Faglig klokskap

- mer enn kunnskap og ferdigheter

Av Paul Otto Brunstad

Where is the wisdom we have lost in knowledge?

Where is the knowledge we have lost in information?

Choruses from ‘the Rock’ T.S.Eliot 1934

Selv om en offiser behersker sitt våpensystem, og er godt innlest på de militærfaglige sidene av yrket, fører ikke dette med nødvendighet til at vedkommende utøver sin profesjon på en god måte. Teknisk dyktige offiserer, med stor teoretisk kunnskap, kan likevel begå grove og fatale feilgrep, til skade for seg selv, sitt mannskap og den militære organisasjonen som helhet. Det å være faglig flink, enten det nå er teoretisk eller teknisk, er i seg selv viktig, men ikke nødvendigvis tilstrekkelig for å handle etisk godt. Denne artikkelen tar derfor mål av seg til å vise at selv om kunnskap og ferdigheter er avgjørende for enhver yrkesutøvelse, så er det likevel ikke tilstrekkelig. I tillegg må yrkesutøvelsen, om den skal realisere det gode, også være preget av klokskap.

Min påstand er at denne klokskapsdimensjonen langt på vei er forsvunnet i dagens militærfaglige utdannelse. Med utgangspunkt i en del klassiske begreper innenfor teologi og pedagogisk filosofihistorie, ønsker jeg å vise hva klokskap er, samt begrunne hvordan og hvorfor den representerer noe mer enn teoretiske forståelse og praktiske ferdigheter.

Techne og episteme – teknisk og teoretisk kunnskap

Gode tekniske ferdigheter er en forutsetning for en god yrkesutøvelse. Øvelse, trening og drill er viktig for både mestring og kontroll, ikke minst i en militær kontekst. Denne håndverksmessige siden ved et yrke har i gresk filosofi et eget begrepet, nemlig techne og som vi finner igjen i vårt eget ord teknikk. Techne rommer likevel langt flere nyanser enn det vi forstår med ordet teknikk. På engelsk kan det oversettes med uttrykk som craft, art eller science. Det norske ordet ferdighet vil kunne være et mulig alternativ. Det gir mening å si at en snekker med sine ferdigheter kan kunsten (art) eller håndverket (craft) som er nødvendig for å bygge et hus.

Ser vi nærmere på innholdssiden av begrepet, fremhever den amerikanske filosofen Martha Nussbaum, med utgangspunkt i aristotelisk tenking, fire ulike aspekter ved begrepet techne (Nussbaum 2001: 95): 1. Techne er en type kunnskap som har et universelt preg. En dyktig kirurg vil kunne operere mennesker uavhengig av tid og sted. 2. Dette universelle ved kunnskapen gjør den lærbar over alt. Kirurgen kan like gjerne undervise på lokalsykehuset på Voss som på et sykehus i Kampala. Det engelske teach og greske techne hører derfor nøye sammen (Dunne 1993: 253). 3. Teknisk kunnskap vil gjennom erfaring og eksperimentering oppnå høyere grad av sikkerhet og presisjon når det gjelder å forstå et fenomen. 4. Dess mer presis kunnskap en har om et fenomen, dess bedre vil en kunne forutsi konsekvenser av ulike valg som gjøres. Det vil også gjøre at en bedre kan forklare hvorfor og hvordan noe fungerer som det gjør. Disse nyansene viser hvordan techne legger grunnlaget for kontroll. Gode ferdigheter av håndverksmessig eller teknisk art, der regler og prosedyrer er forstått og anvendt, inngir tillit og trygghet.

Et aspekt ved denne ferdighetsmessige kunnskapen gjenfinner vi i det Paul Connerton (1993) kaller for kroppsliggjort kunnskap. Dette er kunnskap som læres i praksisfeltet og som gradvis blir en del av kroppens automatiserte handlingsrepertoar. Dette svarer langt på vei til det Michael Polanyi (1966/2000) kaller for den tause kunnskap. Den tause, kroppsliggjorte kunnskapen vil ofte være så innarbeid at det til tider vil være vanskelig å forklare hvordan og hvorfor en gjør som en gjør. «Det er bare slik,» er svaret om noen spør. Den automati­serte kunnskapen har på en måte mistet ordene og lever sitt tause liv i vaner og rutiner.

Gode tekniske ferdigheter legger dermed grunnlaget for en trygg og sikker yrkesutøvelse. Kunnskapen er lagret og lært gjennom felles praksis og utøves gjennom kroppslige handlingsmønstre, som ikke trenger nærmere forklaringer. I min egen studie av ubåtmannskaps evne til å utholde lange perioder i neddykket tilstand (Brunstad 2007), er dette et fremtredende trekk. Hverdagslivet til ubåtmannskap er preget av vedvarende drill og trening. Dette ser ut til å legge grunnlaget for en type ferdigheter som over tid lagres som gode vaner og gradvis omformes til taus kunnskap. Det at ferdighetene så og si setter seg i kroppen og blir taus, påvirker også måte de kommuniserer med hverandre på. Ubåtsjefen leder gjennom en form for implisitt kommunikasjon. Ved hjelp av enkle signaler, et kakk i skottet, to bank på et rør, og alle vet hva som skal gjøres. Arbeidet går sin gang uten at mannskapet trenger å snakke sammen. Med disse kvalitetene på plass, fremstår livet om bord i ubåten som trygt og kontrollerbart, på tross av den ekstremsituasjonen de til en hver tid befinner seg i. Teknikken trygger livsverden.

Det finnes likevel en rest til overs som teknikken aldri helt kan få kontroll på. Denne utemmede biten, kalles i antikken for tuche. Tuche betyr slump, sjanse eller tilfeldighet. Denne siden av tilværelsen kjennetegnes av tilfeldighetenes spill. Dette aspektet avspeiles ikke minst i de greske tragediene. Det tragiske unndrar seg mennesket tekniske innsikt og rasjonelle forståelse. Lykke og ulykke, glede og sorg, rammer mennesket på ulike måter, til ulike tider. Overgangen fra tuche til techne betegner en prosess der menneskene i stigende grad forsøker å få kontroll over de tilfeldige elementene i tilværelsen. Den tekniske kunnskapen forsøker å finne lovmessigheter i det som virker så tilfeldig og uforutsigbart. Der det lykkes, kan en gradvis være i stand til å forutsi og planlegge, påvirke og forandre de ulike faktorene som påvirker livet (Nussbaum 2001:90). Teknikken gjør på den måten verden tryggere og mer forutsigbar, og utvidet menneskenes mestrings- og overlevelsesevner. Techne relaterer seg til de materielle sidene i tilværelsen. Med teknisk kunnskap kan verden omskapes og omformes til et bedre sted å bo. Utryggheten i tuche fordrives av techne, men uten at det tragiske noen gang kan elimineres.

I gresk tenkning er techne ofte nært knyttet til et annet begrep, nemlig episteme (Dunne 1993: 237). Selv om det ikke er noe absolutt eller systematisk skille mellom techne og episteme i den antikke litteraturen (Nussbaum 2001: 94), vil episteme i noen grad uttrykke de mer prinsipielle, abstrakte og teoretiske sidene ved den tekniske kunnskapen (Nussbaum 2001: 186). Epistemisk kunnskap tar utgangspunkt i det abstrakte og universelle i et forsøk på å forklare det konkrete og partikulære. Denne type kunnskap representerer en deduktiv tilnærmingsmåte til virkeligheten. Mens techne i stor grad læres i et praksisfellesskap preget av øvelse, vaner, rutiner og faste prosedyrer, læres den epistemiske kunnskapen gjennom lesning av litteratur.

Episteme kan knyttes til det Paul Connerton kaller for innskrevet kunnskap. Den skrevne kunnskapen gir hjelp og kaster lys over den praktiske yrkesutøvelsen. De mange glemte ordene gjenfinnes i bøkene. Ved hjelp av dette språket kan en så nærme seg praksisfeltet fra en annen vinkel, frigjort fra den konkrete deltagelsen i praksis.

På den måten ser vi at den mer teoretiske kunnskapen gir muligheten til et kritisk perspektiv. Teorien gir en nødvendig distanse til praksisfeltet. De praktiske ferdighetenes ordløshet og selvforklarende nærvær gjør en nødvendig kritisk distanse vanskelige. Gammel vane er vond å vende, heter det. Den trygghet som ligger i vanen, kan under gitte omstendigheter bli en dysfunksjonell trygghet, som står i veien for nødvendige endringer. Det å være flink til noe, representerer en egen fare. Det tryggeste blir å gjøre som en alltid har gjort, selv om omgivelsene forandrer seg og krever nye løsninger. Den noe mer distanserte og abstrakte teoretiske kunnskapen kan da gi et videre perspektiv og fremme en nødvendig årvåkenhet i forhold til endringer i omgivelsene, og som praksisen må forholde seg til.

Sammenfattende ser vi at både techne og episteme representerer to grunnleggende kunnskapsformer som naturlig må høre med i enhver yrkesutøvelse. En god offiser må kunne fremvise gode ferdigheter og en stor grad av teoretisk innsikt. Min påstand er fortsatt at dette likevel ikke er nok. Selv med denne ballasten, er det fortsatt noe som mangler. Det er denne tilleggskvaliteten jeg nå vil beskrive, idet jeg ser nærmere på klokskapens vesen og egenart, det som på gresk kalles for phronesis.

Klokskap som grenseerfaring – phronesis i lys av tuche

For bedre å forstå hva klokskap er, må vi igjen hente frem technes motstykke, tuche. Selv hvor teknisk gode vi blir, selv hvor stor del av vår livsverden vi kan temme og forutsi gjennom ferdigheter og tekniske innsikt, vil det alltid være en rest tilbake, noe vi ikke helt mestrer. Slumpen, det tilfeldige og uforutsigbare, finnes der som en mulighet hele tiden. Plutselig er vi i en situasjon vi ikke har vært i før. Vi vet ikke hvordan vi skal løse problemet, takle medarbeiderne eller gjøre de riktige valgene. Med all vår erfaring og innsikt er vi likevel satt ut av spill. Vi må gjøre noe, men vi vet ikke hva. Vi er i en gråsone, ved en grense der både våre tekniske ferdigheter og våre teorier synes å komme til kort. Det er her klokskapen får betydning. Phronesis, klokskapen, hører hjemme i disse vanskelige grensetraktene der slumpen rår. Det er der det kontingente og komplekse gjør handling vanskelig. Phronesis er den praktiske, kontekstavhengige kunnskapen som finner fleksible løsninger i situasjoner som ikke dekkes av tidligere regler eller prosedyrer (Nussbaum 2001: 299, 301). Den aktuelle utfordringen er for kompleks til at alt kan kontrolleres ved hjelp av teknisk eller teoretisk innsikt. Enhver yrkesutøver vil fra tid til annen stå i en slik gråsone. Den kloke må da ta sin egen usikkerhet på alvor og faktisk erkjenne problemet. Det motsatte vil da være å definere situasjonen som kjent, og dermed bruke gamle løsninger. Da fastholder en tryggheten, men resultatet kan bli katastrofalt. Klokskapens vesen er dermed knyttet til en velutviklet situasjonsbevissthet samt evnen til å handle godt der verken tradisjon eller erfaring kan svare på hva som er det riktige valget.

I en tidligere utviklet modell, en såkalt liminalmodell, har jeg forsøkt å fremheve noe av særtrekkene ved slike grensesituasjoner. Spenningen oppstår nettopp i overgangen fra det strukturerte og kjente, til det uoversiktlige og u­kjente. Modellen er dels inspirert av nyere kompleksitetsteori, dels av arbeidene til Arnold van Gennep og Victor Turner.¹ Modellen ser slik ut:

Venstresiden i modellen markerer kunnskap og erfaring som har nedfelt seg i praksis, i tradisjoner, i regler og skriftlige prosedyrer og annen faglitteratur. Dette området forvaltes og videreutvikles på et administrativt nivå. Her utvikles også det pedagogiske arbeidet som må bedrives for å rekruttere og utdanne nye generasjoner inn i faget. I denne delen av modellen hører techne og episteme naturlig hjemme.

Modellens høyre side betegner fagtradisjonenes ytterkant. Dette er det dynamiske og operative området som stadig er i forandring. I en militær kontekst vil dette være førstelinjetjenesten. Begrepet liminalsone betegner hva det hele dreier seg om. Ordet liminal er latinsk og betyr dørstokk eller terskel. Terskelen befinner seg på et sted midt i mellom, et lite område som markerer overgangen fra et sted til et annet. I denne sammenheng står da den profesjonelle yrkesutøver i en liminalsone, forstått som grensen for tidligere erfaring og kunnskap. Her er det noe av tuche som råder, det uforutsigbare og tilfeldige. I denne gråsonen mister yrkesutøveren den strukturerende og kontrollerende kraften som ligger i techne. Dette gjør en sårbar og usikker.

Selv om modellen i første omgang er utviklet i en militær kontekst, og i så måte representerer en ekstremvariant, vil grenseområdets særegenheter gjenkjennes i andre yrker. Legen i møte med en ny pasient, læreren som står overfor en klasse nye elever, oljearbeideren på leting etter mer olje i et ugjestmildt maritimt miljø, står alle på hver sin måte i et grenseområde. Uklare symptomer, elever med store sosiale atferdsvansker og havdyp som ingen før har klart å drive oljeboring i, vil på sine ulike måter være å utfordre tidligere erfaringer og gammel kunnskap. Det udiagnostiserte og ukjente skaper en ny situasjon.

Yrkeslivets mer uoversiktlige grenseområder bærer følgelig med seg en viss risiko. Vi kan ikke helt vite konsekvensene av de valgene vi gjør. Vi kan ta feil. Men det motsatte er også mulig. Risikovilligheten kan legge grunnlaget for ny innsikt og kunnskap. Klokskap vil da være nært forbundet med evnen til å ut­holde ubehaget og til å handle på tross av manglende oversikt. Skjæringsfeltet mellom fagtradisjonen og tidens skiftende utfordringer ser da ut til å være klokskapens sted, men hva er så nærmere forstått dets innhold?

Klokskapens vesen og egenart

Nettopp ved å plassere klokskapen i det vanskelige grenseområdet, ser vi at klokskapen må ha noe av dristighetens vesen ved seg. Det gamle uttrykket, per aspera ad astra, gjennom smerte til kunnskap, fanger noe av kjernen i klokskapens egenart. Den er modig og utholdende. Feighet blir klokskapens motstykke. Dette samstemmer godt med at klokskap er en av de fire klassiske dydene, der nettopp mot er med,² sammen med rettferdighet og selvbesinnelse. Dette er kardinaldydene. Ordet kardinal kommer av latinske cardo som betyr dreiepunkt eller dørtapp, altså det som alle andre dyder har som sitt dreiepunkt. Visdommen er regnet som den første blant disse dydene. Den er kusken, den som styrer de andre. Klokskapen gjør at et menneske kan handle godt og riktig både i forhold til seg selv og til andre mennesker. Den bidrar til å fremme det gode i eget, men også andres liv. Klokskapen har med relasjoner å gjøre.

Det norske ordet for dyd, som vi har fra latinske virtue, henger sammen med ordet å duge, være god til. Den kloke vil være dugende til å velge relevante midler for å løse komplekse problemer. Mens den tekniske viten er abstrakt og universell, vil klokskapen være forankret i det partikulære og konkrete. Den er på samme tid både situasjonsbevisst og fleksibel, og derfor i stand til å håndtere komplekse utfordringer. Klokskapen er summen av alt det den profesjonelle yrkesutøveren kan og har tilegnet seg, brukt med klokskap i en ny og uventet situasjon. Klokskapen er øyeblikkets kunst, it is the state of art, det er ingen lagervare. Oppsummerende så langt: Klokskap er å gjøre de gode valgene, utført ved hjelp av de riktige midlene og med det for øyet at både en selv og andre skal kunne leve godt med konsekvensene.

Klokskapen skiller seg videre fra teknisk eller teoretisk kunnskap ved at den ikke primært har det materielle, men det sosiale samspillet som sitt interesseområde (Winch 2006: 407). Menneskelige reaksjoner og relasjoner kan aldri helt kontrolleres ved hjelp av teknisk kunnskap. Dette gjør at klokskapen også har klare forbindelseslinjer til både ledelse og etikk, men også politisk tenkning (Winch 2006: 409). Menneskelige relasjoner og reaksjonsformer vil ofte være karakterisert av noe uforutsigbart og tilfeldig. Det vet alle som har ansvar for å lede mennesker, enten det er i krig eller fred. Derfor vil nettopp ledere og andre som på ulike måter arbeider med mennesker, være avhengig av en god porsjon klokskap for å kunne gjøre arbeidet på best mulig måte.

Det er særlig tre aspekter som gjør denne livskunsten mulig og som kjennetegner den klokes spesielle egenskaper. Dette er i følge Thomas Aquinas, memoria, docilitas og solertia. Jeg skal ved hjelp av den tyske filosofen Josef Pieper (1966/2003) se nærmere på disse momentene.

Memoria - hukommelse

Memoria er knyttet til å huske fortidens erfaringer. Utrykket klok av skade, hører med i dette bildet. Det å gjøre feil, er ikke godt, men dersom en kan lære av feilen, vil en kunne stå bedre rustet til å løse lignende problemer i fremtiden. For at opplevelser skal gi kloke erfaringer, forutsetter det både hukommelse og refleksjon. Den kloke bærer med seg fortiden inn i nåtiden, for å utnytte den i løsningen av aktuelle utfordringer i framtiden.

Det å huske er i denne sammenheng mer en kognitive ferdigheter, det handler også om å den kroppslige hukommelse. Vaner og gode ferdigheter oppøvd gjennom trening og drill, er en viktig del av den klokes portefølje. Klokskapen står på den måten ikke i motsetning til tekniske ferdigheter, men utfyller og beriker dem. Det hjelper lite å ville handle klokt, dersom en rent fysisk ikke er i stand til det. I krig blir dette tydelig. De grunnleggende ferdigheter må sitte spikret dersom en skal kunne løse oppgaven på en fleksibel måte, der også improvisasjon og oppfinnsomhet inngår som viktige elementer. Improvisasjon forutsetter grundig trening. Derfor er det klokt, ja, det er et moralsk ansvar å lære seg de tekniske ferdighetene og de teoretiske prinsippene. Techne, episteme og phronesis hører med i en helhetlig triade som må samvirke for å nå gode mål for seg selv og andre.

Hukommelsen handler også om å ha et aktivt forhold til sin egen tradisjon og historie. Det at fortiden er viktig sammenfattes i det gamle ordtaket vita brevis, ars longis, livet er kort og kunsten er lang. Fordi livet er kort, rekker en aldri å gjøre alle de nødvendige erfaringene selv. Derfor vil den kloke vende seg til tidligere erfaringer for å søke hjelp og råd. I dette ligger det en respekt for andre menneskers kunnskap og erfaringer. I forlengelsen av denne holdningen finner vi så den neste avgjørende egenskapen hos den kloke, nemlig docilitas.

Ydmykhet og lærvillighet

Docilitas betyr lærevillighet. Det å la seg belære av andre er et uttrykk for ydmykhet og ærefrykt i møte med livets mange vanskelige spørsmål. Det er knyttet til en erkjennelse om at ikke noe fenomen er så enkelt at et menneske kan forstå det fullt ut.³ Dette svarer til den sokratiske tanken om at den høyeste visdom er å vite grensene for sin egen innsikt og kunnskap. Den som tror seg å vite alt selv, vet til syvende og sist minst av alle. Derfor er det klokt å lytte til andres erfaringer og innsikt. Gjennom en lærevillig holdning kan den kloke forstå langt mer enn en ville forstått alene. Ydmykhet er uttrykk for et åpent sinn som er i stand til å se det komplekse og sammensatte i enhver situasjon.

Ydmykhet innbefatter også evnen til å inn se sin egen feilbarlighet. Dette er viktig for å kunne la seg korrigere. Mens hovmodet bare kjenner korreksjonen som et angrep, som en trussel, og derfor lukker seg mot omgivelsene i forakt, vil den kloke og ydmyke kunne erkjenne betydningen av korreksjonen. Hovmod eller hybris er klokskapens rake motsetning. Den hovmodiges beslutningsgrunnlag vil være enklere, men samtidig langt spinklere og dårligere. Dette svarer til det Ibsen i Peer Gynt kaller å være seg selv nok. Når mennesket blir seg selv nok, mister en forutsetningen til å handle klokt i møte med skiftende utfordringer. Dette henger da sammen med den tredje egenskapen, nemlig solertia.

Årvåkenhet

Solertia som betyr å være oppfinnsom, årvåken og skarpsindig i møte med uventede utfordringer. Dette er noe av evnen som trengs for å se det nye i tilsynelatende kjente situasjoner. Årvåkenhet hjelper oss til å se at vi har et dilemma, samt alternative løsninger i en ellers fastlåst situasjon. Denne egenskapen omfatter også kunsten å se de mulige fallgruvene som ligger på veien frem mot det ønskede målet.

Til sammen utgjør da hukommelse, lærvillighet og årvåkenhet, kjerneferdigheter hos en klok person. Et siste element må likevel drøftes noe mer inngående, og det er klokskapens imaginære kraft. Den har noe av årvåkenhetens vesen, men i tillegg noen ekstra kvaliteter som gjør at den fortjener en ekstra gjennomgang.

Klokskapens imaginære kraft

Imaginasjon, evnen til å se det som ennå ikke er, ligger gjemt i det latinske prudens som er en oversettelse av det greske phronesis. Prudens, som er en form av providens, betyr å være fremsynt eller forutseende. Den klokes fremsynthet har flere dimensjoner. Først å fremst innebærer det å ha målet klart for øye, selv om den aktuelle situasjonen både er forvirrende og uklar. En må se de utenforliggende verdiene som skal realiseres, og ha en forståelse av hvordan disse kan realiseres i praksis. Denne imaginære evnen er på samme tid grunnlaget for den empatiske evnen til et menneske. Gjennom forestillinger har en muligheten til å sette seg inn i den andres sted og se saken med den andres blikk. Den kloke er i stand til å se utover sine egne interesser og behov.

Klokskap betyr dette å kunne se i det aktuelle noe som ennå ikke er, men som kan bli. Den klokes blikk er på den måten et kreativt blikk. Det stopper ikke ved det umulige, men det ser etter alternative muligheter. I dette ligger det samtidig evnen til å vurdere konsekvensene av ulike valg, alt før de er gjort.

En slik egenskap har også betydning for den moralske dømmekraften. For å handle moralsk, må en først se at en har et moralsk problem. Dernest vil en måtte se for seg ulike alternative handlingsmåter, og ikke minst kunne velge den rette i lys av overliggende normer for hva det gode er. Dette svarer i stor grad til James A. Rests firekomponents modell når det gjelder moralsk vurderingsevne (Rest 1984: 29). Å være klok er da i bokstavlig forstand å være fremsynt, samtidig med at en er situasjonsbevisst.

Dette leder da frem til en ny, kunnskapsteoretisk modell. Jeg velger å kalle den en triadisk kunnskapsmodell, der de ulike kunnskapsformer plasseres i en yrkesfaglig kontekst. I så måte er den også en videreutvikling av liminalmodellen som er presentert tidligere i artikkelen.

Som modellen forsøker å vise, springer det fra fagtradisjonen to parallelle piler. Disse representerer henholdsvis den tekniske og den teoretiske kunnskapstradisjonen. Pilene stopper imidlertid et stykke fra det operative området og etterlater et gap, et tomrom. I dette området er det så at klokskapen innplasseres. Modellen er her forsynt med tre X’er. Dette er et forsøk på tematisere tre sentrale stasjoner innenfor utøvelsen av klokskap. X1 står da for evnen til å se at en står overfor et nytt problem eller et uløst dilemma. Dette er en del av situasjonsbevissthetens betydning for klokskap. X2 betegner den praktiske eller konkrete handlingen som utføres på bakgrunn av den kloke overveielse. Det er her klokskapen viser mot og risikovillighet til å handle, selv om konsekvensene kan være uklare. X3 er til sist likevel tankens foregripelse av handlingens konsekvenser. Det er klokskapens forutseenhet som her kommer til uttrykk. Til sist ser vi en pil som går fra det operative området og tilbake til det stabile kjerneområdet av fagtradisjonen. Med dette understrekes klokskapens forankring i erfaring, historie og tradisjon. Klokskapen trenger en god hukommelse.

Konkluderende bemerkninger

Jeg mener nå å ha begrunnet hvorfor kunnskap og ferdighet ikke i seg selv er nok for en god yrkesutøvelse. Det kreves også klokskap. I dette ligger ingen nedvurdering av de andre sidene ved kunnskapsfeltet, heller tvert om. Målet har vært å vise at det er i det triadiske samspillet mellom techne, episteme og phronesis, at den kloke utøver sitt yrke. Det som på en spesiell måte gjør klokskapen nødvendig, er at virkeligheten alltid stiller oss overfor nye og ukjente situasjoner. Tilværelsen er kontingent, den lar seg ikke helt fange av våre systemer og prinsipper. Dette gjør at vi trenger klokskapen for å kunne operere i dette foranderlige grensesnittet, i møte med en verden som vi ikke helt har kontroll på. Det gjelder ikke minst i ledelse av mennesker. Derfor blir klokskap ekstra viktig i et lederskapsperspektiv.

Det store spørsmålet i forlengelsen av disse drøftingene, er følgende forhold: Vi lærer tekniske ferdigheter gjennom deltagelse i praksisfeltet, og vi kan lese oss til god og grundig teoretisk forståelse i bøker og manualer, men hvor lærer vi klokskap og visdom? Kan klokskap læres, og i så fall hvordan? Det må bli et viktig spørsmål til videre overveielse, særlig om klokskapen har den plassen i en yrkesutøvelse som jeg her har argumentert for.

Ett annet spørsmål som også er uavklart, er det normative elementet knyttet til klokskap. Dersom klokskap handler om å realisere det gode, må vi på en eller annen måte innholdsbestemme det gode på en normativ måte. Faren er jo at alle de egenskapene som hører det kloke livet til, også kan anvendes i det ondes hensikt. Derfor kommer vi ikke utenom spørsmålet om forankring i et normsystem. Vi må i livets grenseområder ha et punkt utenfor oss selv, utenfor situasjonen, som vi kan orientere oss ut fra og som kan vise veien til det gode.

Litteratur:

Brunstad, Paul Otto (2007) Submarine boredom. Upublisert manus.

Brunstad, Paul Otto (2006) «Krigens ingenmannsland – om frontlinjen som pedagogisk og etisk lederutfordring». I Nils Terje Lunde og Bård Mæland Militæretikk. Trondheim: Tapir forlag.

Connerton, Paul (1989) How societies remember. Cambridge: Cambridge University Press.

Dunne, Joseph (1993) Back to the Rough Ground: ‘Phronesis’ and ‘Techne’ in Modern Philosophy and in Aristotle. London & Notre Dame: University of Notre Dame Press.

Nussbaum, Martha (2001) The Fragility of Goodness. Luck and Ethics in Greek Tragedy and Philosophy. (Updated Edition). Cambridge: Cambridge University Press.

Pieper, Josef (1966/2003) The Four Cardinal Virtues. Prudence, Justice, Fortitude, Temperance. Notre Dame: University of Notre dame Press.

Polanyi, Michael (2000) Den tause dimensjonen: en innføring i taus kunnskap. Oslo : Spartacus.

Rest, James R. (1984) The Major Component of Morality, i Kurtines, W.M. & Gewirtz, J.L. 1984 Morality, moral behavior, and moral development. New York: John Wiley & Son.

Winch, Christopher (2006) Rules, Technique, and Practical Knowledge: A Wittgensteinian Exploration of Vocational Learning. Educational Theory, Volume 56, Number 4.

English Summary

An abstract: Theoretical knowledge and practical skills are important, but not sufficient to be a good soldier. In order to use skills and theory in a proper way, the soldier also needs wisdom. This article argues for an expanded understanding of knowledge, in which also wisdom plays an important role. Wisdom helps a person to act good and wisely in practical situations not covered by rules, laws, or procedures. The nature of war, as a zone of chaos and complexity, is therefore the best argument for revitalizing the understanding of wisdom, not at least in a pedagogical perspective.

Paul Otto Brunstad (f.1960). E-post: paulob@broadpark.no. Stabsprest/Forsker hos Feltprosten og medredaktør av PACEM. Dr.theol. på avhandlingen Ungdom og livstolkning. En studie av unge menneskers tro og fremtidsforventinger (1998). Siste utgivelser: Seierens melankoli. Et kulturanalytisk essay (2003), og Å være voksen. I et kulturelt, sosialt og pedagogisk perspektiv (2005)samt Våge å ville være voksen (2005), begge sammen med Trude Evenshaug. Medforfatter i Lunde & Mæland (red.)Militæretikk (2006) samt i Hovedlien & Kristiansen (red.) Fra Dante til Umberto Eco. 18 tekster om teologi og litteratur (2007).