Ved Feltprestkorpsets 50årsjubileum

Preken ved jubileumsgudstjeneste i Oslo Domkirke
Bots- og bededag 2003

Tekst: Matteus 3, 7-12

Av Oslo biskop Gunnar Stålsett

Vi feirer et jubileum. På en av de dagene i kirkeåret som har minst feststemning, på bots- og bededag er vi samlet for å takke Gud for feltprestkorpsets 50 årige historie. Vi minnes de som har formet korpsets ånd og orgaisasjon, alle som har gjort og gjør tjeneste. Vi takker Gud for fredens og forsoningens ånd.

Det er kraftige bilder som møter oss i dagens tekster fra profeten Jesaias og døperen Johannes:

Profeten refser Israelsfolket med ord som klinger uhyggelig aktuelle: De stoler på tomhet og taler løgn… De kjenner ikke fredens vei, det finnes ingen rett i deres spor. De går krokveier, og den som ferdes der, kjenner ikke fred… (Jes 59 8).

Døperen Johannes melding er klar. Det dreier seg om samsvar mellom liv og lære. Bær frukt som er omvendelsen verdig. Mange sluttet opp om det budskapet døperen forkynte, men de tok ikke konsekvensene av det. Derfor de krasse ord. Det dreier seg nemlig ikke om gode ord og forsetter, men om praksis. Etikken er til for å etterleves ikke til å pynte seg med. Treet er plantet for å bære gode frukter.

Johannes er spesielt krass mot de som søker tilflukt i at de er Abrahams barn – at de derfor står i den rette sammenheng. Men alliansen med Abraham fritar dem ikke fra eget ansvar for å handle moralsk. Vi må ta ansvar på selvstendig grunnlag for våre handlinger. Det gjelder i krig og i fred.

Det er en dypere mening i å feire feltprestkorpset nettopp med det alvor som denne spesielle dagen i kirkeåret bringer med seg. Feltprestkorpset er en påminnelse om at det åndelige og det verdslige ikke kan rives fra hverandre, at fred trenger vern i vår voldspregede verden. At krigens språk ikke skal være det siste ord – at fred og frihet har en sjanse mot terror og okkupasjonslyst. At bønn er stridens og fredens vei. At den gode frukt dreier seg om vårt liv og vår tjeneste for bår neste.

En tavle på Akershus Slottskirke minner oss om en lengre historie enn de femti år, vi markerer i dag. Tavlen begynner i 1537 med prester knyttet til Slottet. I 1823 fikk vi vår første garnisonsprest. Fra Norges kristningshistorie vet vi at prester spilte en sentral rolle i den ånds- og kulturkamp som la grunnlaget for Norge som en kristen nasjon. Under 2. verdenskrig spilte kirken en sentral rolle. Vårt feltprestkorps er født av denne erfaring, gjennom ild og Ånd. I sjelesorg for dødsdømte, i sorg med familier og lagkamerater, i hjemmefront og i eksil, som etisk samtalepartner ble det lagt et grunnlag for dagens feltprestkorps. Feltprestens nærvær gir ikke legitimitet til en politisk eller militær ordre, den er uttrykk for solidaritet med det enkelte menneske uansett livssituasjon og ytre forhold. Presten skal følge soldaten, fordi Kristus aldri lot n oe menneske i stikken.

Prestetjenesten er grunnlagt på en større sendelse slik alle prester minnes om sin ordinasjon. På apostolisk vis er vi sendt med evangeliet om Jesus Kristus og de hellige sakramenter «for å veilede og formane til sann omvendelse, levende tro på Kristus og et hellig liv i kjærlighet til Gud og nesten». Det er mange som i dag takker Gud for det møte de fikk med evangeliet som rekrutter eller offiserer.

Vi må handle og be om tilgivelse, sier den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr. Handle og be om tilgivelse. Hvem opplever dette sterkere enn en soldat i krig? Når liv står mot liv, og ordren er gitt, må soldaten handle og be om tilgivelse. Vi ser bilder av beruselsen når målet er truffet og misjonen fullført, men ubehaget ved å drepe – selv på ordre – kan ingen fri seg fra. Samvittigheten uro kan aldri dempes av kommando-ord. Ingen ordre kan frata oss vårt adelsmerke at vi står til ansvar overfor Gud, våre medmennesker og oss selv. Det gjelder i fred og i krig.

Det etiske dillemma er tydelig i vår tid. Verdenskrigens valg var etisk sett enklere å forholde seg til. Men også da rådde det en usikkerhet om veivalget. Skulle Norge ta opp kampen mot okkupasjonsmakten eller søke en forhandlingsløsning? Det var kongen som skar igjennom. Kong Haakon tenkte ikke primært taktisk men moralsk da han nektet å følge rådet om bøye seg for overmakten. Hans uredde ord ble retningsgivende for vårt folk og avgjørende for vår historie. De ga folket moralsk kraft i kampen mot terror og okkupasjon.

Også den kalde krigen bød på klare fronter som ikke ga rom for mange nyanser.

Det var den moralske kraft i folkenes krav om frihet som førte til murenes fall og til et nytt kapittel i Europas historie. Der det i dag reises nye murer vil det samme skje. Tyngdekraften i det moralske univers kan ikke oppheves verken i krig eller fred. Det ligger fast og det forplikter oss alle. Kirkens rolle er å minne om maktens grenser og avmaktens styrke.

I dag skaper internasjonal terrorisme et nytt verdensbilde. Det rår ny usikkerhet om de etiske valg som må gjøres. Selve forsvarsbegrepet krever en ny gjennomtenkning. Våre etiske verdier knyttet til fred, rettferdighet, sannhet og menneskeverd settes på prøve. Hva er et legitimt forsvar? Hva er angrepskrig? Hva er okkupasjon? Holder de gamle kriterier for en rettferdig krig? Må folkeretten skrives om? Hva er forskjellen på forsvar og krigsmakt?

Ved et jubileum for kirken i forsvaret er det all grunn til å minne om at Bibelen ikke kan brukes som manual for krig og folkerett. Men den bekrefter verdier som er grunnleggende for samfunnet i fred og i krig. Budene er ikke satt ut av kraft i krig. De er der som betingelse for den gode frukt, som Johannes taler om.

Ta det første budet. Budet om ikke å misbruke Guds navn. Det forbyr oss å ta Gud til inntekt for krig. Det finnes ikke hellige kriger. Verken korstog eller jihad hører med i et opplyst og moderne gudsbilde.

Eller budet om ikke å lyve. Det settes på prøve når mediene blir den fremste frontlinje i kampen om folkemeningen og når krigspropagandaen har fått underholdningsverdi. Vi lar oss lett rive med av falske heltehistorier og tvilsomme seirer. Når krig skal markedsføres blir sannheten det første offer. Løgn settes i system ikke bare for å villede fienden men for å bedra det folk i hvis navn krigen føres. Når krig markedsføres som underholdning er det en dyp krenkelse ikke bare av sannhetskravet med også av menneskers anstendighetsfølelse.

Budet om ikke å stjele er en av okkupasjonsmaktens største fristelse – tyveri av andres historie, andres verdighet, andres kultur og religion. Misbruk av andres seksualitet er en del av krigens grusomme fortelling. Er vold mot kvinner en større fristelse i krig enn i fred?

I en krig oppstår det en unntakstilstand på mange av samfunnets områder. Men det gjelder ikke de moralske grunnlover. Kanskje mer enn ellers gjelder det å vise gudsfrykt og nestekjærlighet og selvrespekt. Når det moralske univers bryter sammen, skal vi minne hverandre om at Guds lov står skrevet i menneskenes hjerter, slik at vi vet hva som er ondt og godt.

Budene er fornuftens ord, innlysende og overbevisende. Troen gjør dem til samvittighetens tale. Derfor trenger vi troens ord og tilgivelsens mulighet i krigens verden.

Forsvaret kan aldri bli et område hevet over etikken, eller et område som skaper sin egen etikk. Det dreier seg om mennesker i forsvaret og mennesker som forsvares. Et menneskesyn som ikke demoniserer fiendebilder. Vi trenger et alternativt språk når ord som barbarer, kjeltringer og onde, dukker opp i vårt vokabular. Rasismen kan ha mange ansikter og mange uttrykk.

Feltprestkorpsets Ånd er å ivareta det menneskelig og det guddommelige i mennesket – hos offiserer og soldater. Det er å stå vakt om menneskeverdet mot enhver for forråelse og fornedrelse. I denne mening er feltprestkorpset moralens vokter, men det er ikke moralismens grensevakter.

Det bildet som møter oss etter en krig er ikke bare hjem og byer som er utbombet og nedbrent. Også krigsmaskinen ligger utbrent i ørkenen og langs landeveien. Lenge etter at det sivile samfunn har kommet på beina, ligger krigens minnesmerker og rustner på sin sakte ferd mot glemselen. Lenge etter at krigen er over, lider veteranene på kropp og sinn. Bitterheten over å være glemt etter at helteglorien er visnet er tung å leve med.

Johannes hjelper oss ikke med et mildt Jesus bilde som kan forskjønne krigens gru. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild. Den ildgivning det her er snakk om er den som skaper liv og tjener livet.

Bare de døde har sett krigens slutt, sa vismannen Platon. Kirken er bærer av en annen visjon. Sannhetens, rettferdighetens og forsoningens strategi skal en gang gjøre krigsstrategier overflødig. Derfor er fortellingen om Gudsriket en håpsfortelling også i vår tid. Vi kan ennå gjøre dette århundre og feltprestkorpsets neste femti år til et vendepunkt i menneskehetens historie. Salige er dere som skaper fred, Gud vil kalle dere sine barn. Det er en frukt som ikke står under Guds dom, men under Guds velsignelse.