Situasjonsorientert lederskap

Av Hans Børsheim

Nils Faarlund hadde i siste nummer av PACEM en meget interessant artikkel om temaet. Som tidligere lærer ved Krigsskolen har jeg ved forskjellige anledninger truffet Faarlund. Jeg har lært ham å kjenne som en karakterfast og omgjengelig herre. Og vi har i alle fall en felles interesse: Høyfjellet. Men som offiser med 49 års militærtjeneste tillater jeg meg å være uenig med ham om «situasjonsorientert lederskap» – og dets historie.

Først litt om min bakgrunn: Jeg er født og oppvokst i Hardanger, og har vandret i fjellet (med relativt store høydeforskjeller) fra jeg var liten gutt sammen med min far og min farfar. Senere som offiser i Infanteriet har jeg fått med meg mange kurs ved Skyte- og Vinterskolen for Infanteriet: blant annet flere fagkurs og sjefskurs for kompani og for bataljon. Men det mest interessante (rent fysisk og mentalt) var Fjellkurset i 1955; og det eneste som SVI arrangerte i Nord-Norge. Det var spesielt beregnet for befal ved Brig N, GSV og de oppsettende avdelinger i Nord-Norge. Øvrige fjellkurs ble arrangert i Romsdalen.

Den som dro det hele i gang var daværende SVIs NK major Ingebret Solum. Senere blant annet Sjef ved Krigsskolen (som oberstløytnant) 1960-64 (før oberstløytnant Huitfeldt); og sluttet i Hæren som Generalmajor og Sjef Distriktskommando Sørlandet. Han var utdannet i fjelltjeneste i tidligere Jugoslavia – før 1950 da Tito styrte landet.

Men tidlig på 60-tallet skjedde det en ulykke i Romsdalen – da SVIs idrettsoffiser falt ned mer enn 100 meter i området Romsdalshorn og mistet livet. Han og en annen offiser var ute på privat søndagstur; og det hadde derfor ingenting med SVIs kurs å gjøre. Men fra da av ble Fjellkurset tatt ut av SVIs program.

Under Fjellkurset i 1955 lå vi de første 3 ukene på Elvegårdsmoen, og lærte blant annet elementær klatring og i lag på 3 mann. De neste 3 ukene var vi stasjonert på Brennfjell leir Skibotn; men foretok lange marsjer i fjellet og med klatring i Lyngsalpene inkludert breklatring. Det var programmert en tur til høyeste toppen på Jæggevarre: 1833 m.o.h. I Lyngenområdet betyr over havet akkurat det – for oppstigningen starter ved havet. Men turen ble avlyst pågrunn av dårlig vær, med tåke og lavt skydekke. Sikkert en riktig beslutning tatt av major I. Solum.

Poenget mitt så langt er derfor at SVI var ute «på markedet» lenge før «Tindegruppen» ved NTH, stiftet i 1959. Så når (sitat) «KS ved sin sjef Tønne Huitfeldt ønsket klatrekurs for kadetter allerede sommeren 1967», lyder det litt pretensiøst.

Situasjonsorientert lederskap var heller ikke noe som Skolesjef Huitfeldt (1964-70) eller pedagogen Rieber-Mohn fant opp (eller på).

Jeg hadde allerede ved min tjeneste i Hærens overkommando fra 1962 fått opplæring i EDB og IDB på IBM Norge; og samtidig på HERMODS Korrespondensinstitut i SVERIGE.

Svenskene hadde også et kurs i LEDARSKAP, og det tok jeg for egen regning. Her støtte jeg på «situasjonsorientert lederskap» for første gang. Og svenskene var så ærlige at de sa det var en amerikansk «oppfinnelse». Under Vietnam-krigen praktiserte amerikanerne situasjonsorientert lederskap – men det fungerte dårlig. Og i 1968 under Tet-offensiven ble de (bokstavelig talt) kjeppjaget av Nord-vietnameserne (kommunistene) på havet! Nordvietnameserne visste intet om situasjonsorientert lederskap.

Faarlund nevner Tirich Mir-ekspedisjonen i 1964, og professor Arne Ness` orientering for Studentersamfunnet i Trondheim. Det fikk meg til å tenke på fenrik (vpl.) Henry Berg (fra Møre) som var instruktør på Fjellkurset i 1955 (i Nord-Norge). Han hadde vært på Tirich Mir allerede i 1950, på Vesttoppen 7750 m.o.h. (= den høyeste) på grensen Pakistan/Afghanistan. Jamfør A. Næss: Tirich Mir til topps (1950). I 1964 var ekspedisjonen, som Faarlund beskriver, på Østtoppen som er noe lavere.

Jeg hadde den glede og lykke å få tjenestegjøre fire ganger ved Brig N: som løytnant, kaptein, kaptein/major (1965-68) og major (1970-71). I de to siste perioder mottok vi løytnanter som var utdannet av blant annet Huitfeldt og Rieber- Mohn. Det var den gang en alminnelig oppfatning ved vår avdeling at de nyuteksaminerte løytnanter ikke hadde fått med seg hvilke nivå de befant seg på (det taktiske). På tropp/kompani/bataljons nivå er tid en mye knappere ressurs enn på det operative og strategiske nivå; og rommet/«arealet» er mye mindre. Og det må være stridsmiljøet i krig som bestemmer ledelsesformen.

Jeg var i den heldige situasjon da jeg gikk på Krigsskolen: Det første året hadde jeg oberstløytnant H. Hanekamhaug som sjef og andreåret oberstløytnant J. Bangstad. Begge hadde tjenestegjort som kompanisjefer under krigen i Nord-Norge 1940, og hadde derfor rede på hva de snakket om. Jeg hadde fornøyelsen av å tjenestegjøre i Brig N under en offiser som var en av de dyktigste jeg har truffet i min militære tjeneste (49 år). Bataljonssjefen (en sunnmøring) kalte ham for en Tactical Computer; og det var han faktisk. Senere tjenestegjorde jeg som NK under ham da han var bataljonssjef. Jeg så ham målløs en gang! Vi hadde nylig fått løytnanter fra KS, Huitfeldt var da sjef og Rieber-Mohn var sjefspsykolog (-ideolog). En løytnant prøvde under en manøver å praktisere situasjonsorientert lederskap, men det tok uforholdsmessig lang tid. Da fikk løytnanten av bataljonssjefen en kort leksjon, på noen få sekunder, som brakte løytnanten tilbake til realitetenes verden; og viktigheten av faktorene: tid og rom !!