Til Jan Otto Kvalheims minne

Minneord ved feltprost Jan Otto Kvalheims båre 3.april 2003

Vi er samlet ved feltprost/oberst Jan Otto Kvalheims båre. Familie, venner, preste- og offiserskolleger fra fjern og nær. Samlet for å vise en siste ære, samlet for å ta et siste farvel med et menneske vi har lært å sette pris på, vi har lært å respektere – vi har lært å bli glad i.

Jeg vet ikke om det enda helt er gått opp for oss at det er ved Jan Ottos båre vi er samlet. Det var ingenting som for bare en uke siden skulle antyde noe av dette. Han var jo så levende – han var jo så dynamisk, så full av ideer og planer for fremtiden.

På tampen av sin tjeneste for Forsvaret og Feltprestkorpset – på vei inn i nye og krevende oppgaver for Kirkens Nødhjelp i Afrika – så kaller altså Herren ham hjem. «Forfremmet til herligheten», sier Frelsesarmeen om sine medarbeideres siste beordring. Det er ingen av oss som bestrider den beordringen, men det er mange som spør i undring om hvorfor det skulle skje akkurat nå. Det var så mye som enda var ugjort. Så mye som enda var ulevd. Det var så mange som ennå hadde krav på og bruk for Jan Ottos kjærlighet, arbeidskraft, støtte og varme.

Familien, Gro, barn, svigerbarn og barnebarn som selv vil bære frem sin takk og hilsen. Kirke, menighet og samfunn.

Kjuagutten, Jan Otto fra Bergen, oppvokst på foten av Fløyfjellet, håndballspilleren med flest utvisninger på landslaget, menighetspresten med tjeneste i Drammen og Kristiansand, stiftskapellanen og Olympiapresten, næringslivslederen, daglig leder ved bispedømmekontoret i Bjørgvin, sokneprest og prost i Vestre Aker. Administrator og prest for Kirkens Nødhjelp i Sudan. Og endelig feltpresten og prosten vår i Forsvaret. Cv-en er lang og sammensatt. Arbeidsfeltet har vært vidt. Men over alt har det vært noe av det samme:

Ordensmann og hjertemenneske.

En helstøpt personlighet.

Seriøsitet, varme, engasjement og medarbeiderstøtte.

Med blikk for den enkelte – om det var en sliten kapellan – eller det var «tyskerunger» som ingen andre så, eller geburtsdagene til feltprestene.

Dypt kristent alvor kombinert med ablegøyer og spillopper. Pietist og klovn.

Konkurransemann på sin hals – om det var landskamp med flagget på brystet, boccia eller five-a side i gymsalen. Jan Otto hadde aldri fått tak i det der med at det viktigste var å delta…

Og så er han borte…

Det blir tomt etter Jan Otto – først og fremst for dere nærmeste. For Gro – som han var så åpenbart glad i. For barn og svigerbarn. Og ikke minst de tre barne­barna, Audun, Johannes og Fanny – hvis gjøren og laden vi alle ble holdt løpende orientert om...

Og for oss i Feltprestkorpset. Feltprosten, Jan Otto, fikk også sin del av den vanskelige omstillingsprosessen i Forsvaret. Men nå var organisasjonen på plass. Mye av grovarbeidet var gjort.

Grunnvollen er lagt – så blir det opp til oss å bygge videre på den.

Jeg takker på vegne av venner og kolleger i Feltprestkorpset Feltprosten for hans tjeneste.

Jeg takker Jan Otto – og Gro for et personlig vennskap som har vokst frem gjennom de siste årene.

«Fattig er den som har mistet mye – fattigere er den som aldri har eiet.»

Vi lyser fred over feltprost Jan Otto Kvalheims minne.

Arve Løvenholdt