Islamsk fundamentalisme

PACEM 7:2 (2004), s. 157-167

ISSN 1500-2322

Etter avviklingen av den kalde krigen var det mange som hadde forventninger til en fredeligere verden. Sist på åttitallet satte Francis Fukuyama fram tesen om historiens slutt. Avslutningen av den kalde krigen var ikke bare slutten på en historisk epoke, den markerte

the end point of mankind`s ideological evolution and the universalization of Western liberal democracy as the final form of government.^¹

Med tiden ville dette systemet få global karakter politisk sett; den ideologiske kamptid var imidlertid i hovedsak forbi.

En av de som respnderte på Fukuyamas tese, var Harvard-professoren Samuel P. Huntington.^² Han hevdet at vi stod på terskelen til en ny ideologisk/kulturell kamptid, en historisk fase preget av overgripende sivilisasjonskonflikter. Blant annet ville konflikten mellom den kristne/vestlige- og den islamske sivilisasjonen bli sentral.

Uten å ta stilling til om dette er en riktig tolkningsramme for den etterfølgende internasjonale utvikling, må vi konstatere at det sivilisatoriske element har spilt og spiller en sentral rolle i flere internasjonale konflikter, eksempelvis. Balkan, Tchechenia, Afghanistan og i Midtøsten.^³

Parallelt med flere av disse konfliktene har vi sett en omfattende internasjonal terrorisme, som angrepet på The Twin Towers i New York og Pentagon 11.september 2001, og på jernbanestasjonen i Madrid 11. mars i år.

Både disse aksjonenene, og flere andre, kan knyttes til ytterliggående islamske grupperinger.

Jeg ønsker i denne sammenheng å kaste lys over den historiske bakgrunn til den moderne islamske ekstremisme som går under navnet fundamentalisme. Jeg vil gi en beskrivelse av bevegelsens historiske fremvekst, peke på noen av dens viktige kjennetegn og se på mulige årsaker.

I denne artikkelen må vi imidlertid begrense oss til å belyse noen hovedlinjer, ettersom islamsk fundamentalisme er en meget uensartet størrelse.

Begrepet fundamentalisme

Begrepet fundamentalisme har vært problematisert i senere år fordi det er blitt for utflytende. Likevel er ordet i faktisk bruk – for å beskrive grupperinger innen alle moderne religioner.

Men det er først etter avslutningen av den kalde krigen at fundamentalismen for alvor har fått interesse i offentligheten som et globalt fenomen.^⁴ Enkelte forskermiljøer er motvillige til i det hele tatt å benytte begrepet.

Likevel spiller begrepet en viktig rolle i mye nyere forskning. Den grundigste behandling av begrepet er etter alt å dømme foretatt i regi av The University of Chicago. I perioden 1988-1995 arbeidet et internasjonalt tverrfaglig forskerteam med temaet. Resultatet ble fem store bind. I bind fire drøftes blant annet tjenligheten av begrepet fundamentalisme.

Konklusjonen er at det er vanskelig å finne noe nytt ord som er mer tydelig, samtidig som det gir tilnærmet de samme assosiasjonene.

Lignende konklusjon kommer biskop Per Lønning og Bassan Tibi (professor i internasjonal politikk i Gøttingen) fram til i sine bøker om emnet.^⁵ Vi finner det på denne bakgrunn forsvarlig å benytte oss av begrepet fundamentalisme i denne framstillingen. Med begrepet forstår vi det samme som flere forskere vil kalle politisk islam eller islamisme.^⁶

Islamsk fundamentalisme – historisk fremvekst

Den antikoloniale kampen i den muslimske verden ble lenge ført ut fra vestlige ideer. I forsøket på å revitalisere det haltende tyrkiske imperiet og skape uavhengighet i den arabiske verden, var det mange som stilte seg bak ideer som folkesuverenitet, individuelle rettigheter og skille mellom religion og stat.

Mot slutten av det 19. århundre var vestlige ideer på full fart inn i den muslimske verden. Atatyrks Tyrkia (1924) bygde på sekulære prinsipper i sin konstitusjon, det samme gjorde det nye egyptiske kongedømmet (1922).

I en tid med store forandringer opplevde mange i den muslimske verden det viktig å slå ring omkring den islamske tradisjon. En stat som i sin lovgivning ikke bygde på prinsippene fra den religiøse tradisjon, Koranen og Hadith,^⁷ skapte mistro i flere kretser.

I 1920-årenes Egypt oppsto en grasrot bevegelse som ønsket å fornye landets truede islamske identitet. Organisasjon fikk navnet «Det muslimske brorskapet» og ble stiftet i 1928 av Hasan al-Banna. Brorskapet bygde sin tenkning på den strengeste delen av den muslimske tradisjonen.^⁸

De første årene drev Brorskapet hovedsakelig med religiøs og sosial virksomhet. De etablerte moskeer, helsestasjoner, skoler og drev karitativ arbeid.

I sine bestrebelser for å styrke Islams stilling kan en si at Muslimbrødrene arbeidet for en islamisering nedenfra i samfunnet. En ville lære å oppdra folk til å leve som gode muslimer.

Etter hvert kom fokuset mer over på statens rolle i islamiseringen. Brorskapet utviklet seg nå i mer politisk-militant retning. Målet var en total samfunnsforandring.

Tilslutningen økte raskt, og på 40-tallet hadde bevegelsen over 2000 avdelinger og mer en halv million aktive deltakere.^⁹

I 1948 kjempet mange muslimbrødre på palestinernes side mot Israel, en statsdannelse en følte som en krenkelse av Islam. Samme året var «brødrene» ansvarlige for drapet på statsministeren i Egypt, Mahmond Nokrashi Pasja.

Året etter ble en høyesterettsdommer myrdet og myndighetene sørget for at Hasan al-Banna ble henrettet.^¹⁰

Da kongedømmet i Egypt ble erstattet med republikk i 1952, forsøkte det nye regimet å tilpasse sin politikk til Brorskapets program. Nasser og flere medlemmer i det nye regimet hadde en fortid som muslimbrødre. Utviklingen førte imidlertid til det motsatte av forsoning. Mange ble fengslet eller dro i eksil til blant annet Syria og Saudi-Arabia. Dette økte bevegelsens innflytelse i Midtøsten. Nye avdelinger ble opprettet i flere andre land. Tilstrømningen til Det Muslimske Brorskap var imidlertid så omfattende at det ble umulig for myndighetene å holde oversikten og muslimbrødrene fikk stor betydning for utviklingen av den islamske bevegelsen i flere land i hele Midtøsten.

Parallelt med denne radikale strømmen og delvis uavhengig av den, utviklet det seg en lignende bevegelse på det indiske kontinent, ledet av Abu A`la Mawdudi.^¹¹ Med utgangspunkt i disse bevegelsene oppsto en rekke nye revolusjoneære organisasjoner i flere land som Syria, Jordan, Sudan.

Revolusjonen i Iran ble videre en skjellsettende begivenhet for fundamentalismens historie i den muslimske verden og maktovertakelsen i Iran ble en spore til samme type «prosjekt» i andre land. De sekulære muslimske regimene reagerte med skjerpet kontroll av islamistene. På tross av at mange var fengslet i Egypt, klarte de likevel å ta livet av president Anwar al-Sadat i 1981.

De sekulære muslimske statene kjente presset fra fundamentalistene så sterkt at de styrket sine regimers islamske profil.^¹² Hensikten var å styrke sin troverdighet overfor opinionen. En følge av dette var for eksempel at Egypt tok inn en del Sharia-bestemmelser i landets lovgivning.

Sayyid Qutb – islamismens sentrale teoretiker

På tvers av landegrenser og religiøse tradisjoner, framstår på mange måter Sayyid Qutb (1906-1966) som kanskje den viktigste teoretikeren for islamsk fundamentalisme i det 20. århundre.^¹³

Gjennom et studieopphold i USA (1948-1951) utviklet Qutb aversjon mot vestens sekulære livsstil og demokratiske styresett. Ubrytelig troskap mot Allah framsto for han som den eneste frelsesvei. Han ble medlem i Det Muslimske Brorskap og bidro til radikaliseringen av dette etter hjemkomsten.

Egypts sekulære styre sammenlignet Qutb med vantroens og uvitenhetens tidsalder (jahiliyya) i Arabia før Muhammend kom til makten.^¹⁴ Utfordringen var nå å bryte opp (hijra) slik Muhammed gjorde og danne et nytt samfunn slik det skjedde i Medina 622. Derfor var ikke en gradvis styrking av islams posisjon i samfunnet nok, en revolusjon måtte til. Her gikk Qutb et avgjørende skritt videre i forhold til Muslimbrødrenes stifter. Nassers sekulære styre ble plassert på linje med det før-islamske hedenskap og måtte erstattes med et styre som helt ut bygde på islamske prinsipper avledet av Koranen (Sharia). Qutb annerkjente ingen autoritet ved siden av den religiøse.

Skillet mellom den som underordner seg Allah og den som ikke gjør det, blir helt fundamentalt. De bånd som binder de som underordner seg Allah og profeten sammen, går foran alle andre bånd som slekt/avstamming, nasjon, rase, stamme, bosted.^¹⁵

Naturlig nok brakte dette Qutb i konflikt med regjeringen. Han ble arrestert i 1954, og tilbrakte mesteparten av tiden fram til han ble henrettet (1966) i fengsel.

Ved å betegne den stat som ikke bygger på sharia i sin lovgivning som før-islamsk, og samtidig mane til kamp (jihad) for en samfunnsmessig omvelting, beseglet Qutb sin egen skjebne. Han inspirerte imidlertid talløse etterfølgere til å føre kampen videre, også med voldelige midler. Blant hans etterfølgere kan vi regne både Sadats drapsmenn og Osama bin Laden.

Islamsk fundamentalisme – noen hovedtrekk

Når vi skal peke på trekk ved islamsk fundamentalisme kan det være fruktbart å ta utgangspunkt i det islamske gudsbegrepet. Guds suverenitet og enhet (tawhid) poengteres meget sterkt. Det er umulig å skille ut noe livsområder hvor ikke Allahs vilje gjelder uavkortet. Fundamentalistene anvender dette begrepet også på samfunnet. Et skille mellom politikk og religion blir dermed gudsbespottelse. Fundamentalistene fører videre den åndelige arven fra Sayyd Qutb og prøver å sette den ut i praksis.^¹⁶

Utfordringen i dag er å mobilisere til handling for å realisere den samfunnsorden som bygger på den guddommelige loven, sharia. Innføringen av Sharia-lovgivning blir derfor et hovedanliggende for alle islamistiske grupper.

Det er en kampsak å sikre at Sharia gjennomsyrer og styrer så vel ledere som lovgivning, samt den praktiske håndhevelsen av den.^¹⁷

Under press fra en ikke muslimsk verden cg «frafalne» muslimske regimer ønsker en å kjempe for og gjenreise den genuine islamske tradisjon.

Islamske fundamentalister har derfor front mot de krefter som hindrer veien tilbake til en ideell islamsk samfunnsorden. Disse fiendene utgjør framfor noen de sekulære regimene i den muslimske verden. Men roten til disses svik kommer utenfra, fra vesten. Forestillinger om et skille mellom religion og stat kommer fra vesten. Fra vesten kommer også et moralsyn som en finner oppløsende på familie og samfunn. Gjennom sine ideer, kultur og økonomiske makt, prøver vesten å forlenge den koloniale periode. Ondes rot befinner seg derfor i vesten. Selv om intensiteten i fiendskapet kan være sterkest mot egne «svikere», har islamismen en grunnleggende skepsis mot all vestlig innflytelse.

I sin skepsis mot vesten og i ønsket om å finne vår tids samfunnsidealer i det 7. århundre får islamismen et anti-moderne preg. Dette anti-moderne preget er imidlertid ikke konsekvent. De frambringelser moderniteten har tilveiebrakt for å gjøre livet enklere og mer bekvemmelig, vil en likevel i alminnelighet applaudere. Moderne mediateknologi har betydd mye for spredningen av islamistenes budskap, som ved revolusjonen i Iran. Og i planlegging og utførelse av voldelige aksjoner, har en benyttet seg av den mest moderne teknikk.

Spenningen til modernitetens verdier kommer også til syne i forholdet til demokratiet. Den syriskfødte reform-muslimen Basan Tibi har påpekt denne selvmotsigelsen. Uten vestens liberale demokratier ville islamistene hatt små sjanser til å opprettholde sin aktivitet. På grunn av forfølgelse i sine hjemland, er de avhengige av å kunne organisere og rekruttere medlemmer i muslimske innvandrermiljøer i det demokratiske vesten. De vestlige verdier de forakter og tar avstand fra, er de avhengige av.

Det vestlige parlamentariske demokratiet, med flere partier, er man en sterk motstander av. Det bryter med tanken om Allahs allmakt og enhet.^¹⁸ «Demokrati er blasfemi»^¹⁹ var en parolene til Den Algirske Redningsfronten foran valget i 1990.

Den islamistiske skepsis mot vestlige ideer fører også til en forkastelse av tanken på nasjonalstaten.^²⁰ Fundamentalistene går imot forestillingen om nasjonalstaten, bygd på tanken om folkesuverenitet og borgerlige rettigheter.

All menneskelig autoritet uavhengig av Allah forkastes. Et styre på overindividuelt plan kan bare legitimeres om det er i overensstemmelse med guddommelig lov, det vil si Sharia.

I vestlig tradisjon er det en bevissthet om å skille mellom verdslig og åndelig styre. Tradisjonen fra Augustin og Luther har påvirket den kirkelige tenkningen om forholdet mellom religion og politikk. Etter freden i Westfalen i 1648 har dette skillet preget den politiske utviklingen i vesten.

Den islamistiske tenkningen om politikken avviser nasjonalstaten. Målet er ikke bare å endre styret i egen nasjon. Allahs makt er total og gjelder hele verden. Det islamske trosfelleskapet er overnasjonalt. En har derfor et universelt politisk system i sikte, fordi religion og politikk utgjør en enhet. Islamistenes visjon er en ny verdensorden, et alternativ til Pax Americana.^²¹

Flere islamistiske grupper er lite tilbakeholdende i å ta i bruk makt. Vold mot indre og ytre fiender er et legitimt middel ut fra Koranens utsagn om Hellig krig, Jihad.^²² I en uttalelse fra World Islamic Front i 1998 heter det blant annet:

On the basis, and in compliance with Allahs order, we issue the following fatwa to all Muslims: The ruling to kill the Americans and their allies – civilians and military – is an individual duty for every Muslim who can do it in any country in which it is possible to do it.

Uttalelsen ^²³ er kommet i stand på bakgrunn av USA`s politikk i den muslimske verden og undertegnet av Osama bin Laden, samt lederne for islamistiske organisasjoner i Egypt, Pakistan og Bangladesh.

Sitatet er interessant på en annen måte enn forståelsen av det koranske begrepet jihad og oppfordring til maktbruk. På samme måte som med fatwaen mot forfatteren Salmon Rusdie, er heller ikke denne begrenset av noen landegrense. Islamistene mener at en dom bygd på koranske prinsipper står over andre nasjoners jurisdiksjon over sine innbyggere.^²⁴

Islam som sådan kan vi ikke karakterisere som voldelig. Vi kan heller ikke si et en islamsk fundamentalist uten videre er tilhenger av vold. Men innen denne bevegelsen finner vi grupperinger som oppfatter jihad som en oppfordring til å kjempe for Islam med vold. Andre oppfatter jihad som en mobilisering av ens ressurser på fredelig vis i Allahs tjeneste.^²⁵

En muslimsk kritiker av islamismen som Bassan Tibi hevder at det dreier seg mer om en politisk enn en religiøs bevegelse, slik den har utviklet seg i dag.^²⁶

Hvordan stiller de ulike gruppene seg til menneskerettighetene, til tros og ytringsfriheten?

Islamistene har ingen entydig holdning til menneskerettighetene, men de har gjennomgående vesentlige reservasjoner. Å skifte religion vil være problematisk for en muslim. Å skifte tro fra islam til for eksempel kristendommen kan føre til dødsstraff.^²⁷ På samme måten vil en måtte regne med begrenset ytringsfrihet i en islamistisk stat.^²⁸

I de «rene» islamske statene Iran og Sudan kan det dokumenteres stor avstand til menneskerettighetene.^²⁹

Kan fundamentalismen forklares?

Mange undrer seg over at grupper i vår moderne verden forsøker å oppnå sine mål med den voldsbruk som mange fundamentalistiske muslimer gjør. Hvordan er det mulig å la så omfattende dødelig brutalitet gå ut over tilfeldige og uskyldige mennesker?

Mange vil søke en forklaring i økonomiske og sosiale forhold. Flere muslimske land har gjennomgått store sosiale endringer etter 1945.

I Egypt har moderniseringsforsøk av økonomien ført en strøm av folk fra landsbygda til de store byene. De forventningene til materiell vekst som ble skapt under Nasser og Sadat, slo ikke til. Verken sjahens Iran eller det sosialistiske Algerie klarte å utvikle den sosiale trygghet som borgerne var forespeilt. ^³⁰ Misnøyen blant store befolkningslag med de «sosialistiske» regimer i Syria og Irak uteble heller ikke. Avstanden mellom regimenes pretensjoner og talemåter og folks hverdag var stor.

Splittelsen mellom de muslimske stater og den permanente ydmykelse i forhold til Israel, var også en faktor som førte til åpenhet for radikale tanker om en samfunnsforandring med overnasjonale dimensjoner.^³¹ Marxismen var for mange intellektuelle lenge et alternativ. Men etter nederlagene mot Israel ser vi at tyngden i opposisjonen mot regimene orienterer seg mot et islamsk alternativ. I kjølvannet av seksdagers krigen i 1967 fikk islamistiske elementer enda mer vind i seilene.

Resultatet av seks-dagerskrigen ble oppfattet som en katastrofe for den arabiske verden. Selv flere muslimer med bakgrunn i marxistiske grupperinger beveget seg nå mot den religiøst radikale islamske bevegelse.^³² Skulle den arabiske verden klare å gjenreise seg, måtte det skje med utgangspunkt i egne verdier, ikke vestlige.^³³

Det er den mest radikale delen av denne opposisjonen vi har omtalt som fundamentalistisk. Vi tror imidlertid ikke det er tilstrekkelig bare å peke på politiske og sosio-økonimiske årsaker for å forstå islamismen.

I en postmoderne tid, hvor den allmenne mentalitet kanskje ikke er fortrolig med en dypere overbevisning i noe som er absolutt forpliktende og sant, vil mange ha vansker med å tillegge kulturelle aspekter en slik betydning.

Historien til den islamske verden avviker dog fra vår på vesentlige punkter. Vår historie fra renessansen av, har vært preget av økende tillit til, frihet og handlingsrom for individet. Opplysningstid og vitenskapelig tenkemåte har ført til at en på en helt ny måte å problematisere overleverte sannheter på. I denne prosessen har en også fått annerkjent et skille mellom statlig og kirkelig makt. Den islamske verden har levd på siden av denne utviklingen. Når så den muslimske verden møter den sekulære og pluralistiske vestlige kultur, vil dette oppleves truende for mange. Det blir en trussel mot egen identitet. Den muslimske identiteten er vanskelig å skille fra religionen. Å forholde seg til flere «sannheter» blir skremmenede. Kampen for egen identitet blir derfor en kamp for islam, med alle mulige midler.

De virkemidler som islamistene tar i bruk, gjør det tvingende nødvendig å ta dem på alvor. Det gjelder tiltak for å ivareta egen sikkerhet så vel som bestrebelser for å endre det sosio-økonomiske jordsmonnet islamismen utvikles i. Det er imidlertid vanskelig å oppfatte muslimsk fundamentalisme som noen trussel mot de vestlige demokratier. De er heller ikke representative for hovedstrømmen i islam. Fundamentalistenes handlinger og innflytelse på den internasjonale dagsorden kan nok skape uro og virke destabiliserende. Men vi må ikke glemme at fundamentalistene representerer en vel så stor trussel mot sine egne som mot vesten.^³⁴

Dette betyr imidlertid ikke at det ikke er all mulig grunn til å anstrenge oss for å forstå dem og ta dem på alvor.

English Summary

The author describes the roots of modern Islamic extremism. He discusses the esterm «fundamentalism», and finds it useful. Islamic fundamentalists reject the idea of separating politics and religion. The will of Allah has to be in force absolutely. The goal is to reconstruct the genuine Islamic tradition.

Referanser:

Abrahamsen, Lillian Jeanette: Jihad et kall til tro. Hovedfagsoppgave ved NLA 2000.

Fukuyama, Francis. «The End of History». Foredrag holdt ved University of Chicago, Internett, 1989.

Huntington, Samuel P.: «The clash of Civilisations». Foreign Affairs 1993. www.alamut.com/subj/economics/misc/clash.html

Khoury, Adel Theodor: Der Islam und die moderne Welt. Religiöse und politische Grundfragen. Wissenchaftliche Buchgesellschaft 2001.

Lønning, Per: Fundamentalisme – ord til fordømmelse – ord til fordummelse? Ariadne Bergen 1997.

Sheikh, Mehreen: En studie av Abu Ala Mawdudis ideer om politisk islam- med vekt på sharia-begrepet i hans forfatterskap 1932- 1947. Hovedoppgave ved institutt for Kulturstudier UIO 2000.

Tibi, Bassam: Fundamentalismus im Islam.Ein Gefahr für den Weltfrieden? Wissenschafliche Buchgesellschaft 2001.

Tibi, Bassam: Krieg der Zivilisationen. Politikk und Religion zwichen Vernunft und Fundamentalismus. Hoffman und Campe 1995.

Vikør, Knut: «Fundamentalisme eller islamisme».1995. www.hf.uib./smi/meb/islamisme.html

Ole Dagfinn Østhus. Sokneprest i Hafslo prestegjeld i Bjørgvin. Adresse: Postboks 93, 6866 Gaupne.

6 I sin drøfting av begrepet fundamentalisme hevder Tibi at beprepet innholdsmessig ligger nært det arabiske Usuliyya (totalitarisme), som daglig anvendes i arbisk presse om islamistene. Tibi 2001 s. 19.

14 Qutb 1998 s. 20: «We are also surrounded by Jahiliyyah today, which is of the same nature asit was during the first period of Islam, perhaps a little deeper. Our whole environment, people's beliefs and ideas, habits and art, rules and laws-is Jahiliyyah, even to the extent that what we consider to be Islamic culture, Islamic sources, Islamic philosophy and Islamic thought are also constructs of Jahiliyyah!»

15 ibid., s. 123f: «We see that the blood relationships between Muhammad -peace be on him - and his uncle Abu Lahab and his cousin Abu Jahl were broken, and that the Emigrants from Mecca were fighting against their families and relatives and were in the front lines of Badr, while on the other hand their relations with the Helpers of Medina became strengthened on the basis of a common faith. They became like brothers, even more than blood relatives. This relationship established a new brotherhood of Muslims in which were included Arabs and non-Arabs. Suhaib from Rome and Bilal from Abyssinia and Selman from Persia were all brothers. There was no tribal partisanship among them. The pride of lineage was ended, the voice of nationalism was silenced, and the Messenger of God addressed them: "Get rid of these partisanships; these are foul things", and "He is not one of us who calls toward partisanship, who fights for partisanship, and who dies for partisanship.»

17 Qutb 1998 s. 117: «There is only one law which ought to be followed, and that is the Shari'ah from God; anything else is mere emotionalism and impulsiveness.»

18 Se Tibi 2001 s. 3f. Tibi mener for øvrig at islamistenes forsøk på å gjenopplive genuin historisk islam er historisk uholdbar. Det er mer en innpakning av et moderne forsøk på å få gjennomslag for en totalitør politisk ideologi. Se s. 53f.

21 Tibi 1995 s. 32: «Der politische Islam fordert nicht mehr und nicht weniger, als die westliche Hegemonie abzulösen: durch die islamische Führung der Welt.»

33 al Banna s. 5: There is no regime in this world which can supply the fortcoming nation with what it requires in the way of institutions, principles, objectives, and judgements to the same extent as Islam can.

34 Tibi modifiserer Huntingtons tese om konflikter mellom sivilisasjoner til også å gjelde indre konflikter i en sivilisasjon. Ifølge Tibi foregår det en dypere konflikt innen islam enn mellom islam og vesten. Det er også muslimene som betaler den avgjort største prisen for fundamentalistenes voldsaksjoner. I 1994 ble for eksempel 20000 muslimer drept av den Islamske Redninbgsfronten i Algeri. I Palestinakonflikten er flere palestinere drept av sine egne enn av israelerne. Se Tibi 2001 s. 24f.