«Krig er farlig…»

Oppfølging av veteraner etter internasjonale operasjoner

Av Geir Sigurd Svendsen

Krig er farlig og deltakelse i internasjonale operasjoner kan være en belastning, men det går bra med de aller fleste.¹

Sitatet er hentet fra en artikkel på Forsvarets intranettsider. I denne artikkelen tilbakeviser man anklager om at Forsvaret ikke prioriterer veteraner, som ble fremsatt i et NRK-innslag. I nettartikkelen ble en rekke gode tiltak for ivaretakelse av våre veteraner dokumentert. For meg var det likevel ovennevnte setning som ble stående igjen; særlig siste del av setningen.

Utsagnet er sant. Det går bra med de aller fleste. I alle fall har det vært slik hittil, så langt vi vet. I artikkelen pekes det på at flertallet av dem som har vært ute vil anbefale erfaringen til andre. Man kan spørre seg om dette vil være tilfelle også for den nye generasjon veteraner som kommer hjem etter å ha vært involvert skarpe operasjoner? Et utsagn på en debrief i Kosovo etter opptøyene i 2004 sitter i minnet:

Jeg vet ikke om jeg har drept noen. Jeg skjøt mot mengden med pistolen, men jeg så ikke at noen falt. Men pistolen er jo ikke så kraftig. Kanskje noen ble truffet, trakk seg tilbake, og så falt om…?

Hva gjør en slik uvisshet med våre soldater når de kommer hjem, eller en visshet om at de har drept? Hvordan tar vi vare på det militære personell som sendes ut i internasjonale operasjoner? Jeg vil i det følgende trekke frem noen tiltak som kan redusere faren for at sterke opplevelser ute resulterer i problemer i soldatenes liv senere. Dette er ikke ment å være noe mer enn et lite utvalg av mulige tiltak. Av plasshensyn velger jeg å avstå fra å kommentere andre, som for eksempel seleksjon og andre tiltak som kan gjennomføres før utreise.

Etableringen av Forsvarets veteranadministrasjon (VA) 1. februar 2006 vitner om at man har sett nødvendigheten av å ta bedre vare på våre veteraner. At staten ble dømt til betale en norsk veteran erstatning for traumer han pådro seg da han tjenestegjorde som FN-soldat, tyder på at man har et visst forbedringspotensial.² En skilsmissefrekvens som er 80 % høyere blant deltakere i fredsoperasjoner enn i sammenlignbar populasjon, indikerer også at deltakelse i internasjonale operasjoner utgjør en betydelig belastning for hele familien.³

En overhyppighet på 80 prosent er oppsiktsvekkende mye. Men erfaringene fra USA viser at skarpe operasjoner og gjenbruk av personellet røyner på, sier generalmajor Leif Sverre Rosén.⁴

Det nye familiedirektivet for Forsvaret og tiltak som settes i verk tyder at man tar dette på alvor.

Året 2005-2006 har jeg studert og arbeidet ved et sykehus for krigsveteraner i Portland Oregon (PVAMC). Jeg har sett det amerikanske VA fra innsiden, og møtet med denne enorme organisasjonen har gjort inntrykk. Størst inntrykk gjorde menneskene jeg møtte og hadde samtaler med. Jeg har møtt veteraner fra stort sett alle konflikter/kriger USA har vært involvert i, fra og med 2. verdenskrig til de pågående kriger i Irak og Afghanistan. Legene klarer i dag å redde mennesker med fryktelige skader, og en økende andel amerikanske soldater overlever i dag med både store hodeskader og tap av både bein og armer. Skader som for kort tid siden ville vært dødelige. Antallet stridsrelaterte hjerneskader er 50 % høyere enn i tidligere konflikter.⁵ Jeg møtte blant annet en veteran som hadde overlevd etter å bli truffet av en RPG (Rocket Propelled Grenade). Store deler av hans høyre side var borte. På tross av fysiske og psykiske skader hadde denne mannen klart å skape seg et godt liv. I dag er han en ressursperson for andre i liknende situasjoner.

Motstanden mot å drepe

Soldater har alltid søkt å skremme motstanderen i krig gjennom ikke-voldelige midler før den fysiske konflikten. På 1860-tallet dokumenterte Ardant du Picq en utbredt tendens blant soldater til å fyre av våpnene harmløst opp i luften. Slik ble skudd løsnet som forventet, men ingen skadd.⁶ Å skyte mot et levende menneske må kunne kalles naturstridig. En betydelig majoritet av soldatene vil om mulig la være å skyte, eller skyte over hodene på fiendens soldater. 80-85 % av soldatene under 2. verdenskrig skjøt ikke mot fienden.⁷ I Vietnam ble mer enn 50 000 kuler skutt for hver fiendtlige soldat som ble drept. U.S. Army Air Corps (dagens U.S. Air Force) fant ut at under 2. verdenskrig stod under 1 % av jagerpilotene for 30-40 % av alle fiendtlige fly ødelagt i lufta. I følge undersøkelsen skjøt de fleste jagerpiloter aldri ned noen; de prøvde ikke en gang på det.⁸ Selv når alt han har kjært står på spill, vil gjennomsnittsmannen ikke drepe.

Ved hjelp av ulike treningsmetoder har man klart å overkomme dette, og øke andelen av dem som skyter. Skuddraten i Korea var 55 %. I Vietnam var den kommet opp i 90-95 %.⁹ I den pågående krigen i Irak, hvor regulære slag i liten grad forekommer, har 87 % av soldatene i U.S. Marine Corps skutt eller dirigert ild mot fienden.¹⁰

Ved hjelp av treningsmetoder som ser ut til å følge en form for klassisk og operant betinging kan man altså «programmere» mennesker til å skyte. Hvordan denne «naturstridige» atferden vil påvirke personens liv i ettertid er imidlertid en helt annen sak.

Hva kan redusere faren for at PTSD utvikles?

Hold folk sammen! Den viktigste preventive faktoren for å unngå psykiske skader er, ifølge psykiateren Jonathan Shay, å holde folk sammen: Trene dem sammen, sende dem i farefulle situasjoner sammen og bringe dem hjem sammen. Shay understreker betydningen av samhørighet:

Social cohesion – from having trained together and traveled to the war together – is what keeps people physically alive and mentally sane when faced with an enemy who really is trying to kill them. (…) A cohesive unit creates courage by reducing fear. The human brain codes social recognition, support, and attachment as physical safety. Cohesion both increases the ability to overcome fear (we call that courage) and reduces fear.¹¹

Vietnamkrigen representerer den motsatte ytterlighet, hvor man hadde et ettårig tjenesteløp, med en individuell rotasjonspolitikk. Resultatet var at soldatene ble splittet etter endt rekruttperiode, og dro over til Vietnam med fremmede. Vel fremme i Vietnam ble man fordelt til ny enhet. Det ble ikke satt av tid til å gjenoppbygge eller reetablere enhetene etter tap og dimisjoner, og resultatet var at soldatene dro i strid sammen med fremmede. Etter fullført tid i tjeneste ble man så redeployert enkeltvis, og dro dermed hjem sammen med fremmede. At dette, sammen med ovennevnte «programmering», har medvirket til en rekordhøy andel Vietnamveteraner med PTSD, er en rimelig slutning. Shay peker på at denne praksisen med individuell bemanning, erstatning og rotasjon ville oppfattes som bisarr, om det ikke var for en hundreårig praksis. Men den har altså vært praktisert i USA helt til i dag.

Ikke bare slåss godt sammensveisede avdelinger bedre og reduserer slik alle tap og skader, men de beskytter også direkte sine kolleger fra psykisk skade. Dette ble synliggjort under oktoberkrigen i 1973, mellom Egypt og Syria på den ene side og Israel på den andre. Angrepet kom som total overraskelse under Yom Kippur, en av de viktigste jødiske religiøse høytidene. Etter krigen studerte forskere to nivåer av sosial samhørighet som finnes i alle kampenheter, men er spesielt tydelige i stridsvognsavdelinger: Nivået til mannskapet i den enkelte stridsvogn og nivået til den avdelingen stridsvognen tilhørte.

Det overraskende angrepet førte til at mannskapene løp direkte fra bønn og kastet seg inn i tilfeldige stridsvogner. På tross av at de var like god trent var stridsvognmannskaper som kjempet med et mannskap bestående av fremmede fire ganger mer utsatt for å bryte sammen under eller etter kamphandlinger og tre ganger mer utsatt dersom de ble kastet inn i en fremmed avdeling enn dem som kjempet med kjente.¹²

På 1980-tallet startet U.S. Army et program kalt COHORT (Cohesion, Operational Readiness, Training) I løpet av en treårig vervingsperiode ville den gjennomsnittlige U.S. Army soldats avdeling bli splittet opp 5 ganger, og han måtte reetablere de sosiale kontakter like mange ganger. Opplæringen man fikk første året ble også repetert de neste årene. Dette ville man bort fra. Studier viste at den minst kapable COHORT-avdeling var tre ganger så kompetent og effektiv som den beste standard, tradisjonell avdeling med individuell rotasjon. De beste COHORT-avdelingene var eksepsjonelt dyktige.¹³

Tidsfaktoren

Ola var norsk offiser. Han har tjenestegjort i internasjonale operasjoner. Han så grusomheter bli begått mot en vergeløs sivilbefolkning, og han levde over tid i det han oppfattet som en konstant livstruende situasjon. Blant annet var han utsatt for snikskyttere og granatild. I begynnelsen var han hyperalert. Etter hvert ble hans atferd mer nonchalant; han tok ikke dekning før nedslagene kom ubehagelig nær. Tilsynelatende mestret han denne situasjonen godt, og han følte selv at det gikk bra. Etter å ha levd med dette over tid kom reaksjonen brått. En dag var det som om sikringen gikk. Alle reserver var oppbrukt, og han kunne ikke lenger klare å tvinge kroppen til å takle det store, konstante presset. Ola er en av dem som kom hjem med sår på sin sjel, og erfarte at systemet som skulle ta vare på ham både manglet kapasitet og kompetanse.

At det å være soldat i en krigssone medfører en stor psykisk belastning, er ikke noe nytt. I sine bøker dokumenterer Jonathan Shay hvordan stridsreaksjoner og traumer er beskrevet allerede i «Iliaden», skrevet rundt år 700 f. Kr. Men å leve med et vedvarende press eller kamper over måneder skjer først i det 20. århundret. Tidligere tiders teknologiske begrensninger førte til naturlige hvilepauser, og selve kamphandlingene var som regel begrenset til få timers varighet. Først fra forrige århundre har man vært i stand til å føre vedvarende kamp på en måte som overgår menneskets evne til å holde det ut psykisk.¹⁴

Olas historie illustrerer en viktig faktor som kan bidra til å øke eller redusere risikoen for å utvikle PTSD – tidsfaktoren. Dette har man kjent til lenge. Swank og Marchands studier av 2. verdenskrig fant at etter 60 dagers sammenhengende kamp ville 98 % av alle overlevende soldater få psykiske skader på en eller annen måte. De fant også et felles trekk for de 2 % som var i stand til å holde ut vedvarende kamp: En predisposisjon i retning av «aggressive psykopatiske personligheter».¹⁵ Risikoen for psykiske skader eller sammenbrudd kan reduseres ved rotasjon av soldatene. Under 1. verdenskrig mente britene at deres soldater ville kunne holde ut i flere hundre dager ved å trekke dem for 4 dagers hvile og restitusjon etter ca. 12 dagers sammenhengende kamp.¹⁶ En av årsakene til at tyske avdelinger opprettholdt sin stridsevne så lenge under 2. verdenskrig, skyldes også at man hadde en rotasjonsordning hvor soldatene fikk hvile. I denne perioden ble erstatninger for tapte soldater integrert i avdelingen. Når man i Norge har søkt å korte ned kontingentenes varighet, er dette også helt i samsvar med de erfaringer andre land har fra skarpe operasjoner. Erfaringene amerikanerne har gjort, er at i områder med relativt høy risiko fungerer soldaten bra i inntil 6 måneder. Etter dette synker kapasiteten, og mer og mer av soldatens ressurser brukes til å mestre situasjonen. Forsøkene på å redusere kontingentenes varighet for norsk personell, er derfor meget prisverdige, og dette arbeidet bør prioriteres høyt fremover. Det gjelder især for små faggrupper med spesialkompetanse, som må reise ut hyppigere enn andre.

Betydningen av mening

Tyske veteraner fra 1. verdenskrig følte seg personlig angrepet og vanæret av antydninger om at de hadde blitt slått på rederlig vis. Veteranene mente seg forrådt av forrædere innen regjeringskretser og hæren, og talte om «Dolchstoss von hinten» – dolkestøt bakfra.¹⁷ Sannhetsgehalten i denne virkelighetsoppfatningen kan diskuteres, men eksemplet illustrerer den betydningen det har å få støtte fra det politiske og militære lederskap og fra befolkningen. Meningen og betydningen som tillegges en traumatisk begivenhet av storsamfunnet, har stor betydning for hvordan det påvirker veteranene. Eksempelvis avslørte dybdeintervjuer med finske veteraner fra 2. verdenskrig på et rehabiliteringshospital at andelen veteraner med PTSD var ekstremt lav, på tross av at en betydelig andel av disse 70-80-åringene hadde funksjonshemminger og fysiske helseproblemer.

Fordi det finske storsamfunnet vurderte denne krigen som ærefull og god, ble deltakelse i den sett på som uttrykk for integritet, mot og ære. Veteranene snakket fremdeles lidenskaplig om deres kampånd, de sterke lojalitetsbånd de hadde og deres bidrag til å gjøre verden til et tryggere sted.

Dette står i sterk kontrast til den «glemte» Koreakrigens veteraner, som hadde betydelig mer alvorlige symptomer veteranene fra 2. verdenskrig. Men det mest radikale negative eksempelet finner vi hos Vietnamveteranene. På tross av at de var ubeseiret på slagmarken, tapte de krigen. De vendte tilbake til et samfunn som ikke bare frøs dem ut, men forakten og fordømmelsen de ble møtt med har ført til at flere veteraner har dødd for egen hånd hjemme enn de ca. 58 000 som falt ute. Vietnamveteranene hadde en rekordhøy andel med PTSD.¹⁸ Man har beregnet at 30,9 % av Vietnamveteranene vil leve med PTSD livet ut. Ytterligere 22,5 % har levd med PTSD deler av sine liv. I alt regner man med at 1, 7 millioner Vietnamveteraner har erfart «clinically serious stress reaction symptoms».¹⁹

Jim (58) er av mange Vietnamveteraner jeg møtte i Portland:

Da jeg kom hjem spyttet folk på meg og kalte meg en pervers barnemorder. Vel, jeg hadde jo drept barn, så jeg trodde på det de sa. Jeg så på meg selv som et udyr, og kunne godt forstå at ingen ville ansette meg eller ha med meg å gjøre. Jeg fikk bare som fortjent.

Som mange andre veteraner søkte Jim til rus som selvmedisinering, for å glemme hva han hadde sett og gjort, og for å døyve skyldfølelsen.

Den lave andelen PTSD i Finland illustrerer hvor viktig det er at veteranen selv ser mening i det som har skjedd. Dette korresponderer med den østerrikske psykiateren Viktor Frankls logoterapi. Jøden Frankl tilbrakte tre år i konsentra­sjons­leirer under 2. verdenskrig. I løpet av sin tid i konsentrasjonsleirene fant Frankl ut at det ikke var de som var fysisk best utrustet som hadde størst sjanse for å overleve, men de som hadde en personlig visjon for fremtiden. Og han fant at Nietzsches ord stemmer: «Den som lever med et ‘hvorfor’, tåler ethvert ‘hvordan’». ²⁰ Det viktigste for mennesket er ifølge logoterapien ikke å søke lyst eller unngå smerte, men å finne en mening i livet. Frankl hevder at:

En som er seg bevisst at hans liv har mening, mestrer praktisk talt alle vanskeligheter.²¹

Noen av Vietnamveteranene jeg møtte i Portland hadde selv funnet veien til et meningsfylt liv.

Det jeg har gjort kan jeg ikke forandre eller løpe fra. Det må jeg leve med. Men jeg kan gjøre noe meningsfylt med det jeg har igjen av livet.

Bob (57) valgte å bruke sine krefter og de økonomiske midler han rådde over til å hjelpe mennesker i fattige land. Resultatet var et bedre liv, både for ham selv og for andre.

Ytre støtte og anerkjennelse

Generalinspektør for Hæren, Robert Mood gikk ut i media i juni 2006 og gjorde oppmerksom på at dersom Norge sender FN-soldater til Sudan, kan disse komme til å møte barnesoldater i kamper. «Så lenge norske soldater er i sin fulle rett til å forsvare seg, må ansvarlige politikere stå opp og støtte dem», var Moods budskap.²² Forsvarsminister Anne Grete Strøm-Erichsen fulgte opp med følgende vurdering: «Vi kan ikke vike tilbake av frykt for å støte på barnesoldater. En tolvåring med våpen i hånd er å regne som soldat, på linje med andre.»²³

Strøm-Erichsen utrykker altså på forhånd den viktige støtte Mood ber om. Men hvordan oppleves det å skyte en tolvåring med våpen i hånd? Basert på de samtaler jeg har hatt med veteraner, som faktisk har blitt tvunget til å skyte barnesoldater, er mitt inntrykk at selv når soldaten var «i sin fulle rett», fører dette til en helt annen emosjonell belastning enn å skyte regulære, voksne soldater. Barn skal være uskyldige, skånet fra krigens redsler. Man dreper ikke barn. Drap på barn er tabubelagt på en helt annen måte enn drap på voksne, og derfor vesentlig vanskeligere å forsvare i ettertid. Jonathan Shay hevder

that moral injury is an essential part of any combat trauma that leads to psychological injury. Veterans can usually recover from horror, fear, and grief once they return to civilian life, so long as «what’s right» has not been violated.²⁴

Å skyte barn tror jeg for de fleste vil oppleves å bryte med det vi opplever som rett, uansett.

En av veteranene jeg møtte, er et godt eksempel på dette. Johnny var en «tunnelrotte» under Vietnamkrigen. Vietcong hadde gravd ut svært komplekse underjordiske tunnelsystemer. Tunnelrottene hadde den svært farlige oppgaven med å ta seg inn i disse for å nedkjempe fienden. En dag ble Johnny overrasket dypt inne i en tunnel:

I det jeg entret et nytt rom dukket en ca 10 år gammel pike opp med en pistol. Hun gjorde flere forsøk på å skyte meg, men pistolen klikket. Jeg skjøt henne med min pistol. Like etter dukket en gutt på 10-12 år opp, og forsøkte å skyte meg med en AK-47. Jeg skjøt ham også, så kollapset jeg gråtende på gulvet, og lå der inntil de andre fant meg.

Johnny var ikke i tvil om at dersom han ikke hadde skutt, ville han blitt drept av barnesoldatene. Likevel slet han voldsomt med skyld og med skam. Skyld og skam er for øvrig noe som går igjen hos mange med PTSD.

Skyld kan være legitim. Man visste at det man gjorde var galt, men gjorde det likevel. At dette resulterer i skyldfølelse, er en fullstendig normal og sunn menneskelig reaksjon. Noen av veteranene jeg møtte, levde med legitim skyld. En døende veteran sa følgende til meg:

Jeg håper jeg møter noen av dem jeg drepte «på den andre siden». Ikke for å be om unnskyldning for det jeg har gjort, for det går ikke an. Men jeg håper å kunne fortelle dem hvor lei jeg er for det som skjedde.

Mange veteraner med PTSD sliter også med hva man kan kalle illegitim skyld. Eksempelvis kan det å skyte barnesoldater forsvares etisk. Likevel kan man, som Johnny, føle skyld og skam i ettertid. Skyldfølelsen har flere funksjoner. Yael Danieli, som hovedsaklig har jobbet med Holocaust overlevende og deres barn og barnebarn, har observert fire «eksistensielle» funksjoner av skyld:²⁵

1. Å benekte hjelpeløshet. Skyld kommer ofte fra et behov for å ha kontroll, et trekk som ofte følger med PTSD. En total mangel på kontroll oppleves under den traumatiske opplevelsen som leder til PTSD. Nye truende situasjoner kan unngås ved å ha kontroll. Når man ser tilbake på tidligere hendelser kan man også på ulike vis overdrive hvilken grad av kontroll man hadde, og slik gi seg selv ansvar og skyld man i realiteten ikke hadde.

2. Å holde de døde i live ved å gjøre dem alltid nærværende i tankene. Dette kan gjelde falne kamerater, eller mennesker man selv tok livet av.

3. Å opprettholde lojalitet til de døde.

4. Å bekrefte at verden fremdeles er en rettferdig plass hvor noen (selv om det bare er den skyldtyngede overlevende alene) føler skyld for hva som skjedde.

Skyld er et stort tema i livene til svært mange av de veteranene jeg møtte som sykehusprest i Portland. Skulle norske soldater komme opp i situasjoner som Mood beskriver, tror jeg faren er stor for at dette vil ha en traumatisk effekt på soldatenes liv. I tillegg til den hjelp og støtte Forsvarets eget apparatet kan bidra med, vil det etter mitt skjønn være av avgjørende betydning at den politiske ledelse går ut og klart og utvetydig støtter soldatene.

Den amerikanske nasjonen har i ettertid erkjent at man behandlet veteranene fra Vietnam på en skammelig måte. Soldater som mot sin vilje var beordret ut i tjeneste for sitt land, ble fordømt på det sterkeste. De mange bøker og filmer som har dokumentert dette, har ført til en ny forståelse i det amerikanske folk. Selv om mange i dag er imot krigen i Irak, støtter de soldatene. Når Jim kunne fortelle meg at han ble tilbudt å bytte plass fra økonomiklasse til 1. klasse da han iført sin uniform fløy hjem fra Irak med et sivilt flyselskap, var det ingen enestående historie. Andre veteraner forteller at de på konserter og andre kulturarrangementer ble bedt om å reise seg og motta publikums hyllest. I dagens USA klandrer man ikke soldatene for en krig landets politiske ledelse har besluttet. Man forstår at soldatene faktisk gjør sin plikt og tjener sitt land der de er. Så kan man alltids være uenig i saken – krigen, og rette kritikken mot riktig instans. (Hva med Norge?)

Strøm-Erichsen er forbilledlig tydelig når hun støtter norske soldater ved eventuelle kamphandlinger mot barnesoldater. En slik ubetinget støtte tror jeg dessverre ikke alltid norske styrker har erfart at de har fått fra den politiske ledelse som sendte dem ut. Under krigen mot Jugoslavia i 1999 fikk norske besetningsmedlemmer på AWACS-fly utdelt informasjon om hvordan de skulle forholde seg dersom de ble skutt ned og tatt som krigsfanger. I disse flyene hadde man god oversikt over hva som skjedde i luftrommet. Fiendtlige fly ble skutt ned, mål ble bombet og krigen var et utvilsomt faktum. Belastningen var stor, både for dem som fløy og deres familier. Når så statsminister Bondevik benektet at man var i krig førte det til vonde følelser; et lite «Dolchstoss von hinten» i stedet for den moralske støtte man trengte.

I sine råd om hvordan vi personlig og kollektivt som samfunn kan møte veteraner som vender hjem, lister Grossman opp hva han kaller «Three Gifts You Can Give Returning Veterans: That Will Last Them a Lifetime…». Gavene er «understanding, affirmation and support».²⁶

For Grossman betyr «understanding» her ikke sympati, empati, trøst eller emosjonell analyse, men at man forsøker å forstå og respektere noen av de sannheter som de returnerende veteraner har lært og erfart. Og han holder frem en viktig sannhet:

The truth is that every combat veteran knows, regardless of conflict, is that war is about combat, combat is about fighting, fighting is about killing and killing is a traumatic personal experience for those who fight.²⁷ Please accept that there is a deep contextual gap between you both because you were not there. This chasm is difficult to bridge when veterans attempt to relate their personal war experiences.²⁸

Denne kløften tror jeg svært mange norske veteraner har erfart. Folks reaksjoner og manglende forståelse fører ofte til at man lukker seg.

«Affirmation»: Hvorvidt du personlig var for eller mot krigen spiller ikke noen rolle lenger når veteranen vender hjem. Avgjørelsen om å sende styrkene ble tatt av regjeringen og Stortinget i henhold til våre demokratiske spilleregler. «More than anything else, the greatest gift you can personally give returning veteran is a sincere handshake and the words from you that ‘they did the right thing, they did what we asked them to do and that you are proud of them’.»²⁹

«Support»: Grossman trekker her frem et trekk som vi kjenner igjen i forbindelse med sorg. Umiddelbart etter dødsfallet til en som står en nær, blir man gjenstand for stor oppmerksomhet og får mye støtte. Så stilner det gradvis av. Når man virkelig trenger støtte, er den oppbrukt. Å vie veteranen et øyeblikks oppmerksomhet dersom ens stier krysses senere i livet, og stille enkle spørsmål om hvordan han har det, høres banalt ut, men det kan bety mye.

Den støtte som ytes, så vel fra den politiske og militære ledelse som fra folket, er etter mitt skjønn av uvurderlig betydning. Ikke bare dersom våre soldater møter barnesoldater, men ved alle skarpe oppdrag. Land som USA og Storbritannia har tradisjon for, med Vietnamveteranene som unntaket, at befolkningen støtter sine soldater.

Et resultat av at de kulturelle forskjeller som finnes mellom Norge og USA, er at utrykksformene ofte er ulike. Norge har heller ikke militære tradisjoner som USA eller Storbritannia. Spørsmålet er derfor om en slik utvetydig støtte er tenkelig i Norge? Er scener som beskrevet med nylig hjemvendte amerikanske soldater noe vi kan se for oss i Norge? Jeg stiller meg tvilende til om det finnes en reell forståelse i det norske folk for at soldatene som sendes ut faktisk tjener sitt land og folk, eller at de ivaretar «norske interesser hjemme og ute».³⁰ Støtten må derfor sannsynligvis hentes i veteranforeninger.

Ettersom Forsvaret har drevet internasjonale operasjoner basert på ad hoc avdelinger som ikke eksisterer i den permanente styrkestrukturen, lar dette behovet seg ikke dekke ved hjelp av avdelingsvise veteranforeninger. Det er i dag kun H M Kongens Garde og Telemark bataljon som har etablerte veteranforeninger av en type som er vanlige i utlandet.³¹

Løsningen blir derfor å etablere et tett samarbeid med de frivillige veteranorganisasjonene som igjen vil drive kameratstøtte.

Betydningen av ritualer og kollektiv bearbeidelse av sorg og traumer

På et stabsmøte med Mental Health staben i PVAMC, ble det tatt opp at terapi alene ikke syntes å fungere for en del veteraner. Man så et behov for å utvikle ritualer som kunne ha en funksjon i bearbeidelsen av sorg og traumer på en måte som ikke var mulig ved vanlig terapi. Etter mitt syn pekte man på noe viktig. Sykehusprestene ved VA i Portland jobbet sammen med veteranene for å utvikle individuelt tilpassede ritualer. Og vi erfarte at det virket.

I amerikansk militærkultur blir åpenlyse uttrykk for sorg sett som svakhet. Mottoet har vært: «Don’t get sad, get even!» Man skulle omsette sorgen i raseri, og bruke denne energien til å hevne tapet. Dette er neppe en god måte å bearbeide sorg på. I andre land, som for eksempel Israel, er man seg bevisst å gi sorgbearbeidelse rom, noe jeg også vil hevde er tilfelle i Norge.

Gjennom hele boken Achilles in Vietnam argumenterer Jonathan Shay for at helbredelse av traumer og sorg avhenger av

communalization of the trauma – being able to safely tell the story to someone who is listening and who can be trusted to retell it truthfully to others in the community.³² Etter kampene, så snart det er trygt for alle å sove, er det også trygt å sørge, og enheten bør gjøre dette sammen, med enhetens direkte ledere som setter standarden med sine egne tårer.³³

Det er en voksende konsensus blant personell som behandler PTSD om at et hvilket som helst traume vil ha lengre og mer varige konsekvenser hvis det ikke har vært noen anledning til å snakke om den traumatiske hendelsen, å uttrykke følelsene knyttet til hendelsen og folkene involvert i den til andre mennesker eller å oppleve nærværet av sosialt tilknyttede personer som ikke vil la en gå gjennom dette alene.³⁴

Ved tidligere kriger ble soldatene av naturlige årsaker holdt sammen en tid etter at kampene tok slutt. Det tok tid å få sendt dem hjem. Dette gav dem mulighet til å dele erfaringer med hverandre, støtte hverandre og slik bearbeide traumatiske opplevelser. Fra og med Vietnamkrigen endres dette. Soldatene kan være i kampsonen en dag og hjemme den neste, og slik miste man muligheten til en kollektiv bearbeidelse av deres erfaringer. Shay hevder at:

Thwarted, uncommunalized grief is a major reason why there are so many severe long-term psychological injuries from the Vietnam war.³⁵

De falne ble raskt tatt hånd om, og når liket forsvant slagmarken røk sorgarbeidets tråd i sin oppstart. Denne erfaringen har blitt utnyttet av andre nasjoner. Etter Falklandskrigen ville det vært enkelt for britene å fly sine soldater hjem, men man valgte en lang, kjedelig og terapeutisk tur over Atlanterhavet.

Utbygging av et organisert støtteapparat.

I dag har man i det amerikanske VA et bredt utbygd system som tar vare på veteranenes fysiske og psykiske helse. Pr. februar 2006 hadde VA 235 974 lønnede ansatte. I tillegg kommer et stort antall frivillige arbeidere. I 2005 ble 587 000 pasienter innlagt til behandling på VAs sykehus, mens «outpatient clinics» hadde 57,5 millioner konsultasjoner.³⁶ Etableringen av dette systemet er et resultat av en prosess med som har vært drevet frem av veteranene selv, og den går helt tilbake til tiden etter 1. verdenskrig. Det totale budsjett for 2007 er på svimlende 80,6 milliarder dollar, eller rundt 500 milliarder norske kroner!³⁷ Man har et bredt tilbud til veteranene, både hva fysisk og psykisk helse angår, terapi og undervisning for grupper, individuell terapi, familieterapi. Man tilbyr kurs for ektefeller/samboere hvor man både driver undervisning om PTSD og har åpne samtaler om hvordan PTSD kan virke inn på relasjoner. Det kjøres Pre- og Post Deployment Groups, PTSD Symptoms Management Groups, hvor veteranene lærer om PTSD, og hvordan de kan redusere symptomene på PTSD som for eksempel hyperårvåkenhet.³⁸

På min siste arbeidsdag i PVAMC ble jeg stoppet av en veteran som, etter en rask titt på mitt ID-kort, sa følgende: «Tusen takk for det dere gjør for oss. Uten dere hadde jeg ikke vært i live.» Jeg hadde aldri sett mannen før, så det handlet ikke om meg, men om det systemet som tar vare på dem som har tjent sitt land.

Eller som en annen veteran sa da han trengte helsetjenester: «Jeg har ofret blod for dere. Nå får dere anledning til å betale tilbake til meg.» Ordene var ikke uttrykk for at han var kravstor. I likhet med de fleste var han dypt takknemlig for den hjelp han fikk. Men han følte også at han fortjente det. Han hadde gjort sin plikt, tjent sitt land, og ofret blod. Da var det bare rett og rimelig at «systemet tok vare på ham».

Langt de fleste veteranene jeg møtte, uttrykte at de ble tatt godt vare på og at de var takknemlige for dette. Men intet system klarer å ta vare på alle. Jonathan Shay forteller i boken Odysseus In America om en av dem som ikke ble fanget opp av sikkerhetsnettet. «Doc», en høyt dekorert veteran opplever ikke å bli trodd av systemet (VA) og får avslag på søknad om PTSD-relatert uføretrygd. Doc opplever at andre hevder å sitte på den totale sannhet, nemlig at hans krigstjeneste ikke hadde skadet ham, men kun hans eget rusmisbruk. Et misbruk som startet etter ekstreme påkjenninger under Tet-offensiven. Fortvilelsen, sinnet og ydmykelsen over at verdien av hans innsats, slik han ser det, blir offisielt forkastet av VA, fører ifølge Shay til at han tar sitt eget liv.

Et norsk VA

Går man inn på nettsider drevet av norske veteraner vil man finne at et antall norske veteraner har følt seg dårlig ivaretatt. Opprettelsen av den norske veteranadministrasjonen (VA) 1. februar 2006 er etter mitt skjønn et meget viktig tiltak for bedre ivaretakelse av våre veteraner.

I Forsvarssjefens beslutningsnotat nr 9/2005 heter det blant annet:

Forsvaret har de siste årene endret karakter fra å være et nasjonalt nødvergeinstrument for eksistensforsvar på eget territorium, til å i større grad bli et stående og anvendbart forsvar for ivaretakelse av norske interesser hjemme og ute. Denne utviklingen må vi anta vil fortsette. En slik dreining medfører blant annet at Forsvaret til enhver tid har personell som tjenestegjør i skarpe operasjoner utenfor Norge. Dermed vil vi etter hvert få et betydelig antall veteraner med aktiv tjeneste bak seg, hvorav noen vil trenge oppfølgning av ulik art også etter at de har forlatt Forsvaret (…) Forsvarssjefen har derfor besluttet at Forsvarets evne til å følge opp sine veteraner må forbedres, og bringes mer på linje med det andre land med ekspedisjonsrettede forsvar gjør.³⁹

Notatet understreker for øvrig at VA primært skal ha ansvar for «delen av veterankorpset som utgjøres av personell som ikke har fast ansettelsesforhold og/eller til daglig tjenestegjør i Forsvaret.»⁴⁰ Flere andre tiltak for ivaretakelse av veteranene listes opp, blant annet etableringen av NMP (Nasjonal militærmedisinsk poliklinikk). I notatet understrekes det at det er av avgjørende betydning at veteraner som allerede har fått dokumentert psykiske senskader raskt gripes tak i og at:

Psykiatrisk ekspertise skal hentes fra alt personell under FSAN/Kontor for Psykiatri og stressmestring, også de enheter som overføres til dette kontor i forbindelse med overføring av garnisonshelsetjenesten.⁴¹

Ordlyden i dokumentet etterlater ingen tvil om at man tar ansvaret for oppfølging av veteranene meget seriøst. Beslutningen ble da også som man kunne vente, hilst med glede av veteranorganisasjonene. Informasjonssjefen i FN-veteranenes landsforbund, Lars Reiersmark, uttalte: «Vi har nådd et av våre store mål, nemlig at Forsvaret skal ta bedre vare på veteranene.»⁴²

VAs overordnede målsettinger er meget ambisiøse:

Forsvaret veteranadministrasjon (VA) skal være Forsvarssjefens rådgivende organ i alle spørsmål som angår veteransaker. VA skal på vegne av Forsvaret være det overordnede kontaktpunkt for veteraner som søker kontakt med Forsvaret. VA skal ivareta og koordinere alle tiltak som berører veteraner og veteranvirksomheten og er på vegne av FST koordinerende myndighet for bruk av Forsvarets samlede ressurser i behandling av veteransaker. VA skal ha et nært samarbeide med de frivillige veteranorganisasjonene.⁴³

Videre heter det:

Veteranadministrasjonen (VA) skal gjøre det lettere for alle som har tjenestegjort i utlandet, enten de er stadig tjenestegjørende eller har sluttet i Forsvaret, å komme i kontakt med riktig instans hvis de har spørsmål av medisinsk, økonomisk eller juridisk art. Formålet er å sammenfatte alle disse instansene under en koordinert ledelse.⁴⁴

Spørsmålet blir da om det å opprette et kontor med tre til fem fast ansatte⁴⁵ til å bemanne e-post og telefon, er tilstrekkelig til å sørge for et fullverdig tilbud til de rundt 100 000 personer i Norge som har tjenestegjort for Forsvaret i utlandet?

Riktignok har Norge et meget godt utbygd offentlig helsesystem som er tilgjengelig for alle, i motsetning til for eksempel USA. En rekke av de helsetilbud som det amerikanske VA tilbyr sine veteraner, er allerede tilgjengelige i det norske helsevesen. En direkte sammenlikning mellom de norske og amerikanske VA-variantene er derfor lite hensiktsmessig. Når man henviser til at det sivile helsevesen skal betjene norske veteraner, gjøres det derfor med en viss rett:

Norge har ett helsevesen som skal betjene alle. Både soldater, brannmenn, kongelige og alle andre. Forsvaret skal ikke ha et parallelt og komplett helsevesen, men en rimelig spesialisert kompetanse og kapasitet for å gjøre det vi vil være best til. Når en veteran mottas av helsevesenet og ikke føler seg prioritert og ikke forstått, er det en subjektiv opplevelse. Mange andre grupper i samfunnet vil føle det samme.⁴⁶

Artikkelforfatteren søker å balansere bildet, og peker blant annet på at flertallet av dem som har vært ute vil anbefale erfaringen til andre. Spørsmålet er likevel om ikke artikkelen går for langt i alminneliggjøringen av det å være ute i skarpe operasjoner. Min påstand er at militær tjeneste i skarpe, internasjonale operasjoner er vesentlig forskjellig og ikke sammenlignbart med tjeneste hjemme. Denne erkjennelse er en del av begrunnelsen for det omfattende tilbud som ytes av VA i USA. At vi tidligere hadde egne tilbud for veteraner, som Oslo militære sykehus og Bæreiasenteret, tolker jeg som et tegn på at man tidligere har sett at veteranene utgjør en spesiell gruppe, med behov som det sivile helsevesen i begrenset grad er i stand til å dekke.

Når psykologer og annet personell tilknyttet VA tjenestegjør ute, er det ikke bare for å tjene sitt land, men også fordi man ser at dette gir en helt nødvendig forståelse av veteranene og aksept hos dem. Et antall av de ansatte er selv veteraner. Den kontekstuelle kløften Grossman peker på at finnes mellom «oss» og veteranene, eksisterer derfor ikke for disse personene. I kraft av sin erfaring har de en troverdighet og innpass hos veteranene som jeg observerte at andre terapeuter ved PVAMC ikke hadde. Disse slet med i noen tilfeller med å få veteranene til å åpne seg og fortelle om sine traumatiske erfaringer, selv om de var villige til å lytte på en respektfull og fordomsfri måte. Problemet for veteranen var en erfart sannhet om at de ikke forstod det han fortalte. Kløften kan oppstå selv mellom soldater. Da opptøyene i Kosovo i 2004 fant sted, var en del av soldatene hjemme på permisjon. Disse returnerte først etter at den verste uroen hadde lagt seg. Mange av soldatene hadde holdt sammen i rundt halvannet år. Noen av soldatene som returnerte fra Norge ble derfor svært overrasket da de opplevde at det hadde oppstått et skille mellom dem og de som hadde vært der hele tiden. Mangelen på en vesentlig felles referanse skapte et skille.

John var medlem av spesialavdelingen The Delta Force under Vietnamkrigen. Han dro fra USA som en ung mann med sunne verdier. Som soldat i Vietnam var han i fremste linje i en skitten krig. Hans avdeling begikk tortur og drap, noe også han var involvert i. Vel hjemme igjen begynte han å reflektere over hva han hadde vært med på, noe som resulterte i en livskrise. Han fikk også diagnosen PTSD. John studerte til teologi, og er i dag prest i den episkopale kirke i USA. Men han har også en bijobb i VA. Hans fortid gir ham en troverdighet som gjør at han får innpass og er i stand til å hjelpe enkelte veteraner andre terapeuter ikke når fem til. Med dette litt ekstreme eksempelet mener jeg på ingen måte å si at kun personer som selv har erfaringer fra internasjonale operasjoner er i stand til å hjelpe våre veteraner. Hva jeg vil hevde er at veteranene utgjør en spesiell gruppe. Jeg tror ikke deres behov kan dekkes kun ved det sivile helsevesen, men at et eget tilbud må på plass for dem.

Forsvarssjefen peker på at vi i Norge vil få et betydelig antall veteraner med aktiv tjeneste bak seg, og at Forsvarets evne til å følge opp veteranene må forbedres og bringe mer på linje med det andre land med ekspedisjonsforsvar har. Nye, skarpere operasjoner vil etter all sannsynlighet føre til at flere norske soldater får problemer.

Tilbudet i andre land med ekspedisjonsforsvar er, som nevnt, betydelig mer omfattende. Jeg tror en setning i Forsvarssjefens beslutningsnotat fremdeles har gyldighet: «De tiltak som er iverksatt innenfor oppfølging av veteraner er således gode, men de er ikke tilstrekkelige i forhold til behovet.»⁴⁷ Jeg velger å se etableringen av det norske VA som en god begynnelse for en bedre oppfølging av våre veteraner, og venter i spenning på fortsettelsen.

Referanser

American Psychiatric Association. Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders. 4th ed. 1994

Ciarrocchi, Joseph W, A Minister’s Handbook of Mental Disorders. Integration Books New York 1993

Duke, H.O., Where is God When Bad Things Happen? Bangalore: St Paul Press, 1991.

Frankl, Viktor E., Livet har mening. Tanum-Norli Oslo 1983

French, Shannon E. “The Code of the Warrior”. PACEM. Vol. 6:1: 5-16. 2003

Fuller Rogers, Dalene. Pastoral Care for Post-Traumatic Stress Disorder. Healing the Shattered Soul. New York: Haworth Press. 2002.

Grossman, Dave. On Killing – The Psychological Cost of Learning to Kill in War and Society. Boston: Little, Brown and Company. 1995.

Grossman, Dave. On Combat – The Psychology and Physiology of Deadly Conflict in War and Peace. PPCT Research Publications 2004.

Iraq War Clinician Guide. 2^nd Edition. June 2004. Department of Veteran Affairs. National Center for PTSD.

Jung,C.G., Psychology and Religion. London: Yale University Press, 1939.

Medical Journal of Australia, Volume 178, June 2003: «Debriefing: Care and sympathy are not enough»

Naparstek, Belleruth, Inivsible Heroes - Survivors of Trauma and How They Heal. New York: Bantam Bell. 2006.

Shay, Jonathan. Achilles in Vietnam – Combat Trauma and the Undoing of Character. New York: Touchstone. 1995.

Shay, Jonathan. Odysseus in America – Combat Trauma and the Trials of Homecoming. New York: Scribner. 2002.

The New England Journal of Medicine 2004; 351:13-22, Jul 1, 2004: «Combat Duty in Iraq and Afghanistan, Mental Health Problems, and Barriers to Care»

English Summary

In this essay the author discuss some of the factors that cause PTSD, measures that can reduce the risk of developing PTSD, and some of the ways to support and help veterans returning from international operations.

Geir Sigurd Svendsen (1962). Prest ved Luftforsvarets skolesenter Kjevik. Prest i Forsvaret siden 1992. Sykehusprest ved PVAMC i Portland, Oregon USA 2005-2006. Feltprest i KFOR IX i Kosovo 2004. E-post: geisvendsen@mil.no. Adresse: Søm terrasse 2, 4637 Kristiansand.