Karakterbygging for kriselederskap

Djervhet, rettferdighet, besinnelse og situasjonsbedømmelse: det klassiske lederprogrammet er aktuelt i militært så vel som sivilt lederskap

Av Janne Haaland Matlary

Det er ingen nyhet at ledere utdannet ved krigskolene er ettertraktet i norsk næringsliv. Krigsskolen er landets eldste skole, mer enn 250 år, og har et sterkt omdømme med hensyn til utdannelse av ledere. «Når jeg leser næringslivspressen, ser jeg navn fra Krigsskolen hele tiden», som en offiser bemerket. Sjøkrigsskolen og Luftkrigsskolen utmerker seg også med sin lederutdannelse.

Det som gjør militære ledere så ettertraktet i det sivile liv, er antageligvis resolutthet i beslutningsfatningen, som krever situasjonsbevissthet og djervhet, men også ansvarsbevisstheten for hele teamet og derved evne til å sette sine egne interesser etter andres. Rettferdighet er navnet på denne egenskapen. Spørsmålet om hva man skal gjøre må besvares der og da, i en situasjon preget av ufullstendig kunnskap, risiko og til og med angrep – å handle riktig da krever klokskap , men også besinnelse. Å ta en for rask avgjørelse kan være fatalt feil, men å ta en for sen avgjørelse det samme. Mange sivile vegrer seg for å agere i en krise fordi det er lettest å la være. Den militære leder er trent til å agere riktig og raskt, det som heter ’agility’ på engelsk.

Ledelse viser seg i kriser

En militær leder trenes for å agere riktig i alle situasjoner, men selve testen på militært lederskap er krisen. Krisen kalles liminalsituasjonen eller grensesituasjonen, der man møter en motstander i kamp. Krigssonen kalles også ’ingenmannsland’, det er der ingen strukturer lenger finnes og hvor den enkelte derfor må navigere ut fra sitt indre kompass. Der møter man seg selv i det ukjente indre, det vil si at man blir kjent med seg selv på en måte man aldri ellers blir. Den militære trening «imiterer» denne krisesituasjonen så godt som mulig, for eksempel ved å drive seg selv fysisk og psykisk så langt at man oppdager hva man «er laget av». Hvordan er du som leder når du ikke har spist ordentlig på mange dager, går i konstant vått tøy og sover ca. to timer per natt ute i knappetelt i to uker? Når du endelig har lagt deg i soveposen og angrepet fra et fiendtlig lag starter kl 03.00 og du må opp og ut med laget ditt i løpet av sekunder for å forsvare deg? Under slike øvelser blir du kjent med deg selv: enkelte blir monstre, andre blir apatiske, noen tenker bare på å redde seg selv, mens den gode leder sørger for medsoldatene først.

Poenget her er like enkelt som det er vanskelig: å gjøre det riktige, i både etisk og profesjonell forstand, handler alltid om menneskelig praksis. Det handler om kompetanse som er internalisert til praksis, og det handler om etisk integritet som er blitt en del av ens karakter, slik at man handler riktig når man ikke har tid til å tenke over saken.

Etikk er riktig handling, og det er her det militære lederskaps relevans for alt lederskap kommer inn: I den militære trening er det nødvendig at etikk som karaktertrekk er en realitet, ellers går det helt sikkert galt i liminalsonen. Hvis en militær leder kommer i en krigssituasjon og viker unna, redder seg selv, dreper sivile fordi han fikk panikk, eller utviser grusomhet når «ingen» utenfra ser på, er konsekvensene forferdelige. Han kan demoralisere sine soldater ved dårlig eksempel og derved disintegrerer hele gruppen. «Eksemplets makt er total», sier sjefen på Krigsskolen, oberst Odin Johannessen.

Relevansen til sivil ledelse er i denne innsikten: etikken er aldri mer livsnødvendig enn i krisen. Dette vet den militære leder fordi han trenes for å vinne slaget, men innenfor etikkens regler, i kaos-sonen, der alt det kjente er suspendert. Han må kjenne seg selv for å vite at han kan agere riktig der og da – ikke i sofaen eller på seminaret i en trygg norsk hverdag.

Karakterbygging: Fast Grunn i Krisen

Denne sammenhengen mellom karakterbygging, som er etikkens internalisering i vår personlighet og ledelse i kriser, er temaet for dr.theol. Paul Otto Brunstads nye bok Klokt Lederskap mellom Dyder og Dødssynder (Gyldendal Akadermisk, 2009). Brunstad er feltprest og orlogskaptein, nå ansatt i fagavdelingen i Feltprestkorpset, og har skrevet mye om etikk og militært lederskap tidligere. I denne boken tilrettelegger han analysen med tanke på sivile ledere, eller om man kan si det slik: kunnskap om å lede seg selv, særlig i kriser.

Brunstad går ut fra det klassiske menneskesyn i vestlig tradisjon som oppstår i gresk antikk, men som overtas av kristendommen med det tillegg at nestekjærligheten er den absolutte menneskelige fordring – nåde går foran rett, kan man si. Men innsikten i hva et menneske er og hvordan mennesket kan velge å dannes i god eller dårlig retning, er konstant fra Aristoteles til i dag. Menneskenaturen er slik, observerte grekerne og seneres romerne, at man kan gjør det gode eller det onde, eller noe midt i mellom. De visste videre at det er mye lettere å være selvsentrert, middelmådig, lat og nytelsessyk enn selvdisiplinert, årvåken, djerv og rettferdig, for å nevne noen laster og dyder. Dydene er de karaktertrekk som gjør mennesket stort, mens lastene trekker oss ned og gjør oss mindre som mennesker. Dette er selvinnlysende for alle, en rettferdig person har mye større «presence» enn en som bare er innkrøkt i sin egeninteresse. I middelalderens filosofi mente man rett og slett at et menneske «er» i den grad det har dydenes karaktertrekk, mens det menneske som ligger under for lastene – et godt uttrykk – ikke er et riktig menneske. Det er faktisk «umenneskelig». En massemorder kaller vi lett «umenneskelig».

Ordet dyd på norsk er dårlig, for det gir helt feil assosiasjoner. Jeg holder et foredrag for norske ledere som heter «Å lede seg selv og andre i liminalsonen». Da spør jeg om det finnes noen dydsmønstre i salen. Det blir stille. Når jeg spør om det finnes noen virile menn i salen, blir det pinlig stille. Men viril er det samme som dydig. Vir på latin betyr mann, en viril person er altså mandig i betydningen sterk, og det gjelder begge kjønn. Ordet virtus, altså dyd, er avledet av ordet for styrke. Den som er dydig, er altså et sterkt menneske. I parentes bemerket er det er påtagelig hvordan den norske forståelsen av dyd er blitt noe som gir assosiasjoner til seksuell avholdenhet, mens forståelsen av viril også kun har seksuell assosiasjon. Man kunne føye til assosiasjonen som ordet askese gir, også den til seksuell avholdehet. Men askese betyr rett og slett trening (askesis), trening i dydene er det samme som å trene muskulaturen. Uten trening er kunnskapen om god fysikk null verdt, og uten trening i dydene er etikk null verdt. Og det er jo treningen som vanskelig i begge tilfeller – å si at man vil være rettferdig og modig er helt uinteressant dersom man ikke virkelig er det, og er det i kriser.

Brunstad bruker mye plass på å forklare hva ordene for dydene og lastene betyr, og det gjør han rett i. Hvis vi ikke betegner ting og begeper riktig, forstår vi dem feil. Det er frapperende hvor langt norsk forståelse av disse har beveget seg, og det er nokså forstemmende å reflektere over. Å være klok eller besinnet (prudentia), som er en av kardinaldydene, krever for eksempel egenskapen docilitas, ydmykhet på norsk, men hvor assosiasjonen er negativ – en ydmyk person er en som underkaster seg, tror man. Men den egentlige betydning er en helt annen, nemlig lærevillighet og åpenhet for at andre har noe å lære deg – altså en sjelden og meget positiv egenskap. Likeledes er dyden rettferdighet (justitia) basert på en allmenn skyldighet, at vi alle er hverandres debitorer – ordet skyld eller synd på latin er debitor, et ord som forekommer i den kristne trosbekjennelse, ’et dimitte nos debitoribus nostris’ – og forlat vår skyld, det vil si det vi «skylder» Gud – og det samme ordet finner vi i det engelske duty, som er et sentralt begrep både i militærvesen og etikk. Å være rettferdig er altså å gjøre ens plikt, et helt overraskende aspekt for de fleste i dag.

Brunstad har mange slike innsikter som åpenbares når man ser på begrepenes egentlig definisjon og den forvanskning som de har fått i dag, og dette er helt grunnleggende for å få en korrekt forståelse av hva dydsetikken innebærer rent konkret. For igjen, etikk for etikkens egen skyld er uinteressant. Ledeles er operativt, det er nødvendigvis praksis, og derfor internalisert i form av riktige karaktetrekk.

Hvilke karaktertrekk har en leder?

Dette klassiske programmet for å danne mennesket var standard i all utdannelse i Europa og senere i «liberal arts»- colleges i USA, hvor man fremdeles har bevart dette. I Storbritannia er «the classics» fremdeles den eneste utdannelse man behøver for å være et dannet menneske, hvilket tradisjonelt har vært nok til å bekle de fremste stillinger i landet, som for eksempel diplomatiet. I katolske skoler, særlig benediktiner- jesuittergymnas, finnes det klassiske dannelsesprogram også i dag. Men historisk var dette mye mer utbredt enn nå. Eleven skulle lære om de fire kardinaldydene og internalisere disse. Dette var kjernen i den klassiske dannelse. Kardinal betyr ’omdreiningspunkt’ eller døråpner, cardo.

Disse fire dydene er djervhet eller mot (fortitudo), klokskap eller situasjonsbevissthet (prudentia), rettferdighet (justitia) og besinnelse eller måtehold (temperantia). I kristendommens epoke la man til de tre såkalte teologale dyder, tro (fides), håp (spes) og kjærlighet (caritas), hvor den siste er den viktigste. Den kan også oversettes med nåde, altså at det ikke alltid er nok å gjøre det rettferdige, men at man av kjærlighet til nesten gjør mer. Noen ganger gjør man mye mer, som når man ofrer seg selv for andre. Det er dette som i militær sammenheng betegnes som å «go beyond the line of duty», og som gis den høyeste militære hedersbesvisning, som The Congressional Medal of Honor. Den militære leder har en plikt til å gjøre det som dydsetikken krever – ordet duty er som sagt det samme som en plikt til ettferdighet overfor andre – mens man av fri vilje kan gjøre mer. Jesu definisjon av dette er nettopp at «større kjærlighet har ingen enn den som gir sitt liv for andre». Jeg besøkte Pentagons kapell for de meget få som har fått The Congressional Medal of Honor. En av dem er en soldat som kastet seg selv over en innkommende håndgranat og derved reddet medsoldatenes liv ved å gi sitt eget.

Kardinaldydene er altså «dørklinkene» som åpner for riktig menneskelig utvikling. Brunstad gir i boken en omfattende analyse av hva de konkret betyr, og kontrasterer dette med en fremstilling av motsatsen, som er lastene. Disse er også benevnt dødssyndene, og de viktigste er stolthet – som ofte oppfattes som noe positivt på norsk, men som er den verste lasten av alle. Å være selvfornøyd og selvgod gjør at man ikke ser andre, begår feil og er urettferdig, for å nevne noe. Raskt kommer grådigheten til, en last vi har fått inngående kjennskap til i disse finanskrisetider. Den ødelegger for takknemlighet, plikt og glede, og leder til misunnelse, som kan ta form av selvrettferdighet, sjalusi, retthaveri, og som lett leder til sinne, som er farlig i kriser fordi man mister selvkontrollen og evnen til måtehold. En femte last er lyst eller begjær, som betegnes som luxuria på latin: det som skinner av ordet for lys, lux, er praktfullt, og stiller det sanselige begjær. Som Knut Hamsun skrev, «alle vil skinne litt». Denne lasten er overtydelig i vår tid, både med hensyn til luksusforbruk, men også i forhold til den status tomhjernet kjendiseri har fått. Det seriøse ved livet er forsvunnet i en endeløs jakt på overfladisk posørstatus. Denne lasten leder til flere: fråtseriet er et resultat av materialisme og konsum med fysisk undergang som endestasjon. Og alt dette leder til den siste store lasten, nemlig kjedsomheten eller leden. Denne inkluderer også latskap, mangel på engasjement, interesse, etc. Denne lasten ble tidligere regnet som selve inngangsportalen til alle de andre, bemerker Brunstad, for den tiltaksløse og uinteresserte har ikke ork til å ta seg sammen og ville noe i det hele tatt. Da ligger man under for lastene, som det heter på godt norsk – lastene styre mennesket, selvdisiplin for å endre seg er ikke lenger mulig.

Brunstad benevner lastene som de syv dødsynder. Dette er korrekt, de syv dyder – kardinadydene og de tre teologale dyder – står i direkte kamp mot de syv dødssynder i den kristne lære og tradisjon slik den fremdeles er i den katolske kirke. En dødssynd hindrer menneskets utvikling mot det gode, mot å internalisere dydene som karaktertrekk. Det som er dødelig ved den er at den dreper evnen til det gode i mennesket: ugress kveler den gode vokster. I et sekulært perspektiv er innsikten at mennesket MÅ internalisere dydene som bolverk mot lastene, det er dydene i form av permanente karaktertrekk som er den faste grunn som tåler angrep fra lysten til last. «The road to hell is paved with good intentions», sier et irsk katolsk ordtak. Det erfarer de fleste av oss.

Her er vi altså midt i praksis og treningssaspektet igjen. Vi vet nå hvilke farer som lurer for mennesket, vi kan alle forfalle til lastene. De frister konstant. Motsatsen er dydene, som må trenes inntil de blir habitus, habits på engelsk. Når det frister å tenke på seg selv når man leder, ta en lett retrett, skal dyden rettferdighet være så internalisert i vår personlig at vi ikke lar oss friste. Dette er hele poenget med dydsetikken. I en kjent salme fra middelalderen heter det «mors et vita duello» – livet og døden duellerer. Døden er lastene, livet er dydene.

Men hva så med lederskap anno 2009? Hva er den operative implikasjon av alt dette? Vi har for tiden svært mange eksempler på hva lederskap ut fra lastene medfører: berikelse, spekuasjon med andre penger, uærlighet, svik, etc. Men et mindre påaktet aspekt er mangelen på djervhet i ledelse i slike kriser: svært mange ledere sviktet når det ble krise, tok sluttpakker og bonuser og forsvant. Mangel på mot ledet også til mangel på rettferdighet: Hva med lederens undergitte, de han eller hun skulle lede? Når det ble krise, ble de ansatte overlatt til seg selv. Lederen tenkte på å redde seg selv. Tenk om det samme skjer i en militær ledersituasjon hvor offiseren stikker av fra fronten? Det straffes under den militære straffelov og er det verste en militær leder kan gjøre. Det er mangel på alle dydene: mot, utholdenhet, selvdisipilin, klokskap, rettferdighet – ikke minst å gjøre sin plikt.

Ett hovedpoeng med lastene er, som vi så over, at den ene leder til den andre og den tredje, osv. Videre er det mye lettere å gi etter for lastene enn det er å ville leve etter dydene. Viljen er den store forskjellen, mangler den, er det ingenting å gjøre. Det er derfor latskapen, tiltaksløsheten og indifferensen er så farlig. Men viljen som må til, er ikke bare vilje til å trene i dydenes lederskap for ens selv, men også en vilje til fellesskap, til rettferdighet for fellesskapet. Vi så at rettferdighet har med plikt å gjøre. Den næringslivsleder som kun har egen profitt og egen makt som mål, kan derfor ikke lede etter dydene. Han eller hun ligger da under for egeninteressens laster – grådighet, luxuria, stolthet, etc. Her er det overraskende poeng at dydene impliserer en substans som setter fellesskap over egeninteresse. En dydig leder vil per definisjon tenke på sine ansatte og bedriften før sine egneinteresser. Men er ikke det motsatte nettopp det som kjennetegner dagens ledertenkning? Å maksimere inntekt og egen makt? Slike målsettinger er altså kun forenlig med lastene, aldri med dydene. En dydig næringslivleder vil sette langsiktig bedriftsutvikling først, sammen med hensynet til medarbeiderne, og anse penger som det nødvendige middel til å nå dette målet. Jeg begynte med liminalsonen. Det er i krigens kaos vi lærer å kjenne oss selv, inkludert vårt sanne jeg, som kan være veldig annerledes enn vi tror. En god leder kjenner det fremmede i seg selv, skriver Brunstad, også det negative. I det militære lederskap er det ingen «short cuts», den som ikke holder mål etisk, kan ikke være leder. Det er små marginer i en krigssituasjon, og menneskets svake og mørke sider finnes i alle, men de kan svekkes ved aktiv bekjempelse. Dydene er våpenet. I en krigssituasjon er det av kritisk viktighet at en leder kjenner seg selv fullt ut – at frykten han kjenner kan overkommes av motet, at utholdenheten er stor nok selv om han vil gi opp, at hevnlyst kan beherskes, etc.

Hvis vi ser utover det militære til den sivile sfære, opptrer krisene også der, om enn ikke så ofte og så sterkt. Livskriser finnes for alle, lidelse likeså, og kriser i form av finanskollaps eller realøkonomisk risiko er i dag realitene i Norge også. Norske ledere må derfor også kunne lede under stor usikkerhet og ta raske beslutninger ut fra manglende kunnskap. De har uten tvil bruk for den faste grunn som dydene gir. Veien til å bygge slike karakteregenskaper går gjennom trening, og først og fremst gjennom viljestyrke til dette.

Brunstads bok er ment for alle, særlig sivile ledere. Boken gir en grundig innføring i dydenes og lastenes innhold, men jeg savner konkrete eksempler på godt og dårlig lederskap, altså noen cases som viser hvordan ting kan gjøres rett eller galt. Det finnes nok av dramatiske eksempler på dårlig militært lederskap i historien som det gjør i dagens internasjonale næringsliv. Det vi alle gjerne skulle hatt, er svar på spørsmålet «hvordan»: Hvordan kan jeg bygge min karakter slik at jeg blir en god leder ut fra dydstikken? Hva må jeg gjøre? Som sagt er krigsskolene nødt til å operasjonalisere dette, og det gjør de. Kan den sivile lederutdannelse lære av dette? Jeg er sikker på at svaret er ja. Det helt sentrale er at enhver som vil lede seg selv og andre må lære seg selv å kjenne i sannhet, det vil si inkludert sine mørke og svake sider. Her er det realisme som må til. Et lederprogram basert på å imitere liminalsonen med en basis i dydene, er det optimale.

Janne Haaland Matlary er professor i statsvitenskap ved UiO, og Forsvarets Høgskole.