Klassiske dyder og edel dåd

Hvordan kan vi utvikle en militær profesjonsdannelse, og er det mulig i Norge? Dette var temaet for årets nasjonale etikkkonferanse. Vi trykker i dette nummeret tre av disse bidragene. Janne Haaland Matlary drøfter hvordan militær profesjonsetikk kan begrunnes i en situasjon der nasjonalstatens er i ferd med å utspille sin rolle. Matlary henter i denne sammenhengen frem de klassiske dydene som utgangspunkt for en post-nasjonal militæretikk. Dydene har vært en kilde til et karakterfast liv for soldater i mer enn to tusen år. Som et eksempel på hvordan dette kan fungere, gir hun oss en innføring i Malteserordenen, en av middelalderens gamle ridderordener.

Matlarys ønske om å revitalisere dydene, møter i Alf Petter Hagesæthers bidrag et viktig korrektiv. Med utgangspunkt i en luthersk kallsetikk, understreker Hagesæther faren som ligger i en forskyvning fra profesjon til person, altså at dydsetikken vektlegger den enkeltes søken etter det gode livet på bekostning av de kollektive kravene som alt ligger i de etablerte strukturene og rollene. Det lutherske perspektivet betrakter profesjonen som en motkraft mot individets subjektive tilbøyeligheter. Hagesæther betrakter forholdet mellom individet og profesjonen som en dynamisk vekselvirkningspro­sess, der personen utvikler og utformer profesjonen og profesjonen former personen. Handling og dåd skaper holdning og dyd på den ene siden, mens holdning og dyd skaper handling og dåd på den andre siden!

Magnus Eriksson spør om det er mulig å utvikle en profesjonsidentitet i Norge. Han mener at dersom det er aksept i befolkningen for dagens ambisjonsnivå, og kanskje noe høyere, når det gjelder risiko og bruk av styrker internasjonalt, må Forsvaret aksellerere utviklingen av en sterk profesjonsidentitet, der gjennomføringen av operasjoner blir kjernen i den militære profesjonen.

Geir Sigurd Svendsen løfter i sin artikkel frem et tema som Forsvaret i økende grad vil møte som en vanskelig utfordring, nemlig krigsveteranene. Svendsen har studert og arbeidet ved et sykehus for krigsveteraner i USA i ett år. Fra sitt møte med veteraner fra stort sett alle konflikter og kriger som USA har vært involvert i, fra 2. verdenskrig til i dag, gir han oss en tankevekkende og grundig innføring i de utfordringene et samfunn står overfor når soldater vender hjem fra slagmarken. Svendsen nøyer seg ikke bare med å beskrive. Han peker på flere viktige tiltak både før og etter deployeringen som må iverksettes for å redusere skadene og øke livsmestringen til soldater som har opplevd og overlevd kamphandlinger.

At denne tematikken har aktualitet også for norske soldater, får vi bekreftet gjennom en sterk øyevitneskilding fra kampene i Meymaneh, Afghanistan, vinteren 2006. Feltprest og major Kyrre Klevberg gir oss i sin artikkel en personlig, nøktern, men samtidig unik beskrivelse av det han opplevde før, under og etter denne fatale dagen. Artikkelen viser at trening og gode forberedelser, selv om det kan virke både kjedelige og unødvendige mens det pågår, kan være forskjell på liv og død når det virkelig smeller. Vi får også et viktig innblikk i feltprestens rolle og betydning i slike dramatiske situasjoner. Bønn, sammen med menneskelig og teologisk innsikt, viser sin slitestyrke i bearbeidelsen av sinne, hat og dødsangst.

Det økumeniske perspektivet i dette nummeret blir ytterligere understreket gjennom dominikaner pater Arnfinn Andreas Harams refleksjoner om ensomhet som gave og mysterium. Dette er perspektiver som gir ny forståelse til et ofte følt, men sjelden tematisert problem i vår tid, nemlig ensomhet. En tilstand som ofte blir forbundet med noe negativet, men som i lys av Harams tenking, like gjerne kan forstås som en forutsetning for menneskelig integritet og modning.

PACEM er nå inne i sin 10. årgang. Dette er ikke et så rent lite jubileum, og Bård Mæland og de andre som startet tidskriftet, kan med god grunn være stolte over det PACEM har bidratt med. Neste nummer blir på mange måter et jubileums­nummer. Vi kommer ikke til å bruke så mye tid på å se oss tilbake, men heller på utfordringer framover. PACEM ble startet i nær tilknytning til krigsskolene og mange av bidragsyterne har kommet nettopp fra disse miljøene og fra Forsvarets skolesenter. Dette ønsker vi å styrke ved å formalisere en fagfellevurdering, slik at en del av bidragene også kan gi uttelling i form av poenger i det nye krediteringssystemet som er i ferd med å innarbeide seg på høgskoler og universiteter. Vi kommer nærmere tilbake til dette i neste nummer.

Det er en stor spennvidde i de artiklene vi har trykt i i løpet av disse ti årene, og slik ønsker vi også det skal være framover. Vi tenker oss et sterkere nordisk perpektiv i tiden som kommer, noe vi tror vil være stimulerende både for PACEM og våre lesere. Og vet du om noen som ikke får tidsskriftet tilsendt, og som burde få det, gi dem et lite hint. Til slutt en stor takk til Forsvarets mediasenter for utviklingen av vårt nye omslag og samtidig til Bjørn Riise for gjennom fem år å leve med våre alltid korte tidssfrister.

Paul Otto Brunstad

Are Eidhamar