«En matematikers klarhet, en digters fantasi, en apostels begeistring»^

Hvordan påvirker det militære ethos anvendbarheten av norske militære styrker?

Av Harald Høiback

Er det et yrke å være offiser i Norge, er det en profesjon eller er det noe helt annet? På grunn av verneplikten har det i Norge mer vært et praktisk yrkesvalg å bli tjenestegjørende offiser enn et etisk eller moralsk valg. Også bakere og rørleggere har plikt til å føre strid for å verne landet, på lik linje med de fastlønte offiserer. Dette forholdet endret seg tilsynelatende den 1. januar 1999 da Lov om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner trådte i kraft. I § 4, om beordring, står det:

Dersom tilfredsstillende deltakelse ellers ikke kan oppnås, kan Kongen beordre yrkesbefal til å gjøre tjeneste i en internasjonal fredsoperasjon, selv om kontrakt om dette ikke er inngått.¹

Med dette har yrkesbefal prinsipielt kommet i en annen kategori enn øvrig befal, som ikke kan beordres på samme måte til skarpe oppdrag i utlandet. Men virkningen av denne nye loven reduseres av at frivillighet fremdeles skal være hovedprinsippet for slik deltakelse.²

Om man oppfatter offisersyrket som et yrke blant flere, blir det viktige spørsmålet i denne sammenheng hva dette yrket innebærer. Hvis utenlandstjeneste oppfattes som en del av jobben, som man gjør for eksempel i USA, vil staten kunne praktisere en form for ledelse av Forsvaret som betegnes stove pipe, det vil si at den utøvende myndighet kan ‘sluse’ sine ordre direkte ned til offiserene som utfører dem, gitt at ordrene ikke bryter nasjonale eller internasjonale lover. Men oppfattes utenlandsoppdrag som noe som ikke faller naturlig inn under offiserens arbeidsområde, kan en slik form for ledelse av Forsvaret ikke praktiseres. Siden frivillighetsprinsippet fremdeles gjelder som hovedregel ved utenlandsbeordringer, også etter ikrafttredelsen av Fredstjenesteloven, utgjør ikke den typen aktivitet en naturlig del av offisersjobben, og man kan derfor bare i begrenset grad praktisere stove pipe command. Dette kom klarest til utrykk før ikrafttredelsen av Fredstjenesteloven, da vi for eksempel ble bedt om å stille to mineryddere til disposisjon for NATO i 1997/98. Uten myndighet til å beordre, ble vår deltakelse ble med andre ord «avgjort etter en diskusjon over kjøkkenbenken hjemme».³

Forsvaret har også etter ikrafttredelsen av Fredstjenesteloven skaffet seg negativ oppmerksomhet ved at forhandlingene om økonomisk kompensasjon har fortsatt også etter at styrkene har ankommet operasjonsområdene. Men mye av den negative omtalen skyldes at kritikerne ikke tar konsekvensen av at dersom man oppfatter ‘soldiering’ som et yrke, så må man også forvente at de som tar jobben vil selge sin arbeidskraft til høyest mulig pris på lik linje med alle andre yrkesgrupper. Innenfor en slik forståelsesramme er det like lite uetisk av en offiser å stille sin arbeidsgiver spørsmålet om ‘hva får jeg for det da?’, hvis han blir bedt om å utføre noe som ligger utenfor arbeidsinstruksen, som det er for en snekker. Med andre ord: Om man oppfatter «krigerhåndverket» som et yrke, betyr det at styringen av Forsvaret også må bestå av forhandlinger og overtalelser for at Forsvaret skal nå de mål politikerne setter. Det viktigste middel i ledelse av Forsvaret blir altså en velfylt lommebok, som er i stand til å betale konkurransedyktige lønninger.

Et annet spørsmål er selvfølgelig om det faktisk er mulig å oppfatte offisersvirket som et yrke. Tradisjonelt har det vært oppfattet noe suspekt å bære våpen for betaling. Krig er sedvanlig noe som angår hele folket. Forsvarsminister Robert S. McNamara forsøkte å distansere seg fra en slik holdning og uttalte følgelig:

The greatest contribution Vietnam is making – right or wrong is beside the point – is that it is developing an ability in the United States to fight a limited war, to go to war without the necessity of arousing the public ire.⁴

Krig burde altså oppfattes som en del av statens mange oppgaver og burde derfor ikke overskygge statens øvrige gjøremål. En slik holdning er kanskje fornuftig i en tid som vår, som preges av endemiske kriger med sterk vekslende intensitet og varighet, og som for de flestes vedkommende kun utspiller seg på fjernsynet. General Fred C. Weyand, daværende Chief of Staff, U.S. Army, hadde likevel ingen tro på at McNamaras oppskrift var gjennomførbar.

The American Army really is a people’s Army in the sense that it belongs to the American people who take a jealous and proprietary interest in its involvement (…) In the final analysis, the American Army is not as much an arm of the Executive Branch as it is an arm of the American people.⁵

Krig er altså noe som angår hele folket, uansett hvor den finner sted, og kan derfor ikke overlates til staten alene.

Også enkelte norske offiserer vil reagere sterkt på at man slår offisersyrket i hartkorn med andre yrker, hvor arbeidskraften selges til høystbydende. Virksomhet må oppfattes som en profesjon og ikke som et yrke. En profesjon kjennetegnes i denne sammenheng av tre forhold; ekspertise, ansvarlighet og gruppetilhørighet.⁶ En profesjon forvalter en formell ekspertise som det tar langt tid å tilegne seg. Videre har en profesjon et nært og ansvarsfullt forhold til samfunnet som helhet, og ikke bare til enkelte kunder eller arbeidsgivere. En profesjon er også kjennetegnet av at profesjonen har klare regler for hvem som tilhører profesjonen og hvem som ikke gjør det. ‘Medlemskap’ i en profesjon får man gjennom avlagte eksamener etter lang tids teoretisk utdanning. Medisin og juss er de klassiske eksempler på profesjoner hvor utøverne har et bevisst forhold til at de tilhører en egen gruppe med et spesielt ansvar og en spesiell utdannelse.

Oppfatter man offiserer som en del av en offisersprofesjon, må man ta andre hensyn med tanke på den politiske ledelsen av dem, enn om man definerte offiserer som en yrkesgruppe. Profesjoner er tradisjonelt vanskelig å styre, fordi de har et klart syn på hva profesjonen bør gjøre, og hva den ikke bør gjøre, eller som det heter i Hippokrates’ legeed: «Jeg vil holde både mitt liv og min kunst ren og hellig».⁷ Man kan altså ikke beordre medlemmer av en profesjon til hva som helst, selv om det skulle ligge innenfor lovens rammer. Gjennom å besitte en faglig ekspertise, som profesjonen er alene om, forventer den også å kunne påvirke oppdragsgiveren, og ikke bare bli påvirket.

De to toneangivende generaler i Norge i 1940, Carl Gustav Fleischer og Otto Ruge, hadde et ulikt syn på hvordan denne påvirkning skulle finne sted og hvordan den militære ‘profesjonsmakt’ burde brukes. Otto Ruge mente som sjef for generalstaben at Forsvaret skulle levere den vernekraft som politikerne ba om, og faktisk betalte for, og at profesjonsmakten derfor skulle brukes i korridorene:

Den Kommanderende General eller Kommanderende Admiral som kommer i åpenbar strid med Regjeringen og Stortingets flertall, kan nok høste en publikumssuksess hos forsvarsentusiastene, men han kommer fort i den situasjon at de politikere som faktisk har avgjørelsen, overhode ikke hører på ham. Som jeg mange ganger har sagt spøkefullt i generalstaben: jeg vil heller i stillhet lyve mig til eller tigge meg til 100 000 kroner som vi får, enn å legge frem dødfødte milionforslag og få ros i Aftenposten.⁸

General Fleischer på sin side mente at Forsvaret også hadde et ansvar for hva politikerne faktisk mente om Forsvaret, og for nasjonens holdning til vernekraften:

Fleischer delte ikke Ruges oppfatning av at det var ‘den almindelige civile borgers oppfatning’ som skulle være avgjørende for statsmaktenes stilling til forsvaret, og at forsvarsledelsen var et utførende ledd for regjeringens forsvarspolitikk (…) Han så forsvarsmaktens ledelse som en del av den statlige ekspertise. Denne ekspertise – det fagmilitære syn – måtte fremkomme offentlig slik at den ikke bare var en viktig del av regjeringens beslutningsgrunnlag, men også opinionsdannende.⁹

Spørsmålet er med andre ord om befolkningen, gjennom Stortinget, skal «skyve» Forsvaret foran seg, eller om Forsvaret skal «trekke» folket etter seg. Har Forsvarssjefen kun ansvaret for å levere etter bestilling eller har han også ansvaret for at de ber om de riktige tingene sett ut fra en fagmilitær vurdering? Må Forsvarssjefen overbevises på et faglig grunnlag om at de direktiver han får av politikerne er faglig holdbare? Eller har politikerne krav på å få det de ber om:

The politicians should get what they ask for, even if it is not what they really want. In other words, the politicians have a right to be wrong.¹⁰

I Instruks for forsvarssjefen av august 1994, heter det at: «Han har ansvaret for Forsvarets virksomhet i samsvar med oppdrag og retningslinjer gitt av Kongen i Statsråd og Forsvarsminister.» Kan et slikt ansvar sammenliknes med sentralbanksjefens ansvar for en ‘lav og stabil inflasjon’, slik det heter i Forskrift om pengepolitikken, fastsatt ved kronprinsregentens resolusjon 29 mars 2001? Sentralbanksjefen er utenfor politikernes kontroll, i den forstand at terskelen er meget høy for at regjeringen skal diktere Norges Bank. Forsvarssjefen er neppe like fri i forhold til politikerne, men det er et faktum at den norske Forsvarssjef tradisjonelt har hatt en større mulighet til å uttale seg selvstendig og kritisk i forhold til den politiske ledelse enn tilsvarende militære sjefer i noe annet land det er naturlig å sammenlikne seg med:

For å finne paralleller til den norske forsvarssjefsstillingen, vil det være nødvendig å rette oppmerksomheten mot land som ellers er holdt utenfor denne undersøkelsen, for eksempel land i Sør-Amerika og Øst-Asia.¹¹

Spørsmålet er med andre ord: hvor ‘selvstendig’ bør Forsvarssjefen være?

Spørsmålene over har ingen korte og utvetydige svar. Hensikten er heller ikke å redegjøre for ulike styringsmodeller i staten. Hensikten er å antyde at det får konsekvenser for ledelsen av Forsvaret om vi aksepterer at offiserer utgjør en profesjon, og at Forsvarssjefen har en selvstendig rolle. De politiske oppdragsgivere må, om man aksepterer en slik beskrivelse, i større grad basere sin styring på egen faglig ekspertise. Med andre ord: Oppfatter man offiserer som en yrkesgruppe, som tar det arbeidet som er best betalt, blir statens finansielle evne til å betale lønninger viktigst. Oppfatter man derimot offiserer som en profesjonsgruppe, blir oppdragsgivers evne til faglige drøftinger og til å finne de gode argumenter langt viktigere.

Men kanskje er det å være offiser i Norge verken et yrke eller en profesjon, kanskje er det noe helt annet? I 1870 satt Henrik Ibsen i Dresden og filosoferte over den seneste militærpolitiske utvikling:

Just i seiren bor forliset.

Preussens sverd blir Preusser-riset.

Aldri svulmer der en løftning

av et regnestykkets drøftning.

Intet dåds-dikt blir å tolke

fra den stund av da en folke-

reisning, skjønnhetsfylt og fri,

ble et stabs-maskineri,

spekket ut med kløktens dolke,-

fra den stund da herr von Moltke

myrdet kampens poesi.¹²

I 1870 fremstod den tyske generalstab som ubestridt europamester i landkrig. Etter krigene mot Danmark, Østerrike og Frankrike ble det åpenbart, også for norske dikterhøvdinger, at krig hadde blitt en vitenskap som var i ferd med å ‘myrde kampens poesi’. Krig var ikke lenger stedet for helter, eventyrere og folkelig engasjement, men for byråkrater og embetsmenn. Det interessante med Ibsens ytringer i denne sammenhengen er at de holdninger han forfektet lenge var toneangivende i Norge. Det er sogar en av grunnpilarene i det norske forsvarskonsept at forsvaret av landet i prinsippet skal besørges av amatører, i form av vernepliktige. Også den norske myten om Den andre verdenskrig vitner om hvordan det norske folk fremdeles ønsker å fremholde krig som stedet for helter, eventyrere og folkelig engasjement. Historiene om Oslogjengen, Jan Baalsrud og binders på jakkeslaget holdes i hevd på en helt annen måte enn historien om feltslag, generalstaber og forsyningssystemer. Heller ikke internt i Forsvaret har man sett på seg selv som en profesjon som forvalter viktig og vanskelig tilgjengelig kunnskap. I forordet til Jacob Børresens bok Kystmakt. Skisse av en maritim strategi for Norge, (Oslo, 1993), skrev daværende generalinspektør for Sjøforsvaret, kontreadmiral Kjell A. Prytz, noe som formodentlig gjelder for hele Forsvaret:

Sjøoffiserer flest er mer praktisk enn teoretisk interessert fordi de har et praktisk yrke. Dersom de skriver, er det gjerne jordnært og har normalt et kortsiktig siktemål. Glødende interesse for å sette strategiske problemstillinger under debatt, hører derfor ikke til de mest fremtredende trekk ved den norske sjøoffisersstand.

Gitt at Henrik Ibsen fremdels har rett, at det i Norge er folkereisningen som er skjønnhetsfylt og fri og at vi ikke vil ha noe stabsmaskineri. Hvilke konsekvenser får det for den politiske styringen av norske styrker? Om Forsvarets virksomhet oppfattes som et dugnadsarbeid, hviler det et stort ansvar på de politikere som skal mane folket til innsats. Om vi forstår Forsvarets virksomhet på denne måten, må kommando og kontroll bidra til å vekke begeistring og til å opprettholde kampånden. Mens yrkesutøvere er mest opptatt av betalingen og profesjoner av profesjonens egenart, vil ‘folkereisning’, slik vi skisserer den her, være helt avhengig av synlige politikere. Utgangspunktet for all ledelse og all kommando i et slikt system er de karismatiske ledere, noe vi i Norge ikke har fokusert mye på.

Inntil ganske nylig var General MacArthurs kjente avskjedskommentar nærmest uforståelig i Norge:

I find in existence a new and heretofore unknown and dangerous concept that the members of our armed forces owe primary allegiance or loyalty to those who temporarily exercise the authority of the Executive Branch of Government rather than to the country and its Constitution which they are sworn to defend. No proposition could be more dangerous.¹³

General MacArthur kan neppe sies å stå den norske statsskikk særlig nær, men tilsvarende problemstillinger tvinger seg frem også i Norge, som følge av en ny og utvidet sikkerhetspolitisk agenda. Hvorvidt man oppfatter MacArthurs bekymring som et problem eller som en velsignelse, er avhengig av hvordan man oppfatter Forsvaret og dets rolle i samfunnet. Videre bør vår holdning til Mac­Arthurs bekymring få konsekvenser for hvilke form for styring vi velger å bruke. En del av utfordringen er at det hersker liten enighet i Forsvaret selv om hva Forsvaret egentlig skal være:

Jeg har et inntrykk av at offisersmassen i dag er delt. Den består på den ene siden av idealistiske offiserer som arbeider i Forsvaret fordi det er et spesielt yrke som har tradisjoner og verdier som gjør dem til noe mer enn ansatte i en bedrift (…)På den andre siden består Forsvaret av offiserer som er i Forsvaret av pragmatiske årsaker. De er ikke i Forsvaret for primært å bidra til organisasjonens beste, men fordi Forsvaret kan bidra til deres egen utvikling.¹⁴

For å avslutte tyr vi igjen til jubilant Ibsen: «Krev ei, min venn, at jeg skal gåten klare. Jeg spørger helst, mitt kall er ei at svare.» Denne artikkelen har kun skissert et spenningsfelt, spørsmålet overlates til den enkelte: Må Det norske forsvar ledes, styres eller overtales?

Harald Høiback (f.1969). Major. Underviser i militær teori og historie ved Forsvarets stabsskole. Doktorgradsstipendiat i filosofi ved FSTS/UiO. Har i tillegg til Luftkrigsskolen et hovedfag i filosofi fra Universitetet i Oslo, og en mastergrad i historie fra University of Glasgow. Tidligere arbeid relatert til samme tema: Command and Control in Military Crisis, Devious Decisions (London, 2003) E-post: hhoiback@fsts.mil.no