Krigerkultur i en fredsnasjon

Av Vebjørn L. Horsfjord

«På slutten av den kalde krigen var krigerrollen i praksis identisk med rollen som hjemlandsforsvarer» skriver Torunn Laugen Haaland i sitt kapittel i boka Krigerkultur i en fredsnasjon (Abstrakt forlag 2009). I kapitlet presenterer hun tre mulige profesjonsidentiteter i det norske forsvaret: hjemlandsforsvarer, statsansatt tjenestemann og kriger.

Og det er det denne boka handler om: Hva er rolleforståelsen eller profesjonsidentiteten i forsvaret etter den kalde krigens slutt. Fram til 1990-årene virket det enkelt: Forsvaret skulle forsvare norsk territorium mot ytre fiender. Oppdraget var forståelig og begrunnelsen ganske likefrem. De siste 20 årene er Forsvaret radikalt forandret og oppmerksomheten er rettet mot oppdrag på andre kanter av kloden. I praksis utgjør Afghanistan en stor del av bakteppet for boka. Når soldatene ikke lenger, i hvert fall ikke i direkte forstand, er hjemlandsforsvarerer, hva er de da? Hvilken mulig selvforståelse er sterk nok til å motivere til det soldaten i verste fall er satt til å gjøre: Å drepe og å bli drept?

Krigerkultur i en fredsnasjon er svar på disse spørsmålene fra en gruppe fagfolk knyttet til Forsvarets høgskole. Ved siden av aktuelle militære utfordringer er Forsvarets Fellesoperative Doktrine fra 2007 (FFOD07) en bakgrunn for diskusjonene. Dermed blir også nylig avgåtte forsvarssjef Sverre Diesen en vesentlig premissleverandør. Han talte for en styrking av en «krigerkultur» i forsvaret – en profesjonsidentitet som henter næring fra klassiske krigerverdier (mot, utholdenhet etc.) og der lojalitet og samholdet i gruppen (avdelingen) gir motivasjon for å gjøre det som er soldatens plikt.

Noe av grunnen for å gå i en slik retning angir Haaland når hun om soldaten som statstjenestemann sier at rolleforståelsen «mangler en metafysisk overbygning som kan begrunne nødvendigheten av å risikere eget liv og egen helse og ta på seg ansvaret for å ta andres liv. Dette henger også sammen med den generelle sekulariseringen av samfunnet og de store ideologienes død.» Dermed antydes også at tematikken må forstås mot en enda bredere horisont: Grunnleggende endringer i nasjonal og individuell selvforståelse og identitet i senmoderniteten.

Jeg bruker med vilje begrepet senmoderniteten, mens begrepet postmoderne brukes flittig i boka. La meg ikke gjøre akkurat det til noe poeng, men det kan illustrere en svakhet: Begreper brukes uten definisjon og ganske ulikt av de forskjellige forfatterne. Nøkkelbegrepet «krigerkultur» roper på en innholdsbestemmelse, men det blir snart åpenbart at de ulike forfatterne bruker det forskjellig. Når Janne Haaland Matlary enkelt sagt er for en krigerkultur og Palle Ydstebø er mot, er det likevel ikke sikkert at de er uenige. Skjønt jeg tror nok de er det. Begrepet fredsnasjon fra boktittelen, og fredskultur fra innledningskapitlet, er enda mer overflatisk behandlet og forblir klisjeer. Dette er en bok om krigerkultur og andre kulturer i forsvaret og ikke en bok om en fredsnasjon.

Som sådan er den vellykket og verdifull og bør leses av mange både i Forsvaret og utenfor. Målet har vært å gi den appell utover akademiske kretser. Men selv om den ikke er akademisk i aller strengeste forstand, vil nok nedslagsfeltet være begrenset til lesere med et visst akademisk anlegg. Den vil neppe fortrenge lødigere litteratur fra kaserner og pauserom (eller hva det heter der soldater oppholder seg). Setninger som «det ble der tatt til orde for behovet for et fordypet fokus på det særskilt militære», har strengt tatt ikke så stor akademisk appell heller. Men om boka ikke når massene, kan den likevel hjelpe dem som faktisk leser den, til å ta spørsmålene med til drøfting i en videre krets.

Janne Haaland Matlarys kapittel, Kriger i kamuflasje? Profesjonen og politikken, er bokas mest interessante og også det mest problematiske. Matlary skriver engasjert og engasjerende – og skråsikkert som alltid. Kapitteloverskriften er god: Matlarys påstand er at soldater er og må være krigere, men at norsk politikk ikke fullt ut gir dem rom for å være det. De må altså kamuflere sin virkelige identitet. Årsaken ligger ifølge professoren i den norske selvforståelsen som fredsnasjon: Krigføring, i Afghanistan i særdeleshet, gis en ren fredsbegrunnelse noe som gjør at krigens grusomme realiteter feies under teppet. Det blir med Matlarys ord en «kognitiv dissonans» mellom realiteten i Norges engasjement og det bildet som skapes i norsk offentlighet. Det siste poenget, som utfoldes i noen detalj, er for så vidt identisk med norske krigsmotstanderes argumenter, og Matlarys ønske om større ærlighet både om hva krigen innebærer og hva som velbegrunnet kan legitimere den, ville trolig møte bifallende nikk blant dem som mener Norge aldri skulle vært i Afghanistan.

Når begrepet politisk korrekt dukker opp, bør man skjerpe sansene. Det gjør det flere ganger hos Matlary. Generelt er begrepet et varsel om at de rasjonelle argumentene er brukt opp. Begrepet ble skapt av amerikansk høyreside og har aldri hatt annet siktemål enn å stemple synspunkter som man ikke vil konfrontere i åpent lende. Det er vanskelig å argumentere mot demokrati, likestilling, alles likeverd, toleranse, respekt og så videre. Men stemples de som politisk korrekte, kan vårt samfunns grunnleggende liberale verdier likevel latterliggjøres. Ikke dermed sagt at det er akkurat disse verdiene Matlary finner provoserende, men det forblir uklart hva som er realiteten i, og problemet med, for eksempel «politisk korrekt omskrivning av krigføring til noe annet».

Nå nærmer vi oss det problematiske hos Matlary: Hun mistror ikke bare det politisk korrekte, men det politiske. Tyske politikere kritiseres for å la hensynet til valget i 2009 gå foran hensynet til NATO-partnerne, som om velgeres dom skulle utgjøre sand i NATO-maskineriet. Her er konsistens, for et hovedanliggende synes å være at den militære profesjon har krav på stor autonomi i forhold til staten og politikerne: «Staten må kjenne sin begrensning og respektere den faglige autonomi profesjonen krever», og videre «viktig her er det at det ikke er politikerne som har definisjonsmakten med hensyn til hva som er militærfaglig, men den profesjonelle» (kursiv i originalen). Politikerne skal tilsynelatende ikke bare holde seg unna militærets indre anliggender, men det er de militære som skal bestemme hvor grensen for politisk innblanding skal gå.

Etter Janne Haaland Matlarys retoriske strupetak får man pusten igjen i Palle Ydstebøs kapittel Kriger eller Soldat? Svaret på overskriftens spørsmål er klart: soldat. «Soldaten er til for å realisere den politikken som har sendt henne dit hun er. Ikke for sin egen del, ikke for den avdelingen hun er en del av og ikke for sjefen. For krigere derimot, er det nettopp det det dreier seg om.» Han snakker også om hvordan «politikkens primat» er nedfelt i så vel FFOD 07 som i NATOs gjeldende doktrine.

Plassen tillater ikke å yte rettferdighet verken til Matlary, Ydstebø eller noen av de andre forfatterne som hver ut fra sine perspektiver leverer bidrag som gir næring til videre refleksjon. Ikke minst er Birgith Andreassen og Charlotte E Ingalls kapittel med kjønnsperspektiv på problemstillingene viktig.

For øvrig er boka interessant for en som har religion snarere enn militærvesen som primær referanseramme. Parallellene er mange: Doktrinen settes høyt, her legges vekt på kallet og på offeret. Offiserens erfaringer likner prestens: Han (eller hun) har mistet status i samfunnet, de store fortellinger som legitimerer rollen, er forvitret, og hvor mye kan henges på rollen som statstjenestemann? Diskusjonen om folkeforsvar og eliteforsvar likner samtaler om folkekirke og bekjennelseskirke. Bokas siste kapittel er i så måte kronen på verket: Her tar saue- og geitemetaforer overhånd på en for denne leseren krevende måte. Om det er de praktisk orienterte geiteskinnene eller de teoretisk anlagte saueskinnene som blir sendt bort til straff og evig ild, forblir uklart. Men i tråd med bokas grunntone, som avviker noe fra den kjente domsscenen i Matteusevangeliet, er det nok rom for flere syn og tilnærmingsmåter.

Flere av forfatterne foretar raske sammenlikninger mellom norske forhold og andre land, men bortsett fra Håkan Edströms kapittel som trekker på svenske erfaringer, er det få virkelige sammenlikninger med profesjonsforståelsen og militærkulturen i andre land. Gitt det svært tette samarbeidet med andre NATO-land i for eksempel Afghanistan, ville en slik sammenlikning være av stor interesse både for å vurdere dagens situasjon og for å gjøre seg opp en mening om hvilken retning det norske forsvaret bør gå.

Et av de vesentligste spørsmålene å stille til utviklingen av en krigerkultur mener jeg må være om det finnes trekk ved denne, for eksempel knyttet til dyrking av aggressivitet, gruppetilhørighet og en viss avstand til samfunnet for øvrig, som øker risikoen for overgrep og krigsforbrytersk framferd. Dette spørsmålet er over hodet ikke belyst i boka. Vi vet at slikt forekommer i alle kriger. I tillegg til å være brudd mot krigens folkerett er det noe av det mest kontraproduktive som kan forekomme, siden det gir næring til motstanderens propaganda og kampvilje. Amerikanske og britiske soldaters overgrep i Irak er veldokumenterte. Spørsmålet blir da: Er det tilfeldig når selv ikke Erling Borgen beskylder norske soldater for noe av samme slag? Eller kan det være slik at norske kvinner og menn har med seg noe – ett eller annet i form av utdanning, grunnholdninger og militærkultur – som vaksinerer mot overgrep og eksesser? Hvis svaret er ja, er dette noe av det viktigste Forsvaret kan ta vare på. Da kan det ikke være om å gjøre å utvikle krigerkulturer som bringer norsk forsvarskultur mer på linje med Norges allierte og samtidig fjerner Forsvaret fra folket.

Hvis svaret er ja, er det også et tegn på at det er noe i talen om Norge som fredsnasjon – en fredsnasjon som dyrker fram etisk bevisste soldater. Og for å avslutte i fredsnasjonen: Mon tro om ikke hele boka er et uttrykk for kvaliteter ved det norske samfunnet som vi godt kan plassere under den merkelappen. Når miljøet rundt Forsvarets høgskole så åpent og greit kan gjøre rede for utfordringer og dilemmaer, er de sikkert ikke redde for å slippe flere til på samtalearenaen i neste runde: Nå må forskere med enda mer variert bakgrunn, forsvarsvenner og pasifister bli med å debattere disse spørsmålene. For de er viktige, ikke bare for Forsvarets og de militæres selvforståelse, men for det norske samfunnets selvforståelse.

Vebjørn L. Horsfjord er cand theol og ordinert prest i Den norske kirke. Han er generalsekretær for organisasjonen European Council of Religious Leaders – Religions for Peace. Han er militærnekter.