Rituell adferd på vei inn i helligdommen

– med fokus på kristne kirker og islam i tidligere Jugoslavia.^

av Lino E. Lubiana

 Da sa Gud:

 Kom ikke nærmere! Ta dine sko av deg! 

For stedet du står på er hellig jord.

(2. Mos. 3,5)

Som tidligere katolikk kan jeg ikke la være å legge merke til forskjellen i atferd hos menighetsmedlemmer på vei inn til en katolsk og en luthersk gudstjeneste. I en katolsk kirke er det stillhet før gudstjenesten, mens det i en luthersk kirke i Norge eller en reformert kirke i Sveits er høylydt prat og stor bevegelse. Som turister i Sør Europa blir kvinner stanset om de vil gå inn i en katolsk kirke med bare skuldre. Menn i kortbukse får heller ikke komme inn, men blir bryskt stanset i kirkedøren. Er vi som turister i ferd med å bryte et tabu? Katolikkene korser seg og stenker seg med vievann på vei inn i kirken, ortodokse kysser et ikon, mens muslimene vasker føttene. Hva slags fenomener er dette?

Artikkelen tar sikte på å gi en kort beskrivelse av katolsk, muslimsk, ortodoks og luthersk atferd under bevegelsen inn i sine respektive helligdommer.¹ Jeg ønsker videre å benytte noen sosialantropologiske og religionsvitenskapelige begreper for å karakterisere fenomenene vi observerer.

Religiøs adferd på vei inn i helligdommen

Katolsk atferd ved inngang til kirke og messe² 

Den troende bør være velstelt og sømmelig kledd når han går til messe og når han ellers går inn i kirken. Bevegelsen inn i kirken har følgende stasjoner: 

• Man går inn kirkedøren og inntar stillhet. Hvis noe skal sies til barna idet

man går inn, brukes hviskestemme.

• Man dypper høyre hånd i vievannskålen (skropaonica), går et skritt til side, vender seg

• mot alteret og tegner seg med det hellige korsets tegn fra hode til bryst, og fra venstre til høyre skulder i treenighetens navn, idet man bøyer knærne og kneler på et kne.

• Man reiser seg og går forsiktig innover i kirken mot benken man vil sitte. Når man når benken bøyer man på nytt kne mot alteret og gjør korsets tegn enda en gang, før man reiser seg, går inn i benken og finner en plass.

• Man setter seg ikke, men kneler ned på kneleskammelen i benken i stille bønn. Mange bruker rosenkrans under bønnen. Noen ber helt til messen be­gynner, mens noen ber Ave Maria og Fadervår. 

• Om man går før messens slutt eller når messen er til ende, går man ut av ben­ken, vender seg til alteret, bøyer kne og gjør korsets tegn. Man reiser seg og går mot døren.

• Når man når døren går man ikke rett ut. Man dypper hånden på nytt i vievannskålen,

• bøyer hodet mot alteret og kneler som tidligere, idet man gjør korsets tegn før man går ut.

Katolikkene har samme adferd enten de skal inn til messe eller bare går inn i kirken utenom messetid. Handlingene gjentas både inn og ut av kirken og hver gang man kommer til kirke. Sanksjoner mot turisters ved inngangen til en ka­tolsk kirke, der de bes kle seg annerledes og sømmelig, vitner om det finnes re­gler de er i ferd med å bryte.³ Kan det være et tabu?

Hvorfor gjør katolikkene dette? Er kirkerommet annerledes enn stedet uten­for? Hva gjør kirken til et annerledes sted?

Viserektor Dr. Ivan Curic fortolker atferden. Når en katolikk korser seg i treenighetens navn etter å ha dyppet hånden i vievannet idet han går inn i kirken, påminner han om sin egen dåp, han bekjenner (oznacava – kan bety tilkjennegir eller signaliserer) og gjentar på nytt sin kirkelige tilhørighet og bekjenner sin identitet. Vannet er også et uttrykk for hans ønske om med renset sinn å tre frem for Guds alter og en påkallelse av Gud.⁴ Siden alteret har en spe­siell plass sentralt i alle katolske kirker, er den troende på en særlig måte kalt til å respektere (stovanje) og ydmykt bøye seg (poklon) i retning av dette som en hilsen til Kristus. Dette er stedet der Jesus Kristus ofres når presten bryter natt­verdbrødet under nattverdsriten og nattverdens sakrament blir til (ostvaranje sak­ramenat: man skaper sakramentet). På alteret eller rett ved siden av det, finnes et lite skap, tabernakelet, og ved det brenner et lys. I tabernakelet oppbevares de hostier (nattverdsbrød), Krist legeme, alterets sakrament som er igjen etter mes­sen. Brødet, som etter messen oppbevares i kirkerommet, krever respekt og yd­mykhet, siden katolikken tror at Gud ved Kristus virkelig er nærværende der hele tiden «katolik vjeruje u realno prisutnosti – katolikken tro på et reelt nærvær», sier Ivan Curic. Ordene «dette er mitt legeme» (Matt. 26,26ff og 1. Kor 11, 23ff) hentet fra det katolske mytologiske materialet i bibelen, er avgjørende: Kristus er der dette brødet finnes.⁵ Under messen samvirker embe­tets nærvær, det vil si den rettelige ordinerte prests hellige nærvær, nattverdssakramentets nærvær sammen med de hellige døpte kristnes nærvær – og gjør den liturgiske handling til et høyhellig øyeblikk.

Muslimsk atferd ved inngang til moskeen til bønn⁶

Alle muslimer må forberede og rense seg til bønnen. Renselseshandlingen kalles adest. Det gjelder før deres daglige bønner i sitt hjem eller ved den ukentlige bønn i moskeen. Adest eller ved behov et bad, er nødvendig, slik at legemet, klærne og stedet man ber er rent.  Det finnes ideelt sett seks regler, men vi berører to av disse ifølge Lugavic.

Når muslimene vil be må de i utgangspunktet ha rene klær og være velstelte. Skoene tas av. De drar alltid med seg støv. De går til en spring eller tar en vannmugge og tømmer vann i hendene sine og vasker disse. De skyller munnen og tennene, gjerne med børste. Videre skal nesen skylles og vannet fås ut. Så vasker man ansiktet, håret og skjegget, høyre og venstre arm til over albuen. Til slutt vaskes ørene, halsen, høyre og venstre fot. Først da er den troende klar til bønn.

Han går stille inni moskeen, hvor det allerede finnes andre i bønn og finner sin plass. Handlingen må gjentas hver gang man skal til bønn i moskeen.

Hvorfor må man være ren når man går til bønn?

Årsaken er å finne i overbevisningen om at Allah er ren og at han krever renhet av sine troende. Man skal ha rene klær, rent legeme og rene motiver for å søke Allah i bønn. Både åndelig og legemlig renhet er viktig. Forberedelsen in­nebærer at man vasker bort sine synder og har til hensikt å tre frem for Allah uten synd.

Allah er ikke nærværende i moskeen på noe spesielt sted. Ikke noe sted i moskeen er helligere enn et annet. Allah er allesteds nærværende. Han kan ikke lokaliseres til et bestemt sted, for om han hadde hatt et spesielt sted ville han ikke vært en åndelig skikkelse. Han er alle steder der den troende ønsker å finne ham. I koranen står det skrevet:

Der min tjener spør etter meg skal du si til ham: «Jeg er nær» og la han be meg om det han måtte ønske, jeg er nær.

Allah er allesteds nærværende, men han er til stede på en særlig måte når og der en troende henvender seg til ham i bønn, «da kommer Allah». Bønnen er et reelt møte mellom mennesket og Allah.

Allah er over alt, men moskeen er likevel et hellig sted der mennesket forsøker å finne åndelig ro og nærme seg Allah. Bønnen virkeliggjør Allahs nærvær på en annerledes og direkte måte. Man står ansikt til ansikt med Allah, og stillhet, renhet og orden er nødvendig.

Serbisk ortodoks atferd ved inngang til kirken⁷

Før den ortodokse kristne kommer til kirke, bør han kle seg i de beste klærne han har. Da han kommer til kirken, skal han kysse kirkedørens høyre dørstolpe. Rett før han går inn eller idet han går inn, stopper han opp et øyeblikk og gjør korsets tegn med tre samlede fingre, tommel mot pekefinger sammen med langfinger, fra pannen til brystet (eller også helt ned til jorden), og fra høyre skulder til den venstre i det han hviskende uttaler; «i Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen.⁸ Han går så inn i kirken med rolige og myke bevegelser, til stedet midt i kirkerommet hvor de sentralt plasserte ikonene er å finne. Der finnes et ikon av kirkens skytshelgen (ikona patrona crkve) og et ikon av den helgen som feires den aktuelle høytidsdag eller tid av kirkeåret (ikona praznika). Han kysser ikonene og gjør på nytt korsets tegn foran disse. Menn stiller seg på høyre side i kirken, der de finner Kristus-ikonet i kirken, mens kvinnene stiller seg på venstre side der de alltid finner ikonet av Jesu mor Maria, Gudefødersken (Bogorodice eller Theotokos). Når man har funnet en plass å stå, ber man Fader vår. Er det tid, tenner man lys for familie og venner og for de som har gått bort. Mønsteret går igjen hver gang man kommer til kirken. Man står under gudstjenesten. Langs veggen finnes stoler hvor gamle, syke og foreldre med små barn kan sitte. I kirken skal man ikke le og samtalen skal begrenses til det absolutt nødvendige.⁹

Hvorfor kysser man dørstolpen og ikonene, hvorfor korstegn og hvor er Den hellige?

Biskop Atanasije Jevtic forklarer kortegnets symbolikk og implisitte innhold. De tre fingrene sammen representerer treenigheten, samtidig som tommelen presset mot og sammenholdt med pekefingeren forteller at Kristus både er Gud og menneske. Man tegner korset over seg selv i treenighetens navn som en påminnelse om dåpen og som en bekjennelse av troen. Faderens navn sammen med berøring av pannen er en bekjennelse til Gud som Far i himmelen. Bevegel­sen nedover til brystet, idet man uttaler Sønnens navn er en bekjennelse av ink­arnasjonen, av Jesu komme til verden. Den Hellige ånds navn i det man beveger hånden fra høyre til venstre skulder forteller at Ånden er utøst og virksom i ver­den. Bevegelsen fra høyre til venstre er en bekjennelse om det godes seier over det onde.¹⁰ Biskop Atanasije Jevtic sier:

Once you proceed into the interior, think of yourself as standing in heaven, facing God Himself, since the temple of God is heaven on earth – når du passerer inn til innsiden så tenk om deg selv at du står i himmelen, ansikt til ansikt med Gud selv, siden Guds kirke er himmelen på jor­den.

Tanasic bekrefter dette og sier: Vi tror at Gud virkelig er til stede.¹¹ Gud er allesteds nærværende, men Den hellige er i bygningen. Kirkebygget er hellig, utsiden og innsiden, ikonene som er der og spesielt alteret der Kristus bæres frem som et offer. Det er det helligste i kirken. Gud er alltid tilstede i kirken og særlig til stede under Den Hellige liturgi der vin og brød forvandles til Jesu legeme og blod. Også andre ting gjør Guds nærvær i kirken annerledes enn uten­for, han (Jesus) sier:

Der to eller tre er samlet i mitt navn der er jeg midt iblant dere.

Gud er særlig nærværende når Guds folk er samlet. Gud er aller mest nærværende i de øyeblikkene da menigheten ber. Tanken synes her, som i den katolske kirke, å være at de troendes nærvær i bønn samvirker med stedets hellighet og gjør øyeblikket eller gudstjenestetiden høyhellig.  

Tanken om Gud som nærværende i kirkebyggets materiale og i ikonene også utenom nattverdsliturgi, og Guds nærvær i sakramentene også utenom menighetens bønnefellesskap, har sin basis i den ortodokse forståelse av inkarnasjonen. Da Gud her har åpenbart seg i tid og rom i Jesu person, har han allerede brukt det synlige og sanselige som middel for det guddommelige, så derfor kan også et bilde åpenbare det guddommelige. Kristusikonet utgjør en fortsettelse av inkarnasjonen og de øvrige bildene er den himmelske virkelighet på jorden. Under billedstriden ca. år 800 e. kr påstod man at den som avviste Jesu nærvær i Kristusbildet, fornektet inkarnasjonen, at Jesus Kristus var blitt menneske, og dermed også frelsen.¹² Forståelsen av Den helliges nærvær i kirken er så sterk og an­nerledes enn utenfor, at den ortodokse kristne finner det nødvendig å bevege seg rolig med korstegn og kyss i denne himmelen på jorden.

Luthersk og reformert atferd ved inngang til kirken

Atferden på vei inn i Den lutherske kirke i Sarpsborg er svært lik atferden hos reformerte i Genève. Eldre kler seg finere enn på hverdager. De kommer ikke i arbeidsklær. Yngre er kledd som vanlig og noe roligere enn utenfor. Man kommer til kirken uten endring i adferd og observerer ikke noen rite lignende handling. Opptreden ved inngang i kirken til gudstjeneste eller utenom gudstjenestetid er den samme. Man mottar en salmebok og ofte et gudstjenesteprogram. Stemmen senkes kanskje noe, men samtalen fortsetter. Man kan hilse på kjente og finner seg så en plass å sitte. Barna beveger seg ofte fritt, men roes av foreldre om de løper eller bruker sterk stemme. De tilbys en barnebok å lese eller kan sitte å tegne.

Man går inn på samme måte som i annen offentlig bygning og adferden kan sammenlignes med atferd i forkant av et foreldremøte på skolen. Stedet oppleves åpenbart ikke som svært hellig. Når oppstår bevisstheten om et møte med Den Hellige om det ikke er ved kirkedøren?

Kirkeklokkene kimer fem minutter før gudstjenesten, og forandring inntrer idet lovsangen ved preludiet initieres og den første salmen begynner (tre slag i forkant av gudstjenesten praktiseres i mange kirker). Kimingen knyttes ikke til noe mytologi og har ingen rituell karakter. I Genève hører den innledende sal­men til gruppen «aproach to God», hvilket gir et signal om en bevissthet om å tre inn for Den hellige. Når orgelet innleder gudstjenesten med en åpningssalmen, stilner snakk. Åpningssalmene i salmeboken er ofte lovsanger eller bønner til Gud og signaliserer en forståelse av å stå fremfor Den hellige.

Ved inngang i forkant av gudstjenesten praktiseres lutheranerne i Zagreb stillhet og hviskestemme. De finner en plass og blir stående i stille bønn noen minutter før de setter seg i stillhet og venter til gudstjenesten begynner. Ved inngang i kirken utenom gudstjenestetid finner vi ingen endring i adferd.

Hvordan begrunner lutheranerne en slik adferd? Hvorfor finnes ikke spe­sielle handlinger ved inngang til kirken og i forkant av gudstjenesten? Hvor og når er Den hellige nærværende?

Lutheranere og reformerte tror på Gud som allesteds nærværende og er enige i tanken om at den allesteds nærværende Gud, hvor som helst og når som helst, kan oppsøkes og tiltales av den troende i bønnen (formulert som bekjennelse, sang, poesi, som fast eller fritt formulert bønn) i Jesu navn. Det skjer i kraft av Gud og mennesket Jesus Kristus rituelle offerdøde på korset og oppstandelse en gang for alle (et gjentatt tema i Hebreerbrevet i Bibelen). Myten bekrefter denne bønnens mulighet. Denne rituelle handling gjennomført fra Guds side, oppfattes tilegnet den kristne i dåpsriten og er så kraftfull at den bidrar til en åndelig ren­het uavhengig av ytre renselseshandlinger og vask. Ytterligere renselses han­dlinger oppfattes normalt som et uttrykk for vantro og tvil på om Guds handling er god nok. 

Det er også enighet mellom lutheranere og reformerte om Den helliges nærvær under gudstjenesten. Guds nærvær formidles ved opplesning av det mytologiske ord i bibelen og gjennom den religiøse leders tale til de nærværende der ord fra det mytene siteres, leses og fortolkes. Disse ord og denne tale oppfattes av de troende og av kirken som ord fra Den Hellige. Den religiøse lederes ord kan da ikke stå i strid med det mytologiske ord i bibelen.

Møtet med Den hellige synliggjøres ved at alle i respekt reiser seg og står når det mytologiske Ordet leses.¹³ Lutheranere og reformerte er enige om Den helliges nærvær ved nattverdsriten, men mens lutheranerne her forstår et sakra­mentalt, realpresentisk nærvær knyttet til nattverdselementene, brød og vin, for­står de reformerte dette som et åndelig nærvær. Riten får sin hellighet fra den bibelske mytologi, hellige ord talt av Den hellig. For å betegne guds­nærværet i ordene, som ord fra Gud, omtales de i skriftspråket med stor bokstav, som Ordet. Ved nattverden blir Ordet, betegnet som Innstiftelsesordet, «dette er mitt legeme og blod», lest over brødet og vinen. Ordet er her en skap­ende kraft. Tanken om at Gud forblir i brødet og vinen også etter gudstjenesten forekommer.¹⁴ Dåpsriten er for lutheranerne et møte med Den hellige Gud, mens reformerte har sett på dåpen som en troendes bekjennelseshandling.

I motsetning til hos lutheranere i Sarpsborg og reformerte i Genève, ob­serverer vi hos lutheranerne i Zagreb stillhet og bønn i kirkehuset i forkant av gudstjenesten. Forklaringen er ikke å finne i ulikhet i mytologi eller i fortolkning av denne, men i at man i Zagreb er en minoritet i en luthersk diasporasituasjon og en misjonssituasjon. For å bli oppfattet som et seriøst religiøst samfunn og for å gi legitimitet til det evangeliske budskap man ønsker å formidle også utover kirkens grenser, praktiserer man stillhet og bønn slik katolikker, muslimer og ortodokse også gjør det. 

Selv om lutheranere innvier sine kirkehus til religiøst bruk, innebærer ikke denne handling at Den hellige er nærværende i bygningen utover at Den hellige er allesteds nærværende. Kirkebygningen er i kraft av forskrift sikret for gudstjenester og kirkelige handlinger. Det er altså ingen forskjell i Guds nærvær utenfor kirken og i kirken utenom gudstjeneste tid og nevneverdig endring av adferd er ikke påtrengende og vanskelig å spore.

Et sosialantropologisk blikk på atferden ved inngang til helligdommene

Katolsk atferd

Katolikkene har ved inngang til kirken et sett regler som bør etterleves. Fremmede blir gjort oppmerksomme på reglene om de er usømmelig kledd og et tabu blir synliggjort. Katolikkers atferd synes å vitne om at det ved inngang i kirken handler om noe mer enn et tabu. Korstegn, kneling, stillhet og vievann vitner om at noe tiltrekker og skaper ærefrykt (fascinosum et tremendum). Det vitner om et møte med noe som vi med Rudolf Otto¹⁵ kan karakterisere som Det eller Den hellige eller for katolikken – Den allmektige himmelens og jordens Skaper (Apostolicum).  Handlingene på vei inn i kirken blir motivert og tolket i lys av Kristus-myten i evangeliene og relatert til de store riter dåp og nattverd. Nattverdsriten bidrar på en grunnleggende måte til stedets hellighet ved nattverdsbrødets og dermed Guds tilstedeværelse. Vi forstår at Gud selv er i rommet også utenom den høyhellige messetid.

Dåpen er en overgangsrite som blant annet gir mennesket tilhørighet til kirk­ens fellesskap, med Victor Turners ord, societas, og gir en kristen identitet. Vievannet ved inngangen befester denne identiteten.¹⁶

Endringen i adferd på vei utenfra og inn i kirken karakteriserer en bevegelse fra en profan til en sakral eller hellig sfære. Kneling og korstegn signaliserer også en påminnelse om og bekjennelse av tilhørighet og tro og av den nærværende Guds makt i kirkerommet, en makt større enn en selv. Gjentagelsen av handlingen på vei ut av kirken underbygger bekjennelses aspektet og står i motsetning til tanken om at det er en overgangs- eller renselsesrite fra profan til hellig område.  

Tilnytningen til myten, bekjennelsen av makten, en handling som befester en kirkelig tilhørighet og identitet, nødvendige handlinger i en bevegelse fra en pro­fan til et sakralt område – til Den hellige – legitimerer karakteristikken rite. Men er dette en overgangsrite? Vi kommer tilbake til dette i konklusjonen.

Muslimsk atferd

Muslimer på vei til bønn er også på vei til et møte med en tiltrekkende og skremmende realitet de må nærme seg med forsiktighet. Uvitende besøkende som vil gå inn med skoene på gjøres oppmerksomme på at her finnes regler, og for ikke å bryte et tabu tas skoene av. Den hellig – Allah – synes likevel ikke å være reelt nærværende i moskeen utover det faktum at han er allesteds nærværende. Muslimene knytter ikke gudsnærværet eller helligheten til bygg eller til gjenstander.¹⁷ Renselseshandlingen, adest, er ikke så viktig om man er på vei inn i moskeen utenom bønnetiden, selv om skoene tas av. Moskeen som sted synes ikke så hellig. Skikken med å ta skoene av gjelder jo også i mange muslimske hjem.

Vi finner at det er bønnen, karakterisert som bønnetid eller enda mer presist som hendelse, som oppfattes som hellig. Brødre eller søstere ber inne i moskeen og gjennom bønnen er de i et reelt møte med Allah. I tillegg gjør det faktum at muslimen selv er på vei til bønn og gjennom bønnen på vei til et reelt møte med Den hellige, det nødvendig med en endring i adferd og med en renselseshand­ling. «Allah er ren og han krever renhet!» Navnet muslim som betyr under­kastelse noe som sammen med renselseshandlingen bevitner en anerkjennelse av Allahs makt. Gudsnærværet i bønnen blir av M. Lugavic gjennom sitat begrun­net i det mytologiske materialet i Koranen. Renselseshandlingen gir inngang til societas her virkeliggjort i bønnefellesskapet. En detaljert renselseshandling med grundig vask av kropp og legemsdeler vitner om en bevegelse fra en profan til en sakral situasjon, noe som sammen med hva vi ellers har funnet legitimerer karakteristikken rite. Hva slags rite dette kan være kommer vi tilbake til.

Ortodoks atferd

I den ortodokse kirke observere vi også en spesiell adferd på vei inn i kirken. Kyss av høyre dørstolpe, stillhet og rolige bevegelser, korstegn med bøyd hode i den trenige Guds navn, og kyss av de hellige ikoner vitner om et møte med en tiltrekkende og fascinerende virkelighet, men også med en virkelighet det er nødvendig å bevege seg med respekt for, for den hellige Gud selv. Korstegnet er ifølge A. Jeftic en sterk implisitt trosbekjennelse. I tillegg er stedet, bygget og ikonene hellige, ja mer enn det, kirken er selve himmelen med Gud selv og alle de hellige nærværende tilsted på jorden. Kirken forstått som bygning og interiør er noe kvalitativt annerledes enn omgivelsene omkring. Kyss av ikonene vitner om en anerkjennelse av makt, men også om handlinger som leder inn i fellesskap, societas, ikke bare med troende søsken, men også inn i felleskap med de levende helgenene ikonene avbilder og med Den hellige Gud selv. Tilknytningen til Kristus-myten er åpenbar idet begrunnelsen for en forståelse av gudsnærvær er inkarnasjonen og overbevisningen om at Gud er blitt menneske i personen Jesus Kristus. En inkarnasjon som de ortodokse mer enn andre, tenker seg manifestert i bygning og bilde. Det er en sterk kontrast mellom den jordiske himmels hellighet og den profane virkelighet utenfor kirken. Dette gjør at handlingene på vei inn i kirken åpenbart har karakter av rite.

Luthersk atferd

Lutheranere (og reformerte) er også på vei til et møte med Den hellige, et forventet møte man i noen grad kan observere i endring fra arbeidsklær til finklær i det minste hos eldre. Man kan også se noe endring i retning av stillhet idet man kommer inn i kirken hos noen. Det meste er uendret hos de fleste under bevegelsen utenfra og inn i kirken. Bevisstheten om en bevegelse fra en profan til et hellig område synes å være liten. I Kroatia observerte vi stillhet og bønn i forkant av gudstjenesten. Årsaken synes å ligge i en kulturell påvirkning fra omkringliggende religiøs praksis eller også som en god praksis, men ikke i behovet for en nødvendig rite.  Behovet for en rite synes også mindre idet man oppfatter Jesu Kristi frelseshandling som så kraftfull med hensyn til tilgang til Den hellige for den døpte, at rituell adferd synes unødvendig og har kanskje til og med blitt betraktet som et uttrykk for vantro. Vi kan ikke si at vi hos lutheranere og reformerte finner noen spesiell atferd på vei inn i kirkene som legitimerer begrepet rite eller seremoni.

Vi vil nå ta utgangspunkt i Arnold van Genneps og Viktor Turners karakterisering av overgangsriter og se om vi kan konkludere med at man i moskeen, i den katolsk- og i den ortodoks kirke gjør bruk av en overgangsrite på vei inn helligdommen.

Er ritene på vei inn i helligdommene hos katolikker, muslimer og ortodokse overgangsriter?

Arnold van Gennep beskrev allerede i 1909 Les rites de passage. Overgangsritene markerer overgangen fra en livsfase til en annen. Det er riter ved fødsel og død, initiasjonsriter som markerer overgangen fra barn til voksen, ekteskapsriter og i noen kulturer riter ved overgang til de eldstes rekker. Overgangsritene kan også knyttes til livskriser. Viktor Turner følger van Gennep i en inndeling i overgangsritenes tre faser, atskillelse (fra tidligere status i samfunnet), liminalitet (situasjon uten status og ofte farlig for samfunnet) og reintegrasjon (ny status i samfunnet). Gjennom overgangsritene gjenskapes, eller gjenopprettes samfunnet og mennesker får ny status med nye rettigheter. Overgangsritene er normalt ikke reversible og de gjentas ikke.¹⁸

Passer overgangsritenes tredeling på ritene vi har funnet?

Vi kan kanskje si at ritene representerer en slags atskillelse fra en profan virkelighet og hos muslimene kan man også si at det er snakk om en endring i status fra uren til kultisk ren hvor den vaskede kan sies å ha fått retten til å be sammen med de andre i moskeen. Aspektet med renselse og status er også tilstede hos katolikkene, men i liten grad slik at man endrer status. Man bekrefter derimot en status og en kirkelig tilhørighet man allerede har mottatt ved over­gangsriten, dåpen.

Det er vanskelig å spore noen liminal fase der de troende etter atskillelsen befinner seg i en tilstand uten status og er farlig for samfunnet. Ritene er heller ikke handlinger som finner sted i overganger mellom livsfaser, og heller ikke av betydning ved livskriser. Statusen man eventuelt får som kultisk ren er i høy grad reversible, idet man stadig blir preget av den profane virkelighet eller blir uren, når man går ut av helligdommen, slik at ritene må gjentas når man vil inn igjen. De katolske og ortodokse riter gjentas også idet man går ut. Dette har­monerer ikke med hva vi normalt forstår med overgangsriter.

Konklusjon

Det er vanskelig å konkludere med at dette er overgangsriter i den vanlige betydningen av ordet. Handlingene medfører en så liten endring i status og rettigheter at de kanskje burde betraktes som seremonier. Jeg synes heller ikke betegnelsen «en type overgangsrite» er god siden den i høy grad leder tanken mot overgangsriter, som allerede har en stram og annerledes karakteristikk.

Konkluderende vil vi likevel si at det er snakk om riter. Riten hos muslimene kan sies å være en renselsesrite på vei fra det profane til Den hellige. Katolik­kene har også det aspektet inne, men deres rite gjentas på veien ut. Hos katolik­kene er derfor bekjennelsesaspektet ved bekjennelse av egen kirkelig tilhørighet med henvisning til og påminnelse om egen dåp mer aksentuert. I korstegnet er bekjennelsen av tro på den trenige Gud, betonet både hos katolikker og orto­dokse, men spesielt sterkt og utbygget hos de ortodokse. Hos både katolikker og ortodokse finner vi i kyss og kneling en ydmyk bekjennelse av Den helliges makt og nærvær. Ritene til katolikkene og de ortodokse vil vi betegne som bekjen­nelsesriter.

English Summary

The author describes the behaviour of people when they walk into churches and mosques in the former Yugoslavia. He also compares this with the ritual behaviour in the Lutheran Church in Norway. He asks if this could be seen as «rites de passage», but concludes that the Muslim ritual is a purifying rite and the Orthodox and Catholic way are an act of confession.

Litteraturliste

Baaren,Th. P. Van 1972: Mana och Tabu, i: Vi människor, Stockholm: Läromedelsförlagen

s. 109-130

Bibelen 1978: Stuttgart: Det norske bibelselskap

Bringa, Tone 1995: Being a muslim the Bosnian way: identity and community in a central

Bosnian village, New Jersey: Princeton University Press

Broomè, Catharina B. OP 1980: Den katolske kirke i dag, Flekkefjord: St. Olav Forlag

Brögger, J. 1998: Ideologi og livsforståelse. i: Brøgger, J. Innføring i sosialantropologi, Oslo:

Cappelen s. 133-164

Hylland-Eriksen, T. 1998: Små steder – store spørsmål, Oslo: Universitetsforlaget

Jevtic, Atanasije, 2002: Serbian orthodox, elementary book, Beograd, Hriscanska misao

Klausen, Arne Martin 1992: Kultur, mønster og kaos, Oslo: Gyldendal  

Kyrkohistoria I, Fra evangelium til den pavelige gudsstat, 1978: Torben Christensen og Sven

Göranson, Lund: Esselte studium AB

Lov samling for den norske kirke 2000, Oslo: Kirkerådet

Pelikan, Jaroslav, 1974: The spirit of Eastern Christendom, Chicago

Ray, Benjamin C. 1976: African Religions, Ritual Expression and Controle, New Jersey:

Prentice-Hall, INC, s. 77-101.

Ringgren, Helmer og Ström, Åke, V.1983: Religionerna i historia og nutid, Arlöv:

SkeabLæromedel

Sharp, Eric J., 1975: Comparativ Religion, A History, Om Rudolf Otto, London: Duckworth s.

161-166

Intervju og samtale

Diktafonkassett 1: Samtale 1: Mufti Effendi Lugavic, Muhamed, Moskeen i Tuzla, 20.

september 2003

Diktafonkassett 1: Samtale 2: Viserektor Dr. Ivan Curic, Det teologiske seminar, Dakovo, i

Den katolske katedral, Kroatia 22. september 2003, Dakovo

Diktafonkassett 2: Samtale: Diakon Mitar Tanasic, Den ortodokse kirke i Sarajevo 26.

september 2003

Samtalereferat, Lubiana, Marija, Råde, oktober 2003

Lino E. Lubiano, f. 1961. Misjonskonsulent og rådgiver i Borg bispedømme. Adresse: 1641 Råde. Cand. Theol., har arbeidet med kroatisk kutur og språk, videreutdanning i interkulturell forståelse. Misjonsperst for NMS i Kroatia 1989-1997, prosjektleder for SMM i Borg 1997-2000, menighetsprest i Tune 2001-2004.