Bokanmeldelser og kommentarer

Kirkelig-militært jubileumsskrift

Nils Terje Lunde: Fra forsvaret i kirken til kirken i forsvaret: Kirkelig-militære relasjoner i Norge gjennom 1000 år. Utgitt etter oppdrag fra Feltprestkorpset, Eide Forlag 2003, 542 sider.

I anledning Feltprestkorpsets 50-års jubileum i 2003 utkom det en bok om kirkelig-militære relasjoner i Norge gjennom 1000 år. Initiativet til boken ble tatt høsten 2001 av Feltprostens teologiske fagråd (TFR), som også har fungert som referansegruppe for prosjektet. Hovedforfatter er Nils Terje Lunde. Han er prest og major ved Luftkrigsskolen, Trondheim. Et par andre feltprester, orlogskaptein Leif Tore Michelsen og major Bård Mæland, har skrevet mindre avsnitt i boken. Oslo biskop, Gunnar Stålsett, som har det øverste geistlige tilsyn med Feltprestkorpset, har skrevet et tre-siders forord. Alle bidragsyterne hører altså med til korpsets egne folk, og de kan derfor vurdere korpsets tolkning av de kirkelig-militære relasjoner innenfra.

Jubileumsskriftet er blitt en stor bok – på hele 542 sider. En kan undre seg over hvordan det på to år har vært mulig å skrive et så omfattende verk. Det dekker ikke bare Feltprestkorpsets 50-årige historie, men pretenderer å behandle forholdet mellom kirke og forsvar i Norge over en periode på 1000 år. Hovedforfatteren gjør oppmerksom på at dette er et ubeskrevet blad i norsk historie. Han har ikke kunnet bygge på noen grundig historisk gjennomgang av verken kirkelig-militære relasjoner, feltpresttjenesten eller Feltprestkorpset. Det finnes imidlertid en rekke spesialstudier til deler av dette store området som han har kunnet benytte. Like fullt har det til dels vært nødvendig med egne kildestudier. På denne bakgrunn er det et imponerende arbeid som Lunde har stått i spissen for.

Boken utgir seg for å være en relasjonshistorisk analyse. Det vil si at det er forholdet mellom kirken og militærvesenet i Norge som undersøkes. Ved å fokusere på denne relasjonen, og ikke på en bestemt institusjons eller profesjons historie, håper Lunde at fremstillingen vil vekke interesse ut over feltprestenes rekker. Det kan være nærliggende å tenke slik.

I bokens tittel ligger et fiffig ordspill: «Fra forsvaret i kirken til kirken i forsvaret». Hva som i denne sammenheng menes med «kirken i forsvaret», er umiddelbart forståelig. Det retter seg mot kirkens nærvær i det norske forsvaret, spesielt under og etter krigen og fram til i dag. Men hva skjuler det seg bak uttrykket «forsvaret i kirken»? Dette er ikke eksplisitt forklart. En må lese seg til hva det betyr. Det synes å være en beskrivelse av det gamle enhetssamfunnet i Norge, fremfor alt den gang folk, kirke og militærvesen var en enhet. I Krigsordinansen av 18. januar 1628 ble det slått fast at den nasjonale hær i Danmark-Norge også er en konfesjonell hær. Feltprestene skulle formane og tilse at det religiøse liv i avdelingene var i samsvar med den kristne tro og den evangelisk-lutherske bekjennelse. Militærvesenet var med andre ord kirkelig-konfesjonelt forankret. Det er derfor dekning for en overskrift som «Et konfesjonelt forsvar i kirkens rom» (s.446). Etter hvert som religionsfriheten vant innpass i landet og de konfesjonelle bånd ble slakkere, ble det nødvendig å skjelne mellom folk og kirke. Da gav det ikke lenger mening å tale om «forsvaret i kirken», men derimot om «kirken i forsvaret». Det er denne siste problematikken som naturlig nok ofres størst oppmerksomhet i et jubileumsskrift for Feltprestkorpset.

Under krigen 1940-45 måtte feltpresttjenesten bygges opp så å si fra grunnen av – i stor grad gjennom improvisasjon. Svakhetene ved den mobiliserings­ordning som en da hadde for feltpresttjeneste, og som var fra 1905, ble avdekket. Den manglet en samlet ledelsesstruktur. Etter krigen var det bred kirkelig og politisk enighet om at en trengte en ny organisering av feltpresttjenesten, men det var lenge diskusjon om hvordan den skulle være. Det endte med at tjenesten ble organisert som eget korps, Feltprestkorpset. Feltprestene skulle ha militær grad, status og uniform og med korset som bransjemerke. I kirkelige saker skulle de stå under tilsyn av Oslo biskop. At resultatet ble som det ble, må uten tvil tilskrives Erling Ulltveit, hevder Lunde. Ulltveit ble tilsatt som feltprost med obersts grad i 1948.

Bokens beskrivelse av prestetjenesten i forsvaret i de 50 år Feltprestkorpset har eksistert, har et tyngdepunkt i den offentlige debatt om kirkelig-militære relasjoner. Lunde går ikke like grundig inn på feltprestenes daglige virksomhet. Når det fortelles forholdsvis lite om deres aktive nærvær i de forskjellige militære enheter og om deres forkynnelse, undervisning, sjelesorg, samtaler og ulike sosiale funksjoner, skyldes det trolig at Lunde ikke har villet skrive en profesjonshistorie. En får likevel et innblikk i det betydelige arbeidet prestene har utført i forsvaret. Boken etterlater også inntrykk av at den militære ledelse på de forskjellige nivåer, så vel som de menige soldater, stort sett har vært tilfreds med feltprestenes tjeneste.

Når det gjelder fokuseringen på debatten om kirkelig-militære relasjoner etter at Feltprestkorpset ble opprettet, er det særlig tre perioder som påkaller oppmerksomhet. Det er for det første Ulltveit-perioden, som strakte seg til langt ut på 60-tallet. Til grunn for Ulltveits syn på kirkens plass i forsvaret lå (1) en nasjonal-kristelig historietolkning, (2) en oppfatning av samklang mellom kristendom og forsvarsvilje, og (3) en visjon om en nasjonal-kristelig folkefostring. Feltpresttjenesten ble oppfattet som kirkens mannsarbeid i forsvaret, samtidig som presten ble den militære sjefs spesialoffiser i religiøse og moralske spørsmål. I lys av den sosialetiske vekkelsen mot slutten av 60-tallet og på 70-tallet inntraff det en ny periode i synet på kirken og militærvesenet. Perioden kjennetegnes ved flere offentlige debatter om kirkens nærvær i forsvaret og organiseringen av feltpresttjenesten. Ulltveits harmoniske forståelse av forholdet mellom de kirkelige, militære og sivile interesser ble avløst av en sterkere betoning av forskjellen og spenningen mellom kirken og forsvaret, særlig i lys av den lutherske tolkning av to-regimentslæren. Det bidro til at en sterkere enn før fremhevet kirkens kritiske funksjon overfor forsvaret. I flere av innleggene i debatten ble det sådd tvil om holdbarheten av det tradisjonelle skillet mellom individualmoral og sosialmoral. Debatten førte likevel ikke til noen endring av feltpresttjenesten som en fullverdig kirkelig kategorialtjeneste, organisert gjennom Feltprestkorpset. På slutten av 1900-tallet, særlig i 90-årene, inntraff det enda en ny fase i relasjonen mellom kirken og forsvaret. Det ble nå pekt på at Den norske kirkes «livssynsmonopol» i forsvaret ikke har samme grunnlag som før. Forsvaret fikk økende innslag av soldater med annen religiøs tilhørighet. Det aktualiserte en ny forståelse av den konfesjonelle, økumeniske og religionspolitiske dimensjon ved feltpresttjenesten. Det ble nødvendig å distingvere mellom ansvaret for å utføre feltpresttjeneste for egne trosfeller og ansvaret for å legge til rette for andres religionsutøvelse. Lunde peker også på at feltprestene i sin etikkundervisning i større grad har løftet fram allmennetiske perspektiver i aktuell militær kontekst. Det har gått på bekostning av innføringen i kirkens etikk, som det i etterkrigstiden var andre forutsetninger for enn i dagens mer pluralistiske samfunn. Analysen av Feltprestkorpsets endring av kirkelig og etisk strategi gjennom 50 år er av de beste og mest tankevekkende avsnitt i boken.

Fremstillingen er ordrik, unødvendig ordrik. Det kan nok forklares ut fra den knappe tid som hovedforfatteren har hatt til rådighet. En runde til med manuskriptet kunne nok ha gitt et strammere opplegg. Boken hadde vunnet på en forkortning. Den skjemmes av en rekke unødvendige gjentakelser og av altfor lange referater av til dels uinteressante debattinnlegg. Det er for eksempel ikke spesielt viktig å bli orientert om hvordan noen teologistudenter bedømmer forholdet mellom kirken og forsvaret i sine spesialavhandlinger. La det også være nevnt at personregisteret ikke er helt pålitelig, og at en del navn er feil skrevet. De 16 kapitlene i boken mangler nummerering i selve teksten slik de har i innholdsfortegnelsen. Det lyder også merkelig at det ikke er mulig å oppspore søkerlisten til stillingen som feltprost høsten 1947.

Boken er en verdifull materialsamling, som er kronologisk og tematisk ordnet. I lettskrevet og oversiktelig form har en her tilgang til utrolig mye interessant stoff. Det er beundringsverdig hvilket omfattende kildemateriale Nils Terje Lunde og hans medhjelpere har undersøkt i løpet av en to-årsperiode. Selv om en her og der kunne ha ønsket mer analytisk luft mellom kilder og forfatter, må en kunne si at det er gjort godt arbeid. Biskop Stålsetts forord beriker boken. Han legger ikke bare et historisk perspektiv på forholdet mellom kirken og forsvaret, men risser også opp en enkelte aktuelle perspektiver, så som de etiske utfordringer i lys av krigen mot Irak i mars/april 2003 og betydningen for Feltprestkorpset av fremtidige endringer i relasjonene mellom stat og kirke.

Torleiv Austad