Bokanmeldelser og kommentarer

PACEM 9:1 (2006), s. 69-74

ISSN 1500-2322

Et vell av perspektiver

Nils Terje Lunde & Bård Mæland (red.): Militæretikk, Trondheim: Tapir Akademisk Forlag, 2006, 224 s.

Militære styrkers legitimitet og oppførsel kan analyseres fra mange ståsteder. Denne nye boken om militæretikk, med opphav midt i PACEMs redaksjon og det norske feltprestmiljøet, klarer å kombinere imponerende mange ståsteder på en gang, uten dermed å bli rotete eller uklar. Leter man etter en oversikt over de etiske utfordringer vårt norske forsvar står overfor, fra den politiske ledelse til den menige soldat, vil man finne en stor mengde av dem her, godt anrettet av levende og innsiktsfulle penner.

Perspektivgiver

Boken består av 11 kapitler, fordelt mellom feltprestene Nils Terje Lunde, Bård Mæland, Paul Otto Brunstad og Are Eidhamar. Hvert kapittel avsluttes med et knippe oppgaver og en nyttig bibliografi. Med det er bokens pedagogiske innretning som lærebok klart antydet. Kapitlene fungerer imidlertid godt også som debatterende essays, rike på oppdaterte eksempler og henvisninger til den pågående politiske debatten.

Samtidig er forfatterne tilbakeholdne med å trekke konklusjoner – noen ganger i så stor grad at enkelte kapitler kan synes å avsluttes noe abrupt. Men dette er primært en styrke for boken. Den krever av leseren refleksjon og stillingtagen, samtidig som den ikke skaper sterke sympatier med eller antipatier mot forfatterne underveis.

Det beste uttrykket for det boken representerer, er «perspektivgiver». Den anretter på lettfattelig og samtidig utfordrende vis spørsmålene om forsvarets legitimitet og militærmaktens bruk, og viser dernest frem forskjellige ståsteder disse spørsmålene kan betraktes fra. Faren ved slik «perspektivering» er at den kan bli distansert – at et eksistensielt ladet stoff kan bli blodfattig og formalistisk. Men bruken av eksempler og historier, og forfatternes rike innsikt og erfaring, forhindrer at boken får et slikt preg.

I tillegg gir boken innsikt i en rik filosofisk tenkning om krig, etikk og menneskelig adferd. Ved referanser til både hjemlige og internasjonale tenkere gis leseren et kart over noen uhyre viktige debatter i åndshistorien, særlig debattene om rettferdig krig (både ad bellum og in bello) og om menneskets ondskap.

Formelle rammer

Meget fortjenstfullt er det at boken også underkaster de formelle rammene for militærmakten en etisk diskusjon. De siste årenes store omlegging av Forsvaret, med nye anbudsordninger og retningslinjer av alle slag, blir klart redegjort for – og deretter diskutert i lys av deres evne til å virkeliggjøre Forsvarets egentlige funksjon. Slik vil også mennesker med skepsis til militærvesenet kunne få mye ut av å lese boken, siden de vil se at også det institusjonelle rammeverket dissekeres og analyseres. Likevel forblir leseren aldri i tvil om forfatternes grunnleggende lojalitet til – og plassering innenfor – det norske forsvaret.

Prestenes bidrag?

Etter denne hyllest – kan det være noe å kritisere? Ja, to mindre punkter må tas opp; det første substansielt, det andre formelt:

Boken er skrevet av fire feltprester. Det merkes særlig når spørsmål om skyld, skam og mening bringes til torgs. Likevel opplever jeg at forfatterne kunne ha gitt mer av seg selv – som prester. Boken skal riktignok kunne leses av alle norske soldater og offiserer, og andre interesserte, uavhengig av livssyn. Den er en bok om etikk, ikke teologi. Likevel har den kristne tradisjonen og det kristne menneskesynet et knippe ressurser – men også en del historiske konflikter – som man gjerne skulle se disse kloke forfatterne reflektere rundt. I siste instans: Det at vi står overfor forfattere som ser menneskelivet som hellig, som gudvillet, som godt, hva får det å si for deres møte med den ondskap krigen så ofte representerer? Ett eneste kapittel der forfatterne taler som teologer, ikke bare som etikere, ville ha gitt boken en ekstra dimensjon – selv om det kapitlet måtte ha vært utformet med en økumenisk bevissthet for slik ikke å virke innsnevrende eller sekterisk. Når man vet at den ene av bokens redaktører har skrevet det norske feltprestkorpsets historie, og dermed kjenner møtet mellom kristendom og militærvesen bedre enn de fleste, burde et slikt kapittel ha vært fullt mulig å inkludere – og det ville ha vært svært interessant. Man kunne dessuten ha brukt det som et utgangspunkt for å diskutere religionens ambivalente plass i vår verden av konflikter og terrorisme, et tema som er overraskende lite fremtredende i boken.

Min andre innvending går til både forlag og redaktører: Lær dere kommaregler! Språkvask alle artiklene! Stryk unødige ord og tunge formuleringer! Litt for mange av bokens artikler synes å ha gått rett fra datamaskinens tekstbehandlingsprogram til ferdig ombrukket bok. For all del, forfatterne skriver jevnt over godt, og rene trykkfeil er det få av. Men den språklige kvaliteten blir for ujevn – det er for tydelig at den siste finpussen, som nok tar minst to uker ekstra og gir en hver forfatter grå hår, langt på vei er utelatt. Det er synd. Det gjør sikkert at de fire forfatterne har klart å møte deadline og har ivaretatt en mørkere hårmanke. Men det reduserer leseopplevelsen noe. Ikke mye, men nok til at det må nevnes.

Viktig tilskudd

Disse kritiske merknader skal ikke stå i veien for totalinntrykket av en nyttig, bred og perspektivrik bok. Den vil utgjøre et viktig tilskudd til militær undervisning på alle nivåer. Og siden den er skrevet av mennesker med så stor nærhet til den harde, militære virkelighet, fremstår den også som ekte. Her er det ikke naive sivilister som kommer med livsfjerne ønsker om snille soldater og ufarlige kriger. Her dukker man godt ned i den søle og møkk som er krigens natur – og insisterer på at mennesker som tar på seg det store offer å manøvrere seg inn i denne søla, skal kunne reise seg igjen etterpå som hele mennesker med moral og integritet i behold.

Krigens legitimitet

Bo Kristian Holm (red): Krig – dens legitimitet i religion og politik. ANIS Forlag, 2005, 164 s.

Krigens legitimitet er de siste årene blitt aktualisert. Det gjelder i særlig grad i Danmark etter at man støttet den amerikanske invasjonen i Irak. Dette er konteksten for boken, eller rettere sagt, artikkelsamlingen ”Krig – dens legitimitet religion og politikk”. Den konkrete foranledningen var en konferanse på Aarhus Universitet våren 2004 med tittelen ”rettferdig krig – Hellig krig”, og det er foredragene fra denne konferansen som, i revidert form, utgjør artikkelsamlingen.

Bidragene spenner over et stort spekter, fra eksegese, systematisk teologi, juss og statsvitenskap. Vi kan lese om krig/fred-spørsmålet i Bibelen, om rettferdig krig i den lutherske bekjennelse, om protestantisk fredsetikk og om det folkerettslige rammeverk. Artiklene er heller ikke begrenset til vestlig tenkning, vi finner også en artikkel om islamsk teologi. Nå er tittelen på artikkelsamlingen i seg selv vid, men man må spørre seg om ikke bidragene først og fremst fremstår som enkeltbidrag, som gir interessante og relevante perspektiver, men som både tematisk og metodisk blir noe springende. Man kan neppe si at den gir en tilstrekkelig drøfting av legitimitetsspørsmålet, verken fra et religiøst eller et politisk perspektiv. Som en aktuell innføringsbok til noen sentrale aspekter ved krigs- og fredsetikken kan den imidlertid anbefales.

En kriger for fred

Bjørn Egge: En kriger for fred. Et liv for forsvar, frihet og fred. Norsk Tidskrift for Sjøvesen, 2005, 306 s.

Generalmajor Bjørn Egge, tidligere president i Norges Røde Kors, har omarbeidet og utvidet sin bok, som kom første gang i 1996. Egge har vært mye brukt som foredragsholder, både i Røde Kors og i Forsvaret. I denne sammenhengen har også boka blitt brukt.

Dette er en bok om Bjørn Egges liv og visjoner. Egge forteller om sin barndom og oppvekst i mellomkrigstiden, en tid preget av arbeidsledighet og fattigdom. Som 15 åring ble han sendt til sjøs og i tre år seilte han verden rundt som dekksgutt og jungmann. Han tok deretter artium som privatist, verneplikten i Garden og befalsskolen for Ingeniørvåpenet. Så kom krigen. Egge deltok i kampene i Sør-Norge før han forsøkte å komme seg til England. På vei dit ble båten senket og Egge tilbrakte tre lange år i NN-fangenskap. En stor del av boka er viet denne tiden, ikke minst med nære og varme beskrivelser av mange kamerater som ikke klarte seg gjennom fangenskapet. Redningen ble til slutt Folke Bernadotte og Svenska Røda Korset.

Hjemme i Norge beskriver Egge Krigsskolen som redningen, og det var begynnelsen på en lang militær karriere. Egge var først adjutant hos Forsvarsminister Jens Christian Hauge, han beskriver også her hvordan han tok initiativet til å finne sine 43 døde kamerater fra fangenskapet, slik at de kunne gravlegges hjemme i Norge. Fra 1952 til 1968 arbeidet Egge i etterretningstjenesten, der han var både i Moskva og i Kongo (som etterretningssjef for Dag Hammarsköld). Han gikk av med pensjon som generalmajor.

Noe av det første Bjørn Egge gjorde da kan kom hjem etter krigen, var å sørge for et livsvarig medlemskap i Røde Kors. I 1981 ble Egge valgt som president i Norges Røde Kors, og denne boken er også tilegnet Røde Kors – med takk for livet. Egge har også vært svært opptatt av hva krigerne gjør når krigen tar slutt og han har vært president i Verdens krigsveteranforening.

Bjørn Egge har levd et mangslungent og spennende liv og han forteller om dette på en rett fram og engasjerende måte. Dette er på mange måter ei kort historiebok, fra mellomkrigstiden til i dag. Det er blitt ei god fortelling med et budskap det ikke er å ta feil av – det gjelder å være i tjeneste for den gode sak. For Egge har det ikke vært noen motsetning mellom å jobbe i Forsvaret og i Røde Kors, det henger nøye sammen. Thorvald Stoltenberg skriver i forordet til boka:

«Ingen kan tale varmere om fredens sak en den som selv har kjempet i en krig.» Dette er et sitat Bjørn Egge ofte har brukt. Hele sitt liv har han da også brukt nettopp til å tale fredens sak, og mange er de unge mennesker han har nådd med dette budskapet. I likhet med Egges personlige liv, er også denne boken et viktig, pedagogisk dokument om det som er aller viktigst å kjempe for: Menneskeverdet, frihet og fred.

Dødsbrønnene i Kosovo

Josef Martinsen: Dødsbrønnene i Kosovo. Ni uker våren 1999. Sypress Forlag, 2005. 164 s.

Under kampene i Kosovo høsten 1998, og ikke minst under NATOs bombing av Serbia i mars-juni 1999, ble en rekke kosovoalbanske lik dumpet i brønner. Etter at krigen var slutt og FN hadde overtatt administrasjonen av området, ble det igangsatt et arbeid for å hente opp likene og identifisere dem. Kirkens Nødhjelp påtok seg ansvaret for selve arbeidet, og Josef Martinsen, med blant annet tidligere erfaring som offiser, ble ansatt som koordinator for prosjektet.

Denne boka er Martinsens egen skildring av arbeidet, og er til dels en detaljert gjennomgang av det som skjedde. Pårørende og naboer er intervjuet. Boka vil gi de fleste av brønnofrene en identitet, et navn og et ansikt, og er på denne måten også en «minnetavle» over brønnofrene i Kosovo, de som ble drept og dumpet i brønner i mer enn 20 landsbyer. Martinsen gir også i boka en oversiktlig bakgrunn for konflikten i Kosovo og han gjør seg noen tanker om den videre utviklingen.

Martinsen er opptatt av at sannheten om det som skjedde må fram før det er mulig med forsoning. Han kritiserer FN for at de ikke gjorde nok i starten for å anholde mistenkte krigsforbrytere, dette mener han kan ha bidratt til hevndrap og forfølgelser av kosovoserbere i etterkant.

Martinsen viser stor forståelse for prosessene i Kosovo. Intervjuer og kontakt med alle deler av befolkningen gir boken troverdighet. Boken gjengir også intervjuer med politikere fra de største partiene. Resultatet er ikke en strømlinjeformet bok, den veksler mellom detaljrike skildringer av reiser og møter med mennesker, vitnebeskrivelser av hendelser og til å trekke de store historiske og politiske linjer.

Dødsbrønnene i Kosovo er gjennomsyret av et personlig engasjement, men er samtidig en nøktern beskrivelse av det kosovoalbanske samfunnet. Dette er en bok som gir innsikt og forståelse av ikke bare hendelsene i Kosovo høsten 1998 og våren 1999, men også om Kosovos identitet, historie og framtid.