Da alle kriger var hellige og Gud befalte folkemord

av Rannfrid I. Thelle

Josva ‘fit the battle’

I en kjent negro spiritual synger man: ‘Joshua fit the battle of Jericho’. Jerikos murer som faller når Josva og israelittene blåser i trompetene har de fleste hørt om. Det var noe som skjedde i Det gamle testamente, da israelittene skulle innta Det lovede land etter 40 år i ørkenen.

Denne delen av fortellingen er kjent for de fleste. Men hva var det mer som skjedde?

Hvis vi går inn i fortellingen, ser vi at Josva har sendt to av sine menn inn i Jeriko for å spionere og legge en plan sammen med horen Rahab. Josva får så ordre fra Gud om å gå rundt byen en gang hver dag i seks dager, i en prosesjon med prester og paktens ark og hele hæren, uten å blåse i lurene og uten å gi lyd fra seg.

Den syvende dagen går angriperne seks ganger rundt byen på samme måte. Den syvende gangen, blåser i lurene sine, og når de setter i et krigsrop, faller bymurene. Nå går alle inn i byen og angriper den fra alle kanter på én gang.

I teksten står det videre: «Byen og alt som er i den skal vies til Herren og slås med bann». Bare horen Rahab og alle som er i huset hos henne skal få leve, får vi vite. Gjennomføringen av selve angrepet er kontant fortalt:

Så slo de alt som fantes i byen, med bann. Både menn og kvinner, unge og gamle, storfe og småfe og esler, hogg de ned med sverd. (Josva 6.21)

Hva betyr det å slå med bann eller bannlyse? Dette er ord og uttrykk som vi ikke finner i dagligspråket. Uttrykket som brukes i bibelteksten – herem på hebraisk – er en teknisk term forbundet med krigføring. I Bibelens lover om hvordan man skal gå fram i krig finner vi herem- budet i 5 Mosebok 20. Budet krever at dersom man går til angrep på en by etter først å ha tilbudt befolkningen fred og de likevel motsetter seg en avtale, da skal krigsbyttet – det vil si alle mennesker og husdyr – bli herem, de skal vies til guddommen, tilhøre Gud.

Herem-budet innebærer at alt dette settes i en egen kategori og drepes. Det som tilhører guddommen er nemlig farlig og må ikke blandes med noe annet. Derfor er konsekvensen at alle mennesker og dyr i en by som angripes må utslettes, tilintetgjøres.

Herem innebærer altså en drapshandling som er å anse som en nødvendig prosedyre i krigen.

Hellige kriger

Krigene i det gamle Midtøsten var hellige kriger. Det dreier seg om en forestillingsverden der gudene deltar aktivt i livet på jorden. Et illustrerende eksempel på dette verdensbildet finner vi i en tekst fra 1. Kongebok 20.23 der leseren får være flue på veggen hos arameernes konge etter et slag mot Israel. Arameerne har tapt kampen, og mens de rådslår om strategien for neste slag, sier en av kongens menn:

Deres Gud er en fjellgud. Det var derfor de vant over oss. Men dersom vi kjemper mot dem på slett mark, vil vi sikkert slå dem.

Her ser vi klart illustrert forestillingen om at det var gudene som kjempet mot hverandre i kriger mellom folkegrupper. Dette gjelder også for israelittene og fortellingene om deres kriger.

Det dreier seg også om en forestilling om at gudenes avgjørelser ligger bak begivenhetene. Hvis det kommer noe godt, er det gudenes belønning, og på same måte kan gudene straffe sitt folk ved å la dem lide nederlag i krig, oppleve tørke eller sykdom. Den største forskjellen fra den religiøse jussen vi er vant til fra kristendommen eller islam, er at straffen og belønningen skjer i dette livet, og ikke i det hinsidige.

Erobringsberetninger i det gamle Midtøsten

Beretninger om erobringer, som Josva-historien, er en egen litterær sjanger som vi finner både i Det gamle testamente og i en rekke tekster fra omkringliggende kulturer fra perioden 1400 – 600 før vår tidsregning. Disse tekstene kjenner vi fra Egypt, Assyria og det hettistiske riket. Videre er de også kjent fra mindre kongedømmer som Moab (Israels nabo i øst) og Saba (Sør Arabia). En rekke faste motiver går igjen i disse beretningene.

1. Teksten proklamerer et oppdrag fra den lokale guddommen om at en eller flere byer skal erobres, f.eks ‘Jahve, Israels gud, hadde påbudt…’

2. Guddommen deltar aktivt i krigshandlingene (som Josva 10. 11-15) der Jahves aktive deltakelse beskrives. Det er Gud selv som kaster steiner ned på fienden, og det oppsummeres tilslutt at det var flere av fienden som døde av steinene enn de som falt for Josvas sverd.

I et eksempel fra det hetittiske riket kaster Stormguden meteorer og dreper mange i Arzawa. Som i Josva-teksten der Jahve kaster steiner, oppstår det forvirring, slik at fienden settes ut av spill. Flere andre trekk ved beretningene er sammenfallende, blant annet kjemper de også her på en slette, fienden trekker seg tilbake og blir forfulgt, og hele slaget gjennomføres i løpet av ett tokt.

3. Overnaturlige fenomener som for eksempel at dagen varer lenger. I Josva-teksten der Jahve kaster steiner, beskrives det også at solen står stille slik at dagen blir lenger.

Unormale eller mirakuløse astronomiske fenomener er svært fremtredende også blant annet i assyriske tekster, med setninger som ‘Sol og måne sto stille’. Også en egyptisk tekst fra Tutmose III er illustrerende, både når det gjelder guddommelig oppdrag og mirakuløse fenomener:

Det var kveld da fiendetroppene kom nær (…) en stjerne kom fra sør. Noe liknende hadde aldri skjedd (…) jeg slaktet dem, som om de aldri hadde eksistert (…) slik at alle andre folkeslag kan få se min konges ære (…) det er han som har påbudt disse seirene.

4. Et annet motiv som dukker opp i flere tekster, er kryssing av elver med mirakuløs hjelp fra guddommen. Også beretninger om opprørske fiendekonger som gjemmer seg i huler, er et tilbakevendende motiv. Dette finner vi både i Josva 10 og i nyassyriske og egyptiske tekster.

5. Det er også ofte man finner forsikringer om guddommelig hjelp og beskyttelse, med fraser som ‘Vær ikke redd for jeg er med deg’ eller ‘Jeg vil gi deg fienden i din hånd’ (Josva 10.8). En liknende forsikring finner vi i Sakhur-innskriften fra Aram eller det gamle Syria:

Vær ikke redd, for jeg har gjort deg til konge, og jeg vil stå med deg og redde deg fra alle disse kongene som beleirer deg.

6. Gjennomgående i beretninger om erobringer er at den erobrede byen skal brennes til grunnen.

7. Mennesker skal drepes. Josva-tekstene er jo nettopp eksempler på dette herem-budet. Den samme tankegangen finner vi i Mesha-innskriften fra Moab fra det 9. århundre før vår tidsregning. Kemosh er moabittenes gud. Innskriften forteller først om et slag mot israelittene i Atarot, der moabittene dreper alle som bor i byen og røver tilbake alteret og bringer det tilbake til Kemosh. Så befaler Kemosh guden: ‘Gå og ta Nebo fra Israel.’ Teksten beretter:

Da dro jeg om natten og kjempet mot byen fra morgengry til midt på dagen. Jeg inntok den og drepte alle – syv tusen mannlige innbyggere, innflyttere, kvinnelige innbyggere, kvinnelige innflyttere og konkubiner – for de var bannlyst for Ashtar Kemosh. Jeg tok tilbake Jahves hellige kar.

Et annet eksempel er fra annalene til Assur-nasir-pal II i Assyria. Her forteller han om et slag der han drepte 800 av soldatene og 3000 av krigsfangene. ‘Jeg lot ikke en eneste av dem være igjen som gissel,’ understreker beretteren.

8. Kultiske gjenstander – det vil si ting som hører til i Templet og som brukes i gudsdyrkelsen – skulle røves og kunne beholdes som krigsbytte. Dette så vi nettopp i Mesha-innskriften sitert ovenfor og er et stadig tilbakevendende motiv i de gammeltestamentlige tekstene.

9. Beretningene har også stilistiske fellestrekk, blant annet skrytes det gjerne i overdrevne vendinger om hvor mange som ble drept og hvor fullstendig de ble knust. Som tekstlige virkemidler brukes mange gjentagelser og hyperbel: Uttrykk som ‘tilintetgjorde fullstendig,’ ‘de døde fullstendig som om de aldri hadde levd’ og ‘tallet på de som fikk sin hånd hogget av er ikke kjent’.

10. Til slutt er det vanlig å finne opplistinger over de erobrede byene, som i Josva 12 og i assyrerkongen Sennakheribs annaler.

Beretningene om Josvas erobringskriger tilhører standardrepertoaret for politiske enheter i den gamle Midtøsten, de er ikke unike. Hellig krig er den felles forståelsesramme.

Det er viktig å poengtere at Det gamle testamente ikke er entydig når det gjelder tankene om hvordan man skal behandle folkene i landet. Vi finner også tekster som befaler en vennlig og human behandling av både de som bor i landet, gjester og innflyttere.

Om det foregikk slik det står kan vi heller ikke vite, men vi kan nok regne med at det ligger mye overdrivelse av egen makt og fiendens svakhet i beretningene. Hensikten var jo å bygge lojalitet til lederskapet og guddommen. De gamle innskriftene sto gjerne på palassvegger der de var satt opp som minnesmerker for å styrke kongens posisjon og bygge opp under folkets støtte til herskeren. De historiske annalene og bibeltekstene er eksempler på nasjonal litteratur som man kan rubrisere som historiografi. Det er beretninger om fortida slik den politiske elite ville at den skulle bevares.

Dette ser vi også av de mer ideologiske oppsummeringene som ‘Dette var for at (…) folkene skulle se hvor mektig kongen var’, som for eksempel i 1. Kongebok 9.20-21 og Josva 11.16 – 23.

Forvaltningen av tekstoverleveringen

Det er viktig å forstå denne bakgrunnen for Josva-beretningene, og vite at de er fortalt på en måte som var typisk for tiden da de ble til. Det kan kanskje gi litt sjelefred i forhold til det skrekkelige innholdet i tekstene å vite at de er fulle av overdrivelser og skryt. De tilhører en annen tid. De er fremmede for oss.

Men problemene er ikke løst. Disse tekstene, ulikt de andre fra samme kulturområde, ble overlevert og fikk status som hellig skrift. Dermed har de gått inn i en rekke religiøse overleveringstradisjoner.

Utfordringen som forvalterne av denne tekstoverleveringen står overfor, ligger i hvordan man bruker tekstene. Det er kanskje ikke overraskende at mange har strevd med dette. Blant annet har rabbinerne foreslått at Josva først virkelig tilbød fred, det står bare ikke i tekstene.

Det finnes måter å bruke tekster på som er potensielt farlig. En måte er å finne enkeltvers og små bruddstykker som tolkes konkret inn i nye situasjoner. På denne måten kan enkeltgrupper og ulike religiøse retninger bruke hellige tekster til å legitimere sin kan hende helt egenartede tolkning av samtidige begivenheter. Tekstene selv egner seg faktisk til stadig gjenbruk og nytolkning. Man kan finne stadig nye skikkelser som kan tolkes som Messias eller profetier som oppfylles gang på gang.

I tillegg til slike tolkninger, har disse tekstenes større forståelsesramme dannet bakgrunnen for forestillinger som har fått enorme konsekvenser. De har blitt brukt for å legitimere livssyn og ideologier som har fått katastrofale følger.

Bruken av erobringstekster til å legitimere nasjonalistiske ideologier

Jeg skal her nevne tre eksempler på farlig bruk av tekster.

I en preken fra 1689 av Cotton Mather som heter ‘Soldiers counselled and comforted’, oppfordres det til folkemord på den amerikanske urbefolkningen med basis i gammeltestamentlig autoritet.

Høsten 1995 skjøt og drepte Yigal Amir, en jemenittisk jøde, Israels daværende statsminister Yitzhak Rabin. Amir sto for en radikal Torah-fromhet der tanken om ‘land for fred’ var uforenlig med Torah. Man skulle ikke inngå pakt med de som bodde i landet. Dette var en av krigens lover, og alle som kjempet for denne tanken måtte dø.

Det tredje eksempelet er boerne i Sør-Afrika på begynnelsen av 1900-tallet. Boerkirkens selvforståelse innebar at den identifiserte seg med israelittene, det utvalgte folk. Boerne hadde en oppfatning av å ha fått et løfte, gitt til et undertrykt folk på kanten av en ny tid. De sto på Nebo-fjellet, der Moses hadde stått med israelittene, og skuet inn i det lovede land. De skulle frigjøre seg fra undertrykkingen under britene – oppbruddet fra Egypt. De vandret nordover mot et nytt land – ørkenvandringen. De inntok nytt land, og skulle ikke blande seg med folket som bodde der fra før.

Her er det viktig å se tradisjonene fra den kalvinistiske oppfatningen om samfunnsforvaltningen som en guddommelig ordning. Boerne levde med frykt og trusler og følte at det var nødvendig å følge Guds bud. De kjente frykten for den moderne liberalismens likestilling av mennesker. Dette sammen med tanken om at ett folk er utvalgt, måtte nødvendigvis føre til konklusjonen om at andre folk skulle behandles ulikt og at man ikke skulle blande seg med dem. Boerne identifiserte seg også med israelittene når de trakk den konklusjon at de også skulle utslette befolkningen i landet som de tok i besittelse.

Denne identiteten som boerne skapte seg, skulle komme til å få stor betydning for utformingen av det teologiske grunnlaget for apartheid-ideologien.

Eksemplet viser hvor potensielt farlig det er å anvende bibeltekster som legitimerende for moderne ideologier.

Det som kjennetegner bibelbruk i både jødisk og kristen tradisjon, er at man finner hele spekteret av hvordan tekstene har vært brukt til å legitimere alt fra pasifisme til krig og vold. Bibelen er full av krigsmetaforer og krigsfortellinger. De jødiske samfunnene har gjerne holdt seg utenfor krigene opp gjennom historien, men med sionismen i det 20. århundre har bibeltekstene fått nye og helt radikale utslag. Kristendommen på sin side har hatt og har sin egen versjon av jihad: Både den store hellige krig, med korstogene – den gang og nå – og den lille: «Fremad Kristi Hærmenn», «stridt den gode strid, fullført løpet og bevart troen», og «Alltid freidig når du går».

English Summary

The Biblical conquest accounts such as those in the book of Joshua share a number of traits in common with other ancient conquest accounts. These include: A divine decree to go to war, the active participation of the deity, supernatural phenomena. The Biblical texts, unlike the other ancient text, were handed down and became part of a religious tradition. This poses great challenges to the use of these texts, which have been used or abused to support various modern ideologies that have had disastrous outcomes, such as apartheid laws in South Africa.

Rannfrid I. Thelle, dr. art. med en avhandling fra fagområdet «Det gamle Testamentet». Hun har hatt flere studieopphold i Jerusalem og har reist mye i Midt-Østen og på Balkan