Skadeskutt idealisme - norsk offisersmoral i Kosovo

PACEM 8:1 (2005), s. 5-18

ISSN 1500-2322

En krevende og kompleks tjeneste

Høsten 1999 ble norske soldater sendt til Kosovo. Tjenesten ble krevende, både i hektiske og roligere perioder. I intervjuer jeg gjorde med 15 offiserer i den norske styrken (2000-2002), viste det vist seg at utfordringene og dilemmaene stod i kø: Når tyr man til maktbruk, og hvilken type makt griper man til når man skal agere? Hva foretar en offiser seg når en ung jente som har vært utsatt for voldtekt av familiemedlemmer søker hjelp? Hvor tette relasjoner utvikler man til de som alltid har bodd i Kosovo? Og hva skjer når idealismen knekkes og ubudne følelser kommer snikende?

Trykket fra slike spørsmål ble merkbart på Kosovosletta hos KFOR-offiserene. Og rolleforståelsen kunne frustrere de fleste: Hvem var man – egentlig? Var man soldat? Bistandsarbeider? Ordenspoliti? Diplomat? Eller hva? Norsk militær innsats i fremmede himmelstrøk fremstår som både krevende og kompleks.

På bakgrunn av offiserenes refleksjoner omkring maktanvendelse, forholdet til fremmede og forståelsen av sin egen rolle, mener jeg boken Skadeskutt idealisme – norsk offisersmoral i Kosovo (Mæland 2004)^¹ kan bidra til å tegne et utfordrende og mindre kjent bilde av hvilke moralske utfordringer som knytter seg til tjenesten som offiser i internasjonale fredsoperasjoner.

Det har vært en premiss for meg i arbeidet med denne boken at følgende tre elementer fra offiserenes hverdag ville være sentrale for å få et grep om totaliteten i tjenesten: maktanvendelse, forholdet og relasjonene til de man oppfattet som fremmede, samt offiserenes rolleforståelse. Jeg så for meg at disse variablene inngikk i en eller annen type kompleks sammenheng. Med dette som utgangspunkt, var det naturlig å ikke bare beskrive offiserenes forhold til disse enkeltelementene (makt, fremmede, rolle), men også hvordan for eksempel maktanvendelsen påvirket forholdet til lokalbefolkningen, og motsatt, eller hvordan rolleforståelsen påvirket maktanvendelsen og fremmedforståelsen. Ved å undersøke disse forholdene ønsket jeg å gå i dybden av de utfordringer som internasjonale operasjoner stiller den enkelte offiser overfor – på bakkeplan. Et slikt dybdedykk burde ikke bare være av interesse for de som utdanner norske offiserer til tjeneste i flernasjonale operasjoner, men er etter min oppfatning helt nødvendig for militære og politiske ledere som skal lede Forsvaret på en måte som er på høyde med de utfordringer man stilles overfor i vår tid.

Rolleforståelse

Som nevnt antok jeg at tjenesten ville måtte beskrives i komplekse vendinger. At det var slik, kom blant annet til uttrykk når jeg mot slutten av intervjuene ba den enkelte offiser gi et kortfattet, nærmest logoaktig, uttrykk for den funksjonen og rollen de hadde fylt i tjenesten (arbeidstittel):

Noen av disse arbeidstitlene hadde for offiserene et utelukkende internt perspektiv. Det var ikke minst forholdet til «gutta» som fokusert. Titler som Kamerat og Personellforvalter er eksempler på dette. Noen titler er imidlertid mer fokusert på de oppgavene man utførte utenfor leirgjerdet: Kommandanten, Sikkerhetsgarantisten, Tilreisende lensmann, og Politimann. Til slutt er en del av titlene doble, i den forstand at de aktuelle offiserene sa at titlene like mye omhandlet gutta som sivilbefolkningen: Oppdrageren, Arbeidslederen, Omsorgsmannen, Problemløseren. Derimot valgte ingen begreper som ’kriger’ eller ’soldat’.

Man kan gjerne omtale tjenesten de norske offiserene stod i som sosialt sett kompleks. Rolleforståelsen til den enkelte gir uttrykk for dette: Hvem var de egentlig? Denne sosiale kompleksiteten gjenspeiles også i ulike motivasjoner for tjenesten. Kort sagt ser man en spenning mellom egoisme (mitt eget beste) og altruisme (den annens beste), mellom militær idealisme (forbedre situasjonen/sikkerheten) og humanitær idealisme (hjelpe vanskeligstilte mennesker), og mellom nasjonale interesser (nyttig erfaring for Forsvaret) og internasjonale interesser (bidra til fred, sikkerhet og stabilitet i verden). Jeg ser i materialet mitt et tendens som går i retning av å «gjøre en god jobb». Dette kan man anse som et enkelt uttrykk for profesjonalisme, for ikke å si: en definisjon på hva profesjonalitet er. Det man uansett vil ha vanskelig for å gjøre et skille mellom i materialet mitt, er profesjonalitet og idealisme. Jeg mener å se at disse størrelsene ofte er sammenknyttet på den måten at et idealistisk element inngår i profesjonalitetsforståelsen. Dette kan enten ta form av militær idealisme, eller humanitær idealisme. Det første formuleres programmatisk av Oppdrageren (Sigurd):

Politiet går på jobben hver dag og de vet at det er ikke noe mindre kriminalitet selv om jeg går på jobb, mens en militæravdeling har et innebygd behov for måloppnåelse og suksess.

Til denne sosiale kompleksiteten hører det til en operasjonsuklarhet (Battistelli et al 2000). Dette kunne bestå av militærkulturelle forskjeller innad i KFOR, ofte ganske frustrerende relasjoner til FN og NGOs, kulturavstand til de lokale, samt følelsen av å ikke være i inngrep med de virkelige utfordringer, i særdeleshet organisert kriminalitet. At denne operasjonsuklarheten i mange tilfeller, og ikke bare for Norges vedkommende, hadde sitt utspring i en spenning mellom hvilken type trening man på forhånd hadde fått i Norge, og hva man møtte i Kosovo, er påvist i flere viktige arbeider de siste årene (Laberg et al 2002; Cold 2003; Røkenes 2004). Dermed oppstår en dobbel utfordring: Tjenesten i seg selv var svært krevende, selv i rolige perioder, og i tillegg bidro ikke alltid forberedelsene til å dyktiggjøre personellet tilstrekkelig til den typen tjeneste man skulle utføre. At en slik situasjon kan bidra til ulike typer meningstap, burde ikke overraske, enten det tar form av lite action, lite macho tjeneste, lite fremgang, små perspektiver på tjenesten, kjedsomhet eller forakt og avsky.

Maktanvendelse

Jeg skal gjennom et par utdrag fra boka gi noen vareprøver på hvordan offiserene har nærmet seg temaene makt og fremmede. I dette vil man også kunne danne seg et inntrykk av forholdet mellom dette og deres rolleforståelse. Disse utdragene er ikke ment som en oppsummering av alle intervjuene i boka, men kan likevel illustrere det jeg har poengtert ovenfor – det sammensatte i den enkeltes tilnærming til sentrale aspekter ved tjenesten. La meg starte med temaet maktanvendelse.

Generelt kan man si at behovet for maktanvendelse var mangfoldig. Det kunne være provokasjoner i veikontrollposter (såkalte Vehicle Check Points), «happy shooting» fra verandaer i forbindelse med brylluper og andre anledninger hvor mange mennesker var samlet for å feire, etnisk terrorisering i form av håndgranatkasting mot hus som tilhørte mennesker av annen etnisk herkomst, og folkemengder som demonstrerte og som skulle roes ned av norske soldater. Viktigheten av å mestre det siste, så man med all mulig tydelighet under opptøyene i mars 2004.

Maktanvendelsen til den enkelte soldat i KFOR har vært regulert gjennom et såkalt Soldatkort. I en dobbeltsidig, plastlaminert utgave som ble båret av enhver soldat i brystlommen, så det slik ut:

mot enhver person som er i ferd med å foreta en handling som kan føre til et dødelig utfall, og det er ingen andre måter dette kan forhindres på. For eksempel kan du åpne

sprengladning eller annen skadebringende gjenstand (for eksempel. molotov cocktail) mot deg eller andre personer

forsøker å stjele, skader eller forsøker å skade eiendom dersom: tap eller skade vil medføre en dødelig trussel

1) Ditt oppdrag er å bistå løsning på krisen i Kosovo, gjennom implementeringen av de til enhver tid gjeldende freds- og demilitariseringsavtaler.

2) Du har rett til å bruke makt (inkludert bruk av godkjente våpen) i selvforsvar.

Dersom man igjen studerer opptøyene i mars 2004 (jf. kap. 6.2 i boken), vil man se at omtrent alle reguleringer for makteskalering ble aktivert under disse få dagene (jf. pkt 11. a-c). Jeg skal ikke gå nærmere inn på det her, men skal gjennom et utdrag fra boken vise hvordan kreativitet og sindighet i det jeg vil kalle «norsk maktanvendelse» kan bidra til en lykkelig løsning på en svært krevende utfordring. Hendelsen viser også hvordan man må velge fra et spekter av maktmidler for å finne det rette midlet.

Et middel midt i mellom – beskytning mot en barneskole (Stig og Jakob)

Episoden fant sted på en barneskole i det norske ansvarsområdet. Troppsjef og «arbeidsleder» Stig forteller: På denne skolen fantes det en guttunge som var blitt mobbet over lengre tid. En dag hadde han lånt eller stjålet et våpen av faren sin og åpnet ild mot barneskolen.

Det som skjer, er at dette skaper jo stor utrygghet. Man spiller veldig enkelt med flere hatter, fordi dette er en mixed community, og da kommer man i den enkle situasjon at først skal man beskytte skoleungene mot han som har skutt, men så med en gang skal man bytte hatt, for lynsjestemningen er da selvfølgelig stor – og da går man selvfølgelig over til å beskytte familien og han som har skutt. Så det skifter fort.

Gutten var albansk, og skolen var serbisk. Stig var ikke selv til stede da dette skjedde. En annen troppssjef, Jakob («Politimannen»), dro opp dit med om lag 25 soldater. Etter at gutten hadde skutt og var blitt tatt hånd om av faren sin og UNMIK Police (FN-politiet), bestemte han at man skulle søke bolighuset nær barneskolen for å se om de fant flere våpen. Også flere andre eiendommer ved siden av ble oppfattet som «interessante», og troppen til Jakob søkte der. I en ruin på en av disse fant man en del patroner. Men selve ruinen tilhørte et serbisk hus, så Jakob bestemte seg for å søke det huset også, selv om det var albanere han var «ute etter» den dagen, i og med at det var de som hadde foretatt skytingen.

Serberne, på bakgrunn av at det var «deres» skole som var blitt beskutt, ble illsinte når «deres» hus ble søkt for våpen. Like sinte som de var fornøyde da de søkte albanske hus. Men da de altså begynte å søke det serbiske huset på jakt etter patroner, begynte bråket. Folk samlet seg i en forholdsvis stor folkemasse. Til å begynne med var det 40-50 stykker. Jakob dannet så en liten «linje» med fire mann i linja. De følte seg «ikke så høye i hatten». Etter hvert kommer det flere og flere serbere til folkemassen, og misforholdet mellom norske soldater og folkemassens makt øker. Da melder spørsmålet seg: Hvordan kan vi kompensere for dette dersom vi skal få igjennom viljen vår, nemlig å få søkt i de husene vi vil, uten innblanding av serbere?

Folkene presset på, de skjøv og noen slag kom susende gjennom luften. Jakobs linje presset dem tilbake, men plutselig bestemmer noen serbere seg for å storme rett igjennom og inn mot det huset som nordmennene søkte. Til å begynne med klarte man å holde dem på avstand, men til slutt slipper de igjennom på grunn av nordmennenes underlegenhet. Serberne løper om lag tretti meter, og nordmennene setter etter dem. Igjen kommer de foran serberne og får holdt dem tilbake. Så får Jakob forsterkninger fra soldater som søkte i hus rundt omkring på dette stedet, og plutselig er man 15-20 mann til å stå i mot «trøkket» og roe ned den iltre folkemengden. Fra da av var situasjonen under kontroll, med nordmennene på én linje, og folkemassen på andre siden.

Siden Jakob var eldste offiser på stedet, tok han styringen. Dette dreide seg først om å ta forhandlingens makt i bruk:

Jeg trakk meg litt ut og fikk lokalisert to mann i mengden som var de som ropte høyest. Jeg dro dem ut og startet litt forhandling og - - Vi forhandlet i hvert fall i en time før de klarte å gi seg. For de mente jo det at vi trakasserte dem, i og med at vi søkte deres hus og ikke albanske. Men de har litt skylapper, så de ser ikke hva vi gjør på den andre siden av gjerdet. De ser bare det som vi gjør mot dem. Og da er det ikke måte på hvor fæle og hvor dumme vi er. Vi prøvde på en pen måte å forklare dem at vi søkte andre hus òg, og vi hadde funnet noe der, men vi hadde funnet noen serbiske hus òg, for det var vår jobb å søke der òg. Våpen var ulovlig, uansett om det var serbere eller albanere som hadde dem. Og dette her ville de egentlig ikke godta, og de ville lage bråk hvis ikke vi dro hjem. Men jeg fikk nå snakke med dem såpass mye, og jeg fikk roa dem ned sånn at de skjønte at jo lenger de sto og plaga oss, jo lenger ville vi søke. Så det hele endte med at de skulle trekke tilbake og stå og vente på veien til vi var ferdige. Men hvis ikke vi var ferdige innen en time, så skulle de bråke mer. Men vi ble nå ferdige før den tiden, så - Det de egentlig ville frem til, var at vi skulle dra hjem uten å søke, for det var om kvelden og ungene var redde i nabolaget og det var ikke måte på. Mye tøv.

Forhandlingens makt vant altså fram. Men før den ble tatt i bruk, var det blitt brukt mye fysisk makt. «Det var litt hektisk, ja», sier Jakob i intervjuet. Det gjaldt særlig på det tidspunktet hvor serbiske menn sprang igjennom linja. Jakob: «Vi brukte litt makt, da, for å si det på en mild måte». Konkret innebar dette at man gjennomførte et par rettede slag mot bein i lårhøyde med AG3’en (automatvåpenet). Resolutt, men helt bevisst mot beina for ikke å slå i ansiktet. Hensikten var «å markere at vi har lov, hvis vi føler oss truet». Jakob fortsetter: «Jeg har faktisk et kort i brystlomma som sier at jeg har lov til å bruke den. Det vet jeg, og det vet alle mine soldater, men vi ønsker alltid å løse det med så lite maktbruk som mulig».

I tillegg til å danne linje og bruke forhandlingens makt, var det en hund som bidro til å stabilisere situasjonen. På spørsmål om hva Jakob ville gjort dersom han ikke hadde klart å holde serberne fra huset, svarer han at «det er vanskelig å si», men at han i alle fall hadde fått tak i hunden som hadde ankommet stedet og som han hadde ropt etter. At denne spesialtrente patruljehunden stilte seg bak linja og trippet og bjeffet litt, bidro til å avskrekke de sinte menneskene. Jakob så tydeligvis på dette som det viktigste maktmidlet å ta i bruk etter at man hadde skubbet og presset folkemassen, og før noe enda mer drastisk måtte gjøres.

Stig er enig i denne vurderingen. Stig omtaler episoden som et politimessig gjøremål, og «endel av det vi driver med her nede». Men man kan spørre seg: Er dette «politimessige gjøremål» i norsk forstand? Kanskje kan man si at det er det når det gjelder hva man fysisk foretar seg. Men neppe når det gjelder å fange opp det sammensatte i situasjonen. Som allerede nevnt ovenfor, er dette en flerdimensjonal situasjon der både de som beskytes og den som beskyter må vernes. For Stigs del ender denne situasjonen i det han kaller «markeringer hvor man må bruke noe makt for å få igjennom det man selv ønsker». Men hvilken makt?

Når soldatene holder i hverandres belter og skyver foran seg de menneskene som motsatte seg våpensøk, kaller Stig dette for «laveste nivå av massetjeneste», altså laveste nivå på en skala for maktbruk overfor folkemasser som demonstrerer og gjør opprør. Han forteller videre at nordmennene har fått mye skryt fra den britiske brigaden fordi de har håndtert slike situasjoner på en veldig god måte. Man bruker relativt lite makt og satser på direkte forhandlinger med de som er involvert i motstanden, slik vi så det hos Jakob ovenfor. Men på et sted ble altså en hund ansett for å være det riktigste maktmidlet å bruke i en situasjon som hadde eskalert raskt.

Stig omtaler den skarptrente patruljehunden som et «middel midt i mellom». Like mye som folkene var illsinte, var de livredde for hunden. Dermed ble den et maktmiddel mellom alternativene «å slå og sparke» og «bruke skytevåpen». Stig konkluderer derfor slik på episoden: «Det gjelder hele tiden å bruke disse små nyansene sånn at man treffer det trinnet som gjør at man løser situasjonen uten at man da overeskalerer.» Å begrense maktbruken krever derfor at man finjusterer, og kreativt benytter et spekter av ulike maktmidler.

Nå går det ikke alltid slik denne hendelsen forteller om. Nordmennene er ikke alltid like tilbakeholdne og kreative. Stig forteller at man i samme landsby hadde tilsvarende problemer i de påfølgende dagene. En av disse dagene ender det opp med at noen av de norske guttene retter våpen mot noen lokale innbyggere som hindrer dem i å gjøre jobben sin, for å «få dem vekk». Stig oppfatter dette som «svært uheldig». Grunnen til det er enkel: «Retter man våpen mot noen, så betyr det at man har til intensjon å bruke det». Dette er Soldatkortets indre logikk, og den kan være katastrofal om man ikke finner et middel «midt i mellom», før man ser seg tvunget til å velge siste utvei, altså direkte beskytning. Slik er Soldatkortet et tveegget sverd: På den ene siden skal det hjelpe til med å kontrollere maktbruken. På den andre siden foreskriver den hvordan makteskaleringen skal skje videre dersom man har tatt det første skritt på veien mot «ildåpning». Jakob konkluderer likevel med at:

Vi bruker veldig lite makt der nede og antall situasjoner er helt minimalt. Det vi gjør her er altså tilstedeværelse, det er vår viktigste jobb. Tilstedeværelse på den måten virker almenpreventivt.

I forlengelsen av denne konklusjonen, introduserer han imidlertid et nytt aspekt ved militær makt, nemlig nærværets makt. Jakob forstår denne typen makt slik:

Alt – både det at vi har våpen, bæreutrustning, militæruniformer, kjøretøyer, stor oppbacking – alt det her er makt, og det gjør at vi dominerer området, uten tvil.

Den omtalte episoden kan kanskje også omtales ved hjelp av begrepet sindighet. Jeg tror sindighet gir et godt uttrykk for det som er tilnærmingen til mange norske soldater. Jeg har lagt merke til det i andre intervjuer også. Kanskje er det et særpreg ved det vi kunne kalle norsk maktanvendelse? Med sindighet mener jeg her: Nordmenn er verken feige eller passive, men sta og fleksible i forhold til hvordan man skal finne gode og lure løsninger.^² Man er bestemt, men lar ikke følelsene løpe av med vettet. Noen av de jeg har intervjuet kaller denne holdningen «sunt norsk bondevett». Kanskje er vi også i nærheten av den gamle dyden praktisk klokskap (gr. phronesis, lat. prudentia)?

Fremmedforståelse og fremmedrelasjoner

Når det gjelder det andre temaområdet jeg har behandlet i boken – forståelsen av, og relasjonene til de/det fremmede – bruker jeg et annet begrep for å beskrive et hovedfunn i intervjuene: avsondring. Med ’avsondring’ mener jeg ulike former for distansering og separasjon. Det kan dreie seg om fysisk avsondring, i form av at man unngår å ha kontakt med lokalbefolkningen eller begrenser tjenesten sin til å sitte på troppskontoret sitt. Videre kan det dreie seg om det jeg kaller idealistisk avsondring. Med det mener jeg skuffelse og resignasjon som skyldes at idealistiske hensikter ikke har møtt gjenklang hos særlig de lokale. Man har for eksempel oppfordret mennesker i nærområdet til å bidra til dugnad til beste for alle i nærmiljøet, men opplever passivitet, uvilje eller mangel på takknemlighet når man selv gjør jobben som andre burde bidratt til. Til slutt, og ofte i forlengelsen av den idealistiske avsondringen, snakker jeg om en psykologisk eller emosjonell avsondring. Med dette begrepet har jeg forsøkt å fange inn de relativt sterke følelsesmessige reaksjonene flere av de jeg har intervjuet har utviklet. Det kan dreie seg om alt fra likegyldighet, forakt, og avsky, til hat. Når det gjelder det siste, uttrykkes dette ikke av offiserene selv, men man henviser til soldater i troppen som for eksempel hater albanere. Jeg skal i det følgende gi dere et innblikk i både den idealistiske og psykologiske avsondringen som skjer hos en av de jeg har intervjuet: Kåre, eller «Problemløseren» som han selv kaller seg.

Skadeskutt idealisme – med en viss glød (Kåre)

I intervjuet med Kåre kommer mye av samtalen til å dreie seg om det jeg vil kalle sterke antipatier i forhold til lokalbefolkningen. I hans tilfelle dreier dette seg stort sett om albanere. Slike antipatier har vært særlig sterke hos soldatene hans. Som Kåre selv sier: Soldatene «gir totalt faen i de som bor der nede». Slik var det likevel ikke til å begynne med. Kåre forteller:

Noen har nok en sånn - når de kommer ned – at de ser mye fattigdom og elendighet, og så fikk de noen reaksjoner på det. Så gikk det en måned og så var det ingen som brydde seg med det lenger. De har reist ut for eventyrlystens skyld og kameratskapets skyld siden de nå har kjent hverandre fra før. Og for pengene, ikke minst. Så det er det de er ute etter. Selvfølgelig er de ute etter å gjøre en jobb, da. Men det med hvordan det går i etterkant og sånn, etter at man reiste [hjem], bryr man seg ikke med.

Denne beskrivelsen passer godt med de resultatene Martin Hjelmervik Ness har påvist når det gjelder hva som motiverer norske soldater til å søke seg ut til internasjonale operasjoner. I følge Ness dreier dette seg i hovedsak om økonomisk gevinst, eventyrlyst, faglige utfordringer, men i marginal grad om å bidra til fred og sikkerhet (Ness 2000 og 2004; se ellers kap. 5 i boken).

Soldatene til Kåre har, som man ser, ikke hatt noe inderlig forhold til lokalbefolkningen. Etter kort tid i Kosovo ser idealismen ut til å ha forsvunnet. Ingen kommer til å savne noen albanere når man er vel hjemme i Norge etter endt tjeneste. Uten å gjøre Libanon-tiden til et glansbilde, kan man likevel si at dette er noe nytt. For i Libanon var det faktisk mange som fikk en sterkt tilknytning til lokalbefolkningen. Hva var så motivasjonen for Kåre, troppsjefen selv?

Min motivasjon for å dra der, var først og fremst utfordringen, tror jeg. Og muligheten det var faktisk å ha en tropp i to år. Og se folk utvikle seg over to år… Men jeg kan ikke si at - jeg bryr meg vel ikke så voldsomt mye om de, hvordan det går eller ikke. Jeg synes synd på de fordi de ikke klarer å ta tak i sin egen hverdag, og fordi de er så egoistiske og så lite takknemlige. Men det gjør at jeg ikke egentlig har lagt ned noe vanvittig mye arbeide for de. Når jeg ikke får noen ting tilbake, ja vel … , så da egentlig – «suit yourself», egentlig. De kunne hatt det veldig bra hvis de hadde - giddet. Men de gidder ikke. De bare krever, liksom. Og da har jeg ikke den helt store - ja, nei, jeg synes ikke synd på noen kosovoalbanere eller serbere, altså, jeg gjør ikke det.

Det som avtegner seg her er at Kåre er sterkt knyttet til sin egen tropp, og ikke til kosovoalbanerne og serberne (sigøynerne nevnes sjelden av de jeg har intervjuet, selv om det bor flere hundre av dem rett utenfor leirgjerdet!). En av årsakene er nok at Kåre uttrykkelig sier at han er i Kosovo for den militære utfordringens del. Det å få erfaring som militær leder for en tropp er det viktigste. Det betyr at alternativet til dette, som for eksempel å skulle hjelpe mennesker i nød, skyves ut av synsfeltet. Som han selv sier: «Det er svært få som drar ned med et ønske om å hjelpe Kosovo». Hos Kåre spilles disse alternativene delvis ut mot hverandre fordi utviklingen av gutta oppleves så mye sterkere og mer meningsfylt enn å hjelpe albanere i nærområdet. Når temaet lojalitet bringes på bane, er troppsjefen krystallklar:

En lillefingernegl på en av mine soldater er verdt mer enn alle livene til alle albanere – for meg, altså. Sånn at det er holdningen jeg har til det…

For de som ikke har arbeidet i Kosovo, er slike uttalelser sjokkerende. Hvordan er det mulig å si noe sånt? Mye av svaret ligger i at Kåre har bygget opp en sterk frustrasjon over «den albanske kulturen». Selv snakker han om en kulturkonflikt. Et sentralt forhold som han reagerer på, og som han nevner flere ganger under intervjuet, er den manglende viljen til å tenke på andre enn seg selv:

Det er nok litt sånn at man ser hva de gjør mot hverandre, og man ser hvor – ikke bare partene seg imellom – men når man ser hva de gjør mot unga sine, og hva…hvordan de behandler hverandre generelt, hvor egoistiske – hvor vanvittig egoistiske – de er, alle sammen. Og dette her med at du skal ikke stjele, du skal ikke lyve – det er jo en kultur…Man lyver, uansett altså! De eneste som ikke gjør det er TMK og UCK-sjefa. De er ærlige med meg – sånn stort sett, iallfall. Mens de andre ljuger jo for å ljuge! Og de er så utakknemlige – så vanvittig utakknemlige, altså!

For en som setter sin ære i å løse problemer for andre, og er oppfostret med tanken om dugnadsånd, er sikkert mulighetene for å bli skuffet mange. Interessant nok knyttes skuffelsen hans til begrepet «profesjonell»: «Det er ønsket om å være profesjonell som gjør at man blir oppgitt».

Denne kulturkonflikten er i følge Kåre ikke tilfeldig, og kan dessuten lokaliseres geografisk. Når jeg et annet sted i samtalen spør ham om hvem som er «fremmede» og «annerledes» i hans øyne, kommer det både en kraftig utlufting av et indre trykk og en presis beskrivelse av hvor det moralske vannskillet går. Tiden i Kosovo har nok satt sine spor, og vi aner en variant av Samuel P. Huntingtons tese om «The Clash of Civilizations»:

Kåre (K): Alle som ikke kommer fra den vestlige hemisfære - er det det heter? De som ikke er fra Europa er annerledes, eller USA. De er helt annerledes tenkende.

Meg: Snakker du da også om folk som lever på Balkan? Eller er de europeere - ?

K: Ja. Nei-nei-nei! Å nei, langt ifra! De er veldig, veldig annerledes. Fryktelig annerledes. Helt andre normer og regler. Det må jeg si. Det som kanskje er litt skremmende er jo at - jeg tror det er ganske så mange som - etter å ha vært der nå i ni måneder - ser på albanere, serbere og sigøynere som - og folk i fra Østen, India, Pakistan, og folk fra Afrika [d.e. andre KFOR-nasjoner og politimenn i UNMIK Police] - som (…) - eh - mindre verdt. Jeg tror mange ser på albanere som noe annet enn mennesker. Rett og slett. De er ikke som oss. Vi er der oppe, og de er der nede.

De klare oppdelingene har skjøvet nyansene og sjatteringene fullstendig i bakgrunnen: «Vi» er noe, «de» er noe helt annet. Og videre: Distanse har overtatt for nærhet, og medlidenheten har blitt erstattet av skyld i det selv. Ikke bare det, denne forskjellen blir påstått å være av vesensmessig art: De er mindre verdt! Som igjen innplasseres på ulike nivåer: Vi – der oppe, de – der nede.

Flere spørsmål melder seg: Hvor alvorlig er slike uttalelser ment å være? Er det å forstå som en følelsesmessig utblåsning, eller er det virkelig slik verden forholder seg i følge Kåre? Til dette er det flere ting å si: Det har nok vært ekstra høyt «trykk på kranenw da jeg intervjuet Kåre i Norge rett etter at han var ferdig med tjenesten i Kosovo. For det andre vil dette trykket for mange dempe seg så raskt etter at man har avsluttet tjenesten at man knapt vil kjenne igjen hva man sa for ett år eller to siden. Dette kan det være viktig nok å ha for seg. Likevel er det av selvstendig interesse at et så sterkt følelsesmessig trykk kommer til uttrykk på denne måte. For tjenesten er det særlig viktig hvilken betydning og hvilke konsekvenser et slikt følelsesmessig trykk kan ha for den enkelte offiser og soldat over tid i operasjonsområdet. Etter min mening kan det etter hvert bli vanskelig å skille følelser fra både holdninger og handlinger. Da kan virkelighetsoppfatningen raskt komme til å speile til dels sterke antipatiske følelser for fremmede i området. Jeg har diskutert dette mer inngående i boken (kap. 4.21: «Skumle følelser, gode holdninger og riktig adferd»).

Kåres uttrykksmåte rommer i alle fall ord som ikke kunne ha kommet fra Arnes munn, en annen offiser jeg intervjuet («Filantrop og profesjonell»). Tvert i mot, hos Arne ble denne type holdninger beskrevet som forenklende og i mangel av en dypere forståelse av de lokale forhold. Kåres uttrykksmåte er naturligvis også langt fra de moralske forventningene norske myndigheter har til tjenestegjørende på Balkan. På den annen side kan mennesker som ikke løfter en finger for utvikling av eget samfunn, virke provoserende. At slik passivitet i mange tilfeller finner sted, er det liten grunn til å betvile. I militære operasjoner i fremmede himmelstrøk burde derfor ingen være overrasket om denne typen følelser og uttrykksmåter kommer på bordet under organiserte debriefer. Følelser er likevel sjelden et isolert fenomen, noe følgende del av samtalen med Kåre viser:

Det er litt rart å se hvordan soldatenes holdninger fra vi kom første uka og «- Ungene! Vi må gjøre noe, de er så skitne», og sånne - til at de da, når de hadde vært der en stund… Folk kunne skutt på dem uten at de blunket med øynene. Kanskje ikke unger, men folk som demonstrerer [altså voksne mennesker som man som soldat møter i masseopptøyer], jeg tror ikke det hadde vært noe problem å tatt noen liv. Litt sånn Somalia-syndrom. Når man etter hvert ser hva somalierne gjør mot hverandre og hvordan de da blir sett på som ikke-mennesker, men som noe annet, som man kan gjøre hva man vil med.

M Det vil si at du ser en slags sammenheng… Hvis man ser på dem som noe som ikke er verdt noe, så er det heller ikke noe i veien for… Altså, terskelen for å «ta dem» er mye lavere?

K Det er helt klart. Hva er det som gjør det? Hvordan får man – fra at man skal ned og hjelpe noen som har det vondt, til at man faktisk da kunne tenke seg å…? Altså, det er sånt som man prater om når man prater, at hvis det er mulig å bli rasist mot albanere, - ja, da er jeg det. Hva burde vært gjort her? Jo, man skulle ha bombet alt og lagt det flatt og så bygget opp en stor gård som skulle vært drevet av amerikanere - altså, ingen som helst sympati med de som bor der.

K Jeg refererer til soldatene. I generelle termer. Jeg tror det er en ganske så felles holdning, både blant befal og soldater egentlig, at - Det kan det skje hva det vil med de gutta [lokalbefolkningen] der nede, altså. «La hundene pule, det er ikke mine hunder», som NN [foreleser på Krigsskolen] sa i sin tid, da det ble spørsmål om man skulle gå inn i Kosovo eller ikke. Det tror jeg er en gjengs oppfatning, egentlig. Hvorvidt de har vann og skole og mat og sånn, det er «piff» [betyr ingen ting].

Det virker som om det ikke er første gang Kåre snakker om dette. Likevel ser det ut som om han opplever det problematisk å ha kommet dit hen at han nå bruker disse ordene om det. Det er som om ordene skriver seg på sjelen, mens hodet hans gjerne skulle sett at det forble uskrevet. Det problematiske med dette ser ut til å ha blitt forsterket etter ankomsten fra Kosovo da han overvar en «bønn på linja», dagen før intervjuet vårt:

Nå hørte jeg på en bønn på linja i går (…). Han sa det at alle er like mye verd, presten. Albanere og sigøynere og alle sammen. Og det er skremmende at jeg er tilbøyelig til ikke å være enig med ham.

Foranlediget av dette, blir Kåre skremt i det han gjenkjenner mønstre fra nazismen i sine egne reaksjoner. I ettertankens lys konstaterer han like mye som han spør: «Det er, det er … feil, ikke sant?»

I lys av denne selverkjennelsen kan holdningene til lokalbefolkningen i følge Kåre faktisk bli verre. Intervjuet dreier mot slutten inn på en samtale han engang hadde med et medlem av Forsvarskomiteen på en flytur. Vedkommende sa at han var sjokkert over visse representanter for OSSE og hjelpeorganisasjoner som omtalte befolkningen i hatefulle vendinger, som undermennesker, som om de ikke var verdt noen ting. Da sier Kåre:

Selv om jeg sa mye av de samme tingene, så var det med en viss glød og ønske om å gjøre noe da, i forhold til de som jeg kanskje hadde venta skulle være idealister.

Engasjementet hos Kåre er altså ikke helt borte. Det er fortsatt noe glød på bålet, men mye har også blitt aske.

Avslutning

Utdragene fra boka tør vise noe om hvor krevende og kompleks tjenesten i et tilsynelatende rolig område kan være. Her gjør man et prisverdig arbeid med å finne riktig maktmiddel for å skåne mennesker og leve opp til de moralske føringer som det internasjonale samfunnet har gitt gjennom Soldatkortet. Samtidig, og på samme sted, møter man mennesker med en annen kulturell koloritt, som man ikke bare strever med å forstå, men som man i enkelte tilfeller ikke makter å tilkjenne samme menneskeverd som en selv. Slike offiserer fortjener at man låner et øre til hva de har opplevd, og ikke feier følelser og holdninger under teppet. Det vitnesbyrd som de etterlater seg, tilsier i tillegg at man neppe kan forberedes godt nok på hvordan denne og andre typer tjeneste utenfor landets grenser kan påføre en dilemmaer knyttet til maktanvendelse og kulturelle og mentale utfordringer i møte med det man opplever som fremmede mennesker. Her må det utvilsomt arbeides på både kunnskaps- og holdningsplanet om fremmede soldater på fremmed mark skal utrustes maksimalt for å kunne utføre det de er satt til å gjøre.

Litteraturliste

Battistelli, Fabrizio, Theresa Ammendola & Maria Grazia Galantino (2000). «The Fuzzy Environment and Postmodern Soldiers: The Motivations of the Italian Contingent in Bosnia», i Erwin A Schmidl, red., Peace Operations Between War and Peace, London: Frank Cass, 2000, ss. 138-163.

Cold, Klaus (2003). «En modstander – der skal hjælpes: En feltstudie af militær ledelse i Det danske Forsvars fredsstøttende operationer i Kosovo/a», PhD-avhandling, Institut for Uddannelsesforskning, Roskilde Universitetscenter.

Laberg, Jon Christian, Bjørn Helge Johnsen, Jarle Eid & Wibecke Brun (2002). «Mental beredskap under internasjonale operasjoner: KFOR-undersøkelsen – Rapport I». Bergen: Sjøkrigsskolen/Universitetet i Bergen.

Mæland, Bård (2004). Skadeskutt idealisme: Norsk offisermoral i Kosovo, Bergen: Eide.

Ness, Martin Hjelmervik (2000). «Internasjonale operasjoner: Interesser og motiv for å søke fredstjeneste», rapport nr. 5. Sessvollmoen: Forsvarets kompetansesenter for internasjonal virksomhet.

Ness, Martin Hjelmervik, (2004). «Moralske dilemmaer i fredstjeneste: Kan sympati eller antipati med parter i konflikt føre til moralske/etiske dilemmaer i forhold til klare krav om upartiskhet i tjenesten?», Pacem 7(1): 39-56.

Røkenes, Tone Helene (2004). ««Sønner av Norge». En studie av den norske bataljonen i Kosovo, perioden 2002-2003», hovedfagsoppgave, Institutt for administrasjons- og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen.

English Summary

This article presents the aims, scope and findings of Bård Mæland’s recently published book (Skadeskutt idealisme: Norsk offisersmoral i Kosovo, Bergen: Eide forlag, 2004) on the morality of a selection (15) of young Norwegian officers. These were mainly platoon leaders, serving in rifle companies during the period 2000-2002 of KFOR. Mæland describes and discusses moral issues intimately related to assumed core elements of their service, such as use of force, their relation to and understanding of (perceived) foreigners and strangers (be it local people, UN-policemen or other KFOR soldiers), as well as their role perception (who they were, actually). Whereas he uses notions such as ‘calmness’ and ‘steadfastness’ (No. ‘sindighet’) to characterise their approach and attitude to the use of force, ‘separation’ and ‘distancing’ (No. ‘avsondring’) are employed to summarise a certain tendency of their relation to foreigners and strangers. Thus, what appears from these analyses is a description of a rather complex and exacting service, even in seemingly calm periods.

Bård Mæland (f.1968). Nedre Stølen 4c, 5003 Bergen. E-post: bmaland@mil.no. Stabsprest/forsker hos Feltprosten og redaktør av Journal of Military Ethics. Tidligere krigsskoleprest på Krigsskolen (1997-2002). Dr.theol. på avhandlingen ”Self-Relating and Self-Change: Islam and The Comparative Theologies of Kenneth Cragg and Wilfred Cantwell Smith” (2001). Publisert ulike arbeider innen militær etikk og komparativ teologi.

* Denne artikkelen er en bearbeidelse av et foredrag jeg holdt på den årlige nasjonale konferansen i militæretikk, Luftkrigsskolen, 28. september 2004.

1 Heretter referert til som «boken». Større utdrag fra kap. 3.5 og 4.3 er gjengitt etter tillatelse fra Eide forlag.

2 Se ellers drøftingen av begrepet ’sindighet’ mot slutten av kap. 3.9 i boken.