Kommentarer til Nobelforedrag

Av Tor Arne Berntsen og Nils Terje Lunde

President Obamas Nobeltale i Oslo 10. desember 2010 vil bli stående som en av de store taler i historien, ikke bare i norsk sammenheng, men også internasjonalt. Nobeltaler forlenes i sin karakter med en særskilt nimbus, en nimbus som gjør at retorikken og budskapet får en større betydning og kraft enn nesten hvilken som helst annen tale. Dette forsterkes ytterligere når det er USAs sittende president som holder talen. Storheten i Obamas tale må sies å være en kombinasjon av disse faktorene: av retorikken, av budskapet, av konteksten og av personen.

Målsettingen med disse kommentarene er allikevel ikke å gi en litteraturvitenskapelig eller retorisk analyse av Obamas foredrag. Målsettingen er mer begrenset, men likefull sentral. Det er å skissere hvilken krigs- og fredsetikk som kommer til uttrykk. Et utgangspunkt for å nærme seg dette spørsmålet kan være å merke seg de mange spenninger som finnes i talen: krig versus fred, realiteter versus idealer, politikk versus etikk, godhet versus ondskap, undertrykkelse versus rettferdighet. Slike spenninger har opplagt en retorisk funksjon. De kan også ha en kontekstuell funksjon. Med dette menes at de retoriske spenningene er et forsøk på å koble an til og besvare kritikken mot tildelingen av fredsprisen til Obama. Denne kritikken gikk dels på forholdet mellom visjoner og resultater. Obama hadde mange visjoner, men få resultater å vise til. Dels gikk også kritikken på det paradoksale i å tildele en fredspris til en person som hadde det øverste ansvaret for USAs pågående krigføring i Irak og Afghanistan. Den amerikanske avisen The New York Times kommenterte på lederplass:

Det fremstår som en forskrudd ironi å gi fredsprisen til en president som for øyeblikket arbeider med å trappe opp krigen i Afghanistan. For mange er det vanskelig å se at fred er forenlig med en eskalering i voldshandlinger slik Obama nå arbeider med å få til.

Spenningene i talen kan altså forklares både retorisk og kontekstuelt. Vi vil imidlertid også mene at de også kan forstås som et genuint uttrykk for Obamas politiske filosofi, herunder hans forståelse av krigs- og fredsetikken.

Politisk antropologi og maktbruk

De spenningene som tematiseres i Obamas tale kan sies å ta utgangspunkt i en bestemt politisk antropologi. Det er interessant å merke seg at Obama bruker så mye plass på å tale om hva mennesket er, og hvilke muligheter og begrensinger som ligger i den menneskelige natur. Han beskriver på den ene side menneskets kapasitet til å drepe og ødelegge. Ondskapen i verden forstås som en levende realitet som det ikke er mulig å unnslippe. På den annen side beskriver han menneskets mulighet til å gjøre det gode, til å skape fred, rettferdighet og bedrede økonomiske og sosiale forhold. Mennesket er altså ikke kun godt eller ondt. Det er en ambivalens i menneskenaturen, og denne ambivalens er et grunnleggende forhold som gir begrensninger og muligheter for politisk handling. En slik tenkning synes i utgangspunktet å ligge nært Martin Luther King jr. politiske antropologi, jf. hans prekensamling Broen heter kjærlighet (Oslo, Norsk Litteraturselskap 1964). King henviser her også til Reinhold Niebuhrs kristne realisme (s. 103). På et avgjørende punkt skiller imidlertid King og Niebuhr lag, og det dreier seg om konsekvensene av antropologien når det gjelder maktbruk. Mens King går inn for en ikke-voldslinje, betoner Niebuhr at bruk av makt vil kunne være nødvendig. Det samme fremholder Obama. Obama har også i annen sammenheng pekt på Niebuhr som en viktig inspirasjonskilde for sin tenkning.

En grunnidé i Niebuhrs kristne realisme er at mennesket har et iboende potensial både for ondskap og godhet. Syndefallets konsekvenser gjenspeiler seg ikke bare i det enkelte menneske, men også i samfunnets strukturer. I store upersonlige strukturer vil det ligge et stort potensiale for destruktive krefter. Disse kreftene må reguleres gjennom makt, mest vellykket gjennom en maktbalanse mellom de ulike nasjonene. I denne forstand er makt et virkemiddel til å bevare freden mellom nasjonene. Flere har kommentert at Obama synes å være påvirket av Niebuhrs kristne realisme. Dette må imidlertid modifiseres noe. Han trekker også tydelige veksler på Kings tilretteleggelse av denne tenkningen.

Mellom realisme og idealisme

Den politiske antropologi hos Obama kan altså sies å hente inspirasjon både fra King og Niebuhr. I dette ligger det en tydelig innebygget spenning mellom et idealpolitisk og pasifistisk perspektiv på den ene side og et mer realpolitisk perspektiv på den annen side. Selv om Obama medgir at han sterkt er preget av den politiske idealismen, ikke minst den ikke-voldelige borgerrettsbevegelsen i USA, ser han også nødvendigheten av en mer realistisk tilnærming. «Jeg kan ikke bare la meg styre av deres eksempler. Jeg må forholde meg til verden som den er, og kan ikke stå og se på at det amerikanske folket blir truet». Obama avviker på denne måten med Martin Luther Kings ikke-volds strategi, men anerkjenner likevel den iboende kraften og det samfunnsendrende potensial som ligger i pasifismen som politisk retning. Hans posisjon som den første svarte president i USAs historie er nettopp et resultat av denne ikke-volds bevegelsens politiske gjennomslagskraft.

I Nobeltalen plasserer Obama seg altså i spenningsfeltet mellom disse to retningene, mellom idealisme på den ene siden og realisme på den andre. Han understreker at begge retningene har noe berettiget ved seg. Men stående alene får de begge også en slagside. Den politiske realismen ved at den underbetoner betydningen av politiske idealer og etikk. Og idealismen ved at den kan bli for virkelighetsfjern og styrt av ideer mer enn praktiske problemstillinger. Plasseringen i spenningsfeltet mellom idealisme og realisme har konsekvenser også for den spesifikke utformingen av krigs- og fredsetikken hos Obama.

Rettferdig krig

Med utgangspunkt i et realisme-perspektiv legger Obama til grunn at krig og konflikter er en del av den menneskelige eksistens. Samtidig understreker han at denne del av den menneskelige eksistens kan begrenses og reguleres med basis i moralske idealer. Her knytter han spesifikt an til rettferdig krig som en bred moraltradisjon. Dette er en moraltradisjon som har stått sentralt i den kristne tenkning og som også er en sentral forutsetning for utviklingen av krigens folkerett. Vi kan også finne paralleller i andre religioners tenkning om krig. Det er interessant i denne sammenheng å legge merke til at Obama tematiserer religionenes betydning for krig og fred. Han medgir at religionene kan brukes til som en konfliktfremmende faktor, men understreker samtidig at religionene også har en sentral fredsbyggende funksjon.

Den mellomposisjonen som Obama altså knytter seg til går på at krig kan være etisk legitimt dersom den underlegges spesifikke moralske kriterier og idealer. Selv om han erkjenner at det alltid vil eksistere en gjennomgripende spenning mellom fredens ideal og krigens brutalitet, ser han likevel ikke dette som grunnleggende motsetninger. Dermed kan også krig vurderes som et virkemiddel for fred.

Obama nevner i talen flere sentrale ad bellum-kriterier som må oppfylles om man skal kunne snakke om krig som etisk legitimt. Militærmakt skal kun brukes ved selvforsvar, eller som siste utvei når alle andre midler er forsøkt. Bruken av militærmakt må også være proporsjonal med krigens hensikt. Det må altså være en rimelig sammenheng mellom de midler man bruker og hva man søker å oppnå. Og man må utkjempe krigen på en slik måte at sivile skånes.

Rettferdig krig-tradisjonens styrke er at den utformer spesifikke kriterier for når det er rett å gå til krig og hvordan det er rett å føre krig. Fordi alle krigende parter vil hevde at deres kamp er rettferdig, trengs etiske normer og kriterier. Uten gjennomtenkte kriterier som basis for kritisk debatt er begrepet rettferdig krig i beste fall innholdsløst, og i verste fall farlig. Obamas vektlegging av rettferdig krig-tradisjonen som et etisk og politisk rammeverk fungerer altså som en disiplinering mot tilfeldig og overdreven bruk av våpenmakt. Krig kan aksepteres som et virkemiddel for fred, men ikke uten at det underlegges etisk refleksjon. Dette fordi kostnadene ved krig alltid er store. I en tale i 2002 kritiserte Obama nettopp invasjonen i Irak som en overilt krig, mer basert på lidenskap enn på fornuft.

Et annet og minst like viktig poeng for å kunne snakke om krig som etisk legitimt, som også understrekes i talen, knytter seg til hvordan krigen føres, det som ofte kalles in bello-kriterier. Regler for bruk av våpenmakt i krig er nødvendig for å beskytte mennesker i krig. Dette gjelder enten de er part i konflikten eller uskyldige sivile. Overdreven bruk av makt kan altså true krigens legitimitet og rasjonale, samt muligheten for å skape fred. Hvorvidt bruken av våpenmakt underlegges rettferdig krig-tradisjonens restriktive prinsipper vil altså ha direkte konsekvenser for muligheten til å skape fred.

Fra rettferdig krig til rettferdig fred

Selv om den klassiske rettferdig krig-tradisjonen, i form av ius ad bellum- og in bello-kriteriene står sentralt i talen, har Obama et bredere perspektiv. Han understreker at selv om krig kan være rettferdig, er den ikke et gode i seg selv. Derfor legger Obama sterk vekt på tiltak og institusjoner som kan hindre krig fra å bryte ut. Perspektivet er altså ikke bare en regulering og begrensning av krigen, men også preventive tiltak. Obama nevner her eksplisitt internasjonale restriksjoner og institusjoner som er bygget opp i de siste hundre årene. Det dreier seg om blant annet folkeretten og folkerettslige institusjoner. Skal vi kategorisere dette i analogi til de klassiske kategoriene ad bellum og in bello kan vi kalle dette for ius ante bellum eller ius contra bellum.

Obama nøyer seg imidlertid ikke med krigsforebyggende tiltak og institusjoner. Han tar også til orde for et bredere og konstruktivt perspektiv. Dette perspektivet benevner han som rettferdig fred. «Fred er ikke bare fravær av synlig konflikt. Bare en rettferdig fred basert på menneskets iboende rettigheter og verdighet vil vare». I distinksjonen mellom fred og rettferdig fred tematiserer Obama igjen et dynamisk spenningsforhold. Fredsbegrepet hos ham må forstås i spenningsfeltet mellom det realpolitiske og det idealpolitiske. Gjennom henvisningen til rettferdig fred knytter dessuten Obama an til sentrale utviklingstrekk i nyere krigs- og fredsetikk både på protestantisk og katolsk mark. Et viktig uttrykk for denne bredere tilnærmingen er hyrdebrevet fra de amerikanske katolske biskopene i 1983, The Challenge of Peace. I denne forstand kan Obama sies å være en del av en bredere kirkelig og moralfilosofisk diskurs Dette hyrdebrevet må også sies å være en del av bakgrunnsbildet for Obamas tenkning.

Krigs- og fredsetikk som element i politisk beslutningstagning

Det som på mange måter fremstår som det viktigste ved Obamas nobeltale er at talen synliggjør at etikk kan være et relevant og viktig element i den politisk beslutningstagning i sikkerhetspolitiske spørsmål. Dette er ikke selvsagt. Med utgangspunkt i det førende realpolitiske paradigmet vil etiske overveielser spille en meget begrenset rolle. Obama fører imidlertid etikken tilbake i sentrum for politisk beslutningstagning. Dette gjør at talen ikke bare fremstår som et viktig uttrykk for en moderne resepsjon av den klassiske rettferdig krig-tradisjonen, men også som et viktig uttrykk for bruk av etikk i sikkerhetspolitikken. Det som er verd å merke seg er at en slik bruk av etikken ikke trenger medføre at realpolitiske overveielser og vurderinger underkjennes. Hos Obama er det snarere slik at det idealistiske og det realistiske inngår i en fruktbar spenning.