Nyordning av stat/kirke – nyordning av feltpresttjenesten?

Av Nils Terje Lunde

I Stat/kirke-utvalgets innstilling: Staten og Den norske kirke (NOU 2006:2) foreslås det en nyordning av stat/kirke. Dette har også betydning for feltpresttjenesten. Feltpresttjenesten omtales spesifikk under «Særskilt organisert virksomhet i kirken» i avsnittene 4.4.6 og 5.6.4. Det tilgrunnliggende synspunktet er altså feltpresttjenesten forstått som en kirkelig kategorialbetjening. Det pekes her på Feltprestkorpset som et «ikke-geografisk prosti» og at korpset står under tilsyn av Oslo biskop i kirkelige anliggender. Samtidig kommer det også tydelig til uttrykk at Feltprestkorpset organisatorisk er tilknyttet forsvarssjefen, at korpset forvalter personell også utenfor Den norske kirke og at korpset utfører funksjoner som neppe kan avledes av en kirkelig kategorialbetjening, som tilretteleggelse av fri religionsutøvelse uavhengig av tros- og livssynsmessig ståsted.

Når det gjelder fremtidig organisering etter en nyordning av stat/kirke, skisseres to muligheter: enten at tjenesten videreføres som nå, men tilpasset en ny struktur (heretter kalt alternativ A) eller at tjenesten opphører som selvstendig organisert tjeneste og i stedet inngår i Den norske kirkes ordinære aktiviteter (alternativ B). Det er verd å merke seg at disse to alternativene også ble drøftet i den forrige stat/kirkeutredningen fra 1975 (Sivertsen-utvalget), men da med det siste alternativet som flertallsforslag. Den gang skapte forslaget stor debatt.¹ Nå skisseres bare to alternativer, uten innstilling. Det er i tillegg verd å merke seg at utvalget legger til grunn at også de statlige overføringene må med i beregningsgrunnlaget, slik at andre trossamfunn enn Den norske kirke får mulighet til å gi tilsvarende tjenester i henhold til sin størrelse, og at dette må utredes særskilt med tanke på feltpresttjenesten.

Stat/kirke-utredningen aktualiserer sentrale spørsmål knyttet til feltprest­tjenestens organisering. Spørsmålet her vil være hvilke og hvor omfattende end­ringene i organisering vil måtte være ved en nyordning. Dette kan også ha betydning for Feltprestkorpsets profil.

I denne artikkelen vil hovedvekten legges på de rettslige sidene ved feltpresttjenesten. Med det menes både en kirkerettslig og en offentligrettslig dimensjon. Dernest vil både kirkelige og militære, så vel som mer samfunnsmessige aspekter berøres. De teologiske aspektene ved den norske feltpresttjenesten berøres ikke i denne sammenheng.²

Feltprestkorpsets rettsgrunnlag

Feltprestkorpset ble opprettet ved Stortingsbeslutning av 6. juni 1953, som del av Stortingets behandling av ny forsvarsordning. Den konstitusjonelle hjemmel for denne beslutning er dermed Grl § 25 om Stortingets kompetanse til å fastsette Forsvarets organisasjon. Det berører altså ikke kirkeordningen. Begrunnelsen for opprettelsen henger sammen med innføring av verneplikt for geistlige som feltprester, ved den nye vernepliktsloven av 7. juli 1953, hvor det het det i § 3, siste ledd het:

Fritatt for verneplikt er ordinerte prester og prester eller forstandere for ordnede dissentermenigheter. Såfremt de har utført militærtjeneste, er de dog etter nærmere bestemmelser av Kongen, pliktige til å gjøre tjeneste som feltprester.³

Denne bestemmelsen er hjemlet i Grl § 109 om militær verneplikt for statens borgere. Geistlige, uansett kirkelig tilhørighet, pålegges feltpresttjeneste, og dette ivaretas gjennom Feltprestkorpset. Dette betyr altså at tjenesten ikke er avledet av grunnlovsbestemmelsen om Statens offentlige religion (Grl § 2). En opphevelse av Grl § 2 om Statens offentlige religion fører derfor ikke til bortfall av det rettslige hjemmelsgrunnlag for Feltprestkorpset.

Feltprestkorpsets formål, organisasjon og instruks for feltprosten er videre gitt ved kongelig resolusjon av 22. oktober 1954. Denne ble fremmet av Forsvarsministeren i vanlig statsråd, ikke av kirkeministeren i kirkelig statsråd. Det samme gjør seg gjeldende i utnevnelse av feltprost. Utnevnelsen skjer etter innstilling fra Forsvarsdepartementet, ikke fra Kirkedepartementet, og utnevnelsen skjer ikke i kirkelig statsråd, men i vanlig statsråd. Dette betyr prinsipielt at fastsettelse av FPKs virksomhet og tilsetting av feltprost ikke har sin hjemmel i kongens (regjeringens) kirkelige prerogativer etter grunnlovens § 16, men etter kongens (regjeringens) militære kommandomyndighet etter grunnlovens §§ 25 og 31. En opphevelse av Grl § 16 fører dermed ikke til bortfall av Feltprestkorpsets rettslige hjemmelsgrunnlag.

Det rettslige hjemmelsgrunnlaget for Feltprestkorpset vil altså kunne bestå ved en nyordning av forholdet mellom Stat og Kirke, herunder opphevelse av Grl §§ 2 og 16. Dette betyr allikevel ikke at nyordningen ikke får konsekvenser. Dette dreier seg både om korpsets formål, organisering og personellmessige sammensetning. I henhold til kongelig resolusjon av 22. oktober 1954 § 1 står korpset «i kirkelige anliggender under overtilsyn under Oslo biskop». Ved tilsetting som feltprest skal Oslo biskop uttale seg (§ 6), og korpsets formål er å «lede og utføre feltpresttjeneste i Forsvaret i samsvar med Den norske kirkes orden». Vi kan altså si at det er en episkopal og rituell forbindelse mellom Den norske kirke og Feltprestkorpset. Det er formelt sett ingen organisatorisk forbindelse mellom Den norske kirke og Feltprestkorpset, men i praksis er det etablert en semi-organisatorisk forbindelse ved definisjonen av korpset som et ikke-geografisk prosti i Den norske kirke (denne betegnelsen er ikke formelt sett hjemlet noe sted) og ved at fast tilsetting er blitt begrenset til prester i Den norske kirke (med unntak for Den evangelisk-lutherske Frikirke som har samme læregrunnlag som Den norske kirke og kirkesamfunn som har avtaler med Den norske kirke, som Metodistkirken). Heller ikke denne begrensningen er formelt sett hjemlet.⁴ I den tidligere refererte § 6 står det riktignok at Oslo biskop skal uttale seg, men tilsettingen skal skje i henhold til «vanlige regler for tilsetting av embets- og tjenestemenn i Forsvaret». I disse reglene finnes det ingen hjemmel for å stille krav om medlemskap i et bestemt kirkesamfunn.

Konsekvenser ved de to alternativene

Valget av alternativ A eller B får konsekvenser for hvilke endringer som må gjøres. Ved alternativ A: videreføring av tjenesten tilpasset en ny struktur, vil endringene i tråd med hva som er anført over begrenses til gjennomgang av bestemmelsene om feltpresttjeneste «etter Den norske kirkes orden» og om Oslo biskops «overtilsyn i kirkelige anliggender», videre av forståelsen av korpset som et ikke-geografisk prosti i Den norske kirke og av tilsettingspraksis. For øvrig vil det rettslige rammeverket kunne videreføres som i dag.

Ved valg av alternativ B: inkludering av feltpresttjenesten i den regulære kirkelige virksomhet i en fristilt kirke, vil dette kreve fundamentale endringer. Feltprestkorpset vil måtte nedlegges på grunn av at korpset er en militær, og dermed statlig, institusjon. Alle feltpresthjemler vil også falle bort, dette fordi feltprestene er tilsatt som militære tjenestemenn og er lønnet under Forsvarsdepartementet. Nå kunne man teoretisk tenke seg at institusjonen og hjemlene kunne overføres en bloc til en fristilt kirke, men man vil da støte på grunnleggende juridiske og praktiske problemer. Hjemlene er opprettet innenfor Forsvarets totale stillingsramme, og de tilsatte er tilsatt med offisersgrad, med de rettigheter og plikter som knytter seg til det. Korpset finansieres tilsvarende over forsvarsbudsjettet. Man kan neppe forvente å få tilsvarende økonomiske overføringer fra Forsvarsbudsjettet til en fristilt feltpresttjeneste. Dette fordi korpset ikke bare ivaretar en kirkelig kategorialtjeneste i snever forstand. Korpset har ansvar for forvaltning av prester og teologer fra ulike kirkesamfunn, ansvar for tilrettelegging av religionsutøvelse i Forsvaret og etikkundervisning på alle nivåer i Forsvaret samt betydelige funksjoner innenfor Forsvarets totale personellomsorg.

Disse funksjonene vil ikke uproblematisk kunne videreføres av en tjeneste som organisatorisk er plassert utenfor Forsvaret. Det vil være et grunnleggende anliggende at slike funksjoner må være integrert i Forsvarets organisasjon, og på grunn av sin karakter ikke lar seg «outsource». Konsekvensen vil da bli at Forsvaret må bygge opp nye strukturer for eksempelvis ivaretagelse av etikkopplæring, tilretteleggelse av religionsutøvelse, herunder forvaltning av eventuelle vernepliktige og mobiliseringsdisponerte prester, samt personelloppfølging. Dette kan mest presis defineres som en sekularisering i ordets opprinnelige betydning: funksjoner som tidligere har vært ivaretatt av eller ved kirken overføres til ikke-kirkelige institusjoner. Konsekvensene av dette må man tenke igjennom ved valg av alternativ B.

Nå kan en slik sekularisering vurderes som ønskelig med utgangspunkt i for­ståelse av feltpresttjenesten som en kirkelig kategorialtjeneste. Dette var et ho­ved­argument for Sivertsen-komiteen i 1975. Det er imidlertid heller ikke uproblematisk sett med utgangspunkt i kategorialtjenesteperspektivet. Finans­ieringen er allerede nevnt. Det andre er om en slik tjeneste i like stor grad som nå de facto har mulighet til å nå den enkelte soldat og befal med kirkens budskap, ikke bare i Norge, men også i skarpe internasjonale operasjoner.

En rettspolitisk og religionspolitisk begrunnelse for feltpresttjenesten

Selv om selve rettsgrunnlaget for feltpresttjenesten vil kunne bestå ved en nyordning av Stat og Kirke, og det kun må gjøres noen spesifiserte endringer som anført over, blir allikevel spørsmålet om feltpresttjenesten som en statlig virksomhet vil kunne begrunnes tilfredsstillende dersom statskirkeordningen avvikles. Et mulig utgangspunkt kan være Stat/kirke-utvalgets forslag om et grunnlovsfestet prinsipp om statens ansvar for å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk (5.6.2 Statens tros- og livssynspolitikk).

Grunnlovens § 2, 1 ledd garanterer alle borgere retten til fri religionsutøvelse. I følge EMK art 9 omfatter den frie religionsutøvelse retten til å uttrykke sin religion både i ord og handlinger, individuelt eller i fellesskap, privat eller offentlig. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 9 slår fast retten til fri religionsutøvelse, både individuelt og sammen med andre, privat og offentlig, i gudstjeneste, undervisning, praksis og observans. Begrensinger av religionsfriheten må begrunnes ut fra legitime hensyn, som offentlig sikkerhet, offentlig orden osv.

Samtidig som staten garanterer alle sine borgere retten til fri religions­utøvelse, pålegger den prinsipielt alle sine borgere militær verneplikt, uavhengig av religiøs tilhørighet, jf. Grl. § 109. Militærtjeneste er i vårt land definert som en samfunnsplikt som prinsipielt omfatter alle borgere. I praksis er imidlertid den allmenne verneplikten innskrenket. Poenget er imidlertid at gjennom verneplikten pålegger det demokratiske samfunn dets borgere en betydelig innskrenking av den individuelle frihet under militærtjeneste. Under militærtjeneste innskrenkes individets faktiske religionsfrihet – det vil si friheten til å fritt utøve sin religion på grunn av militærtjenestens karakter, blir betydelig innskrenket.

I krigsforhold vil innskrenkning av fri religionsutøvelse være hjemlet, jf. EMK art. 15. Denne må imidlertid være begrenset til det strengt nødvendige, og ikke komme i konflikt med statens folkerettslige forpliktelser. Innskrenkningen kan altså ikke stå i strid med rettighetene til fri religionsutøvelse i blant annet Genevekonvensjonene.Nå kan ikke disse bestemmelser direkte anføres som hjemmel for retten til fri religionsutøvelse i det norske Forsvaret, da dette formelt sett er en forpliktelse som Staten har påtatt seg overfor andre stater, ikke overfor egne borgere. Allikevel blir bestemmelsene relevante fordi det er fastsatt at den religiøse betjening i Forsvaret skal være i samsvar med Genevekonvensjonene.⁵

Soldatenes rett til fri religionsutøvelse er sikret både generelt gjennom EMK og spesielt gjennom krigens folkerett. Retten til fri religionsutøvelse gjelder i krig og også under krigsfangeskap. Denne retten kan ikke innskrenkes annet enn dersom den kommer i konflikt med den offentlige orden eller den militære sikkerhet.⁶ Som en konsekvens av militærtjenestens karakter og disse innskrenkinger vil de regulære sivile strukturer for fri religionsutøvelse (kirker, menigheter og møtevirksomhet) i realiteten ikke være tilstrekkelig for å sikre en fri religionsutøvelse i Forsvaret – spesielt ikke i krigstid. Dette innebærer at staten har en særskilt plikt til å etablere og støtte tilfredsstillende strukturer for en slik religionsutøvelse. Disse strukturene må for det første være utformet slik at de faktisk tilrettelegger for fri religionsutøvelse, og for det andre være utformet slik at de kan fungere også i krig, uten at de blir irrelevante enten på grunn av geografi eller fordi strukturene reelt sett kommer i konflikt med den militære sikkerhet i krig. Vi kan altså si at dette innebærer at staten må ha en større positiv plikt til å tilrettelegge for den frie religionsutøvelse enn det som kan gjøres gjeldende for det sivile samfunn. De konkrete tiltak for den frie religionsutøvelse må være utformet annerledes enn det som er tilfelle i en sivil fredssituasjon.

Disse overveielsene har i spesiell grad stått sentralt i den amerikanske debatt om feltpresttjenesten, fordi den amerikanske konstitusjon garanterer den frie religionsutøvelse og setter et absolutt skille mellom stat og kirke, herunder forbud mot offentlig finansiering av religionsutøvelse. Spørsmålet var om den amerikanske feltpresttjenesten, som var finansiert av det offentlige, dermed var grunnlovsstridig. Konklusjonen ble at militærtjenesten innebærer en konflikt mellom den frie rett til religionsutøvelse og forbudet mot offentlig finansiering av religionsutøvelse. Dersom det offentlige ikke skulle finansiert feltpresttjenesten, ville dette i realiteten innebære en krenkelse av den frie religionsutøvelse i militæret. Nettopp fordi militærtjenesten i utgangspunktet innebar en innskrenking av religionsfriheten, hadde det offentlige en særskilt plikt til å etablere og finansiere strukturer i militæret som i det sivile samfunn ville vært grunnlovsstridig.

Selv om den norske konteksten er annerledes enn den amerikanske, synliggjør dette et grunnleggende prinsipp knyttet til statens særskilte plikt til ivaretagelse av religionsfriheten i institusjoner som Forsvaret. Feltpresttjenesten kan på bakgrunn av dette forstås som en konkretisering av retten til fri religions­utøvelse i Forsvaret. Den spesielle konteksten, spesielt knyttet til krigssitua­sjonen, innebærer at feltprester, knyttet til de væpnede styrkene, er den mest hensiktsmessige strukturen for tilretteleggelse for fri religionsutøvelse. Spørsmålet blir om det finnes andre strukturer som reelt sett vil bidra til en bedre tilretteleggelse av den frie religionsutøvelse i krig. Etter min mening finnes det ikke.

Som en logisk konsekvens av dette finnes det i krigens folkerett ikke bare bestemmelser om fri religionsutøvelse, men også bestemmelser om feltpresters status og funksjoner i krig. De skal ifølge Genevekonvensjonene ivareta pers­onellets åndelige og religiøse behov. For å sikre dette anliggendet er de beskyttet på en særskilt måte. De er nonkombattante – det innebærer at de ikke er stridende, og de skal ikke defineres som legitimt stridsmål.⁷ De kan heller ikke tas som krigsfanger, men kan holdes tilbake for å ivareta krigsfangenes rett til fri religionsutøvelse.⁸ Disse bestemmelser gjelder feltprester som følger de væpnede styrker. Sivile prester i stridsområdet vil ikke ha samme beskyttelsesgrad. Dette vil være et argument for en uniformert og militært organisert feltpresttjeneste.

En statlig organisert og finansiert feltpresttjeneste kan derfor prinsipielt begrunnes uavhengig av statskirkeordningen. Bortfall av statskirkeordningen er ingen substansielt argument for bortfall av en statlig feltpresttjeneste.

Ivaretagelse av det kirkelige aspekt ved feltpresttjenesten

Som vist over kan en statlig feltpresttjeneste begrunnes ut fra rettspolitiske og religionspolitiske betraktninger. Spørsmålet er imidlertid om slike begrunnelser er relevant fra et kirkelig perspektiv. Det kan anføres at det kirkelige aspekt ved feltpresttjenesten kan stå i fare for å bli svært nedtonet. Dette er et viktig anliggende. Som nevnt innledningsvis vil de teologiske aspektene ikke drøftes her. I denne sammenheng er det de kirkelige, det vil i denne sammenhengen si de institusjonelle, sidene som står i fokus.

Det vil her være nødvendig å foreta en distinksjon mellom tre begreper:

• Feltprestkorpset. Feltprestkorpset vil måtte betraktes som en militær institusjon som funksjonelt ivaretar de religiøse og etiske spørsmål i Forsvaret, herunder også organiserer feltpresttjenesten. Denne institusjonen må ikke forveksles med et kirkelig prosti, og inngår således ikke i den kirkelige struktur. Den er en struktur som skal operasjonalisere religionsfriheten i Forsvaret, det vil si et anliggende som Forsvaret har plikt til å ivareta.

• Feltpresttjenesten. Feltpresttjenesten organiseres gjennom Feltprestkorpset, og består i vid forstand av de prester, pastorer og teologer fra ulike kirkesamfunn som etter Vernepliktsloven er pålagt tjenesteplikt som feltprest, i snever forstand av de feltprester som gjør tjeneste i Forsvaret. Tjenesten er offentligrettslig forankret, det vil si bestemmelser om tjenesten gis av offentlig myndighet og ikke av de enkelte kirkesamfunns organer.

• Feltprester fra Den norske kirke. Med utgangspunkt i kirkesamfunnstilhørighet til nåværende tjenestegjørende feltprester og den numerisk dominerende stilling Den norske kirke har, kan man legge til grunn at de fleste feltprester også fremover vil være prester i Den norske kirke. De vil stå under kirkelig tilsyn gjennom Den norske kirke og samtidig være tilsatt som feltprester i Forsvaret. Dette vil være tilsvarende som i dag, og en ny kirkeordning vil dermed ikke medføre endringer i arbeidsrettslige forhold for feltprester (dette i motsetning til prester tilsatt under kirkedepartementet). Det arbeid de feltprester som tilhører Den norske kirke utfører, vil være uttrykk for Den norske kirkes arbeid i Forsvaret. Det nye vil være at ikke feltpresttjenesten som sådan og Feltprestkorpset kan regnes som identisk med dette arbeid. Hvordan det kirkelige tilsyn for feltprester i DnK skal organiseres, kan tilrettelegges på ulike måter. Man kan eksempelvis tenke seg en ordning med basis i den nåværende, hvor Oslo biskop fører tilsyn. Kirken kan også velge å formalisere/videreføre tanken om et ikke-geografisk prosti, men da knyttet til dette kirkesamfunnets feltpresttjeneste, ikke til Feltprestkorpset som institusjon.

Et sentralt spørsmål i forlengelsen av denne distinksjonen er ivaretagelsen av det kirkelige aspekt ved tilsetting. Tilsetting vil som nå være en tilsetting i rammen av Forsvarets struktur. Den kirkelige struktur kommer nå til uttrykk gjennom Oslo biskops uttalelse før tilsetting foretas, og ved kollas etter foretatt tilsetting. Denne struktur kan videreutvikles slik at det organ/embete det enkelte kirkesamfunn har fastsatt som ansvarlig for feltpresttjenesten gir en uttalelse for søker tilhørende eget kirkesamfunn, og eventuelt, for de kirkesamfunn som har en slik ordning, utsteder kollas. I forlengelsen av dette blir det også spørsmål om det skal fastsettes en formalisert fordeling basert på kirkesamfunnenes størrelse, jf. den amerikanske praksis. Mot dette kan det imidlertid innvendes prinsipielt at det sentrale formale krav til tilsetting i feltpresttjeneste er at vedkommende er ordinert/tilsvarende, jf. Vernepliktslovens § 3, ikke hvilket kirkesamfunn vedkommende tilhører. Feltpresttjeneste vil heller ikke kunne forstås som en rettighet for noe kirkesamfunn, uansett størrelse. På samme måte som man legger til grunn at en feltprest fra Den norske kirke vil kunne gjøre en tjeneste også for personell som ikke er medlemmer av Den norske kirke, vil man måtte legge til grunn av feltprester som ikke tilhører Den norske kirke vil kunne gjøre en tjeneste også for personell som er medlemmer av Den norske kirke. Et annet spørsmål i denne sammenhengen er en eventuell etablering av fellesorganer bestående av representanter for ulike kirkesamfunn både knyttet til utvelgelse og tilsetting av feltprester, så vel som koordinering og høringsinstans i spørsmål vedrørende feltpresttjenesten, eksempelvis liturgispørsmål.

I forlengelsen av det økumeniske perspektiv kommer man heller ikke unna bredere religionspolitiske overveielser, knyttet forholdet mellom korpset og andre religioner. Et alternativ kunne være den amerikanske modellen for organisering av feltpresttjeneste, hvor også feltprester fra andre religioner ble organisert innenfor rammen av korpset. Det er ikke sikkert en slik modell er den mest hensiktsmessige, med tanke på videreutvikling av feltpresttjeneste i norsk sammenheng. Det er imidlertid viktig å finne ordninger som ivaretar det militære personellets grunnleggende rett til religiøs betjening og religionsutøvelse på en best mulig måte.

De forhold som er tatt opp her er bare skissert, og må utredes videre. I tillegg er det også en rekke andre spørsmål som vil kunne aktualiseres og må utredes nærmere. Dette er allikevel et utgangspunkt for videre drøfting.

Konklusjon

En statlig organisert og finansiert feltpresttjeneste kan prinsipielt begrunnes uavhengig av statskirkeordningen. Bortfall av statskirkeordningen er således intet substansielt argument for et tilsvarende bortfall av en statlig feltpresttjeneste.

Ved et bortfall av statskirkeordningen vil selve det rettslige hjemmelsgrunnlag for Feltprestkorpset kunne bestå, men det vil måtte gjøres noen endringer i korpsets tilknytning til Den norske kirke, slik denne fremstår i kongelig resolusjon av 22. oktober 1954.

En slik tilnærming vil være en konkretisering av det første alternativet Stat/kirke-utvalget skisserer: en videreføring av tjenesten, tilpasset ny struktur.

Nils Terje Lunde (f. 1971). Skolesenterprest ved Forsvarets Skolesenter, Akershus festning. Luftkrigsskoleprest 1996 – 2005. Har publisert arbeider i medieetikk, militæretikk og feltpresttjenestens historie. Adresse: Myrdalveien 3C, 1086 Oslo. E-post: nlunde@fss.mil.no