Kjære prisutdelere – Aktive Fredsreiser og Fredsforskningsinstituttet, ordfører, general, og gode kolleger og hun som har malt det flotte diplomet!

La meg først av alt si at jeg føler meg dypt beæret over å bli tildelt denne prisen. Jeg er også beveget av tanken på at prisen er reist gjennom bidrag fra alle de tusener som deltar på dokumentasjonsreisene hvert år med dere i Aktive Fredsreiser. At man gjennom denne prisen så direkte ønsker å markere forskning som har bidratt til å øke forståelsen av ondskap og hvordan man kan bidra til å skape fred i verden, imponerer, og vitner om store perspektiver på det dere holder på med. Jeg kan knapt tenke meg et bedre samarbeid mellom holdningsutviklende arbeid i form av bussturer med et så stort nedslagsfelt, og forskning som jo ofte foregår i stillhet og ikke alltid like stor tro hos forskeren på at noen ser nytten og relevansen av det man holder på med.

Ondskapens vesen

For nøyaktig 15 år siden var jeg en sommer student ved en kirkelig høyskole i Nord-Bayern. Skolen ble planlagt av den kirkelige motstandsgruppen (Die Bekenntniskirche) under krigen, og så dagens lys rett etter. Under studieoppholdet på dette stedet møtte jeg ondskapen og oppgjøret med ondskapen på tre ganske ulike måter.

Mitt første, og desidert sterkeste møte var en tur til Dachau , Tysklands første konsentrasjonsleir og modell for alle andre, bygd på direkte oppdrag fra Heinrich Himmler i 1933. Her fikk blant annet Hess og Eichmann sin opplæring. Her manglet det verken på krematorier eller gasskamre.

En av de som endte opp her som fange, var presten Martin Niemöller, lenge en tilhenger av nazismen. I en diktlignende opptegning fra boken Der Weg ins Freie fra 1946 sier han følgende, som vil være kjent for flere av de herværende:

Da nazistene arresterte kommunistene, tiet jeg; jeg var jo ingen kommunist.

Da de sperret inne sosialdemokratene, tiet jeg; jeg var jo ingen sosialdemokrat.

Da de arresterte fagforeningsmennene, tiet jeg; jeg var jo ingen fagforeningsmann.

Da de arresterte jødene, tiet jeg; jeg var jo ingen jøde.

Da de arresterte meg, fantes det ingen mer som kunne protestere.

Skal man reflektere over ondskapens vesen og det ondes problem, kommer man ikke unna passivitetens og likegyldighetens ondskap. For ondskapen kommer som oftest snikende i stillhet, og skrankene mot ondskapen faller der søvn og hukommelsestap brer om seg. «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», sa Arnulf Øverland, og boltet dermed fast en av bærebjelkene i det man kunne kalle norsk moral. Denne typen modig årvåkenhet er det stikk motsatte av ondskap.

Mitt andre møte var rett og slett møtet med byen Nürnberg. I ettertid, når jeg har arbeidet med krigens og fredens etikk, har Nürnberg nærmest fremstått som et moralbegrep i seg selv. Etter rettsoppgjøret i Nürnberg heter det ikke lenger «jeg fulgte bare ordre». Etter Nürnberg heter det at «du er alltid moralsk ansvarlig». For ingen ordre kan dispensere fra moralen. Dette prinsippet fra Nürnberg slutter aldri å ha aktualitet. I rettsaken mot løytnant Calley etter massakren begått av amerikanske soldater i My Lai, påberopte offiseren seg det samme: «Jeg fulgte bare ordre». Like lite som han ble hørt, med uttrykkelig referanse til Nürnberg-dommene, ble han like fullt sluppet ut av fengselet etter få år. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg viste BBCs sterke dokumentar om My Lai for kadetter på Krigsskolen da jeg arbeidet der, men hver gang gjorde den et sterkt inntrykk. Både fordi ondskapen fremstår som så manifest og grotesk, men også fordi ingen av oss som ser den har frimodighet til å si at vi under ingen omstendighet kunne ha gjort noe lignende. Krigens press, presser også moralen. Og dine kamerater er slett ikke noen garanti for at ikke moralen kommer i drift.

Avsløringene av fangebehandlingen i Abu Ghraib i fjor følger de samme linjene. Også der forsøkte noen av de anklagede seg med at de bare hadde fulgt ordre. Men mer oppsiktsvekkende var det at Lynndie , da hun erklærte seg skyldig i nedverdigende behandling av irakiske krigsfanger, fikk annulert sin tilståelse av dommeren. Hennes ekskjæreste, som allerede hadde blitt idømt 10 års fengsel, han også kjent fra de motbydelige bildene, mente at hun bare hadde fulgt ordre og slik sett ikke kunne vite at det hun gjorde var galt. Dommeren mente derfor at det var tvil om hun visste at det var galt det hun hadde gjort. Slik kan formaljussen, og tvilen på vegne av andre, tildekke ansvaret, moralen – og den eklatante og utvilsomt avslørte ondskapen.

Likevel: Skinnet fra Nürnberg lyser fortsatt og vitner om at enhver som deltar i krigshandlinger anses som moralske og ansvarlige personer, uavhengig av den skjebne man selv må lide ved å tåle konsekvensene av å bære et slikt ansvar. Men mot glemselens malstrøm, skal det mer til enn slike avsløringer for å bevare dette instinktet intakt. Instinktet må pleies og aktiveres gjennom undervisning og øvelser på militære utdanningsinstitusjoner på alle nivå, og instinktet må bakes inn som et levende element i enhver militær profesjonskultur og æreskodeks.

Mitt siste møte med krigen var møtet kapellet på den kirkelige høyskolen i Neuendettelsau. Denne skolen var nemlig bygd på tomten til en ammunisjonsfabrikk rett etter krigen. På alteret var det et kors som kort og godt var smidd av messing, som tidligere var brukt i ammunisjonsproduksjonen. Man kan knapt tenke seg et mer konkret uttrykk av fremtidsvisjonen hos profeten Jesaja i det 2. kapittel av Jesaja-boken om at:

De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver.

Det mest løfterike vi har sett de senere år i denne verden av krig, hat og fornedrelse, er krigsforbryterdomstolene. Her føres mistenkte inn for retten, blir anklaget og får ført sin sak, og mottar til slutt en dom. Slik kan ondskapen beskrives og manifesteres, og den som var gjerningsperson få mulighet til anger over det som ble begått. Men gjennom dette kan også ondskapen overvinnes. Den blir fortalt, får et oppgjør og omdannes til skrevet historie. Bare med et bo som er gjort opp, er det mulig å gå videre i lokalsamfunnet, i nasjonen, i regionen.

I det aller ferskeste etikkopplegget for vernepliktige, som vi ferdigstilte på mandag, har vi med et intervju som Tomm Kristiansen gjorde med hutuer og tutsier i Rwanda for noe tid siden. I en landsby viser det seg at disse folkeslagene har funnet sammen på tross av at flere av dem i 1994 hadde drept sine naboer under historiens mest effektive folkemord. Det finnes altså en vei fremover selv der ondskapen har vist seg utilslørt frem og fart aller verst frem.

Men om vi slutter å se, slutter å lese, og deretter slutter å huske, bevares problemet. Allerede er Somalia glemt, Balkan er snart glemt, Irak etter hvert også, og Kongo og Sudan har vi knapt tatt inn over oss. For oss vil derfor historien gjenta seg, på ulike måter, og med ulik alvorlighetsgrad. Ære være dere som har satt dere som mål å daglig stikke kjepper i hjulene for en hver slik vill ferd mot glemselens hav.

For ondskapen uttrykker seg sjelden uten slør. Men den er der, i krigen, i demokratiet, i familien, i oss selv, klar til å slå ut i full blomst. Jo stillere og harmonisk, jo mer grunn til å være på vakt. For den kommer snikende uten at man har påkalt den. Og vi lar den få bolig. Likegyldigheten over det vi ser, men som vi ser bort fra, apatien med det som skjer utenfor Norges grenser, ironien over andre menneskers skavanker, forakten for det svake, avskyen for det som byr oss i mot, tilfredsheten med å lykkes på bekostning av andre, selv om ingen nødvendigvis lider. Det er hvordan den enkelte av oss forholder seg til den stille ondskapen som viser hva et samfunn er bygd av. For et samfunn der mennesker ikke våker, sover.

Arbeidet med etikk og holdninger i Forsvaret

Så noen ord om arbeidet med etikk og holdninger i Forsvaret. For noen vil det oppleves problematisk at kirkelige representanter fra Forsvaret tildeles en pris fra arrangører for fredsreiser og et fredsforskningsinstitutt. For andre vil oppfatningen kanskje være at Forsvaret nettopp er knyttet til arbeidet for fred.

Jeg er imidlertid stolt over å kunne si at i min tid i Forsvaret har jeg gjennomgående opplevd en meget stor interesse for spørsmål omkring etikk og holdningsskapende arbeid, både blant mannskaper, kadetter og Forsvarets mange ledere. Jeg tror det skyldes flere forhold.

For det første vil både mannskaper og befal kjenne på det ansvar og den moralske utfordring som ligger i det å få utdelt våpen med dødbringende potensial, og da med en langt større destruktiv kraft enn noen annen samfunnsinstitusjon er utstyrt med. Mannskaper og befal spør seg: Kan jeg med moralen og integriteten i behold opplæres, eller lære opp andre, i bruken av dette?

For det andre har Forsvaret i dag rykket mye nærmere de situasjonene som utfordrer denne maktbruken enn da Forsvaret for kort tid siden nærmest lå på lager i fjellet ulike steder i landet. Ja, man har ikke bare rykket nærmere, man står midt oppe i områder og situasjoner der hverdagen veksler mellom det å holde maksimalt igjen på avtrekkeren, og situasjoner der man forventes å beskyte personer som akutt og direkte truer sikkerheten til mennesker som bor i området eller medsoldatene dine.

I mars i fjor viste en norsk fenrik i Kosovo hva dette konkret kan bety: En lastebil var i ferd med å sette i fart mot en sperrelinje som var dannet av norske soldater, arm i arm. Linjen var satt opp for å hindre kosovoalbanske demonstranter fra å ta seg inn i en serbisk landsby bak ryggen på dem, for å drepe mennesker og sette hus og klostre i brann. Det var nettopp slikt som hadde skjedd overalt ellers i Kosovo disse marsdagene. Når lastebilen settes i fart mot de norske soldatene, tar denne fenriken på et tidspunkt og skyter et varselskudd til venstre på førerhuset, for å si så tydelig som mulig fra om at nå er det alvor, før de dødelige skuddene de neste sekundene settes rett i føreren. Svært mange serbiske liv, hus, kirker og kloster ble forsvart på denne måten.

Slik kan hverdagen unntaksvis være for norske mannskaper. Det avkrever respekt og ydmykhet fra oss som står som observatører på sidelinjen og ikke bærer dagens hete. Og det avkrever et solid arbeid med etikk og holdningsdannelse på alle nivåer i Forsvaret hos de av oss som er satt til å utvikle slikt. Denne episoden er også tatt med i den tidligere omtalte etikkprogrammet for vernepliktige mannskaper.

For et samfunn har en plikt til å ta vare på sine soldater. Det har en plikt til å forberede dem før de skal dra ut. Det har en plikt til å ta vare på dem når de er ute. Det har en plikt til å etablere et tilstrekkelig stort meningsperspektiv på den tjenesten norske kvinner og menn settes til, hvilket dessverre har manglet ved noen operasjoner. Og det har til slutt en plikt til å ta seg av mannskaper og befal som returnerer til familie, land og forsvar, slik at man kan leve videre i det sivile samfunnet, med seg selv og med sine nærmeste. For noen har dette siste vært vanskelig å kunne gjøre. Tjenesten påførte sår som man for alltid må bære, og som få kan lindre. Det er hvordan Forsvaret tar vare på disse, som vil vise hva Forsvarets lederskap er bygd av.

La meg til sist utbringe en ærbødig takk til de som har stått meg meget nær i arbeidet med etikkundervisning og forskning i Forsvaret, og i redaksjonen av tidsskriftet PACEM. Det er for det første de som i Feltprestkorpset har gjort akkurat det samme som meg, særlig dere som har arbeidet ved krigsskolene eller for Feltprostens stab: Nils Terje Lunde, Leif Tore Michelsen, Are Eidhamar, Paul Otto Brunstad, Raag Rolfsen, Tom Ofrim og Tor Arne Berntsen. Blant disse finnes det forskning på både Nürnberg-prosessene, ondskapens vesen, religionens betydning i konflikter, etikkens betydning for internasjonal politikk og spørsmålet om forsoning og fredsbygging i perioden etter at konflikter har blitt avsluttet.

Dernest rettes takken til ulike feltproster i min tid i Feltprestkorpset: Helge Utaker, Olav Dag Hauge, Jan Otto Kvalheim og Arne Svilosen, som på hver sin måte har hatt et strategisk blikk for det faglige arbeidet med etikk. Jeg kan ikke tenke meg et mer dynamisk fagmiljø enn det jeg selv har fått være en del av de siste ti årene. Når det er sagt, hadde dette fagmiljøet vært et helt annet om det ikke hadde levd i en sterk symbiose med en bestemt forsker fra et annet miljø, nemlig Henrik Syse. Han har både vært en god kollega og en ledestjerne for oss. Han sier alltid ja til å delta på våre arrangementer og har levert svært engasjerende undervisning rundt om i Forsvaret på alle nivåer. For snart fem år siden var jeg også så heldig å få med både han og hans gode kollega Greg Reichberg når grunnmursarbeidet med Journal of Military Ethics skulle igangsettes.

Med dette takker jeg igjen for tildelingen av prisen og ønsker arrangørene, Aktive Fredsreiser og Fredsforskningsinstituttet, alt vel i arbeidet for fred og forhindring av at verken den snikende eller spektakulære ondskapen erobrer vår verden og våre egne sinn.

Bård Mæland (f. 1968). Major og professor dr.theol. Nedre Stølen 4c, 5003 Bergen. Sjef fagavdelingen, Feltprosten, og professor i systematisk teologi ved Misjonshøgskolen.