Det språklige ingenmannsland

Den norske bataljonen i Kosovo, perioden 2002 - 2003

Av Tone Helene Røkenes

Den norske utenrikspolitikken har delvis dreid seg bort fra de eldre realpolitiske hensyn som økonomiske interesser og egen militær sikkerhet og blitt erstattet av en mer verdibasert tenkning. Norge ønsker å profilere seg gjennom fredsdiplomati, megling mellom fiender og stridende parter, observatørfunksjoner og deltagelse i militære fredsopprettende og fredsbevarende operasjoner, i tillegg til de mer tradisjonelle utviklings- og bistandsprosjektene. Til sammen danner dette en omfattende internasjonal godhetsportefølje. Denne porteføljen uttrykker ikke bare et relativt fravær av gamle maktstrategier, men representerer en ny form for internasjonal makt. Hva denne består i, og hvordan den fungerer både i forhold til Norge og andre internasjonale parter, blir derfor et påtrengende spørsmål.

Men for å realisere potensialet i disse objektive vilkårene, er Norge avhengige av å representere godheten. Det må være et høyt moralsk nivå i den norske politikken som både vi selv og det globale samfunnet tror på. I alle fall partene i de aktuelle områdene og konfliktene Norge går inn i, må anerkjenne det uegoistiske motivet i engasjementene dersom de skal få noe virkning og ikke dørene til forhandlingsrommene bli smekket igjen og fredsstyrkene få status som tradisjonelle okkupanter. Det er jo nok av grupper med tvilsomme motiv som er dypt involvert i sakene og problemene fra før, så hvorfor spe på med noen av samme ulla fra det fjerne nord i tillegg? Derfor er det moralen som forvandler oss fra totalt uvedkommende til ytterst vedkommende. Den har sine særegne maktressurser og makteffekter, som ville blitt undergravd av tradisjonell realpolitikk. En kombinasjon måtte i så fall bygge på skjulte og hemmelige strategier. Men ønsker en å få i både pose og sekk, så blir risikoen stor for skandaløse og detroniserende avsløringer. Dette vil vi diskutere i forhold til den norske og internasjonale militære fredsoperasjonen i Kosovo.¹

Soldatidentiteten - identitetskollisjoner

Analytisk kan en skille mellom tre ulike lag i identitetene til soldatene som blir sendt på slike internasjonale oppdrag som i Kosovo. Det mest grunnleggende er det norske, eller alle kategoriene, verdsettingene og handlingstendensene som er formet gjennom å vokse opp i et samfunn som vårt. Mesteparten av dette sitter så dypt og er så grundig innprentet at folk ikke er bevisst hvordan dette identitetsnivået fungerer. Deretter kommer soldat-identiteten, som oppfyller og bygger på motivasjonen for å la seg verve: folk gjør dette fordi de ønsker å være soldater, og ikke noe helt annet, for eksempel sosionomer. Deretter blir denne identiteten trent opp gjennom et helt år i førstegangstjeneste. Målet er at reaksjoner, responser, vurderinger, måter å relatere seg til andre soldater og overordnede på og systematikk i utføring av oppdrag skal bli mest mulig automatiserte. En skal bli robuste krigere, og krig handler om kontinuerlige risikoer og farer hvor en må ha visse innkjørte mønstre å falle tilbake på for å overleve. Men det er ikke denne identiteten som skal utfolde seg i Kosovo, bortsett fra i noen få unntakssituasjoner. Like før soldatene drar på oppdrag, skal de erverve seg et tredje identitetslag i løpet av noen få uker: den humane hjelpearbeideren. Og det er denne det blir forventet de skal bruke i Kosovo. Dermed oppstår paradokset: det vi har trent minst på, skal anvendes mest. Tenke- og handlemåter som en bare har fått et overflatisk forhold til, skal skubbe til side de som er inkorporerte gjennom et helt år. Det vi har sett på som nødvendig automatikk, skal i løpet av kort tid avautomatiseres. I tillegg skal tjenesten handle om noe helt annet enn det som motiverte dem til å la seg verve i utgangspunktet.

Perioden i Nord – Norge toppet seg i en forlengelse av «Øvelse Svartmink», som var den største og mest avgjørende eksamen i fullskala krig. Men først deretter reiste guttene og jentene til Sør for å trene på det som skulle møte dem i Kosovo. Denne samtreningsperioden varte bare i en måned. Her var det lagt inn åtte dager på «Øvelse Kosovo», som skulle være den største eksamenen i fred. Ønsket var at krigeren fra Nord nå skulle konverteres til å innta et humanitært blikk. De hadde altså trent inn en krigerrolle i Nord, som strakk seg over tolv måneder, for så å skulle sosialiseres inn i en humanitær empatirolle i Sør på bare brøkdelen av tiden.

Dette trengte likevel ikke å være noe stort problem dersom hjelpearbeider-identiteten var en logisk videreutvikling av kriger-identiteten, og dersom de to bygde på de samme premissene. Men det er langt fra tilfelle. Soldaten skal dele menneskene inn i to kategorier: venn og fiende. Men hjelpearbeideren ser bare mer eller mindre trengende ofre, hvor særlig fiendebegrepet er fremmed og nærmest utenkelig. Den logiske baksiden av det er jo at en må kunne tenke på seg selv som fiender av andre mennesker, slik at en potensielt blir i stand til å bruke våpen mot dem. Men en hjelpearbeider kan aldri være fiende av noen som helst. Det ville være selvundergravende. De skal presumtivt ha empati for alle, uansett hvem de er. Dette betyr at soldatene skal tenke og handle ut fra prinsipp som bryter radikalt med soldatidentiteten.

Når soldatene kom til Kosovo, gikk de inn i en situasjon som hadde roet seg ned og som bød på et fravær av tradisjonelle militære oppgaver. I tillegg møtte de et nytt og til dels uforståelig samfunn. Soldatene ble dermed preget av at ingenting var som forventet. Dette førte til et meningstap som resulterte i at den allmenne moralen delvis brøt sammen.

En trenger tid på å fordøye og lære om et samfunn som Kosovo (feltdagbok).

Guttene ble dratt mellom en ytre og en indre legitimitet hvor de ikke alltid følte at de fikk brukt håndverket sitt som soldater. De måtte med ett forholde seg til lokalbefolkningen og gjøre ikke-militære oppgaver. Det innebygde behovet for å være soldater begynte å tre frem.

For soldatene var treningen i Nord den grunnleggende lærdommen de tilegnet seg før de reiste til Kosovo. Soldatene var trent og motivert til å være krigere. Hjelpearbeider-identiteten ble bare som en tynn glasur. Derfor skulle det ikke så mye til før den begynte å slå sprekker. Når relasjonene til sivilbefolkningen og de multietniske prosjektene ble for kompliserte, vokste behovet for å ha rent militære problemer som soldatene kunne skjønne og bruke treningen sin for å håndtere. Soldatene ville være soldater igjen, og ikke arbeidere fra Røde Kors eller NORAD. Den mer rotfestede krigeridentiteten begynte å komme opp til overflaten igjen. Men denne prosessen fungerte samtidig som en fortrengning. Det rent militære fokuset ble en tilflukt som gjorde det mulig å glemme alle de sosiale og kulturelle dilemmaene som tjenesten i Kosovo konfronterte soldatene med – ikke minst at mye av arbeidet KFOR la ned i kommunene verken tjente lokalbefolkningen, soldatene selv eller de internasjonale styrkene.

Hvordan opererte organisasjonen når den militære rollen ble irrelevant? Det ryktes at ledelsen fant på ting, eksempelvis «øvelser» som besto av oppkonstruerte scenarier, bare for å holde trykket oppe. «Folk må ikke bli passive». Aktivitetene fikk ingen annen hensikt enn å holde seg aktive. Når oppgavene ikke lengre hadde noen ytre verdi for situasjonen i Kosovo, måtte de til gjengjeld få en «egenverdi». Dette preget også mye av patruljeringen, som ofte skjedde i reine etniske områder, hvor det ikke var noen potensielle konfrontasjoner mellom serbere og albanere som måtte forhindres. Men likevel ble det skrevet rapporter som var så uinteressante for den militære ledelsen at de ikke nådde lengre opp i systemet enn til troppssjef. Dette ble selvsagt gjennomskuet på bakkenivå og førte til at motivasjonen var synkende.

Gutta begynner også å skjønne en del ting etter å ha jobba en stund her nede. De forstår at dette bare er piss! For eksempel vi skal søke et hus, men vi finner ingenting. Det forstår de. Uten at jeg har vært spesielt involvert så har det vært gjort veldig mye ekstra arbeid fordi det fokuseres på prosessen skal være hundre prosent fra a til å. Uansett om det er en liten ting eller stor ting, i stedet for å gjøre ting enkelt og la underenhetene styre selv (intervju).

Kopps, en svensk filmkomedie, beskriver godt hvordan fiktive scenarier kan oppstå. I en søvnig svensk småby har politiet hendene fulle med ingenting. Lovbrudd finnes ikke. Derfor blir det bestemt fra sentralt hold at politistasjonen bør legges ned. Våre lokale helter klekker ut en vanvittig plan for å beholde jobben: de konstruerer kriminalitet selv. Dette blir en analogi til KFOR, hvor de selv måtte konstruere «militære oppdrag», for å sette det litt på spissen.

Utfordringen har vært å holde motivasjonen oppe hos soldatene. Det er helt meningsløst å være her, ikke helt, men ganske meningsløst på soldatnivå. Det er vanskelig for en geværsoldat på nitten å se KOMKFOR² sin intensjon og de politiske og strategiske bildene på situasjonen her nede (intervju).

En når ikke så langt med å tilføre oppdraget en kunstig hensikt. Det bidrar bare til å forsterke meningstapet og tomhetsfølelsen.

Det er ikke noe poeng i at vi er i Kosovo. Oppdraget har smuldret opp (intervju).

Kanskje det grunnleggende problemet var at kunnskapene soldatene hadde fått på ulike stadier, ikke fikk noen byggende konsekvenser. Dette gjaldt på flere nivåer. Soldattreningen ble lite brukt, samtidig som erfaringene og innsiktene soldatene tilegnet seg om de sosiale og kulturelle dilemmaene i Kosovo, ikke kunne anvendes av politiske årsaker.

Men det er et rasjonale bak at det er soldater – og ikke sosionomer, psykologer og sykepleierer – som blir stasjonert i Kosovo. Volden mellom de etniske gruppene er latent. Den er borte mesteparten av tiden nettopp fordi den internasjonale våpenmakten undertrykker den. Men dette gjør situasjonen bare mer kompleks. Det fører til at soldatene må forholde seg dobbelt til folk de møter på oppdrag. I øyeblikket er de ofre en må kjenne sympati for og hjelpe, men de kan når som helst forvandle seg til fiender. I alle fall er enhver voksen mann en potensiell fiende, og det kan en aldri tillate seg å glemme. Dette skaper inkonsistens i væremåten til soldathjelperne. De skal være myke med en knallhard våpenfasade, og de skal få folk til å kjenne både sympati og frykt for dem på samme tid. Ingen er i tvil om hvorfor våpenet er der. Vi kan selv forestille oss hvordan det ville være å gå til en psykolog eller en sosionom som satt med en skarpladd AG 3 i fanget. Eller omvendt: hvordan kan en psykolog eller sosionom be folk om å stole på seg, føle seg akseptert og åpne seg dersom han/hun er synlig bevæpnet? Denne fundamentale motsetningen vil tendensielt være til stede i hvert eneste møte med sivilbefolkningen. På ett vis er de både hjelpetrengende ofre og fiender, og soldatene selv er både hjelpere og fiender. En skal forene de mest ekstreme polene i den daglige tjeneste. For mange soldater ble oppdragene dermed både forvirrende og meningsløse.

Det språklige ingenmannsland (1)

I Kosovo tilegnet soldatene seg et soldatspråk de benyttet internt. Problemene var bare det at dette språket ikke tålte dagens lys. Likevel var det selve baksnakket og skittslengingen som ofte var det som ble presentert for offentligheten. Dette er den eneste beskrivelsen det norske folk sitter igjen med av norske soldater i Kosovo. Det tåler ikke å bli spredt oppover i kommandokjedene og ennå mindre å bli luftet ut i offentlige eller politiske kretser. Av moralske grunner er det dømt til å leve i skyggene blant de menige og fotfolket. Befal lengre oppe kjenner selvsagt til dette. Men de kan ikke tillate seg å la dette praksisspråket få lov til å influere beslutninger eller generelle militære vurderinger. Men det aller minst tenkelige er å la praksisspråket få legge premiss for politisk tenking omkring oppdraget sine hensikter og overordnet rasjonale.

Tema, erfaringer, innsikter og perspektiv kan framstå som så skandaløse, uhørte eller undergravende at de overhodet ikke bør inngå i noen offisiell tale, presentasjon eller skrift. De blir enten oversett, fortrengt eller benektet eksistensen av. Det dreier seg ikke om erfaringer og innsikter som er marginale eller uten betydning. Derimot treffer de kjernen i den praktiske oppgaveløsningen og muligheten for å oppnå resultater. Det er altså det mest vitale som ikke kan kommuniseres. Dette gjør at problemet med å kunne dra nytte av erfaringer, som et hvert oppdrag er avhengig av, må formuleres slik: hvordan utvide grensene for den legitime kommunikasjonen? Eller: hvordan bli i stand til å tale om de skandaløse innsiktene? Dette forutsetter igjen to ting: refleksjon over hva som gjør noe skandaløst og uhørt, og hvilke makt disse grensene har. Begge forholdene henger sammen med godhetens makt i militæret, politikken, offentligheten og media.

Det språklige ingenmannsland (2) utblåsninger

En tøff hverdag førte med seg at soldatene trengte å lufte tanker og følelser når de kom tilbake leiren. Alternativet er at de lett kan bli psykologiske «tikkende bomber». Særlig kommer problemene når situasjonen ute, eller selve oppdraget, har mistet meningen sin for soldatene. Den indre legitimiteten ble noe soldatene slet med når dagens tjeneste var ferdig. «Hva er egentlig poenget med at vi er her»?

Da trenger de noen eller noe å skylde på:

Møkka folk! Jeg er lite interessert i kulturen i Kosovo, men skjønner at jeg må ha respekt og så videre, men for meg kan det godt «brenne» i Kosovo i morgen (intervju).

Frustrasjonen skaper sjargonger guttene og jentene bruker i camp. I Kosovo viste soldatene en stor dose profesjonalitet når de var ute på oppdrag, men emosjonene fikk veldig ofte utløp når tjenesten var over.

Men sjargongen var til innvortes bruk. Soldatene kunne verken tenke seg å skrive artikler i norske aviser om forholdene i Kosovo i dette språket eller å bruke det direkte overfor folk i Kosovo for å skjelle dem ut og la dem få sine pass påskrevet. Det var overhodet ikke ment for noen offentlighet. Derfor nærmer det seg et overgrep å rykke disse utsagnene ut av den indre, fortrolige leir­konteksten og presentere de for det norske folket gjennom media. For å sammenligne kan vi jo spørre oss hva virkningen ville blitt om generalenes utblåsninger på kammerset om den politiske ledelsen, for eksempel etter nye krav om nedskjæringer, ville blitt satt på trykk i alle landets aviser. Forskjellen er at vi har med politisk og organisatorisk uerfarne 20-åringer å gjøre, som ikke alltid forstår hvor viktig det er å skjule sine spor og overholde taktisk diskresjon. Men det betyr vel ikke at de skal kastes til mediaulvene?

Et eksempel på dette er hundedrapene som ble filmet av soldatene hvor de hadde lagt til sin egen musikk med slageren «Born to be wild» med Steppen Wolf. I videoen rulet soldatene rundt i Sisu'er og var de tøffeste guttene i gata. Det hele ble fremstilt som en Road Mowie, hvor soldatene var selveste Hells Angels i Kosovo. Hele scenarioet var tatt fullstendig ut av sin kontekst, hvor bildet som ble fremstilt for det norske folk var usympatiske gale norske soldater som drepte hunder for moro skyld.

Et argument for å lufte den interne sjargongen ut i offentligheten, kan være at den uttrykker selve sannheten om soldatene sine holdninger og karakter. Her får vi omsider de «ekte» meningene uten forskjønnende innpakning. Men dette synet overser sjargongens psykologi. Den fungerer direkte i forhold til følelsene for å bearbeide disse. Kanskje er det et helt annet språk som blir brukt når soldatene reflekterer over hvordan samfunnet i Kosovo er eller burde være. Det kan være fristende å sammenligne med utblåsninger om ektefellen overfor kamerater eller venninner. Hadde dette uttrykt den egentlige og sanne meningen , ville skilsmisseprosenten vært nærmere 100 – for ikke å snakke om mord- og selvmordsratene.

Soldatsjargongen har overhodet ingen legitimitet når den blir offentliggjort. Den inneholder ord, uttrykk og dumdristige handlinger som strider mot etikken vi skal representere. Men kortslutningen ligger i å tilskrive sjargongen en representasjonsfunksjon. Derimot har den en overlevelsesfunksjon. Ingen kan overleve psykologisk, aller minst i ekstreme situasjoner, ved å bli nødt til å gå rundt hele tiden og vokte språket sitt som en sentral politiker som stiller til valg. 20-årige soldater kan ikke bli behandlet som presidentkandidater.

Derfor har forsvarsledelsen både rett og feil når de sier at sjargongen ikke gjenspeiler det norske forsvaret. Den representerer ikke holdningene, men treffer et psykologisk behov. Men det interessante er hvorfor dette skillet ikke blir gjort, i stedet for å love at de involverte skal få sin velfortjente straff. En årsak er at når sjargongen først har blitt offentliggjort, er alle – inkludert ledelsen – tvunget til å tale på det politiske språket sine premisser for hva som er legitimt. Men viktigere er det kanskje at godhetens sentrale plass i fredsoppdraget krever at soldatene er gode mennesker tvers igjennom. De kan ikke ha noen skyggesider uten at moralen blir korrumpert. Godheten skaper derfor en moralsk paranoia som ingen i praksis kan eller bør forsøke å tilfredsstille.

Veldig ofte jaktet vi på nye inntrykk i stedet for å kjenne på kjedsomheten. Men andre ganger førte det med seg at soldatene ble usosiale og initiativløse og hvor frykten for fremmedgjøring og ensomhet ble stor. Kjedsomheten og det uforståelige førte med seg at soldatene måtte gjøre noe for å aktivisere seg selv, et overlevelsesinstinkt.

Avslutning

Problemene det norske Forsvaret står overfor er ikke primært etiske, men et fravær av fokus på det vi faktisk skal drive med. Så lenge Forsvaret fokuserer på dette som et etisk problem, vil ikke organisasjonen kunne utvikle seg, men den vil undergrave sin egen selveksistens! Sitatet under er fra en av avdelingssjefene etter elleve måneder i Kosovo:

Det er viktig med et mål med det vi driver med. Det har vært veldig uklart, hvor vi har famlet i blinde (intervju).

Språket skapte ikke bare et vanskelig problem for soldatene. Et langt større problem var at viktig informasjon om situasjonen i Kosovo ikke ble presentert på en troverdig måte. Dermed fikk ikke offentligheten en reell situasjonsbeskrivelse, fordi selve virkeligheten ble filtrert vekk. For det er lett å snu ryggen til når virkeligheten ikke stemmer overens med modellene.

English Summary

The article is about a situation and a mission that has been disintegrated. The sense of meaninglessness that was growing with the troops deployed in Kosovo, led to the fact of being sort of misplaced, as a worrier without a gun. A result of this was to develop a camp language. The soldier’s language was working as a blow-out provender as well as an instinct for survival in a boring and meaningless duty in service.

My assumption is that the Norwegian military system is facing a problem related to an organizational dilemma, more than an ethical one. The military and the political leaders should not view this as an ethical problem, because then the organisation will not be able to develop itself, but will instead undermine its own existence.

Tone Helene Røkenes (f. 1972). Cand. polit fra Universitetet i Bergen med hovedfag i administrasjon og organsisasjonsvitenskap. Tittel på hovedoppgaven er «Sønner av Norge – en studie av den norske bataljonen i Kosovo, perioden 2002 – 2003». Denne artikkelen er skrevet i samarbeid med veileder Thorvald Sirnes, forsker ved Senter for kulturforskning, UIB. Røkenes er utskrevet løytnant og tjenestegjorde i Kosovo som assisterende S-5 (sivilt/militært samarbeid). Adresse: Vaskerelven 19, 5014 Bergen. E-mail: tonehelene72@hotmail.com