Møte med barnesoldater

Belastning og utfordring

Av Kyrre Klevberg

Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det (Ordspråkene 4,23).

Norge har lange tradisjoner for å delta i internasjonale operasjoner. Det som er nytt er det hovedfokus internasjonale operasjoner har i vår tids Forsvar. Det er ingen prinsipielle grenser for hvor i verden norske styrker kan tenkes å delta i fredsarbeid. Et slikt fokus byr på nye utfordringer. Én av disse utfordringene er den eskalerende utviklingen av bruk av barnesoldater verden har sett i de siste 20 årene. Barnesoldater representerer et brutalt og kynisk misbruk av barn, og dette har en spredning geografisk som gjør at det vil være naivt å tenke at soldatene vi sender fra Norge ikke vil kunne stå i teatre der barnesoldater er involvert i konfliktene.

Høsten 2006 fikk jeg anledning til å reise i studieøyemed til Uganda. Underveis gjennomførte jeg et intervju med en tidligere barnesoldat. Jeg vil gjerne dele intervjuet og mine tanker rundt det med flere.¹ Det er heldigvis mange som har involvert seg i barnesoldatproblematikken. Reintegrering av barn som kan se tilbake på en tilværelse som barnesoldater, en tilværelse der vold og bestialiteter langt på vei har isolert dem fra hjem, familier og landsbyen, er en stor og viktig utfordring. Arbeidet for å gi barn tilbake et liv uten vold er prisverdig. Det trengs stadig satsning både på forskning og mer direkte humanitært arbeid på dette området. Mitt bidrag er nok noe utypisk i vinklingen. I intervjuet prøver jeg å vende en del av spørsmålene i retning av belastningen med å måtte kjempe mot barnesoldater. Hva gjør det med den norske soldat å trues av bevæpnede barn? Hva kan vi si om belastningen for de norske soldatene som kan påregne å møte barne­soldater i teatrene der de skal operere? En slik belastning kan være av mental karakter eller av moralsk karakter. Jeg vil legge hovedvekten på den mentale belastningen som følger av å stå i en kontekst der også barnesoldater er representert. Likevel berøres også den moralske belastningen. I praksis vil ofte de to være nært sammenknyttet. Jeg er overbevist om at vi trenger å tenke prinsipielt gjennom nevnte temafelt, og håper at intervjuet og innspillene mine i denne artikkelen vil stimulere til videre tenkning, debatt og konkrete nødvendige forberedelser.

Historien bak barnesoldaten Julius

Julius er en 29 år gammel mann. Han er nå student ved Ugandas største og velrenommerte universitet University of Makerere i Kampala. Julius har ikke hatt penger til å betale studentavgiftene den siste tiden. Han er arbeidsledig, og har ingen faste inntekter. Julius har to yngre søsken som han delvis forsørger. Alt han har, er småjobber og ustadige inntekter. Julius har en bakgrunn som er verdt å nevne. Dessverre er den langt fra unik i Ugandas målestokk: Hans mor og far og to av søsknene ble drept da Julius var åtte år. Som ni-åring ble han kidnappet av National Resistance Army (NRA) og brukt som barnesoldat i revolusjonsstyrkene til Museveni.

Da Julius ble født i 1977, regjerte fortsatt Idi Amin i Uganda. Amin ble styrtet i 1979. Uganda ble selvstendig i 1962, man allerede da var maktbalansen et problem.² Presidentembetet ble gitt til Edward Mubesa II, som var konge i Ugandas største kongedømme, Buganda. Milton Obote, som hadde sin tihørighet i nord, ble statsminister. Obote beordret i 1966 kongepalasset stormet, kongen ble avsatt og mange av hans tilhengere drept. Obote utropte seg selv til president og fortsatte å styre i det brutale sporet han hadde startet i. Obote ble styrtet i 1971 av Idi Amin, daværende sjef i hæren. Amin styrte landet i åtte år. Den nye makthaveren representerte intet brudd med Obotes brutalitet. Tvert i mot. I sin periode så Amin det som viktig å svekke påvirkningen fra befolkningen i Nord-Uganda som hadde vokst seg sterk under Obote. Dessuten ønsket han å gjøre Uganda til et land med en ren muslimsk befolkning. Kristne ble forfulgt og drept, den betydelige indiske folkegruppen ble utvist fra Uganda og økonomien falt sammen som følge av dette. En militær offensiv mot Tanzania ble Amins bane. Tanzania overvant Ugandas militære styrker og gav Obote muligheten til en ny periode som leder av Uganda fra 1980. Mønsteret med bruk av vold og terror mot egen befolkning fortsatte, og hærsjefen Tito Okello Lutwa gjorde statskupp. Han gjorde slutt på Obote’s andre regjeringsperiode, og ble landets president i seks måneder.

Tito Okello Lutwa ble i sin tur styrtet av de ugandiske frigjøringsstyrkene, National Resistance Army/Movement (NRA/M) under ledelse av Yoweri Museveni. Det er i denne tiden Julius tjenestegjør som barnesoldat i fri­g­jørings­styrkene til Museveni. Museveni har ledet Uganda til dags dato. Med hans styre har det blitt slutt på at statslederen fremstår som voldsutøver i klasse med Obote og Amin. Men den gamle konflikten mellom nord og sør i Uganda har bestått. Befolkningen nord i Uganda har med en viss rett kjent seg oversett. Museveni har ikke klart å gripe avgjørende inn i konflikten i nordøst blant karamojongene. Enda alvorligere: Han har heller ikke fått bukt med Joseph Kony som med sin Lord’s Resistance Army (LRA) har fanget opp mye av frustrasjonen over ubalansen mellom Nord-Uganda og resten av landet. I skrivende stund er det internasjonale samfunn trukket inn i fredsforhandlinger, men kritikken fra nord består. LRA sin måte å operere på er like underlig som den er grufull; militsen retter sin terror mot Nord-Ugandas egen befolkning, og i særlig grad mot befolkningsgruppen acholiene. Kritikere av Museveni hevder at han kunne ha kommet til rette med LRA mye tidligere dersom han hadde virkelig hadde ønsket det.

Julius’ fortelling

Julius forteller selv hvordan han ble rekruttert av revolusjonsstyrkene til Museveni og hvordan familien ble ødelagt:

In 1986, when NRA launched a military struggle against the existing government of Tito Okello Lutwa, which was overthrown in 1986, February, I was one of the children who was abducted from school. They found me with my friends, we were playing around the school in Torori Primary School. But then there was this lieutenant known as Ismail Sebbi. He got a hold of us. We were about twenty of my age. So they took us to the barracks, and made us stay there, they told us: “It is unsafe for you to go back home, because we are fighting against the Janjanjas”, that is the UNLF troops [Uganda National Liberation Forces, de væpnede styrkene til Tito Okello Lutwa]. So from 1986, I was with the NRA/NRM, that is National Resistance Movement or National Resistance Army of Yoveri Museveni, who is now the president of this country, Uganda. So I have been in military service from that time, up to date.

There were five children of us. When the karamojong came during the struggle between NRA and the UNLF troops, my parents were killed. My two other brothers [siblings], one boy and my sister was also killed. I tell you they slaughtered them from our home. They slaughtered them, the cows that we had and that was all our wealth, to make us get education…, all was taken, eaten by the military soldiers of NRA. So we are now three left, and I was the first born. Realize, by the time, I was forced to join NRA in 1986, I was just a little child. So I did not complete the other primary classes.

Twenty of us were captured by NRA, but most of my friends were killed in the battlefield. And as I speak now, we are only two or three who are still alive. One; she is called Anette, she is a lady. She is still in the active service. And then the other one died this year. He was also killed from the battlefield. He was killed in Sudan. So if I’m to say, we are only two left out of 20.

I was forced when I was a little child, my brothers were very young. There was nobody to look after them. I did not get the chance to go see them. And my aunties and relatives; they knew I was also killed from the battlefield. So they buried... and in our culture, when a child disappears from home, we assume that he is dead. So they got the stem of a banana which was put in the coffin to reflect me, that banana, this stem of the banana in my name. So in 1993, I got an old man, who advised me: “You are still young, I would like you to come back to school, it is very necessary for you to have an education. You will succeed, and you will have a bright future.”

So I joined Makerere University in private sponsorship. There was nobody to pay me. I was doing paying by myself, trough asking money from strangers. I got, maybe from like you, I ask you: “Please give me 100 dollars, you can give me 150 dollars.” I changed that money to Ugandan currency. Then I paid my school fees. That’s how I managed to complete my Bachelor degree. In 2003 - 2004 academic year.

Vi snakket om hvordan det var å være barnesoldat og hvordan det var å være barnesoldat og hvordan det var å kjempe mot erfarne styrker, som ikke brukte barnesoldater.

When I was forced joining the NRA, now the UPDF, that is Uganda Peoples Defence Forces [det nåværende offisielle ugandiske forsvar], I was just trained how to operate a gun. There was no basic military training for myself, and up to now. I have not gone for basic military training. Only what I was taught from -86, February, was open the gun, assemble the gun, load the bullets. I was given a uniform, I was given boots, I was given 6 [rounds of] ammunitions, the magazines, and I was given AK47, which we call mogopande, it’s a small gun. So that’s the type of the gun I was given. So immediately I was taken to military operations, to fighting. By that time we realized that the NRA had not captured the whole country. They had only captured the south and the western parts of the country. So the eastern and northern region was yet to be liberated by NRA. So I participated in the liberation of this country as a child soldier through military operation. I was an infantry. In other words fighting, facing the enemies. Two: I was given the responsibility of linking information. I was sent during the actual fire fighting. My commander would say: “Take this addition of ammunition to your friends who have run short of ammunition.” So I could take and bring something of that kind. So from that time I must say that I participated in many military operations, I killed very many people, especially whom we call rebels. Because they were resisting the government. Participating in fighting these people until liberating Eastern Uganda and Northern Uganda. But I realized that on the other side of the conflict, the child soldiers were not there. Because those were trained military personnel. It was Uganda National Liberation Army, that is UNLF forces. So those are men who are trained, some who are trained in Israel, some who are trained in Tanzania, some who are trained in Egypt, some who are trained in China. So those were strong, strong military people who had skills, who had the powerful gun, who had good tactics of fighting, but we had no knowledge and experience of fighting. So on the other side, there were no children in the army, but in NRA of Yoweri Museveni there were children, who were fighting against UNLF, and we had a lot of difficulties in defeating them [UNLF – Obote’s army]

Julius beskriver det han mener er forskjellene mellom barnesoldater og voksne soldater. Utfordringene i kamp er svært ulike. Julius legger spesielt vekt på at det er vanskeligere for barn å stikke av når de blir beskutt. Det er sterke opplevelser Julius forteller om.

When you really look at the process of fighting, there was a very big difference between an adult soldier and a child soldier. First of all, when you are fighting you have a confrontation against your enemies. Our adults, if you find that the enemies are more strong, they run away. So we, as young ones, we could not run very fast, so we could realize that in the process of us running also, either the rebels captures you and kills you, or he captures you and takes you for good. That was the very big difference, and that was very big problems the child soldiers faced. You have the battlefield; the place is so bushy, full of grass, full of trees. The grass is taller than you yourself. You can’t see were you are going. But your elders will run away and leave you. I will give an example of myself: In 1988 we were fighting the troops of UNLF and UPDA [Uganda People’s Democratic Army, opprørshær som godtok amnesti fra NRA i siste halvdel av 1980-tallet] and UPA [Uganda People’s Army, opprørshær som sluttet fred med NRA i siste halvdel av 1980-tallet] in Acholi, in a place called Kalongo [?] in the Pader district. We fought strong military opposition. We found very strong resistance from our opposition. So they defeated us. All my friends ran away. I remember, I was left with about six soldiers who were with me. My section commander was killed, so I took over from him to be the section commander myself. So in the process I started commanding the five of us, because in total we were six. The enemies had already surrounded us. We had no alternative. But lucky enough we had one RPG [Rocket Propelled Grenade] with some bombs, we had grenades, we had our AK47. So I commanded, I told my friends that: “You people, we are going to be killed. So what can we do? In the process of missing, we are going to be killed.” [Two of] My friends also decided to take off. So as they decided to take off to run away, leaving me with a certain boy and a girl, the two were shot dead. They shot him [them] from the back and died. So my [other] friend ran away to check on him. In the process of checking on him, he was also shot, and he died then and there. So this girl who remained ran away to pick the guns which where there. She was also shot in her side, she cried and screamed so much, crying for help from me. In the process I went trying to carry her, I couldn’t manage to do that, because she was heavy. And I was young, I couldn’t do much. The enemies were now coming nearer and nearer, so I realized that I was the only one who was not shot, and the only one that was active. Plus this girl. The girl told me: “Julius, you shoot me, and run away. If you don’t shoot me, or not kill me, both of us are going to die.” I said: “No, you can’t tell me this, I can’t do this.” I started crying. She said: “Please, Julius, if you don’t shoot me, I’m going to shoot myself. I want you to survive and run away.” That was a painful time, I will never forget in my life. Imagine your friend to ask you to kill her, in order for you to survive. So I told her: “This can not happen to me.” So she told me: “Julius. Now what do you want me to do?” I moved the gun from her, I moved the bayonet from her. I knew she was going to kill herself. But our enemies had already surrounded us, one were coming from right, someone coming from left. So I must say, it was Gods grace, it was Gods love, it was Gods care for me. God did not forsake me, he had good plans, I think. He had a purpose for me, I think. And he wanted me to learn something out of that. I carried this girl on my back. I don’t know where I got the strength. But in the process I moved about 15 steps. 15 or 20 steps. She was shot behind me. And she just said: “Julius, greet my parents”, and died. So all her blood was just…, full in my military uniform. I’ll never forget that. So I don’t know where the wisdom came from. My gun had jammed. I could no longer shoot. I could no longer load. Because I think it was too hot. The barrel was too hot. It needed to cool off, because of the extensive and many hours of fighting. So I decided to get this girls gun, which was still fresh, and taken some few minutes not being shot. I just got Rosa, because she was catholic. [?] I got here notebook. I shot on my right, I shot on my left. And something ran into my mind: “Run away! Take the north direction!” Exactly, I took the north direction. I left the enemies on my right, and the enemies that came to capture us on my left. They started fighting amid themselves. I confused them. They thought that this was the military government troops and these are different troops. So that’s how I managed to sneak. But also as I ran very far, I found an ambush, and I was shot here. I can even show you where I was shot [Julius har fortsatt arr som han viser meg].

Then I cried, but I never wanted to make noise. Because if I made noise, they would know there is an enemy there, that has been shot, and they could capture me. So I guess I just screamed slowly, and started crawling, slowly crawling, and left my gun behind. And I went with the gun of the girl. I didn’t know where our military detachment was, because I was the only person. I didn’t know how to [?] them up. I didn’t know the directions where we came from. And I was totally confused. I just found a main road and started walking slowly. Lucky enough the NRA had headquarters in the Kalong, it has a very big hospital. And they sent in some troops, to come and assist us, what we call reinforce guard. They came into rescue. So in the process they found me, they wanted to shoot me, but I lifted my gun up and said: “I am with you, we are together.” So they carried me, and picked me, and tied my hands, which was so much bleeding, and also my leg. So they tied me, I was taken to Kalong hospital. Treated for some few months. Then I resumed my military service. So the biggest difference was that, it is difficult for children to fight along side the elders. Because, when you are defeated by your enemies, it becomes difficult for them to run. That’s the difference.

Julius peker også på andre forskjeller mellom barnesoldater og voksne, som at det er vanskelig å finne uniformer som passer. En annen forkjell er at når vi tar en område ønsker de voksne å plukke med seg ting som fjernsyn, radio, penger og lignende. Julius forteller at det eneste han tok med seg var bøker han fant. Han startet å lese, slik at han hadde noe å gjøre. Jeg spurte han om den store forskjellen er at barn ikke vet hvordan krig fungerer, noe han svarte bekeftende på. Jeg spurte også om han var berørt av disse erfaringene på andre måter enn de fysiske arrene.

Sometimes I have a lot of affects and there are certain things that I don’t want to remember. Because when I remember it affects me so much, that I fail to concentrate in class, with the only result of crying, but also crying doesn’t help me…. One of the incidents which I never wanted to remember, is when my friend [Rosa] told me to kill her, and make me to survive on her behalf. That is something I wouldn’t like to talk so much about. Secondly, I also wouldn’t like to talk so much about myself, because I was shot, and I was about to be captured, and in the process of being shot, nobody came for my aid, nobody came to rescue me. In addition to that my parents didn’t know, so I was a really confused person… So I feel…. [Julius begynner å grate] Let me just stop there…. I don’t want to remember much about that.

Each person has a different way the war has affected him or her. But I must say, the pain all of us have is that we are taken to military combat operation when we are young. Two: We have lost our friends, who were killed. We have seen them dying. That’s the difficulty every child soldier had by that time. We could come back and sit down, sometimes we couldn’t eat, we could just burst into tears, crying: “So and so has been dead, so has been killed”, because we were talking, sharing stories…

Julius forteller at det ikke ble gjort forskjell på barn og voksne. Alle fikk beskjed om å ta på uniformen, få tak i et våpen og marsjere inn i stridssonen. Problemet er at barn ikke vet hva dette handler om. De lærte ingenting om å søke dekning eller hva de skulle gjøre om de ble såret. Lederne forsikret dem i stedet om at alle var modne for dette. Julius fremholder sterkt at dette var svært galt. Jeg spurte Julius hvordan det ville være for en soldat å fortelle at han hadde slåss mot barnesoldater.

To me, I would say, if it is a military operation where there is confrontation or real fighting between the government troops and rebels, for example of Joseph Kony, there should be a minimum and a maximum way of fighting. They should not go totally into killing whoever they come across. They should sympathize with the children, like myself, even those who has been abducted by LRA. I mean, when the UPDF is fighting LRA, they should somehow have mercy, have concern for human being, have concern that all these are images of God. They should not go and kill and shoot anyhow. It should only be in a place where they have resisted. But if they have accepted to surrender they should get them and bring them back home, especially the children, into their communities, back to their homes. For example myself: This government has not integrated me back to my people. It is only me who have decided to go. They have never… This government has not turned back to say: “We are going to take care of you through education. Nothing of that kind. So what are we talking about? I must say, all the laws existing as far as child soldiers in all the world are concerned… it is just in the mere papers. It is not practical, it is not in implementation. The ICC [International Criminal Court], the UN, they are not doing enough to protect children, to protect women in war. They are simply sitting there talking, but the problems are here and now.

Julius viser også til at de hadde strenge regler for hvordan de skulle oppføre seg i kamp.

I must say that during operations, and especially in the unit where I was, we had very strict rules and regulations. One: If you are in an operational area, you are not supposed to move alone, going outside the camp. And when you are going outside the camp, you must first notify your bosses, you must notify your section commander or your leader, to inform him that: “I am going out of the camp” or “I am going to fetch water” or “I am going to help my self”, or “I am going to the toilet.” If you just go out anyhow, and then walk back they can shoot you. They will say: “We missed his identity.” So for us our code of conduct was: No going out, anyhow. Two: No drinking alcohol. You are not allowed. Three: You are not allowed to rape… any woman, any girl. The fourth one: You are not allowed to shoot and kill innocent civilians who are not protected. Instead you bring them and give them security. So we had very tough… I must say, my commander was a very serious and committed person. He did not accept any tolerance of killing, of raping, of looting, of drinking alcohol… No. And I must say; our unit was the best, diciplinary ways.

[Our commander] told us for example: “You are children, I know it is difficult for you to be here in operation, but there is nothing we can do. After the battle we will take you back to school. So you will have to just bear with us.”

Using my own experience and focusing on my unit, where I was, there was no difficulties between us and the adults. Because after the operations we could come back to our headquarters and interact, find out who was shot, who is missing, you know, by taking row calls, they called you name by name. If so and so is missing then they just know that that person is dead. So we had a very good interaction with our adults. Except: The difference was only during the battle; where you go to fight, and you find the enemy are stronger than you, they have overpowered you, the adults, they would run away and leave the young ones behind. That is the biggest difference.

Julius sier også at det i de første årene ikke var barn blant de fiendlige styrkene.

I must say that our enemies of -86. -87. -88, there were no children at all. Children abduction started after we defeated the former soldiers of Tito Okello Lutwa. Children abduction came in under the reign of Alice Lakwena. Lakwena in acholi means a messenger. They are the ones. And Joseph Kony who took over for Alice Lakwena. There is a link between Alice Lakwena and Joseph Kony. They are believed to be cousins. It is only Kony and Alice Lakwena who had the children abducted.

Julius forteller at han er bitter. Han er bitter på regjeringen som forsømmer dem. Det de har bidratt med, har ikke blitt satt pris på. Ingen takker dem for at de har frigjort landet. Ingen kommer for å støtte han eller de andre barnesoldatene. Han mener et unntak kanskje er de barnesoldatene fra Kony som får støtte av ulike hjelporganisasjoner.

I have not benefited from this government. No, not at all! But I must say, all the benefit I only got from the government is time. Just time to allow me to come back to school. That is the only benefit I can see. But they have not come to support me. I am paying my rent. My apartment where I am staying. The government could say: “No, let’s take care of you.” My brothers, they are not studying, they are not at school, the government could say: “Let’s educate them, for your contribution.” I am very bitter.

Jeg spurte også Julius om han det utgjorde en forskjell å drepe en barnesoldat kontra en voksen soldat

Yes. There is that difference…A child is very innocent. But they have taken him to fight. Innocently, he doesn’t know what he is fighting for. He doesn’t know the vision of this fight. It is simply taken through orders and instructions given to him. But an adult who goes to battlefield goes while knowing: “I am going to fight to liberate my country” or “I am fighting for the cause.”

But for the case of children, they can not know that difference. We are only told: “Go and do this!” For example at home: You have children in your house. You see children playing with the TV, and you see that they are about to break that TV. And then you tell them: “Please stop it.” The children will stop. But if you told a child: ”Go on break that TV, go and beat it!” They children will go on and break that TV. Because they don’t know the importance of that TV to the household. So it is the same the military. Children are very innocent all over.

Julius framholder også at han mener det er galt å drepe uansett. Det er hardt å bli kommandert ut på slagmarken for å ta liv. Han viser også til sin bakgrunn som kristen og sier at dersom du dreper et menneske som er skapt av Gud, dreper du også Gud selv.

Jeg spør Julius til slutt om han gi meg noen råd om hvordan vi kan forberede soldater som kan risikere å bli møtt av barnesoldater.

First of all: If you are given instruction from Norway to come to any part of the world for the mission of peacekeeping, say, all over the world, I would recommend the following to you as a chaplain: One: You are on a peacekeeping mission. You should have that in the back of your mind. And in the process of keeping peace in a given country, you should first be well equipped, with information about who are the parties of the conflict. Are these conflicts between the government troops? Are there rebels groups who are in the bushes? Who are in the forest? You should know that. For example in Congo, for example in Uganda, for example in Darfur, Sudan, for example in Somalia, in Liberia, plus other different countries. After knowing the parties who are involved in the conflict, then you should also try to identify: What is the age average of those people? Who are the majority? You don’t simply bump in, and say: “Look! My mission is to keep peace in this country.”

Julius snakker sterkt om at barn ikke skal være en del av militære operasjoner, og påpeker at alle som blir oppdaget i å rekruttere barn, bør straffes. Han fremholder innstendig at konflikter bør løses gjennom dialog og fredsforhandlinger.

Omfattende bruk av barnesoldater

Vi hører om en gutt som åtte år gammel opplever at far og mor blir drept, og som ni år gammel blir bortført av soldater og gjort til soldat. Vi hører om en frastjålet barndom. Et barn tvunget inn i en brutal voksenverden. Vi må konstatere at barn som opplever krig er ofre. Når de i tillegg tvinges til å delta i krigen blir det enda tydeligere: Barna er ofre. Ufrivillig dras de inn i konflikter som er skapt av voksne og som hører hjemme i de voksnes verden.

Julius understreker at regjeringsstyrkene som Musevenis geriljastyrker kjempet mot, var profesjonelle og veltrente soldater. De benyttet ikke barn i sine styrker. Vi hører også i intervjuet at det var Alice Lakwena og Joseph Kony som startet med rekrutteringen av barnesoldater i Uganda. Det er et faktum at det i Uganda ofte er Konys LRA som forbindes med bruken av barnesoldater, men Julius er selv et vitnesbyrd om bruken av barnesoldater før Lakwena og LRA. Julius forteller om sin tjeneste i NRA/M. I klartekst: Julius tjenestegjorde som 9-åring i de væpnede styrkene til Yoweri Museveni, mannen som i dag leder Uganda som landets president. Og Julius var langt fra alene som barnesoldat i NRA. Hovedpoenget i denne sammenheng er likevel et annet: At NRA eller LRA langt fra var/er alene om å rekruttere barn inn i styrkene sine.

Dette bekreftes i litteraturen: I boken African Guerrillas slås det fast, ikke kun at barn rekrutteres og benyttes i flere ulike konflikter og land, men også at de ulike sidene i flere av konfliktene bruker barnesoldater.³

Singer gir en gjennomgang av barnesoldatproblematikken i et historisk perspektiv. Der gis vi også oversikten over utbredelsen av barnesoldater på verdensbasis.⁴ Det nedslående inntrykket er at verden ikke utvikles i noen mer sivilisert retning. Forfatteren påstår at med visse unntak har det i de siste fire millennier rådet en generell norm om ikke å godta barn som deltagere i væpnede styrker (s. 15). De siste tre årtiene har man brutt med denne normen, og bruken av barnesoldater har eskalert voldsomt. Utbredelsen av barnesoldater har aldri vært større enn i vår tid.⁵ Barn er involvert i væpnede styrker i de fleste av verdens større pågående konflikter.

De nye relasjonene barna inngår i i militsene blir ofte substitutter for familiene de har hatt. Julius forteller om Ismail Sebbi nesten som en farsfigur. Han snakker om de positive relasjonene med de voksne: ”serious and commited person”, og ”they called you [us] name by name” og ”good interaction with our adults”. Slike utsagn er egentlig bare egnet til å understreker at barna er ofre. De finner mye godt, sikkert medmenneskelighet på mange måter, men grunnpremissene er perverterte. For farsidealene er også de som driver barna ut på slagmarken, og også de samme som stikker av i striden når de bekjempes og som lar barna bli igjen. Unødvendig å si: Slik fungerer ikke en virkelig familie.

Båndene til de andre barnesoldatene har også vært sterke. Julius forteller fra slagmarken: “We have lost our friends, who were killed. We have seen them dying.” Julius er skutt på, han er såret i skulder og bein, han har blitt preget av tiden som barnesoldat og han opplever tiden som barnesoldat som en byrde helt inn i nåtiden. Mange år etter hendelsene, opplever han bitterhet over at innsatsen hans aldri har fått anerkjennelse. Det er vanskelig i denne sammenheng å ikke nevne opplevelsen med venninnen Rosa.

Vender vi oss til faglitteraturen forsterkes inntrykket som intervjuet har gitt oss. Peter W. Singer har skrevet en meget god bok om problemkomplekset rundt barnesoldater. Han peker på de skadene som påføres barna som er mest opp i dagen, som at de isoleres fra sine familier, som at de ofrer lemmer i krigføringen. Men han peker også på de mindre synlige skadene barnesoldatene får. Singer refererer en undersøkelse som viser at 97 % av barna utvikler Post Traumatic Stress Disorder (PTSD).⁶ Årsaken til de høye tallene er trolig at barna ikke har utviklet mekanismene som gjør et voksent menneske i bedre stand til å håndtere belastningene som strid og vold medfører.⁷ I tillegg til den mentale ubalansen, nevner Singer også høye selvmordsrater, lærevansker, konsentrasjonsvansker,⁸ rusproblematikk⁹ og et videre livsløp i kriminalitetens tegn.¹⁰

Graden av råskap overfor barn er voldsom og sjokkerende og gjør vondt å lese om. Som én illustrasjon blant mange, siterer jeg fra et sudanesisk scenario i boken Child Soldiers – The Role of Children in Armed Conflicts av Cohn og Goodwin-Gill (s. 28f.):

The criterion for selection into this children’s militia was said by some reporters to be the presence of two molar teeth. Other reports said that the boys had been used as advanced troops, to clear minefields.

Man finner uendelig mange eksempler på den brutalitet barnesoldater har vært utsatt for. Tilværelsen som barnesoldat er overgrep satt i system. Slik er det uproblematisk å slå fast at barnesoldatene er ofre.

To poenger mot slutten av et avsnitt som lett kunne gjøres lenger: For det første: Vi har hørt om barnesoldater som ikke tvangsrekrutteres inn i tilværelsen som barnesoldat. Cohn og Goodwin-Gill skriver om dette:

Instances in which children and youth have been coerced into joining government armed forces, for example, in Burma, Guatemala, El Salvador, and Ethiopia, or opposition movements, as in Mozambique, Angola, Sri Lanka, Sudan, are obvious examples of victimization. But children and youth are not necessarily driven into conflict. Sometimes, as in Liberia, they are among the first to join armed groups; at other times, as in the Palestinian intifada in the Israeli occupied territories, they are primary catalysts of violent strife. Their motivation lies in the very roots of the conflicts in the predominant macro social, economic and political issues defining their lives.¹¹

Det er utvilsomt rett at barn ofte selv søker seg til væpnede styrker. Her er det imidlertid viktig å holde tungen rett i munnen. Faktum er at det sjelden finnes aktuelle alternativer for disse barna. For barna er det ofte militsen som kan gi noe som kan minne om den familiestruktur barna har tapt. Dessuten er det som del av en milits at barna får til livets opphold og en sårt tiltrengt sikkerhet. I dette perspektivet blir det lite relevant å snakke om frivillighet. I dette synspunktet finner jeg støtte hos blant annet Singer:

A survey of child soldiers in four African countries found that 64 percent joined under no threat of violence. To describe this choice as voluntary, however, is greatly misleading. Children are defined as such, not only because of their lesser physical development, but also because they are judged to be of an age at which they are not capable of making mature decisions.¹²

For det andre har vi også hørt om grusomheter og bestialiteter som er utført av barnesoldater. Om barnesoldatene, som er utsatt for vold og brutalitet fra voksne, i sin tur begår nye grusomheter, er det andre enn barnesoldatene som må bære det moralske ansvaret for disse overgrepene. Selv om barn opptrer som overgripere, mister de ikke ved dette sin status som ofre. Barn er ikke bare fysisk uferdige, men også mentalt umodne og ute av stand til å ta modne og ansvarlige beslutninger, jfr. sitatet fra Singer i avsnittet ovenfor.¹³

Norske styrker i møte med barnesoldater

Bevisstheten om at barnesoldater er ofre må få praktiske følger i møte med barnesoldater selv om de tilhører fiendens styrker aldri så mye. Hvordan bør rules of engagement (ROE) og code of conduct (CoC) formes med tanke på at vi skal operere i områder der vi kan komme til å møte barn i strid? Dette temaet er det skrevet påfallende lite om. Barnesoldatene er det (heldigvis) skrevet en god del om, med hensyn både til kampen mot rekruttering og reintegrering, og flere andre vinklinger. Men perspektivet fra soldater som kan risikere å møte barnesoldater i en væpnet konflikt, mangler altså. Det er to grunner til at temaet bør tillegges tyngde, og gjøres til gjenstand for oppmerksomhet i øvingssammenheng. Aller fremst gjelder dette barna selv. Barnesoldater er ofre for konflikter de i utgangspunktet ikke har noe med. Menneskeverdet må holdes i hevd. Dette gjelder selvsagt i møte med ethvert menneske. Men stilt overfor et barn fremtrer dette med enda større tydelighet. Barns særlige krav på beskyttelse i følge internasjonal lovgivning, er et anliggende som stadig må bevisstgjøres for våre soldater. I FN’s konvensjon om barnets rettigheter leser vi i art 38, pkt 4:

I samsvar med sine forpliktelser i henhold til menneskerettighetslovgivning om å beskytte sivilbefolkningen under væpnede konflikter, skal partene treffe alle gjennomførbare tiltak for å verne og dra omsorg for barn som berøres av en væpnet konflikt.

Det er klart at et væpnet og stridende barn ikke defineres som sivilbefolkning, men det er også tydelig at forpliktelsen fra internasjonal lovgivning går i retning av å tilstrebe i høyest mulig grad å se barnesoldatene som barn, og i lavest mulig grad som soldater.¹⁴ Det er våre soldater som konkret skal håndheve forpliktelsen vi har. Til dette trenger de hjelp. Julius gir oss noen ledetråder. Av intervjuet kan vi utlede fire viktige stikkord.

Etterretning

Julius understreker at innhenting av informasjon er viktig:

After knowing the parties who are involved in the conflict, then you should also try to identify: What is the age average of those people? Who are the majority?

Viktigheten av etterretning kan vanskelig overdrives: 1) Våre folk forberedes på hva slags områder man skal inn i. 2) Våre styrker kan bli kjent med partene i konflikten, kjenne til deres sammensetning, og bli kjent med deres styrker og svakheter. 3) Våre styrker kan få avklart hvordan barn rekrutteres til væpnede styrker, og dermed være tilstede for å forhindre ytterligere tilsig av barn inn i de væpnede styrkene.

Holdning

En bevisst holdning om barn og menneskeverd vil kunne være avgjørende for hvordan man vil møte barnesoldatproblematikken. Julius hevder:

You don’t simply bump in, and say: “Look! My mission is to keep peace in this country.” So when an adult comes and he has disobeyed you, you beat him. When a child comes and he has disobeyed you, you kick him and you slap him. When a woman comes and says: “Please, please help me!” You beat her and you rape her. That is very wrong. My advise is: Have a Christian heart, have fear of God before you, and ask God to give you wisdom and knowledge to do your work in fairness and justice.

Holdningen som Julius mener vil hjelpe oss til å gjøre en god jobb er gjennomsyret av hans kristne livssyn. I mine ører, som feltprest lyder det godt. For andre vil et slikt språk ikke ha noen klangbunn. Det vil alternativt gå an å snakke om solidaritet og det felles menneskeverd vi alle deler. Holdningen skapes gjennom refleksjon, samtale og øving. Om enkelte vil si at barnesoldater er et negativt fokus for våre soldater som vi ikke bør bruke mye tid på, vil jeg ganske enkelt svare at et slikt fokus er nødvendig og vil gi en gevinst i form av forberedte soldater dersom vi møter barnesoldatproblematikken.

Internasjonal lovgivning

Julius viser også til rammene som er gitt oss i de foreliggende lovgivning: ”Do not bring compromise to that, by respecting the international conventions.” Han viser altså til de premisser er fastlagt i internasjonal lovgivning og som vi har forpliktet oss på. Våre handlinger preges altså ikke kun av holdningene vi har, men også av gjeldende lover og regler. Altså må soldatene undervises i lovverket som foreligger.

Taktiske disposisjoner

Det er ett verdifullt poeng til jeg mener Julius gir oss i intervjuet. Han forteller om hvordan de voksne flykter, og lar barnesoldatene klare seg selv, når de er i ferd med å bli nedkjempet av en sterkere fiende:

When you are fighting you have a confrontation against your enemies. Our adults, if you find that the enemies are more strong, they run away. So we, as young ones, we could not run very fast, so we could realize that in the process of us running also, either the rebels captures you and kills you, or he captures you and takes you for good. That was the very big difference, and that was the very big problem the child soldiers faced. You have the battlefield; the place is so bushy, full of grass, full of trees. The grass is taller than you yourself. You can’t see were you are going. But your elders will run away and leave you.

Her forteller han om en av de vanskelige situasjonene barnesoldater kan bli satt i: Lengre ben løper fortere enn korte ben. Julius opplevde å bli sviktet av sine voksne medsoldater da de rømte, og han selv ikke kom seg unna. Barna er spesielt sårbare når de voksne rømmer. Spørsmålet er likevel om det ikke er nettopp et slikt hendelsesforløp (at de voksne rømmer) vi bør tilstrebe for å kunne håndtere barnesoldatene uten å måtte øve vold på dem.

Jeg innledet dette avsnittet med å nevne at det var påfallende lite som var skrevet om barnesoldatproblematikken fra de soldaters perspektiv som skal inn i teatre der møter med barnesoldater kan påregnes. Singer er et unntak. Han vier et helt kapittel i boken Children at War til denne tematikken. Singer hevder at i et scenario hvor de voksne flykter vil en kaotisk situasjon oppstå; ingen vil lenger lede barnesoldatene, og det vil føre til mangel på kampånd og motivasjon til videre strid hos barnesoldatene:

The center of gravity for child soldier groups is the hold that leaders have on their troops; thus, a primary task for defeating them is the breaking of that chain… If the adult leader is killed or forced to take cover, the whole organization can break down rapidly… Therefore, in facing off against child soldier units, chaos and confusion are more valued than pure destruction.¹⁵

En taktisk konsekvens av dette vil være å prøve å ramme de voksne blant en fiende. Uten de voksne mister barnesoldatene ofte både viljen og evnen til å kjempe videre. Operation Barras kan tjene som en god illustrasjon. I Sierra Leone i 2000 ble soldater fra Storbritannia omringet og tilfangetatt av barnesoldater tilhørende en milits med navn West Side Boys. Alle gislene ble satt fri under Operation Barras, redningsaksjonen i regi av britiske Special Air Service soldater. Hovedpoenget i denne sammenhengen er at operasjonen førte til oppløsning av hele militsen, og i dagene etter operasjonen overga barnesoldater seg i hopetall. Når lederskapet forsvinner, faller det hele sammen. Derfor innfører Singer begrepet effektbasert krigføring. Sterke effekter i seg selv kan være nok til å bryte ned enheter med barnesoldater. Ett problem ved en slik taktikk, kanskje særlig i FN-misjoner, er at man, for så tydelig som mulig å fremstå som fredsagenter, nettopp ønsker å avstå fra bruken av slike effekter. Å fremstå som fredsagenter er noe de fleste uten videre synes godt om, men jeg vil gjerne understreke at Singers effektbaserte krigføring bør vurderes med tanke på at den kan føre til at flere barn beholder livet, legger fra seg våpnene og forlater væpnede grupper.

Singer har flere gode poenger. Han skriver om viktigheten av å være forberedt mentalt på å kunne møte barnesoldater. Han skriver om viktigheten av å sikre de typiske plassene for rekruttering av barnesoldater og han skriver om viktigheten av å ha rett utstyr.

Selv vil jeg understreke behovet for at humanitært arbeid i de aktuelle områdene går hånd i hånd med de militære operasjonene. Der barn har dekket de primære behovene (mat, søvn og trygghet) vil de ikke lenger så lett bli ofre for væpnede gruppers rekrutteringsstrategier.

Hvordan bør så RoE og CoC formes med tanke på at vi skal operere i områder der vi kan komme til å møte barn i strid? Hvordan kan vi legge en taktikk som hjelper oss til å hjelpe barnesoldatene i stedet for å ta livene av dem? Om jeg ikke har levert ferdige tekstforslag til verken ROE eller CoC, håper jeg likevel å ha levert viktige anliggender til en videre diskusjon omkring disse temafeltene. Jeg lar Julius få siste ord i dette avsnittet:

But you as an adult (…) I think you should struggle and work hard, because you are a trained military person, should work hard to capture these children alive, and bring them home: “Look! These are children. I worked hard. I captured them, but I didn’t just kill them.”

Julius forteller oss at han har tatt liv. Som soldat gjorde han det som var forventet av ham; han deltok i kamphandlinger, og våpenet hans var akkurat like dødelig som alle andres. Det forteller oss at barn er like farlige som voksne i krig. Julius viser oss også et eksempel på at han som barn klarte å villede fienden, og få dem til å vende seg mot hverandre lenge nok til at han kom seg unna. Noen vil hevde at barn til og med kan være farligere enn voksne. Barn har ikke samme evne som voksne til å se konsekvensene av handlingene sine. De har heller ikke fullt utviklet evnen til å skille mellom rett og galt. Sannsynligvis vil det være situasjoner der voksne vil sette grenser for hva slags handlinger de vil være med på, der barn ikke vil fremvise den samme tilbakeholdenheten. Indoktrineringsteknikker kan frata barn alle sperrer. Når vi i tillegg vet at mange barnesoldater er sløvet av rusmidler, og at vurderingsevnen ytterligere er svekket av slik rus, må vi stadfeste at barnesoldater kan være livsfarlige. Mange har advart mot å undervurdere barnesoldatene. Singer siterer i sin bok en militsleder fra Liberia: ”Don’t overlook them. They can fight more than we big people… It is hard for them to just retreat.”

Den brutale virkelighet kan være både vanskelig og forferdelig: Det finnes tilfeller der det eneste reelle handlingsalternativet som gjenstår, består i å uskadeliggjøre et barn. I slike tilfeller kan det tenkes tilfeller der en soldat ikke bare har rett til å ta livet av en fiendtlig barnesoldat, men også en plikt til det, eksempelvis for å forsvare andre sivile, medsoldater eller seg selv. I forrige avsnitt dvelte vi ved Operation Barras. West Side Boys bestod for en stor del av barn, og offiseren som ledet de tilfangetatte britene sa i ettertid at han lot seg ta til fange fordi han ikke ville skyte på barn med AK’er. Hans vurdering kan sikkert diskuteres. Personlig har jeg selvsagt sans for den sterke uviljen mot å åpne ild mot barna. Umiddelbart kjenner jeg at jeg ser med sympati på offiserens valg av handlemåte. Like fullt er det et faktum at Operation Barras ledet til mange dødsfall, på West Side Boys’ side. Estimater rangerer fra 25-150 døde.

Julius erkjenner at det er tilfeller der det ikke finnes veier utenom å åpne ild mot barnesoldater:

It depends also what circumstances that led you to kill them; if it is during the battlefield where you had to defend yourself, then there is nothing to do, because you are defending yourself.

Dette synspunktet deles av undertegnede. Når barn inngår som deltagere i væpnede styrker har de da heller ikke krav på beskyttelse fra internasjonal lovgivning. Norges Forsvarsminister står også for sammenfallende synspunkter, idet hun uttaler seg til media:

Vi kan ikke vike tilbake av frykt for å støte på barnesoldater. En tolvåring med våpen i hånd er å regne som en soldat, på linje med andre.¹⁶

Det har en kostnad å ta liv

Vi har til nå sett at bruken av barnesoldater er stor, med forgreninger til de fleste av verdens største konflikter. Vi har konstatert at barn som barnesoldater er uskyldige ofre, dratt inn i voksnes konflikter, og at dette har en høy pris for barnesoldatene. Vi har slått fast at dette perspektivet utfordrer oss til å forme CoC og ROE med tanke på dette. Like fullt har vi erkjent at soldater fra fredsopprettende eller fredsbevarende styrker kan finne seg i situasjoner der de står uten andre valg enn å ta livet av barnesoldater. Det ligger i sakens natur at slike hendelser vil være en stor belastning for de involverte. Det er dette temaet jeg nå vil vende meg til, før jeg avslutningsvis sier noe om oppfølging av dem som har vært involvert i trefninger med barnesoldater.

Det har en kostnad å ta liv. Det å ta livet av et medmenneske strider mot noe grunnleggende hos de fleste av oss. Et meget illustrerende eksempel gir offiser og forfatter Dave Grossman i sin bok On Killing. Her skriver han om en undersøkelse av geværene som ble funnet på slagmarken etter et av de største slag under borgekrigen i Nord-Amerika.¹⁷ Det viste seg at flere geværer aldri ble avfyrt. Mange geværer var ladd på nytt uten at det var løsnet noe skudd. Enkelte av geværene var ladd opptil ti ganger, ett så mange som 20. Det er vanskelig å se dette som noe annet enn en motvilje mot å skyte på fienden. Denne motviljen kan ha ulike årsaker, men det er naturlig å nevne den grunnleggende motviljen til å drepe som vesentlig. Enda mer naturstridig blir det når den en dreper er et barn, og et barn som til alt overmål selv er et offer for andre voksnes kynisme.

Vi har tidligere understreket tilbakeholdenhet med hensyn til voldsutøvelse mot barnesoldater av hensyn til barnenes eget vedkommende. Størst mulig tilbakeholdenhet bør utvises også av hensyn til egne styrkers beste. Erfaring tilsier at belastningen ved å krige mot barnesoldater er så stor at mange vil utvikle post-traumatiske stresslidelser.¹⁸ Singer nevner i tillegg klinisk depresjon som bieffekt blant soldater som har vært i kamp mot barnesoldater. Dessuten er tilstedeværelsen av barnesoldater også en utfordring for moralen. Singer hevder at det er demoraliserende for godt trente og profesjonsbevisste soldater å måtte kjempe mot og drepe barnesoldater. Aller mest problematisk er dette naturlig nok for dem som har egne barn. En deltager i FN-oppdrag i Kongo sier:

Every time I look at them, I think of my son. They are so small.

Naturlig nok synes man synd på barnesoldatene; ethvert menneske med noenlunde intakt følelsesliv gjør vel det. Men soldatene kan aldri synes synd på uten hele tiden å opprettholde fokus, og se barnesoldatene som helt konkrete trusler. Det er og vil være et umistelig force protection-anliggende. En tilleggsbelastning for soldater involvert i kamper mot barnesoldater, er den hjemlige oppfatning av det som skjer et misjonsområde. Hva vil nyhetsoppslag om barn drept av våre styrker avstedkomme av hjemlige reaksjoner? Denne problemstillingen går jeg ikke inn i, men nøyer meg med å konstatere at det nettopp er i slike sammenhenger at støtten fra politikere og Forsvarsledelse bør fremstå som umisforståelig. Utfordringene for hver enkelt soldat involvert i kamper mot barnesoldater er så store oppfølging av soldatene vil være essensielt.

Viktigheten av oppfølging og fordeling av ansvar

Julius’ bitterhet er påfallende. I ett avsnitt bruker han ordet bitter fem ganger:

I am bitter… so much. I am bitter about my government for neglecting us …We have not been appreciated. We have not been rewarded. Nobody comes to say thank you for liberating this country ... Up to now I am very bitter. Nobody comes to my aid, to help me with education. Not only me, there are very many child soldiers out there. They haven’t been helped.

I et annet svar skinner også bitterheten igjennom:

This government has not integrated me back to my people. It is only me who have decided to go. They have never… This government has not turned back to say: “We are going to take care of you through education”. Nothing of that kind.

Julius opplever at hans innsats aldri er blitt verdsatt og at han aldri har fått hjelp til reintegrering etter den traumatiske tiden. Heller ikke har han fått noen annen type støtte fra myndighetene. Verken økonomisk eller moralsk.

Tonen er kjent: Vi kjenner den fra veteraner fra Vietnamkrigen, som opplevde å komme hjem til et samfunn som vendte dem ryggen. Men vi har hørt lignende stemmer også på vår hjemlige arena. Det er flere av våre veteraner mener de er mangelfullt oppfulgt. Vi kan bruke innholdet i Julius’ utsagn til å stille opp noen få punkter som illustrerer hva en veteran vil håpe på å få tilbake etter en innsats som har krevd mye av han henne:

• Moralsk støtte

• Anerkjennelse for innsatsen

• Hjelp til reintegrering

Noen helt korte betraktninger til disse punktene: Norge er kommet langt på disse områdene. Opprettelsen av Forsvarets Veteranadministrasjon i 2006 er en synliggjøring av dette. Likevel; dette og lignende tiltak bør selvsagt ikke bli noen hvilepute. Soldatene vi sender trenger å få vite at de har myndighetene våre i ryggen. Dersom soldatene er uvisse på det, kan det bre seg usikkerhet i forhold til om det er rett å delta på den måten de gjør. Det igjen vil kunne ha effekt på motivasjon og utførelsen av oppdraget. Etter at beslutningen er fattet om å sende styrker er det dermed et politikeransvar å gi ubetinget støtte til soldatene. Støtte trengs også i forbindelse med handlinger utført med tanke på oppdragsløsning. Det ligger i sakens natur at soldatene våre vil stå i krevende situasjoner, der valg av løsninger vil kunne diskuteres. Så lenge handlingen rimeligvis kan tolkes innenfor RoE og den CoC vi opererer med, må politikere og forsvarsledelse være rake i ryggen, og stille seg bak soldatene. For de aller fleste soldater er anerkjennelse av innsatsen som er lagt ned viktig. Det gis anledninger til dette på mange vis, og dette er av punktene Forsvaret har utviklet seg i positiv retning. For to årtier siden, da soldater kom hjem fra deltagelse i internasjonale operasjoner, ble de stilt opp på norsk jord, takket for innsatsen og sendt hjem. Nå foreligger godt utviklede avreise og hjemkomstprogrammer der hver enkelt soldat og dennes pårørende tas på alvor. Ved hjemkomst er mentalhygienelagene inne i bildet og gjennomfører samtaler med alt personell, behov for oppfølging vurderes. Høytidelige medaljeparader gjennomføres og pårørende blir informert om de vanlige utfordringene hjemkomsten kan by på. Reintegrering er et stort ord. I problemstillingen omkring barnesoldater er reintegrering vanligvis et begrep forbeholdt barnene som legger ned våpnene og skal lære seg å fungere i et normalt samfunn igjen. Jeg tror begrepet med god grunn også kan brukes om soldater som har vært involvert i kamper mot barnesoldater. Erkjennelsen av at opplevelsene er så ekstreme, så fjernt fra det normale, så langt fra det som bør være det normale liv leder meg til å tenke at reintegrering er et godt begrep.¹⁹ Overgangen fra oppdragsløsning i Darfur, og opplevelsene man får der, til å vandre på Sandvika Storsenter er så stor at det ikke nødvendigvis går problemfritt. Faktisk er det ofte først når soldatene kommer hjem at problemene melder seg. Singer (2005) siterer en engelsk offiser med erfaring fra Sierra Leone (s. 181):

The impact of being fired upon by a child is a terrible shock, but the soldiers will do their job. But if you don’t care for them when they come home, it might destroy them.

Jeg tror den engelske offiseren har rett, og at dette gjelder våre norske soldater også; de vil profesjonelt stå løpet og gjøre de rette tingene. Selvsagt vil det kunne finnes unntak, men min opplevelse er som nevnt at de virkelige reaksjonene først melder seg når arbeidet er utført og en er hjemme. Da har en tid til å reflektere. Dersom opplevelsene har vært sterke og belastende, som for eksempel opplevelsen av å bli skutt på av barn, kan refleksjonstiden i etterkant være en sårbar tid. Her vil det være viktig å bli møtt av et helhetlig tilbud. Soldater kan komme hjem med alt fra nedsatt hørsel til et fortvilet spørsmål om meningen med livet. Utfordringer med å få sove om nettene kan melde seg like vel som spørsmål knyttet til egen rolle med hensyn til rett og galt i misjonsområdet. Vi må ikke late som om én yrkesgruppe kan ta seg av alt dette. Utfordringene hjemvendte soldater har kan være av praktisk karakter, de kan være av medisinsk karakter, både av fysisk og psykisk art, de kan være av mer eksistensiell karakter, og kanskje mer til. Vi må ta vare på hele mennesker, og i et slikt bilde vil både feltprester, psykologer, leger, psykiatere, sykepleiere, familiekoordinatorer, og sosialarbeidere være viktige. Det siste vi trenger er en profesjonskamp, der en selv ønsker å være krumtapp og har vansker med å slippe andre til. Her må alle gode krefter jobbe mot et felles mål. Den nevnte Veteranadministrasjonen kunne muligens få som oppgave å utvikle og fasilitere ulike kurs med henblikk på å mestre en krevende overgang til hjemlige forhold. Ansvaret for en slik oppfølging sitter de med som har besluttet at norske menn og kvinner skal yte sine tjenester i land langt unna og med utfordringer som kan resultere i belastninger helt andre enn de vi er vant til hjemmefra.

Konklusjoner

Møtet med Julius Okello setter naturligvis spor. Julius har opplevd noe av det verste et menneske kan oppleve. Han ble offer for grov mishandling som barn. Tvunget til å delta i en voldelig konflikt som han ikke hadde noe med. Hans barnefingre har klemt avtrekkeren på våpenet sitt inn, og drept mennesker på slagmarken. Hans barneben har løpt for å unnslippe voksne fiender som har ønsket livet av ham. Julius snakker av erfaring og med troverdighet når han deler sine tanker om temaet barnesoldater. Noe av det viktigste for meg i denne sammenheng har vært hans moralske anliggende: Barn har ikke noe på slagmarken å gjøre. I de tilfeller der de likevel finnes der, bør voksne søke å unngå å ta livet av barn, og heller stå for å bringe barnesoldater første etappe på veien tilbake til et liv som passer for et barn.

Jeg har villet se på hvordan barnesoldatproblematikken kan få med norske bidrag i internasjonale operasjoner å gjøre. Det er avgjørende at våre soldater ikke blir overrasket av å møte barnesoldater. Forberedelser og øving bør romme også dette aspektet. Mitt anliggende i så måte har vært å minne om belastningen det vil være å tjenestegjøre i teatre der også barn opererer som soldater.

På bakgrunn av dette har jeg ønsket å komme med innspill til en bevisstgjøring på at norske soldater vil kunne stå overfor barnesoldater i sine misjoner. Spørsmålene som følger en slik bevisstgjøring er kun forsøksvis og ufullstendig besvart. Derfor er det desto viktigere at spørsmålene og utfordringene fremstår som tydelige: Hva tenkes om utfordringen som har med barnesoldater å gjøre? Hvem sørger for at øvelsesopplegget for bidragsyterne våre i internasjonale operasjoner tar nødvendig høyde for eventuelle møter med barn i strid? Hvem forbereder RoE med tanke på barnesoldatproblematikken? Hvem står for planverk for oppfølging? Jeg har ikke ment å stille inkvisitoriske spørsmål. Jeg har tillit til at ansvarlige både i politisk miljø og i forsvarslinjen tar disse utfordringene på alvor og er kompetente. Like fullt tenker jeg at spørsmålene er betimelige.

Vi må handle rett overfor en barnesoldat, og vi må handle rett overfor den soldaten som sendes ut. For våre soldaters vedkommende vil det være et vesentlig utgangspunkt å tilkjenne barnesoldater menneskelighet, slik enhver venn eller fiende bør tilkjennes menneskelighet. En følge av dette vil være at ens egen menneskelighet og selvrespekt også bevares. Fra en feltprests perspektiv vil dette være uløselig knyttet til å ta gudbilledligheten på alvor både hos en selv og hos barnesoldaten. Ved siden av å gjøre vanskelige forberedelser kan vi bare håpe og be om at våre bidrag i internasjonale operasjoner medvirker til å komme til livs det brutale og kyniske misbruk av barn som barnesoldatvirkeligheten utgjør.

Litteratur:

Briggs, Jimmie, Innocents Lost: When Child Soldiers Go to War (New York: Basic Books, 2005)

Cohn, Ilene og Goodwin-Gill, Guy S., Child Soldiers: The Role of Children in Armed Conflicts (Oxford: Oxford University Press, 2003)

Clapham, Christopher, ed., African Guerrillas (Kampala: Fountain Publishers, 1998)

French, Shannon, The Code of the Warrior: Why Warriors Need a Code, Pacem 2003 (1).

Grossman, Dave, On Killing: The Psychological Cost of Learning to Kill in War and Society (Boston: Little, Brown and Company, 1995)

Legget, Ian, Uganda: An Oxfam Country Profile (Oxford: Fountain Publishers, 2001)

Repstad, Pål, Mellom nærhet og distanse: Kvalitative metoder i samfunnsfag (Oslo, Universitetsforlaget, 2007)

Singer, Peter Warren, Children at War (New York: Pantheon Books, 2005)

Kyrre Klevberg (f.1969). Prest ved Forsvarets Veteranadministrasjon. Tidligere prest vedHærens befalsskole, Rena, og ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). Studier ved Portland Veteran Affairs Medical Centre 2003/2004. E-mail: kklevberg@mil.no.