionsoppfatning. Med andre ord: Det er ikke gitt at premisser utviklet innenfor en protestantisk ramme vil være dekkende og relevante for andre religioner.
Med et slikt utgangspunkt blir altså utredningens prinsipielle tenkning logisk i sin indre oppbygging, men den blir likevel partikulær. Barlaup mener det er behov for en nærmere drøfting av sentrale begreper som ”religion” og ”prest”. Er det gitt at prestetjeneste i ordets kristne forstand kan legges som mal for muslimsk religionsutøvelse? Dette er også et perspektiv som fremheves i høringsuttalelsen fra en annen feltprest.
Kvantitativ bruk av kvalitative prinsipper
Det er ikke bare forutsetningene og omfanget av prinsipper som problematiseres hos Geir Johannes Barlaup. Et annet grunnleggende spørsmål er forholdet mellom prinsipper og kvantifisering. Forholdet mellom prinsipper og praksis er allerede drøftet, men i denne sammenhengen er perspektivet et noe annet. Det dreier seg om hvorvidt det er mulig å tenke kvalitativt bestemte prinsipper sammen med en kvantitativ vurdering av størrelsesforholdet mellom de ulike religionene og livssyn. Hvis det er så at retten til fri religionsutøvelse skal legges til grunn, kan man da samtidig foreslå en ordning som er basert på størrelse? Dette vil kunne bety at små livssynsminoriteter fortsatt ikke vil kunne få en likeverdig og fullverdig religiøs betjening. Barlaup hevder i denne sammenheng at den prinsipielle argumentasjonen svekkes ved at det i realiteten blir størrelsen som legges til grunn. Et tilsvarende argument kommer også tydelig til uttrykk i høringsuttalelsen fra Human-etisk forbund. De fremholder at det i utredningen finnes gode ansatser til å tenke prinsipielt, men at man likevel ofte ender opp med konklusjoner basert på nominell majoritet. De ønsker at prinsipper som universalisme, likebehandling og ikke-diskriminering må tydeliggjøres.
Folkeretten som ramme om feltpresttjenesten
I utredningen legges det til grunn av feltpresttjenesten har en særskilt folkerettslig status. I denne sammenheng refereres det til folkerettslige konvensjoner som Genèvekonvensjonene. Flere høringsinstanser understreker også betydningen av det folkerettslige perspektivet. Human-etisk forbund sier at selve utgangspunktet for Forsvarets ordninger for religion og livssyn må være folkerettslig, og ikke andre forhold som tradisjon, majoritet eller statskirkeordning. Også Torbjørn Olsen fremhever det folkerettslige som det ene sentrale utgangspunkt for feltpresttjenesten. I høringsuttalelsen fra De sentralkirkelige råd viser man til Kirkemøtets høringsuttalelse om stat/kirke fra 2006 der det heter at feltpresttjenesten har sitt grunnlag i Genèvekonvensjonene og ikke i statskirkeordningen.
En slik direkte bruk av Genèvekonvensjonene blir i ett høringssvar, fra Tunsberg biskop og bispedømmeråd, problematisert. Her fremholder man at konvensjonene retter seg mot behandling av motparten, og at det ”kan være å lese for mye inn i konvensjonene å oppfatte dem som et pålegg om at den enkelte stat opprettholder en feltpresttjeneste for sine egne væpnede styrkers vedkommende. Dette ville i så fall skapt store problemer for erklærte ateistiske staters tilslutning til konvensjonene”. Dette er også en modifisering av Genèvekonvensjonens anvendelsesfelt som også utredningen selv uttrykker. Det heter her at bestemmelsene ikke ”direkte anføres som hjemmel for retten til fri religionsutøvelse i det norske Forsvaret, da dette formelt sett er en forpliktelse som Staten har påtatt seg overfor andre stater, ikke overfor egne borgere” (s. 32). Samtidig fremholder man at bestemmelsene er relevante fordi det i rammen av nasjonalt regelverk er fastsatt at ordningene skal være i samsvar med Genèvekonvensjonene.
Spenninger i det nasjonale rettsgrunnlaget for feltpresttjenesten
I utredningen legges det ikke bare til grunn at feltpresttjenesten har en særskilt folkerettslig forankring, men også at den har en særskilt forankring i nasjonal rett. Det henvises her til Vernepliktsloven § 3 som fritar geistlige fra alle registrerte trossamfunn allmenn verneplikt, men tilsvarende en plikt til å tjenestegjøre som feltprester i Forsvaret. Med henvisning til § 8 i samme lov vil denne bestemmelsen ikke kun utgjøre fundamentet for vernepliktige i førstegangstjeneste, men også for yrkestilsatte feltprester. Kgl. res. av 22. oktober 1954 Del I § fastsetter videre at tilsetting i FPK skal skje etter vanlige regler for tilsetting i Forsvaret. Samtidig fastsetter den samme kgl. res. i § 1 at korpset står under kirkelig overtilsyn av Oslo biskop og i § 8 at feltpresttjenesten skal utføres etter Den norske kirkes orden. I rettsgrunnlaget er det altså en spenning mellom en forankring som omfatter alle registrerte trossamfunn og en konfesjonell forankring i Den norske kirke.
Denne spenningen i det nasjonale rettsgrunnlaget er et sentralt anliggende i utredningen, men den blir i meget begrenset grad tematisert i høringsmaterialet. På et generelt og mer overordnet nivå berøres problemstillingen i høringsuttalelsen fra Agder og Telemark biskop som nevner den spenningen som finnes mellom en fri religionsutøvelse basert på menneskerettighetene og en kristen konfesjonsmessig forankring. Den høringsuttalelsen som tydeligst berører problemstillingen er Presteforeningen som mener utredningen i for liten grad belyser den prinsipielle utfordringen som ligger i spørsmålet om FPK i dag er et prosti i Den norske kirke og om feltprestene er kirkens nærvær i Forsvaret eller om FPK er en militær avdeling for religiøse og etiske spørsmål. Men heller ikke her blir de juridiske aspektene drøftet eksplisitt. Det er også verd å merke seg at heller ikke høringsuttalelsen fra Norsk senter for menneskerettigheter drøfter dette, selv om høringsuttalelsen tar utgangspunkt i de juridiske rammene som finnes for geistlig betjening og religionsutøvelse. Forklaringen på dette tør være at deres innsteg primært er knyttet til internasjonale menneskerettigheter, ikke nasjonal rett.
Spørsmålet er hva det nasjonalrettslige regelverk innebærer for forståelsen av Feltprestkorpsets kirkelige status og for adgangen til å tilsettes som feltprest. Er FPK en del av Den norske kirke, og må man være prest i dette kirkesamfunnet for å kunne tilsettes som feltprest? Dette er på mange måter et kjernespørsmål i utredningen. I utredningen anbefaler man at Feltprestkorpset på sikt åpnes for alle geistlige, uansett kirkesamfunn. Dette er en anbefaling som har møtt motbør, både i høringsrunden og i de politiske signaler som foreligger. I tråd med dette finner heller ikke høringsutvalget å kunne anbefale en slik omfattende utvidelse av FPKs forankring og adgangen til å tilsettes som feltprest.
I lys av det refererte rettslige rammeverk finner imidlertid høringsutvalget det nødvendig på prinsipielt grunnlag å problematisere en slik konklusjon. Verken høringsrunden, de politiske signalene og høringsutvalgets egen anbefaling synes å komme helt i rette med de prinsipielle problemene som knytter seg til dagens praksis. Disse problemene er en funksjon av en tilgrunnliggende spenning i rettsgrunnlaget for feltpresttjenesten.
Feltprestkorpsets rettslige forutsetning hviler på vernepliktsloven § 3, siste ledd, som fastsetter plikt til å tjenestegjøre som feltprest i Forsvaret for geistlige både fra Dnk og fra registrerte trossamfunn. Vernepliktslovens bestemmelser har føringer ikke bare for vernepliktige i førstegangstjeneste, men også for adgangen til å yrkestilsettes, jfr. Vernepliktsloven § 8. Kgl. res. av 22. oktober 1954 fastsetter også at tilsetting skal skje etter vanlige bestemmelser for embets- og tjenestemenn i Forsvaret. Ut fra dette synes det ikke å være rettslig hjemmel for å innskrenke adgangen til å tjenestegjøre som feltprest ut fra konfesjonell og religiøs tilhørighet.
Forbudet mot diskriminering på bakgrunn av blant annet religiøs tilhørighet er slått fast som et grunnleggende prinsipp både i nasjonal rett og i internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til. Dette betones også i høringsuttalelsen fra Norsk senter for menneskerettigheter. Det er imidlertid anledning til å diskriminere dersom diskrimineringen er saklig begrunnet. Spørsmålet er om slik saklig begrunnelse foreligger i dette tilfelle.
At det kan stilles krav om trostilhørighet for å inneha en feltpreststilling fremstår i utgangspunktet som saklig. Trostilhørighet er relevant gitt stillingens karakter. Spørsmålet er imidlertid om denne kan innskrenkes i forhold til formuleringen i Vernepliktloven § 3 som omfatter geistlige fra alle registrerte trossamfunn. Da kgl. res. av 22. oktober 1954 fastsetter at Feltprestkorpset skal ”lede og utføre feltpresttjeneste i Forsvaret i samsvar med Den norske kirkes orden” kan man hevde dette er en saklig grunn for å diskriminere geistlige som ikke er prester i Den norske kirke.
En slik tolkning vil imidlertid kunne problematiseres. I tråd med Lex superior-prinsippet vil den angjeldende kgl. res. måtte tolkes i lys av vernepliktslovens bestemmelse. Gitt at man forutsetter at den angjeldende kgl. res. ikke står i motstrid til vernepliktslovens bestemmelse, hvilket i så fall ville innebåret at den var rettstridig, må bestemmelsene i angjeldende kgl. res. måtte tolkes på en måte som ikke står i motstrid til vernepliktslovens bestemmelse. Med utgangspunkt i tolkningsprinsippet lex specialis, vil man kunne si at kgl res gir en fortolkning av hvem som kan tjenestegjøre som feltprester. Problemet med en slik tolkning er imidlertid for det første at vernepliktsloven her ikke er generell i definisjon av ”geistlig”, men eksplisitt inkluderer geistlige utenfor Dnk. For det andre sier ikke den angjeldende kgl. res. noe om kirkelig medlemskap for feltprestene, men om korpsets formål. Den dreier seg i så henseende om institusjonelle forhold. Hvis det er så at bestemmelsen skal tolkes slik at det kun er prester i Dnk som kan tjenestegjøre i en institusjon som skal utføre tjenesten etter Dnks orden, må det derfor bety at institusjonens formål er partikulær: den er avgrenset til å organisere den del av feltpresttjenesten i Forsvaret som skjer etter Dnks orden. Den vil således ikke være identisk med feltpresttjenesten i Forsvaret som helhet. En støtte for en slik tolkning vil kunne finnes i selve formuleringen som brukes. Det heter her ”feltpresttjeneste i Forsvaret i samsvar med Den norske kirkes orden”, ikke ”feltpresttjenesten i Forsvaret skal skje i samsvar med Den norske kirkes orden”. Gitt dette, vil altså FPKs konfesjonelle profil være rettslig hjemlet og vil kunne videreføres uten konflikt med vernepliktslovens bestemmelse. Dette betinger imidlertid at Forsvaret ikke definerer FPK som det eneste konkrete og institusjonelle uttrykk for feltpresttjenesten i Forsvaret. I samsvar med diskrimineringsforbudet, som omfatter både vern mot direkte og indirekte forskjellsbehandling, jf. høringsuttalelsen fra Norsk senter for menneskerettigheter, vil dette innebære et likebehandlingsprinsipp for feltpresttjeneste i Forsvaret fra andre trossamfunn enn Dnk. Med andre ord: Når Forsvaret har etablert en institusjon for feltpresttjeneste etter Dnks orden, må man samtidig ta høyde for likeverdige ordninger for feltpresttjeneste med annet trosmessig grunnlag.
Som denne gjennomgangen viser er det prinsipielle forhold knyttet til det rettslige grunnlaget for feltpresttjenesten som ikke er blitt avklart eller belyst tilstrekkelig i høringsprosessen. Spørsmålet er komplekst og vil ikke kunne behandles på en sakssvarende måte i rammen av denne rapporten. Dette er imidlertid en betydelig svakhet i premissgrunnlaget for de anbefalinger høringsutvalget kommer med på basis av utredningen, høringen og de politiske signalene.
Forholdet mellom rettigheter og andre hensyn
Som nevnt tidligere problematiserer høringsuttalelsen fra Geir Johannes Barlaup den rettighetsorienterte tilnærmingen i de prinsippene som utfoldes i kapittel 3 i utredningen. I sin høringsuttalelse tematiserer også Menighetsfakultetet dette spørsmålet: De fremholder at rett til fri religionsutøvelse er berettiget som et delperspektiv. De betoner imidlertid at denne betraktningen ”nedenfra” med utgangspunkt i det militære personellets religionsutøvelse likevel fremstår som mangelfull dersom den gjennomføres for ensidig: ”Når man først anlegger ”Prinsipielle perspektiver” på feltpresttjenesten og Feltprestkorpset, er det nødvendig å kombinere en personorientert, rettighetspreget tilnærming med en institusjonell, ordningsmessig og funksjonsorientert betraktning. Etter vår mening er det første perspektivet vektlagt i utredningen på bekostning av det siste”.
Et slikt synspunkt står i klar motsetning til høringsuttalelsen fra Human-etisk forbund. Hos dem er det nettopp det individorienterte og rettighetsmessige som løftes frem som det positive, i kontrast til de kollektive og tradisjonsmessige elementene som finnes i utredningen. De fremholder at utgangspunktet for ordninger verken mer eller mindre må være Forsvarets plikt til å operasjonalisere retten til fri religionsutøvelse. I denne tenkningen er det individet som er bærer av rettigheter, basert på aktiv, frivillig tilslutning: ”Det må altså være enkeltindividets rett til fri utøvelse av egen religion eller eget livssyn som er grunnlaget for religionsutøvelse i Forsvaret. Som det påpekes, er denne retten materielt avhengig av at noen har en plikt til å tilrettelegge for den av individer ønskede religionsutøvelse når borgerne befinner seg i institusjoner, eller der de ikke selv uten videre kan la seg betjene av de tilbud som finnes i det sivile samfunnet.” En lignende tilnærming kan sies å komme til uttrykk i høringsuttalelsen fra en feltprest som betoner at religiøs betjening i Forsvaret må forstås som et svar på enkeltindividets rett til religionsutøvelse og statens plikt til å tilrettelegge for denne rettigheten. Det må ikke forstås som et element i avdelingsbygging og stridsmoral.
På bakgrunn av dette er det mulig å etablere to ulike modeller for hvordan forholdet mellom det individuelle og kollektive element skal forstås. Human-etisk forbund kan sies å stå for en konfliktmodell, mens Menighetsfakultetet kan sies å stå for en kombinasjonsmodell, hvor det religiøse inngår som et sentralt element. I denne retning peker også Menighetsfakultetets synspunkt om at Forsvaret kan markere en preferanse for kristendommen. Dette begrunnes både med henvisning til tradisjon og tilhørighet. De fremholder at elementer fra kristen etikk som del av kollektivets normgrunnlag bidrar til å innholdsbestemme en samfunnsfunksjon som militærvesenet.
I sak må Agder og Telemark biskop sies å ligge nær Menighetsfakultetets synspunkt på kristendommens kollektive betydning både i forsvar og samfunn. Samtidig understreker også Agder og Telemark biskop tydelig den spenningen som finnes mellom en fri religionsutøvelse basert på menneskerettighetene og en kristen konfesjonsmessig forankring. Det vises her til en spenning mellom individets og kollektivets behov. Agder og Telemark biskop mener i likhet med Menighetsfakultetet at det er mulig å kombinere en historisk og demografiske preferanse for den kristne kulturtradisjon, med minoriteters rettmessige behov, men understreker samtidig at det ikke finnes noen ”glassklar prinsipiell løsning”.
Oppsummering
De prinsippene som anføres i kapittel 3 i utredningen er i særlig grad knyttet til det menneskerettslige og folkerettslige. Selv om det er få som problematiserer disse prinsippene i seg selv og den relevans de har for feltpresttjenesten, aktualiseres imidlertid hvorvidt disse prinsippene er universelle eller partikulære. Også bruken av kvalitative prinsipper til sendere kvantifisering blir problematisert.
Det er også flere som tar til orde for komplementære perspektiv. Dette dreier seg primært om at de rettslige og individuelt fokuserte prinsippene blir et for snevert perspektiv. Det er i tilllegg også behov for et mer kollektivt og samfunnsmessig perspektiv. Dette er et anliggende som høringsutvalget kan slutte seg til. I forlengelse av dette kan det også anføres at det synes å være en viss spenning mellom det individuelle og rettighetsbaserte perspektivet som anlegges i kapittel 3 og den videre argumentasjonen i sendere kapitler i utredningen. Den kollektive dimensjonen som står sentral der, blir i liten grad betont i kapittel 3.
Den folkerettslige og nasjonalrettslige rammen for feltpresttjenesten inntar en sentral del av utredningen. Dette feltet blir i begrenset grad tematisert i høringsmaterialet. Høringsgruppen har derfor valgt å drøfte særskilt legalitetsspørsmålet. Dette dreier seg i særlig grad om forholdet mellom FPKs kirkelige tilknytning i kgl. res. av 22. oktober 1954 og den allmenne og religionsinkluderende plikten til å tjenestegjøre som feltprest i Forsvaret etter vernepliktsloven.
Etikkfaget
Bakgrunn og disposisjon
To trender kan identifiseres når det gjelder utviklingen av etikkfaget i Forsvaret de siste tiårene: allmenngjøring og akademisering. Fra et bredt fag som preget av å skulle inkulturere unge menn i voksenverdenen og som refererte eksplisitt til kristen dogmatikk og bibelske skrifter, ser vi i dag et fag uten slike referanser, og som på alle nivåer i Forsvarets utdanning gir uttelling i studiepoeng. Et tydelig tegn på denne utviklingen kan ses i det at det ikke er FPK men Forsvarets høgskole (FHS) som innehar fagansvaret for etikken. En tredje utviklingstrend kan også identifiseres, nemlig militarisering. Faget har i dag et mer tydelig fokus på dilemmaer som naturlig knytter seg til den militære profesjonen. Vi vil i det følgende kort referere utredningens hovedkonklusjoner, før vi behandler høringssvarenes kommentarer i forhold til etikkutdanningen. Avslutningsvis vil noen spenninger knyttet til høringssvarene løftes frem.
Utredningens hovedkonklusjoner
Et eget kapittel i utredningen (kap.4) tar for seg etikkundervisningen. Det peker på at etikkundervisning er Forsvarets ansvar og at dette gjenspeiles ved at FHS sitt fagansvar. Bruk av FPKs personell i undervisning begrunnes gjennom at ”FPK i dag besitter en sentral kompetanse, både når det gjelder etisk skolering og praktisk nærvær til operasjonsområdet.” (Utredningen s. 56.) Utredningen stiller seg positivt til at annet personell med relevant erfaring og kompetanse kan delta både i utviklingen av etikkfaget og i undervisningen. Dette gjelder også mennesker med et annet tros- og livssynsmessig ståsted utenfor det kristne. En slik deltakelse vil kunne bidra til en utvikling av etikkfaget i retning av en bredere forankring i befolkningen.
Høringssvarene
Fra et overordnet perspektiv kan det se ut som om høringssvarene i stor grad tilslutter seg utredningens konklusjoner og anbefalinger. Hos noen er denne tilslutningen uttrykt eksplisitt, hos mange er tilslutningen stilltiende og derfor implisitt. Det finnes likevel viktige nyanser i dette bildet.
Torbjørn Olsen stiller seg fra et pragmatisk perspektiv positiv til at prestene i praksis må ta seg av etikkundervisningen siden de ”har godkjent kompetanse og nærhet til operasjonsområdet” (s. 14). Han stiller seg i neste omgang spørrende til de prinsipielle føringene en slik begrunnelse har. Kan Forsvaret stille slike kompetansekrav til det personellet tros- og livssynssamfunnene velger å stille? Det er jo ikke et religiøst læregrunnlag for etikken lenger. Ville det ikke vært bedre om trossamfunnene kunne tilby undervisning fra sitt eget læregrunnlag, slik at ”andre uavhengige stemmer … [kan] komme selvstendig til uttrykk, stemmer som historisk har vært vel så tillitsvekkende som militært skapte verdigrunnlag” (s. 14).
Geir Johannes Barlaup er i utgangspunktet ikke negativ til at feltprestene underviser i etikk, men han stiller spørsmål om det er en pastoral oppgave å undervise allmenn etikk slik den er blitt utformet. Ordninger for undervisning må tilpasses ”Forsvarets og det militære personellets reelle og praktiske behov (s. 2). Barlaup uttrykker en sterk skepsis i forhold til innføringen av studiepoengsordningen for vernepliktige. Dette ses som en reform som er trykket ned over hodet på Forsvarets organisasjon uten noen synlig nytteeffekt. ”Ansvaret og plikten er bare skjøvet nedover i organisasjonen til utøvende ledd” (s. 3). Barlaup sier videre: ”[R]ettighetssamfunnet, nettopp pga. det uavklarte forholdet til den implisitte plikten, har innebygd en råskap mot den som sitter igjen med plikten, som det er dypt umoralsk av kirken og FPK ikke å ta inn over seg. En etikk som ikke er kritisk til rettighetssamfunnets maktutøvelse blir lett en lydig medløper for makten” (s. 4).
Barlaup er også grunnleggende kritisk til at det skal finnes noe sånt som en allmenn eller livssynsnøytral etikk. Han sier: ”Alle verdier og normer vil jo være basert på et eller annet sett av aksiomer, grunnleggende forutsetninger, knyttet til bl.a. menneskesyn, virkelighetsforståelse, gudsbegrep, ja endog tidsbegrep. Disse er ikke tilfeldige. Alt dette henger sammen med forestillinger som dypest sett har røtter i religion, enten vi selv er klar over det eller ikke”. Feilen oppstår når ett av disse verdisettene løftes opp som allmenngyldig og kunnskapen om at dette verdisettet er dypt forankret i en religion og en kultur går tapt: ”Faren er stor for at vi selv ikke ser det religiøse grunnlaget for det vi oppfatter som det allmenne”. Barlaup viser så til flere eksempler som i følge ham viser at det utredningen og det politiske samfunn antar som allmenngyldige verdier i virkeligheten er dypt forankret i en religiøs historie. Dette brukes til å illustrere at det man i norsk og nordeuropeisk sammenheng oppfatter som allmenne verdier egentlig er protestantiske verdier. ”Spørsmålet,” i følge Barlaup, ”er da om ikke også allmenne ritualer, det man måtte konstruere av civil religion, undervisningsprogrammer i allmenn etikk osv. lett blir uttrykk for en type skjult eller uuttalt religion” (ss. 8-9).
I stedet for undervisning i en antatt allmenngyldig etikk, bør man heller opplyse personellet om den faktiske historiske, dvs. religiøse, opprinnelsen til den etikken vi regner som allmenngyldig: ”Antakeligvis har vi først og fremst en bevisstgjøringsjobb å gjøre, rett og slett å fortelle Forsvarets personell og resten av samfunnet hvor de verdier vi promoterer, og som vi ofte tror er allmenne, kommer fra. Men da må vi som er prester forstå det selv” (s. 9).
Tunsberg biskop og bispedømmeråd berører også prestenes rolle i forhold til etikk. Den rollen ses i lys av feltprestens rolle som sjefens rådgiver. Det understrekes at det i praksis vil måtte bestå en sammenheng mellom på den en siden feltprestens tros- og livssynsmessige ståsted og feltprestens etisk ståsted på den andre: ”Etikk er et fag som har en viss formell struktur, men også innebærer et visst innhold. Hva et etisk råd går ut på, vil altså ikke bare avhenge av om rådgiveren har en formell skolering i faget etikk, men også av hvilket livssynsmessig ståsted rådgiveren har. Nå er det ikke slik at det nødvendigvis vil være store sprik i praksis mellom de forskjellige tros- og livssynssamfunn med hensyn til de spørsmål som vil være aktuelle å gi råd om ved en militær avdeling. Menneskerettighetene, krigens folkerett (Genèvekonvensjonene mv.), avdelingsånd [i en fotnote nevnes militære verdier som f.eks. –”no man left behind” og på stolthet over vel gjennomført oppdrag] og krigens krav vil være grunnpillarer for en mer eller mindre omforent militær etikk.”
Tunsberg biskop og bispedømmeråd advarer mot at ”konkurrerende grupper gir avvikende råd, basert på forskjellige livssyn.” Et eksempel som nevnes gjelder menneskelivets verdi. ”Første Genèvekonvensjon som gjelder syke og sårede, bygger på at en kampudyktig fiendesoldats liv er like mye verdt som våre egne såredes liv, og fastsetter at prioritering av behandling kun skal skje på medisinske kriterier. Ikke alle vil være inneforstått med dette prinsippet eller fastholde det like konsekvent og energisk.” Det må derfor være en forventning at alle som har etikkundervisning eller fungerer som rådgiver for en militær sjef ”arbeider for å opprettholde dette prinsippet og innarbeider det i en militær etikk.” Den militære virkeligheten stiller samtidig krav tilbake til feltprestene som ”medfører at man firer noe på de ideelle krav av hensyn til at Forsvaret skal ha en sammenhengende militær etikk som har oppslutning og kan fungere i praksis.”
Bjørgvin bispedømmeråd savner en mer dyptgående drøfting av forholdet mellom prestenes ordinasjonsløfte og den svekkede forankringen til det enkelte trossamfunn som utredningens anbefalte modell B fører med seg. Bjørgvin bispedømmeråd ”saknar ei drøfting av vilkåra for eit slikt tilsyn når organisasjonslina til kyrkja vert broten, og prestane skal opptre både som tydelege representantar for sitt eige trussamfunn og samstundes som seremonimeistrar innan civil religion og som etikklærarar og vegleiarar på den allmenne militæretikken sine premissar.”
Teologisk fakultets høringssvar knytter på mange måter an til Tunsberg biskop og bispedømmeråds anliggende når det peker på at den religiøse betjeningen og rollen som etikkinstruktør/ etisk rådgiver må ses i nær sammenheng: ”[Det teologiske fagmiljøet] bør se en anledning til praktisk og prinsipielt å tenke gjennom forholdet mellom menneskerettigheter, samfunnets verdigrunnlag og religiøs pluralisme innenfor denne type kontekster … Det dreier seg rett og slett om hvordan den overleverte norske kristendommen kan møte og respektere den religiøse pluralismen samtidig som man tenker gjennom hvilke type verdigrunnlag den overleverte norske kristendommen har bidratt med til sentrale norsk samfunnsinstitusjoner som Forsvaret” (s. 2).
Teologisk fakultet finner at utredningen har noen grunnleggende mangler fordi den ikke ser religiøs betjening og forholdet mellom religion og verdigrunnlag i sammenheng: ”[F]okusering på Forsvarets etikk og verdigrunnlag må tenkes sammen med den form for eksplisitt religionsutøvelse som også skjer i Forsvaret. I stedet for å formulere dilemmaet som et forhold mellom enten ’sekularisering’ eller ’pluralisering’ bør forholdet mellom spesifikk religionsutøvelse og ansvar for et felles verdigrunnlag settes i sentrum i det videre utredningsarbeidet.” Teologisk fakultet bruker Bønn på linje som en religiøs rite som ”uttrykker et kollektivt verdigrunnlag [som] i en slik sammenheng [har] sin berettigelse” (s.3).
Teologisk fakultet understreker videre at forholdet mellom etikk og religiøs betjening er viktigere enn det utredningen legger opp til. Kun de religioner som holder det verdslige og det åndelige regimentet rett sammen bør få plass (ikke blander sammen eller skiller for langt fra hverandre).
Høringssvarene fra enkeltprester i FPK vier etikkundervisningen lite plass i sine høringssvar. En stiller seg positiv til at etikkundervisningen ikke er utarbeidet kun av lutherske prester og ønsker seg en ytterligere utvidelse av den religiøse representasjonen blant de som utarbeider undervisningsopplegg i Forsvaret: ”I dag bruker vi et opplegg utviklet av prester og en katolsk statsviter. Bra, og enda bedre hvis vi hadde f.eks. en humanetiker og en imam med. Da ville vi kunne stå med rak rygg når vi kjørte undervisning.” Samtidig ser vedkommende faremomenter i allmenngjøringen av etikken. Spørsmålet blir om ”vi [FPK] blir en kristen organisasjon eller en bedrift som yter etisk rådgivning? Jeg liker ikke det siste.”
I motsetning til Tunsberg biskop og bispedømmeråd og Teologisk fakultet ser en annen feltprest ikke noen sammenheng mellom religiøs betjening og etikkundervisningen. Det pekes her på at etikkundervisningen skjer etter Forsvarssjefens direktiver, og utformes av Forsvarets Høyskole, og tilføyer: ”Hvem de bruker (prester/muslimske lærde/humanetikere) er vel strengt tatt utenfor FPK sitt mandat. Etikkundervisningen er ikke en del av den religiøse betjeningen av personellet, og bør vel heller ikke blandes inn her.” Etikken blir slik uvesentlig for arbeidets hovedformål. Etikk er ikke en del av den religiøse betjeningen av personellet.
En tredje feltprest kommenterer etikkundervisningen indirekte ved å si: ”Jeg gir min fulle tilsutning til de punkter som utgjør oppsummeringen av kapittel 8.” Også Presteforeningen faller ned på en lignende konklusjon gjennom en generell tilslutning: ”[V]i er enige utredningens konklusjon og anbefalte tiltak”.
Den høringsinstans som i størst grad problematiserer FPKs rolle i Forsvarets etikkutdanning er Human-etisk forbund. Human-etisk forbund påpeker at etikkundervisningen må forankres i filosofisk etikk og ikke religiøst. De understreker det ved å påpeke at ”det er viktig å erkjenne etikk som eget akademisk fagområde og ikke forstått snevert som integrert i en teologisk forankret utdanning til prest” i sin uttalelse om etikkundervisningen. Feltprestene kan ikke ivareta felles allmenne oppgaver. Samtidig er det lite formålstjenelig for å skape en reell og likeverdig enhet at man knytter etikk til konfesjon og ikke profesjon.
Human-etisk forbund mener det råder en begrepsforvirring i utredningens drøfting og utdyper at etikk aldri vil være verdinøytral, ”men kan utmerket godt være nøytral i forhold til religion, og bør være det i allmenne offentlige institusjoner og når det gjelder utvikling av egen profesjonsetikk”.
Videre fremhever Human-etisk forbund at ”det man utvikler av militær etikk bør være godt forankret og begrunnet på en livssynsnøytral og inkluderende måte siden etikken skal være allmenn og gjelde i et moderne pluralistisk samfunn”. Det vil igjen bety at noen offiserer innehar eller tilegner seg relevant erfaring og kompetanse, og tar ansvaret for å utvikle en bredere etikkundervisning i samarbeid med relevante fagmiljøer. Det påpekes videre at FHS eventuelt bør ha et særskilt ansvar for å trekke inn relevant fagkompetanse fra etikk og filosofi.
Begrepet kristen og humanistisk knyttet til arv eller verditradisjon er ikke uproblematisk for Human-etisk forbund. Dette må forstås symbolsk. Det vil være i strid med statens menneskerettslige forpliktelser hvis dette forstås som et handlingsdirektiv eller preferanse for en bestemt etikkundervisning i Forsvaret. Human-etisk forbund presiserer at Grunnlovens § 2, andre ledd, må ha forrang ved en eventuell konflikt, og at dette er den delen av paragrafen som kan brukes som verdigrunnlag for et pluralistisk forsvar og andre åpne og inkluderende samfunnsinstitusjoner.
Ogs&