Minoriteter og mangfold i Forsvaret^

Av Hilde Solheim

Norge er i større grad enn tidligere blitt et flerkulturelt samfunn. I overkant av 10 % av befolkningen er enten innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre. Fremskredne migrasjonstall viser at denne tendensen vil øke i årene fremover (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2009; Statistisk sentralbyrå 2009). Høsten 1998 presenterte Forsvarsdepartementet Handlingsplan 1998-2001, hvis ambisjon var økt rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til Forsvaret. Ambisjonen var at innen år 2001 skulle andelen personer med innvandrerbakgrunn utgjøre 4 prosent av det totale antall elever som blir tatt opp til grunnleggende befalsutdanning og utdanning som gir rett til yrkestilsetting.

Forsvaret har imidlertid ikke rutiner for rapporteringer i sitt personellsystem som registrerer om den enkelte medarbeider eller vernepliktige har innvandrerbakgrunn. Dette skyldes Personopplysningsloven som bestemmer at koplinger mellom navn og sensitive personopplysninger er konsesjonsbelagt. Det er derfor vanskelig å måle en eventuell økning i rekrutteringen av personell med innvandrerbakgrunn til Forsvaret. Ut fra utdanningsantallet på noen av våre utdanningsinstitusjoner er det likevel rimelig å anta at vi ikke har nådd målsettingen på 4 prosent fra Handlingsplan 1998-2001.¹

Problemstilling

Handlingsplan 1998-2001 har en tredelt argumentasjon for hvorfor det er ønskelig med økt etnisk mangfold i Forsvaret. For det første knytter argumentet seg til et likhetsprinsipp. Alle uansett bakgrunn skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser. For det andre argumenteres det med et kompetanseperspektiv. Økt rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn vil føre til at Forsvaret får tilført kompetanse med et vesentlig mer variert erfarings- og kunnskapsgrunnlag. Det tredje argumentet er knyttet til forankring. Dersom Forsvaret skal fungere etter sin hensikt, er det avhengig av god forankring i samfunnet, og bør derfor gjenspeile det samfunnet det er satt til å verne (FD 1998). Senere styringsdokumenter argumenterer også for at etnisk mangfold vil kunne øke organisasjonens legitimitet i samfunnet, og kunne bidra positivt i forhold til Forsvarets evne til å drive operasjoner i utlandet (St.prp.nr 48 2007-2008).

Internasjonal forskning vektlegger det betydelige rekrutteringsgrunnlaget etniske minoriteter utgjør som følge av de senere års demografiske endringer (Winslow, Heinecken og Soeters, 2006). Det vektlegges også at militære styrker etter den kalde krigens slutt må operere i mer kompelekse konflikter og et langt mer mangfoldig miljø enn tidligere, noe som krever en betydelig interkulturell kompetanse. Med de forventningene man har til behov for personell i fremtidens militære styrker så mener man at etnisk mangfold i personellsammensetningen vil utgjøre en fordel. Hvis amerikansk erfaring kan legges til grunn, vil militær tjenestegjøring i tillegg gi etniske minoritetssamfunn en følelse av å være verdsatt som et viktig og nyttig bidrag til det sosiale og politiske systemet (Moskos og Butler 1996).

På bakgrunn av dette er målsettingen å finne ut hvorfor ungdom med minoritetsbakgrunn ikke velger offisersyrket i så stor grad som de politiske og militære ambisjoner finner ønskelig.

Skal Forsvaret lykkes i målsettingen om å øke andelen personer med innvandrerbakgrunn, så er det viktig å ha oppdatert og systematisk kunnskap om hvilke forhold som kan påvirke dette personellets muligheter til, og ønske om, å velge offisersutdannelse. Studien vil være et bidrag i forhold til å identifisere mekanismer som gjør at Forsvaret ikke når sitt rekrutteringsmål i forhold til minoritetsungdom.

Design

For å belyse problemstillingen har jeg valgt en kvalitativ tilnærming med dybdeintervju. Utvalget består av 9 norske statsborgere med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn som er inne til førstegangstjeneste. Seks av respondentene har innvandret selv, mens tre av respondentene er norskfødte med innvandrerforeldre. Respondentene representerer åtte ulike opprinnelsesland. Selv om undersøkelsen ikke har en generaliseringsambisjon har jeg lagt vekt på kriteriet bredde og variasjon i utvalget.

Det er valgt et eksplorerende design, og intensjonen er at studien skal være et første bidrag til å dekke noe av det kunnskapsgapet vi har i forhold til hvorfor vi ikke lykkes med å rekruttere flere ungdommer med innvandrerbakgrunn til offisersyrket. Jeg opererer med flere mulige forklaringsvariabler. Disse er kategorisert i interne faktorer som angir forhold knyttet til Forsvaret og eksterne faktorer som angir forhold knyttet til minoritetene og som Forsvarets ikke har noen direkte innvirkning på. En tredje kategori benevnes andre forklaringer og omfatter forhold som faller noe utenfor de to ovennevnte kategoriene. Forklaringsvariablene kan stilles opp slik:

Mens jeg i min masteroppgave analyserte og drøftet alle disse forklaringsvariablene, har jeg i denne artikkelen valgt å begrense meg til noen av disse. I særlig grad vil jeg belyse spørsmål som knytter seg til religionsutøvelse i Forsvaret. Religion er viktigere i livene til innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre enn den er for hele befolkningen (Tronstad 2008). For Forsvaret betyr dette et langt større religiøst mangfold enn det organisasjonen til nå har vært vant med å betjene. Dette behovet har Forsvaret forsøkt å imøtekomme blant annet ved utgivelsen av Direktiv vedrørende utarbeidelse og iverksettelse av nye bestemmelser for etniske minoriteter i Forsvaret (1992) som senere utgitt i revidert form i 2001 som Direktiv vedrørende tilrettelegging for religionsutøvelse i Forsvaret (FST 2001). Hensikten med direktivet er å legge til rette for likebehandling i forhold til religionsutøvelse og at den enkelte får tid og rom til å utøve sin tro i tjenesten.²

Selv med denne tilretteleggingen av religions- og livssynsmangfold, så er likevel mange av Forsvarets ritualer, seremonier, symboler og markeringer knyttet til den protestantiske kristendommen. Studien tar blant annet sikte på å finne ut om noen av Forsvarets tradisjoner som er knyttet opp mot kristendommen kan virke fremmedgjørende på minoriteter med et annet livssyn. Det tas også sikte på å undersøke om utvalget føler at Forsvaret har tilrettelagt tilstrekkelig for at den enkelte kan utøve sin tro i tjenesten.

Presentasjon av undersøkelsens funn

I dette punktet presentere noen av funnene i undersøkelsen. Jeg vil først presentere det jeg har kalt ytre forhold, det vil si forhold som Forsvaret ikke har noen direkte innvirkning på. I denne delen vil jeg se på forhold knyttet til identitet og aksept. Dernest vil jeg ta for meg indre forhold. Dette dreier seg om møtet med forsvaret, hvordan de er integrert i avdelingene, Forsvarets seremonier, ritualer og symboler, samt spørsmål knyttet til diskriminering, rollemodeller og kompetanse.

Identitet og aksept

Jeg føler meg veldig norsk

Det var en felles opplevelse at respondentene føler seg norske. Kun en av respondentene ga uttrykk for en del holdninger som mange etnisk norske vil kunne ha vanskelig for å akseptere for eksempel i forhold til barneoppdragelse og kvinnesyn. Resten av utvalget må kunne sies å ha gitt uttrykk for et verdisyn som er i overensstemmelse med det norske samfunnets verdigrunnlag.³ Flere gir uttrykk for at de er takknemlige for å bo i et land med det vi tenker på som typisk norske verdier. Noen nevner også at de ønsker å betale tilbake for at de har fått en fin oppvekst med mange muligheter.

Jeg tror faktisk faren min hadde blitt stolt. Men moren min og bestemoren min, de liker egentlig ikke at jeg er i Forsvaret.

Dersom respondentene ikke allerede hadde kommet inn på det selv, så ba jeg dem beskrive forventet reaksjon hos familie, venner og eventuell familie i eget eller foreldres opprinnelsesland, dersom de fortalte at de ønsket å ta offisersutdanning i Forsvaret.

Flere av respondentene tror at far hadde stilt seg positiv til det hvis de ønsket å ta utdannelse i Forsvaret, men flere nevner også at foreldrene nok ikke ønsker at de gjør en militær karriere. Bare en respondent mener at han hadde fått sin mors anerkjennelse ved et slikt valg. Etterfølgende uttalelser er relativt karakteristiske for spennvidden i forventet reaksjon hos foreldre dersom respondentene kom hjem og sa at de ønsket en utdanning i Forsvaret:

Jeg tror faktisk faren min hadde blitt stolt. Men moren min og bestemoren min, de liker egentlig ikke at jeg er i Forsvaret. Det er ikke sånn at de snakker om det hver dag og sånt. Men når jeg skulle inn i Forsvaret så ville de ikke at jeg skulle inn, for det var et år med sløseri tenkte de. Og i hvert fall jeg som har kommet fra et land med mye vold og sånt. Men, jeg er bare glad for at jeg ikke husker noe.

Hjemme så ville de ikke likt at jeg skulle studere eller utdanne meg i Forsvaret… Da hadde bestemor begynt å grine. Det har med dårlige minner når det gjelder Hæren og sånt.

Pappa hadde vært stolt han… Når jeg nevnte det med etterretning så smilte han jo fra øre til øre. Men mamma, nei, hun vil at jeg skal bli lege, men det tror jeg alle mammaer tenker.

Når du kommer fra et annet land, og du har minoritetsbakgrunn… så er det veldig mange familier, altså foreldre, som forteller til sine barn som eventuelt skal i militæret at, det er bare tull og tøv, det er et år som er bortkastet. Du kan egentlig bare begynne på skole. Det var i hvert fall det jeg fikk høre av mine foreldre. Dem ville ikke at jeg skulle reise bort et år, å være fra dem, å bare være i militæret. For de ser liksom ikke helt hva du får ut av det. Da tenker dem at det er bare å begynne på skole i stedet, altså studere, så du får deg en ordentlig jobb som tar deg videre liksom.

Begrunnelsen for hvorfor noen tror de ikke vil få aksept for et utdanningsvalg som innebærer offisersutdannelse varierer. Noen har familiemedlemmer som har opplevd krig og som assosierer yrket med voldsutøvelse, risiko og muligheter for tap av familiemedlemmer. Foreldrene ønsker at de kommer raskt i utdannelse og får en ordentlig utdannelse. En offisersutdannelse blir av noen ikke ansett som ordentlig nok i forhold til sosial status og økonomi. Selv gjennomføring av førstegangstjenesten blir av noen foreldre sett på som et bortkastet år. Flere nevner at en offisersutdannelse vil innebære at de i perioder vil være for mye og for langt borte fra familien til at familien vil gi sin aksept til et slikt valg. Forpliktelser og ansvar i forhold til familien blir ansett som viktigere. En respondent mener at hans foreldre ikke har kunnskap om Forsvaret verken i Norge eller opprinnelseslandet fordi opprinnelseslandet har en profesjonelt forsvar som alle ikke nødvendigvis har et forhold til.

Selv om flere av respondentene tror at deres fedre hadde stilt seg positiv til en offisersutdannelse, så er det mange som har en lang vei å gå hos sine foreldre for å få aksept for et slikt valg. Utvalgets mødre synes å være langt mer restriktive enn utvalgets fedre. Den eneste respondenten som antok at hans mor ville støttet han i en eventuell offisersutdannelse uttaler:

Familien min er ganske annerledes enn de vanlige (oppgir opprinnelseslandet) familiene. Moren min er sånn; hvis det gjør deg glad, så gjør det. Hun hadde nok spurt meg liksom; hvis det er det du virkelig vil, så er det greit for meg. Det er ofte sånn at familien forteller hvem du skal gifte deg med eller hvilken jobb du har mest muligheter for å tjene penger på. Bli doktor eller pilot for da tjener du veldig mange penger. Men moren min er veldig åpen og sier at; hvis du virkelig liker en jente så gifter du deg med henne, jeg skal ikke bestemme for deg.

Respondentene forventet noe mer velvilje hos venner dersom de kunngjorde at de ønsket en offisersutdannelse. Forventet reaksjon hos familie i eget eller foreldrenes opprinnelsesland varierte fra aksept til et sjokk.

Møtet med Forsvaret

Det var vel første gangen jeg fikk på meg uniformen som var liksom høydepunktet.

Jeg forsøkte å få tak i respondentenes opplevelse av det første møtet med Forsvaret uten å angi settingen jeg ville de skulle fortelle om. De fleste valgte å fortelle om, og var svært opptatt av, sine opplevelser på rekruttskolen. Noen trekker frem minner om venting etterfulgt av høyt tempo. Noen husker stemningen av usikkerhet knyttet til hva som skulle skje og fravær av kjente. Mens andre igjen trekker frem uniformeringen og de følelsene og refleksjonene de gjorde seg når de tok på seg uniformen. Et gjennomgående trekk er en beskrivelse av en hverdag fjern fra det de var vant til, men en opplevelse som i retroperspektiv fremstår som en fin periode. Eller som en venn av en respondent hadde uttalt «godt å ha gjennomført det, selv om det er stress der og da».

Respondentene hadde både ulike forventninger til, og erfaringer fra, det første møtet med Forsvaret. Felles er imidlertid at de ble kastet inn i noe helt nytt og at de følte en økende grad av mestring. Da respondenten ble spurt om det var noe de følte Forsvaret burde gjort annerledes i forhold til dette første møtet, så mente de at det var det ikke. Gjennomgangstonen var at rekruttskolen var en streng, men god opplevelse.

Vi er sammen hele tiden, 24/7 kan du si.

Når jeg prøvde å finne ut hvordan de opplevde miljøet i avdelingen ved å dreie samtalen inn på sosiale aktiviteter utover tjenesten, så vil jeg beskrive storparten av respondentene som svært godt integrert i avdelingens utenomtjenestelige aktiviteter. For samtlige så gjelder det at rekruttskolen ble oppfattet som den arenaen hvor samhold og det sosiale miljøet var best også utenom tjenestetid. For de aller fleste gjelder det at avdelingsperioden etter rekruttskolen blir ansett som mindre sosial og samlende enn selve rekruttskolen. Noen oppfatter avdelingsperioden som en vanlig jobb, og gir uttykk for at de savner avdelingssamhørigheten de følte på rekruttskolen. Uttalelser som er nokså representative for utvalgets holdning til det sosiale miljøet er:

På rekruttskolen der jobbet vi alle sammen, bodde sammen, det var en helt annen stemning, det var mye bedre. Så spør du de fleste menige her, om de savner rekrutten, så kommer de garantert til å svare ja. Det var noe helt annet.

Vi er sammen hele tiden 24/7 kan du si. Vi er sammen når det er øvelser og vanskelige tider og gode tider. Vi holder sammen. Det er venner du ikke vil glemme liksom.

To av respondentene gir uttrykk for at de ikke er så mye sammen med avdelingen utenom tjenesten. Når de har perm så drar de hjem fortest mulig. Et argument ligger i forpliktelser i forhold til familien. Men en respondent kommenterer også at han setter pris på sosialt samvær og festligheter, men at formen disse tilstelningene ofte har ikke er noe for han. Han uttaler at «selvfølgelig er det gøy med fest, men det å drikke og kose med jenter det er ikke er noe for meg».

Seremonier, ritualer og tradisjoner

Jeg ser på det som et spørsmål om respekt

En av mine forventninger knyttet seg til at noen av Forsvarets seremonier, ritualer og tradisjoner kanskje kunne virke fremmedgjørende på minoritetsungdom. Spesielt hadde jeg forventninger til at tradisjonene som er knyttet til den protestantiske kristendommen kanskje kunne virke negativ eller fremmedgjørende på mange. Det ble ikke spurt direkte om respondentens livssyn/religion, men om vedkommende kunne huske om noen av Forsvarets ritualer, seremonier, symboler eller merkedager som markeres som en del av den militære profesjonskulturen, hadde virket negativt på vedkommende. Det ble også spurt om, dersom religionsutøvelse var viktig for vedkommende, om respondenten følte at Forsvaret hadde tilrettelagt tilstrekkelig for at han skal kunne utøve sin tro i tjenesten. Av Forsvarets mange ritualer og visuelle symboler knyttet til den protestantiske kristendommen, så er det bare feltgudstjenesten som blir trukket frem som noe «merkelig» eller problematisk av tre av respondentene. De uttaler:

Det er første gang jeg har følt meg litt rar egentlig. Det var i feltuka, midt i feltuka. Alle følte seg slitne og trøtte. Hele kompaniet vårt, på kanskje 300 mann eller noe sånt,… vi skulle sitte å høre på presten, sånn ritual, presten synger og snakker. Det var koselig selvfølgelig, men… jeg vet ikke jeg. Akkurat da følte jeg meg... Jeg respekterer kristendommen, jeg respekterer alle religioner … men jeg fikk sånn… jeg tenkte; hva gjør jeg her? Det er den eneste gangen jeg har vurdert hva jeg gjør her.

Vi var jo på feltuke den siste uken på rekrutten. Så hadde vi sånn gudstjeneste da. Jeg fikk snakke med befalet på forhånd om jeg ville bli der eller om jeg ville dra. Så prøvde jeg da, bare for å se. Men ca midt i så ble det litt mye. Da bare ga jeg beskjed til befalet så fikk jeg gå, og da var det greit.

Jeg skjønner jo godt hvorfor de har disse seremoniene. Få norske ungdommer til å forstå deres viktige dager og hvorfor vi har de dagene, historie og sånn. Det forstår jeg godt. Men for oss så er det… det er det samme egentlig. Men noen ganger tenker man at, hvorfor er jeg her? Jeg trenger ikke å være her. Men det er bare å gå inn der å lukke ørene… Kanskje du føler deg utafor, men det er jo norske som er ateister, som ikke tror ikke på noen ting. Da er du jo på en måte i samme gruppe.

På oppfølgingsspørsmål om han føler at Forsvaret har lagt tilstrekkelig godt til rette for at andre enn kristne skal kunne utøve sin tro i tjenesten, svarer han;

Ja, de prøver det. Jeg ser at de prøver så godt de kan. På rekruttskolen så hadde vi eget bønnerom. Vi kunne gå og be der. De hadde fikset et eget rom, rent og pent. Det er ikke noe bønnerom her, men du får tid. Hvis du sier at du skal be så er det bare å si fra så kan du gå og be… Det står respekt av at de gjør sånn, at de bryr seg om det.

En respondent nevner at han synes det er veldig positivt at han får ekstra tilrettelegging for å utøve sin religion. Samtidig påpeker han at det ikke må bli for store forskjeller, for det er han redd for vil bli lagt negativt merke til.

Storparten av utvalget tilkjennega en relativt pragmatisk og svært åpen holdning til disse religionstilknyttede delene av Forsvarets virksomhet. Å respektere hverandre var et begrep som unisont ble tatt i bruk av denne gruppen for å beskrive sin egen tilnærming til den religiøse synligheten i Forsvaret. Ingen etterlyste religiøs betjening eller veiledning innenfor sin egen religion.

Jeg er jo muslim da. Jeg er ikke sånn at jeg tenkt så mye på det. Når feltpresten er på besøk når vi er ute i felt så er det mer sånn, jeg er muslim men det kan være interessant å bare høre og lytte og respektere. Det er jo det det handler om egentlig… respektere andres religioner.

Det er jo frivillig. Jeg ser på det som et spørsmål om respekt. Når du først er her og det er viktig for de andre, så må du jo være med og på en måte støtte dem. Men jeg er jo ikke noen særlig religiøs person så, om jeg tar det i en kirke eller i en moskè det er det samme for meg.

Vi har hatt feltprest på besøk ved mange anledninger. Jeg har ikke følt at det har vært negativt for jeg er mottakelig for å få så masse informasjon som overholdet mulig. Jeg synes bare det er litt interessant og litt kjekt å få litt mer innsyn i andres ritualer og holdninger og verdier. Så jeg synes det er bare positivt så langt. Jeg vet ikke hva som er det mest drastiske, men det er vel ikke så veldig drastisk lenger, i det sekulære samfunnet vi lever i.

På spørsmål om respondentene synes at Forsvaret har lagt tilstrekkelig til rette for at de skal utøve sin tro i tjenesten så er det to som svarer at de ikke føler det er tilstrekkelig tilrettelagt i forhold til alternativ mat for de som ikke spiser svin.

Jeg spiser ikke svin. Jeg har sagt ifra, men jeg må nesten gå og si fra hver gang jeg skal spise. Og ved noen anledninger har det vært litt sånn der åhhh, holdninger da. Hvis du skjønner hva jeg mener. Nå kjøper jeg som oftest mat når det er svin… Ja jeg kjøper på velferden fordi jeg orker ikke, jeg er litt beskjeden av meg, så jeg liker ikke å gå opp å begynne å kreve noe, å plage dem selv om jeg har krav på det da.

Han presiserer at ved den første avdelingen han var ved, så var de mye flinkere. «Hun kokken der, hun tok veldig hensyn til det. Vi fikk bedre måltider enn de fleste.»

Respondentene har erfaring fra seks forskjellige avdelinger og det er to avdelinger som er gjenstand for kritikk i forhold til å ikke servere alternativ mat når det serveres svin.

Respondentene kommenterer at det er ulike rutiner ved de ulike kjøkkenene. Der hvor det ikke serveres alternativ mat uten at det oppleves som ubehagelig å be om det, så velger noen av respondentene å gå sulten eller å kjøpe seg mat selv.

Har respondentene opplevd diskriminerende atferd?

Det er samme regler for alle sammen. Reglene forandres ikke fra person til person.

Når det gjelder diskriminering eller negativ forskjellsbehandling opplyser syv av respondentene at de ikke har opplevd det selv. En har venner som har opplevd forskjellsbehandling knyttet til det å ikke få alternativ mat når det har vært servert svinekjøtt. Som følge av historier fra en kamerat som hadde opplevd å måtte gå sulten, så hadde han forventet seg diskriminering når han kom inn i Forsvaret.

Det var kanskje derfor jeg hadde en sånn holdning til det før jeg kom inn i militæret. Jeg tenkte nå vil jeg kanskje oppleve mye diskriminering og alt sånt. Men det gjorde jeg ikke. Hittil har jeg ikke opplevd noe.

En annen har opplevd en episode som han knytter til uvitenhet. Han beskrev en situasjon der en medsoldat ble omtalt som uhygienisk fordi han ikke ville dusje naken i samvær med andre, men valgte å beholde underbuksen på. Når befalet ble gjort oppmerksom på at dette fra soldatens side var praktisering av en religiøs regel, så opplevde respondenten at befalet var åpne og syntes at det var greit.

En annen respondent knytter også uvitenhet og fordommer til en episode der et befal i en sivil sammenheng hadde mistolket fysisk nærhet mellom noen minoritetsungdommer som homofili. Denne respondenten mener også at han i forbindelse med en kollektiv avstraffelse var utsatt for en handling fra et yngre befal som kan ha sammenheng med respondentens etnistitet. Denne hendelsen ble tatt opp med respondentens sjef, og på spørsmål om han fikk inntrykk av at sjefen tok tak i dette svarte han:

Ja, helt klart, helt klart. Han skjelte han ut rett foran meg og sa… dersom det gjentar seg så kan du se langt etter en stripe… Han ba om unnskyldning ved flere anledninger. Han var faktisk litt mer mild mot meg etter det. Det var bare to uker igjen av rekrutten, så. Men likevel, så fikk han en liten straff da, hvis du kan si det sånn. Fikk en advarsel også… Men for min del, man må ikke blåse opp ting.”

En av respondentene mener seg helt klart utsatt for mistenkeliggjøring. Han mener at han ikke blir sett på som norsk, «selv om jeg ikke er utlending lenger». Han mener at selv om han nå viser at han er villig til å ofre livet sitt for Norge så blir han sett på med andre øyne fordi han har en annen hudfarge. Respondenten mener ikke at befalet tenker negativt om han, men at dette i første rekke skjer av ungdommene rundt han. Etterfølgende utdrag av vår samtale kan anskueliggjøre hans tanker:

Vi har en person av en annen utenlandsk opprinnelse (endret av anonymitetshensyn) i avdelingen som har skjegg og bart og sånn. Jeg merker at alltid når vi har spist og jeg sitter sammen med han, så blir vi sett på, på feil måte. Der sitter utlendingene på eget bord, tenker de.

Intervjuer: Tror du det?

Ja, det er ikke noe jeg tror, jeg er helt sikker på det. Alle i troppen min ser på det sånn. Hvem er denne utenlandske vennen din? Hva gjør dere? Hva snakker dere om? Skal dere snart sprenge et sted? Skal dere bombe et sted?… Når skal du klippe deg?

En respondent mener at etnisk norsk ungdom prøver å ta kontakt med han ved å være morsom, men han oppfatter dette som sårende og føler at han blir gjort narr av. Han nevner at han ved flere anledninger har blitt spurt om han kjenner, eller har telefonnummeret til, en ettersøkte terrorist. Utover dette eksempelet beskriver ikke respondenten noen situasjoner der han har vært utsatt for forskjellsbehandling, men gir uttrykk for at han ikke føler seg forstått, og at etnisk norske tenker negative tanker om han.

De ovennevnte hendelser og opplevelser er ikke karakteristisk for utvalget, men er tatt med for å beskrive opplevelser som er interessante selv om de har forekommet sjelden i utvalget. Det er nærliggende å tenke på diskriminering som et sensitivt område som igangsetter følelser det kan være vanskelig å sette ord på, kanskje spesielt overfor en fremmed i en intervjusituasjon. Jeg har likevel ikke inntrykk av at ovennevnte respondenters følelser og opplevelser er noe som bare noen få har turt å sette ord på. Storparten av utvalget forteller like historier når det gjelder spørsmålet om de har vært utsatt for holdninger eller atferd som har vært diskriminerende.

Følgende uttalelser er beskrivende og karakteristisk for storpartens opplevelser:

Nei, Forsvaret har nulltoleranse for det, og det tror jeg går inn på folk også. Så jeg tror egentlig ikke det er noen som tør å gjøre det, for du får høre det ganske fort når du kommer inn at det og det skal du ikke gjøre, og rasisme inngår i det. Så jeg har i hvert fall ikke lagt noe som helst merke til det… Det blir jo sånn. Alle for en, en for alle.

Det har egentlig ikke betydning for hvordan du er. Eller for meg er det sånn, befalet bryr seg ikke om jeg er fra (opprinnelseslandet) eller Norge. Han behandler meg likt som om han skulle behandlet en etnisk nordmann. Og det synes jeg er bra. Bedre på den måten enn at man hele tiden tenker på at han er en minoritet… det kan bli for mye av det gode.

En kommenterer at han opplever at Forsvaret forskjellsbehandler jenter:

I Forsvaret har jeg merket at de vil ha flere jenter… så for jenter er det kanskje lettere å komme inn enn gutter ville ha hatt.

Har deres flerkulturelle kompetanse blitt brukt?

Jeg tror jeg hadde vært en stor ressurs

På spørsmål om deres spesifikke språk eller kulturelle kompetanse har blitt etterspurt eller brukt, er respondentene samstemmige. Foruten en, hvis språk kompetanse ble bemerket på innrykksdagen, så er det ingen som har følt at deres spesielle kompetanse har blitt etterspurt eller brukt av Forsvaret. På spørsmål om de hadde satt pris på om kompetansen ble etterspurt eller benyttet så svarer alle ja. Når det gjelder bruksområde for sin egen kompetanse knytter de fleste dette til internasjonale operasjoner. Noen svarer også etterretningsfeltet. En respondent nevner at han kan være til hjelp for andre som er i samme situasjon som han selv, hvor foreldre vil noe annet enn det han selv ønsker. Som en uttaler det: «Jeg tror jeg hadde vært en stor ressurs». En respondent mener at hans språkkompetanse, hans tankegang og kulturelle likhet med andre folkeslag også generelt er en fordel for Forsvaret. Han sier:

Jo flere forskjellige mennesker man er, jo lettere kan man angripe et mål. Eller angripe en problemstilling. To hoder tenker bedre enn ett, og to forskjellige hoder enda bedre.

Rollemodeller med etnisk minoritetsbakgrunn?

Ja, jeg tror kanskje det kunne hjulpet

De færreste følte at de hadde møtt befal med minoritetsbakgrunn i løpet av tjenesten. På spørsmål om de tror det hadde vært av betydning for dem for eventuelt å velge offisersyrket om det hadde vært flere befal med minoritetsbakgrunn, så er meningene delte. De fleste mener det kan ha noe å si. På spørsmål om de tror det ville hatt betydning for deres ønske om å ta utdanning i Forsvaret dersom det hadde vært flere offiserer med minoritetsbakgrunn så svarer de:

Definitivt. Jeg tror det hadde vært ganske kult å se noen befal med utenlandsk bakgrunn da. Jeg så kanskje en på rekruttskolen. Han pratet jeg med en gang. Han fikk jeg kontakt med, med en gang på en måte. Han var fra …(oppgir et land som ikke er samme land som intervjuobjektet). Vi pratet på en måte litt samme språk. Så fikk jeg litt interesse for det også. Så jeg tror det, hvis det hadde vært flere utenlandske befal da, så hadde jeg kanskje hatt et lite ønske om det

Ja jeg tror kanskje det kunne faktisk hjulpet… Fordi, hvis jeg hadde hatt en kompis som hadde gjennomført førstegangstjeneste, pluss hadde hatt noen år med offisersutdanning, og sagt til meg hjelp meg litt med hvordan systemet fungerer. Det kunne kanskje hjelpe meg å få mer klarhet i det.

Nei, tror ikke det har så stor påvirkning. Hadde jeg vært interessert så tror jeg at jeg hadde søkt uansett.

Har erfaringen fra Forsvaret endret holdningen til Forsvaret?

Jeg har anbefalt de fleste å ta førstegangstjenesten. Du lærer jævlig mye. Det hjelper deg liksom i resten av livet.

Av de som blir spurt (6) om det er noen endring i deres holdning til Forsvaret etter at de nå har avtjent deler av førstegangstjenesten så er det en nokså felles opplevelse at holdningen er mer positiv nå enn før de møtte til tjeneste. På spørsmål om de vil anbefale venner med minoritetsbakgrunn å ta utdanning i Forsvaret er det bare en som er litt ambivalent til en slik anbefaling, han uttaler:

Jeg har snakket med mange, noen av dem. De har også fått lyst til å komme inn i militæret. Jeg har sagt til dem at her blir du mann, og det er mye trening og sånn. Men, alltid når du sitter med vennene dine så er det noen andre sider også. Du snakker om det negative også. Det er mange norske, og ingen utlendinger. Så det er opp til deg hvordan du klarer deg.

Et sitat som er mer representativ for de fleste av respondentene er:

Jeg har anbefalt det. Nyttig. Du blir på en måte mer selvstendig siden du er bort fra alle de kjente. Du blir litt mer disiplinert og får stå mer på egne bein liksom. Du får litt hjelp til det (ler) Du blir ført, vist vei. Så lærer du mye kult. Bo ute i felt og masse sånt. Det er nyttig… Det er et lett liv egentlig. I militæret har du ikke noen bekymringer, du blir fortalt hva du skal gjøre. Så velger du selv om du liker det og vil fortsette. Etter hvert som du fortsetter så blir du mer selvstendig.

Minoritetsungdommenes egne tanker og forklaringer på hemmende faktorer

Det er først og fremst familien da. De fleste kompisene mine med utenlandsk bakgrunn, alle har lyst til å ta utdanninger som har høyt nivå, lege, advokat eller lignende. For du må på en måte, det som kreves av deg som minoritet i et samfunn, er at du fremhever deg. Du skal liksom lyse opp blant mangfoldet. Da tenker de hvis jeg tar offisersyrket, hva står jeg igjen med? Det er det egentlig spørsmålet de fleste stiller seg.

Utvalget hadde mange ulike tilnærminger på hva det var som kunne hemme rekrutteringen av personell med minoritetsbakgrunn. Et gjennomgående trekk var imidlertid at familien ikke ønsker et slikt utdanningsvalg. Årsakene til at de tror familien ville motsatt seg en offisersutdannelse varierer imidlertid. Noen mener dette skyldes forventninger og krav til at de skal komme raskt inn i en studiesituasjon som bringer den frem til en anerkjent utdannelse på et høyt nivå. De mener foreldre til minoritetsungdom ikke kjenner til mulighetene som Forsvaret gir, og derfor ikke vil støtte deres barn i et slikt utdanningsvalg. Andre tror ikke familien ville godtatt alt fraværet som en offiserskarriere vil kunne medføre. Det at familiemedlemmer har opplevd, og har minner fra, krig blir også nevnt som en mulig årsak. Som en av respondentene sier, «de kom til Norge for fred, ikke sant?» En annen uttaler: «Jeg tror det er mange som ikke gidder heller, som bruker den unnskyldningen for å slippe, at de har vært gjennom krig og alt det der.»

En annen som nevner at han tror mange ikke gidder, knytter dette til at de selv ikke er villig til å betale den prisen han mener et offisersyrke vil koste, i forhold til ansvar, lange dager, stress og fravær fra familien. Som han sier «de ønsker å gå til en vanlig jobb, og tjene penger og that’s it.» En annen har et sammenfallende syn i det han uttaler: «det er ikke det fysiske, det er ikke det mentale, men… så mye av livet ditt blir tatt fra deg, tenker jeg.» Andre nevner at noen kanskje ikke er så integrert at de føler de bør være en del av Forsvaret, og at det kanskje ikke er greit nok å tjenestegjøre for Norge. Flere nevner at det er personell som nok ønsker seg inn, men som «kan ha litt dårlig bakgrunn på en måte» eller «har gjort litt bøllete ting», og dermed ikke får sikkerhetsklarering. En mener at hendelser i yngre dager medfører urimelig store konsekvenser når de som 20 åringer skal ta et utdanningsvalg.

En respondent mener Norge har for kort innvandringshistorikk til at det er flere med minoritetsbakgrunn i offisersstanden. Han får støtte av en annen som knytter problemstillingen til statistikk «minoritetene er jo i mindretall i forhold til etnisk norske» og de fleste norske ønsker jo heller ikke å fortsette, mange av dem synes det er for hardt. En respondent nevner forskjellsbehandling som en mulig årsak. Mangelen på alternativ mat kan medføre at man har lite energi til å klare tjenesten, og forpliktelser i hjemmet kan gjøre at man har utfordringer med å følge tjenesten. Som han sier: «Hvis moren min ligger syk hjemme, og jeg er størst i huset, så er det jeg som har ansvaret… da må jeg komme meg hjem.»

Drøfting

Utvalget er svært heterogent langs flere variabler. Spesielt gjelder dette landsbakgrunn, innvandringsbakgrunn og oppvekstmiljø. Likevel forteller de overraskende like historier i forhold til flere av de dimensjonene som oppgaven tar sikte på å undersøke.

Et gjennomgående trekk er at respondentenes familie ikke ønsker at de tar en militær utdannelse, familien har andre utdanningspreferanser for sine barn. Respondentene har en sterk familieorientering og det kan synes som om selvrealisering og personlige drivere viker i møte med forventninger eller press fra familie, spesielt foreldre. Noen forventninger dreier seg om nærhet til familie, utdanningsnivå og økonomiske bidrag inn i familien. Det er også forventninger om at ungdommene bør komme raskt i gang med utdannelsen, og førstegangstjenesten ble derfor av noen foreldre ansett som bortkastet og et forsinkende ledd i utdanningsløpet. Respondentene avtjener en plikt de er pålagt av det norske samfunnet, og må i tillegg argumentere overfor sine foreldre hvorfor de ikke bruker tiden mer effektivt i forhold til egen utdannelse. Dette illustrerer hvilket spenn av forventninger disse minoritetsungdommene opererer i.

Et annet viktig og gjennomgående trekk var respondentenes manglende kjennskap til Forsvaret og utdanningsmulighetene som finnes i organisasjonen før de møtte til tjeneste. Dette gjaldt også for foreldrene i følge respondentene selv.

Videre viser funnene at selv om det foreligger en antatt sterkere kollektiv identitetsorientering i retning familien enn hos etnisk norske,⁴ finnes det individuelle motivasjonsfaktorer i forhold til deres utdanningsvalg. Blant respondentene som vurderer utdanning i Forsvaret, er det stor variasjon, og vanskelig å finne noen felles incentiver i forhold til et eventuelt militært profesjonsvalg. Et særtrekk med denne gruppen er kanskje at flere har erfaring fra konfliktområder. Flere uttrykte også takknemlighet for oppveksten og mulighetene de har fått i Norge. Militærtjeneste er for dem er takk til samfunnet.

Et mindretall av respondentene nevnte at noen minoritetsungdommer kanskje ikke er så integrerte at de føler de bør eller kan være en del av Forsvaret, eller tjenestegjøre for Norge. Dette stemmer også overens med funn i britisk forskning.

There are some indications of a general sence that the armed forces do not really ‘belong’ to ethnic minority citizens and that this also explains the apparent reluctance of some groups to enlist (Dandeker og Mason 2007:145).

Hvor stort omfang en slik holdning har, er interessant i forhold til rekrutterings-grunnlaget til offisersutdannelse fra etniske minoritetsgrupper.

Selv uten en referansegruppe til etnisk norske, er det rimelig å anta at det også hos disse vil være store variasjoner i motivasjonen for å søke offisersutdanning. Dette stemmer relativt godt overens med amerikansk forskning, som viser at det er ingen signifikant forskjell i latinamerikanske og hvites oppgitte motivasjon for hvorfor de søker seg til US Army. Den samme undersøkelsen viser at afroamerikanere har noe større tendens til å begrunne sin motivasjon i fordeler knyttet til profesjonen og økonomisk sikkerhet (Dempsey og Shapiro 2009). Dette var ikke et fremtredende motiv hos mine respondenter.

Den interne faktoren som synes å være mest hemmende for rekrutteringen av minoritetsungdom er mangelen på informasjon om Forsvaret generelt og tjeneste- og utdanningsmuligheter spesielt. Så lenge respondentene og deres familier mangler kjennskap til Forsvaret og de utdanningsmulighetene som finnes, er det vanskelig å forklare fraværet av etniske minoriteter i offiserskorpset ut i fra et element av selvseleksjon, dvs en uvilje mot militær tjeneste. Først etter at respondentene har møtt til tjeneste får de et godt innblikk i utdanningsmulighetene i Forsvaret, samt innsyn i hva det vil si å velge offisersyrket. Flere virket positivt overrasket over hvilke muligheter som finnes. Men selv etter nærmere ni måneders førstegangstjeneste er det fremdeles noen som føler at det er vanskelig å få oversikt over hvilke utdanningsmuligheter som finnes, hvordan de skal gå frem i en søknadsprosess og ikke minst hvilken kompetanse og hvilke muligheter utdanning og tjenestegjøring i Forsvaret kan gi.

Den mest fremmende interne faktoren synes å være et positivt møte med Forsvaret, spesielt på rekruttskolen. Blant respondentene var det mange som nevnte at de vurderte en utdannelse i Forsvaret etter at de hadde avtjent deler av førstegangstjenesten og fått kjennskap til mulighetene. Dette kan være en intervjueffekt, eller at dem jeg har snakket med er blant de mest motiverte. Når så få likevel synes å fortsette i Forsvaret kan det skyldes at veien frem til målet anses såpass ulendt at de velger en annen utdanning. Det synes som om det er «det gode møtet» med Forsvaret på rekruttskolen og i avdelingsperioden som er «forløsende» i forhold til at flere av respondentene har begynt å vurdere Forsvaret som en mulig utdanningsvei.

I all hovedsak opplevde respondentene et positivt førstemøte med rekruttskolen. I et retroperspektiv fremstår denne perioden som en meget lærerik periode hvor samhold og mestring er de faktorene som de selv mener beskriver både tjenesten og det sosiale miljøet utenom tjenestetid. Et mindretall av respondentene faller utenfor det sosiale miljøet, enten fordi familieforpliktelser krever det, eller fordi de føler at aktiviteten ikke er forenelig med viktige verdier i forhold til minoritetens kultur. Det er med andre ord ikke snakk om bevisst sosial ekskludering fra etnisk norske eller andre, men en familieorientering og en ukomfortabelhet kanskje spesielt i forhold til omgang med alkohol.

Storparten av utvalget mener at de ikke har vært utsatt for holdninger eller atferd som har vært diskriminerende den tiden de har tjenestegjort i Forsvaret. Et mindretall har imidlertid blitt fortalt historier fra venner, selv observert at andre har vært utsatt for forskjellsbehandling, eller selv følt at de har vært utsatt for diskriminerende holdninger og atferd. I hovedsak mener respondentene at disse handlingene ikke var intendert diskriminerende, men at de var knyttet til avsenders uvitenhet. Avsenders manglende forståelse for minoritetsungdommenes bakgrunn og kultur gjorde at de ikke hadde tilstrekkelige forutsetninger for å forstå situasjonen. De valgte derfor en løsning som for minoritetsungdommene fremsto som dårlig. Et forsøk på å være morsom og en ikke alltid like nøyaktig omgang med begreper fikk en av respondentene til å føle seg latterliggjort og misforstått av medsoldater. Et par av respondentene mener også at det ikke er tilstrekkelig tilrettelagt i forhold til alternativ mat, for eksempel for de som ikke spiser svin. Den kanskje viktigste konsekvensen av dette er at man mister måltidenes viktige sosiale funksjon. Det kan også ha tjenestelige konsekvenser for den som må utføre en fysisk utfordrende tjeneste tidvis på tom mage, og økonomiske konsekvenser for den som velger å kjøpe mat selv. Dette viser at Forsvaret ikke alltid er like flink i den praktiske tilretteleggingen for minoriteter, noe som kan være viktig i forhold til den enkeltes motivasjon for å bli i organisasjonen.

Forskning i politiet underbygger dette, og viser at det til tross for prioritering av etnisk mangfold i etaten, finnes rapporter om negative opplevelser knyttet til hvordan kolleger omtaler og behandler minoriteter (Egge et al. 2008). Min undersøkelse har ikke direkte forsøkt å måle eventuelle motkrefter for et større etnisk mangfold i organisasjonen, men respondentenes opplevelser indikerer at eventuelle motkrefter i liten grad er synlige i den daglige tjenesten.

En antakelse i forkant av studien var at Forsvarets seremonier, ritualer og tradisjoner kunne virke fremmedgjørende på minoriteter med et annet livssyn,

og dermed redusere muligheten for at de søker offisersutdannelse.⁵ Det var få som følte at dette var en begrensende faktor i tjenesten. Feltgudstjenesten ble av et par av respondentene nevnt som problematiske, i tillegg til utfordringer i forhold til alternativ mat. Flertallet viste en pragmatisk, svært åpen og tolerant holdning til de religionstilknyttede delene av Forsvarets virksomhet. En forklaring på dette kan være at Forsvaret i motsetning til noen andre etater har vært relativt tidlig ute med å forsøke å legge til rette for likebehandling i forhold til religionsutøvelse og at den enkelte skal få tid og rom til å utøve sin tro i tjenesten.⁶

Studien viser at ingen av respondentene har følt at deres spesielle kompetanse har blitt etterspurt eller brukt av Forsvaret, samtidig som de selv både ser anvendelsesområder og tror de kunne ha vært en ressurs i mange tilfeller. Dette er til dels sammenfallende med funn fra politiet som blant annet konkluderer med at Politiskolen må være mer bevisst på å bruke den kompetansen og de erfaringene som personer med minoritetsbakgrunn tilfører organisasjonen (Egge et al. 2008).

Det er delte meninger i forhold til om respondentene tror det ville hatt betydning for deres ønske om å ta utdanning i Forsvaret dersom det hadde vært flere offiserer med minoritetsbakgrunn. For de som allerede har bestemt seg for en yrkeskarriere som ikke i befatter Forsvaret, synes det som om rollemodeller ikke ville hatt noe rekrutterende effekt. Flertallet av respondentene tror imidlertid at flere offiserer med minoritetsbakgrunn kan virke positivt i forhold til deres ønske om selv å søke offisersutdanning. Dette støttes av amerikansk forskning som mener at antallet minoriteter bør være av en viss størrelse både på grunn av rekruttering og for å unngå marginalisering (Moskos og Butler 1996).

Dersom jeg skal forsøke å oppsummere studiens funn i forhold til to motstridende perspektiver i forhold til hvorvidt militære organisasjoner i sin natur er integrerende eller diskriminerende (Moskos og Butler 1996; Whitwort 2004), så mener jeg at respondentenes uttalelser ikke har avdekket rasistiske sosialiseringsmekanismer i Forsvaret.

Utvalgets flertall mener at deres etniske minoritetsbakgrunn og hudfarge ikke har noe å si for hvordan de blir behandlet. Likevel er det slik at for noen av respondentene blir deres kulturelle forskjellighet ekstra synlig under utførelse av den daglige tjenesten, for eksempel ved felles spising, felles dusjing eller felles religiøse seremonier. Det synes som om begrenset kjennskap til andres bakgrunn og flerkultur kan gjøre at kjente teknikker for sosial kognisjon og sosial persepsjon blir utilstrekkelig. Dette kan føre til kommunikasjon hvor både avsender og mottaker føler seg misforstått. Vår tenkning om vår sosiale verden og vår forståelse av andre mennesker kommer til kort når vi ikke har kunnskap nok om hverandres kultur.⁷ Undersøkelsen kan ikke konkludere med at det ikke forekommer rasisme i Forsvaret, som i andre deler av samfunnet.⁸ Respondentene hevder imidlertid at det ikke er spesielt utbredt, og at rasisme ikke aksepteres i organisasjonen.

Litteratur

Arbeids- og inkluderingsdepartementet. (2009). Migrasjonsbildet. Lokalisert 1.februar 2009 påVerdensveven: http://www.regjeringen.no/nb/dep/aid/tema/Innvandring/midtspalte/migrasjonsbildet.html?id=85881

Dandeker, C. og Mason, D. (2007). Ethnic diversity in the British armed forces. I: J. L. Soeters & J. Meulen (Eds.), Cultural Diversity in the Armed Forces. An international comparison. New York og Oxon: Routledge

Dempsey, J.K. & Shapiro, R.Y. (2009). The Army’s Hispanic Future. I: Armed Forces and Society: Lokalisert 20. april 2009 på Verdensveven: http://afs.sagepub.com/cgi/content/abstract/35/3/526

Egge, M. (Red.) (2008). Mangfold i Politiet: Oslo: PHS Forskning

Forsvarsdepartementet. (1998). Handlingsplan 1998-2001. Handlingsplan for økt rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til Forsvaret. Lokalisert 13. november 2008 på Verdensveven: http://www.regjeringen.no/fd/html/rekruttering/index.html

Forsvarets overkommando. (1992). Direktiv vedrørende utarbeidelse og iverksettelse av nye bestemmelser for etniske minoriteter i Forsvaret

Forsvarets overkommando.(1998). Forsvarets verdigrunnlag. Lokalisert 1.mai 2009 på Verdensveven: http://www.mil.no/multimedia/archive/00062/Forsvarets_verdigrun_62606a.pdf

Forsvarets responssenter. (2008). Et flerkulturelt forsvar. Lokalisert 1.februar på Verdensveven: http://www.mil.no/multimedia/archive/00111/Flerkulturell_brosj_111765a.pdf

Forsvarsstaben.(2001). Direktiv vedrørende tilrettelegging for religionsutøvelse i Forsvaret. Lokalisert 25. februar 2009 på Verdensveven: http://www.mil.no/felles/fpk/religion/start/referanser/direktiv/

Lunde, N. T. og Rolfsen, R. (2009). Utredning: Religiøst mangfold og militær enhet. Pacem 12/1.

Mæland. B. (2004). Skadeskutt idealisme. Norsk offisersmoral i Kosovo. Bergen: Eide forlag.
Moskos, C. C. & Butler, S. (1996). All that we can be – Black leadership and Racial integration the Army way. New York: BasicBooks.

Personopplysningsloven. (2001). Lov om behandling av personopplysninger av 1. januar 2001. [Oslo]Justis- og politidepartementet. Lokalisert 3.mars 2009 på Verdensveven: http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldles?doc=/usr/www/lovdata/all/nl-20000414-031.html&emne=personopplysningslov*&&

Singer, M.R. (1998). Percepsjon & Identity in Intercultural Communication Yarmouth, ME: Intercultural Press

Statistisk sentralbyrå. (2009). Innvandring og innvandrere. Lokalisert 18.mai 2009 på Verdensveven: http://www.ssb.no/innvandring/

St.meld.nr 49 (2003-2004). Mangfold gjennom inkludering og deltakelse. Ansvar og frihet. [Oslo]:Kommunal- og regionaldepartementet 1. oktober 2004. Lokalisert 20.mai 2009 på Verdensveven: http://www.regjeringen.no/Rpub/STM/20032004/049/PDFS/STM200320040049000DDDPDFS.pdf

St.prp.nr 48 (2007-2008) Et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier [Oslo]:Forsvarsdepartementet. Lokalisert 20. mai 2009 på Verdensveven: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/dok/regpubl/stprp/2007-2008/stprp-nr-48-2007-2008-.html?id=504783

Tronstad, K. R. (2008). Levekårsundersøkelsen blant innvandrere. I: G. Daugstad, (Red.), Innvandring og innvandrere 2008. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Ulvedal, T. (2009). Velger ikke som far og mor. Artikkel i Aftenposten.no. Publisert 11. mars 2009. Lokalisert 1.mai 2009 på Verdensveven: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2970808.ece

Whitworth, S. (2004). Men, Militarism & UN Peacekeeping –a gendered analysis. Colorado: Lynne Rienner Publishers.

Winslow, D. J., Heinecken, L. & Soeters, J. L. (2006). Diversity in The Armed Forces. I: G. Caforio (Red.), Handbook of the Sociology of the Military. New York: Springer.

English Summary

Immigration to Norway has increased and The Norwegian Defence is working to increase the number of soldiers, airmen and sailors coming from ethnic minorities. This study starts with the thesis stating that young people from ethnic minority backgrounds do not choose to pursuit a military career and become officers despite political and military recruitment goals and ambitions.

I argue that young people coming from ethnic minorities will be affected by factors both within the Norwegian Armed Forces and within the ethnical minority cultures when they consider to pursue a military career or not.

One obstacle for choosing a career in the armed forces seems to be that minority families often have other educational attainments and preferences for their children. Another important bottleneck is lack of information about all the possible ways to pursue a military career, and insufficient information on the Norwegian Defence in general. Other obstacles appear to be lack of role models with ethnic minority backgrounds and, to some degree, lack of intercultural experience and awareness within the organization. The respondents in this study have mainly a positive experience and attitude towards the Norwegian armed forces after having served themselves.

Hilde Solheim er oberstløytnant i Hæren. Hun har internasjonal erfaring fra UNIFIL i Libanon, MINURCAT i Tsjad og Den Sentralafrikanske republikk. Solheim har en mastergrad i militære studier og arbeider på kompetansekontoret ved Forsvarets Høgskole.