Med rett til å angripe?

Etisk vurdering av forkjøpsangrep
og preventiv krigføring¹

Sturla J. Stålsett

Offensiv tendens i forsvars- og sikkerhetspolitikken

Vi har de siste årene sett et langt mer angrepsvillig ’Vesten’. Dette har fått nedslag i strategi- og doktrineendringer: Vi har gått fra ’containment’ og invasjonsforsvar til forkjøpsangrep og preventiv krig. Den norske regjeringen gir politiske føringer som går ut på at forsvaret skal rustes for ’framskutt ivaretakelse av norsk sikkerhet’, og ’proaktive’ militære operasjoner.² Denne tendensen i offensiv retning har vært tydelig siden slutten av den kalde krigen. Likevel har vi hittil ikke hatt noen bred debatt om denne nye angrepsviljen. Det er oppsiktsvekkende. Hva har skjedd? Og er denne offensive tendensen etisk legitim? Det skal oppta oss i det følgende.

La oss først kort rekapitulere tre viktige utslag som denne offensive tendensen har fått de siste årene. Det dreier seg om endringer med stor betydning også for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og den etiske refleksjonen rundt denne.

1. NATOs nye strategi (1999)

Ved 50-års jubileet i april 1999 vedtok NATO en ny strategi for sin virksomhet. I stedet for å bli arbeidsløs etter avslutningen på den kalde krigen, påla organisasjonen seg selv nye oppdrag. Det nye mandatet gikk i klar offensiv retning. Det ble nå åpnet for såkalte ’out of area’-operasjoner, eller operasjoner som ikke var utløst av den grunnleggende artikkel 5 i Atlanterhavspakten om at et angrep på et av alliansens medlemmer er å anse som et angrep på alle.³ Det er ikke lenger bare et angrep på en av NATO-statene som skal kunne utløse en NATO-aksjon. Militære aksjoner utenfor NATO-området er aktuelle, dersom en anser alliansens sikkerhetsinteresser – eller mer generelt, det internasjonale samfunns fred og sikkerhet – for truet:

29. Militære evner som er effektive under alle forutsigbare omstendigheter, er også grunnlaget for at alliansen skal kunne bidra til konfliktforebygging og krisehåndtering gjennom operasjoner som svar på kriser som ikke kommer inn under artikkel 5.

31. For å nå sin målsetning om å bevare freden, hindre krig og styrke sikkerheten og stabiliteten, slik den framgår av de grunnleggende sikkerhetsoppgavene, vil NATO i samarbeid med andre organisasjoner søke å hindre konflikt, eller, dersom en krise oppstår, bidra til å håndtere den på en effektiv måte i tråd med folkeretten, blant annet gjennom muligheten for å gjennomføre operasjoner som svar på kriser som ikke faller inn under artikkel 5.⁴

Det er verd å merke seg at formuleringene her er relativt forsiktige og har en eksplisitt referanse til folkeretten.

2. Bush-doktrinen om rett til forkjøpsangrep og preventiv krigføring (post 11/9-2001)

Hvis vi så beveger oss noe fram i tid, forbi merkedagen 11. september 2001, så finner vi at USAs president argumenterer for og etter hvert også innfører en helt ny militærstrategisk doktrine for den eneste gjenværende supermakten.

After Sept. 11, the doctrine of containment just doesn't hold any water, as far as I'm concerned. I told you the strategic vision of our country shifted dramatically. And it shifted dramatically because we now recognize that oceans no longer protect us; that we're vulnerable to attack. And so, (…) my vision shifted dramatically after Sept. 11, because I now realize the stakes. I realize the world has changed. My most important obligation is to protect the American people from further harm and I will do that.⁵

Denne endringen innebærer en ny doktrine, ofte kalt Bush-doktrinen. Den inkluderer militære forhåndsangrep, politiske likvidasjoner, og vilje til ensidig maktbruk mot nasjoner med eller uten FNs (og dermed folkerettslig) godkjenning. Tenkningen er offensiv: Slå til først, før fienden får gjort skade. I september 2002 nedfelles dette prinsippet i USAs nasjonale sikkerhetsstrategi, der det heter at USA, det amerikanske folk og USAs nasjonale interesser vil forvares:

by identifying and destroying the threat before it reaches our borders. While the United States will constantly strive to enlist the support of the international community, we will not hesitate to act alone, if necessary, to exercise our right of selfdefense by acting preemptively against such terrorists, to prevent them from doing harm against our people and our country.⁶

Og så, i mars 2003, rett før USA, Storbritannia og den såkalte «Coalition of the willing» angriper Irak, taler Bush til nasjonen og verden:

We are now acting because the risks of inaction would be far greater. In one year, or five years, the power of Iraq to inflict harm on all free nations would be multiplied many times over. With these capabilities, Saddam Hussein and his terrorist allies could choose the moment of deadly conflict when they are strongest. We choose to meet that threat now where it arises, before it can appear suddenly in our skies and cities. The cause of peace requires all free nations to recognize new and undeniable realities. In the 20th century, some chose to appease murderous dictators whose threats were allowed to grow into genocide and global war. In this century, when evil men plot chemical, biological and nuclear terror, a policy of appeasement could bring destruction of a kind never before seen on this earth. Terrorists and terrorist states do not reveal these threats with fair notice in formal declarations. And responding to such enemies only after they have struck first is not self defense. It is suicide. The security of the world requires disarming Saddam Hussein now.⁷

Irak-krigen II var Bush-doktrinens ilddåp. Den blir derfor også en naturlig prøvesten for doktrinen folkerettslige og etiske holdbarhet.

3. Forsvarsminister Kristin Krohn Devold: Politiske rammer for forsvarssjefens militærfaglige utredning (2002)

Siden Norge valgte ikke å delta i angrepet på Irak våren 2003, skulle en tro at Bushdoktrinen om forkjøpsangrep og preventiv krig ikke ville ha politisk gjennomslag i Norge. Men Forsvarsministerens skriv «Politiske rammer for forsvarssjefens militærfaglige utredning» fra sent på året 2002 tyder på noe annet. I dette viktige politiske signaldokumentet heter det:

Behovet for å møte aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer og potensielle trusler på andre måter enn gjennom tradisjonelt militært nærvær i Norge, er økende. Et viktig element her vil være fremskutt ivaretakelse av norsk sikkerhet gjennom deltagelse i internasjonale operasjoner, både av tradisjonell fredsbevarende og stabiliserende karakter, og av mer proaktiv, preventiv karakter.⁸

De avgjørende stikkordene her er ’fremskutt ivaretakelse av norsk sikkerhet’ og ’proaktiv, preventiv’. Det er vanskelig å se dette som noe annet enn en tilpasning, for ikke å si implisitt tilslutning, til Bush-doktrinen. Det viser under alle omstendigheter at norske myndigheter mener Norge må følge opp den offensive trenden i internasjonal forsvars- og sikkerhetspolitikken. Forsvaret skal omstilles i henhold til dette, med stor vekt på mobilitet for å kunne delta i ’skarpe oppdrag’ langt utenfor Norges grenser.

Angrep det beste forsvar?

Denne offensive tendensen bygger på tanken om at angrep kan være det beste forsvar. Tanken er selvsagt ikke ny. Klassisk uttrykt finner vi den blant annet hos Niccolò Machiavelli. I Fyrsten (1513) heter det at krigen kan man ikke unngå, bare utsette til ulempe for seg selv – til fordel for fienden.⁹ Bush-doktrinen sier det med rene ord:

we recognize that our best defense is a good offense.¹⁰

Men kan en slik måte å tenke på legitimeres – folkerettslig og etisk? I tilfelle, under hvilke betingelser? Spørsmålet er ikke bare relevant for såkalte ’idealister’ i utenrikspolitiske forhold, de som vil tillegge etikken en avgjørende rolle også i internasjonal politikk. Selv de som står for en politisk realisme som tradisjonelt er mer skeptisk til både etiske begrunnelser og etiske begrensninger når makt og motmakt brytes mellom nasjonene, må ta spørsmålet om folkerett og etikk på alvor. For muligheten til å realisere ens interesser, til å nå malet i internasjonale forhold svekkes på en avgjørende måte dersom ens forsett og handlemåte ikke oppfattes å ha folkerettslig og etisk legitimitet. Dette gjelder ikke minst i dagens mediasamfunn.

Preventiv krigføring, forkjøpsangrep, antisipert selvforsvar

Begrepsavklaring

Vi må først avklare hva vi mener med forkjøpsangrep eller preventiv krig. Det er flere betegnelser her, som ikke er klart definert, og ofte brukes om hverandre. Uttrykket preventiv krigføring (’preventive war’) referere til en situasjon der en part velger å gå til å militært angrep for å unngå eller forhindre at krig skal bryte ut en gang i framtiden. ’Forkjøpsangrep’ eller ’forhåndsangrep’ (’pre-emptive strikes’) synes å forutsette en situasjon der spenningen er eskalert til et nivå der militær konflikt regnes å være umiddelbart forestående. Angrepet iverksettes før fienden rekker å reagere, for å vinne en strategisk fordel i den krigen som uansett må komme.

Et annet uttrykk er ’antisipert selvforsvar’ (’anticipated self defence’). Her synes implikasjonen å være at en part kjenner seg så truet at selvforsvarsretten påberopes selv om det faktiske angrepet fra fienden ikke har kommet ennå.

Denne framstillingen kan peke i retning av en skala der tidsaspektet og trusselens alvorlighetsgrad spiller en rolle: Den preventive krigføringen tar sikte på å hindre noe som eventuelt kan skje i framtiden, mens forkjøpsangrepet og – særlig – det antisiperte selvforsvaret indikerer at den truede part ser seg tjent med eller nødt til å ’framskynde’ sitt forsvarstiltak.

Her er det imidlertid viktig å være klar over at selve betegnelsen spiller en avgjørende rolle i forsøket på å legitimere handlingen folkerettslig og etisk. Betegnelsen kan ikke tas for pålydende; hver situasjon må vurderes for seg. Felles for disse er imidlertid at vi står overfor et militært angrep mot en annen stat som ikke er direkte gjensvar på en militær aggresjon fra den annen part.

Historiske eksempler

Finnes det historiske eksempler på dette? Seksdagerskrigen mellom Israel og Egypt i 1967 trekkes ofte fram. Israel gikk til angrep, men la i sin egen framstilling av hendelsesforløpet vekt på at Egypts blokade ble oppfattet som en krigshandling fra Israels side. Hvorvidt dette er en rimelig tolking kan selvsagt diskuteres, men her registrerer vi først og fremst at Israel selv i dette tilfellet ikke påberopte seg noen rett til antisipert selvforsvar eller preventiv krigføring.

Et annet mer nærliggende eksempel er Israels bombing av den irakiske atomreaktoren Osiraq¹¹, bygd med fransk teknologi og assistanse, utenfor Bagdad den 7. juni 1981. Angrepet ble begrunnet med frykten for at Irak var i ferd med å skaffe seg kjernevåpen. Dette faller dermed ganske tydelig under kategorien preventivt angrep. Israels angrep ble klaget inn for FNs sikkerhetsråd, og ble fordømt der.¹² Det viser at FN satte forbudet mot bruk av tvangsmakt foran forebyggende hensyn. Selv amerikanske myndigheter stilte seg den gang negative til Israels handlemåte. Selvforsvar kan bare påberopes når det faktisk foreligger et væpnet angrep.¹³

Kort om preventive angrep og folkeretten

Angrepskrig er i utgangspunktet i strid med folkeretten. I Briand-Kellog pakten (1928) gir de underskrivende parter avkall på krig som virkemiddel for å løse internasjonale tvister. Nürnberg-dommen etter annen verdenskrig bygget på det prinsipp at angrepskrig er en forbrytelse etter alminnelig folkerett, som alle stater, uavhengig av om de har undertegnet traktater om dette eller ei. Nürnbergdommen viser at forbudet ansees som så bindende at selv enkeltpersoner som følger ordre kan stilles til ansvar. FN-pakten (1948) forbyr bruk av militær makt. I artikkel 2.4: heter det: «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt …» Men pakten åpner for to klart definerte unntak fra denne hovedregelen: Det ene dreier seg om retten til selvforsvar, i artikkel 51. Det andre unntaket er knyttet til Sikkerhetsrådets mandat. Forutsetningen er da at en gitt situasjon ansees å true den internasjonale fred og sikkerhet. Dersom det ikke har lykkes med fredelige virkemidler (artikkel 41), gir artikkel 42 Sikkerhetsrådet myndighet til å autorisere bruk av militær makt for å opprettholde eller gjenopprette fred og sikkerhet.

Kan dette også sees som en åpning for forkjøpsangrep, preventiv angrepskrig eller antisipert selvforsvar? Bestemmelsen har så langt jeg kan se hittil ikke være tolket slik. Men begrepet ’opprettholde’ kan tolkes i retning av at militærmakt kan brukes i en situasjon der det ikke i utgangspunktet finner sted stridshandlinger.

Det kan også anføres at Sikkerhetsrådet står fritt til å tolke denne bestemmelsen i en gitt situasjon. Med andre ord: Dersom Sikkerhetsrådet tolker artikkel 42 til å gi folkerettslig legitimitet til forkjøpsangrep, vil dette per definisjon være i tråd med folkeretten. Mer presist vil det da være skapt ny folkerett.

Her ser vi også folkerettens tøyelighet; en tøyelighet som må regnes som en svakhet når det gjelder påberopelsen av den som grunnleggende (og tilstrekkelig) norm. Sikkerhetsrådets sammensetning er utformet for å ta hensyn til stormaktenes interesser, med intensjon om å forplikte stormaktene på det internasjonale samfunns beste. Dette er et uttrykk for politiske realisme. Fem stater er faste medlemmer og har vetorett. Disse fem statene gjenspeiler den storpolitiske maktbalansen i situasjonen etter den annen verdenskrig, for nærmere 60 år siden. Sikkerhetsrådet er med andre ord ikke uten videre et demokratisk organ. Rådets sammensetning er i dagens situasjon i utakt med både de faktiske geopolitiske forhold, og grunnleggende demokratiske idealer. Bestemte, i over­vei­ende grad vestlige (Storbritannia, Frankrike, USA), aktører favoriseres. Andre viktige aktører på den internasjonale arena har ikke samme innflytelse, mest iøynefallende i dagens situasjon er fraværet av en arabisk/muslimsk stat blant de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet.

Dette fratar selvsagt ikke Sikkerhetsrådet en fundamental rolle for å bygge en fredeligere verden. Og det betyr ikke at folkerettens tøyelighet ikke også har positive sider: Den kan, og bør, endre seg i tråd med nye utfordringer.¹⁴ Men det betyr at spørsmålet derfor ikke bare kan stilles rent formalistisk: Er forkjøpsangrep eller preventiv krigføring i tråd med folkeretten? Det er nødvendig å innføre en etisk vurdering som et korrigerende element. Er det rett, det vil si etisk legitimt, å eventuelt gjøre forkjøpsangrep, preventiv angrepskrig eller antisipert selvforsvar folkerettslig tillatt? Finnes det noen holdbar etisk begrunnelse for en doktrine om preventiv krigføring?

Etisk vurdering

En etisk prøving kan ta utgangspunkt i de to teoretiske grunnmodellene som samles under stikkordene ’plikt’ og ’konsekvens’.¹⁵

Pliktetiske overveielser

I pliktetikken står handlingsregler, prinsipper eller bud sentralt som kriterium for den gode handling. Velger vi en slik tilnærming til fenomenet preventiv krig, er det nærliggende å ta utgangspunkt i det folkerettslige prinsippet om at angreps­krig er forbudt. Dette kan utledes av pliktetikkens kanskje mest grunnleggende prin­sipp, nemlig forbudet mot å drepe, slik vi for eksempel finner det i det femte bud i den jødisk-kristne tradisjon.

Styrken ved en pliktetisk tilnærming er at den kan fastholde at noen handlinger må forkastes som etisk illegitime i seg selv, uavhengig av hvilke (eventuelt gode eller nyttige) formål eller (eventuelt ønskelige) konsekvenser handlingen måtte ha. Derfor er en slik tilnærming så nødvendig i møte med eksempelvis medisinske forsøk på mennesker. Et annet menneske kan aldri reduseres til forsøksobjekt, eller til et rent instrument for å oppnå noe annet. Kants kategoriske imperativ sikter nettopp mot dette.

I vårt tilfelle bringer dette opp i den etiske vurdering de uskyldige menneskeliv som går tapt i det påstått preventive angrepet. Hvis vi tar tilfellet Irak (II): Irakiske sivile – kvinner, barn og menn – som ikke kan klandres for det tyranniske styret de utsettes for (da ville vi jo ikke stått overfor et diktatur), og som ikke i seg selv utgjør noen trussel, kan ikke reduseres til ’middel’, for ikke å si ’nødvendige offer’, for å oppnå fred, sikkerhet, og stabilitet i regionen, langt mindre for å gi angripende part økonomiske og politiske fordeler. Selv der konsekvensene eller risikoen ved å ikke ’avvæpne’ Saddam Hussein regnes som alvorlige, vil en pliktetisk tilnærming insistere på at sivilbefolkningen ikke kan betale prisen for å redusere risikoen eller unngå negative konsekvenser i framtiden. Det å bevisst påføre tusenvis av mennesker lidelse og død for å forhindre at noe verre eventuelt skal komme til å skje, kan heller ikke rettferdiggjøres med henvisning til ’kollateral skade’, ’uønsket bieffekt’, ’krigens krav’ eller lignende, vil en pliktetiker framheve.

Konsekvensetiske overveielser

Pliktetikkens styrke, at den fokuserer på handlingen i seg selv, er samtidig dens svakhet: Den ser bort fra det som ligger ’etter’ handlingen, dens formål eller konsekvenser. Det er som kjent vanskelig, om ikke umulig, å bygge et samfunn på et totalpasifistisk standpunkt. Følgene av å la være å true med å ta liv i ekstreme tilfeller kan være så alvorlige, at det må ansees som etisk uansvarlig. Konsekvensene av handlingen må altså også inn i den etiske vurderingen. Det er vel bare slik en etisk legitimering av preventive angrep kunne tenkes. Bush-doktrinen, som Machiavellis resonnement, bygger på dette: Konsekvensene av å vente vil være verre enn om en slår til med en gang.

Problemet her er imidlertid at vi bare kjenner konsekvensene i ettertid. Samtidig kjenner vi aldri fullt ut alle konsekvenser av en handling. En handling, og særlig en voldshandling, har alltid uante og uønskede konsekvenser. Videre blir det klart hvor vanskelige beregninger og avveininger en konsekvensetisk betraktningsmåte bringer oss ut i. For hvordan regner en ulike skader og konsekvenser mot hverandre? Hvem har rett til å akseptere at A eller B påføres skade for å verne C eller D?

Gitt at et preventivt angrep må ventes å få alvorlige konsekvenser, må bevisbyrden ligge på dem som autoriserer eller iverksetter angrepet. Uhyre strenge krav må stilles: Det må godtgjøres hinsides rimelig tvil at et militært angrep er eneste og siste mulighet til å avverge en større katastrofe enn krigen selv. Og det må sannsynliggjøres at en doktrine om forhåndsangrep ikke ville skape uønskede konsekvenser på lang sikt.

Disse kravene var ikke innfridd ved angrepet på Irak isolert, eller i begrunnelsen av den nye Bush-doktrinen generelt. Etter tolv år med lammende sanksjoner var Irak et svekket regime. Det var ikke innlysende at Irak i dag utgjorde noen trussel mot sine nabostater, som var vedvarende, alvorlig og ubestridelig. Det er heller ikke lagt på bordet bevis for at Irak sto i ledtog med al-Qaida, eller at terroristorganisasjoner av denne type vil bli avgjørende hindret ved angrepet på Irak. Og det er enda mindre sannsynlig at Irak utgjorde en direkte trussel mot de land som ledet an i angrepet, USA og Storbritannia.

Krigen har i seg selv vist følgende: USA og Storbritannia overdrev trusselen fra Irak. Det er ikke unaturlig å spørre om de gjorde dette med hensikt. Selve krigen demonstrerte at Irak ikke var en reell trussel, og ikke hadde masseødeleggelsesvåpen. Dersom Saddam Hussein hadde hatt tilgang til å bruke slike våpen, og han forutsettes å være kynisk nok til å bruke dem, vil han aldri igjen få et ’bedre’ påskudd til å bruke dem. Krigen var derfor en interessestyrt, geopolitisk krig, snarere enn preventiv. Det er grunn til å tro at den underliggende motivasjonene for angrepet var sammensatte, og knyttet til både politiske, strategiske og økonomiske interesser. Det umiddelbare målet med aksjonen var regimeskifte.

Angrepet kan derfor ikke sees som selvforsvar i noen rimelig forstand. I tillegg kommer at det var framgang i avvæpningen med fredelige midler gjennom FNs inspektører. Når koalisjonen ledet av USA egenrådig overså disse tungt­veiende forhold og i tråd med sin nye doktrine påberopte seg ’en suveren rett’ (så for eksempel Colin Powell) til å angripe først, framstår det med andre ord som et klart brudd på folkeretten og dennes etiske fundament.

Jo lengre fram i tid en plasserer den påståtte fare angrepet skal beskytte mot, ett eller fem år i president Bushs tale, jo mer luftige spekulasjoner dreier det seg om. De vil uansett aldri kunne etterprøves. Dermed kan en si at en doktrine om forhåndsangrep i preventiv hensikt langt på vei innebærer forhånds-frikjenning av eget moralsk ansvar: Uansett hvor store skader som påføres motparten, vil angripende part alltid kunne påstå at alternativet ville ha vært verre.

Overveielser ut fra ’rettferdig krig’-tradisjonen

Det etiske rammeverk for vurdering av maktbruk i internasjonale forhold som gjerne kalles ’rettferdig krig’-tradisjonen, har også utviklet et generelt forbud mot angrepskriger. Det er bare forsvarskriger som ansees som legitime. Forbudet mot angrep er imidlertid ikke uten unntak i tradisjonens tidligere fase. I den innflytelsesrike utformingen av rettferdig krig-tanken som vi finner hos Thomas Aquinas, preget som den er av en aristotelisk-teleologisk etikk, åpnes det for at krigshandlingen er rettferdig dersom den sikter på å opprette en bedre tilstand enn den nåværende. I tilknytning til Augustin regner Thomas også det å ville «rette opp mangler» og straffe ugjerninger som rettferdige årsak til krig. I middelalderen ble dette tolket til også å legitimere rene angrepskriger.

Men den senere utvikling av tradisjonen snevrer dette inn. Martin Luther og senere Hugo Grotius var skeptiske til å gi militære angrep noen form for etisk godkjenning. Causa iusta, rettferdig årsak for å ty til våpen, kan bare være et tilsvar på en foreliggende aggresjon. Vanligvis tolkes dette som at et militært angrep faktisk må ha funnet sted. En trussel eller forventning om at angrepet vil finne sted, er ikke tilstrekkelig. Den mer ’offensive’ tendens som en finner hos Thomas, er også klart tonet ned i den katolske kirkes anvendelse av Thomas på dette punkt i dag: Den katolske kirkens katekisme begrenser ’rettferdig årsaker’ til tilfeller der den skaden som den aggressive part påfører nasjonen eller verdenssamfunnet er «vedvarende, alvorlig og ubestridelig».¹⁶ Det er derfor vanskelig å se at en ved å støtte seg til rettferdig krig-tradisjonen kan åpne for preventiv krigføring.

Kan forkjøpsangrep likevel være legitimt?

Dette synspunkt finner støtte hos en framstående rettferdig krig-teoretiker i nyere tid, Michael Walzer. Han avviser også ut fra rettferdig krig-tradisjonen legitimiteten av preventive kriger. Men han åpner for forkjøpsangrep (preemptive strikes) i svært begrensede tilfeller. Vi befinner oss da på den mest defensive siden av skalaen mellom antisipert selvforsvar og preventiv krig. Tre kriterier må innfris, i følge Walzer¹⁷: En må stå overfor en fiende som viser uttrykt vilje til å påføre skade (manifest intent to injure), som gjennomfører en grad av aktive forberedelser som gjør den intensjonen til en direkte fare, og en generell situasjon der det å vente, eller å gjøre noe annet enn å stride militært, øker risikoen i høy grad.

Vurderer vi Irak-krigen med Walzers kriterier ville disse – isolert sett – kunne gi Saddam Hussein ryggdekning for et anslag mot den amerikansk-britiske styrkeoppbygningen før krigen. Det er jo i seg selv tankevekkende. Men dersom en likevel skulle strekke seg i denne retningen og akseptere forkjøpsangrep i bestemte tilfeller ut fra konsekvensetisk tankegang og knyttet til Walzers kriterier, måtte en også vurdere konsekvensene av selve denne aksepten.

For etiske resonnementer skjer ikke i et vakuum. De er alltid vevet inn i politiske prosesser og interesser. Det er derfor etter mitt syn vesentlig å fastholde at det pliktetisk funderte forbud mot angrepskrig bør stå fast. Det bør stå fast at det tyngste moralske ansvaret alltid ligger hos den som skyter først. Idet tvangsmakten går over fra trussel eller mulighet til realitet, er en avgjørende grense overskredet.

Doktrinen om retten til preventiv krig

Det bringer oss til en vurdering av den etiske holdbarheten i en doktrine om forkjøpsangrep og preventiv krig.¹⁸ For en ting er at det i ekstreme tilfeller kan forekomme unntak fra hovedregelen om at angrepskrig er illegitimt. Noe annet er å formalisere unntaket, i en form for regel eller til og med strategi eller doktrine, som USA nå gjør.

Det synes klart at en ved å formalisere unntaket øker faren for krig. Terskelen for militær maktbruk senkes. Den aggressive part kan lettere ty til overgrep. Effekten av preventiv styrkeoppbygging undergraves dersom det gjøres klart at styrkene også kan brukes til uprovosert angrep. Det kan føre til at den part som styrkeoppbyggingen er rettet mot, anser seg truet, og velger å slå til først. Logikken i preventive angrep leder til at fingeren legges på avtrekkeren tidligere enn før, og at nervøsitet og usikkerhet om motpartens intensjon kan gjøre det enklere å trekke av for tidlig.

Her samstemmer de to etiske tilnærmingsmåtene vi anvendte ovenfor: Å tilsidesette det pliktetiske grunnprinsippet som begrunner folkerettens forbud mot militær aggresjon er også konsekvensetisk uholdbart. Det vil kunne åpne for omfattende misbruk. Som prinsipp vil det kunne påberopes for vidt forskjellige formål, av svært forskjellige aktører: Nord-Korea har allerede påberopt seg retten til forkjøpsangrep – mot USA.

Konklusjon

Jeg kan ikke se at preventiv krigføring har etisk legitimitet. Om det i ekstreme tilfeller skulle kunne gis holdbare etiske og folkerettslige argumenter for antisipert selvforsvar, snarere enn forkjøpsangrep, er det like fullt etter mitt syn etisk uholdbart å innføre en doktrine som anfører denne retten. Dersom det med ’proaktive operasjoner’ skal forstås som militære tiltak som går lenger enn preventiv krigføring (jfr. ’framskutt ivaretakelse av norsk sikkerhet’), må disse også avvises som uten etisk grunnlag.

Likevel er det altså disse politiske rammer den norske regjeringen har gitt Forsvarssjefen med tanke på utviklingen av det framtidige norske forsvaret. I et demokratisk samfunn som det norske, som tilslutter seg grunnleggende folkerettslige forpliktelser bygget på et etisk fundament, er spørsmålet derfor enkelt, men vidtrekkende: Den foreslåtte omlegging av forsvarspolitikken innebærer etter alt å dømme en tilpasning til den mer offensive tenkningen i forsvars- og sikkerhetspolitikken som er klarest nedfelt i Bush-doktrinen. Kan dette gjøres uten at en rokker ved selve det etiske og demokratiske grunnlaget for det norske forsvaret?

English Summary

With a license to strike first? Ethical assessment of pre-emptive strikes

and preventive warfare.

The present article takes as its point of departure a general trend towards an increasing willingness and de facto use of offensive military force by the dominating Western powers today since the end of the Cold War. Three recent expressions of this trend is identified in (1) the renewed NATO strategy (1999) permitting ‘out of area’-operations, (2) the ‘Bush doctrine’ claiming the ‘right’ and preparedness of the U.S.A. to use unilateral pre-emptive and preventive force against perceived enemies, since 2002 officially stated in The National Security Strategy of the United States of America, and (3), Norwegian Defence Minister Kristin Krohn Devold’s political instructions to the Chief Commander of the Norwegian Defence Forces (2002) in which it is required that the Norwegian Armed Forces should develop capabilities to undertake ‘preventive and pro-active’ operations far abroad, in order to defend Norwegian security interests. On this background, the author raises the question of the ethical legitimacy of this trend towards a pre-emptive and preventive military strategy and security policy. A distinction between ‘anticipated self defence’, ‘pre-emptive strikes’ and ‘preventive warfare’ is made, in which the external threat that is reacted against is seen as much more immediate and definite in the former than in the latter. Applying ethical principles both from the ‘deontological’ and ‘consequential’ or utilitarian approaches, as well as paying attention to main arguments from the ‘just war’-tradition on this issue, the author finds in conclusion no ethical justification for preventive warfare or pre-emptive strikes. Admitting that there could be extreme cases in which the ethical legitimacy of anticipated self-defence should be conceded, the author nevertheless warns against any general formalisation of such a principle, in terms of a legal principle or official doctrine, arguing that this would undermine the main ethical principle on which international law should continue to be based: That the use of military force is only legitimate in response to a factual military aggression.

Referanser

Beres, Louis Bene, and Yoash Tsiddon-Chatto (2004). In Support of Anticipatory Self-Defense. Israel, OSIRAQ, and International Law [Internet] 1997 [sitert Jan 2004]. Se: http:77freeman.io.com/m_online/jun97/beres1.htm.

Catechism of the Catholic Church (1995). New York/London: Doubleday.

Christoffersen, Svein Aage (1994). Handling og dømmekraft. Etikk i lys av kristen kulturarv. Oslo: TANO.

Machiavelli, Niccolò (1982)(1513). Fyrsten. Oversatt og med innledning av Jon Bingen ed. Oslo: Aventura.

Stålsett, Sturla J. (1998). Fredsetikk etter den kalde krigen. Nye etiske utfordringer etter den senere tids endringer i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. PACEM 1 (1):5-33.

Stålsett, Sturla J. (1999). Med rett til å intervenere? Kirke og kultur 104 (5/6):481-497.

Vandenbroucke, Lucien S. 2004. The Israeli Strike Against OSIRAQ 1984 [sitert Jan 2004]. Se: http://www.airpower.au.af.mil/airchronicles/aureview/1984/sep-oct/vanden.html.

Walzer, Michael. 1977. Just and Unjust Wars. A Moral Argument with Historical Illustrations. 3rd edition (2000) ed: BasicBooks.

Sturla Johan Stålset, f. 1964. Forsker, dr. theol. Leder av forskningsprosjektet «Religion i globaliseringsalderen (RIGA)» ved Det teologiske fakultet, UiO, finansiert av Norges forskningsråd. Inneværende semester gjesteprofessor ved Escola Superior de Teologia, São Leopoldo, Brasil. Leder for Komiteen for Internasjonale Spørsmål, Mellomkirkeliog Råd for Den norske kirke (1998-2003).