Bokanmeldelser og kommentarer

Skadeskutt idealisme

Bård Mæland: Skadeskutt idealisme. Norsk offisersmoral i Kosovo. Eide Forlag, 2004.

Da smakebiter fra Bård Mælands bok Skadeskutt idealisme. Norsk offisersmoral i Kosovo ble publisert i fjor, medførte det oppslag i media og noen skarpe reaksjoner fra sentrale personer i Forsvarets øverste ledelse.¹ Nå foreligger hele boken, og leserne får en mulighet til å danne seg et helhetlig inntrykk av Mælands forskningsprosjekt.

Mæland har intervjuet 15 norske offiserer (primært troppssjefer) enten under deres tjeneste i Kosovo eller rett etter hjemkomst. Offiserene tjenestegjorde i Kosovo i perioden 2000-2002.²

Mælands studie er en av de første av denne typen i Norge, og han tegner et interessant bilde av noen sentrale aspekter ved norske utenlandsoperasjoner. Dybdeintervjuene får fram en annen type informasjon enn for eksempel de spørreundersøkelsene som tidligere har blitt foretatt om motivasjon og holdninger hos norske soldater og offiserer i utenlandsoperasjoner. En annen fordel med metoden sammenlignet med spørreundersøkelser, er at offiserene selv får ta del i tolkningen av egne opplevelser og utsagn. Her syns jeg Mælands bok er mer interessant enn for eksempel Eva Johanssons studie av svenske UNPROFOR- og IFOR-styrker som er basert på spørreskjemaundersøkelser.³

Hovedinntrykket er altså at Mæland lykkes godt med å formidle noen av de utfordringene norske styrker møter i en uteoperasjon hvor spenningsnivået ikke lenger er særlig høyt. Spesielt for lesere som ikke har noen spesielle forkunnskaper om temaet, gir boken et godt bilde på hva norske styrker faktisk gjør i disse operasjonene, og dette er verdifullt i seg selv. Men boken har også kvaliteter for dem som er mer profesjonelt opptatt av disse temaene. Undersøkelsen er delt i tre hoveddeler som fokuserer på henholdsvis bruk av makt, holdninger til lokalbefolkningen og andre troppebidragsytende nasjoner, og forståelse av egen rolle. I alle delene reiser Mæland interessante problemstillinger.

Sindighet: om bruk av makt

I del 1 som omhandler maktanvendelse og maktforståelse, sier Mæland at fredsoperasjoner handler om «å ikke tape» i motsetning til krigsoperasjoner som handler om å vinne. Boken viser imidlertid at dagens fredsoperasjoner omhandler mye mer enn ikke å tape. Den militære delen av dagens fredsoperasjoner handler vel først å fremst om å forhindre uønsket voldsbruk og bekjempe kriminalitet. Ut over denne primærhensikten, gjøres det også mye humanitært og tillitskapende arbeid. Her gir intervjuobjektene gode og konkrete eksempler på de vanskelige dilemmaene de møter. Det grunnleggende problemet er spenningen mellom å bruke makt mot de i lokalbefolkningen som opptrer ulovlig, og samtidig bygge tillit og gode relasjoner til lokalsamfunnet. Hvis man bruker mye makt kan man oppnå resultater raskt, men kanskje også undergrave en fredelig løsning som kan vare også etter at de internasjonale styrkene har trukket seg ut. Hvis man bruker lite makt, er det fare for at de gruppene i samfunnet som motarbeider fredsløsningen, blir dominerende og respekten for den internasjonale styrken går tapt. Intervjuene viser at norsk praksis i forhold til disse avveiningene kan variere mellom kontingenter og offiserer selv om alle er utstyrt med de samme engasjementsreglene og det samme soldatkortet.⁴ Noen offiserer ønsker å praktisere en tøffere linje, mens andre legger mer vekt på forhandlinger og overtalelse.

Mæland beskriver den norske maktbruken med begrepet sindighet.⁵ Det definerer han som en kombinasjon av treghet og fasthet, å være energisk og rolig, sta og fleksibel. Videre sier han at denne tilnærmingen er et resultat av den norske mentaliteten. Selv om Mæland langt på vei kan ha rett i dette, syns jeg ikke begrepet sindighet eller Mælands analyse tilfører særlig mye utover det som kommer fram i intervjuene. Materialet hans gir heller ikke dekning for noe mer. Mæland har ikke forsket på hva som faktisk skjer ute i operasjonene. Hans materiale omfatter bare norske offiserers opplevelser av det. Så mens Mæland lykkes godt med å få fram dilemmaene som norske styrker opplever, er den videre drøftingen av dette for lite konkret til å bli særlig givende.

Når det gjelder norske styrkers bruk av makt i internasjonale operasjoner, er det mange interessante problemstillinger å ta tak i. Det er for eksempel en utbredt oppfatning både innenfor og utenfor Forsvaret at «den norske tilnæringen» til fredsoperasjoner er den beste.⁶ Samtidig er norske offiserer svært kritiske til nesten alle andre lands tilnærminger. Her hadde det vært interessant å undersøke hva land som velger en annen tilnærming enn «vår», synes om den norske løsningen, og da tenker jeg ikke på den høflige rosen som kommer til uttrykk i offisielle takketaler. En annen interessant problemstilling er hvordan ulike tilnærminger til bruk av makt kan forklares. Er det riktig at det skyldes ulike nasjonale kulturer eller mentaliteter, eller finnes forklaringen i et bevisst valg av trening, utdannelse og doktriner innenfor de ulike lands væpnede styrker?

Avsondring: om de fremmede

Kapittelet som omhandler offiserenes holdninger til lokalbefolkningen og andre aktører i området (det sivile FN-apparatet og andre NATO-styrker), er den delen som har utløst kritikk fra sentrale ledere i Forsvaret. Kritikken har gått på to forhold: At undersøkelsen ikke er representativ (Sverre Diesen) og at Mæland har feiltolket intervjuobjektenes utsagn (Robert Mood). Når det gjelder den første innvendingen, hevder Mæland ikke at disse holdningene har vid utbredelse i Forsvaret eller er representative. Generaliserbarheten er av et annet slag. Gjennom intervjuene får Mæland fram hvordan opplevelser i uteoperasjoner faktisk kan skape rasistiske holdninger. Han gjør det lett å forstå at sterke opplevelser av for eksempel kvinne- og barnemishandling kan skape negative følelser i forhold til en hel folkegruppe. Jeg tror de færreste av oss med hånden på hjertet kan si at slike reaksjoner er helt fremmede for oss. Mælands studie inviterer dermed ikke til fordømmelse av offiserene, men heller til nyttig refleksjon over hvilke grep Forsvaret kan ta for å forhindre at slike følelser setter seg fast.

Robert Mood kan ha rett i at Mælands intervjuobjekter er «befal med integritet og mot til å kjenne på sine egne vonde og skumle følelser».⁷ Det tjener imidlertid Mæland til ære at han har lykkes med å få intervjuobjektene sine til å snakke åpent om dette temaet som utvilsomt er tabubelagt, i hvert fall innenfor politisk korrekte akademiske sirkler.⁸ Vi får håpe at intervjuobjektene ikke føler at han har misbrukt tilliten deres og at anonymiseringen er god nok til at de ikke kan identifiseres. Hvis det motsatte er tilfelle, kan det blir vanskelig for andre forskere å få norsk offiserer i tale om vanskelige tema ved en senere anledning.

At han har feiltolket dem, som Mood hevder, er imidlertid vanskelig å finne støtte for. Utsagn om at deler av lokalbefolkningen ikke er menneskelige eller mindre verd enn lillefingeren til en av de norske soldatene, kan vanskelig feiltolkes. Det betyr imidlertid ikke at norske offiserer er rasister, noe Mæland heller ikke hevder. Her kan en feltstudie av danske KFOR-styrker, tjene som kontrast til Mælands tilnærming. Mæland legger vekt på å få fram hvordan slike holdninger kan oppstå i den spesielle situasjonen utenlandsstyrkene befinner seg i. Intervjuobjektene framstår som reflekterte og delvis skamfulle over egne reaksjoner. De skjønner at det bærer galt av sted, men kan likevel ikke fornekte at følelsene er der. Bildet er dessuten langt fra ensidig. Mange forteller også om et oppriktig engasjement og ønske om å bidra til at menneskene som omgir dem skal få et bedre liv.

I Claus Kolds studie av danske KFOR-styrker skapes et helt annet inntrykk.⁹ Der presenteres rasistiske utsagn løsrevet fra en ytre sammenheng og studieobjektene (soldatene og offiserene) gis i liten grad muligheten til å forklare hvordan de opplever situasjonen. De framstilles som dumme og ureflekterte – i motsetning til den «gode» forskeren som på trygg avstand sjokkeres over det han opplever. Her er Mælands studie langt mer interessant fordi den lar intervjuobjektene være med å tolke det som skjer. De får en sjanse til å forklare seg og dermed øker også leserens forståelse av deres opplevelser. Mens Kolds studie i grunnen handler mye om hvordan en sivilist opplever møtet med den militære virkeligheten, handler Mælands studie om den militære virkeligheten. Jeg vil anta at den presenterer nettopp det realistiske bildet av hva soldatene ser og føler i en utenlandsmisjon, som Mood etterlyser.¹⁰

Rolleforståelse: Humanitær militær

Den siste delen er studiens svakeste. Den virker tynt dokumentert – her er det langt mellom sitatene – og de teoretiske drøftingene virker springende. Mæland har likevel et godt og viktig poeng, som jeg vil prøve å spisse enda litt mer enn Mæland har gjort. Norske styrker fungerer i dag som et utenrikspolitisk instrument. I mange sammenhenger er det viktigste motivet bak norsk deltakelse i internasjonale operasjoner å sikre norske beslutningstakere en plass ved bordet der viktige beslutninger som angår Norges sikkerhet tas. Denne overordnede målsetningen har blitt gjentatt av og er akseptert av Forsvarets øverste ledelse. Mæland peker imidlertid på at dette i mange tilfeller ikke vil være tilstrekkelig meningsbærende for dem som er ute i operasjonen. Mennesker har et behov for å føle at de utretter noe meningsfylt der og da. Hvis denne følelsen mangler, kan det få svært uheldige konsekvenser for avdelingens moral og evne til å utføre oppdraget på en god måte. Selv godt indre samhold, kameratskap og fokus på troppslederoppgaven er neppe tilstrekkelig meningsskapende. Selv om Mælands intervjuobjekter ikke oppgir at de har idealistiske motiver for å tjenestegjøre i Kosovo, synes det likevel å være vanskelig å forsone seg med at man kanskje ikke bidrar til å skape fred i området.¹¹ Dette behovet har Forsvaret selv innsett i økende grad, og man har i de siste årene utviklet en meningsbærende retorikk knyttet til at denne type operasjoner er en hovedaktivitet for norske styrker. Norske politikere synes i mindre grad å ha tatt dette inn over seg.

Mæland påpeker dette meningsbehovet og foreslår også en løsning på hvordan det kan imøtekommes. Løsningen er at norsk militært personell skal utvikle en identitet som humanitær militær. Spørsmålet er om ikke kjernen i den profesjonelle selvforståelsen i Forsvaret ligger for langt unna det humanitære idealet til at dette vil være det Mæland kaller en bærekraftig rolleforståelse. Andre studier har vist at disse to rollene er vanskelige å kombinere, og at fraværet av det som anses som militære oppgaver skaper sterk frustrasjon.¹² For å sette det på spissen: Er du utdannet og trenet til våpenbruk og kamp, kan det oppleves som lite meningsfylt å gå på sosialpatrulje og snakke med gamle damer som er bekymret over at de mangler ved til vinteren. Disse motsetningene går Mæland lite inn på.

Teoretisk er begrepet også problematisk. For det første er definisjonen uklar: Humanitære militære er «soldater som i vid forstand bruker sin militære makt til å fremme betingelser for menneskelig liv og utfoldelse og som gjør det på en måte som samsvarer med det man ønsker å fremme innenfor det militære oppdraget».¹³ Innebærer dette noe mer enn at utøvelse av militærmakt skal finne sted innenfor folkerettslige rammer? Det er i så fall ikke nytt, og tilføyingen av humanitær foran militær virker påklistret.. Samtidig kan begrepet tjene til å tilsløre virkeligheten. Norske politikere har flere ganger hatt problemer med å stille seg bak de ubehagelige sidene ved militærmakten. Et begrep som «humanitær-militær» vil være fristende å gripe til for dem som ikke vil se i øynene at bruk av militærmakt ikke alltid handler om å bygge opp, men også om å ødelegge eller ramme dem som ønsker en annen politisk løsning enn den som militærmakten stiller seg bak.

Konklusjoner

Alt i alt er det samtalereferatene som er bokens store styrke. Offiserene kommer til orde og gir leseren innblikk i og forståelse for hvordan de opplever den situasjonen de er i. Her har Mæland gjort et viktig nybrottsarbeid i norsk sammenheng. Funnene har også interesse utover den nasjonale konteksten, og fortjener å bli presentert på engelsk for et større publikum. Når det gjelder de teoretiske delene av boken, er jeg mer usikker på hvor mye nytt Mæland har å komme med. Det trekkes inn svært mange ulike teoretiske tilnærminger, og det må nødvendigvis gå på bekostning av dybden i behandlingen av de fleste av dem. Min andre innveding gjelder språket. Det er til tider mettet med fremmedord som selvrelativering, tvetydig akseretning, verdimessig superioritet, moralsk stratifisering og virtuell fremmedhet for å nevne bare noen få. Dette gjelder først og fremst de teoretiske delene, hvor man av og til får inntrykk av at noen relativt greie poeng pakkes inn i en svært forvanskende språkdrakt. Der Mæland presenterer intervjuene legges materialet fram på en oversiktelig måte. Her er det mye interessant stoff å ta tak i både for dem innenfor og utenfor Forsvarets egne rekker.

Torunn Laugen Haaland

Institutt for forsvarsstudier

En motstander som skal hjelpes

Claus Kold: En motstander – som skal hjælpes. Et feltstudie af militær ledelse i Det danske Forsvars fredsstøttende operationer i Kosovo/a. Ph.d. afhandling, Roskilde Universitetscenter, 2003.

Claus Kold har skrevet en phd-avhandling om en dansk bataljon i Kosovo. Den er basert på et feltstudie, med lange intervjuer med konstabler og sersjanter, egne feltboknotater og egen dagbok. Men avhandlingen er også en rik kilde for filosofiske spørsmål om hva dannelse er, hva ledelse er og hva vitenskap er.

Claus Kolds avhandling reiser mange og viktige spørsmål. Spørsmål som er av den største viktighet å besvare når Forsvarets oppgaver i større og større grad blir sivilisering (fredsskapende) og statsbygging (institusjonelle betingelser for stabilitet).

Blant de spørsmålene denne anmelder fant mest utfordrende var:

a) Hvordan kan en organisasjon tilpasset ett sett av oppgaver (krig) fungere når den stilles overfor et helt annnet sett av oppgaver (fredsskapende- og konfliktforebyggende)?

b) Hvordan kan et føydalt ledelsesbegrep (basert i et hierarki gitt av Gud), forankret i før-demokratiske (dvs. føydale, der adelen/offiserene bestemte) prosesser, fungere sammen med individuell og organisatorisk læring?

c) Hvorfor er soldatenes hverdagsspråk preget av rasisme og en til dels ekstrem sex-fiksering?

Det første spørsmålet er hvordan en organisasjon som er forankret i forsvar av det territorielle og skal møte konflikter som oppsøker organisasjonen, fungerer når det er verdier som skal forsvares og det er Forsvaret som oppsøker konfliktene heller enn omvendt. Organisasjonsteorien har som en bærende hypotese at det er en sammenheng mellom hvordan en organisasjon er organisert og de oppgaver den skal løse. Spørsmålet til Kold er derfor velkjent for en organisasjonsteo­retiker. Og han besvarer på en overbevisende måte hvorfor den tradisjonelle militærorganisasjon var organisert som et hierarki med krav om absolutt lydighet. Spørsmålet er om den samme organisasjonsform er tilpasset det som kalles fredsbevarende operasjoner. Og her svarer Kold nei.

For aktører og redskaper er ikke atskilte fenomener. Drar man i fredsbevarende operasjoner med en organisasjon og ledelse skapt for krig, med uniformer, utrustning, pansrede vogner og militære rutiner så skaper dette en oppgavedefinisjon og et handlingsperspektiv for aktørene. Og det er ikke sivilisering og statsbygging, men konflikt og makt, sier Kold.

Det andre spørsmålet er forankret i en forestilling om krig som stammer fra tiden rundt 1. verdenskrig. Soldatene skal kjempe, de må ha samhold, kontrollere hverandres frykt og ha rett til å drepe – ja, egentlig lyst til det. Fordi dette gjør dem livsfarlige må de underlegges kontroll av et militært hierarki som er styrt av den politiske vilje og legalitet. Derved sikres det at dette livsfarlige apparat holdes innenfor rammene av et demokrati ved nettopp selv ikke å være demokratisk. Men denne forestillingen om soldater mener Kold er dysfunksjonell i fredsbevarende operasjoner. Fordi soldatenes opplevde organisasjonen som tvang, rutiner og at de bare ble behandlet som kropper, dvs. alltid møtte maktens tale (jeg bestemmer du adlyder), utviklet de ikke egen vilje til å forstå konflikten og fungere konstruktivt i siviliseringen og statsbyggingen. Det ville ha forutsatt at de hadde opplevd å bli lyttet til, være deltakende individer i en oppgaveorientert organisasjon – hadde opplevd talens makt (en dialog hvor det beste argumentet og ikke den høyeste grad vinner diskusjonen).

Det tredje spørsmålet er forankret i Kolds opplevelse av soldatsspråket som han viser uttrykkes i rasisme og porno. Lokalbefolkningen ble systematisk omtalt i rasistiske ordelag og hele samværet var seksualisert der makt språklig kom gjennom fallos – og kvinnelige egenskaper sammenlignes med høner/kyllinger og homoer («som åbenbart også kan bolles»). Men Kold knytter ikke dette til at soldatene er rasister og mannssjåvinister. Det knyttes til at organisasjonen gjennom å behandle dem bare som kropper fratar dem egenverd og produserer meningsunderskudd. De er fratatt egne meningsfulle verdensbilder og de viser sin motstand mot dette gjennom feillæring som på grunn av systemets hierarkiske autoritære ledelsesformer forskyves mot ikke-tilsiktede objekter som lokalbefolkning og det annet kjønn, som begge omtales i nedsettende ordelag.

Kold feller slik en hard dom over den danske militærorganisasjonens måte å fungere på i Kosovo. Og han har i den danske debatten i ettertid brukt sine funn til å forklare de overgrep som begås av både amerikanske og danske soldater i Irak – der skytset, i følge Kold, ikke bør rettes mot de enkeltindivider som tiltales, men mot den organisasjon de inngår i.

Kold konkluderer selv med at Forsvaret er uegnet til å bli sendt i internasjonale fredsoperasjoner – og at den refleksjon han gjør omkring form og innhold må reflekteres både av de politiske og militære myndigheter.

Claus Kold sin avhandling er naturligvis mye mer enn dette. Den er på over 460 sider. Den begynner med et meget langt første kapittel der Kold fører oss gjennom vitenskapens historie, sterkt inspirert av Fritjof Capras post-cartianske forståelse, for så å konkludere med at han vil bruke Grounded Theory (altså gå fram teoriløst ved å la det empiriske felt, dvs. observasjonene skape kategoriene han skal analysere med). Han burde kanskje nøyd seg med å skrive det siste. Andre kapittel er en analyse av offisers- og soldatrollen slik den utviklet seg fra middelalderen og framover. Tredje kapittel er pilotstudien som var en første reise til Kosovo, mens fjerde kapittel er hovedstudien. I det femte kapittel trekkes både empiriske og teoretiske konklusjoner.

For denne anmelder er nok avhandlingen i lengste laget. Side opp og side ned med råutskifter av dagboknotater og intervjuer som det er svært mye av i kapittel 3 og 4 gir selvfølgelig leseren en mulighet til å følge med på ferden, og gripe forfatteren i urimelige tolkninger. Men det vekker også mistanken om dovenskap hos forfatteren. Jeg vil imidlertid tro at det er de kontroversielle konklusjonene som gir Kold dette ekstra behovet for å dokumentere. Men han burde nok satt foten ned langt tidligere og sagt at nok er nok.

En leseanvisning fra min side vil være å begynne med kapittel 5 og så lese i kapittel 4 for å se om det er dokumentert tilstrekkelig.

Selv om Kolds avhandling reiser mange viktige – og til dels livsviktige spørsmål for den militære organisasjon er det ett som savnes: Hvis Forsvaret er uegnet til å delta i sivilisering og statsbygging i konfliktområder – hvem skal da gjøre det? Et Forsvar skal fungere i krig – og hvis det er en vits å ha et forsvar er det også fordi vi ønsker at det skal vinne krigen. Dette må bestemme dens organisasjonsform. Dermed ikke sagt at denne formen må være føydal – tvert imot er det i dag en oppskrift for å tape krigen. Kanskje vi trenger to militære organisasjoner? En som skal vinne krig og en som skal skape fred? For også den siste må kunne håndtere krigslignende forhold, som konfliktene en skal skape fred i fort kan eskalere tilbake til.

Hvis dette er det ideelle svaret så er det i liten grad i tråd med gjeldende budsjettrammer, både i Danmark og Norge.

Jan O. Jacobsen dr.polit. og 1.amanuensis ved Sjøkrigsskolen

Tillitens teknologi

Katrine Nørgaard: Tillidens teknologi. Den militære ethos og viljen til dannelse. Institutt for Antropologi, Det Samfunnsvidenskabelige Fakultet, Københavns universitet, 2004.

Fredsbevarende operasjoner er blitt et av de vestlige militære styrkers viktigste innsatsområder. Det er ikke lenger territoriale grenser som i samme grad som tidligere står i fokus, men universelle folkerettslige normer og prinsipper. Slike sikkerhetspolitiske endringen får konsekvenser for fredsbevarende militære enheters organisering og lederskap. Det er disse praktiske endringene på hverdagsplanet som er i fokus i den danske antropologen Katrine Nørgaards doktoravhandling. For bedre å kunne beskrive disse endringene lot hun seg høsten 2000 innrullere i den danske KFOR-styrken i Kosovo. Gjennom deltagende observasjon, der hun ble en del av det militære praksisfellesskapet, etablerte hun et innsideperspektiv i forhold til feltet hun skulle studere. Det har blitt en spennende studie med mange gode og relevante perspektiver for etikk- og lederskapsutdanningen innen vårt hjemmelige Forsvar.

Sentralt i Nørgaards avhandling står de militære utfordringene i møte med endringer både på det lokale og globale plan. For å få et grep på disse endrings­prosessene tar hun i sitt teorikapittel utgangspunkt i begrepene modernitet og liminalitet. Begge begrepene peker i retning av en verden som hele tiden er omskriftelig og uforutsigbar. I utvikling av disse begrepene på et organisasjonsmessig plan trekker hun inn spennende teoretikere som Richard Sennett, Ole Fogh Kirkeby og ikke minst Niklas Luhmann. Her er har Nørgaard gjort en god jobb med å synliggjøre de ulike teoretiske posisjonene på en opplysende og avklarende måte. Selv om dette nok gjør avhandlingen teoretisk fremtung og til tider fortrenger det spennende empiriske stoffet, er dette likevel for denne leseren noe av det mest spennende i avhandlingen.

Grense eller liminalitetsbegrepet anvendes så for å beskrive de rammefaktorene som fredsbevarende operasjoner skal fungere innenfor. Problemet oppstår når en organisasjon preget av byråkratiske, formelle og hierarkiske strukturer skal forholde seg til uventede, kaotiske og uoversiktlige hendelser. I møte med slike situasjoner tvinges den militære organisasjonen til å endre sine lederskapsprinsipper. Nørgaard beskriver den nye formen for ledelse og kontroll som desentralisert og tillitsbasert. Dette er knyttet til at de militære oppgavene i en fredsbevarende operasjon må ivaretas av små mobile enheter, spredt over et stort område og der trusselbildet hele tiden er i endring. Omformingen av den militære kommandostrukturen som denne situasjonen fremtvinger, gir soldaten mer frihet, men øker samtidig kravet om disiplinering og selvkontroll.

Til dette kommer det at den militære innsatsen mer er rettet mot beskyttelse av verdier enn territorier. Dette gjør begrepet tillit til et sikkerhetspolitisk tema i spenningen mellom sivile og militære styrker. Utfordringene blir for de militære styrkene å fremstå så troverdig og tillitsvekkende som mulig. Både den enkelte soldat og de ulike avdelingene vil måtte forvalte sin frihet og sitt handlingsrom på en måte som samsvarer med det militære etos og dets dannelsesidealer. Nørgaards fremhever i denne sammenheng korpsånd, lojalitet, selvdisiplin og profesjonelle holdninger som de sentrale elementene i et slikt ideal.

Med utgangspunkt i begrepet dannelse introduserer Nørgaard begrepet govermentality. Dette er et uttrykk (lånt fra Foucault) som betegner en ledelsesrasjonalitet og moralitet som ikke lar seg redusere til håndhevelse av en rekke lover og regler. Det viktige blir en dannelsespraksis med vekt på selvkontroll og evne til å underordne egeninteressen under fellesskapets interesser og målsettinger. På den måten transformerers en tidligere byråkratisk kontroll til en form for individuell ansvarlighet og selvkontroll. Slik sett, påpeker Nørgaard, frigjøres den enkelte soldat til å utøve egen dømmekraft og til å foreta egne, selvstendige valg.

Linken mellom individ og organisasjon blir da en felles forståelse av hvilke idealer og verdier en kjemper for. Selv om denne måten å tenke militærorganisering på, fremhever det individuelle aspektet sterkere enn tidligere, holdes soldatene sammen gjennom et felles sett av verdier og holdninger. Økt frihet til den enkelte gjør imidlertid den militære organisasjonen mer sårbar. Men denne sårbarheten, det at en er utlevert til andres innsats og må stole på den, gjør at fellesskapet med dem som en skal forsvare og beskytte blir styrket. En militær organisasjon vil da i en fredsbevarende operasjon kunne fungere som en siviliserende dannelsesmakt.

Nørgaards avhandling er svært spennende lesning. Selv om de teoretiske passasjene til tider kan gjøre den noe tung å lese, vil den kunne være en kilde til kunnskap og innsikt som vil kunne berike både tenkning, undervisning og ledelse for mennesker som er opptatt av de militær styrkers ledelse, rolle og organisering i årene som kommer.

Paul Otto Brunstad

Dr.theol. /Sjøkrigsskoleprest

Sønner av Norge

Tone Helene Røkenes: «Sønner av Norge». En studie av den norske bataljonen i Kosovo, perioden 2002-2003. Hovedoppgave, Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen, våren 2004.

I ett år arbeidet Tone Røkenes i den norske bataljonen i Kosovo, hvor hun jobbet som assisterende S5 i bataljonsledelsen. Hun forteller hvordan hun ble en del av bataljonen og selv opplevde det meningstapet hun beskriver i oppgaven. Hun intervjuet i alt 35 befal, men som hun selv skriver, intervjuene har hatt en mer korrigerende effekt i forholdet til den deltakende observasjon og feltdagboken. Personlige ytringer og følelser i feltdagboken har hun bevisst valgt å stole på og trekke inn i analysene, selv om hun påpeker at hun i etterkant har reagert negativt på noe av dette. Røkenes framholder også at hun tror hennes bakgrunn som offiser gjorde at respondentene fortalte henne mer.

Oppgaven beskriver at det vokste fra et meningstap hos soldater og befal. Dette skjedde på flere plan. Hovedårsaken til meningstapet finner Røkenes i at soldatene ikke gjorde det de var trent for. I Norge trente avdelingen for militære oppdrag, hun beskriver de ulike øvelsene i forkant, den kompetansen var det knapt behov for i Kosovo – der var det humanitære oppdrag som sto i forgrunnen. Hun betegner det som om tigeren skulle bli pusekatt.

Røkenes peker på at møte med fremmede kulturer i Kosovo ble overveldende for de fleste soldatene. Denne mangelen på forståelse resulterte i en overlegenhetsfølelse, fordi de definerte normalen etter norske standarder. Soldatene var vitne til maktmisbruk, der taperne ofte var minoritetsgrupper. Hva de definerte som kultur, politikk og ikke minst moral var annerledes i deres sosial felt enn det de norske soldatene var opplært til. Avvik fra våre norske normaliseringsidealer, førte med seg at gapet mellom «oss» og «de andre» ble større.

De norske soldatene delte ubevisst samfunnet inn i over- og underklasser, mens majoriteten av samfunnet var bygd opp rundt en klanstruktur. Røkenes trekker fram de ulike verdisystemene i klansamfunnet versus klassesamfunnet, med bakgrunn i sosiologen Pierre Bourdieu. Hun framholder også Karl Weicks påstand om at en organisasjons omgivelser konstrueres ut fra organisasjonens innsamling og analyse om disse omgivelser, som så igjen styrer aktiviteten som blir iverksatt.

Røkenes beskriver de ulike felt (Bourdieu) hun observerer i Kosovo, for eksempel det kosovoalbanske og det kosovoserbiske feltet, og finner at de er relativt autonome i forhold til hverandre. KFOR hadde som oppgave å skape et mulitetnisk felt, mens det faktisk var lokalbefolkningen som bestemte spillereglene for hvordan det skulle være. Røkenes beskriver dette som en herre/knekt relasjon (Hegel), der knekten kunne opphøre makten til herren når han måtte ønske. Dette siste er en spennende analyse, også med tanke på oppstanden i Kosovo våren 2004. Det samme forholdet beskriver hun for øvrig mellom staben og lederne på lavere nivå. Sjefen og hans stab sitter med makten, mens det er troppssjefene og lagførerne som sitter med kunnskapen.

Røkenes påpeker også at fordi de ikke helt forsto mandatet med det de drev med, førte det til en maktesløshet som igjen bygde opp under et meningstap. Virkelighetens teater ble et «fiktivt spill» som ble laget i vår forestillingsverden. Ukjente verdisystemer og en oppdragsløsning soldatene ikke var trent til, førte med seg usikkerhet. Røkenes beskriver også kjedsomheten som etter hvert ble framtredende og de oppkonstruerte oppdragene fra ledelsen for å bøte på dette. Røkenes viser til at dette ble gjennomskuet av soldatene, og at det derfor fungerte negativt – som igjen førte til meningstap.

Leirkulturen blir beskrevet som en bobletilværelse, der det ble lett å fokusere på andre. Røkenes kommenterer Bård Mæland og offentliggjøringen av språkbruken til tidligere troppssjefer i Norbn, og mener han bedrev «symbolsk vold» fordi han besatt mer kulturell kapital en noen av troppssjefene han intervjuet. Mæland opererte i sin «kulturelle habitus» i motsetning til soldatenes «militære habitus». Røkenes beskriver også leiren som et sted for nødvendige utblåsninger.

Røkenes konkluderer med at det ikke er teknologi som blir det viktigste i framtidige fredsoperasjoner. Det er politikk, krigens folkerett, kunnskap om samfunn og kultur, til slutt siterer hun likevel tidligere generalsekretær i FN Dag Hammarskjöld: «Peacekeeping is not a job for soldiers, but only soldiers can do it.»

Dette er en spennende oppgave som beskriver organisasjonen og tjenesten innenfra, og den er ikke ment å være objektiv. Røkenes fortjener mange lesere, ikke minst gjelder det dem som skal ut som ledere i internasjonale operasjoner.

Are Eidhamar

Krigsskoleprest