Ensomhet – gave og mysterium

Av pater Arnfinn Haram o.p.

Merkelig nok er vår vestlige kultur preget av sterk individualisme og frykt for ensomhet på samme tid. Når en ser nærmere etter, er det likevel en logikk i det hele. Den moderne individualismen handler om enkeltmenneskets frikobling fra alt som unødig hindrer personens livsutfoldelse og selvrealisering. Det er ikke dermed et ja til ensomheten som noe verdifullt. Tvert i mot er det viktig å bruke den maksimale friheten til å sette samen sitt liv så innholdsrikt og mangfoldig som mulig. Underholdning, fritidsaktiviteter, kulturaktiviteter, sosialt liv, uteliv, reiser, opplevelser – alt i stadig større mengde og i stadig større tempo. Det gjelder om å ha en så god økonomi som mulig slik at en kan hindre dødtid og lett kunne variere sin livsnytelse.

Hedonistisk individualisme – kvasi-ensomhet

For det dreier seg i høy grad om livsnytelse. En mer eller mindre kultivert hedonisme. Det er ikke vanskelig å forstå dette på bakgrunn av tidligere tiders knappe resurser, strenge etiske og religiøse kodekser og autoriter og et sterkt fokus på samfunnspliktene. Samfunnet skulle bygges, framskrittet skulle virkeliggjøres. Mange samfunn av vår type er kommet i en slags metthets-situasjon; toppen er nådd for de brede lag av befolkningen, nesten alle er blitt en bedrestående middelklasse – og i verdensmålestokk en absolutt overklasse. Da inntrer en slags lett kynisme som ikke har så store skrupler med en smule egoisme. Igjen: reaksjonen på en altfor snusfornuftig puritanisme, ikke minst i protestantiske kulturer, er forståelig. Nå skal en ta igjen det forsømte og nyte paradisets frukter. En ensomhet som fordrer fordypning, selvbeherskelse og tålmodighet, blir vanskelig for det rastløse, hedonistiske individet. – Nå er jeg fri, nå må jeg utnytte mulighetene maksimalt, slik synes livsfølelsen å være.

At denne hedonistiske individualismen ofte fører til en negativ ensomhet, er en annen sak. Mange mennesker som ikke greier å leve opp til de høye kravene om lykke og livsutfoldelse, blir ofte usynliggjort i vår kultur. Men de er der og blir ikke færre. Også de som lykkes, møter ofte veggen på ett eller annet tidspunkt i livet; ofte i forbindelse med livskriser, samlivsbrudd, sykdom og død. Den individualistiske velferdsstaten kan, tross sin iherdige optimisme, ikke fjerne den grunnleggende lidelse i livet. Mennesket forblir sårbart, dødelig – ja, nettopp ensomt. Det må erkjenne at fellesskap og kommunikasjon mellom mennesker er vanskelig over tid og at rent utvendige tiltak og resurser ikke kan bøte på det. Hedonismen innhentes før eller siden også av «tilværelsens uutholdelige letthet» og av det en har kalt «seierens melankoli». Når man har oppnådd alt, har man likevel ikke alltid oppnådd kjærlighet, enhet, trofasthet og medfølelse. Det kan nemlig bare vinnes ved at en oppgir noe av sin frihet og våger å hengi seg til andre og til noe som er større enn en selv. Å oppgi, ofre, hengi seg og forplikte seg – det virker som fryktelige trusler for mange mennesker i dag.

Derfor trenger vi å gjenoppdage at en positiv ensomhet er nødvendig for å finne veien til seg selv, til andre og til Gud. Dette har både et teologisk/antropologisk aspekt og et praktisk/asketisk – med den kontemplative ensomheten som mål.

Ensomheten – veien til menneskelig integritet

I vår fase av moderniteten, postmoderniteten, har en på et vis oppgitt tanken på det suverene individet, hvilende i sin egen rasjonalitet. En har innsett, for ikke å si erfart, at det abstrakte, rent rasjonelle mennesket, frigjort fra alle bånd og tradisjoner, er en illusjon. Så abstrakt kan ikke mennesket være. Det fullstendig fristilte mennesket blir nihilistisk, tomt – fordi det mister kontakten med det konkrete livet. Det postmoderne mennesket bryr seg ikke så mye om universelle sannheter og ditto plikter. Det er ikke en elev av Immanuel Kant. Det vil nettopp oppleve livet som noe konkret tilfredsstillende – og mener at det kan lage sin egen, praktiske livsfilosofi, sammensatt av de mest ulike tradisjoner og elementer. Det konstruerer sitt eget liv, det skaper seg selv, hele tiden. Derfor ender det med å ikke være så opptatt av at det har en personlighetskjerne eller en grunnleggende identitet. Det er et flytende menneske som likesom vannet kan trenge inn over alt og tilpasse seg alle slags omgivelser.

Dette er et helt annet perspektiv enn det kristne og det tradisjonelt humanistiske, slik vi kjenner det både fra antikk filosofi («kjenn deg selv») og fra jødedom og kristendom (og også fra Islam). Kristen antropologi regner med at mennesket er en person; skapt av Gud i hans bilde og som del av hans plan. Ikke bare «mennesket» som art, men hvert enkelt menneske er Guds skapning.

Du så meg da jeg var et foster, i din bok var alt skrevet opp; mine dager fikk sin form før en eneste av dem var kommet (Ps 139,16).

Det er i kontinuitet med seg selv, tross alle forandringer og all utvikling, fra fosterstadiet via døden til evigheten. Personens «kjerne» ligger i samvittigheten eller i «hjertet», som et indre sentrum og som en sammenfatning av hva vi er; emosjonelt, moralsk, kroppslig og sosialt. Livskunsten ligger i å være trofast mot denne enheten i sitt eget liv. Vi har et kall; å bli det vi er. Kristus, som selv er en guddommelig person (Sønnen /Ordet, den andre person i Treenigheten) som har tatt opp seg en menneskelig person (Jesus fra Nasaret), frigjør oss fra det som vil splintre oss (djevelen er diabolos – den som skiller, «kaster fra hverandre»). Kristus «heler» oss og fører oss tilbake til det vi er skapt til å være.

Fordi vi er skapt og nyskapt i Guds bilde, må hele vår personlighet være forankret i Gud. Særlig i Salmenes bok finner vi dette bildet, konkretisert i salmistens liv. Med hele sin eksistens – kropp og sjel, venner og fiender, sorger og gleder, håp og fortvilelse – er den bedende fullstendig henvendt til Gud. Guds-menneskets liv kan være som en brusende elv; i fosser og stryk, kastet utfor styrtninger og berghamrer, men stadig på vei mot de dype og brede leier, som en flod av fred.

Salig er den som er hel i sin ferd, som følger Herrens lov (…) han er lik et tre plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i rette tid, og løvet visner ikke på det (Ps 119,1;Ps 1, 3)

Det menneskelige liv medfører mange oppgaver og initiativer; sosialt, kulturelt, politisk. Men det kan bare bli konstruktivt dersom vi arbeider på vår egen personlige integritet. Noe av problemet i dagens samfunn er at vi flykter fra dette arbeidet og tror at aktiviteter og tiltak alene kan bygge en menneskelig sivilisasjon. Men det blir som å arbeide med en brøddeig uten gjær. Det blir ikke mat, det blir ikke næring hverken for oss selv eller for andre.

I vårt samfunn er ideologiene døde. Vi har frigjort oss fra kristendommen og de store, åndelige tradisjoner. Men vi har ikke funnet noe egentlig nytt meningsinnhold. Vi mangler en bærende filosofi. I en slik situasjon er kanskje det beste vi kan gjøre, å vende tilbake til det grunnleggende: Å bli integrerte mennesker. Vi kan alle arbeide med oss selv. Gjennom oss kan så våre omgivelser komme på sporet av de store spørsmålene: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvor går jeg? – og begynne å søke holdbare og utprøvde svar og veier. Formelen er: Tilbake til utgangspunktet. Til det integrerte mennesket. Til ensomheten. Kanskje er det derfor vi flykter fra ensomheten? Fordi vi flykter fra oss selv? Ensomheten tar fra oss alt «stasjet» som vi tyr til for å skjule tomrommet etter vår tapte sjel. I ensomheten ser vi sannheten om hvem vi er – og hvem vi skal være. Som den fortapte sønn i evangeliet (Luk 15). Når hele hans kunstige sosiale liv var oppbrukt og han satt ensom i «svinestien», som en uren, det vil si som et «ikke-menneske», da «kom han til seg selv» og sa: «Jeg vil stå opp og gå til min far…» Så begynte han for alvor på veien tilbake til seg selv. Hjemveien.

Ensomheten – en praktisk livskunst

Denne veien er det kristne livets vei. Den radikale gjennomføringen av dette løpet er det vi finner ikke minst i det kristne klosterlivet og i ørkenfedrenes liv. Som en slags fortettet og tydeliggjort versjon av det som er alle kristnes kall. Det er den kristne askesens vei. Askese betyr ikke livsfornektelse, men rett og slett «øvelse». Noe må riktignok fornektes, men ikke fordi det skal bli borte eller er ondt i seg selv. Det skal bare komme på rett plass i helheten. Askese er et begrep fra idrettens verden(«trening»); idrettsmannen må ha en sterk kropp, men den må styrkes og styres slik at effekten blir maksimal. Gud har skapt oss med kropp og sjel, med livsapetitt, med lidenskaper og begjær. Vi er ikke «grønnsaker», vi er levende mennesker, erotiske vesener, villet slik av Gud! Men en bil med sterk motor krever en god fører som vet hvor både gassen og bremsene sitter, og som har et godt grep om rattet!

Ensomheten er en vesentlig del av den kristne askesen. Tilbaketrekningen til ørkenen, til fjellet, «til et ensomt sted», til ditt eget rom («lønnkammeret»). I klosteret er det en del av anlegget som er «klausur»; det avstengte, reserverte stedet bare for kommuniteten. Og innen klausuren er det enda en klausur, i alle fall i dominikanernes kloster: cellen. Der er det egentlig bare du selv som har rett å oppholde deg; stedet for å sove, studere, be; stedet der du skal slippe å si: «unnskyld, det passer ikke med besøk nå». Stedet der ensomheten er privilegert. Å gå i kloster, vil ikke minst si å lære seg å være alene («munk» – av monos: den som er enslig). Ur-munken er eremitten, eneboeren. Men det er en del av klosterkulturens visdom at eremitt får man bli først når man har lært seg å leve i fellesskap. Arrogant forakt for de andre, uløste personlige problemer, sur misnøye med verden (misantropi) skaper ingen god ensomhet. Ensomheten forutsetter en dyp solidaritet med alle mennesker, ja, med alle skapninger. Man trekker seg tilbake for å erfare og leve ut en enhet med sine medskapninger som ligger dypere enn den ytre, synlige kontakten. I ensomheten erfarer du at alle tings og alle menneskers enhet hviler i Gud.

Når du er ensom, vil du nemlig fort merke hva slags indre holdninger og drivkrefter du selv styres av. Da må du prøve å ta et oppgjør med deg selv og gjennomgå en sann metanoia (det greske ordet for omvendelse og bot), en virkelig sinnsforvandling. Du slipper ikke unna, for i ensomheten er du omgitt av deg selv på alle kanter. Du kan bare møte Gud – som går gjennom dine stengte dører. Denne ensomheten kan være selvvalgt, som en del av en privat eller kirkelig anerkjent livsregel, som i klosterlivet. Men det kan også være den ensomheten som blir påført deg; den ensomheten der du kjenner savnet av andre, av det pulserende livet – helt inn til savnet av noen du er særlig glad i. Nettopp denne ensomheten kan bli den mest fruktbare fordi den ikke er kunstig og konstruert. Den er noe som møter deg, uoppfordret, som et kall. Det forutsetter at du forvandler ensomheten fra å være en negativ tvang og byrde til noe du mottar i frihet. Ensomheten og savnet kan du kanskje ikke velge, men du kan velge hvordan du vil ta i mot det. «Det er til gagn for dere at jeg går bort», sa Jesus til sine disipler før han forlot dem (Joh 16,7) – også til «den disippel han elsket».

I denne ensomheten lærer du at alt det du elsker og den du elsker, aldri kan bli en «gjenstand» som du selv rår over. «Den andre», ja, selve livet, er dypest sett en gave; noe du bare kan motta av «den andres» frihet. Ensomheten er derfor frihetens og forventningens forutsetning.

Det er også først når din kropp og din sjel orker å leve i denne friheten, at du kan være åpen for det sanne møtet mellom deg og Gud. Han som du ikke kan kommandere, han som heller ikke bryter seg inn hos deg. Han som du bare venter på helt til du hører at han nærmer seg din dør. Han som sier: «Se, jeg står for døren og banker på…» (Joh. Åpenb. 3,20 ). Å være ensom er lære å bli et lengtende menneske. Lengselen er kjærlighetens kjennemerke – og kjærligheten er det kontemplative livets mål. Ensomhetens egentlige hensikt.

*

Jeg skriver dette på en prekenreise i Lofoten i Nord-Norge. Forleden dag var jeg en tur ute ved storhavet. Langstrakte, hvite sandstrender omkranset av enorme, svartgrønne fjell, bølgenes rolige rytme når de skyller mot strendene og drar seg tilbake, beitende dyr spredt utover de vide kystslettene, to ørner seiler over meg… Stille sitter jeg – faller inn i det store åndedrettet, Skaperens pust.

Ensomheten – det er gjennom den mennesket kommer i forbindelse med det dypeste i seg selv. Gjennom den kan det merke selve evighetens understrøm i alt som er.

Pater Arnfinn Haram o.p. Prekenbrødrenes Orden (Dominikanerordenen). St Dominikus Kloster, Oslo.