Feltpresttjenesten i lys av luthersk toregimentslære

Av Nils Terje Lunde

Feltpresttjenesten kan neppe sies å ha vært et kontroversielt spørsmål i de siste årene. Tvert om er den blitt møtt med allmenn tilfredshet og positive forventninger. Et uttrykk for dette er uttalelsen fra en enstemmig forsvarskomité i Stortinget hvor man fremhever feltprestenes sentrale og positive rolle i holdningsskapende arbeid i Forsvaret, som igjen forstås som en viktig faktor i løsningen av Forsvarets militære oppgaver.¹ I Forsvarets tilretteleggelse av holdningsskapende arbeid finner vi den samme vektlegging av feltpresttjenestens betydning, hvor Feltprestkorpsets ansvar for etikkopplæring i Forsvaret står sentralt. Men det er ikke bare i holdningsskapende arbeid man gis en rolle. Det er verd å merke seg at i tillegg til kirkelig betjening har Forsvaret også tildelt Feltprestkorpset et ansvar for ivaretagelse og tilretteleggelse av religionsutøvelse for alt Forsvarets personell.² I liten grad har dette ansvaret for det vi kan kalle Forsvarets etiske og religiøse dimensjon blitt problematisert.

Vi skal imidlertid ikke gå så mange år tilbake før en slik tilretteleggelse av feltpresttjenesten ville skapt stor debatt, både fra et politisk og et kirkelig perspektiv. På 1970-tallet ble feltpresttjenesten kritisert for å være et uttrykk for en problematisk sammenblanding av kirkelige og militære målsettinger, med den følge at tjenesten ikke fremstod med en klar og entydig kirkelig profil.³ Kritikken førte i 1983 til en bispemøteuttalelse der det het at forutsetningen for feltpresttjenesten var at den ble gjennomført på kirkens premisser, man var kirke i Forsvaret – ikke Forsvarets kirke.⁴

Hensikten med denne artikkelen er ikke å drøfte feltpresttjenestens begrunnelse og profil generelt. Spørsmålet om en konfesjonell forankret tjeneste kan og skal ivareta ansvaret for den etiske og religiøse dimensjon i rammen av en pluralistisk kontekst er i seg selv et grunnleggende og prinsipielt viktig spørsmål som ikke kan tas opp til selvstendig drøfting her. Målsettingen er her avgrenset til en kirkelig og teologisk synsvinkel. Spørsmålet her vil for det første være hvorvidt feltpresttjenestens ansvar for den etiske og religiøse dimensjon i Forsvaret kan begrunnes med utgangspunkt i kirkelige premisser alene. Dernest vil spørsmålet være hvorvidt avklaringen av feltpresttjenesten med utgangspunkt i «kirkelige premisser» alene fremstår som tilfredsstillende fra et teologisk perspektiv, eller er det behov for en fornyet drøfting av selve den teologiske begrunnelsen for tjenesten. Det kan hevdes at de politiske forventninger til tjenesten, slik den er eksemplifisert i Forsvarskomiteens refererte uttalelse og videre i Forsvarets egen tilretteleggelse av tjenesten, ikke er helt uproblematisk i forhold til den kirkelige avklaring av feltpresttjenesten som kom til uttrykk i bispemøteuttalelsen fra 1983.

Med utgangspunkt i luthersk toregimentslære ønsker jeg å drøfte om feltpresttjenesten på den ene side kan forstås som en kirkelig tjeneste og på den andre side som en militær tjeneste. Lar dette seg sammenholde på en teologisk akseptabel måte, eller er det en fundamental motsetning som med nødvendighet vil medføre at feltpresttjenesten slik den fremtrer i dag bør avvikles og eventuelt erstattes av andre ordninger?

Forsvaret som en særskilt utfordring med hensyn til relasjonen mellom regimentene

Den lutherske toregimentslære⁵ uttrykker i korthet at Gud forholder seg til sin skapning og sin verden på to forskjellige måter. Det er på den ene side Guds åndelige regiment eller styresmåte, og på den andre side Guds verdslige regiment eller styresmåte. Disse styresmåter er forskjellig i den forstand at de har ulikt siktemål, det første med henblikk på å føre mennesket inn i det evige liv, det andre med henblikk på livet i verden.⁶ Det verdslige regimente er Guds styresmåte med sin verden og sin skapning på skapelsens plan. Således omfatter det alle samfunn og mennesker uavhengig av religiøs tilhørighet. Det verdslige regimente har ikke som målsetting å føre mennesker til tro, men er en styresmåte hvorved Gud har omsorg for det han har skapt. Et uttrykk for det verdslige regimente er øvrigheten, som i rammen av vår samfunnsordning først og fremst vil si statsmakten, men også andre offentlige institusjoner, både intranasjonale og internasjonale. Øvrigheten har en bestemt funksjon i rammen av toregimentslæren. Positivt skal den fremme orden, rettferdighet og fred, og negativt skal den begrense og hindre kaos, urettferdighet og ufred. For å oppnå disse målsettinger kan øvrigheten anvende midler som i begrenset grad er akseptable å anvende for andre uttrykk for det verdslige regimente, og som er fullstendig utelukket i det åndelige regimente. Disse midler kjennetegnes ved at de på ulik måte er tvangs- og maktmidler.

Et uttrykk for dette er øvrighetens krav om utførelse av militærtjeneste. Dette hviler på øvrighetens kompetanse til å anvende voldsmakt. Denne kompetanse anerkjennes i den lutherske bekjennelse, ja, den fremholdes som et sentralt uttrykk for øvrighetens funksjon. Øvrigheten har rett til å gjøre bruk av sverdet:

Øvrigheten verger […] legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett, og holder menneskene i tømme med sverd og legemlige straffer.⁷

Dette er en del av «Guds gode gjerninger» og følgelig heter det at det er tillatt for kristne å gjøre militærtjeneste og føre rettferdig krig.⁸ Men denne teologiske legitimiteten hviler på bestemte forutsetninger som ikke ennå er drøftet. Disse forutsetninger vil her ikke kunne tas opp i sin bredde. Jeg vil konsentrere meg om en forutsetning som er av grunnleggende betydning for forståelse av feltpresttjenesten. Denne forutsetning er følgende: militærmakten og militærtjenesten skal ikke krenke religionsutøvelsen.

Som nevnt tidligere skal det åndelige og det verdslige regimente ikke sammenblandes. Regimentene har ulike målsettinger og ulike midler. For igjen å sitere fra den augsburgske bekjennelse:

For statsstyringen har å gjøre med andre ting enn evangeliet. Øvrigheten verger ikke sjelene, men legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett og holder menneskene i tømme med sverd og legemlige straffer. Evangeliet verger sjelene mot ugudelige meninger, mot djevelen og den evige død.⁹

Hva innebærer så dette? Det innebærer for det første at øvrighetens kompetanseområde er avgrenset av det åndelige regimentes kompetanseområde. Øvrigheten har ingen rett til å krenke religionen og heller ikke religionsutøvelsen såfremt ikke en bestemt religionsutøvelse kan sies å innebære en krenkelse av ytre, legemlige forhold. Da beveger man seg inn på øvrighetens kompetanseområde. Hvilke forhold ved religionsutøvelse som skal karakteriseres som tilhørende øvrighetens kompetanseområde, vil det være debatt om, men grunnprinsippet må være klart: religionens integritet skal respekteres.¹⁰ En følge av dette må være at prinsippet om religionsfrihet også kan gis en klar teologisk begrunnelse, selv om denne slutningen neppe kan sies å ha stått sentralt rent historisk.

Men prinsipielt gir den lutherske toregimentslære det beste argumentet for samfunnsmessig religionsfrihet: øvrigheten skal ikke trenge seg inn i det åndelige regimente. Den har ingen kompetanse til å fastsette hva som er den rette religion. For det andre skal det verdslige regimentes maktmidler, herunder militære maktmidler, kun anvendes innenfor det verdslige regimentes kompetanseområde. De skal ikke brukes i det åndelige regimente – det vil si for å krenke religionens og religionsutøvelsens autonomi, ei heller brukes for det åndelige regimente – for eksempel bruk av militærmakt til å utbre den rette tro. For det tredje skal det åndelige og det verdslige regimente ikke atskilles. Begge regimentene står under Gud og skal forstås som uttrykk for Guds styre. Det verdslige regiment har et teologisk begrunnet mandat i det å være en utøvelse av lovens samfunnsmessige bruk, og det åndelige regiment består også i en forkynnelse av lovens samfunnsmessige bruk.

Det som er interessant i denne sammenhengen er hvordan utførelsen av det verdslige regimentes funksjoner innvirker på religionens og religionsutøvelsens autonomi og integritet. Her er det ikke tale om den legitime rett og plikt det verdslige regiment har til å regulere de ytre, legemlige ting ved religionsutøvelsen, det vil si regulere handlinger og beskytte mot åpenbar urett som følger av en bestemt religionsutøvelse. Problemstillingen er her hvordan utøvelse av det verdslige regiment kan innebære en krenkelse av det åndelige regiment. Anvendelse av prinsipielt legitime maktmidler i det verdslige regiment kan måtte betraktes som illegitime om de krenker religionen og religionsutøvelsen, og selv om denne krenkelse ikke er tilsiktet, men kun er en bieffekt. Det er altså her tale om at det verdslige regimente i praksis tråkker inn i det åndelige regimentes kompetanseområde. Her står vi ved problematikkens kjerne.

Øvrighetens legitime bruk av militærmakt og dens legitime krav om borgeres militærtjeneste aktualiserer i særskilt grad spørsmålet om det verdslige regimentes relasjon til det åndelige regimente, det vil her si religionsfrihet og religionsutøvelse i rammen av militærmakten og militærtjenesten. Vanligvis vil vi tenke oss at dette spørsmålet dreier seg om fritak fra militærtjeneste generelt eller fritak fra militærtjeneste under bestemte forhold med basis i religiøs overbevisning, men denne problematikken skal ikke gjøres til gjenstand for noen omfattende drøftelse her. Det som er det aktuelle spørsmålet her, er hvordan religionsfriheten og religionsutøvelsen for dem som faktisk tjenestegjør i Forsvaret bør ivaretas.

Militærtjenesten er i Norge basert på allmenn verneplikt. Det betyr at soldatene prinsipielt sett ikke er der av fri vilje, men er tvunget inn. Tvungen militærtjeneste er i folkerettslig forstand definert som ikke stridende mot menneskerettighetene.¹¹ Også fra et luthersk teologisk perspektiv må tvungen militærtjeneste i utgangspunktet anses som et legitimt krav øvrigheten kan pålegge sine borgere, men dette kravets teologiske legitimitet hviler på noen fundamentale forutsetninger. Den første forutsetning er at kravet stilles av den legitime øvrighet.¹² Den andre forutsetning er at militærtjenesten fremstår som en rett utøvelse av lovens samfunnsmessige bruk,¹³ og den tredje forutsetning er at religionens integritet bevares, det vil si: at den rette relasjon mellom det åndelige og det verdslige regiment legges til grunn. De to første forutsetninger vil her ikke drøftes. La oss forutsette at begge disse forutsetninger er imøtekommet: en legitim øvrighet anvender militærmakten til legitime formål. Dette betyr allikevel ikke nødvendigvis at tvungen militærtjeneste dermed vil være legitim i teologisk forstand. Spørsmålet som må avklares er om militærtjenesten kan utføres under hensyntagen til den rette relasjon mellom det åndelige og det verdslige regiment.

Militærtjenesten representerer både prinsipielt og praktisk en utfordring på dette området. Soldaten rykkes opp fra den sivile sammenheng han er en del av, herunder hjem og menighet. Han plasseres i et nytt sosialt miljø, kanskje langt unna sivile samfunnsstrukturer, underlagt militær disiplin og kontroll. Forsvaret har ansvaret for ham 24 timer i døgnet, og hans handlinger og bevegelser er regulert. Særskilte utfordringer, knyttet til eksplisitte og implisitte konformitetskrav, møter mennesker som tilhører ulike minoriteter, for eksempel livssyns- og/eller kulturelle minoriteter. Disse faktorene vil forsterkes i krigstid og under utenlandsoperasjoner, hvor eksistensielle spørsmål knyttet til liv og død, frykt og redsel vil kunne stå sentralt.

Summen av disse faktorene er betydelig regulering og innskrenking av rettigheter og muligheter man i egenskap av borger i det sivile samfunnet tar for gitt. Demokratiske samfunn anerkjenner en slik frihetsinnskrenking som legitim innen rimelighetens grenser. En slik akseptasjon kan også begrunnes i et teologisk perspektiv. En person som innehar soldatposisjonen er med henvisning til luthersk kallsetikk underlagt andre krav og fullmakter enn en person som innehar en annen posisjon: innskrenking av personlig frihet lar seg begrunne i det at man er soldat. Kravene og fullmakten er knyttet til posisjonen. Dette aktualiserer et sentralt anliggende i luthersk toregimentslære: skjelningen mellom person og posisjon. En person er underlagt begge regimenter, og kan være et redskap for begge regimenter. Dette kan uttrykkes ved at personen bekler en rekke posisjoner eller embeter med hver sine krav, begrensninger og fullmakter.¹⁴ Den fullmakt som følger av en posisjon er knyttet til utøvelsen av posisjonen, og kan ikke automatisk overføres til andre posisjoner. Det er heller ikke slik at utøvelse av en bestemt posisjon ekskluderer utøvelsen av en annen posisjon.¹⁵ Ulike posisjoner vil være operasjonaliseringer av enten det åndelige eller det verdslige regimente, og mange tilfeller av begge regimenter.¹⁶

Men kravene og fullmaktene som følger av den aktuelle posisjon må utformes på en teologisk akseptabel måte. Med utgangspunkt i soldatposisjonen vil det på den ene side være en forutsetning at de ikke går utover det som ligger i det å skulle være et redskap for lovens samfunnsmessige bruk og på den andre side ikke setter tilside det åndelige regiment. Dette henger nøye sammen. Det er tale om den rette skjelning mellom regimentene. Mennesket står i alle livssituasjoner under både det åndelige og det verdslige regiment. Det gjelder i høyeste grad også soldaten. Ja, soldaten kan fremstilles som selve paradigmet på hvorvidt skjelningen mellom det åndelige og det verdslige regiment vil være mulig. Soldaten legemliggjør det ytterste uttrykk for det verdslige regiment: bruken av sverdet. Hvis det er mulig med den rette skjelning her, da er det mulig også andre steder.

For soldaten står også under det åndelige regiment. Dersom han ikke står under det åndelige regiment, da kan vi ikke lenger tale om noen skjelning mellom regimentene. Da taler vi om atskillelse av regimentene, og en slik atskillelse blir like problematisk som en sammenblanding av regimentene. Soldaten står under, og må møtes av det åndelige regiment: Guds ord som lov og evangelium i likhet med alle andre mennesker. Så er det også et særskilt perspektiv som taler for at soldaten må stå under det åndelige regiment, og det er knyttet til det som er sagt over om soldaten som et særskilt redskap for lovens samfunnsmessige bruk. Det faktum at han både anvender og eksponeres for voldelige, drepende og ødeleggende midler gjør at kravet til at det åndelige regiment skal være i funksjon overfor soldaten blir av fundamental betydning. Den lutherske bekjennelse gir nemlig ingen automatisk godkjenning av en soldats anvendelse av voldelige, drepende og ødeleggende midler. Anvendelse av slike midler kan enten være et uttrykk for lovens samfunnsmessige funksjon, eller det kan være synd av den mest alvorlige karakter. Det er ikke gitt automatisk. Dypest sett har den enkelte soldat et moralsk ansvar for å prøve sin deltagelse på Guds ord som lov og evangelium, dette ansvar kan verken myndigheter, militære overordnede eller kirke og prester frita ham for.¹⁷ Det han kan kreve er at det åndelige regimente er i funksjon i hans situasjon, i overveielsen og refleksjonen, men også med nådens midler i striden: Guds ord, sakramentene og absolusjonen.

Vi kan altså av dette slutte at innskrenking av soldatens frihet under militærtjeneste vil kunne være legitim, dersom denne frihetsinnskrenkning kan gjennomføres på en slik måte at den rette skjelning mellom det åndelige og det verdslige regimente kan ivaretas. Som allerede nevnt vil en i utgangspunktet legitim innskrenking av soldatens frihet med nødvendighet medføre en innskrenking, i mange tilfeller også et fullstendig bortfall av soldatens reelle muligheter til fri religionsutøvelse slik vi kjenner det fra det sivile demokratiske samfunn. Problemstillingen som må besvares her er på den ene side hvordan denne legitime innskrenking av soldatenes frihet kan gjennomføres på en måte som er i samsvar med den rette skjelning mellom regimentene og på den andre side på hvilken måte den rette skjelning mellom regimentene kan gjennomføres i Forsvaret uten å komme i konflikt med legitime krav som militær disiplin, militær orden og militær sikkerhet.

Ulike tilretteleggelser av religionsutøvelse i Forsvaret

Det finnes flere mulige måter å organisere religionsutøvelse i Forsvaret på; det vil si: sikring av at soldaten også står under, og møtes av, det åndelige regiment. Disse alternativer må vurderes ut fra hvorvidt de kan sies å være uttrykk for den rette skjening mellom regimentene. Den første måten er det som kan kalles religionsutøvelse ved permisjon. Forsvaret vil her gi kortere eller lengre permisjoner for personell som ønsker å delta i sivilt organisert religionsutøvelse. Her unngås uten tvil enhver kritikk om sammenblanding av regimentene. Faren er tvert imot at det i realiteten kan bli en problematisk atskillelse av regimentene, som ikke bare har negativ innvirkning på utøvelse av det åndelige regiment, men også på utøvelsen av det verdslige regiment. Utstrakte religiøse permisjoner kan nemlig lett innbære at utøvelsen av soldatgjerningen vanskeliggjøres. Fra det åndelige regiments perspektiv vil det tilsvarende kunne anføres at permisjoner bare delvis kan imøtekomme soldatens behov for jevnlig deltakelse i de troendes forsamling. Det største problemet med en permisjonsstruktur er imidlertid krigssituasjonen og deltagelse i internasjonale operasjoner. Under forhold da behovet for religionsutøvelse kanskje oppleves sterkest er muligheten til slike permisjoner særdeles innskrenket, ja kanskje helt fraværende.

Den andre måten er det som kan kalles den personalbaserte religionsutøvelsen. Dette er på mange måter den motsatte ytterlighet av den permisjonsbaserte religionsutøvelsen. Her er det soldaten selv som gis ansvaret og myndigheten til religionsutøvelsen. Soldaten er nemlig en person som ikke bare står under og utøver det verdslige regiment, han er også en person som står under og utøver det åndelige regiment i kraft av det allmenne prestedømme. Prinsipielt kan enhver døpt kristen forkynne Guds ord og utdele sakramentene. Dersom det er døpte soldater i Forsvaret, da kan også det åndelige regimente være i funksjon her.¹⁸ Men dersom vi skal legge et slikt synspunkt til grunn for religionsutøvelsens normale organisering i Forsvaret, da må vi også kunne legge dette til grunn som den normale organisering i alle sivile sammenhenger. Dersom det skal være regelen i Forsvaret, da må det også være regelen i det sivile.

Men nå er det slik at den lutherske bekjennelse legger til grunn at det er innstiftet en kirkelig tjeneste «med å lære evangeliet og meddele sakramentene»,¹⁹ og videre at «i kirken bør ingen lære offentlig eller forvalte sakramentene uten at han er rettelig kalt».²⁰ Det er her ikke nødvendig å konstruere et motsetningsforhold mellom det allmenne prestedømme og den særskilte kirkelige tjeneste. Den særskilte kirkelige tjeneste kan forstås som hvilende på og en nødvendig operasjonalisering av det allmenne prestedømme.²¹ Det allmenne prestedømme kan derfor ikke brukes som et argument for at en personalbasert religionsutøvelse i Forsvaret er tilstrekkelig, tvert om understreker bekjennelsen behovet for en særskilt kirkelig tjeneste, og dette har konsekvenser også for strukturen for religionsutøvelse i Forsvaret.

Med utgangspunkt i dette siste argumentet kan vi tale om en tredje måte å organisere religionsutøvelsen i Forsvaret på, det er som en regulær kirkelig kategorialbetjening. De av kirkens medlemmer som til enhver tid tjenestegjør i Forsvaret har krav på tilsvarende kirkelig betjening som om de var i sivile sammenhenger. Den territorielle soknestrukturen er imidlertid uhensiktsmessig i betjeningen av den militære kategori. Det er behov for en særskilt kategorialbetjening, men innholdsmessig vil denne ikke være noe annet enn den regulære kirkelige betjening av kirkemedlemmene, det vil si tilbud om gudstjenester og kirkelige handlinger. De prester som tjenestegjør i Forsvaret, gjør det helt og fullt på kirkens premisser og med et kirkelig mandat. Den nærmeste analogi blir Sjømannsmisjonen og sjømannsprestene: de gir kirkelig betjening til sjøfolk, men de gjør det på kirkens premisser, ikke på rederienes, ja, man vil kunne si at det er enda viktigere med klare og rene linjer for den kirkelige tjeneste i Forsvaret, som er det ytterste og mest radikale uttrykk for det verdslige regiment. Understrekningen av de rene og klare linjer mellom Kirken og Forsvaret som kommer til uttrykk i en slik tenkning, er i seg selv et sentralt og viktig poeng.²²

Spørsmålet er imidlertid om dette dermed også vil være uttrykk for den rette skjelning mellom regimentene. Her er det viktig å legge til grunn en skjelning mellom institusjon og regiment. I den konkrete historiske virkelighet anvender Gud seg av forskjellige redskaper eller representasjoner av det åndelige og verdslige regiment. Kirken er gjennom forvaltningen av nådemidler et uttrykk for det åndelige regiment og øvrigheten er gjennom forvaltningen av tvangsmidler et uttrykk for det verdslige regiment. Men disse institusjonene er ikke identisk med regimentene.²³

Dersom institusjon og regiment blandes sammen, hjelper det ikke at man legger til grunn tilsynelatende klare linjer mellom institusjonene, da blir resultatet enten en atskillelse eller en sammenblanding av regimentene.²⁴ Dersom kategorialbetjeningen er gjennomgående sivilkirkelig i sin utforming, fører det til at tjenesten i særdeles begrenset grad vil kunne være funksjonell under krigsforhold og i internasjonale operasjoner, det vil si under forhold hvor det i større grad enn ellers er nødvendig at soldaten møtes av det åndelige regiment gjennom nådemidlene. Årsakene til en slik disfunksjonalitet er dels knyttet til praktiske forhold, men prinsipielt er det knyttet til at en slik tjeneste i utgangspunktet vil stå utenfor den folkerettslige beskyttelsen som garanteres feltprester og religions­utøvelse i de væpnede styrker under krigsforhold. Intensjonen kan være å fastholde de kirkelige premisser for tjenesten, men dette kan medføre at soldaten i krig, det vil si under utførelsen av det verdslige regimentes funksjoner, blir avskåret fra å bli adekvat betjent av det åndelige regiment gjennom nådemidlene: regimentene atskilles.

Som dette viser, har en gjennomført sivilkirkelig innretting av kategorial­tjenesten sine klare negative konsekvenser, og få vil derfor gå så langt. Alternativet blir en modifisert utgave. Uniformering, plassering i den militære struktur og militær finansiering aksepteres, ikke fordi det er rett eller naturlig, men fordi det er hensiktsmessig.²⁵ Bak dette ligger en distinksjon mellom tjenestens form og innhold. Det er mulig å fastholde tjenestens kirkelige mandat og uttrykk selv i bokstavelig talt «militære klær». En slik distinksjon kan nok ha mye for seg, men problemet er ikke bare begrenset til forholdet mellom form og innhold, men like mye til definisjonen av innholdet i en slik tjeneste. Dersom det er slik at tjenesten ikke er noe annet enn en fullverdig kirkelig kategorialtjeneste for Forsvarets personell, kan alle konkrete oppgaver og funksjoner uproblematisk plasseres inn her? Hva med avdelingsmoral, sosialomsorg, ivaretagelse av personellets mentale helse,²⁶ tilrettelegging for ikke-kristen religionsutøvelse,²⁷ karakterdannelse og nasjonal-kulturell folkefostring?²⁸ Følger alt dette som nødvendige funksjoner av det kirkelige mandat? Eller er det nødvendig å skjelne mellom kirkelige oppgaver med kirkelig mandat og militære oppgaver med militært mandat? Vi er her inne i et svært uryddig farvann, hvor den tilsynelatende klare distinksjonen mellom institusjonene kirke og forsvar i praksis, det vil si i definisjonen av funksjoner, blir svært uklar. En slik uklarhet skyldes etter min mening at utgangspunktet er forkjært, nemlig sammenblandingen av institusjon og regiment, og da blir også resultatet forkjært: feltpresttjenesten kan i praksis synliggjøre en sammenblanding av regimentene, selv om intensjonene er de aller beste: å forstå feltpresttjenesten som en fullt ut kirkelig begrunnet tjeneste.

Feltpresttjenesten som uttrykk for den rette skjelning mellom regimentene i Forsvaret

Med utgangspunkt i luthersk toregimentslære vil Forsvaret måtte forstås som en institusjon som utøver bestemte funksjoner under det verdslige regiment. En forutsetning for at disse funksjoner skal være et rett uttrykk for det verdslige regiment, det vil si som uttrykk for Guds styre på skapelsens plan, er at det åndelige regiment ikke krenkes, verken i form av sammenblanding eller i form av atskillelse, men at den rette skjelning mellom regimentene finner sted innenfor den aktuelle institusjon – Forsvaret. Forsvaret blir, ut fra institusjonens særegne karakter, selve paradigmet på hvorvidt en slik skjelning i det hele tatt er mulig.

Jeg vil mene en slik skjelning er mulig, og at feltpresttjenesten kan sees på som et uttrykk for den rette skjelning mellom regimentene i Forsvaret. En slik forståelse av feltpresttjenesten mener jeg er mer adekvat enn den tradisjonelle om feltprestpresttjenesten som en kirkelig kategorialtjeneste. I en viss forstand er selvsagt feltpresttjenesten en kirkelig kategorialtjeneste, men den er på samme tid mer enn, og rett forstått også mindre enn, en kategorialtjeneste. Å definere funksjoner utført av prester som kategorialtjeneste, kan ha en kirkelig betydning, men det betyr ikke at en slik definisjon dermed nødvendigvis har en prinsipiell teologisk betydning eller for den saks skyld en allmenn/politisk/militær betydning. I praksis er feltpresttjenesten slik den faktisk fremtrer mer enn en kirkelig kategorialtjeneste, jevnfør hva som er sagt over om feltpresttjenestens funksjoner. Den er også mindre enn en kirkelig kategorialtjeneste ved at feltpresttjenesten rettslig, finansielt og organisatorisk er en del av Forsvarets organisasjon, ikke av den kirkelige organisasjon. Det eneste formelle tilknytningspunktet mellom feltpresttjenesten og Den norske kirke er den rituelle og episkopale forbindelsen.²⁹

Fra et rettsteologisk perspektiv må det skjelnes mellom prestetjenesten de jure divino og de jure humano, i henhold til bekjennelsens definisjon av den kirkelige makt.³⁰ Prestetjenesten de jure divino er identisk med myndigheten til nådemiddelforvaltningen, intet annet. Det er altså med andre ord presten som utøver av det åndelige regiment det er tale om. Dette må ikke blandes sammen med prestetjenesten de jure humano. Denne siste kan gis ulik utforming, uten at dette trenger vedrøre prestetjensten de jure divino. De jure humano har preste­tjenesten i Den norske kirke en bestemt offentligrettslig utforming, det vil si gitt under det verdslige regiment.³¹ Det at feltpresttjenesten i Forsvaret delvis er gitt en annerledes offentligrettslig utforming, gitt av det samme verdslige regiment, er således prinsipielt uten betydning. Det avgjørende her er at utformingen ikke innebærer en krenkelse av prestetjenesten de jure divino. At feltprestetjenesten de jure humano fastsettes av det verdslige regiment i form av staten, er ikke mer problematisk enn at det samme verdslige regiment fastsetter det samme i Den norske kirke, ja, det kan hevdes at det er atskillig bedre grunner til at staten fastsetter dette i Forsvaret enn i Den norske kirke. Det er etter min mening ikke en nødvendighet at det skjer i rammen av det sivile samfunn. I Forsvaret er det på grunn av institusjonens karakter og rasjonale derimot en nødvendighet. Dette følger av det ansvar staten som utøver av det verdslige regiment har for å sikre at religionsutøvelsen ikke krenkes. Som anført tidligere betyr dette at det er behov for særskilte strukturer for ivaretagelse av religionsutøvelse i Forsvaret. Feltpresttjenesten kan forståes som en slik struktur. En slik struktur i form av feltpresttjeneste vil prinsipielt sett ikke være en sammenblanding av regimentene, men er tvert om en adekvat operasjonalisering av skjelningen mellom regimentene.

Dersom det er så at staten kan kreve av sine borgere at de gjør tjeneste i Forsvaret, her med vekt på den forutsetning at det åndelige regiment ikke krenkes, da kan den også med samme rett kreve av borgere som er prester at de gjør tjeneste i Forsvaret som feltprester, med den samme forutsetning som nevnt over: at det åndelige regiment ikke krenkes. Det betyr i klartekst at feltpresttjenesten de jure divino: utøvelsen av nådemidlene ikke skal krenkes av feltpresttjenesten de jure humano: den organisatoriske og kommandomessige integrasjon av feltpresttjenesten i Forsvaret. Det skal heller være slik at den militære integrasjon skal sees på som et nødvendig middel til å virkeliggjøre utøvelsen av nådemidlene i Forsvaret. Dette forholdet er ikke spenningsfritt, og kan og skal heller ikke være det kort og godt fordi det er et uttrykk for det spenningsforhold som er et vesenskjennetegn ved forholdet mellom det åndelige og det verdslige regiment.

Det er i dette spenningsforholdet feltpresttjenesten må forstås. Tradi­sjonelt sett har feltpresttjenesten blitt forstått som et uttrykk for spenningen mellom to institusjoner: Kirken og Forsvaret. En slik tilretteleggelse blir imidlertid for enkelt. Teologisk sett må feltpresttjenesten tilrettelegges i lys av spenningsforholdet mellom det åndelige og det verdslige regiment, og dette er altså ikke identisk med et institusjonelt spenningsforhold. Dette betyr allikevel ikke at det institusjonelle spenningsforholdet ikke er relevant, men det blir sekundært i relasjon til distinksjonen mellom regimentene.

En følge av dette er at det blir lite fruktbart å kategorisere feltpresttjenestens ulike funksjoner i henholdsvis kirkelige og militære funksjoner. En slik kategorisering hviler på en uholdbar institusjonell distinksjon mellom feltpresttjenesten som en dels kirkelig kategorialtjeneste og en dels militær spesialtjeneste, og hvor dette kan utmyntes i kirkelige oppdrag på den ene side og militære oppdrag på den andre siden. I stedet må alle feltpresttjenestens funksjoner sees på som uttrykk for spenningen mellom regimentene. Funksjoner som ikke kan tilrettelegges i dette spenningsforholdet, vil heller ikke kunne karakteriseres som feltprestfunksjoner. Dette kan illustreres med to eksempler, det første knyttet til det som vanligvis karakteriseres som kirkelig forankret: gudstjeneste, og det andre knyttet til det som utvilsomt har en betydning for avdelingsmoralen: etisk og moralsk rådgivning.

Gudstjenester er et uttrykk for nådemiddelforvaltningen, det vil si det åndelige regiment i funksjon. Men gudstjenester i en militær sammenheng henger også sammen med utøvelse av det verdslige regiment. Denne sammenhengen dreier seg ikke bare om form og rammeverk for gudstjenesten, men dreier seg også om det verdslige regimentes plikt til å sørge for at personellet blir religiøst betjent i samsvar med sin tro.³² Militære gudstjenester er derfor et uttrykk for spenningsforholdet mellom det åndelige og det verdslige regiment.

Det samme gjelder etisk og moralsk rådgivning. Ansvaret for soldatens ve og vel, herunder hans moral, følger av det verdslige regiment. Men dette er på samme tid også begrunnet i det åndelige regiment. Det åndelige regiment synliggjøres i forvaltningen av nådemidlene, herunder forkynnelse av Guds ord som lov og evangelium, og den sjelesørgeriske anvendelsen som følger av dette. Loven som teologisk begrep har en dobbel betydning eller anvendelsesform: det er den samfunnsmessige og det er den teologiske.³³ I det at feltpresten har et ansvar for nådemidlenes anvendelse i Forsvaret, ligger det dermed også et mandat for etisk og moralsk rådgivning i den militære avdeling. Det dreier seg kort og godt om nådemidlenes anvendelse i form av lovens samfunnsmessige bruk.

Denne tilretteleggelse i lys av distinksjonen åndelig og verdslig regiment, kan og skal legges til grunn for alle feltpresttjenestens funksjoner, og den blir på tilsvarende måte bestemmende for hvilke funksjoner som ikke kan og skal ivaretas gjennom feltpresttjenesten. Et eksempel på dette er kombattant virksomhet. En slik funksjon følger av det verdslige regiment, men ikke av det åndelige regiment. Her blir distinksjonen mellom person og posisjon av sentral betydning for den rette forståelse. Som person vil feltpresten prinsipielt sett kunne utøve kombattant virksomhet, det vil si utøvelse av tvangsmidler, men i posisjon, det vil si som feltprest, vil utøvelse av tvangsmidler være prinsipielt og praktisk vanskelig å forene med posisjonens rasjonale: utøvelse av nådemidler.

Konklusjon

Luthersk toregimentslære kan anvendes som grunnlag for en teologisk forståelse av feltpresttjenestens forankring, uttrykk og hensikt. Det verdslige og det åndelige regiment betegner Guds ulike styresmåter med sin verden, det første ved bruk av tvangsmidler, det andre ved bruk av nådemidler. Disse to styresmåter skal skjelnes, men ikke atskilles, sammenholdes, men ikke sammenblandes. Forsvaret er et uttrykk for det verdslige regiment, og det er derfor av avgjørende betydning at denne institusjonen ikke innebærer en krenkelse av det åndelige regiment. Institusjonen må utformes på en slik måte at den rette skjelning mellom regimentene kan ivaretas. Dette betyr at nådemidlenes anvendelse må komme til uttrykk i rammen av denne institusjonen.

Feltpresttjenesten er et uttrykk for en slik målsetting. Tjenesten dreier seg prinsipielt teologisk om ivaretagelse av den rette skjelning mellom regimentene i Forsvaret. Det er her tale om en teologisk tilnærmingsmåte som ikke må blandes sammen med en institusjonell distinksjon mellom Kirken på den ene side og Forsvaret på den andre side. Tilretteleggelsen av feltpresttjenesten som en kirkelig kategorialtjeneste, hviler på en slik institusjonell distinksjon, og dette får konsekvenser for forståelsen av feltpresttjenestens funksjoner.

Med utgangspunkt i den fortolkning av luthersk toregimentslære det er blitt tatt til orde for i denne artikkelen, vil en institusjonell distinksjon mellom det kirkelige og det militære ikke kunne utgjøre det sentrale prinsipielle grunnlaget for en teologisk forståelse av feltpresttjenesten. I stedet må feltpresttjenesten forstås som uttrykk for den rette skjelning mellom det åndelige og det verdslige regiment i Forsvaret.

Referanser

Austad, Torleiv (1972a). “Luthers lære om de to regimenter og dens aktualitet”, Ung Teologi, s. 1-13.

Austad, Torleiv (1972b). Krig eller fred? Kristne synspunkter på krig/fred-problemet, Stavanger: Nomi.

Bekken, Harald (1973a). ”Søkelys på feltpresttjenesten” (I), Luthersk kirketidende, nr. 10, s. 251-257.

Bekken, Harald (1973b). ”Søkelys på feltpresttjenesten” (II), Luthersk kirketidende, nr. 11, s. 283-287.

Bexell, Göran og Carl-Henric Grenholm (1997). Teologisk etikk. En introduktion, Stockholm: Verbum.

Børresen, Jacob (2001). ”Ønsker vi uniformerte feltprester?”, Pacem 4:2, s. 161-182.

Direktiv vedrørende tilrettelegging for religionsutøvelse i Forsvaret (2001), Oslo: Forsvarets overkommando.

Ebeling, Gerhard (1978). Luther. En innføring i hans tenkning, Oslo: Land og Kirke Gyldendal Norsk Forlag.

FR 2-1-1 Personelltjeneste i felt. Alminnelige bestemmelser (1994), Oslo: Forsvarets overkommando/Hærstaben.

Grane, Leif (1994). Confessio Augustana, Fredriksberg: Forlaget ANIS.

Gullaksen, Per-Otto (2000). Stat og kirke i Norge. Kirkerett mellom teologi og politikk, Oslo: Verbum.

Hove, Odd Sverre (1977). ”Skriften, bekjennelsen og krigsetikken”, Ung Teologi nr. 2 s. 51-68.

Håndbok for feltprester (1959), Oslo: Feltprestkorpset.

I liv og død. Håndbok for kirkelig tjeneste i Forsvaret (2002), Oslo: Forsvarets overkommando/Feltprestkorpset.

Inst S nr. 142 (2003-2004) Innstilling fra forsvarskomiteen om den videre moderniseringen av Forsvaret i perioden 2005 – 2008, St. prop. nr. 42 (2003-2004).

Lunde, Nils Terje (2002). ”Uniformerte feltprester og luthersk teologi. En replikk til Jacob Børresen”, Pacem nr.1 s. 67-76.

Lunde, Nils Terje (2003). Fra Forsvaret i Kirken til Kirken i Forsvaret. Kirkelig-militære relasjoner i Norge gjennom 1000 år, Bergen: Eide Forlag.

Møse, Erik (2002). Menneskerettigheter, Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Skagestad, Gabriel (1930). Pastorallære, Oslo: Lutherstiftelsens forlag.

English Summary

”The Military Chaplaincy and Lutheran Two-Realm-Doctrine”

In this essay the author discuss how Lutheran Two-Realm-Doctrine may serve as a framework for a theological interpretation of military chaplaincy as both an ecclesiastical service and a military structure for ethical and religious care.

Nils Terje Lunde (f. 1971). Skolesenterprest ved Forsvarets Skolesenter, Akershus festning. Luftkrigsskoleprest 1996 – 2005. Har publisert arbeider i medieetikk, militæretikk og feltpresttjenestens historie. Adresse: Myrdalveien 3C, 1086 Oslo. E-post: nlunde@fss.mil.no