Norrøne elementer i krigerkulturen?

Av Nils Terje Lunde

I Dagbladet 29. januar i år ble en sersjant i Telemark bataljon intervjuet i forbindelse med soldaten som ble drept i Afghanistan noen dager før. I intervjuet sender han en hilsen til ham som ble drept, med ordene «Til Valhall, Jokke! Vi skal ikke glemme deg». Han forklarer så hva som er bakgrunnen for denne hilsenen: «Hver gang vi reiser ut, roper sjefen «Til Valhall». Det er essensen av samholdet i avdelingen. Det er dit de falne krigerne kommer i den norrøne mytologien».

Bruken av norrøne elementer i militær sammenheng er et felt som i liten grad kan sies å ha blitt tematisert faglig. Et viktig bidrag til forståelse av dette feltet er imidlertid Kjell Rune Forsjords masteroppgave Implementering av en profesjonskultur. En kvalitativ studie av profesjonskultur og profesjonsfellesskap i Telemark bataljon, skrevet ved Forsvarets stabsskole i fjor. Her nevner han blant annet kampropet «Til Valhall». Forsjord fremholder at den nyetablerte historien til Telemark bataljon i stor grad er forankret i norrøne elementer. Dette gjelder ikke bare kampropet «Til Valhall», men også symboler som avdelingsmerke, navn på bygninger og materiell, samt gjennom ordensfellesskapet «Den grønne Leidang». Forsjord mener de norrøne elementene kan fremstå som profane i lys av Forsvarets kristne tradisjoner og også gi problematiske assosiasjoner til bruken av de norrøne elementene under andre verdenskrig. Han fremholder imidlertid at nettopp disse problemene er man eksplisitt oppmerksom på. I denne sammenheng siterer han også fra statuttene for Den grønne Leidang hvor to utfordringer løftes frem: «1) For mye fokus på hedensk blot (ikke forenlig med verdigrunnlag) 2) Nazistenes bruk av navn og symboler i perioden 1936-1945. Denne fellen må vi ikke gå i» (Forsjord 2009: 58f). Forsjord nevner også at det finnes ulike innvielsesritualer i flere av avdelingene i Telemark bataljon. Hvor fremtredende de norrøne elementene er i disse ritualene er vanskelig å bedømme, da respondentene i liten grad vil konkretisere innholdet. Begrunnelsen for dette er at ritualene forstås som interne og «kun ment for de innvidde. Det er ikke til hensikt å være offentlig» (Forsjord 2009: 57).

Selv om det er i rammen av Telemark bataljon at de norrøne elementene fremstår som mest fremtredende og gjennomført, kan også slike elementer finnes andre steder i Forsvaret. Eksempler på dette er Vargordenen med tilknytning til Garnisonen i Sør-Varanger, Luftforsvarets nye transportfly, som alle har fått navn etter norrøne gudinner, samt sjøkadettforeningen «Valkyrien», oppkalt etter valkyriene som i norrøn mytologi førte de døde krigere til Valhall. Og nettopp «Valhall» er navnet på kadettmessen på Sjøkrigsskolen. Henvisninger til norrøn mytologi er derfor ikke et fenomen begrenset til Telemark bataljon og Hæren, men finnes også i de andre forsvarsgrenene. De norrøne elementene som er nevnt over er alle eksplisitte. Bruk av benevnelser og ytre symboler trenger ikke nødvendigvis bety at det ligger et dypere meningsinnhold i bruken. Det norrøne trenger imidlertid ikke kun være begrenset til det eksplisitte og ytre, det kan også komme til uttrykk på en mer indirekte måte, kanskje gjennom riter som ikke umiddelbart fremstår som norrøne. Et mulig eksempel på dette er skikken med å skåle for falne kamerater på messemiddager. Selv om denne skikken historisk sett synes å ha blitt direkte hentet fra Royal Air Force under annen verdenskrig vil den i et bredere religionshistorisk perspektiv ha likhetstrekk med minneskålene som ble drukket over avdøde i den norrøne konteksten. Gro Steinsland beskriver i boken Norrøn religion (Pax, 2005) at den mest sentrale offentlige kulthandling i norrøn religion var blotet. Blotets høydepunkt var felles måltid med kjøtt og øl og hvor man drakk minneskåler over avdøde (Steinsland 2005: 276-278).

Hva kan forklare bruken av norrøne elementer i militær sammenheng? Fra et historisk perspektiv er de norrøne elementene i militær sammenheng en relativt moderne konstruksjon. Det går ingen ubrutt tradisjonslinje fra det norrøne som historisk fenomen og bruken av norrøne elementer i det moderne norske Forsvaret. Som fremholdt av Gro Steinsland er den moderne bruk av det norrøne i særlig grad knyttet til 1800-tallet, som en del av nasjonsbyggingsprosjektet. Som et viktig ledd i konstruksjonen av en norsk nasjon brukte man det norrøne for å synliggjøre det særskilt norske. Det var ideen om Norges ærerike fortid som selvstendig nasjon. Når dette også inneholder elementer som vikinger og leidang, synes den militære overføringsverdi å være åpenbar. Vikingene fremstår som selve begrepet av den fryktede og effektive kriger, og Leidangen blir selve genesis for ideen om det nasjonale vernepliktsforsvar. Ståle Ulriksen hevder i sin bok Den norske forsvarstradisjonen (Pax 2002) at sagatiden blir et svært sentralt element i konstruksjonen av den norske forsvarstradisjonen fra 1800-tallet av (Ulriksen 2002: 30-32).

I lys av det åpenbare potensiale som ligger i det norrøne og som fikk sin konstruktive samfunnsmessige funksjon som del av nasjonsbyggingen på 1800-tallet, fremstår imidlertid den faktiske bruk i militær sammenheng som meget beskjeden. De norrøne elementene kan neppe sies å utgjøre en hovedrepresentasjon i den militære identitet. I lys av dette er det derfor interessant at disse elementene er blitt brukt så omfattende som det kan synes i Telemark bataljon. Denne avdelingen kan betraktes som en funksjon av den endrede innretningen på Forsvaret fra et territorielt invasjonsforsvar til et mer profesjonelt innsatsforsvar. Forsjord hevder i sin masteroppgave at konstruksjonen av avdelingens identitet og kultur, herunder også bruken av de norrøne elementene, må forstås som et ønske om å gi avdelingen et relevant særpreg (Forsjord 2009: 58). En slik tolkning kan ha mye for seg.

I boken Krigerkultur i en fredsnasjon (Edstrom, Lunde og Matlary (red.), Abstrakt forlag, 2009) skriver vi om endringer i den militære profesjonsidentitet som en funksjon av både indre spenninger i det militære og ytre spenninger mellom det sivile samfunn og det militære. Vi hevder der at Forsvarets endrede innretning vil kunne ha som konsekvens at både de ytre og de indre spenningene vil øke. Den ytre spenningen dreier seg blant annet om at det kan utvikles krigerkultur som står i spenning til samfunnsmessige ideer og verdier, mens den indre spenningen blant annet dreier seg om ulike kulturer innad i Forsvaret, som mellom operative avdelinger og miljøer som Telemark bataljon og andre deler av Forsvaret. Mens den militære selvforståelsen tidligere var å forstå som en direkte funksjon av den allmenne og sivile vernevilje, lar en slik direkte sammenheng seg ikke uten problemer seg videreføre i et mer profesjonalisert forsvar. I dette blir forankringen av det militære etos et grunnleggende spørsmål.

Tidligere forsvarssjef Diesen hevder det i løpet av de siste årene har funnet sted et grunnleggende skifte i forankringen. Mens forankringen tidligere var samfunnet, er det nå blitt profesjonen. Med andre ord: Det er nå de militære selv som i større grad enn tidligere må definere sitt etos. Hva er så dette etos, hvilke ideer og tradisjoner skal det bestå av. Når Diesen skal definere dette, knytter han eksplisitt an til en internasjonal militær profesjonstradisjon. Hos ham blir det særskilt norske svært nedtonet. Grunnen til dette er åpenbart at det norske primært har blitt forstått som knyttet til det nasjonale vernepliktskonseptet og territorialforsvaret. Når dette forstås som foreldet, blir også det norske kastet ut med badevannet.

I lys av dette er det mulig å spørre seg om interessen for det norrøne i eksempelvis Telemark bataljon kan forstås som et forsøk på rekonstruksjon av det norske i en ny situasjon og med utgangspunkt i profesjonens egne behov for et relevant etos? Hvorvidt en slik tolkning er riktig, er vanskelig å besvare uten ytterligere empiri. Ole Martin Brunborg peker imidlertid på et viktig poeng i sin masteroppgave ved Forsvarets stabsskole med tittelen På sporet av en krigerkultur fra 2008. Brunborg undersøker her profesjonsidentitet i Telemark bataljon. Han hevder her at det lett kan oppstå en spenning mellom en funksjonell begrunnet etos på lavere nivå og en mer politisk etos på høyere nivå i organisasjonen.

I hvilken grad det i rammen av en slik spenning også er i ferd med å utvikle seg en krigerkultur med norrøne elementer som en integrert del av kulturen kan ikke besvares entydig før det foreligger mer empiri. Uttalelsen til soldaten i Dagbladet, sammenholdt med Forsjords oppgave, er imidlertid indikasjoner på et fenomen som bør analyseres nærmere, gjerne i form av teoretiske og empiriske arbeider. I forlengelsen av dette fremstår det også som sentralt å drøfte et slikt fenomen også ut fra mer normative perspektiv. Dette dreier seg om hvorvidt en militær profesjonskultur med en slik innretning for det første fremstår som legitim, for det andre fremstår som funksjonell.