Keltisk spiritualitet. Et møte med gamle tradisjoner levendegjort gjennom Iona Community

Salmen «Deg å få skode» med Irsk tekst fra 700 tallet på Irsk folketone har levd med meg i Arve Brunvolls oversettelse i mange år av min prestetjeneste i Forsvaret. Den har vært anvendelig på gudstjenester, bønn på linja, i begravelser og på hjemkomstmiddager etter internasjonale oppdrag. Både tekst og melodi har rørt ved strenger i meg og noen har også kommet til meg etter at jeg har sunget den og fortalt om de gode følelsene denne salmen skapte i dem. Jeg har kjent en dragning mot vest, mot øyriket Storbritannia, som ligger ut mot Atlanterhavet. Her er stedene som har vært opphav og kilde for et fromhetsliv og en gudstro jeg fornemmer har vært nært knyttet opp mot folketradisjoner og skaperverk. På Korsvei sin sommersamling i Seljord for to år siden deltok jeg på Keltisk morgenbønn hentet fra Iona. Jeg ble fasinert. Hva var da mer naturlig enn å lytte til dragningen mot vest, og rett og slett reise til Iona for å finne ut mer om keltisk spiritualitet? En studiereise til Iona i juni 2006 og en 3 måneder studiepermisjon våren 2007 med nye studiereiser har gitt meg et lite innblikk i et spennende åndsliv som er utfordrende, kreativt og aktuelt. I det følgende har jeg ingen ambisjoner om å skrive en vitenskaplig artikkel, men gi videre noen umiddelbare opplevelser, erfaringer og refleksjoner under og etter oppholdet på Iona i møte med keltisk spiritualitet, med spesielt henblikk på Iona Community.

Iona community (IC) er et økumenisk kristent fellesskap som stadig ønsker å søke nye måter å leve ut evangeliet i dagens verden. Det ble grunnlagt i 1938 av George MacLeod da han var menighetsprest i Glasgow. I utgangspunktet var målet å bygge opp klosterdelen av middelalderbygningene i tilknytning til Iona Abby^¹ og bruke dem som et senter og for arbeid i Skottland og videre ut i verden.^² IC har hele tiden vært opptatt av å jobbe for sosial rettferdighet og fred, fornye kirkene gjennom økumenisk dialog og utvikle nye inkluderende måter å feire gudstjeneste på. I dag har IC ca 250 medlemmer, ca 1500 assosierte medlemmer og ca 1500 venner. Medlemmene er menn og kvinner, prester og leke, fra forskjellig bakgrunn og kirkesamfunn, de fleste i Storbritannia og noen i andre land. For å bli medlem må man søke, og deretter gå gjennom to års prøvetid. Som opptatt medlem har man lovet å leve etter fem regler: lese bibeltekster eller bibelrelatert materiale hver dag, be for hverandre, møtes jevnlig med en gruppe medlemmer, gi fullt innsyn for de andre medlemmene i økonomisk inntekt/utgift/bruk av tid og å arbeide for fred og rettferdighet. Dette er noen av sakene som det har blitt jobbet spesielt med:

Det administrative hovedkvarteret ligger i Glasgow. Det er samtidig base for arbeid rettet mot ungdom, the Wild Goose Resource group, som arbeider med gudstjenesteutvikling, redaksjonen for Coracle, et magasin som utgis seks ganger i året og forlaget Wild Goose Publications. På tre sentre, hvor the Abbey og the MacLeod senter er på Iona, og Camas Outdoor Centre på øya Mull, er gjester velkommen i sesongen, som går fra mars til oktober. Disse senterne er drevet av ca 25 stabsmedlemmer og en rekke frivillige i alle aldersgrupper fra hele verden. Til sammen er det plass til ca 110 gjester som kan delta i ukeseminarer som gir mulighet for å utvide horisonten og få inspirasjon gjennom å bli kjent med nye mennesker, både gjester og stab. Alle deltar i livet i fellesskapet gjennom arbeid, diskusjoner, gudstjenester, måltider, turer og rekreasjon.^³

I vår bodde jeg en uke på The McLeod senter og deltok i aktiviteter, program og gudstjenester. Dette senteret er bygget ut fra en drøm Georg McLeod hadde om å gi barn og unge fra fattige områder i Glasgow en mulighet til å oppleve en annerledes uke i møte med et godt fellesskap basert på keltisk kristen fromhet. I dag kommer disse hit, i tillegg til voksengrupper og individer fra forskjellige sammenhenger, ofte blandet. I min uke var aldersspennet fra 14 til 89 år. Dagen har sin faste rytme som starter med frokost kl. 0815, fortsetter med morgenbønn i the Abby kl. 0900, teabreak kl. 1100, lunsj kl. 1300, en kort bønn for fred og rettferdighet i the Abby kl. 1400, middag kl. 1730 og gudstjeneste i the Abby kl. 2100. I tillegg til staben og frivillige er gjestene med og ordner til måltidene, serverer ved sine bord og rydder. Det ligger en bevisst strategi i dette, at alle skal være deltakere i fellesskapet og være med å bidra og bygge. Det var spennende å se hvordan 14 åringen vokste på å få ansvaret ved et bord med å servere alle oss andre. Ved hvert bord var det satt av plasser til den faste staben. Dermed fikk jeg mulighet til å snakke med mange som jobbet i staben under måltidene. Under et måltid hadde jeg en fin prat med lederen for senteret, opprinnelig fra New Zealand. Hun jobber nå tre år på Iona og var lærer og universitetsutdannet. Jeg spurte hvordan de var opptatt av den keltiske åndeligheten i driften av senteret. Hun fortalte at de ønsker mer å leve dette ut i det daglige livet enn å snakke om det. Dette betyr en bevissthet for de som jobber der over hvordan de lever og hva de gjør. Det de gjør er en tjeneste for Gud, også oppvasken, luking i grønnsakshagen, salg av bøker i bokhandelen osv. Arbeidet er en del av det å bygge et fellesskap, derfor er det viktig at de som kommer som gjester også deltar i fellesskapet med tjenesteoppgaver. Måltidene handler også om å bygge fellesskap og er mye mer enn å få i seg mat. Det handler om å bygge relasjoner, bygge fellesskap og dele Guds gode gaver til oss. En balanse mellom tjeneste i fellesskap og enetid er også viktig, slik det var for munkene som levde sammen på Iona mellom 563 og 900 tallet. Det er stadig en utfordring, oppsummerte hun.

En av gjestene var Margareth på 89 år som deltok hele uka, en flott gammel dame. Da vi kom hit skulle vi skrive ned forventninger vi hadde til oppholdet. Hun skrev: «Feel renewed or at peace ready to do what I can to make the world better in my own small part of it.» Det er godt å møte et menneske på 89 år som har et sånt perspektiv på livet hun lever. Hun og mannen var aktive i det hun kalte «fredsbevegelsen» (uten at jeg vet hvilken), spesielt mot atomvåpen. De hadde vært assoisert med IC helt siden oppstarten i 1939.

Etter frokost og rydding er det morgenbønn i the Abby. Denne er ledet av en av de frivillige eller en i staben. Her kommer det folk som bor på et av senterne som stab, frivillige eller gjester, sammen med de som bare er på besøk på øya. Det er et historisk sus over denne gamle bygningen med opprinnelse tilbake til 600 tallet. Utenfor kneiser to høye keltiske steinkors, det ene fra 800 tallet. 10 minutter før bønnen begynner kan vi sitte stille og lytte til nydelig musikk eller sang. Mye av det som IC står for og ønsker å formidle og leve ut i hverdagslivet, blir uttrykt gjennom gudstjenestene, de tre forskjellige gjennom dagen og temaene gjennom uka.

Slik IC ser det, er hele livet en gudstjeneste. På denne måten blir livene våre en søken etter helhet, å være hele mennesker, ikke oppdelt i det hellige og det sekulære. Vi er hele mennesker framfor Gud slik som Gud viser seg som hel for oss, gjennom naboen eller i det politiske og sosiale engasjement, i kultur eller økonomi, i bønn eller lovprisning sammen eller midt i livene våre. Det betyr igjen at gudstjeneste er i alt vi gjør både i kirken og på utsiden. En av konsekvensene av dette er at morgenbønnen ikke avsluttes med velsignelse og utsendelse, men stående med tilsvar til liturgens avslutning.^⁴ Så går alle ut i dagens arbeid som en fortsettelse av gudstjenesten. Kveldsgudstjenesten starter ikke med en innledning til gudstjenesten da den har pågått hele dagen. Men på slutten av denne er det en velsignelse som avslutter dagen. Ved å gjøre det på denne måten blir morgenbønn og kveldsgudstjeneste i the Abby en ramme rundt dagen og arbeidet, som til sammen blir en helhetlig gudstjeneste. Hverdagens gjøremål, det daglige, sammen med gudstjenestene i the Abby og nyskapelsen blir en liturgi, et stykke arbeid som et offer til Gud.

IC uttrykker at livet på Iona får innspill fra mange kilder, da minner fra fortiden ligger naturlig rundt dem. De opplever seg selv som arvinger av den keltiske tradisjon med dens grunnleggende oppfatning av at Jesus er det øverste hodet og at Guds herlighet er til stede i hele skaperverket. De bruker derfor gamle bønner^⁵ fra den Keltiske kirke til velkomst, for arbeid og for å uttrykke behovene i denne verden. De ser også på seg selv som arvinger av den Benediktinske tradisjon.^⁶ Dette innebærer: «å arbeide er å be», å være gjestfrie, å ha system og orden, som vises gjennom deres gudstjenester og livsstil. Som mange andre har de arvet tradisjonene til reformatorene med deres evangelikanske entusiasme, deres kall til overgivelse og deres dype forståelse for den stadige utfordring det er å finne nye måter å berøre hjertene.

Som et økumenisk fellesskap bruker IC innspill fra mange forskjellige kirketradisjoner i sin gudstjenestefeiring, noe de ser på som et privilegium. På tross av at de ikke er et kirkesamfunn, men et økumenisk fellesskap, ser de seg selv og alt de gjør som en del av den verdensvide kirke, de helliges samfunn. Samtidig ønsker de å uttrykke at de ikke tror livet på Iona gjør dem til mer religiøse mennesker, men målet er å bli mer menneske, mer hele mennesker. Livet sammen i fellesskapet og i gudstjeneste er med på å bidra til det. Dette uttrykker de med Dietrich Bonhoffers ord:

The Christian is not a religious person, but simply a human being, as Jesus was a human being, profoundly this-worldly, characterised by discipline, and the constant knowledge of death and resurrection.^⁷

Morgenbønnen er bygget opp mye likt med tradisjoner jeg kjenner fra før av med åpningsord, sang, syndsbekjennelse, bønn om Guds hjelp, trosbekjennelse, veksellesning fra salmenes bok, lesning, sang, forbønn med respons og avslutningsord. Det som er annerledes, er noe av innholdet i liturgien, spesielt syndsbekjennelsen og trosbekjennelsen. Syndsbekjennelsen lyder slik:

All: May God forgive you, Christ renew you,
and the spirit enable you to grow in love.

to ways we wound our lives,
the life of others,
and the life of the world.
Leader: May God forgive you, Christ renew you,
and the spirit enable you to grow in love

Jeg opplever denne syndsbekjennelsen annerledes enn den vi bruker i Den norske kirke hvor vekten er lagt på: «Syndige menneske, krenket Gud med tanker, ord og gjerninger, lysten til det onde i mitt hjerte.»^⁹ I vår syndsbekjennelse er vekten lagt på at vi som mennesker er syndige for Gud, gjennomsyret av synd som preger helheten i livet vårt. I syndsbekjennelsen fra IC bekjennes det som har gått i stykker i mitt liv, måten jeg skader mitt liv, andres liv og livet på jorda. Her er vekten lagt på å bekjenne det som er istykkerslått i eget liv og den skade jeg volder andre og skaperverket, og ikke på at vi som mennesker er grunnleggende syndige. Jeg fornemmer her at IC har tatt opp i seg et annet menneskesyn enn det tradisjonelle vi har i Den norske kirke. Dette blir enda tydeligere i morgenbønnens trosbekjennelse:

I denne bekjennelsen uttrykkes det klart at mennesket er skapt i Guds bilde, Jesus er vår venn ved vår side gjennom kraften fra Den Hellige Ånd. Guds godhet har en plass i kjernen av vår menneskelighet og plantet enda dypere enn alt som er galt. Slik jeg forstår denne trosbekjennelsen mener IC at Gud med sin godhet og sitt bilde ligger dypest i oss, dypere enn synden og det onde. Med denne trosbekjennelsen bygger IC på gammelt kjernemateriale i den keltiske kristne tradisjon hvor nettopp forståelsen av at gudsbildet ligger dypest i oss, er sentralt. Synden har riktignok kommet inn og formørket bildet, men ikke visket det ut^¹¹ I Den norske kirke står vi i det som kalles middelhavstradisjonen, hvor Augustin med sin arvesyndslære er sentral, hvor syndfullheten ligger dypest i oss. Med gudsbilde som det dypeste i oss kan menneskets dypeste og mest opprinnelige sees på som noe vakkert, mens med synden som det dypeste har man i vår tradisjon oppfattet menneskets egentlige som stygt.

Min opplevelse er at Den norske kirke har en stående utfordring fra denne gamle keltiske tradisjonen som formidler et annet menneskesyn som er mye mer positivt.^¹² Som gudstjenestedeltager i the Abby var opplevelsen en annen med denne liturgien. Den ble mer positiv enn med den jeg selv som prest på gudstjeneste i den Den norske kirke leder. Å få bekjenne mine feiltrinn er noe annet enn å bekjenne «lysten til det onde i mitt hjerte». Å få si fram i fellesskap at Guds godhet har en plass i kjernen av min menneskelighet og er plantet dypere enn alt som er galt, var stort og ga meg en verdighet som gjorde at jeg kunne løfte blikket og rette nakken. Jeg kunne få være stolt av å være menneske med alt mitt menneskelige. Dette opplever jeg står i kontrast til den opplevelsen mange har som går på høymesser i Den norske kirke en søndag formiddag. I denne vil vi formidle til de som kommer at de er elsket av Gud, at deres liv er mer verd enn hele verden, at kjærlighet er at Gud elsket oss først, men så kobler mange ut og hører ikke mer etter når det første som møter dem er en kollektiv syndsbekjennelse som forteller at vi alle er «syndige mennesker som kjenner lysten til det onde i vårt hjerte». Dette er en kommunikasjon som for mange forteller at det kirka fremdeles er opptatt av er synd og fordømmelse, og det har de hørt nok av. Jeg tror Den norske kirke må endre syndsbekjennelsen i høymessen hvis vi vil kommunisere med folk i dag som kommer til kirka for å feire høytid blant annet med barnedåp, og ikke for å høre hvor ille det står til med dem. Et av målene til IC er stadig å søke nye måter å leve ut evangeliet i dagens verden. Dette er også en utfordring til oss i Den norske kirke. Hva skal til? Jeg tror synet på arvesyndslæren og Augustins posisjon som lærefader i vår kirke må settes på dagsorden og ønsker meg en teologisk debatt rundt denne tematikken. Kanskje kunne dette føre til at arvesyndslæren fikk en annen status enn i dag?

Bønn for rettferdighet og fred

Klokken 1400 hver dag er det en kort bønn for fred og rettferdighet i the Abbey. Denne blir ledet av de frivillige eller av en fra staben, men stort sett leke. Kirken er på denne tiden av dagen besøkt av mange som kommer til øya på dagsbesøk for å oppleve og se, og det er ofte mange i kirka. Ti minutter før oppstart får alle valget mellom å være med eller å forlate kirka. Denne bønnen varer i 10-15 minutter, har en kort innledning, introduksjonsbønn, en bibeltekst med en kort refleksjon, en sang og en bønn til avslutning. I liturgien er det forskjellige alternativer. En av bønnene lyder:

Jeg har alltid hatt stor respekt for de jeg har møtt som har en fast rytme på bønn. Personlig har dette alltid vært en utfordring i min prestetjeneste som jeg aldri helt har kommet til rette med. Det å vite at det bes hver dag til faste tider opplever jeg trygt og godt å vite. Bønnen er en viktig tjeneste for Gud og mennesker. Som prest opplever jeg at dagens alle gjøremål lett fanger tiden og at bønnen blir litt spredt her og der, men ikke en tjeneste med rytme. IC har valgt rettferdighet og fred som tema på ettermiddagsbønnen. Kanskje er det et av de viktigste bønnetemaer i vår tid. Jeg kjenner at dette er en utfordring til meg som prest i Forsvaret. Kunne ikke nettopp denne tematikken gått inn som en bønnerytme i våre militære kapell? Kunne ikke presteassistentene ringe med kirkeklokkene og kalle inn til bønn for rettferdighet og fred? Skulle da presten selv være opptatt med andre gjøremål utenfor garnisonen, kunne assistenten eller andre leke bruke ti minutter i kapellet til bønn etter fastsatte maler. Jeg vet at dette gjøres systematisk i flere militære kapell allerede, men flere kunne følge på. Et av hovedmålene for Forsvaret er nettopp å bevare freden. Derfor ser jeg bønn om rettferdighet og fred som en sentral naturlig oppgave og tjeneste i kapellene våre.

Kveldsgudstjenester med tema.

Hver kveld kl. 2100 ringes det inn til kveldsgudstjeneste i the Abbey. Denne har forskjellig tematikk fra kveld til kveld. Jeg vil dele mine erfaringer fra noen av dem. Gudstjeneste med velkomst er vanligvis holdt på lørdager, som er dagen da de nye gjestene kommer både til the Abbey og til McLeod senteret. Velkomst av den fremmede ligger dypt forankret i den keltiske tradisjon, også i førkristen tid.^¹⁴ For munkene på Iona på 800 tallet var velkomst av fremmede med åpne armer en av deres klostertradisjoner, hvilket kostet mange av dem livet i møte med vikinger som gjestet øya for å røve.^¹⁵ En av tekstene på gudstjenesten var denne:

Det var godt å kjenne at jeg var velkommen og bli sett på som en ressurs som også kunne gi dem som bor fast på øya større innsikt og energi. Å få være Kristus for hverandre var også til ettertanke, både et privilegium og et ansvar. Hva kan vi gjøre i Den norske kirke for at folk skal oppleve seg som hjemme i våre gudstjenester? Hos oss er de jo ikke gjester, men noen som hører til. Hvordan bygge ned terskler og skape tilhørighet? Hvordan skape opplevelsen av oss og ikke vi og dem? Noe kan være å tilrettelegge gudstjenestene våre på en måte som virker inkluderende. Det kan handle om gudstjenesteprogram utdelt, nattverd med intinksjon, språk som inkluderer, lekekrok for barna og kirkekaffe i våpenhuset. Et fokus i Den norske kirke framover og en idemyldring på hvordan legge til rette så folk kjenner at det er godt å være i kirka, en opplevelse av hjemmefølelse og tilhørighet tror jeg bør være en prioritet.

Gudstjeneste med bønn om helbredelse.

Denne gudstjenesten foregår hver tirsdag i the Abbey. IC tror at Guds mening for oss alle er et helt liv, slik Jesus utrykker det gjennom sitt liv og sin lære. Helbredelsens tjeneste er en integrert del av deres kristne vitnesbyrd. De mener alle mennesker trenger helbredelse, men også at denne tjenesten har en sosial dimensjon. Splittede fellesskap og nasjoner og helbredelse av moder jord er en del av Guds helbredelsesprosess sammen med helbredelse av menneskers sårede hjerter og sjel. Bønnearbeidet er et tillegg til det arbeid som gjøres gjennom medisin og andre former for helbredelse, som de ser på som kanaler for Guds omsorg. I bønnene denne kvelden nevnes personer, situasjoner og steder som har bedt om forbønn konkret med navn. De gjør dette fordi de tror Gud ser alle mennesker og situasjoner, ikke som et problem som skal løses, men som hans skapninger elsket og akseptert. Gud hører bønnene, men når og hvordan helbredelse vil skje, er det umulig å si noe om. Det blir gitt mulighet for de som vil til å komme fram og knele sammen med andre på puter, som er lagt i en ring, mens tre fra staben i IC går og legger hender på hodet på hver sin av de som kneler, og ber en fast liturgisk bønn. De som kneler kan gjøre det for egen del eller på vegne av andre. Ønsker noen å stå på utsiden av ringen og legge hender på de som blir bedt for, kan de gjøre det. IC ser på denne tjenesten ikke bare som en bønn for den enkelte, men som en integrert del av arbeidet i hele det kristne fellesskapet, hvor vi alle har vår oppgave. Guds ønske for oss, er å gjøre oss til helere mennesker. Ved å være tilstede og be under denne gudstjenesten tenker IC at Gud bruker vår tilstedeværelse om vi går fram eller blir sittende.^¹⁷ Standardbønnen som blir bedt når man legger hendene på hodet, lyder som følger:

Spirit of the living God, present with us now,
enter you, body, mind and spirit,
and heal you of all that harms you,
in Jesus’ name. Amen.^¹⁸

Min erfaring med håndspåleggelse knyttet opp mot helbredelse fra før er knyttet opp mot pinsevenner og karismatiske miljø lang tid tilbake. Her var jeg ikke bekvem. De to gudstjenester av denne typen in the Abbey ble gjennomført på en rolig, planlagt, behersket, enkel og kontrollert måte. Gudstjenesten var bygget opp med innledning, sang, skriftlesning, bønn, invitasjon til forbønn, sang, forbønn med håndspåleggelse og avslutningsbønn med velsignelse. Dette kunne jeg være bekvem med og det ble gjort på en måte som jeg opplevde som riktig.

Gudstjeneste med stillhet.

Hver søndag kveld kl. 2100 er det en samling i kirka på ca 20 minutter hvor hovedfokuset er å være stille og sammen lytte til Gud. Det er godt å komme litt tidlig for å kjenne på det å sitte stille og lytte. Først er det en kort innledning, bønner for medlemmer av IC som bes for på denne dagen, alle inviteres til å delta i åpen eller stille bønn i maks fire minutter, et kort dikt eller en refleksjon hvor vi så går over til å være stille sammen i 15 minutter, før det hele avsluttes med at Nunc Dimittis, Simeons bønn fra Lukas 2, 29-32, leses. De som ønsker det kan fortsatt sitte lenger i stillhet.

Min erfaring var at det var fint å være så mange som sitter stille over tid, å kunne sitte og høre vinden suse samtidig som lysene blafret. Når vi tror at Gud er i oss med sin Hellige Ånd handler det også om å gi full oppmerksomhet til stillheten så Gud kan få slippe til og minne oss på viktige sannheter om livene våre og seg selv. Fokus i andre gudstjenester kan være at Gud omgir oss – er bærer av livene våre. Her er fokus på at Gud er i oss. Selv synes jeg det er en utfordring å være stille aleine i et vanlig rom. Ved å sette det i denne rammen i en gudstjenestelignende form ga det meg et rom hvor stillheten var gitt en ramme.^¹⁹

Gudstjeneste med synlig tegn til forpliktelse

Hver onsdag kveld kl. 2100 gjennomføres gudstjeneste med synlig tegn på forpliktelse. Bakgrunnen for gudstjenesten er Jesu ord: «Vil du komme å følge meg?» Dette er en enkel gudstjeneste hvor den personlige forpliktelsen som respons på Jesu kjærlighet til oss utfordres. Dette er samtidig en utfordring og et kall til en forpliktelse overfor alle som Jesus identifiserer seg med, hans brødre og søstre i verden (1. Joh 4), de fattige, de lidende og et kall til å ta vare på jord, sjø og luft.^²⁰ I gudstjenesten blir det gitt mulighet for en symbolsk handling for å synliggjøre forpliktelsen. Dette kan være ved å legge en stein på gulvet foran et alter, tenne et lys, feste en skrevet lapp til et kors, legge en stein i en bolle med vann etc. Forskjellige deler av kirken kan også brukes, slik som å tenne et lys i et sidekapell som en handling og et tegn på å vente framfor Gud, eller få en dråpe vann på pannen fra døpefonten som en fornyelse og bevisstgjøring av løftene knyttet til dåpen. Det som gjøres av den enkelte under gudstjenesten skal både ha karakter av å gi så vel som å få. Dette kan gjøres ved at man tar det tente lyset med seg tilbake dit man sitter, bli salvet med olje, blir gitt en stein eller får en papirlapp med et Jesusord.^²¹ Gudstjenestens oppbygging er som følger:

Leader: Jesus said, I am with you always
May God the Creator bless you
May the Son walk with you.
May God the spirit lead your lifes with love.

Utvalget av sanger handlet om å følge Jesus, velge, ta skrittet osv. Vanligvis er jeg kritisk til vektlegging i gudstjeneste og forkynnelse av det subjektive valget som mennesker blir utfordret til å gjøre i forhold til omvendelse. Dette fastholder jeg fremdeles da jeg mener det er Gud som har valgt oss og gitt oss sine gaver. Samtidig ser jeg at det er viktig å utfordre både meg selv og andre til å ta valg på mange områder i livet; hvordan vi lever, bruker tid og penger, hjelper andre osv. Her ser jeg at det må gjøres valg og at ikke å ta valg også er et valg. Sånn sett handler valget i denne sammenhengen om en bevisstgjøring av hvordan jeg lever livet mitt i Guds hånd, hvordan jeg forvalter mitt eget liv og lever det. For mange mennesker kan valget og forpliktelsen som det utfordres på i denne gudstjenesten, handle om å bli bevisst det de faktisk har fått i gave av Gud, at de får leve i Guds omsorg hver dag uten helt å være klar over det. Det handler om en bevisstgjøring om at Jesus døde og stod opp for oss. Det er viktig å holde fast at dette er en bevisstgjøring til noe jeg allerede har del i gjennom dåpen, at det ikke handler om å føle seg god nok, ta et valg en bestemt dag, men at det skjedde da Gud valgte oss først, tok imot oss i dåpen og før det, den dagen vi ble skapt i Guds bilde. Bruken av kirkerommet til tenning av lys i sidekapell, salving med olje og lignende, virker greit. Det jeg er kritisk til, er bruken av vannet i døpefonten til å merke pannen og fornye løftene i dåpen. Her mener jeg det er viktig å holde fast ved at vi kun trenger å bli døpt en gang og at Gud trofast står ved sitt løfte på tross av oss. Bruken av døpefont og vannet i denne kan lett skape en forståelse av at dette er noe som trenger å bli gjentatt med vår vilje og vårt valg som styrende. Da blir det feil bruk av symboler.

Oppsummering

I denne artikkelen har jeg løftet fram mine erfaringer med keltisk spiritualitet i møte med gudstjenester og forbønnshandlinger i The Abbey i Iona Community. Den Keltisk kristne tradisjonen vektlegger et positivt menneskesyn som får klare uttrykk i liturgien i The Abbey hvor det blant annet bekreftes: «God’s goodness at the heart of humanity, planted more deeply than all that is wrong». Jeg opplever dette som en klar kontrast til menneskesynet uttrykt gjennom Den norske kirkes gudstjenesteliturgi bygget på tradisjonen fra Augustin. Her vektlegges det blant annet i syndsbekjennelsen: «syndige menneske som kjenner lysten til det onde i mitt hjerte». Et av målene til IC er stadig å søke nye måter å leve ut evangeliet i dagens verden. Dette er også en utfordring til oss i Den norske kirke. Jeg mener synet på Augustins arvesyndslære og læren om denne må settes på dagsorden i vår kirke, og ønsker meg en teologisk debatt rundt denne tematikken.

Litteratur:

The Iona Community (2005), Iona Abbey Worship book. Glasgow: Wild goose publications.

Newell, Philip J. (2004), Hver dag, hver natt. Keltiske bønner fra Iona. Oslo:Verbum forlag.

Olsen, Harald (1999), Ilden fra vest. Tekster fra keltisk fromhetstradisjon. Oslo:Verbum forlag.

Ritchie, Anna and Fisher, Ian (2003), Iona Abbey and Nunnery. Edinburg: Historic Scotland.

Davies, Oliver and Bowie, Fiona (1995), Celtic Christian Spirituality. An anthology of medieval and modern sources. London: SPCK, Holy Trinity Church.

Meehan, Bernhard (1994), The Book of Kells. And illustrated introduction to the manuscript in Trinity College Dublin. London: Thames and Hudson Ltd.

English summary

In this essay the author presents his experience with Celtic spirituality attending different services in The Iona Abbey and Iona Community. The Celtic Christian tradition has a positive view on humanity. In the Iona Abbey service they affirm: «God’s goodness at the heart of humanity, planted more deeply than all that is wrong.» The author wants a theological discussion in The Lutheran Church in Norway on; the view on humanity, the role of Augustine, the teaching of original sin and the liturgy of confessions of sins.

Elling Erichsen (f. 1957). Seniorprest i Heimevernet siden 2003. Menighetsprest i Gjerdrum 1987-90. Feltprest i Hæren på Heistadmoen 1990-2002. Medforfatter i Lars Mehlum (red), Tilbake til livet, 1999 med kapittelet: «Kirkens rolle i selvmordsforebygging.» Artikkel om samme tema i det teologiske tidsskriftet Ung Teologi nr. 2 -2007. Adresse: Brennatoppen 7, 3300 Hokksund. E-mail: eerichsen@mil.no.

1 Iona Abbey, slik den fremstår i dag, er en restaurert klosterkirke på restene etter Benediktinerklosteret som ble bygd på 1200 tallet, men som ble forlatt etter reformasjonen i Scottland i 1560. På samme sted var det før dette et kloster grunnlagt av St. Colomba i 563, hvor legenden forteller at han kom til øya som flyktning fra Irland med 12 munker. St. Colomba’s Shrine er et lite integrert kapell i Iona Abbey, opprinnelig fra 900 tallet, på stedet hvor man mener St. Colombas første grav var. Hans relikvier ble flyttet til Dunkeld Chathedral, Pertshire i 849 grunnet viking herjinger i 795, 802, 806 og 826. Iona Abbey and Nunnery s. 2, 9 og 37.

2 The Book of Kells er et meget kjent kunstnerisk dokument med dekorerte latinske bibeltekster bestående av de 4 evangeliene. Dette er et av Irlands nasjonalklenodier som i dag er å finne på Trinity College, Dublin (TCD). Hovedteorien er at The Book of Kells ble skrevet og tegnet på Iona og tradisjonen knytter den opp mot St. Colomba. Han kan ha skrevet noe i den selv. I 807, etter mange vikingangrep, ble dokumentet tatt med av de som flyktet fra Iona til Kells, county Meath i Irland. The Book of Kells s. 10.

5 Carmina Gadelica, «Gælernes sanger» ble utgitt i et 6 binds verk i 1900 av Alexander Carmichael. Han samlet bønner og sanger som hadde levd som en muntlig tradisjon i hundrevis av år på øya Iona og andre øyer på vestkysten av Skottland. Bønnene var en del av det man kan kalle en åndelig motstandsbevegelse som en konsekvens av Synoden i Whitby i 664 (se fotnote 12). Her formidles måten mennesker på øyene så og forsto på gjennom blant annet bønner ved soloppgang og solnedgang, når de tente ilden eller dekket den til. De var ikke en del av et religiøst ritual, men en del av dagliglivet. Det var helt naturlig da verden for denne måten å tro på er Guds tempel. Menneskene kan ta del i rytmen, skapelsens rytme og sang, og blande sine røster. Hver dag, hver natt s. 9 og Celtic Christian Spirituality s. 1.

12 Sent i det 6. århundre i år 664 ble det holdt en synode i klosteret Whitby i Yorkshire. Bakgrunnen for denne synoden var formelt sett uenighet mellom den trosforståelsen som preget kristningen av Norhhumbria, med røtter tilbake til Keltisk kristen tradisjon på Iona, og munken Adian som på oppfordring fra den kristne kong Oswald etablerte et datterkloster på Lindisfarne. Herfra misjonerte man områdene omkring og helt ned til London og Themsen. Det keltiske kristne Wales satte sitt preg på Sør-England. Det kom så til åpen konfrontasjon på synoden mellom den offisielle, sentralistiske romerske kirkepolitikk og den mer uavhengige keltiske kloster- og misjonsbevegelse. De var offisielt uenige om munkenes tonsur og prinsippene for beregning av påske. Stridens kjerne handlet egentlig om to områder. Det ene var menneskesynet hvor keltisk spiritualitet vektla Gudsbildet som det dypeste i oss der middelhavstradisjonen forfektet Augustin og arvesyndslæren. Det andre var den keltiske troen på at skaperverket var godt og var å betrakte som en teofani., mens middelhavstradisjonen skilte ånd og materie og hadde distansert gudsmysteriet fra skaperverket. Det offisielle synet vant fram. Dette førte til at den keltiske tradisjonen ble marginalisert. Den levde likevel sitt liv utenfor formelle strukturer i kirken, ikke minst i de keltiske områdene i utkanten av Storbritannia. Ilden fra vest s. 33-35 og Hver dag, hver natt s. 8-9.

22 Worship book s. 100-102.