Offiserens oppsigelsesvern

Av Hans Børsheim

Stortinget vedtok 2. juli 2004 omfattende endringer av yrkesbefalets tilsettingsvilkår. Det særskilte oppsigelsesvernet ble opphevet og beordringsplikten utvidet til også å gjelde utenlandsoperasjoner. Jeg vil i denne artikkelen gi et historisk tilbakeblikk, og mine synspunkter, på utviklingen av offiserenes spesielle oppsigelsesvern. Jeg vil først gi et kort historisk bakteppe, men likevel så langt at det kan ha interesse for dagens offiserer. Jeg holder meg til Hæren, hvis intet annet er sagt.

I mellomkrigstiden, 1918-1939, ble den norske Hær (og Marine) sterkt redusert av regjeringer utgått fra Venstre (Mowinckel) og Arbeiderpartiet (Nygaardsvold).

Fra 1928 til 1938 ble det utdannet færre offiserer fra Krigsskolen enn de som falt under 2.verdenskrig. De færreste kompanisjefer og bataljonssjefer hadde øvelse i å føre sine avdelinger i felt – enn si hadde sett sine avdelinger!!

I perioden 1940-45 opparbeidet Nygaardsvolds regjering seg en gjeld (moralsk og økonomisk) til England, Canada og USA; en gjeld som vi aldri har betalt tilbake.

Men vi ydet dog noe: Fra 1947 til 1953 stillte vi en fullt oppsatt brigade til British Army of the Rhine (BAOR). Brigaden var, i den lengste perioden, stasjonert i Schleswig-Holstein, men drev utstrakt øvingsvirksomhet i hele den Britiske Sone. En brigade var stadig under utdannelse i Norge (6 måneder) – og en brigade var stadig til tjeneste i Tyskland (6 måneder).

Etter mye ståhei i Arbeiderpartiet ble vi medlemmer i NATO, og vårt Forsvar fikk et veldig oppsving; det største noensinne. Tysklandsbrigaden ble trukket tilbake i 1953, og vi fikk opprettet to stående brigader i Norge: Brigaden i Sør-Norge og Brigaden i Nord-Norge; og med de nødvendige Skole- og øvingsavdelinger som skulle tilføre disse brigader befal og vernepliktige menige soldater.

Samtidig beholdt vi vår territorielle organisasjon fra før krigen, men nå ble den fyllt opp. Divisjon 1- 2 - 3 - 4 - 5 - 6 ble nå til distrikskommandoer: DK Viken, DK Opland, DK Sørlandet, DK Vestlandet, DK Trøndelag og DK Nord Norge. Infanteriregimentene 1-16 ble til FDIer (Forsvarsdistrikt) + FLF (Finnmark Landforsvar med Alta bataljon og Varanger bataljon).

Dette vil si at vi fikk en territoriell og en operativ hær. Den operative Hæren besto av: Brigade 1, 3, SØR, 5 og 6. Brigade 7 og 8 (kombinerte enheter). Brigade VEST, Brigade 12 og 13. Brigade 14, 15 og NORD, pluss to løsreipede divisjonskommandoer: Divisjon 1 og Divisjon 6. Dette krevde en enorm utvidelse av Hæren med utdannelse av mer personell – både yrkesoffiserer og vernepliktig personell.

Krigsskolen økte inntakene årlig med de største kull i 1954: 2 kull med 75 elever i hvert. Like etter krigen ble det utdannet 4 tilleggskurs (I -IV) utenom de ordinære kull 1945-47 og 1946-48. Dagens kadetter og offiserer bør ha dette i mente når de skal vurdere sin og Hærens situasjon i dag. Hvis ikke blir bildet helt uforståelig.

Og så litt om befalsordningen over samme tidsrom:

På begynnelsen av 1900-tallet hadde vi offiserer og underoffiserer som andre armeer. Men i begynnelsen av 1930-årene fikk vi innført enhetsbefal. Underoffiserene kunne avansere til offiserer, men fikk samtidig føyet en ’B’ til graden. ’B’ sto for befalskoleutdannet. Derfor måtte de tidligere offiserene få tilføyet en ’K’ til graden. ’K’ står for krigsskoleutdannet.

I Tysklandsbrigaden hadde vi derfor et konglomerat av befalskategorier. Men i alle de brigader jeg har tjenestegjort, våger jeg den påstand at akkurat der var dette intet problem. Oppgavene og oppdragene overskygget det meste. Her var det sersjanter med forskjellige grader, valør og utdannelse. Her var offiserer ’K’ og ’B’, Kompanisjefer og Nestkommanderende. Her var midlertidige grader, yrkesbefal og vernepliktig befal.

Det var intet problem å skaffe befal til Tysklandsbrigaden. Men da vi kom med i NATO, trakk Tysklandsbrigaden tilbake og opprettet to stående brigader i Norge, meldte problemene seg. Spesielt med å skaffe befal til Brigade N.

Det var da myndighetene, på det tidspunktet en Arbeiderparti-regjering, begynte å lukte på å innføre et beordringssystem, det vil si et «tvangssystem».

Før jeg går over til beordringssystemet, må jeg gå litt tilbake til vårt lovverk. Selv om jeg ikke er jurist, har jeg gjennom 49 års militærtjeneste hatt så mye samarbeid med jurister både i Forsvaret, i Embedsmennenes Landsforbund og i Skoleverket, at jeg tør uttale meg litt generelt om vårt lovverk.

Det som hadde umiddelbar interesse var Grunnloven §§ 21 og 22:

§ 21: civile, geistlige og militære Embedsmænd. § 22: Regimenters og andre militære Korpsers Chefer, Kommandanter paa Festninger og Høistbefalende paa Krigsskibe kunne, uden foregaaende Dom, avskediges af Kongen, efterat han derom har hørt Statsraadets Betænkning. NB!! Andre Embedsmænd kunne ikkun suspenderes af Kongen, og skulle da strax tiltales for Domstolene, men maa ei, uden efter Dom, afsettes, ei heller, mod deres Vilje, forflyttes. (Utropstegn og uthevelser er satt inn av meg).

Som vi ser av foranstående, så stred et beordringssystem (for Embedsmænd) åpenbart mot Grunnloven. For å innføre et slikt system måtte Regjeringen derfor ty til en del formelle og uformelle triks for å få det til. I Lov om offentlige tjenestemænd av 15. februar 1918 finner vi i det fjerde kapittel følgende:

§ 1 Opsigelse. Forseelser. Avsked. §19 Første tre tjenesteaar. §20 Efter tre aars tjenestetid. §22 Afsked. §23 Fremgangsmåten ved avskedigelse.§24 Anke over avsked. §25 Midlertidig fjernelse fra tjenesten. §26 Straffeforfølgning efter ordensstraf eller avsked. §27 Offentlig tjenestemands ret til at si op. §28 Arbeidsstans: Har offentlige tjenestemænd efter avtale eller i forstaaelse med hverandre ulovlig nedlagt arbeidet, kan de avskediges, uten at reglene i §§ 23 og 24 blir fulgt.

Lov om offentlige tjenestemænd av 15. februar 1918 er senere avløst av Lov om statens tjenestemenn m.m. av 4. mars nr. 3/1983 (= Tjenestemannsloven). Vi hadde da imidlertid fått en Lov om yrkesbefal m.m. i Forsvaret av 10. juni nr. 66/1977. Dessuten fikk vi en egen Lov om aldersgrenser for yrkesbefal av 19 juni nr. 12/1964, som er avløst av Lov om aldersgrenser for yrkesbefal m.m. i Forsvaret av 8. juni nr. 36/1973.

Men vi solgte oss dyrt i forhandlingene med Forsvarsdepartementet om Fredsregulativet og andre regulativer: Omflytningstillegg, Beordringstillegg og Flytningsgodtgjørelse.

Jeg hadde som styremedlem i KOL (Krigsskolutdannede offiserers Landsforening) anledning til å delta i forhandlingene med FD gjennom flere år. Og jeg må gi god attest til de andre befalsorganisasjonenes representanter. Vi hadde stort sett felles interesser og samarbeidet meget godt. Om jeg skal nevne et navn må det bli Albert Uglem fra Befalslaget. Han var en dreven forhandler og hadde et stort kontaktnett. Og det var meget lett å kommunisere med ham. Forhandlingene ble som regel ledet av en Ekspedisjonssjef fra FD. Vi i KOL hadde dessuten assistanse fra EL (Embetsmennenes Landsforbund) – senere Akademikernes Fellesforbund. Det hendte at Ekspedisjonssjefen i FD måtte til Statsråden for å hente ut mer penger i potten.

Da jeg foran har antydet at Regjeringen brukte triks for å få igjennom Beordringssystemet, må jeg belegge det med et par eksempler: Først fikk de fjernet kapteiner (i Marinen kapteinløytnanter) som embetsmenn. I neste omgang fikk de fjernet majorer (i Marinen orlogskapteiner) som embetsmenn. Derved klarte de å redusere antall embetsmenn i tusentall.

Jeg gikk ut av Krigsskolen i 1954 (ordinært kull), og gikk gjennom systemet som embetsmann fra og med kaptein til og med oberstløynant, og har derfor tre bestallingsbrev, alle underskrevet av H.M. Olav R. Til kaptein medunderskrevet av statsminister Einar Gerhardsen (AP), til major medunderskrevet av statsminister Per Borten (SP) og til oberstløytnant medunderskrevet av statsminister Lars Korvald (KRF). Jeg var med andre ord helgardert. Oppsigelsesvernet har vært meget sterkt for statens tjenestemenn (spesielt for offiserer i Forsvaret), og for embetsmenn omtrent absolutt.

Da Stortinget nå har opphevet Loven om yrkesbefal i Forsvaret av 10. juni 1977, vil jeg kommentere det lengre ut i denne artikkel.

Ingen har på en bedre måte enn Generalmajor Lindbäck-Larsen beskrevet innføringen av Beordringssystemet i Seksti Kampår 1909-1969. Krigsskoleutdannede Offiserers Landsforening. Han var en ordets mester, både muntlig og skriftlig:

I St.prp.nr. 44/1957 ga Forsvarsdepartementet en redegjørelse for saken og innbød Stortinget til å vedta at beordringssystemet skulle innføres - under hensyntagen til de forbehold som var blitt fremført.Militærkomiteen understreket at den grunnlovsmessige side måtte være i orden.

Forsvarsdepartementet uttalte om dette at ordningen ville være obligatorisk for nyansatte i Forsvaret, men befal i tjeneste ville kunne velge om de ville gå med på ordningen, men det ville være forutsetningen for å nyte godt av de kompensasjoner som ordningen forutsatte.

Militærkomiteen sluttet seg deretter til proposisjonen med det forbehold at befal som ikke godtok ordningen ikke dermed avskar seg fra avansement. Stortinget godtok deretter beordringssystemet 5. juli 1957. Og ved Kgl.res. 12. februar 1960 ble Forsvarsdepartementet bemyndiget til midlertidig å ta systemet i bruk overfor majorer og kapteiner.

Høsten 1959 ble representanter for Befalets Fellesorganisasjon tilkalt til konferanse i Forsvarsdepartementet, og Befalets Fellesorganisasjon nedsatte deretter et utvalg for å vurdere resolusjonen, med oberstløytnant Giljarhus som Landsforeningens representant.

Utvalgets innstilling ble sendt til Forsvarsdepartementet høsten 1959. 2. september 1960 nedsatte Forsvarsdepartementet «Personellutvalget» med representanter fra de impliserte institusjoner, blant annet forsvarsgrenene, men uten representanter fra befalsorganisasjonene. Utvalget trådte likevel i forbindelse med dem. Det ble oppnevnt to særutvalg med representanter i begge fra Forsvarsdepartementet og fra befalsorganisasjonene – for utredning av forutsetningene for gjennomføring av systemet. Et avpasset fredsregulativ var en av disse forutsetninger. Det ble holdt utenfor de to særutvalgs mandat, men ble våren 1962 gjort til gjenstand for spesielle forhandlinger, og de respektive hovedsammenslutninger, Embetsmennenes Landsforbund og Statstjenestemannskartellet, anbefalte deretter sine medlemmer å velge beordringssystemet.

Personellutvalget avga deretter sin innstilling 24. april 1962. Den ble drøftet med organisasjonene, og det ble oppnådd enighet om grunnlaget for de videre forhandlinger om Fredsregulativet. Det resulterte i et forslag som ble godtatt av Kartellet og Yrkesorganisasjonenes Hovedsammenslutning, men ikke av Embetsmennenes Landsforbund.

Med St.prp.nr. 4/1964 og nr. 5/1965 fremla Forsvarsdepartementet saken for Stortinget, som vedtok systemet 13. juni 1966.

Det var nå også oppnådd enighet om Fredsregulativet, og alle hovedorganisasjoner anbefalte forslaget vedtatt. Men for offiserer som alt var ansatt på gamle betingelser, var dette fremdeles overlatt til hver enkelts personlige avgjørelse. Høsten 1966 sendte Forsvarsdepartementet ut orientering til alt befal med krav om svar innen 15. november 1966, og Krigsskoleutdannede offiserers Landsforening sendte ut en grundig orientering til medlemmene om det valg de sto overfor. Landsforeningen påpekte at valget var individuelt. Et «Ja» ville være endelig, mens et «Nei» ville kunne endres. Landsforeningens styre ville anbefale ordningen, men poengterte at den fortsatt ville representere alle sine medlemmer uansett hva de valgte. Beordringssystemet var nå et faktum.

Som en konsekvens av at det ble fastsatt prosentvis opprykk til major og oberstløytnant, ble det opprettet Opprykksråd i alle tre forsvarsgrener.¹

Ser vi på dagens forsvar, var det åpenbart at det krevde en betydelig reduksjon i antall offiserer (og menige). Hæren, som største forsvarsgren, måtte ta de største reduksjonene, fra 13 til en brigade. Sluttpakker til offiserer som ønsket å slutte drev kostnadene i været fordi embetsmenn ikke kan sies opp uten videre og militære tjenestemenn har et relativt sterkt ansettelsesforhold.

Forsvaret må være villig til å betale for dette – det skulle bare mangle. Selv om offiserene er som potetene, de kan brukes til det meste. Men jeg har lite til overs for Staten, som har brukt så mange ufine knep til å redusere ansettelsesrettighetene, og til å kvitte seg med «overtallige» offiserer, som Staten selv har gjort overtallige.

På grunn av beordringssystemet har jeg vært med på å betale en stor del av regningen for Forsvaret. Etter at jeg ble gift i 1956 har jeg flyttet med familien og pikk og pakk i alt 19 ganger. Jeg tar hatten av meg for alle de offisersfruer, min egen frue inkludert, som har fulgt sine ektemenn i tykt og tynt. De har alle sammen gjort seg fortjent til en medalje – som de aldri fikk.

I Forsvarsforum for august i år fremgår det at NOF og BFO, om nødvendig vil stevne Stortinget for retten, fordi det den 10. juni i år fjernet Loven om yrkesbefal m.m. i Forsvaret av 10. juni nr. 66/1977. Loven ble akkurat 27 år.

Før 1977 hadde vi en felles Lov om offentlige tjenestemænd av 15 feb 1918, som ble avløst av Tjenestemannsloven 4. mars nr. 3/1983.

Så dette er ikke noe nytt, og det tilligger Stortinget å gi lover og oppheve de samme.(Jeg er nesten flau over å måtte si dette). Jeg må derfor skuffe de to organisasjoners medlemmer med å si at de har en dårlig sak. (Men jeg er som tidligere anført ikke jurist). En annen sak er at statsadministrasjonen, i dette tilfelle FD, kan gå inn med rimelige administrative bestemmelser, slik det gjorde i forbindelse med innføring av beordringssystemet. Da befalet fikk et valg.

I ovennevnte nummer av Forsvarsforum har Lederen i KOL, Tor Erik Drangsholt, en nøktern kronikk under overskriften «Stillingsvernet svekkes dramatisk». Jeg forutsetter at både stortingsrepresentanter og ansatte i FD leser Drangsholts kronikk, og tar de nødvendige grep for at Forsvaret kan utføre sine oppgaver også i fremtiden på en tilfredsstillende måte. Da jeg i min ungdom tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden var det ikke spørsmål om å bli kvitt befal. Tvertimot, Forsvaret tok imot oss alle med åpne armer. Idag er den norske (operative) Hær på størrelse med Tysklandsbrigaden.

Nå skal vi stille med ett kompani til EU. Det er en stor vits. Men det har medført mer hurlumhei både i Storting og i statsadministrasjonen enn det fortjener. Og alle kjendispolitikere står frem på TV og taler om kommandoforholdene innen en organisasjon som vi ikke er medlem av. Jeg vil anbefale dem alle å lese Grunnlovens § 25. Der står det i klartekst hvem som har «høieste Befaling over Rigets Land- og Sømagt».

Hans Børsheim (f.1932). Pensjonert oberstløytnant i infanteriet. Han begynte i Forsvaret i 1950 og har en allsidig tjenestebakgrunn. Han var mangeårig lærer i krigshistorie ved Krigsskolen og sluttet ved KS i 1999 etter 49 år i Forsvaret. Adresse: Bjørklundveien 8, 1400 Ski. Email: h-boersh@frisurf.no