Kort om Sudan

Av Ole Øiseth

Sudan ble i de tidligste tider kalt Nubia, elva Nilen løper som en livslinje gjen­nom landet og inn i Egypt. Rundt år 1500 f.kr var Sudan styrt fra Egypt, mens det i tidligere tider eksisterte en høyt utviklet sivilisasjon med hovedsete i Sudan som innbefattet kontroll over Egypt helt frem til Middelhavet. Tre tusen år sen­ere dannet det seg en sterk islamsk stat i området hvor Khartoum ligger i dag. Egypt nedkjempet dette lokale regimet i 1822 og fikk igjen kontroll over Sudan. I siste halvdel av det nittende århundre kom Egypt og også Sudan under Stor­britannia.

I 1885 tok islamske opprørere over kontrollen over store deler av det sentrale Sudan. Britene lykkes i å slå ned dette regimet i det legendariske slaget ved Omdurman¹ i 1898.

For de som er interessert i historie er det verdt å nevne at dette var det siste store slaget hvor en vestlig hær gjennomførte regulært kavaleriangrep med sabel. Daværende 1.lt Winston Churchill deltok som troppssjef. Det britisk/egyptiske ekspedisjonskorpset ledet av general Kitchener var i størrelsesorden noe over 20 000 mann. Den islamske hæren talte rundt 55 000, men ble nedkjempet, nesten til siste mann i løpet av 5-6 timer. Forklaringen på dette var moderne taktikk og moderne våpen i forhold til nesten middelalderske krigsmetoder.

Sudans offisielle hær har støttet Islam-orienterte regjeringer siden uavhengigheten fra Britene i 1956. To borgerkriger har blitt utkjempet siden den gang, litt røft kan en si at dette i hovedsak har vært konflikter mellom Nord- og Sør-Sudan. Den første borgerkrigen sluttet i 1972, men brøt ut igjen i 1983. Den siste krigen resulterte i ca. 4 millioner flyktninger, mens tapstallene er anslått til ca. 2 millioner mennesker. Det muslimsk dominerte nord er arabisk orientert med sterke økonomiske interesser, mens sør er dominert av hovedsakelig ikke muslimske Sudanesere. I sør var og er det SPLM (Sudan People`s Liberation Movement/ Army) som politisk og militært har vært og er en part i dette.

Fredssamtaler over flere år førte til en fredsavtale vinteren 2005. Dette innebærer selvstyre for den sørlige delen i en 6 års periode. Da skal det avholdes en endelig folkeavstemming om det skal være et delt eller fortsatt samlet Sudan. Som følge av dette har de tidligere stridende partene dannet en felles nasjonalforsamling og regjering.

Parallelt pågår det en konflikt i den vestlige delen av provinsen Darfur, et landområde på størrelse med Frankrike. Dette er en konflikt som også har forårsaket ca. 2 millioner flyktninger og tusener av døde.

Tropper fra African Union (AU), i størrelsesorden på rundt 7000 soldater, beskytter lokalbefolkningen mot angrep fra blant annet Janjawed militsiaen i området. Også humanitære hjelpeorganisasjoner nyter godt av AUs beskyttelse, men AU har for lite styrkeantall og ressurser generelt til effektivt å kunne overvåke hele regionen.

Samtidig har Sudan fått flyktninger inn over landegrensen fra konfliktområder som Chad samt Etiopia og Eritrea.

Beliggenhet og klima

Sudan er det største landet i Afrika, Nilen har alltid vært en viktig ferdselsåre og på mange måter landets skjebne. Nilen var innfallsporten for egyptere så vel som briter. Store ørkenområder dominerer i nord og sumpaktige regnskogområder i sør. Det midtre Sudan ligger høyere, 300-1000 meter over havet, omkranset av lave fjellområder (Nuba Mountains).

Økonomi

Landet har hatt en positiv utvikling i sin økonomi over flere år, samtidig har krigsøkonomien effektivt stoppet naturlig vekst i samfunnet. Jordbruk er fortsatt landets viktigste økonomiske faktor, det står for 39% av BNP og sysselsetter 80% av befolkningen. Sudans oljeforekomster, som anses som enorme, vil naturlig være et fremtidig vekstpotensiale. Land som Kina er sterkt fremme med sin teknologi i utviklingen av denne oljeindustrien.

Siden fredsavtalen har det vært en merkbar økning i interessen for å investere i landet, noe som blant annet fører til bedring av infrastruktur som for eksempel telekommunikasjon og veibygging.

Norges engasjement

Norge har vært diplomatisk aktive i Sudan over flere år. Joint Military Commission (JMC), ledet av den norske Brigader Jan Erik Wilhelmsen etablerte seg i Sør Kordofan/Nuba Mountains med hovedkvarter i «regionshovedstaden» Kadugli. JMC monitorerte et landområde på størrelse med Østerrike, og med ca. 1,5 millioner innbyggere. JMC var på mange måter en forløper i fredsprosessen og også en suksess i forhold til å skape fredlige og stabile forhold i et område hvor borgerkrigen hadde gitt de verste resultater. JMC overførte ansvaret for Nuba-området til UNMIS, 20 juni 05.

UNMIS (United Mission In Sudan)

UNMIS ble formelt etablert 24. mars 2005, fredsavtalen var allerede signert 9. januar samme år. UNAMIS (Advanced Mission) hadde forberedt FNs innsats siden 11. juni 2004. UNMIS mandat er i grovt å støtte implementeringen av fredsavtalen partene har kommet frem til, og samtidig legge forholdene til rette for humanitære hjelpeorganisasjoners arbeid.

Rammene for UNMIS er 750 observatører, 715 politioffiserer og et styrkebidrag på 10 000 soldater. I tillegg kommer en sivil stab på totalt rundt 3800 mennesker. Det interessante her er at dette er første gang FN prøver ut en fullstendig integrert sivil/militær stab i et innsatsområde. Dette er noe helt annet en det kommando- og kontrollsystemet vi er vant med i regi av Nato. Dette er byråkratisk, strengt regel- og budsjettstyrt, hvor evnen til raskt å tilpasse seg de faktiske forhold på bakken er begrenset.

Som offiser i et slikt system, bør den enkelte forsøke å sette seg inn i FNs operasjonskonsept på forhånd. Ved å forstå mest mulig av av dette, vil det også være enklere å arbeide innenfor et styrkebidrag eller i et hovedkvarter. I Sudan er FNs tilstedeværelse gjennomgående positivt mottatt blant befolkningen både i Nord- og Sør-Sudan. Samtidig er dette tveegget fordi forventningene er desto høyere.

Dårlig utbygd infrastruktur (veier og flyplasser) har ført til at etableringen av misjonen har gått langt saktere enn beregnet. Planlegging er en utfordring i et land hvor årstidene med regntid og tørkeperioder har avgjørende innvirkning på aktivitetene.

Darfur

Samtidig med den pågående fredsprosessen i Sudan, har uroligheter og kriser fortsatt i Darfur, den vestligste provinsen av Sudan. African Union forsøker å hindre overgrep mot lokalbefolkningen, men har blant annet en altfor liten styrke og kapasitet til effektivt å kunne holde kontroll.

I skrivende stund vet vi at FN er villig til å overta oppdraget med et skissert styrkebidrag på ca. 15 000 soldater. Den norske regjeringens uttrykte ambisjon er å bidra med rundt 200 soldater.

Før dette kan bli en realitet må Sudans regjering godta at FN overtar for AU, så langt er Sudan ikke villig til dette. Norge har uttrykt at en forutsetning for norsk deltakelse er at styrken gis et skarpere mandat enn vanlig i FN misjoner. Det vil si ikke bare myndighet til å bruke våpen til selvforsvar, men også bruk av våpenmakt for å hindre overgrep og brudd på avtaler.

Det er ikke første gang FN har et slikt mandat, en lignende situasjon har eksistert i Kongo. Men det vil være interessant å se hvorvidt en slik FN styrke skal administreres av en fullintegrert stab, jamfør den som styrer UNMIS. Det vil i så fall være en ny erfaring for FN, definitivt også for deltakerlandene.

Ole Øiseth (f. 1958). Arbeider pt i Forsvarets Personelltjenester. Stabsoffiser i UNMIS HQ fra 15 mai - 15 nov 05, hvor han primært hadde personellansvar for observatører. Tidligere erfaring fra UNIFIL, UNPROFOR, IFOR, SFOR og KFOR. E-mail: ooiseth@mil.no