Hva er da et menneske?

Med blikket festet på himmelen, stjernene og alt som er rundt han i skaperverket, spør salmisten (Salme 8) i Det gamle testamentet: «Hva er da et menneske?» «Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter.» Hva er et menneske, er et evig spørsmål og samtidig helt nødvendig å ha en mening om. Det er dette vi bygger våre oppfatninger på, om hva som er riktig og hva som er galt, og det passer derfor godt å ha dette som tema for vårt 10 års jubileumsnummer.

Forsker Inge Tjøstheim tar som utgangspunkt i sin artikkel at det ikke finnes «vitenskapelige» syn på menneskets natur, alle er filosofiske og spekulative. Dette er noe vi må velge å tro på, vi kan ikke bevise dette vitenskaplig, det er forut for vitenskapen. Tjøstheim diskuterer ulike teorier om menneskets natur og deres betydning for militæretikken. Han skiller mellom to grupper av tenkere, en tradisjonell militæretisk posisjon og det han kaller «velferdsstatsetikere». De første har et mer pessimistisk syn på mennesket, det er sosiale faktorer som hindrer mennesket i og vise sitt sanne ansikt. Dette er de som har opplevd krig. Det som primært skiller de «negative» menneskesyn fra de mer positive eller nøytrale syn, er at det er nødvendig med en mer eller mindre autoritær ytre myndighet for å hindre at mennesket henfaller til destruktiv atferd.

Tjøstheim mener at vi i vårt samfunn har et idealisert syn på hva mennesket er og bør være. Men krig er antitesen av det ideelle samfunnet. I et slikt miljø er det bedre at soldaten har som utgangspunkt at medlemmer av de stridende grupper har onde hensikter enn at de i bunnen er gode. Tjøstheim påpeker at dette ikke betyr at soldatene kan gjøre hva som helst. Militære avdelinger må i forkant være trent og drillet i moralsk oppførsel på samme måte som de trener og driller militære ferdigheter.

Finnes det en form for rasjonell nytteetikk som gjør mord nødvendig? Er det rett å ta et menneskeliv dersom det kan forhindre at mange andres liv går tapt? Slike spørsmål fører oss inn mot noe av militæretikkens kjerneområder. Det er derfor spennende å følge Eskil Skjeldals forsøk på å besvare disse spørsmålene med utgangspunktet i Dostojevskijs roman om Raskolnikov. Skjeldal finner i denne romanen en voldsfilosofi som nettopp kan knyttes til en type rasjonell nytteetikk. Ved hjelp av den jødiske filosofen Emmanuel Levinas’ moralfilosofi blir denne voldens rasjonalitet og indre logikk kritisk analysert og vurdert i lys av tenkningen omkring Den annens ansikt. Gjennom dette arbeidet leverer Skjeldal også et spennende bidrag til forståelsen av forholdet mellom teologi og etikk i Levinas’ eget moralske univers.

Skjeldals artikkel er forsynt med en stjerne. Det vil i det følgende være et signal om at artikkelen er underkastet en fagfellevurdering. Dette er en del av den omleggingen vi ønsker å gjennomføre med PACEM dette jubileumsåret. Vi vil at tidsskriftet skal være poenggivende for forfattere som ønsker sine artikler vurdert innenfor det nye publiseringssystemet.

Richard Blucher sammenlikner i sin tankevekkende artikkel Hanna Arendts beskrivelse av Adolf Eichman og Gitte Serenys portrett av Franz Stangl. Hvordan får vi innsikt i menneskets mørke sider? Blucher viser til Arendts ønske om at rettsaken mot Eichman ikke bare skulle være noe som handlet om det jødiske folkemordet, men samtidig gi oss en mer universell innsikt i hvordan Holocaust var mulig. Kan vi være i stand til å gjøre noe tilsvarende? Noe av det Arendt kommer fram til, er viktigheten av å kunne ha en intern dialog med seg selv. Selve tankekraften blir avgjørende for å utvikle og opprettholde vår moralske evne, i motsetning til Eichmans tankeløshet.

Er kunnskap og ferdigheter i seg selv er nok til å handle godt i et militært operasjonsområde? Paul Otto Brunstad mener ikke det. I sin artikkel argumenterer han for å revitalisere klokskap som en ny dimensjon innenfor militær profesjonsutdannelse. Klokskap er evnen til å handle godt i situasjoner som ikke dekkes av regler eller prosedyrer. Dette underkjenner ikke betydningen av praktiske ferdigheter eller teoretisk innsikt, men viser at en militær utdannelse krever et utvidet kunnskapsbegrep. I arbeidet med å forstå klokskapens vesen og egenart, knytter Brunstad an til sentrale tenkere innenfor både teologi og pedagogisk filosofi.

PACEM har blitt 10 år. Det er kanskje ikke noen høy alder, men i dagens foranderlige militære verden, er det ikke så lite. Vi ønsker å takke alle som har hjulpet oss med dette, ikke minst våre bidragsytere og lesere. God lesning også denne gang.

Paul Otto Brunstad

Are Eidhamar