Hvorfor er det gale galt?^

Av major Harald Høiback, Forsvarets stabsskole

La meg starte med å gratulere forfatterne med utgivelsen av boken, og med å takke for innbydelsen til å komme med noen betraktninger omkring temaet militæretikk.

Når man inviterer en offiser med historiske og filosofiske tilbøyeligheter til å kommentere militæretikk, ber man om bråk. Og bråk skal bli – etter beste evne.

I første del av innlegget vil jeg sette militæretikken inn i et historisk lys, deretter vil jeg la den undergå noen enkle filosofiske undersøkelser – svært enkle vil nok noen si.

Boken fastslår i innledning at:

Om man mener at begreper som «karakter», «robust moral», eller «moralsk motstandskraft» er noe mer enn bare begreper, er det bare en ting å gjøre: Å sette alt inn for å gi sine soldater og befal det beste av den beste utdanningen for å bevare dem som mennesker og moralske aktører (s.8).

Det er åpenbart at forfatterne av boken mener at dette er mer enn bare begreper, men hva ville historiens aktører ha ment om slike spørsmål?

La oss først stille spørsmålet til the Iron Duke. Hva ville Napoleons beseirer ha ment om viktigheten av «karakter» og «moralsk motstandskraft»?

Wellington skal ha stilt sine oppdragsgivere følgende ultimatum:

Jeg kan gi dere en armé bestående av landets beste menn, eller jeg kan gi dere en armé som kan slå Napoleon. Hvilke foretrekker dere?

Det er ikke tvil om hva Wellington valgte, han ønsket folk som ikke hadde forlest seg på etisk teori og drevet karakterbyggende virksomhet i utrengsmål. Men hva ville forfatterne av denne boken ha svart på Wellingtons spørsmål?

På vår vei framover i historien er det ikke til å unngå at vi møter general Sherman. I følge hans motstandere satte han en ny standard for grusomhet i krig, og han har siden vært et favorittcase blant militæretikerne.

I boken finner vi følgende formulering:

Det vi har gjort, det vi har blitt påført og det vi har unnlatt å gjøre, alt dette er ugjenkallelig, men vi kan gjennom oppgjøret forsone oss med det – slik at livet igjen blir levelig (s.200).

Hva ville Sherman ha sagt til dette? Sherman skal visstnok ha blitt hjemsøkt av marsjen gjennom Georgia i resten av sitt liv. Om noen forsoning fant sted er tvilsomt. Femten år senere skal han ha brølt til avgangsklassen ved Michigan Military Academy:

Jeg er dødstrett og kvalm av krig. Krigsære er rent sludder. Bare de som aldri har løsnet et skudd og aldri hørt de såredes skrik og stønn kan rope på mer blod, mer hevn, mer fortvilelse. Krig er helvete.

I 2004 arrangerte man en storstilt feiring av landgangen i Normandie, som markerte begynnelsen på slutten på Hitlers barbari. Men få viste noen interesse for å feire den offensiven som ble iverksatt fra øst på samme tidspunkt, som var langt større og langt viktigere for krigens utfall. Vi skal huske at over 80 % av alle tyske soldater som falt eller ble såret under den andre verdenskrig, gjorde det i kamp mot Den røde armé. Det var i øst den tyske krigsmaskin blødde i hjel.

Hva kommer det av at den lille invasjonen fra vest setter den store i fra øst fullstendig i skyggen? Sannsynligvis fordi Stalin i ettertid fremstår som en minst like stor skurk som Hitler. Heller ikke de russiske menige hadde mye å lære av tyskerne hva gjaldt barbari, om vi skal tro Anthony Beevor.

Men kunne den andre verdenskrig vært vunnet av personer med «karakter», «robust moral», eller «moralsk motstandskraft»? Sagt på en annen måte: Kunne Nazismen vært knust av de som beskrives i denne boken?

Historien gir etter mitt syn få holdepunkter for dem som ønsker å vise at verden blir et bedre sted å leve om vi bare har empati og vilje til omsorg, eller som det heter i boken:

I en aktuell situasjon trenger vi kunnskap og ferdigheter om det vi skal gjøre, vi trenger noen grunnleggende verdier (for eksempel likeverd og menneskeverd), samt evne til empati og vilje til omsorg (s.45).

Evne til empati og vilje til omsorg var sannsynligvis det man trengte minst, da det så som mørkest ut foran Moskvas porter i 1941.

Dette var den historiske innfalsvinkel til temaet, men hva med den filosofiske?

Hva kommer det av at vi i militære kretser i det hele tatt er opptatt av militæretikk, når krigshistorien gir så mange indisier på sannheten i Clausewitz ord om at i krig er de dumheter som følger av snillhet de aller verste?

Etter mitt syn ligger det tre faktorer til grunn.

For det første mener enkelte at det finnes universelle normer som eksisterer uavhengige av hva vi måtte mene om dem. De forsvinner ikke, selv om Stalin og britiske bombebaroner velger å overse dem. Et slikt syn er tradisjonelt forbundet med religion. Gud har gitt oss normer og vi kommer til å bli holdt til ansvar.

Både Hernan Cortez og Oliver Cromwell var relativt overbevist om at de var Guds oppsynsmenn på jorden og at terror og massemyrderier var en del av oppdraget. Eller som Cromwell formulerte det etter å ha slaktet ned 3000 av Droghedas innbyggere:

Jeg tror ikke at mer enn 30 av dem slapp unna med livet i behold (…) Jeg håper at alle ærlige sjeler gir æren for dette til Gud alene.

Nå kan det jo hende at dette var folk som hadde misforstått, og at de kanskje likevel ikke var Guds patruljeførere på jorden. Men bibelen selv overlater lite til fantasien. Om man skulle være i tvil kan man for eksempel slå opp i 5. Mosebok, hvor det i detalj beskrives hvordan man skal drive etnisk rensing, om «ikke [å] skåne en eneste skapning», som det heter.

Det andre grunnlaget for etikken er selvfølgelig egeninteressen. Det som tjener vår sak fremstilles som etisk renhårig, det som ikke gjør det fremstilles som moralsk forkastelig.

Før andre verdenskrig ble bombing av sivile ansett som brudd på internasjonal lov, og som moralsk utillatelig. Terrorbombing ble da også foreslått som et av anklagepunktene ved Nürnberg, men ingen ble dømt for det. Hvorfor? Hvorfor er det lov å slippe atomvåpen på byer, men ikke å skyte på soldater med eksplosive prosjektiler av mindre vekt enn 400 gram? Og hvorfor forsøkte man i 1139 å nedlegge forbud mot bruk av armbrøst? Hvilke rett hadde for eksempel Lincoln til å nekte Sørstatene å danne et nytt forbund? Med hvilke rett har Frankrike vetofullmakt i Sikkerhetsrådet osv. osv.

Det tredje grunnlaget for etikken er det mest interessante, og det som til en hvis grad har ligget under hele dette innlegget, nemlig at vi mennesker er utstyrt med en form for moralsk ryggmargrefleks, som kan slå ut i gitte situasjoner.

I følge Michael Walzer er det nettopp hykleriet som best beviser at de aller fleste av oss er utstyrt med en slik etisk sans. Eller som han skriver: «Der hvor vi finner hykleriet, vil vi også finne moralsk kunnskap.» Sagt på en annen måte: Det har ingen hensikt å lyve i en verden hvor ingen forteller sannheten. Jeg tror Walzer har rett.

Men problemet er at denne moralske varsellampen justeres kulturelt. Lampen er ikke knyttet til objektive normer. Det er i år 100 år siden Hannah Arendts fødsel og vi vil sikkert få rikelig anledning til å bli minnet på hvor banalt enkelt det er å få de fleste av oss til å begå de fryktligste forbrytelser.

Men i dette ligger det også et håp. Om sensitiviteten på vår moralske varsellampe kan justeres kulturelt, kan den etter mitt syn også påvirkes i en retning vi ønsker. Den viktigste forutsetning for å lykkes med en slik justering er nettopp å legge vekk tanken om at etiske normer er gitt en gang for alle.

Fordelen med et slikt standpunkt er at det åpner for en dynamikk i etikken som forestillingen om objektive normer stenger for. Om det finnes objektive normer trues ikke normsettet av at jeg opptrer umoralsk. Det er en sak kun mellom meg og en eventuell dømmende part, være seg naboens hevede øyenbryn, økokrim eller vår herre, avhengig av livssyn og alvorlighetsgrad. Skyld, anger og oppgjør blir en privatsak mellom meg, mine ofre og anklagere. Men normene forblir tilsynelatende de samme, selv om du bryter dem, igjen og igjen.

Men om normene ikke står fast i rommet, trues hele normsettet av at jeg ikke følger dem. Jeg har da et kollektivt ansvar for at normer jeg selv synes er rimelige, holdes i hevd. Problemet med å bryte normer blir da ikke at jeg kan bli oppdaget, men at flere og flere kan komme til å synes det er greit at man bryter normen. For å vri litt på gamle Kant kan man spørre seg selv: vil jeg virkelig at den handlingen jeg nå foretar skal bli en allment akseptert handling? Eller med Eva Joly: «Er det en slik verden vi vil ha?»

Legger man en slik etikk til grunn oppstår det en dynamisk sirkel hvor dagliglivets moral settes inn i en sammenheng med normativ etikk og skriverstuemoral, om man vil. Handlinger vi gjør i det små, i det daglige, i det ubetenksomme, er med på å påvirke systemet for hva vi til enhver tid oppfatter som akseptabelt. Dette understreker viktigheten av selv å fremstå som et eksempel til etterfølgelse.

En slik dynamikk åpner også for at man kan sette verden på hengslene igjen om man har begått handlinger som har vært nødvendige, men som man ikke ønsker skal skape presidens. Robert Oppenheimer fikk som Sherman kvaler etter en vunnet krig, noe han skal ha gitt utrykk for ovenfor president Truman. Oppenheimer skal ha sagt som følgende: «President, jeg føler at jeg har blod på hendene.» Truman skal ha gitt Oppenheimer et lommetørke og spurt om hvorfor han ikke bare tørket det av.

Poenget er: Tror vi på universelle normer var bombene kun et problem for dem som ble rammet, og som eventuelt kunne bli det i fremtiden, og for Oppenheimers private samvittighet. Men tror vi at normsettet påvirkes av det vi faktisk gjør, påhvilte det et stort ansvar på Truman om å gjenreise respekten for sivile i krig. Noe også Truman i praksis viste noen år etter, da MacArthur tok til ordet for at USA skulle bombe Kina med atomvåpen. Der gikk det tydeligvis en grense, også for Truman.

Det er i denne sammenheng denne boken har sin viktigste rolle å spille. Etisk teori har ingen verdi i seg selv, om den ikke avspeiles i praksis, noe også boken påpeker. Den etiske diskursen, for å bruke et fryktelig ord i disse lokaler, påvirker den etiske praksis, og motsatt. Men som allerede antydet, denne kausaliteten er ikke snorrett. Folk som kan mye om etikk, lever nødvendigvis ikke forbilledlige liv. Det ligger et ikke ubetydelig viljeaspekt i dette. Ikke den gode vilje nødvendigvis, men vilje til det gode.

Men, og det finnes et men, det kan komme tider hvor vi møter krefter som ikke tror på annet enn den sterkestes rett, og hvor evnen til etisk refleksjon og viljen moralsk praksis gjøres irrelevant.

Tittelen på boken er derfor god. Vi må både ha militærmakt for å håndtere folk som ikke vil følge spillets regler, og vi må ha evne til etisk refleksjon for å kunne holde liv i de samme regler. Vi trenger både militær styrke og vi trenger etikken, altså militæretikk.

Vi må ikke bare ha et Forsvar, vi må også ha noe det er verdt å forsvare.

For å avslutte med Nietzsche, som av naturlige grunner har fått begrenset plass i den foreliggende bok:

Han som sloss mot uhyrer må passe på å ikke selv bli et uhyre. Om du stirrer lenge inn i avgrunnen vil avgrunnen også stirre inn i deg.

Forsvarets internasjonale engasjement gir formodentlig anledning til både å sloss mot uhyrer og til å stirre inn i avgrunnen også i fremtiden.

Denne boken er et viktig bidrag for å unngå å havne i situasjonen Nietzsche beskriver.

Takk for oppmerksomheten.