De hellige tre konger i Norden^

ARVID I. SEINES

Vi ser dem i middelalderkirker og museer mange steder i Norden, de nordiske helgenkongene. De fleste bildene har vært brukt i en levende kult. De har vært gjort til gjenstand for pilegrimsreiser. Folk har hatt tiltro til at helgenkongenes forbønn har påvirket deres liv og skjebne. I Norge, overalt i Norden og mange andre steder i Nord-Europa finner vi statuer av Olav den Hellige med martyrøksen i hånden, trampende på dragen med hans eget ansikt. I Danmark kan vi, på noen av de mange berømte og til dels godt bevarte eller restaurerte kalkmalerier, se den hellige Knud konge med spydet som drepte ham foran alteret i Albanskirken i Odense. I Sverige og Finland, som i middelalderen var en integrert del av Sverige, møter vi kanskje på et påkostet alterskap St. Erik med sverdet med hvilket han ble halshugget foran Trefoldighetskirken i Östra Aros.

Dette er en fromhet som er blitt fremmed for oss i det protestantiske og (mer eller mindre) sekulariserte Norden. Med både reformasjon og pietisme mellom helgenkongene og oss, virker helgenkulten uforståelig for de fleste. I den grad helgener anerkjennes, så er det den selvvalgt fattige og ydmyke Frans av Asissi, snarere enn en voldelig vikingekonge, vi i vår tid klarer å forholde oss til. Så hvem var de, disse gåtefulle kongene som med sine (martyr)våpen i hånd og gull i hår og skjegg, i samfunn med jomfru Maria, profeter og evangelister, titter ned på oss fra sine alterskap i kirker og museer?

Kristningen av Norden

Kristningen av Norden er forsøkt beskrevet langs mange, til dels motstridende linjer både i primær- og sekundærkilder. Vi kan følge en linje som gir oss Adam av Bremens¹ beretning om misjonserkebispene i Hamburg-Bremen og deres rikskirkelige tyske misjon og senere kirkelige administrasjon av Norden. Vi følger den hellige Ansgar, som var Hamburg-Bremens første erkebiskop, på misjonsferd til Danmark og Sverige. Etter Ansgar følger en rekke av erkebiskoper, som i stor grad kombinerer misjon med en ekspansiv tysk stormaktspolitikk mot Norden, som fra Hamburg-Bremens side sett, er tysk nordland.

Men leser vi Saxo Grammaticus² Danmarkskrønike og Snorre Sturlassons³ kongesagaer, ser vi en linje av nordiske konger som mer eller mindre brutalt innfører kristendommen i sine respektive riker, og selv i stor grad tar ansvaret for å administrere kirken, ofte i strid med den katolske kirkes orden og embetsteologi. Her kan vi møte en Harald Hårdråde og en Knud den store, som begge innsetter engelske biskoper og prester etter eget forgodtbefinnende og nærmest overser erkebiskopen og dermed den offisielle kirkelige embetslinje, eller en Erik Ejegod, som på pilegrimsferd oppsøker paven og oppnår både helgenkåring av broren Knud og erkebispesete i Danmark.

Ytterligere kompliseres bildet når vi, støttet av bevarte pavelige brev, møter en pave Gregor VII, som går direkte i dialog med kongene Sven Estridsen og Harald Hen i Danmark⁴ og Inge den eldre i Sverige,⁵ og bryter og dermed svekker sin egen embetslinje.

Linjene som sekunderlitteraturen trekker opp, er ofte like motstridende. En forsker som Gro Steinsland ser religionsskiftet som et totalt brudd fra en levende og oppegående norrøn religion med sterk forankring i befolkningen til en annen og ny; kristendommen, som seirer over denne og undertrykker- og til slutt utrydder den.⁶

En annen forsker; den danske folkeminnegranskeren Mads Lidegaard⁷ trekker linjen en noe nært totalt motsatt vei, når han ser troen på æsene som en noe dekadent overklassereligion som nærmest råtner på rot og ikke har forankring i befolkningen og derfor forsvinner uten det dramatiske bruddet som Steinsland ser.

Det som det derimot ikke er uenighet om, er at kristningstiden i Norden faller sammen med rikssamling og utvikling av rikskongedømmer. Rikskongen og kirken øker sin makt på bekostning av de gamle småkongene, som mister sin militære makt til kongene og sin kultiske makt til Kirken.

Rikskirke – Universalkirke

Roma var fra senantikken regnet som kristenhetens sentrum i kraft av å romme Peters og Pauli graver.⁸ Som Peters etterfølger nøt paven en æresforrang foran de øvrige patriarker i kristenheten. Med romerrikets fall kommer St. Peters etterfølger i knipe mellom keisermakten i Konstantinopel og folkevandringstidens stadige invasjoner av Roma. Det er denne knipen som driver pavene til, på slutten av 700-tallet, å lansere «translasjonsteorien», som i korthet gikk ut på å overføre den romerske keiserverdigheten til de frankiske konger. Dette manifesteres i kroningen av Karl den store til romersk keiser i Roma i år 800.

På denne måten gjenopprettes på en måte det kristne romerske imperium fra senantikken med ett rike, en keiser og en kirke under pavens ledelse.⁹ Det medfører også en maktbalanse mellom paven og keiseren; paven legitimerer keiserens makt mens keiseren gir paven sin militære beskyttelse.

I år 831 opprettes erkebispesetet i Hamburg¹⁰ med keiserlige og pavelige privilegier til å misjonere Norden og legge de nykristnede provinsene under seg. Siden det i utgangspunktet ikke finnes biskoper under erkebiskopen, blir det opp til keiseren å utnevne erkebiskopene. Misjon og imperiebygging blir på denne måten to sider av samme sak.

Med det frankiske keiserdømmes fall, mister paven sin militære beskyttelse og reduseres til å bli en av mange italienske småfyrster. Det romerske keiserdømme gjenopprettes enda en gang; nå i tysk versjon, i og med kroningen av Otto som tysk-romersk keiser i 962. Keiseren har nå en helt dominerende stilling i forhold til den meget svekkede paven.¹¹ Rikskirketanken fra karolingisk tid forsterkes ytterligere ved at de hamburgske erkebiskoper i denne perioden ofte står konge/keisermakten meget nær.¹² Hamburg-Bremens misjon i nord blir nå også tysk grensepolitikk.¹³

Motsvaret til det svekkede pavedømmet på 900-tallet kommer i form av reformtanker og planer fra klosteret i Cluny. Skjermet fra tidens uro sitter munkene i isolasjon i Burgund og utvikler en idealisert teori om det universelle pavedømmet og kirkens frihet fra den verdslige makt.

På samme tid utvikles kardinalkollegiet i Roma. Styrket av reformimpulsene fra Cluny og støttet av et stadig sterkere kardinalkollegium, trer det på 1000-tallet frem sterke paver som Leo IX (1049-1054), Alexander II (1061-1073) og endelig Gregor VII (1073-1085), som skulle gi navn til den gregorianske reform med det sentraliserte universelle pavedømme, som i alle kirkelige anliggender står over og kan avsette enhver verdslig makt.¹⁴

Dette suverenitetskravet er Romas endelige brudd med rikskirkepolitikken. Dette måtte naturligvis komme i konflikt med keiserens politikk og med de keiserlojale erkebiskoper i Bremen. Det oppsto en bitter konflikt om investiturretten, altså om hvem som har rett til å utnevne- og innsette biskoper; keiseren eller paven.

Det er i lys av dette vi må se pavens iver etter å opprette- og styrke nye kirkeprovinser utenfor keiserens maktsfære for eksempel i Norden og Polen. Fra disse kunne han oppnå lojalitet, som ikke var bundet til keiseren og de keiserlojale erkebiskoper, og så å si få et «brohode» på den andre siden av Tyskland. Det er derfor i pavens interesse at de nye kristne områdene i nord oppnår selvstendighet, mot de keiserlojales interesse av å holde områdene innenfor rikskirken.

I denne situasjonen er det at paven trer i direkte kontakt med kongene i Norden, og forbigår erkebiskopene, slik vi kan se det i brevvekslingen mellom Gregor VII og de danske kongene Sven Estridsen (1047-1074) og Harald Hen (1074-1080).

Olav Haraldson i Norge¹⁵

Olav var sønn av Harald Hårfagres (ca. 870-ca 940?) oldebarn Harald Grenske, konge i Vestfold og Åsta, som var av opplandsk stormannsslekt. Faren dør før Olavs fødsel, og gutten vokser opp hos sin stefar Sigurd Syr, som også var av Hårfagre-ætten.

Som så mange stormannsønner i samtiden drar Olav på vikingetokter i ungdomstiden. Snorre tegner et bilde av en sterk og fremmelig ungdom etter vikingeideal, og vel også et ideal i Snorres voldsforherligende samtid. Han kalles tidlig Olav digre, selv om Snorre påpeker at kroppslengden ikke var mer enn middels. Han hevder seg ikke bare i idrett og kamp men også i sosiale ferdigheter er han, i følge Snorre, en ener og en ledertype. Alt er i henhold til byrd og stilling.

Vi følger en ung viking på plyndringstokt i Danmark og Svealand, langs kystene av Østersjøen og Nordsjøen. I London kjemper han med den angelsaksiske kongen mot danskene og river London bridge. Helt ned mot middelhavet går vikingeferden, etter at danskekongen Svend Tveskjegg (ca. 985-1014) har tatt tilbake kontrollen over England og fordrevet kong Ethelred. Men drevet av en drøm, snur Olav og reiser hjemover for å kreve sin odel i Norge, som etter Olav Tryggvasons fall (995-1000) var kommet under dansk- og delvis også svensk herredømme, med Ladejarlene i Trøndelag som dansklojale riksstyrere.

Under et vinteropphold i Normandie, antagelig vinteren 1013-14, blir Olav døpt. I hertugen av Normandie, Rikard II, ser kanskje Olav modellen for sin egen kongsgjerning. Her ser han en sterk fyrste som lar kirken ordne i pakt med reformene fra Cluny, med stor fremgang både for seg selv og kirken som resultat. Her ser han rikskongedømmet og kirken som to sterke og like parter.

I 1015 etterfølger Knud den store (1018-1035) sin far Svend som konge i Danmark og England. Samme år seiler Olav mot Norge. Det finnes to teorier om forholdene vedrørende Olavs hjemkomst. Den ene går ut på at han benytter sjansen til å søke kongeverdigheten da Norge er herreløst etter at Knud har gitt den mektigste Ladejarlen, Eirik, som var hans svoger, len i England. Den andre teorien går ut på at Olav reiser i samforståelse med Knud, etter å ha lovet ham troskap som lydkonge. Det senere fiendskapet mellom dem skal skyldes at Olav bryter avtalen og etablerer seg som selvstendig konge.

Olav lander i Norge, ikke bare med krigere, men også biskoper og prester, med biskop Grimkjell i spissen. Han overvinner Håkon jarl, Knuds nevø. Oppmuntret av hellet drar, han østover til Viken og Opplandene for å kreve kongsmakt. På Opplandstinget kommer stormennenes dillemma klart frem. På den ene siden er det nedverdigende å styres av utlendinger. På den andre er det under utlendingenes styre at de lokale stormennene får størst makt. Denne avveiningen mellom to onder, sett fra stormennenes side, blir at de følger Olav.¹⁶

Etter seier over en overmakt bestående av Svein jarl og Einar Tambarskjelve, samt forlik med Erling Skjalgson, er Olav rikskonge i Norge fra år 1016. Og nå følger ti relativt fredelige år med konsolidering av rikssamlingen og forlik med Sveakongen Olof Skötkonung (ca 995-1022), hvis uekte datter Astrid han gifter seg med.¹⁷ I denne perioden har Knud den store nok med å styre Danmark og England og holder foreløpig fred. Men dette skal ikke vare.

Oppgjøret med småkongene går hånd i hånd med kristningen. Grunnlaget for deres makt var i stor grad funksjonen som kultleder. Når denne forsvinner til fordel for kristentroen, kan denne makten deles mellom kongen og kirken.

Snorre skriver side opp og side ned om hvordan kongen kristner dalførene med vold og brann. Disse fortellingene har i mange år vært gjort til gjenstand for moralsk forargelse, og har vært brukt som argument både mot kristendom og statskirkeordning.¹⁸

Viktigere enn sverdmisjon og tvangskristning av de kanskje relativt få gjenværende norske hedninger, er Olavs og ikke minst biskop Grimkjells organisering av kirken. Nå knyttes det kontakt med erkebispesetet i Bremen og den norske kirken blir med dette integrert i den universelle kirkelige struktur.¹⁹

Olavs harde fremferd mot stormennene får sin pris. Mot slutten av 1020 årene blir opposisjonen stadig større og i 1027 reiser både Erling Skjalgson og Einar Tambarskjelve, som de fremste, til England og knytter lojalitetsbånd med kong Knud, som nå er sterk nok til å ville ta opp det gamle kravet om suverenitet også over Norge. Sommeren 1028 hylles Knud som konge i Norge og Olav flykter til Gardarike (Russland). Knud styrer Norge ved sin nevø Ladejarlen Håkon.

Igjen forteller Snorre at Olav lar seg lede av en drøm. Denne gangen er det hans forgjenger som i drømmen kaller ham tilbake til Norge. Han har også mottatt etterretning om at hans store rival om makten i Norge, Håkon jarl, er død. Han trosser sine velmenende slektninger i Russland, som råder ham fra å reise og byr ham len i riket, og returnerer til Norge via Uppsala, hvor dronning Astrid har tatt opphold under eksilet.

Olav når Stiklestad og møter en stor overmakt bestående av krenkede stormenn og bønder, som henholdsvis kjemper for sin makt og sin gamle tro og kult. Tradisjonen har gjort slaget til et oppgjør mellom kristen- og hedensk tro, men dette er en forenkling som ikke har støtte i de tilgjengelige kilder.²⁰ Det var kristne på begge sider i slaget.

Olav faller i følge Snorre for tre sår. Han hugges i kneet med øks, stikkes i magen med spyd og hugges til slutt i halsen. Allerede umiddelbart etter slaget fortelles det om undere. Kongens ansikt lyser og Tore Hund, en av dem som hadde gitt kongen banesår, får sine sår leget av Olavs blod. Det fortelles om flere helbredelses- og naturundere.²¹

Det følger uår og dansk hardstyre, så verken bøndene eller stormennene får sine mål for kongedrapet oppfylt. Biskop Grimkjell tilkalles fra Opplandene, hvor han hadde søkt tilflukt. Han iverksetter granskning av jærtegnene og helbredelsesunderene, og etter å ha hørt folkets dom, erklærer han kongen for «sannhellig». ²²

Bare ett år etter sin død bæres Olavs kiste i høytidelig prosisjon inn i Klemenskirken i Nidaros og settes på høyalteret. Senere skulle han flyttes videre til Mariakirken og endelig til Kristkirken, som ble reist over stedet der han først hadde ligget begravd. Det var denne kirken som senere skulle bli utvidet til å bli Nidarosdomen.

Da Adam av Bremen skrev sin krønike på 1070 tallet, var allerede Trondheim etablert som valfartssted med ry som hadde nådd erkebispesetet i Bremen. Han beskriver ruter for pilegrimsreiser til det hellige stedet og forteller om store og mange undere som skjedde der. Olavsfesten rundt Olsok 29. juli var solid etablert.²³ Da Norge får sitt eget erkebispesete i 1153, er det ingen tvil om at det er Nidaros som skal opphøyes til denne funksjonen.

Under erkebiskop Øystein (1161-88) bygges Nidarosdomens kor som oktogon²⁴ som en etterlikning av Kristi gravkirke i Jerusalem.²⁵ Øystein lar også utarbeide liturgiske tekster til bruk ved Olavsfesten. Det blir utarbeidet stort seremoniell med prosesjoner, ofringer og avlat. Men det er kanskje den store folkelige tilslutning som er det mest bemerkelsesverdige.

I 1194 bekreftes Olavskulten av pave Coelestin III i et brev til erkebiskop Erik av Nidaros, noe som dokumenterer at Roma anerkjenner Olav som helgen, selv om han aldri ble kanonisert.²⁶

I høy- og senmiddelalderen spres Olavskulten i Norden og Nord-Europa. I Sverige kjenner man til hele 75 Olavskirker, og det er bevart 450 Olavsbilder fra middelalderen. Dette er langt flere enn av svenskenes egen helgenkonge Erik. Olavskulten ble så stor i Svrige at geistligheten i Uppsala griper inn på 1300-tallet for å lede pengestrømmen til Uppsala i stedet for Nidaros. Dette skjer ved å opprette et Olavsalter i Uppsaladomen, som inntektene skulle gå til driften av.²⁷ Da man endelig vigsler den ferdige domkirken i Uppsala, er Olav en av de tre den vigsles til, sammen med St. Erik og St. Laurentius. Ofte finner vi i Sverige Olav og Erik sammen på alterskap og andre bilder. Det finnes noen få bilder fra Kalmarunionens dager hvor alle tre, Olav, Erik og Knud, fremstilles sammen; kanskje som en illustrasjon på den nordiske enheten, men også som en allegori på Bibelens hellige tre konger.²⁸

Et morsomt eksempel på Olavskultens utbredelse i Sverige er at det antatte Eriksbildet i Stockholms byvåpen har vist seg egentlig å være et Olavsbilde.²⁹ I Danmark fantes 31 kjente Olavskirker. Det kjennes 43 kalkmalerier av Olav i danske middelalderkirker mot 37 av danskenes egen St. Knud.³⁰ Det kjennes 40 Olavskirker fra Storbritannia. Videre er det belagt kirker til Olavs ære i Irland, på Nordsjøøyene, i Nederlandene, Normandie, Paris, Koblenz og så langt borte som Spania.³¹

Med helgenkåringen opphøyes Olav til Rex perpetuus Norvegiae, Norges evige konge. Hans etterfølgere styrer som Olavs vikarer eller som hans lensmenn. Det henvises til St. Olavs lov som den ukrenkelige kjernen i lovgivningen, som enhver etterfølger helt frem til eneveldet er forpliktet på. Også etter at reformasjonen hadde avskaffet helgendyrkelsen, forpliktes kongene på St. Olavs lov. Først med Christian IV, ca. 1600, blir henvisningene borte.

Ved Olavs død og helgenkåring befestes rikssamlingen i Norge, og landet deles ikke igjen etter dette, tross borgerkriger og flerkongestyre. Etter reformasjonen ble det verdifulle Olavsskrinet smeltet om og kongens levninger begravd anonymt under Nidarosdomen. Da forbudet mot begravelser i kirkene kom på 1800-tallet, ble etter all sannsynlighet de eventuelt gjenværende rester flyttet ut på kirkegården. Det vil derfor neppe noen gang la seg gjøre å identifisere disse.

Da Eidsvollsmennene i 1814 fastsetter kroningssted i grunnloven, vises det igjen til St. Olavs helligdom. Og i Norges riksvåpen sto fortsatt Olavs martyrøks. St. Olavs orden ble navnet på ridderordenen opprettet i 1847 og da det igjen ble tillatt med katolsk gudsdyrkelse, ble navnet på menigheten bestemt til St Olavs menighet.³² Oslo katolske domkirke blir dermed stedet hvor Olavskulten føres videre i moderne tid.

I Roma ble det i 1893, på nordmenns initiativ og med pavelig bifall, vigslet et Olavsalter i kirken San Carlo al Corso.³³ Dette er et yndet samlingspunkt for nordmenn i Roma og et populært turistmål.

Også på protestantisk grunn ble det gjort forsøk på å gjenopprette Olsok som festdag.³⁴ Folkehøyskolelederen Christopher Bruun feiret i mange år Olsok på Vonheim. Under Trondheims bys 900-års jubileum i 1897 blir Bruun og Bjørnsons søknad om å avholde Olsokgudstjeneste i Nidarosdomen avvist. Tusener møtte allikevel frem for å høre Bjørnson tale utendørs.

Ved 900 års minnet for slaget på Stiklestad hadde stemningen igjen snudd og feiringen ble den kanskje største kirkelige manifestasjon i moderne tid, før 1000 års markeringen for kristningen av Norge på 1990-tallet.

Fra 1930 er Olsok offentlig flaggdag og kirkelig festdag om enn med vekslende oppslutning. Dagen er plassert i vår kirkelige kalender med salmer i salmeboka og nyskrevet liturgi.³⁵ Titusener ”valfarter” til Olavsspelet på Stiklestad etter premieren i 1954 og det åpnes stadig nye deler av den gamle pilegrimsleden mot Trondheim.

[Seines beskriver i sin oppgave Knud i Danmark og Erik i Sverige på tilsvarende måte som Olav. Hele oppgaven kan leses på www.pacem.no (red.anm.)]

Legendene

Det har vært hevdet med styrke gjennom lang tid at legendene om de tre nordiske helgenkongene skulle være «skåret over en lest» og dermed mangle enhver verdi som historiske kildedokumenter.³⁶ Man har fiksert på den påståtte likheten i oppbygning og innhold og konkludert med at legendene så å si er modellert etter hverandre. Den yngste, Erikslegenden, skal dermed være avhengig av Knuts- og Olavslegenden, som igjen bygger på den engelske Edmundslegenden og andre. Alle peker tilbake på Jesu lidelse. Hele litteraturen blir da til syvende og sist redusert til å bli en lang rekke lidelseshistorier som likner Kristushistorien, men som ikke har noen egenverdi.

Det er ingen tvil om at denne lesningen har pekt på viktige litterære likheter legendene imellom. Men hvis man legger legendene ved siden av hverandre, er det heller ingen tvil om at de hver for seg også bygger på og er avhengige av selvstendige tradisjoner.

Olavslegenden³⁷ begynner med en beskrivelse av det norske folks barske vantro og seige motstand mot å ta kristen tro. Videre følger en kort beskrivelse av Olavs ættebakgrunn i Norge og omvendelse og dåp i England og Rouen. Med bibelsk forbilde beskrives så en helliggjørelse som gjør kongen til et kristent forbilde og troens utbreder i Norge. Han har stor fremgang; folket omvendes, kirker bygges, geistlighet innsettes og hedenskap og kjetteri avskaffes. Så fastsettes de gode og rettferdige lover, som på legendeforfattelsens tid fortsatt holdes i hevd.³⁸

Mot all denne godhet og rettferdighet reiser det seg en ond og forvillet motstand, styrket av Djevelen. Kongen flykter til Gardariket, ikke av feighet påpeker forfatteren, men snarere for å beskytte sin egen og andres tro og verne landet.

Varslet av sin indre stemme, vender Olav tilbake til Norge via Sverige, klar til å dø for Guds skyld. Her venter fiendehæren under ledelse av den onde og svikefulle Kalv Arneson. Siste natten før slaget drømmer Olav om en himmelstige hvorpå Gud kaller han til seg. Under slaget på Stiklestad faller kongen, etter lang kamp, for pileskudd og øksehugg. Samme dag skjer det første underet i og med at en blind får synet tilbake etter å ha glidd i vannsølet fra likvaskingen og fått det i øynene.

Legenden angir tidpunktet for Olavs død til «onsdag på den tiden av året som senere kalles den første Olavsmessen» og det feilaktige årstallet 1034.

Knudslegendens³⁹ innledning er en påminnelse om kristenhetens mange helgener, høytider og relikvier samt deres betydning for Kristi etterfølgelse. Knuds ætt og særlig hans far, Svend Estridsen, prises for sin tro og fromhet som har gitt Knud en solid bakgrunn for sin kongsgjerning. Han oppdras, utdannes og utrustes med stor fremgang. Som Josef⁴⁰ blir Knud fordrevet av sine brødre og andre stormenn, før han vender tilbake som konge.

Regjeringen preges først og fremst av kirkebygging og styrking av kirke og geistelighet. Forfatteren nevner konkret gaver til kirkene i Roskilde, Dalby og i særdeleshet Lund. Han arbeider for å innføre tiende, noe folk setter seg heftig imot. Han vil befri England fra trelldommen under Wilhelm Erobreren, men hindres av en folkelig motstand ledet av hans egen bror Olav (Hunger). Olav forvises til fangenskap i Flandern.

Det bryter ut opprør på Jylland. Legendeforfatteren antyder at streng lovgivning kan være en årsak sammen med tiendekrav styrking av geisteligheten på stormennenes bekostning og skattetrykk.⁴¹ Knud flykter sørover til Slesvig og videre til Fyn. Hisset av jydene gjør også Fynboerne opprør og angriper kongsgården. Sammen med sin bror Benedikt og noen få trofaste søker kongen tilflukt i St. Albans kirke. Kirken angripes og Knud faller for spyd foran alteret.

Under etterfølgeren Olav rammes Danmark av uår og hungersnød. Dette medfører krav om at Knuds ben graves opp og skrinlegges. Dette skjer ved Olav Hungers død etter at benene er underkastet en ildprøve. Opptagelsen bifalles fra Himmelen med overnaturlig lys. Legenden angir datoen 10. juli som kongens død, men angir ikke årstall.

Erikslegenden⁴² kjenner ingen bakgrunnshistorie annet enn at Kong Erik var av edel svensk herkomst, og ble valgt ved en regentvakans. Som konge var han elsket for sin mildhet og rettskaffenhet. Det lages ordspill av at han som «treenighetens dyrker» vier seg til en trefoldig gjerning; nemlig å styrke kirken, fremme loven og bekjempe fienden.

De tre gjerningene presiseres til for det første å gjelde bygging av kirken i Uppsala med styrking av presteskapet.Videre fremmer han som lovgiver fred og forsoning. Han ikke bare bekjemper undertrykkelse, men avstår også fra rettigheter han selv har i kraft av sin kongeverdighet og legger vinn på å leve etter kirkens strengeste regler for faste og høytid. Den siste hovedbolk i helgenkongens virke er korstoget til Finland. Her vektlegger legendeforfatteren kongens overraskende sorg over de fortapte fiender, som døde uten å ta imot den kristne tro.

Med bibelske henvisninger om prøvelse og såkorn som må dø for å spire, ser forfatteren motstanderen, den danske prinsen Magnus, nærme seg med djevelens støtte. Sammen med svenske stormenn overfaller Magnus Erik på Kristi Himmelfartsdag, mens kongen feirer messe i Trefoldighetskirken i Östra Aros. Når budet om overfallet når kongen inne i kirken, velger han først å høre messen til ende. Med uttrykt håp om videre gudstjeneste «et annet sted», gjør Erik seg klar til å møte den overlegne fienden. Etter å ha blitt påført mange sår, får kongen til slutt hugget hodet av.

På stedet kong Erik faller, springer det straks opp en kilde og en blind enke får synet igjen ved berøring av blodet. Martyriet dateres til 18. mai 1160 i pave Alexander IIIs pontifikat.

En sammenlikning av legendene viser at det lett lar seg gjøre å finne skjematiske likheter mellom legendene. Alle tre kongene fremstilles som gode kristne konger, som i stor grad vier seg å styrke kirken både materielt og organisatorisk og som styrer etter rettferdige lover.⁴³ Alle tre faller for en folkelig oppstand, ledet av «Judsskikkelser», henholdsvis Kalv Arneson i Olavslegenden, Olav Hunger i Knudslegenden og Magnus Henriksen i Erikslegenden. Endelig blir alle tre bekreftes som helgener med naturundere.

Vi ser at allerede i innledningene er det betydelige forskjeller i legendene. Olav- og Knudslegendene har bredt anlagte forhistorier. Erikslegenden mangler dette. Olav og Erik fremstilles i utgangspunktet som konger uten motkandidater, mens Knud blir fordrevet av motstanderne allerede før han blir konge. Olav er misjonær i eget land, Erik drar på korstog til utlandet, mens Knud først og fremst er kirkebygger og organisator. Olav og Erik fremstilles som milde lovgivere, Knud som streng lovgiver. Knud er videre opptatt av å organisere kirken på gregoriansk vis, mens Olav og Erik synes mest opptatt av personlig fromhet.

Også i forhold til (martyr-)døden er der markante forskjeller. Olav drives av stemmer og drømmer mot et martyrium, som han møter så å si med åpne øyne, mens Knud og Erik i mye større grad overraskes. Olav går aktivt i møte med motstanderne, Knud flykter fra dem, mens Erik overraskes. Olav faller for troens fiender, Knud for en folkelig oppstand og Erik for en rival til tronen. Erik og Olavs motstandere har en sammensvergelse med utlendinger mot seg, mens Knud møter hjemlige opprørere. I legendene om Olav og Erik vektlegges den guddommelige og djevelske påvirkning. Olav kalles av Gud mot sitt martyrium og Erik prøves av Gud. I begge legendene slippes, som i historien om Job i Det gamle Testamente, den djevelske makt løs på kongenes fiender. Knuds fiender reiser seg mot ham på egen hånd, uten hjelp fra verken Gud eller djevel.⁴⁴ Knud og Erik drepes henholdsvis i og utenfor en kirke, mens Olav møter fienden på slagmarken. Olav og Knud drepes mens de selv er ubevæpnet, mens Erik kjemper med våpen i hånd til han faller.

Endelig ser vi også markante forskjeller i avslutningene av legendene. Olavs- og Erikslegendene har beretninger om helbredelsesundere i tillegg til naturunderne som finnes i alle legendene. Knudslegenden mangler helbredelsesunder. Ellers tolker Knudslegenden uårene etter kongedrapet som Guds straffedom, mens Olavslegenden går videre i en oppramsing av undere og jærtegn. Erikslegensden avslutter med å henvise til en under- og jærtegnssamling som fins nedtegnet annensteds.

Sammenlikning av virkningshistoriene

Det er ingen overdrivelse å slå fast at Olav er den av de tre nordiske helgenkonger som får størst betydning. Det er nok allikevel å gå betydelig for langt i patriotisk overdrivelse, slik man har gjort i de senere pilegrimsbegeistrede år, å sammenstille Nidaros med Jerusalem, Roma og Santiago de Compostela, som de fire store mål for middelalderens pilegrimsreiser.⁴⁵

Ikke desto mindre nådde Olavskultens utbredelse langt utenfor Norges grenser. Det er funnet et stort antall kirker viet til St. Olav i Norden, rundt hele Østersjøen (til og med i det ortodokse Novgorod), Nederlandene og på de Britiske øyer.⁴⁶ I Hansabyene ble Olav de sjøfarendes vernehelgen. Det finnes et Olavsbilde på en søyle i fødselskirken i Betlehem, og det skal også ha vært Olavskirke og Olavsaltre i Konstantinopel. Lars Roar Langslet formulerer det slik at Olav var den første nordmann som var internasjonalt kjent. Han må ha vært den første som gjorde den europeiske samtid kjent med at Norge eksisterte og var blitt en del av det kristne Europa; innlemmet i den europeiske sivilisasjon.⁴⁷

Olav fikk en posisjon som felles nordisk helgen, like mye som norsk.⁴⁸ Som symbol på det selvstendige norske kongedømme ble han for farlig for de danske unionskongene, og de sørget for å fjerne ham fra rikshelligdommen i Nidarosdomen.⁴⁹ Men folkediktning og navnetradisjoner skulle Olav beholde sin posisjon helt frem til moderne tid. Det er kanskje ikke grunnlag for å snakke om en Olavsrenessanse i Norge, men Olav er igjen et viktig symbol for norsk identitet, både nasjonalt og kirkelig.

Knud forsvarer nok posisjonen som Danmarks nasjonalhelgen, men i langt mer beskjeden grad enn sine «kolleger» i Sverige og i særdeleshet Norge. Noe kan skyldes at den folkelige skepsis og motstand ble holdt levende også etter Olav Hungers død, men jeg vil anta at det også i stor grad skyldes at den hellige kong Knud raskt får konkurranse av den andre Knud, som skulle æres som kongelig helgen i Middelalderens Danmark, nemlig hans nevø Knud Lavard, som var Erik Ejegods sønn og tronpretendent i generasjonen etter Svendssønnene.⁵⁰

Kong Knud den hellige blir derfor, i motsetning til Olav og Erik, ikke stamfar i noe dynasti, og mister dermed den vedvarende kongelige oppmerksomhet de andre hadde.

Erik oppnår definitivt å bli nasjonalhelgen i Sverige.⁵¹ I senmiddelalderen dyrkes han i hele Sverige (med Finland) og i unionstiden når kulten også en beskjeden utbredelse utenfor Sverige, begrenset til Norden og Østersjøområdene.

Det er verd å merke seg at under den danskdominerte unionstiden, får de tre kongene sammen en viss utbredelse.⁵² Helgenkongene fremstilt sammen på for eksempel et alterskap, kan da tenkes som bilde på de tre kongedømmene forent i unionen.

Mads Lidegaard peker på at den største forskjellen de tre helgenkongene imellom er den store folkelige oppslutning Olav får. Erik blir først og fremst kongemaktens helgen, mens Knud blir kirkens. Olav blir begge deler, men først og fremst får han en massiv folkelig oppslutning, noe de to andre mangler.⁵³

Oppsummering

Vi har sett at de tre nordiske helgenkongene regjerer sine land som sterke rikskonger. De drepes alle tre av folkelige oppstander, som for Olav og Eriks vedkommende ledes av utenlandske tronpretendenter. De drepte kongene blir etter kort tid forklart som hellige og gjort til gjenstand for helgenkult. Som kongelige helgener blir de viktige for å legitimere kongemakten og å utvide kirkemakten. De kommer dermed til å innvarsle høymiddelalderens maktdeling mellom konge og kirke, på stormennenes bekostning, i de nordiske land.

Helgenkongene blir alle, dog i vekslende grad, nasjonale symboler. Vi har sett at legendene likner på hverandre på den måte at de alle fremstiller kongene som rettferdige og utvalgte konger, som drepes urettmessig, og dermed fremstår som Kristusetterliknere. Men samtidig bygger legendene på selvstendige tradisjoner, som lar kongene fremtre som personligheter. Den levende kulten opphører ved reformasjonen, men gjenoppstår i moderne tid i katolsk kontekst, dog i langt mer begrenset grad.

Det er i virkningshistorie og utbredelse at helgenkongene i størst grad skiller lag. Kulten til St. Knud forblir i stor grad et høykirkelig fenomen, båret oppe av geistligheten i Odense og Lund. Knud får ikke noen kongsætt etter seg i Danmark, og kongenes fokus blir på Knud Lavard, til fortrengsel for Knud konge. Og folket husker lenge det harde styre og de strenge lovene og slutter i liten grad opp om kulten. I moderne tid synes Knud å ha marginal betydning og vies liten oppmerksomhet.

I Sverige fremmer Erikerne og Folkungene kulten til St. Erik med en ikke ubetydelig oppslutning hos befolkningen i Uppland. Men det er først i senmiddelalderen Erik virkelig oppnår en større popularitet og utbredelse i hele Sverige. Med bilde i Stockholms byvåpen og med et betydelig antall gater og plasser oppkalt etter seg, er Erik ikke aldeles glemt, men i «konkurranse» med Birgitta av Vadstena når han på ingen måte opp.

I Norge får Olav status som landets evige konge, fra hvem alle etterfølgere tar landet som len. Han blir dermed en del av kongenes maktgrunnlag. I kirkelig sammenheng blir han samlingspunkt i erkebiskopenes kirke i Nidaros, og garanterer dermed Kirkens makt. Men det som i størst grad skiller Olav fra hans nordiske «kolleger» er den massive folkelige oppslutning kulten hans får. Som vi har sett får den en utbredelse langt utenfor Norge, og det er pilegrimsvandringene til Nidaros som «setter Norge på kartet» i middelalderens Europa. Også den moderne oppmerksomhet som Olav har fått, er langt større enn den som blir Knud og Erik til del.

Jeg gir Lars Roar Langslet siste ordet i min fremstilling:

Til syvende og sist blir det et spørsmål om tro eller ikke tro. Men selv den ikke – troende observatør må bli slått av styrken og varigheten i et fenomen som får så mangfoldige uttrykk i liturgien, fromhetslivet, folketroen, myter og eventyr, diktning og kunst – helt ned til vår ”sekulariserte” tid. Det er en gåtefull, men spennende dimensjon i det norske folks historie.

Primærlitteratur

Adam av Bremen (1984). Historien om Hamburgstiftet och dess biskopar, Stockholm: Proprius forlag.

Danmarks riges breve (1976). Oversettelse av Diplomatarium danicum, 1. rekke, København.

«Erik den heliges legend» (1954). Oversettelse av Toni Schmid i Erik den helige, Historia Kult Reliker, redigert av Bengt Thordeman. Stockholm: Nordisk Rotogravyr.

«Hellig Olavs liv og jærtegn» (1971): Oversatt av Astrid Salvesen og kommentert av Erik Gunnes i Gammel norsk Homiliebok . Oslo: Universitetsforlaget.

Knytlingesaga: Knud den store, Knud den hellige, deres Mænd, deres Slægt (1977) Oversatt af Jens Peter Ægidius. København: G.E.C Gad.

«Kong Knuds lidelseshistorie» (1968). Oversatt av Hans Olrik i Danske helgeners levned. København: Rosenkilde og Bagger.

Saxo Grammaticus. Danmarks krønike. Oversat af Dr. Fr. Winkel Horn. Gyldendal Nordisk Forlag.

Snorre (1979). Norges kongesagaer. Oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

«Ælnods krønike» (1986). Oversatt av Erling Albrectsen i Knudsbogen: Studier over Knud den Hellige, redigert av Tore Nyberg. Odense: Fynske studier XV Odense Bys Museer.

[Se utvidet litteraturliste på www.pacem.no]

Arvid I. Seines f. 1963. Major og feltprest ved Forsvarets Kompetansesenter for Logistikk på Sessvollmoen. Adresse: Krusesvingen 18, 2050 Jesheim. E-mail: aseines@mil.no