Å høre det som sies^

Homiletiske utfordringer for feltpresten

Av Øystein I. Larsen

Feltpresten er en viktig formidler av kristendom. Dere når en meget strategisk gruppe i samfunnet vårt. Så det er flott at refleksjoner over forkynnersituasjonen jevnlig står på kartet. I de seinere år har jeg også fått prøvd tilhørerposisjonen og reflektert over hva som skiller en preken og en predikant som når meg og berører meg fra det som kjennes mer likegyldig.

Jeg summerer det opp i tre enkle punkter: Målrettethet – enkelhet – troverdighet. Det målrettede ligger i oppmerksomhet hos meg: Hva vil jeg med dette? Det enkle ligger i oppmerksomhet hos deg: Hvordan skal du få tak i dette? Det troverdige ligger mellom oss, hos oss: Hva skjer mellom oss ved dette?

Målrettet

Vil predikanten meg noe? Det handler ikke om å holde en tale, men om å ha noe på hjertet. Lederen av stedets sanitetsforening introduserte meg på det årlige julemøtet slik:

Og så vil presten ..e.. snakke.

Betyr det mer å få ting sagt enn det betyr å bli hørt? Mange uøvde tekstlesere havner i den grøfta – fokus ligger på å få gjennomført en oppgave. Men det gjelder også mang en predikant, som begynner før jeg får satt meg ned og stilt inn mottakerapparatet. De driver med noe der framme som går til litt uavhengig av meg som tilhører. Er det en predikant som vil se meg, fange meg og min oppmerksomhet?

Når det gjelder tekstlesningen, kanskje særlig ved de kirkelige handlinger, får jeg en følelse av at dette er fyllstoff eller pliktløp som predikant og prest må ha unnagjort før en kommer til det egentlige, nemlig hva jeg skal si. Hvis man behandler tekstlesingen som fyllstoff, så blir den det. Tekstlesning er formidling: Jeg vil at det skal fram til tilhøreren. Løft teksten opp!

Har jeg noe på hjerte? Eller er det som når jeg skulle skrive norsk stil på skolen: Fokus på de hvite arkene som skulle fylles og om det ble langt nok og mange nok ord? (Skjønt etter noen år med ordene, ble visst det siste problemet omvendt…). Vil predikanten meg noe og så: Hva vil han meg? Vil han meg Jesus? En konfirmant ga meg en livsviktig tilbakemelding etter konfirmasjonstida:

Kristendom er for meg bønn og stress.

Med andre ord: Kristendom er noe noen holder på med – og det ser i grunnen ganske slitsomt ut. Og så den tankevekkende refleksjon: Hvem hadde hun lært dette av, om ikke det var av meg? Ikke noe er så utfordrende i forkynnelsen som å forkynne evangeliet. Det umulige evangeliet. Og denne utfordringen er ikke mindre for feltpresten, som i mange sammenhenger også skal være moralens og etikkens støttespiller i systemet. Norsk kristendom har med rette forkynt de fire B’er: Bønn, bibellesning, brødsbrytelse og brorsfellesskap. Men det endte oftest opp med fem B’er, og den femte het burde. Alt dette burde vi gjort mye mer, da hadde det blitt enda mer kristendom og evangelium. Kapittel 46 i Jesaiaboken har kalt meg tilbake til start mange ganger. Profeten ser et opptog under oppholdet i Babel, der de søkktunge gude(bilde)ne må fraktes på lastdyr: «De kan ikke berge dem som bærer dem.» Hvor annerledes er ikke hans Gud. Han har ikke en Gud som tilbederne og tilhengerne må holde oppe i denne verden: «Dere som helt fra mors liv ble båret og like fra mors fang ble løftet opp» (se Jes 46, 1-4).

Hvem bærer hvem? Evangeliet legger ikke en fjær på mennesket, sier Luther, så er det vel vi som gjør det da.

Så utfordres både tilhører og taler i denne situasjonen. Vi må arbeide både med form og innhold og med et aktivt forhold til tilhørerne våre.

1. Tilhørerne må udfordres til: Se dog lidt stort på formen! Vi gør våres bedste, og vi har ikke verdens største talentmasse. Gå dog ikke glip af det bedste frihetsbudskab i verden, fordi det er iklædt en ubehjælpsom facon. Vær barmhjertige, som jeres fader er barmhjertig.

2. Talerne må udfordres til: Arbejd dog med formen, som om alt afhang af den! Vi kan ikke undskylde os med at folk burde være mindre krevende og kritiske; kreativitet og dygtiggørelse er faktisk et spørgsmål om liv og død. Og selv om det måske ikke burde være sådan, har det i virkeligheden altid været sådan. For det er i sidste ende et spørgsmål om kærlighed (Leif Andersen: Teksten og tiden 2, s. 159).

Nettopp fordi det ligger meg på hjerte å få fram budskapet, må jeg arbeide med formen og med å nå fram til tilhørerne. Vi taler til mennesker som, ofte bokstavelig talt, har en propp i øret. Bruk innledningen. Begynn her, «begynn med noget andet» (Leif Andersen, item). Fang oppmerksomheten og hold på den. Ikke med flagrende gimmicks, men det merkes når du har noe på hjertet. Ser predikanten meg eller ser han bare det han skal si. I den gamle annonsen for Brylcreme het det at den holder håret velstelt hele dagen, uten at det kan sees eller merkes. Det er ikke noe dårlig slagord for mitt forhold til manus! Jeg vil tale med mennesker i øyenhøyde. Det er ikke lett fra en prekestol. «Man kan ikke dryppe øyendråper fra 2. etasje» (Alex Johnson).

Er predikanten opptatt av at jeg skal høre? Og – er han opptatt av at jeg skal få svelget det som er sagt? Det gir ny oppmerksomhet på selve kommunikasjons­prosessen. Og et mer utfordrende syn på selve tilhøreren som en aktiv respondent. Tilhøreren:

ikke bare som passiv mottaker, men som handlende og skapende medaktør, som på bakgrunn av erfaringer og tidligere opplevelser tolker og former budskapet i lyset av sin egen verden (Paul Otto Brunstad).

En fruktbar bevissthet på hva som skjer hos tilhøreren, gir en ny respekt for tilhøreren og ikke minst i vår sammenheng, en ny forståelse og opptatthet av tilhørernes gudsforestillinger. Jeg ønsker meg målrettete predikanter og prester. «Hvis du ikke vet hvor du skal, kommer du nok dit», som kaninen får høre i Alice i eventyrland.

Enkelt

I en verden der innsignalene er massivt uhåndterlige og velter over oss som en tsunami, får enkelhet ny og avgjørende betydning. For et utrolig privilegium det er å få noens oppmerksomhet noen minutter! Det er en gyllen anledning og må behandles deretter. Det kan ikke bli for enkelt, men det kan bli banalt. Det banale er forslitt eller forutsigbart, uten noen spenning eller overraskelse. Eller det blir banalt fordi det taler usant om livet. Det banale overforenkler og underslår de avgjørende nyanser.

Det enkle betyr konsentrasjon. De fleste prekener er for brede, i stedet for spisse. Mange programskapere i media undervurderer seernes og ikke minst tilhørernes evne til å følge med mer enn 3-4 minutter av gangen. Så må det sprites opp med musikk og humor osv. Men mange forkynnere befinner seg i andre enden av skalaen: De overvurderer sine tilhørere. Forbausende mange predikanter leser teksten én gang og henviser så til den som om vi satt med den foran oss. Formuleringen må gjentas og holdes opp for oss, hvis vi skal ha mulighet til å følge med.

Og vi har naturligvis noe å lære av programskaperne. Vi trenger også å bryte immuniseringen og det tilvante og langdryge. Det er en dødssynd å kjede sine tilhørere, en dødssynd hvis det hindrer dem i få kontakt med livets kilder.

En kjedelig preken. Det motsatte er ikke en underholdende preken, men en engasjert preken. Noen prekener flørter med folk. Bruker for store ord. De ljuger. Eller briljerer. Det kan høres dynamisk og festlig ut, men det er ikke evangeliets dynamikk. Ezek 33,32: De hører dine ord, men lever ikke etter dem. Den engasjerte preken: Engasjert i Gud, i min egen livsprosess, i mennesker. (Fritt etter Karsten Isachsen: Sjelesorg fra prekestolen, Tidsskrift for sjelesorg 2/82).

Det enkle betyr konkretisering. Den taler best som av ører gjør øyne, heter det i et gammelt ordspråk. Og vi kunne kanskje tilføye: Den som av øyne kan gjøre hender og handling.

En forenklet læringskurve går langs disse linjer: Mennesker tilegner seg 20% av det som høres, 40% av det som går både gjennom øyne og ører, 60% hvis man selv får delta i diskusjonen om stoffet, 80% av det en selv har måttet finne fram og bearbeide, 90% av det en har måttet kjempe og lide for å få tak i . (Fritt etter Halvor Nordhaug: Så mitt hus kan bli fullt, s. 227).

Jeg har vel dratt mange gjenstander på prekestolen i årenes løp, der den umiddelbare overføringsverdi fort ble borte for tilhørerne. Det var farlig mange feilkilder, hva var det egentlig joggesko og matpakker skulle illustrere? Men jeg tenker oppmerksomheten faktisk var et gode i seg selv, så smøg det seg inn litt av det etterfølgende før døra slo igjen.

I kirken har vi konkretiseringene både i rommet og i sakramentene og nådemidlene. I en ordinasjon ble dåpsfatet til et vaskefat for ordinandens føtter. Det kunne bli en fruktbar utleggelse både av dåpen og fotvaskingen. Og et dugnads-lag i bygda som hadde fått opp et kirkehus med egne hender, kunne få høre at de hadde snekret trosbekjennelsen sin – og nå skulle de også få si den fram.

Det går en biskop av fin årgang som jeg med glede møter av og til, som nå flere ganger har sagt meg:

Nå har jeg bestemt meg for å ikke å si annet enn det jeg forstår.

Det er vel utsagn som ikke skal trekkes etter hårene. Vi er også satt til å formidle det som sprenger vår forstand, men jeg skjønner hva han mener. Det jeg skal si, må jeg i alle fall kunne ta til meg selv så det gir mening, hvis jeg skal ha noe håp om at det skal nå fram til andre. Så prøver jeg også å skjære gjennom all jålete finformulering og tale ut fra mitt eget og til mitt eget.

Det enkle betyr kontekstualisering. Gjenkjennelse er grunnleggende. Eget språk og eget miljø. Leif Andersen taler om «nådegaven til at tale almindelig dansk». Vi blir aldri ferdig med å leve nær det språk som omgir oss og som stadig forandrer seg.

Mange av Jesu lignelser er genialt enkle, men det er en tankevekkende utfordring når det som skulle forklare saken, først må forklares. Derfor må en del av Jesu etterfølgelse være å snuse opp de bilder og sammenligninger som springer ut av vår hverdag. En kar som hele livet hadde levd med biler, både kjørt dem og stelt med dem, betrodde meg at han likte Gunnar Torvunds altertavle i Furuset kirke så godt. Det var kanskje ikke det vi hørte oftest, så jeg spisset oppmerksomheten da han pekte opp i hjørnet på den, der kunstneren blant mange symboler hadde skåret et solkorslignende symbol: «Det er så fint å se igjen det bilrattet her i kirken.»

Moderne apologetikk og formidling handler ikke først og fremst om gode argumenter, men om hva som virker. Da er vi ved mitt siste ledende spørsmål.

Troverdig

Vi kan like eller mislike det: Forkynnerens person er det viktigste medium. Det handler om å være den jeg er. Ikke krampaktig forsøke å ligne eller etterligne noen. Er du glad i humor, så bruk humor. Det gjelder å finne sin måte å gjøre ting på. Mennesker er egentlig utrolig velvillige, bare det kjennes ekte. Jeg har to viktige anliggende, nærhet og nyanser.

Først nærheten. Vi må tåle å komme nær innpå. Det gjelder ikke bare i prekensituasjonen. Vi prøves både før og etter prekenen. Dere feltprester går svært ofte tett sammen med tilhørerne både før og etter gudstjenester og andakter. Da testes vi på større deler av livet: Er du glad i mennesker? Er du glad i Jesus? Er du glad i Jesus, er du glad i mennesker (Joh 6,66).

Levende forkynnelse. Predikanten må være i kontakt med 3 levende punkter: 1. Guds ord. 2. Sin egen livsprosess. 3. Andre mennesker. (Ingen av disse forutsetninger behøver å være tilstede i en preken) (Karsten Isachsen, item).

Hva gjør oss troverdige i forkynnelsen? Lever vi det samme livet – på samme klode? Røper jeg gjenkjennelig livserfaringer? Den «alminnelige» presten kan bli en ny tvangstrøye. Jeg startet min prestetjeneste under et slags alminnelighetstyranni. Det største kompliment jeg kunne få, var at folk ikke kunne ane at jeg var prest. Jeg har måttet øve meg på å være stolt av presten jeg var satt til å være.

Det fins en postmoderne tvangstrøye som vil ha det til at Jeg er mitt budskap. Heldigvis er jeg ikke det. Jeg tilstreber autensitet og ekthet. Men jeg har noe mer å forkynne enn meg og mitt liv. Jeg vil tørre å tåle å bli avkledd. Legge av meg all imponerende flinkhet slik Paulus beskriver det i Korinterbrevet og kjenne at det er noe som bærer: Jeg vil ikke vite noe annet blant dere enn Kristus og ham korsfestet. Svak, redd og skjelvende (1. Kor 2,1ff). Men da må jeg nettopp leve av det jeg forkynner: Av tilgivelsen.

Det var få som ble imponert over hans prekener. Desto flere som ble influerte (Ingvard Haddal i en artikkel om Peder Olsen).

Det som forklares, forstår jeg. Det som berører meg, flytter meg. Det avgjørende er autensitet og ekthet, mer enn formell autoritet. De holdbare svar er nyanserte svar. Jeg ble overrumplet av spørsmålet på en skolegudstjeneste:

Kan det skje no’ ondt i kirka?

Jeg var vel på vei til å si noe om at i en utrygg verden, her i kirken kan vi være trygge, gutten min. Jeg rettet meg opp og så rett på skiltet over sideinngangen: Nødutgang. Så ble det et annerledes svar, et svar med nyanser. Tryggheten ligger ikke i at det vonde ikke kan skje, men at i Jesu følge kan aldri det verste skje. For det har Jesus gjennomlevd og overvunnet.

Troverdighet har med åpenhet å gjøre. Og ærlighet. Vi kan våge ærlighet om vår tvil. Men da skal vi også være ærlige om vår tro! Forkynnelsen er mer enn meg. Deus semper major. Gud er alltid større. Du behøver ikke børste støv av ordene. De lever.

Mitt ideal er at menneskene kan høre det som sies og huske det som sies og ta i mot det som sies. Målrettet – enkelt – troverdig.

Øystein I. Larsen (f. 1941). Biskop i Sør-Hålogaland 1992-2006. Han har tidligere blant annet arbeidet som prest i menighetene Høybråten og Furuset i Oslo og vært studentprest ved Menighetsfakultetet.