Språk, følelser og utlufting i Kosovo

En respons til Robert Mood og Tone Helene Røkenes^*

Av Bård Mæland

Innledning

Jeg har fått mulighet av redaktørene av herværende tidsskrift til å kommentere innleggene fra Tone H. Røkenes og Robert Mood som er trykt i dette nummeret. Selv om innleggene fra Røkenes og Mood er svært ulike, åpner de begge opp for å diskutere ett og samme tema: Hvordan man skal forstå de språklige uttrykkene som presenteres i boken min i form av nedsettende, eventuelt rasistiske, uttrykksformer? La meg innledningsvis si at jeg er glad for at vi i det hele tatt kan føre en diskusjon om dette.

Selv om Røkenes ikke nevner meg ved navns nevnelse i det trykte bidraget, er det liten tvil om at hun også henspiller på undertegnedes undersøkelser i sin kritiske gjennomgang av ulike forhold i KFOR med utgangspunkt i sine egne refleksjoner fra tjenesten der i 2002-2003 (altså i forlengelsen av mitt materiale). Hos Mood derimot, er undertegnede selve skyteskiven. Det har jeg vært en tid, og rakk derfor å diskutere Moods synspunkter på forskningen min i den omtalte boken (Mæland 2004:243ff). I denne boken vil den interesserte leser kunne finne flere nyanser i tilnærmingen min enn hva jeg har tatt med nedenfor.

Rasistisk språkbruk?

Jeg har lenge foretrukket å omtale den nevnte språkbruken som «nedsettende» i en tid hvor «rasisme» har en viss høykonjunktur som samlebetegnelse for ulike fenomener og uttrykksmåter. Det har jeg i tillegg gjort for å skjelne mellom rasisme i form av relativt sementerte holdninger, og rasistiske uttrykksformer som det er grunn til å tro er av mer temporær karakter. De sistnevnte har i så fall ikke kommet langt nok på veien mellom følelser, holdninger og handlinger. Teoretisk sett er det knapt diskutabelt om vi har å gjøre med rasistiske ytringer i en eller annen fasong. Når det etableres et sterkt skille mellom «vi» og «dem» etter skillelinjer som har med gruppetilhørighet å gjøre (etnisitet, hudfarge, religionstilhørighet), og dette samtidig kobles med utsagn som tilkjenner «vi» og «dem» ulik verdimessig rangering, i «vår» favør, eller at man tilkjennegir en bestemt antipati til mennesker som knyttes til disse gruppene, har vi med en rasistisk uttrykksmåte å gjøre (jf. Blum 2002:8ff). Hvor alvorlig man skal ta slike ytringer, og hvordan de i det hele tatt skal forstås, oppfatter jeg som kjernen i uenigheten mellom meg, Mood og Røkenes. Sagt på en annen måte: Om det ikke hadde vært maktpåliggende for Mood og Røkenes å endre inntrykket av norske offiserer som man mener jeg har bidratt til å skape (spesielt gjennom media i 2003), hadde denne diskusjonen aldri funnet sted.

En diskusjon om dette antar også en ny dimensjon etter det siste årets avsløringer av overgrep i Abu Ghraib-fengslet i Irak. Dette gjør det påkrevd å spørre om det er en bestemt sammenheng mellom språkbruk, holdninger og handlinger. Jeg mener helt klart det er en slik sammenheng, og at man til en viss grad kan identifisere den i mitt materiale. Hvis ikke en slik sammenheng eksisterer, trenger jo ikke nedsettende, rasistisk språkbruk i seg selv være like alvorlig som der denne sammenhengen er klar og nødvendig. Men da blir også moral ensbetydende med våre handlinger, og ditto oppfyllelse av plikter og regler. Det blir for meg et for snevert perspektiv på menneskelig moral.

Moods familieanalogi: Forklaring eller tilsløring?

Moods anliggende er å restituere de offiserene jeg har intervjuet som moralske aktører. Det gjør han først ved å forsøke seg på en analyse av bokens tittel. Min respons på analysen hans er denne: Vanskeligere titler (for eksempel «Sindighet og avsondring»), eller mindresigende titler, ble ikke valgt, blant annet av salgshensyn, slik Mood helt riktig insinuerer i sin siste hypotese. I tillegg treffer den valgte tittelen bestemte tendenser i deler av materialet. Jeg har derimot aldri påstått at alle offiserene jeg intervjuet var idealister da de dro ned, eller at alle som var det, ble skadeskutt. Men at tittelen dekker en del av det jeg fant, tror jeg det er vanskelig å komme utenom. I den forstand er den også en induktiv «konklusjon». Men i dette ligger det ikke nødvendigvis en hentydning til at offiserer har dårlig moral. Med andre ord: ’Skadeskutt idealisme’ betyr ikke nødvendigvis forringet moral. La meg ta et eksempel: Det at Stig (s. 166-169) opplever skuffelse over manglende dugnadsinnsats fra lokalbefolkningen i sitt tjenesteområde, betyr ikke at han blir mindre moralsk. Men det betyr at den opprinnelige idealismen hans er skadeskutt i den forstand at et opprinnelig sterkt moralsk engasjement har blitt prøvd. I møte med tilsvarende situasjoner vil offiserer oppleve at menneskesynet deres settes på prøve. Dermed er det ikke sagt noe om at menneskesynet deres er dårlig. Derimot er det sagt noe om at menneskesyn er noe mer dynamisk enn at dette hele tiden er intakt, nærmest at det pr. definisjon er bra så lenge norske styrker har suksess i internasjonal tjeneste. Når noen av offiserene jeg har intervjuet nærmest blir skremt av seg selv og sine holdninger, taler dette sitt eget tydelige språk.

Moods strategi for å frikople funnene mine omkring nedsettende, rasistisk språkbruk fra moralsk betydning, eller konsekvenser for menneskesyn, kobles sammen med en alternativ forklaringsmodell – «familielojalitet». Denne forklaringsteorien knytter seg riktignok bare til ett eneste utsagn i undersøkelsen min («En lillefingernegl på en av mine soldater er mer verdt enn alle livene til alle albanere»). Kort sagt er familien det som står deg emosjonelt sett nærmest, og familiemedlemmene blir derfor de som du opplever sterkest lojalitet i forhold til. Slik også med en tropp eller et lag. Jeg synes for så vidt Mood tilfører debatten et interessant perspektiv med dette. Noe originalt perspektiv er det imidlertid ikke. Men familier kan komme på avveier, og familielojalitet kan bli så rasistisk at andre familier i gata har god grunn til å låse døren om kvelden. Her er jo etnisk sammensatte landsbyer i Kosovo det beste eksemplet på hvor galt familielojalitet kan bære avsted. Jeg er derfor ikke overbevist om at Moods familieperspektiv duger som et omfattende perspektiv i den forstand at det makter å ta opp i seg alle elementene som fremkommer i de intervjuene hvor de nedsettende uttrykksmåtene – på ulikt vis – er særlig fremtredende. Selv ikke i det aktuelle intervjuet. Det vil man se om man setter sammen alle bitene fra dette intervjuet og tolker den lille setningen innenfor en samlet kontekst. I klartekst dreier dette seg om perspektiver og sammenhenger som overskrider det nakne uttrykket eller den frittstående følelsen. Språk og følelser står i en videre sammenheng. Dette gjelder flere av informantene:

Sigurd innrømmer i intervjuet med ham at faren var overhengende for at soldatene i en situasjon med hard jobbing, at «de brukte sigøynerne som et sted hvor de avreagerte [hvis vi ikke hadde holdt veldig god disiplin på soldatene]». Interessant nok er det ingenting i konteksten rundt Sigurds uttalelser som tyder på at familielojalitet-metaforen er spesielt egnet til å fortolke uttalelsen. Tvert i mot: Sigøynerne utgjorde ingen maktfaktor, som Sigurd selv sier. Den eneste trusselen man kan ane i dette intervjuet, er «smittefaren» (!) fra de man forakter eller avskyr (jf. W.I. Miller og kapitlet i boken min om foraktens anatomi, ss. 429ff).

I en lengre fortolkning av Kåres utsagn om at «ganske mange (soldater)» som etter måneder i Kosovo ser på ulike etniske grupper og andre tjenestegjørende (særlig FN-politiet) fra Afrika og Asia som mindre verdt, ser man også at følelser strekker seg mot handlinger. Holdningene (Kåre bruker selv dette ordet, og ikke «følelser») har endret seg, og Kåre mener at soldatene «kunne skutt dem uten at de blunket med øynene. Kanskje ikke unger, men demonstranter», altså voksne mennesker som man som soldat møter i masseopptøyer. Han fortsetter: «Jeg tror ikke det hadde vært noe problem å ta noen liv». Jeg kan ikke forstå annet enn at man her får et hint om noe som vanskelig kan dekkes av familielojalitet-kategorier alene. Et utsagn av en foreleser på Krigsskolen om at «la hundene pule, det er ikke mine hunder», som Kåre refererer til i fortsettelsen, tyder på at koblingen mellom rasisme og Kosovo er noe mer omfattende enn et anliggende som kan oppstå temporært hos enkeltoffiserer. Offiserene selv har jo koblet holdningene sine til både nazisme og amerikanske styrker i Somalia i intervjuene. Dersom man går disse sammenhengene nærmere i sømmene, tror jeg det er vanskelig å godtgjøre at jeg i disse tilfellene har lagt opp til slike slutninger, enn si spritet opp resultatene, slik Mood synes å mene. I større grad er det nok uttrykk for et indre trykk som søker ord, blant annet ord som skuer uønskede handlinger i horisonten.

Det som etter at jeg publiserte de første resultatene i 2003 har vært påfallende, er at både soldater og offiserer som har tjenestegjort i Kosovo, samt sivile som har truffet slike, kjenner seg rimelig godt igjen i beskrivelsene, også omkring de nedsettende, rasistiske uttrykksmåtene. Det betyr nok at undersøkelsen min har en viss relevans utover de informantene som uttrykkelig omtaler dette i boken. Et vitnesbyrd om dette, som også kan tjene som kommentar til Mood, finner man i en kommentar i Forposten, kadettenes «blekke» på Krigsskolen, der daværende president i Kadettsamfunnet og forhenværende lagfører i NORBN III, Lars Ivar Kittelsaa, har skrevet en tankevekkende kommentar med tittelen «Det finnes regler i krig». I forlengelsen av at han skriver om hvordan umenneskeliggjøring av fienden gjør at overgrep lettere kan skje, skriver han om norsk personell i Kosovo:

Jeg har jobbet med norske offiserer i Kosovo som gang på gang understreket at «vi» – norske soldater, er mer verdt enn «de» – sivile kosovarer. Meningen er nok å unngå at soldater satte seg selv i unødig fare, men hva er bieffekten? Hvor mange av «de» må være i fare da, før vi tar sjansen på å ofre en av «oss»? Er ikke dette første steg mot å gjøre motstanderen mindre menneskelig. Rasisme er heller ikke ukjent for norske styrker. Kanskje er det snakk om skitne albanere, det å vise serbertegn eller å kalle de lokale for «jallapakk», helt uskyldig. Men kanskje er det med på å svekke viljen til å gi dem den beskyttelsen de ikke bare har krav på som sivile, men som vi er der for å gi.

Etter å ha knyttet dette argumentet til massakren i Srebrenica, hvor nettopp dette slo til, spør han retorisk: «Hvor mange nordmenn går det på en bosnier?» Slik blir både My Lai og Srebrenica nærgående hendelser, og slik mener jeg Kittelsaa på en utmerket måte etablerer den typen sammenheng som jeg både i boken og i denne kommentaren har forsøkt å vise: Skumle følelser er alltid på vei mot holdninger og handlinger, men i dette tilfelle er det mer snakk om holdninger enn om følelser alene.

Hva så fremover?

Den konteksten som de nevnte uttrykksmåtene står i, krever at man må handle bredspektret for å motvirke at ubudne og vanskelige følelser setter seg, eller gir impulser til uønskede handlinger: For det første må man identifisere og bearbeide slike følelser (gjerne ved hjelp av «kulturell debrief», som jeg slår et slag for i boken (s. 300), hvilket noen av offiserene gir uttrykk for å ha forestått). Dernest må man styrke og utvikle holdninger som kan stå i mot en eventuell emosjonell springflo. Til slutt krever situasjoner som de man kan møte i Kosovo, eller i et fengsel i Irak, en pliktetisk dose, gjerne i form av utvetydige regler om hvilken språkbruk som er tillatt og ikke tillatt om «fremmede».

Her hjemme har Forsvaret tatt klare og prisverdige skritt det siste året, både gjennom informasjonsproduksjon, signaler fra ledere, samt måten nye enheter utdannes på. Telemark bataljon har nok en gang gått foran og vist hva profesjonalitet innebærer, også på dette området.¹ I det hele tatt ser både bevisstheten og språket man bruker omkring disse forholdene ut til å være preget av den typen utfordringer som jeg har beskrevet, og som Abu Ghraib klarere enn noe annet har satt en agenda for. Noe mindre alvor fortjener ikke dette feltet, noe Mood og jeg ser ut til å være enige i.

Hundedrapssaken

La meg så kommentere et par ting rundt den såkalte «hundedrapsvideoen». Mood mener at jeg i boken hevder som en «spekulativ hentydning» at «soldatene kanskje dro ut og drepte hunder fordi de kjedet seg». Det har jeg aldri hevdet i boken. Det jeg har stilt som et spørsmål, i forlengelsen av og med tilknytning til hundedrapssaken, er hvorvidt kjedsomhet kan være et fruktbart perspektiv på uttalelsene til noen av offiserene i intervjuene mine (som jeg i mindre grad mener; på soldatene, derimot, ser det ut til å passe bedre): «Kanskje var det dette vi så et uttrykk for gjennom den såkalte hundedrapssaken, en måned før ilden igjen flammet opp i Kosovo – og meningsfylden steg?» (s. 287). Å stille dette spørsmålet er noe annet enn hva Mood påstår at jeg har ment, og som jeg «tydeligvis ikke har tatt seg tid til å sette seg inn i». At det er videoproduksjonen, og ikke hundeskytingen, som har vært mitt fokus, kommer også klart nok frem på de andre stedene i boken hvor denne saken omtales (ss. 245 og 285). Jeg er fortsatt av den formening at den typen videoproduksjon som «hundedrapsvideoen» representerer, har med kjedsomhet å gjøre (i tillegg til andre ting). For eksempel tror jeg det er lite sannsynlig at en slik video kunne blitt produsert like etter opptøyene i mars i fjor.

Jeg tror man vil ha god bruk for kjedsomhet som et perspektiv på tjenesten dersom man som sjef skal komme på høyden av den virkeligheten soldater opplever i mange av de operasjonene Norge sender styrker til. På mange måter er kjedsomheten å foretrekke fremfor en del andre alternativer. Men man skal også vite at kjedsomheten bærer i seg mye eksplosiv kraft som må kanaliseres. At flere av Hærens sjefer det siste året har uttrykt at tjenesten i ulike misjoner er meningsfull, og ikke kjedelig – senest i det innlegget av Mood som jeg nå kommenterer – forsterker bare at dette er kategorier som er relevante for å beskrive denne virkelighetsopplevelsen.

Røkenes og skillet mellom fasade-språk og camp-språk

Mye av argumentasjonen jeg har benyttet i forhold til Moods tilnærming, kan lett brukes for å vise hvordan Røkenes’ poengtering av sterk språkbruk som camp-språk, i motsetning til «fasadespråk», ikke strekker til for å fange hva dette dreier seg om. Det som imidlertid er prisverdig, er at Røkenes ikke forsøker å underkjenne styrken og formen til slike uttrykk.

Mens Mood bygger opp et skille mellom følelser og handlinger, kan man si at Røkenes gjør et tilsvarende skille mellom intern-språk (camp-språk) og ekstern-språk (i «fasadeområdet»). Kort sagt kan man uttrykke seg utilslørt og røft vel tilbake i leiren etter dagens patruljer, både om udugelige sjefer og en håpløs lokalbefolkning, mens man i møte med de samme vil opptre korrekt og skikkelig. Røkenes tilnærming forutsetter at det eksisterer et slikt skille mellom intern-språk og ekstern-språk, og at det er rimelig vanntett. Hele poenget er jo at de utenfor leirgjerdet ikke trenger å vite om den språkføringen som måtte skje i en sofa i oppholdsrommet i en av de norske campene, og at en slik utlufting er nødvendig.

Jeg tror skillet mellom intern-språk og ekstern-språk i stor grad eksisterer, og til en viss grad er nyttig. Jeg tror imidlertid skillet mellom intern-språk og ekstern-språk ikke er vanntett, at det heller ikke bør være det, og at det er vanskelig å opprettholde i lengden. Flere av de eksemplene jeg viste ovenfor, viser med all tydelighet at de holdninger som bæres til torgs gjennom nedsettende, rasistisk språkbruk, har blitt noe annet enn interne følelser ledsaget av campspråk. At slikt skjer, må man ta høyde for.

La meg nevne et annet vitnesbyrd som jeg fikk tilgang til i det jeg var i ferd med å avslutte boken i fjor vår. En soldat og tidligere KFOR-soldat som jeg møtte i undervisningssammenheng, fortalte at da han startet tjenesten i Kosovo (etter at jeg hadde avsluttet mine undersøkelser), ble han tatt med på en kjøretur i operasjonsområdet av noen norske KFOR-soldater. Han fortalte at de, etter eget sigende, skulle «lære ham å hate albanere». For meg gir det liten eller ingen mening å differensiere mellom intern-språk og ekstern-språk i en slik sammenheng. Og like raskt som kjøretøyet forlot porten ut fra campen, ble fasadespråket utfordret. Paradoksalt nok, og heldigvis, ble denne soldaten etter eget utsagn rimelig godt vaksinert mot nedsettende holdninger for resten av tjenesten.

Jeg er derimot fullstendig enig med Røkenes i at en utlufting av nedsettende, rasistiske følelser i leiren etter endt tjeneste om dagen er helt nødvendig for å forhindre at man bidrar til å produsere tikkende bomber. Det bør være solid takhøyde for slik utlufting, og slike følelser burde ikke være uvedkommende for Forsvaret. Denne utluftingen bør imidlertid ikke skje som en hvilken som helst drittslenging eller utbrudd av forakt og avsky. Her ligger det et særlig ansvar på ledere, men også på den enkelte soldat, til å finne former å kanalisere skumle følelser – som fort og ukontrollert kan komme på avveie.

Litteratur

Blum, Lawrence [A.] (2002). “I’m not a Racist, But…”: The Moral Quandary of Race. Ithaca/London: Cornell University Press.

Cold, Klaus (2003). «En modstander – der skal hjælpes: En feltstudie af militær ledelse i Det danske Forsvars fredsstøttende operationer i Kosovo/a», PhD-avhandling, Institut for Uddannelsesforskning, Roskilde Universitetscenter.

Kittelsaa, Lars Ivar (2004). «Det finnes regler i krig», Forposten, ukjent nummer, men stemplet inn 11.8.04 på Sjøkrigsskolens bibliotek, s. 8.

Miller, William Ian (1997). The Anatomy of Disgust. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Mæland, Bård (2003). «’At alle behandles likeverdig og med respekt, uansett bakgrunn’? Forsvarets verdigrunnlag og unge norske offiserer i KFOR», IFS Info 3/2003: 5-24. Oslo: Institutt for forsvarsstudier.

Mæland, Bård (2004). Skadeskutt idealisme: Norsk offisermoral i Kosovo, Bergen: Eide.

Røkenes, Tone Helene (2004). ««Sønner av Norge». En studie av den norske bataljonen i Kosovo, perioden 2002-2003», hovedfagsoppgave, Institutt for administrasjons- og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen.

English Summary

«Language, Emotions and Cultural Debriefing in Kosovo: A Response to Robert Mood and Tone Helene Røkenes».

As a response to the two preceding commentaries to this author’s presentation of a recently published book on moral issues related to the service of young Norwegian officers in the KFOR (2000-2) in this issue of PACEM, this article emphasises the intimate relation between strong emotions which may accompany relations to perceived strangers and foreigners, how such emotions are expressed in words, and how, eventually, emotions and expressions may give way to excessive ways of approaching highly exacting situations in peace-supporting operations.