Hindunasjonalismen

av Arild Engelsen Ruud

Hindunasjonalismen i India, eller politisk hinduisme, er et forsøk på å koble religiøse hinduiske symboler og en politisk agenda, og å gjøre den indiske staten mer hinduisk. Det har vært en ikke ubetydelig suksess med hensyn til valgresultat og politisk gjennomslag, og har avstedkommet flere tilfeller av omfattende religiøst inspirert voldsbruk. Med utgangspunkt i dette eksempelet kan vi se nærmere på tre sentrale forhold omkring religiøs nasjonalisme og nasjonalisme: Hvordan forholder nasjonalistisk retorikk seg til urgamle symboler? Er religiøs nasjonalisme et resultat av elitens manipulasjon eller av en folkelig bølge? Er fremveksten av religiøs nasjonalisme et utslag av varig og iboende religiøsitet?

Kort bakgrunn

Med hindunasjonalisme mener vi den samlingen rundt hinduiske symboler som en håndfull organisasjoner har stått for i India. Enkelte av disse organisasjonene er gamle, særlig RSS (Det nasjonale korps av frivillige) opprettet i 1920-årene, mens den religiøse organisasjonen Hinduenes verdensråd er fra 1960-tallet og det hindunasjonalistiske Bharatiya Janata Party (BJP) er fra 1980. Det er også først i de siste tiårene at hindunasjonalismen har fått større gjennomslag i India. I første rekke skjedde dette i 1980-årene, da hinduiske symboler kunne ses i stadig flere politiske sammenhenger, og BJP, som er det fremste hindunasjonalistiske partiet, begynte å få flere stemmer. Rundt 1990 var det mye politisk uro skapt av disse organisasjonene, og mot slutten av tiåret kunne BJP danne en regjering som største partiet i en koalisjon. Denne tapte valget som ble holdt i april-mai 2004, skjønt uten at BJP i seg selv tapte mange velgere.

Hindunasjonalismen er således et forholdsvis nytt fenomen. De forskjellige organisasjonene omtales gjerne som «foreningsfamilien» og utgjør et hele både i gjensidig forståelse og ofte i organisatorisk samarbeid.

Religion og innovasjon

Nasjonalisme oppfattes ofte som å være bruk av gamle symboler i en ny tid og en ny sammenheng. Det er riktignok ikke bare nasjonalister som gjør bruk av fortidens tradisjoner, myter eller normer for å legitimere sine standpunkter. «Myto-praksis», som det har vært kalt, utøves i debatt blant stammefolk på Ny-Guinea og i amerikansk valgkamp. I tillegg har hindunasjonalistene vist kløkt i å skape nye symboler, en innovativ videreutvikling av opprinnelige symboler. Disse refererer til eksisterende symboler eller folkekjært mytisk materiale, og de er også effektive og slående nytolkninger som oppfattes og verdsettes nettopp ut fra den politiske sammenhengen de kommer i.

Et eksempel her er bruken av den hinduiske tradisjonen aarti – bevegelse av en oljelampe foran et gudebilde eller en særlig viktig person for å fjerne onde ånder. Dette skjer som en innledning til viktige handlinger. Anført av en av sine fremste ledere, holdt et massemøte av hinduaktivister i 1991 en maha-aarti – en stor-aarti, for øvrig et nyord. Dette skjedde ved å bevege en oljelampe foran hele møteforsamlingen, hvor forsamlingen representerte den hinduiske nasjon. Denne gesten gjorde da at det ikke bare var den enkelte aktivist eller den enkelte leder som ble klargjort for den viktige handlingen de stod foran, men forsamlingen som et hele. Dermed ble hele den hinduiske nasjonen omskapt til en symbolsk enhet foran en av sine viktige handlinger.

Den viktige handlingen de stod foran gjaldt moskéen i byen Ayodhya i Nord-India. Denne moskéen, mente hindunasjonalistene, stod på et sted hvor det tidligere hadde stått et tempel som markerte fødestedet til guden Ram. De forlangte moskéen revet og et nytt tempel satt opp. Dette var den viktigste hindunasjonalistiske saken rundt 1990 og mobiliserte mennesker i titusentall i demonstrasjoner og møter. Saken la et betydelig press på regjeringen, som var avhengig av muslimske stemmer og av alle dem som ikke så behov for å rive moskeen, og som samtidig fryktet tap av hinduiske velgere. Indias sterke rettsvesen la imidlertid kjelker i veien for rivingen, og ble en hendig unnskyldning for regjeringen, som slapp å ta en beslutning.

Kraften i nasjonalistenes krav om å rive moskeen, kom av forbindelsen til det folkekjære eposet Ramayana. Dette 200 år gamle eposet forteller historien om Ram, kongesønn i Ayodhya, og hvordan han måtte dra i landflyktighet fra sitt rike på grunn av et løfte faren i sin tid hadde avlagt, hvordan han ved hjelp av apehæren vant tilbake sin ektefelle Sita fra demonen Ravana på øya Lanka, og hvordan han tilslutt gjeninntok sin by og hersket der i det som ble den beste av alle tider, tiden med Rams styre (Ram rajya). Ramayana-eposet er gjendiktet i mange versjoner, språk og varianter gjennom historien. En av disse er Tulsidas’ versjon, som ble lagt til grunn for filmatiseringen av Ramayana i 1988. De over 50 episodene ble vist på den nasjonale fjernsynskanalen i 1989-90, og var en enorm suksess. Dette var en tid hvor indere flest akkurat var i ferd med å få adgang til en fjernsynsskjerm, samtidig som det var første gang indisk fjernsyn viste et av de hellige eposene.

Hindunasjonalistene gjorde stor bruk av oppmerksomheten og historien som fjernsynsserien brakte. Ved hjelp av aktivistene i VHP og RSS ble det like etter organisert innsamling av mursteiner til et nytt tempel i Ayodhya. Én murstein fra hver landsby, ofte med navet Ram på den ene siden og landsbyens navn på den andre. Før mursteinen ble sendt av sted ble det holdt en religiøs seremoni for å velsigne den. I tillegg fikk utvalgte unge gutter en to ukers mental og fysisk opplæring, og fikk i oppdrag å løpe med mursteinen på hodet til oppsamlingsstedene.

Seremonien holdt for mursteinene var en innovasjon. Samtidig kunne ingen unngå den sterke symbolikken i at alle Indias landsbyer skulle være representert i det nye tempelet til Rams ære. Også guttene som løp med mursteinen på hodet var en innovasjon. Den var imidlertid en symboltung parallell til hvordan apehæren hadde brakt stein for å bygge en bro som fraktet Ram over til Lanka, hvor han befridde sin ektemake. Mursteinbæringen var altså nødvendig assistanse til Ram på hans ferd mot det endelige målet. Denne handlingen bygde dessuten på de årlige Ramlila-feiringene i Nord-India, hvor Ramayana settes opp som amatørteater og hvor unge gutter med iver spiller apene som hjelper Ram.

Hindunasjonalistene krevde moskeen i Ayodhya revet innen en viss frist, ellers ville de rive den selv. På et punkt i agitasjonen inngikk de imidlertid et kompromiss med regjeringen og utsatte fristen. I dette oppholdet i agitasjonen fikk de lagd 15 000 par tresandaler, som ble velsignet og deretter sendt ut parvis for å gå på omgang mellom et mindre antall landsbyer. I landsbyene tok aktivistene sandalene og plasserte dem enten i et tempel eller på en egnet plattform, og holdt en religiøs seremoni for dem.

Dette er et annet eksempel på strålende innovasjon og bygger på følgende episode av Ramayana: Da Ram måtte dra fra Ayodhya i landflyktighet, var det fordi hans far hadde lovet sin hustru (ikke Rams mor) at hennes barn skulle bli konge. Av hensyn til farens løfte dro Ram i landflyktighet, og hans stebror ble konge. Men også stebroren mente Ram var den legitime hersker, og han nektet å sette seg på tronen. I stedet fikk han Rams tresandaler satt på tronen, i påvente av Rams tilbakekomst. Tresandalene som ble sendt rundt i landsbyene i 1992 symboliserte således en ventetid, et midlertidig opphold på veien mot den rette konges tilbakekomst, eller et midlertidig opphold i kampen for det uavvendelige resultatet – at moskeen ville bli revet og Rams styre bli gjenopprettet.

Hindunasjonalistene gjorde med andre ord bruk av eksisterende religiøst materiale (hinduismen er her særdeles rik) og omskapte det bevisst slik at de religiøse tradisjonene ble levendegjort og aktuelle i samtiden. Dette var kreativ innovasjon; og kanskje var det manipulering. Men er all nasjonalisme manipulering?

Fiendeforskyvning og manipulasjon

En annen side ved nasjonalisme er behovet for en fiende, og spørsmålet om i hvilken grad slike bilder kan manipuleres av en kynisk og effektiv ledelse. Med andre ord er det et spørsmål om nasjonalisme virkelig er en folkelig bevegelse eller om folket er manipulert til å delta i noe som ikke er i deres objektive interesse. En interessant historie her er hvordan den hindunasjonalistiske organisasjonen Shiv Sena ble hindunasjonalistisk. Opprinnelig var Shiv Sena en marathasjåvinistisk organisasjon, opprettet midt i 1960-årene for å beskytte de marathitalendes interesser mot trusselen de oppfattet å komme fra de tamilsktalende i storbyen Bombay. Tamilene var immigranter fra Sør-India, som i stort antall kom til den energiske storbyen på jakt etter arbeid. Shiv Sena var en organisasjon som forsvarte rettighetene til de «lokale», i første rekke immigranter fra det marathitalende opplandet til Bombay. Organisasjonen gjorde det bra i valg og hadde aktivistlag over hele millionbyen.

Rundt midten av 1980-årene skjedde en diskursiv endring i Shiv Senas retorikk. Lederen, Bal Thackeray, begynte å tale stadig mer om muslimene som fienden, til fortrengsel av (de hinduiske) tamilene. Han oppfordret sine tilhengere til å se på kampen mot muslimene som en religiøs krig (dharm yuddh), og beordret aktivistlagene til å feire hinduiske festivaler og til å bistå med innsats i arrangementene. I sin avis demoniserte Thackeray muslimer, Pakistan og sekulære krefter i India på en måte ingen andre i India gjorde. Til valget i 1990 inngikk han en allianse med BJP, som da var blitt en betydelig kraft i Nord-India, og sammen vant de stort også i Bombay. Alliansen har siden holdt, og de har i flere perioder dominert Bombay og delstatens politiske liv. Shiv Sena er i alminnelighet ansett for å tilhøre den mer rabiate delen av den hindunasjonalistiske familien, og har stått bak pogromlignende angrep på muslimer. BJP og Shiv Sena har kapret en god og økende andel av mandatene fra delstaten, og organisasjonen har beholdt og bygd ut sitt nett av aktivistlag. Med andre ord kan kursendringen ikke sies å ha påvirket oppslutningen.

Fra én side sett synes kursendringene å være foretatt av Bal Thackeray selv, men på et så snedig vis at han fikk resten av organisasjonen med seg. En viktig sammenheng er selvfølgelig at han gjennom allianse med BJP fikk adgang til makt og innflytelse i Bombay, som ytterligere styrket organisasjonen. Thackeray er en av hindunasjonalismens mest markante figurer, en retoriker av rang, en demagog og et organisasjonstalent. At organisasjonen kunne gjennomleve en slik kursendring skyldes mye hans person.

Fra en annen side er det tydelig at kursendringen var populær både blant medlemmer og andre som etter hvert sluttet seg til, at den i alle fall ikke ble møtt med protester, utmeldelse eller utbrytergrupper av betydning. Kanskje kan vi gå lenger. Shiv Senas ideologi var ikke bare populær blant medlemene, men formet med dem i tankene, kanskje endog utformet for å vinne tilhengere. Shiv Senas øre for hva som skjedde blant aktivistene ses også i andre sammenhenger. Tidlig i 1900-årene arrangerte Shiv Senas veldedighetsorganisasjon (ledet av Thackerays nevø) en konsert med Michael Jackson – med alt han representerte av vestlig dekadense og kulturimperialisme. Etter konserten fikk Jackson hilse på Thackeray, som selv er en fan av vestlig populærkultur. På sin første utenlandsreise inkluderte den 50 årige Thackeray en visitt i Disneyland, som han alltid hadde hatt lyst til å se. Slike episoder sier mye om hvordan Shiv Sena forstår patriotisme og hvordan organisasjonen ikke deler BJPs forståelse. Mens deler av BJP lider under fremmedfrykt og representerer et tungt forsvar av alt indisk, inkludert kulturelle former og normer, så synes Shiv Sena langt mer på linje med de energiske og kosmopolitiske strømningene som preger Bombay by – med sine diskoteker, sin filmproduksjon og sine internasjonale finansielle muskler og ambisjoner. Mer enn å ha manipulert en holdningsendring blant folk i Bombay, kan Shiv Sena med sin kursendring derfor sies å ha katalysert eksisterende stemninger.

Tidshorisont og evig religiøsitet?

Nasjonalisme forstås gjerne som å uttrykke dype sjåvinistiske trekk i en befolkning, som noe ekskluderende og anti-liberalt. Slike umodne trekk har vi kanskje ofte forstått som et resultat av mangelfull sivilisering, og kanskje ofte som resultat av at kulturen som nasjonalismen springer ut av i seg selv ikke er liberal og ikke har plass til liberalt tankegods. Hvis kulturen er illiberal og mangler respekt for gjensidighet, mangler toleranse, mangler evne til å kompromisse, så vil også politiske bevegelser kunne farges av dette. Dette gjelder særlig nasjonalistiske bevegelser, som gjerne forsterker heller enn svekker motsetninger til andre grupper. På sikt vil hele statsinstitusjoner kunne farges av det illiberale samfunnet. Følgelig har det ofte blitt noe uavvendelig ved nasjonalistiske bevegelser, når de først har oppstått, som om de var uttrykk for noe dyptliggende i kulturen.

India ble av mange kolonitjenestemenn fremstilt som dypt religiøst. Dette bildet av Indias særegne spiritualisme har blitt delt av mange opp igjennom, av så ulike figurer som de gamle orientalistene, Teosofisk selskap, mahatma Gandhi og andre. Også mange hindunasjonalister fremhever spiritualismen som en av Indias karaktertrekk, mens for eksempel også norske journalister gjerne peker på templer, kastesystem, hellige kuer og omvandrende hellige menn for å understreke at befolkningen er dypt religiøs. Når hindunasjonalistene attpåtil kontrollerte en regjering med støtte fra et flertall i parlamentet, syntes det som den sekulære og liberale statsarven inderne hadde fått av britene i 1947 endelig hadde måtte gi tapt for hindusamfunnets religiøsitet, fremmedfrykt og intoleranse.

Det er to forhold som taler mot en slik tolkning. Det ene er at hindunasjonalistene tapte valget i april-mai i år. De måtte gå av fra regjeringsposisjonen og overlate makten til en bred gruppering av sekulære partier ledet av Kongresspartiet. En finlesning av stemmeresultatene (i motsetning til mandatene) viser at BJP tapte litt, men svært lite (1,5 prosentpoeng). De var imidlertid aldri store i India, og fikk ved valget som sikret dem regjeringstaburettene i 1999 bare 23 prosent av stemmene. Det store antall mandater BJP fikk den gang, og det store tapet de led i 2004, skyldes valgsystemet med enmannskretser og utfallet av kampen om allianser blant småpartiene mer enn det skyldes den hindunasjonalistiske appellen. Hindunasjonalismen har imidlertid aldri stått sterkt blant hinduer. Her er det viktig å peke på at det er store sosiale skiller blant hinduer, hvor særlig skillet mellom høykaste og lav- og mellomkaste har blitt politisert og tydelig siden slutten av 1980-årene. Lav- og mellomkastene har mobilisert i egne aktivistpartier og har en klart og tydelig brodd mot BJPs hindunasjonalistisk dagsorden, som de oppfatter som høykastepreget og avviser som irrelevant for lavkastene. Disse partiene gjorde gode valg nå i år, samtidig som BJP også tapte i delstaten Gujarat, hvor partiledelsen er alminnelig antatt å ha stått bak omfattende pogromer mot muslimer i 2001. Slike forhold setter spørsmålstegn ved omfanget av religiøs nasjonalisme og ved hvorvidt det er noen egenartet religiøsitet i det indiske samfunnet.

Et annet forhold er samtidigheten. Hindunasjonalismen vokste frem i India på et tidspunkt i historien hvor nasjonalismen vokste som politisk kraft i flere deler av verden – i Øst-Europa, i de fleste muslimske land, på Balkan og tilslutt i Sovjetunionen. 1980-årene var nasjonalismens tiår. I Sør-Asia og i den islamske verden fulgte islamismens vekst helt tydelig av ayatolla Khomeinis revolusjon i Iran og prestestyret han innførte, av Sovjets invasjon i Afghanistan, og av Zia-ul-Haqs kupp og påfølgende islamiseringsprogram i Pakistan. Hindunasjonalismen fulgte i tid like etter islamismens vekst, og har således tydelige forbindelseslinjer til strømninger i det internasjonale samfunnet. Det finnes endog forslag fra representanter for Hinduenes verdensråd om å opprette prestestyre i India, selv om skillet mellom prest (brahmin) og konge i hinduisk tankeverden er strengt atskilte.

Det er i en slik sammenheng vanskelig å se hindunasjonalismen som uttrykk for en iboende religiøsitet i de indiske folkemassene. At BJP i valget sist ikke fikk støtte fra mer enn litt over en femtedel av befolkningen (ca. en fjerdedel av alle hinduer) og ikke klarte å øke denne prosenten på tross av gode økonomiske resultater, gir gode argumenter for ikke å forstå religiøs nasjonalisme som en naturlig utvekst.

Hindunasjonalismen er ikke borte fra India, og den er både voldelig og illiberal. Men forholdene som er nevnt her gir anledning til å stille spørsmålstegn ved enkle antakelser om det indiske samfunnet, om den religiøse nasjonalismen vi har sett der, og ved nasjonalisme generelt. Som andre politiske fenomener er religiøs nasjonalisme skapt av individer, organisasjoner og samfunn i komplekse samspill og i en bestemt historisk sammenheng.

English Summary

The author writes about the Hindu nationalist movement and its attempt to connect religious symbols with a political agenda. It is a quite new phenomenon in India. Only since the 1980s have religious symbols been used in a new political context. But the movement has never been very strong, and this year it also lost the election.

Arild Engelsen Ruud er førsteamanuensis i Sør-Asiastudier ved Institutt for østeuropeiske og orientalske studier, Universitetet i Oslo.